Julen 2020 – kalkunbryst med potetmos, waldorfsalat og eplesaus

Året, og julen, 2020 har nok blitt en annerledes jul for mange, der familier har måttet feire hver for seg eller har måttet splitte seg opp selv om de fysisk sett er i samme by – i hvert fall om de har ønsket å respektere smittevernreglene. Vi valgte å respektere smittevernreglene og dro ikke til Trondheim der vi ikke hadde klart å opprettholde kravet om avstand i hjemmet hvor julaften skulle feires når vi ble tilstrekkelig mange. Vi fikk tilbud om å feire jul sammen med mine foreldre i Vest-Telemark,men turen østover på en mulig full buss hvor det kunne bli krav om munnbind i 7 timer, fristet også lite. Og dét var også noe av grunnen til at Trondheimsjulen ble avlyst – Norwegian reduserte sine flyvninger betydelig og endret i blant vår reise flere ganger til dagen de første dagene i desember. På Gardermoen er det krav om at passasjerer har på seg munnbind så lenge man er på flyplassen, og selvsagt også på flyet, og for vår del ville det ha blitt munnbind fra ca. 11.00-17.00 (av det siste Norwegian bestemte seg for). Vi valgte å refundere billetten til sist. Og nå, når Bergen har fått ned smittetallet til betydelig under landsgjennomsnittet, har Trondheim blitt en av Norges verst utsatte byer når det kommer til smitte, selv om de lenge var den byen med minst smitte – og jeg spurte meg selv hvordan er det mulig med så mange folk, studenter og tilreisende?

Men, julen ble her i Bergen, og vi bestemte oss for å lage en fin jul sammen, bare jeg og min samboer. Ordentlig julemiddag skulle det bli – som seg hør og bør – og det meste skulle vi gjøre som vanlig i tillegg til at vi også laget våre egne tradisjoner. I år sto det kalkunbryst på menyen, ovnsstekte tomater og potetmos og waldorfsalat som tilbehør. Sausen var det som virkelig satte prikken over I-en, og at en så utrolig enkel og rask saus kan smake så vidunderlig, det er meg en merkelig gåte. Vi satt begge og var overrasket over den gode smaken og kappest om å si «mmm…». Drikke inntil, var eplesaft (most) fra Oppheim Gard i Ulvik som vi hadde fått kjøpt på Reindyrka i Strandgaten 21 midt i Bergen sentrum. Mer ren eplesmak slår alle typer julebrus for min del.

På lillejulaften begynte jeg med å lage riskrem, men jeg er ikke så tøff at jeg koker risgrøten selv. Ikke enda, men mulig det kommer. Vi brukte Fjordland sin risgrøt som base og varmet den opp i gryte. Jeg var en periode innlagt på sykehuset i Kristiansand og der fikk vi høre at grunnen til at grøten der var så utrolig god, var at de hadde litt vaniljesukker i grøten. Jeg forsøkte og hadde 1 ts av vaniljesukkeret mitt oppi, men det utgjorde ingenting. Jeg registrerte for øvrig at jeg snart må lage nytt vaniljesukker. Jeg la av 500 g før vi tok resten og spiste til middag på lillejulaften. Vi hadde på forhånd snakket om at fordelen med at det var to blinde som skulle ha mandel i grøten, var at vi slapp å skålde den på forhånd, men i det jeg hadde hatt oppi grøt både i min egen og samboers skål,kom jeg på: Vi har glemt mandelen! Skal det være, så skal det være til jul, og vi tok oss det ekstra bryet det var å ta grøten tilbake i kjelen – men vi kunne ikke finne den åpnede mandelposen fra da vi laget sirupsspekulasjer. Dette ønsket vi ikke å bruke tid på, så jeg åpnet en ny pose med lukkemekanisme, hev en mandel i grøten og rørte rundt, og porsjonerte grøten ut på nytt. Og en marsipangris ventet på den som fikk mandelen. Det fikk, ikke overraskende, samboeren min, siden jeg får i meg så små mengder grøt. Det var han vel fortjent etter innsatsen. Han beviste mandelfunnet med å knase den i seg og nøffen ble overlevert.

Risgrøten lot jeg bli helt kald og romtemperert. Det kunne jeg gjerne ha latt gå raskere i kjøleskapet. Jeg pisket også en putt kremfløte (dvs. 3 dl) til krem og hadde oppi 1 ts vaniljesukker og 2 ss med finkornet sukker. Det ble veldig god og søt smak på kremen. I oppskriften står det «Bland inn grøt i kremen til riskremen har fått ønsket konsistens.» Her mener altså skribenten av oppskriften at all kremfløten skal brukes, mens man skal være sparsom med grøten. Jeg valgte å gjøre det motsatt. At jeg hadde oppi litt og litt krem. Det var min mor som tipset om det da jeg og min tidligere samboer skulle feire jul her i Bergen da vi ikke kom oss over Haukelifjell pga. uvær for tre år siden (tror jeg det var). Etter å ha blandet inn ca. halvparten av kremen, mente jeg at riskremen begynte å få noenlunde riktig konsistens, men jeg ønsket å få litt ekspertuttalelse på det og jeg brukte Facetime med min mor i andre enden. Hun mente den så bra ut og tipset om å smake. Jeg og samboer smakte hver vår teskje og den hadde riktig konsistens, slik en risgrøt skal ha. Vi snakket litt med nevøene mine og familien og vible enige om å snakkes mer på julaften. Jeg hadde riskremen over i en annen glassbolle og hadde over gladplast – og inn i kjøleskapet med den. Den fikk bo i grønnsaksskuffen som for øyeblikket ikke duger til annet enn oppbevaring av middagsrester og drikke.

På julaften gjorde samboeren min en imponerende innsats og vi arbeidet parallelt hele veien. Han skrellet til sammen 1.200 g poteter mens jeg gjorde litt annet. Potetene hadde begynt å få litt groer på seg, men dette fjernet jeg svært enkelt med å ta på meg en engangshanske og bare gni de av. Jeg vet at en del seende bruker kniv og skreller til dette fiklete arbeidet.

Jeg begynte med å lage rød saus til riskremen. Meningen var å lage jordbærsaus (coulis som denne sausen egentlig heter), men da jeg ikke fant jordbær i farten – jeg trodde riktignok at spinadklumper var jordbær, men jeg fant derimot mye frosne bringebær, valgte jeg å lage bringebærcoulis (eller bringebærsaus på folkemunnet). Jeg tinte først 300 g bringebær og kokte deretter opp 1 dl vann med 1 dl finkornet sukker. Og dernest kom utfordringen: Hvordan kan jeg som blind vite at sukkeret har løst seg opp? Det kan jeg ikke vite, men må bare anta. Etter å ha kokt i ca. 5-6 minutter etter konstant omrøring, satte jeg det til sides. Jeg helte bringebærene og sukkerlaken oppi en blender og moste det hele til en jevn mos. Og til sist silte jeg ut steinene. Overraskende hvor mye steiner som er i 300 g bringebær – og jeg forstår veldig godt hvorfor vektopererte faktisk blir formanet om å sile smoothier med jordbær og bringebær fordi steinene kan sette seg fast i operasjonssåret i magesekken når en går på flytende kost den første uken… Jeg helte sausen over i et litermål, for å gjøre det lettere for meg selv å helle sausen oppi små skåler etterpå. Det ble to små glass med bringebærsmak – som hadde en svært intens smak av bringebær. Å lage saus av bringebærsirup kan ikke måle seg engang når en først har smakt dette. Det er absolutt verdt den lille jobben og jeg tror ikke jeg brukte mer enn 30 eller maksimalt 40 minutter på hele prosessen.

Samboeren min ble ferdig med potetene og jeg delte de i to og satte de til koking mens samboeren min startet på waldorfsalaten, og jeg fant frem ingrediensene og fortalte hvordan de ulike grønnsakene og fruktene skulle kuttes opp. Jeg så litt på ulike oppskrifter, og så at det fantes en syrlig waldorfsalat hvor man også hadde byttet ut kremen med rømme,men vi tenkte at siden vi skulle ha en litt syrlig eplesaus inntil samt eplesaft å drikke, passet det med en litt søt dressing i salaten. Druene ble delt i to, og samtidig ble det lagt 12 druer til sides til sausen, eplene ble delt i små biter med Nizer Dizeren og ananasringene ble kuttet opp i biter. I oppskriften jeg har, står det at blandingsforholdet til dressingen skal være likt mellom majones og kremfløte, men jeg tok 1/2 dl majones og 1 dl krem. Den fikk likevel en nokså skarp smak av majones. Det passet derfor fint at jeg da kunne ha i den siste halve desiliteren også. Jeg brukte resten av kremen jeg hadde til overs fra riskremen fra i går. Kremen i waldorfsalaten skal riktignok ikke være såpass søtet, men det gikk fint. Til sist ble valnøttene veid opp og jeg kuttet de smått med kniven og blandet de inn. Vi tenkte at nøttene ville komme til å gjøre salaten tørrere, men det gjorde den ikke. Jeg trengte ikke å ha i mer krem.

Og selve kalkunen. Klokken var blitt 15.50 og vi var kanskje litt etter tidsskjemaet når vi så på klokken. Stekeovnen ble satt på 170 gr. og jeg tok kalkunen ut av posen og la den i en stekepose. La den til rette i et ildfast fat og klippet litt hull i posen. Satte et steketermometer i den tykkeste delen av kalkunen. Inn i ovnen. Kalkunen hadde stått på kjøkkenbenken om kvelden 22. desember og da så det ut som om den hadde tinet, men nå så jeg at den fremdeles var litt frossen, vi valgte derfor å sette den inn i avkjølt ovn og sette på ovnen i det fuglen var plassert i ovnen for å få en roligere oppvarming av det kalde kjøttet. Det var bare 2 gr. inni fuglen, noe den nok lå på i nærmere 10 minutter før gradene begynte å stige, men når de først steg, gikk det fort etter hva jeg hadde forestilt meg.

Vi begynte på sausen og potetmosen samtidig som vi dekket på. Og tomatene som skulle bli ovnsstekt ble forberedt slik at de kunne settes inn i ovnen når fuglen var ferdig. Nå skjedde mye. Jeg hadde funnet en oppskrift på en eplesaus med druebiter som så utrolig god ut – og den var svært enkel. Jeg hadde 3 dl eplejuice (men siden det var jul valgte vi å innvilge oss eplesaft fra Ulvik som har ekstra sterk og god smak) og 1,5 dl matfløte og kokte dette opp sammen med en pulverpose med bearnaisesause fra Toro. Og til sist hadde jeg oppi noen oppdelte druer som jeg lot koke med i noen minutter. Til sammen var de 12 drurene delt opp i små biter. Jeg hadde valgt å dele mine druer først i to og deretter i 4 igjen. Kan man imponere mer med en svært enkel saus? Mens jeg jobbet med sausen, laget samboeren min potetmos for første gang med litt hjelp av meg som fortalte hvordan det skulle gjøres og jeg sjekket i blant konsistensen og anbefalte litt mer væske (som for anledningen var matfløte). Han smeltet litt smør før han begynte å stappe potetene og spedde deretter med matfløte, men potetmosen ble svært seig. Jeg tror at potetmosen til slutt rett og slett ble mettet på fett, at det var derfor den hadde en så seig konsistens, og jeg anbefalte å gå over til å spe med melk. Jeg ga ham krukken med salt og ba ham ta 1 ts av den samt kverne over noe hvit pepper. Sausen ble ferdig og jeg overtok avslutningen av potetmosen. Han ryddet på plass saltet – «vet du hva det står på krukken med salt?» sa han i en litt skeptisk og en litt humoristisk tone. Jeg forsto straks. Vi har to krukker i skuffen av akkurat den størrelsen og jeg er så godt som alltid nøyen med at saltet skal stå øverst – og gelatinpulveret skal stå underst – fordi krukkene er så små at de kan plasseres oppå hverandre. Men det hadde tydeligvis ikke skjedd i dag. Vi brøt begge ut i latter, midt i travelheten, for kalkunen var nå ferdig stekt og det gjenstod litt for å dekke på bordet – vi hadde ikke tid til å tenke på dét akkurat i øyeblikket.

Jeg satte kalkunen på en bordskåner på benken for at den skulle få hvile i ca. 15 minutters tid og satte opp temperaturen til 225 gr. til ovnsstekte tomater – og når ovnen oppnådde riktig varme, satte jeg inn de fire halve tomatene som samboeren min hadde krydret med salt og basilikum. Hvis du går til oppskriften, ser du at det står salt, pepper og oregano, men vi har funnet ut at det lar seg variere med både salt, pepper, basilikum og timian – fritt valg på øverste hylle – og mulig det er flere urter en kan bruke, f.eks. noe dill, mynte eller sitronmelisse? Det viktige er at det er tørkede urter. I ovnen skulle tomatene stå og godgjøre seg i 10 minutter.Om de står på lavere varme som f.eks. 200 gr., noe de av og til må fordi vi steker de samtidig med f.eks. annet kjøtt eller fisk, kan de stå i 15 minutter og de blir tilsvarende stekt. Ovnsstekte tomater har blitt en stor favoritt her i heimen og som brukes til svært mye, bl.a. mine egne fiskepakker eller om vi har noe så enkelt som kyllingfilet eller en eller annen gryte som trenger noe grønnsaker inntil. Og når jeg nå først har viet så mye tid til ovnsstekte tomater, kan jeg like godt bruke en linje til og anbefale at om du først skal ha ovnsstekte tomater til middag en dag, så se om du kan få tak i tomater på stilk. De har nemlig en søtligere smak enn de uten stilk og får en fantastisk smak når de stekes! Det bare må prøves – ikke sant? Og et sunnere tilbehør til middagen kan du faktisk ikke få om det er viktig for deg…

Og jeg skulle for første gang i mitt liv gå løs på et helt fjærkre på 1,3 kg, med bein og alt. Aldri har jeg tatt noe slikt i nøyere øyesyn engang. Hvor var beinet? Hvor var kjøttet? Hvor skulle jeg i det hele tatt begynne å skjære? Jeg fikk litt veiledning av søsteren til min samboer og gjorde så godt jeg kunne – og det gikk på et vis. Vi fikk løs to store kjøttstykker som jeg delte opp i litt mindre biter som vi forsynte oss av fra et fat. Og det ble nok av mat.

Julemiddagen vår var ferdig! Vi hadde sammen stått på kjøkkenet i litt under 6 timer sammen. Vi hadde hatt noen fine og hyggelige arbeidstimer sammen. Ingen hadde stresset pga. dårlig tid eller andre ting. Ingen hadde vært sure eller i dårlig humør. Vi hadde ønsket å hjelpe og utfylle hverandre der vi kunne og alt hadde egentlig gått så smidig for seg som det kunne – utenom det nye fortykningsmiddelet vi testet ut i potetmosen som faktisk var min skyld som jeg ga til samboeren min av gammel vane, fordi jeg er vant til at saltet altid ligger øverst. Men hvorfor la seg fortvile over det? Vi fikk en god latter ut av det og det vil bli en god historie fortelle en tid fremover og et godt minne fra julen 2020. Og dette tror jeg er kjernen i hvorfor vi trives så godt på kjøkkenet i lag: Vi gjør det alltid til noe hyggelig ut av det og vi har aldri noe unødvendig hastverk. Blir det en sen middag, så er det ikke jordens undergang. F.eks. deler vi gjerne en boks med brus til arbeidet, vi sitter og småskravler om alt og ingenting, hører en og annen gang på radio eller ser på en dokumentar vi begge ønsker å få med oss. På denne måten blir det positivt å lage mat for oss begge og det er noe vi ser frem til.

Så ble det sandkaker, igjen!

Som i år, som i fjor, måtte vi forsøke oss på noen sandkaker, hvor jeg brukte oppskriften jeg ble så fornøyd med i fjor, til en av Norges største matmødre på siste halvdel av 1900-tallet, i hvert fall på NRK, men hun ga jo også ut en rekke bøker. Ingrid Espelid har absolutt satt spor etter seg i den norske matkulturen. Det jeg tror gjør hennes deig litt spesiell, er at man har i litt kvernede mandler og lar deigen hvile noen timer eller gjerne over natten. Da endrer deigen fullstendig konsistens fra en myk og klebrig masse til en litt hard og komprimert klump. Fascinerende å se, rett og slett. Litt samme prosess ser en jo med andre deiger som får lov til å sette seg over natten i kjølig temperatur.

Jeg og samboeren min laget jo sandnøtter i fjor, 24. november, og jeg brukte mye samme fremgangsmåte. Jeg begynte med å skjære smøret opp i terninger – rettere sagt at samboeren min bisto med det. Vi har en intern spøk oss i mellom om at han er min eminente kjøkkenassistent, og han skjørter rollen sin upåklagelig og plettfritt, rett og slett er han oppofrende og hele tiden på tilbudssiden og stiller opp før jeg rekker å spørre om hjelpen nesten. F.eks. kan han begynne å rydde opp uten at jeg spør ham om det – og det er ikke slikt jeg går og forventer meg. Bedre kan ikke «husfruen» ha det, som vi har tittelert meg som. En stund kalte vi meg for «kjøkkensjefen», men jeg ønsker ikke å være en kontrollerende, overvåkende og kommanderende person, slik jeg assosierer med en kjøkkensjef, og dermed ble det med tiden «husfruen» eller «husfrua» ettersom man skriver eller snakker radikalt eller liberalt. Jeg må få tilføye med det samme at jeg forventer eller krever egentlig ingenting av kjøkkenassistenten min, og alt er basert på frivillighet dersom han har lyst og tid. Derimot har vi flere ganger enes om at matlaging er noe vi trives svært godt å gjøre i lag. Det er sosialt, han lærer litt og vi har hyggelige stunder på kjøkkenet sammen. Og det blir mye god mat ut av det – både sunt og søtt.

Men det var sandkakene da… Når smøret er kuttet i biter, romtempererer det seg i løpet av 5 minutter. Det er derfor jeg velger å bruke et par minutter på å skjære det opp i terninger. Om ikke måtte klumpen ha stått i 20-30 minutter før den ble godt nok romtemperert. Dessuten må jo smøret kuttes i mindre biter uansett når det skal piskes sammen til en smørkrem. Jeg målte opp mengden med melis, til en halv porsjon, og lot den gå vel og lenge. Smørkrem med melis blir nokså fløyelsmyk i forhold til en smørkrem laget av sukker. Deretter hadde jeg mandlene oppi. Jeg hadde tatt en snarvei. Jeg brukte mandelmel. Det gjorde jeg også i fjor og det gikk fint. Jeg hadde i egget og dernest hvetemelet og knadde deigen til riktig konsistens. Det er lite væske som skal til. Smør, egg og sukker – for sukker regnes faktisk som væske i bakst. Den gjør i hvert fall det i gjærbakst. Jeg la deigen godt innpakket i en brødpose og la den i kjøleskapet. Der ble den av ulike hektiske og energiløse grunner liggende i tre netter, men deigen tålte det. Den var jo helt lufttett innpakket.

Kjøkkenassistenten min min begynte å trille kuler mens jeg forsøkte å eksprimentere meg frem med noen fylte sandkaker, men jeg brukte jo en annen oppskrift og jeg tenkte å fylle mine med vaniljekrem. Ellers var prinsippet likt. Vi brukte kjøkkenvekten flittig begge to under hele prosessen, både ved sandnøttene og kakene i form, for å få alle like store. Sandnøttene målte kjøkkenassistenten min opp til ca. 10 g, men pluss/minus 1 g var tillat. Selv tok jeg tre ganger så mye deig, dvs. 30 g, trillet den til en kule, deretter laget jeg den flat med innsiden av hånden og deretter litt flatere med fingrene, slik at jeg fikk en flat sirkel, og la denne forsiktig ned i formen slik at bunnen og sidene ble dekket. Deretter brukte jeg en deigskrape til å jevne til kanten, for kaken måtte ikke være for høy i forhold til kanten. Det kunne medføre til at den ble vanskelig å få ut av formen. Jeg fylte den deigbekledde formen med vaniljekrem, dvs. ca. 3 ts-mål, og til sist trillet jeg tynne pølser av en liten klump med deig som jeg la i et kryss tvers over formen. Når jeg hadde testet ut dette hvordan det kunne gjøres uten syn, viste jeg det til kjøkkenassistenten min som er svært flink til å ta til seg ny kunnskap raskt, og straks var vi begge i gang med å lage disse fylte formene. Men de tok jo noe tid. Blinde setter ikke verdensrekord i å arbeide raskest på et kjøkken, men derimot er vi grundige og konsentrerte når vi arbeider! En halv porsjon deig, fikk vi til å bli ca. 11 kuler og 7 fylte former samt noe deig i magen på oss begge 🙂 Det hører med når man holder på med julebakst!

Jeg ville først forsøke meg på å steke en prøvekake når det kom til denne fylte sandkaken, men jeg tok utgangspunkt i oppskriften for fylte sandkaker hvor det står at de skal stekes i 20 minutter på 200 gr. nederst i ovnen. Da hadde de blitt fylt med et tyngre fyll, som minnet om en kransekakemasse, og jeg forsøkte med 18 minutter. Jeg lot kaken avkjøles noe i formen før jeg forsiktig lirket den ut. Det gikk overraskende fint dels ved hjelp av tuppen av en kniv og dels med det beste verktøyet vi har på kjøkkenet – hendene og fingrene. I mens kaken avkjølte seg litt mer, til vi kunne smake på den om den var gjennomstekt – for blindinger evner ikke å se slikt – justerte jeg gradene i ovnen ned til 160 gr. og jeg flyttet platen til midten. Jeg satte inn brettet med sandnøttene og lot de steke like lenge som i fjor, dvs. nøyaktig 10 minutter. Da ble de perfekte og det viste seg at de ble i år også. Nå var det på tide å smake på den fylte sandkaken. Den var blitt perfekt stekt på 18 minutter ved 200 gr., og Gud for en fantastisk kake, litt sprø, lunken og det fantastiske silkemyke vaniljefyllet inni. Mmm… Jeg stekte de resterende 6 kakene på samme måte. Vi pakket inn kakene og sandnøttene i en liten kakeboks som jeg lot stå i kjøleskapet.

Skrevet neste dag: I dag serverte jeg en sandkake til assistenten min og hevdet at den var helt fantastisk vidunderlig, men skuffelsen ble stor da jeg satte tennene i en avkjølt litt halvstiv vaniljekremmasse og kaken var blitt noe kompakt selv om den fremdeles var sprø. Disse kakene er absolutt best umiddelbart etter steking.

Edit – Skrevet: Skrevet onsdag 28. oktober 2020: Nå er det to uker siden kakene ble laget, og etter to ukers oppbevaring i tett kakeboks i kjøleskapet, hadde disse kakene (dvs. nøttene som var igjen) mistet sin verdi, for nå var de blitt litt myke og seige. Absolutt ikke gode. Mulig at kjøleskapet blir for kalde for de?

Men mens jeg har skrevet dette, har det dukket opp en liten idé i hodet mitt for å kunne få ferske fylte sandkaker når man ønsker uten å måtte gå igjennom hele bakeprosessen hver gang og uten å få kaker som har tapt seg i kvalitet. Er det mulig å fryse ned ferdig lagde sandkaker som er lagt klare, og som det bare er å ta opp, tine og steke – og vips har du nystekte sandkaker? Hva med formene, tåler de nedfrysing? Det er jo også mulig å ev. sette kakene inn i kald ovn om man ikke skulle ha tid til å vente på at de tiner. Når jeg forsøker å spørre Mr. Google, får jeg kunn treff på at det er mulig å fryse ferdigstekte kaker, og det er jo gammelt nytt, men det er når de er lunkne og nystekte at de smaker himmelsk disse lekkerbisknene.

Nyttårsaften 2019

I kveld hadde vi min tidligere samboer på middagsbesøk. Han kom rundt 19.00-tiden. På menyen stod det kylling med appelsinsaus (fra denne oppskriften) og potetmos med melonsalat inntil. Til dessert serverte jeg pots de crème au moka (eller mokkapudding).
Det var ikke mulig å oppdrive kalkunbryst og da fikk vi ta til takke med kyllingfilet. Det var visst flere som ville ha kalkun på nyttårsaften. Det var ikke noe stress over hodet med middagen. Melonsalaten hadde vi laget dagen i forveien. Potetene til middagen skrellet vi allerede da klokken var 15.00-tiden. Kjæresten min liker å være med og lage mat. Jeg er opptatt av at middagslagingen ikke skal bli noe stress og ork, men være lystbetont. Da kjæresten min kom på besøk en gang i høst, husker jeg min mor sa: «men da må du lage mye middag», som om det var noe negativt, men jeg synes matlaging er gøy. Som kjæresten min sier – da kjenner hun ikke datteren sin. Han ser at jeg koser meg når jeg får holde på på kjøkkenet. Jeg hadde beregnet fire kyllingfileter til middag og hadde trodd det ville bli rester. Selv spiser jeg jo bare en halv filet. Alt kjøttet ble faktisk spist opp. Jeg var glad jeg hadde beregnet slik at jeg trodde det ville bli rester, om ikke hadde det ikke blitt nok mat til at alle ble mette. Det gledet å se at folket likte maten og spiste godt. Det varmer når folk forsyner seg to ganger og gir uttrykk for at det smaker.

Jeg hadde lagt frem 850 g poteter og skulle skrelle disse. Mer for moroskyld veide jeg potetskrellet når alle potetene var skrelt. Jeg hadde skrellet på en tallerken på vekten som jeg nullstilte når jeg satte tallerkenen på vekten. Jeg ble litt overrasket når skrellet alene veide 275 g. Det er jo nesten 1/3 av den totale vekten til potetene. Besøket mitt synes også at dette var mye og stusset på om jeg hadde veid riktig. Men selv om det ble bare igjen ca. 600 g skrelte poteter, var det tilstrekkelig til potetmos og tre kokte poteter til besøket. Som sagt var potetene skrelt noen timer før jeg satte de til koking. Jeg lot de stå i en kjele med vann frem til jeg kokte de. Kyllingen var også tatt opp allerede i 11.30-tiden om formiddagen.

Melonsalaten hadde vi laget dagen i forveien. Jeg hadde brukt ca. 35 druer, en halv agurk, en halv honningmelon og en halv cantalopemelon. Druene var delt i to og agurken og melonen var delt i jevnstore biter, ca. 1×1 cm. Cantalopemelonen er oransje i fargen kunne besøket fortelle og den er litt fastere i konsistensen enn honningmelonen. Av smak virker den også noe mer krydret. Av fasong er den også trill rundt mens honningmelonen er formet som et egg. Begge er gode på hver sin måte.

Jeg stekte kyllingen ved hjelp av et steketermometer. Jeg bruker da iGrill steketermometeret som jeg kobler til telefonen via bluetooth og bruker appen Weber Grill. Jeg benytter lysindikatoren for å se om lyset på steketermometeret lyser. Lysindikatoren bruker jeg faktisk ganske ofte i det daglige til små oppgaver. Mye lettere å finne den fremfor å skulle finne frem en app på telefonen. Kjæresten min fikk omsider termometeret i gang og kjøttet var i ovnen. Jeg hadde stukket termometeret inn i den tykkeste delen av fileten. Stekte kjøttet på 175 grader. Da blir det mørt og godt. Jeg stekte kyllingfileten i stekepose. Jeg surret posen sammen og la enden av posen sammen under kjøttet istedenfor å binde den sammen med strips. Jeg stakk et par hull i posen med en kniv slik at den ikke skulle blåse seg opp og slik at dampen skulle sive ut. Dette var i tillegg til hullet fra termometeret. Det var ikke sikkert at det var nødvendig. Det tok 45-50 minutter for å få en kjernetemperatur på kjøttet på 74 grader som er godt stekt kyllingkjøtt. Det tok i hvert fall lenger tid enn jeg hadde beregnet. Potetene var ferdig kokt lenge før. Det samme var sausen.

Til sausen skulle jeg egentlig ha brukt nypresset appelsinjuice, men jeg brukte vanlig appelsinjuice og tror det gikk helt fint. Jeg målte opp 3 dl og brukte også 2 ss sitronsaft. Jeg hadde ikke flytende honning, men ville bruke litt lønnesirups istedenfor. Ut av den flasken kom innholdet altfor fort og mye havnet på benken. Heldigvis ikke i gryten, men søl og seigt ble det. Når jeg nå skriver dette, kom jeg på at jeg har vanlig fast honning, men det var kanskje et poeng at den skulle være flytende. Jeg hadde også i 2 krm kardemommepulver og en kanelstang. Jeg lot sausen koke i ca. 15 minutter. Jeg hadde i 1 ts med maisenna som jeg blandet ut i litt vann. Jeg burde kanskje hatt mer? Sausen tyknet i hvert fall lite. Jeg ville gjerne hatt den tykkere. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese om maisenna. En gang må jeg ta meg tid til det. Til sist hadde jeg i litt smør. Da lot jeg ikke sausen koke. Trolig hadde den da skilt seg. Før servering helte jeg sausen over i et sausenebb. En ting var jo at det så penere ut, men det var primært fordi kjelen var blitt så seig og tilgriset av mitt lille uhell med lønnesirupen.

Jeg laget deretter potetmosen. Jeg smeltet smøret i kjelen, stampet potetene, hadde i 1 dl med melk og stampet litt til. Jeg hadde i 1 ts salt og kvernet i litt hvit pepper. Det ble passelig krydret denne gangen. Alt ble servert samtidig. Etter middagen så vi på Kongens nyttårstale 2019

Vinjes fiskesuppe (julemiddag) på tampen av året

Jeg var jo sammen med en fra Vinje i Vest-Telemark i 12 år. Første gang jeg feiret jul der ble jeg presentert for deres fiskesuppe med ørret servert med kling inntil. Til jul i år spiste jeg kalkun med potetmos og som tilbehør ble det servert waldorfsalat, minigulrøtter, rosenkål og hermetiserte ananasringer inntil. Det blir ingen jul uten fiskesuppen fra Vinje i Vest-Telemark og jeg ønsket også at kjæresten min skulle få en liten smak av denne tradisjonen. Det blir riktignok tradisjonen slik jeg klarer å lage den som blinding, men det får være godt nok. Jeg laget bare halv porsjon – det fikk være mer enn nok til oss to. Dessuten ovnsstekte jeg fisken istedenfor å koke den. Vi hadde jo ikke fått tak i kling fra Vest-Telemark, men måtte nøye oss med en kling fra Hardanger.

Jeg startet med å lage hvit saus. Det har aldri vært min sterke side, men jeg smeltet litt smør, hadde i et par spiseskjeer mel og spedde i litt melk mens jeg rørte. Jeg laget fiskekraft av en cup fiskefond og 7,5 dl vann (halv mengde væske). Oppskriften sier at man skal la fisken trekke i suppen for å lage fiskekraften. Jeg lot jo fisken ovnsstekes. Jeg er mer glad i stekt fisk enn kokt. Den får en litt mer fast og hard konsistens enn hva den gjør når den er kokt. Jeg hadde deretter i begeret med rømme og matfløte og lot dette koke godt ut i ca. 15 minutter for å være sikker på at alle rømmeklumpene ble kokt ut. I mens skrellet jeg og delte jeg opp til sammen 5 gulrøtter. Det var fort gjort med Nizer Dizeren. Det samme med én gul løk. Purre hadde jeg rett og slett glemt å kjøpe i hus, så jeg hadde i et par ekstra gulrøtter istedenfor. I oppskriften, full oppskrift, står det at jeg skal ha i 4 gulrøtter. Gulrøttene og løken fikk koke med den siste halve timen. Jeg saltet og pepret suppen. Jeg hadde i ca. 1 ts salt og kvernet ganske godt med hvit pepper. Jeg hadde over en del salt og pepper over fisken også før jeg satte den inn i stekeovnen og lot den stekes på 210 gr. i 30 minutter.

Det viste seg at fisken delte seg litt for mye opp til at vi kunne ta den i hånden og spise den slik man gjør med kokt fisk. Det jeg da valgte å gjøre, var å ha fisken rett i suppen. Det gikk fint det også – og det smakte godt. Suppen var kanskje litt tykk. Det var jo min feilberegning, for jeg hadde jo i ett helt rømmebeger og halverte ikke den mengden selv om resten av suppen ble halvert. Det ble kanskje også litt mye gulrøtter med 5 gulrøtter, men godt spiselig.

Ristopper i mini-muffinsformer

«Julen, julen, julen den er her…» – nå er det under to uker igjen til jul og panikken har ikke tatt meg, i motsetning til mange andre i denne byen. Jeg koser meg og gjør det jeg vil på kjøkkenet av juleforberedende sysler. På nesten alles kakefat tror jeg det er å finne disse populære risbollene (eller om du vil, risboller uten delfiafett. Jeg synes i likhet med svært veldig mange at disse er utrolig gode, men de har én feil ved seg, at de er for store å spise når du tar deg en muffinsform med risbolle. Jeg føler i hvert fall at den er svært omfattende å spise og at det blir litt i meste laget av både sjokolade og puffet ris. Nå i år laget jeg disse ristoppene, og var det i hvert fall noe som ble perfekt med disse, var det størrelsen. Jeg laget de til i mini-muffinsformer (eller heter det konfektformer?), fylte dem opp med en god måleskje på størrelse med en spiseskje og da ble det ca. tre munnfuller à la min munn. Jeg valgte denne gangen å kun bruke lys sjokolade, på innspill fra kjæresten min, men jeg tror nok med fordel at jeg kunne blandet inn halvparten 70% sjokolade i denne for å få litt sterkere smak.Når jeg puttet første munnfull i munnen, smakte det mest smør, men når jeg var ferdig, hadde jeg egentlig bare lyst på en til! Og kanskje en til, og…

ristoppene har en litt annen oppskrift enn de gode, gamle, tradisjonelle risbollene. Mens man lager eggedosis av egg og melis og smelter sjokoladen i denne og delfiafettet i risbollene før puffet ris vendes inn, smelter man smør i fløte og smelter deretter sjokoladen i denne før puffet ris vendes inn. Dessuten står det i den oppskriften jeg har at man kan ha kaffe i risbollene. Jeg tror at smøret er litt av grunnen til den tydelige smørsmaken jeg kjente, i tillegg til at jeg selvsagt kun brukte sjokolade med kun 33% kakaoinnhold. Om, eller når, jeg neste gang skal lage disse ristoppene til neste år, kommer jeg nok til å finne frem oppskriften på risboller, halvere den og lage ristopper ut av den. Jeg synes nok at smaken på de gode, gamle og velkjente risbollene hører julen til. Julen hører jo tradisjonene til.

Som jeg nevnte, begynte jeg med å ha i 2 ss kremfløte i en kjele sammen med 50 g smør. Dette varmet jeg opp. Jeg la deretter en silikonmatte på kjøkkenvekten min slik at jeg kunne sette kjelen oppå vekten uten at den tok skade av det, og målte opp 100 g fra den 2,5 kg tunge posen med Calebeuts melkesjokolade som jeg gikk til innkjøp av. Man får ikke bedre resultat enn de råvarene man bruker og det virker kanskje mye å skulle betale 575 kr. for 2,5 kg, men regner man ut pr. 100 g, blir prisen på 24 kr. Det er faktisk akkurat samme pris du betaler for Freias lyse kokesjokolade på Menys nettbutikk. Da sjokoladen var smeltet inn, noe som gikk fort fordi sjokoladen er formet som små sjokoladelinser, ville jeg til å røre inn puffet ris, men før det varmet jeg opp sjokoladeblandingen litt til for å få den litt mer flytende siden den hadde blitt noe avkjølt. Jeg blandet inn 3 dl puffet ris, men valte å blande inn litt og litt, noe som til sammen ble 1 dl ekstra puffet ris, for at det ikke skulle bli for mye sjokolade. Jeg synes det lett kan bli litt kvalmende om det er for mye sjokolade og for lite puffet ris, men det er selvsagt en smakssak.

Jeg fant frem en spiseskje (dvs. måleskje) og mini-muffinsformer. Siden det er jul og disse skal serveres til andre nå i desember, ville jeg gjøre de litt ekstra tiltalende å ikke bare sette de utover som «dotter» på et bakepapirkledd stekebrett. Jeg tok ut ca.5 mini-muffinsformer om gangen og fylte de. Man skal nok helst håndtere disse med to teskjeer for ikke å være så mye i kontakt med maten i Eyvind Hellstrøms ånd, men som blinding er dette ofte en umulig oppgave. Jeg hadde nyvaskede hender selvsagt, hadde måleskjeen i høyre hånd og brukte venstre hånd delvis til å hjelpe massen ut av skjeen og delvis håndtere muffinsformene uten at det skulle bli for mye sjokoladesøl på utsiden av formene. Jeg tror det ble ganske vellykket. Så vellykket det er mulig å gjøre når en hånd er litt tilgriset i hvert fall. Jeg tok med vilje ikke ut flere enn ca. 5 og 5 muffinsformer, for om jeg hadde fylt hele brettet med tomme former slik seende gjerne gjør, hadde jeg lett mistet oversikten over hvilke former som var fylte og hvilke som ikke var fylte. Ved å jobbe systematisk på denne måten hadde jeg hele tiden kontroll og satte de fylte formene på brettet. Jeg hadde også med vilje valgt et stekebrett med en liten kant på ca. 2 cm høy kant. Når jeg skulle buksere brettet inn i kjøleskapet, trengte jeg derfor ikke å være så utrolig redd for om jeg holdt brettet litt skjevt – formene gled ikke av brettet.

Nå den kommende uken blir det litt mer julebakst som innspurt før julen innhenter oss. På tirsdag tenker jeg å lage kransekake og jeg håper å få starte på troykakonfekt. Når kjæresten min kommer, har han med seg hjemmelaget marsipan laget som juleavslutning blant kollegaene på jobben. Jeg tenkte vi kunne lage litt forskjellig marsipankonfekt. Ikke mye av hver, men en og annen smakebit, som vi kan ta med oss til Trondheim hvor vi skal feire jul sammen med hans familie i år.

Fjernsynskjøkkenet viser hvordan lage sandnøtter i dag

Det trådløse internettet mitt heter jo «Fjernsynskjøkkenet» og jeg må jo leve opp til navnet. Nå nærmer det seg jo dessuten jul og siden kjæresten min er glad i sandkaker, laget vi i dag intet mindre enn sandnøtter som jeg laget basert på oppskriften på sandkakene til Ingrid Espelid. Jeg har aldri laget sandnøtter før og jeg har nok ikke spist det siden jeg var liten jente, men jeg ble positivt overrasket. Kakene som jeg husket som litt tørre, kjedelige og smakløse, smakte egentlig utrolig godt! Det er jo nå Black Friday den 29. november og én av tingene som står høyt opp på listen over ting jeg vil se etter i bakenettbutikker er sandkakeformer. Det har jeg tenkt på også før jeg smakte disse sandnøttene. Jeg har nemlig lyst til å lage sandkaker med fyll – da vil jeg nok gå for enten vaniljekrem eller mandelfyll.

Men over til dagens oppskrift, Ingrid Espelids oppskrift på sandkaker som jeg laget om til sandnøtter. Jeg har noen oppskrifter på sandkaker og sandnøtter på bloggen, men dette er eneste oppskrift der deigen skal ligge å hvile kjølig over natten og som inneholder mandler. Som nevnt ble nøttene en positiv påminner fra oppveksten og jeg skal ikke se bort ifra at disse kan bli en vinner på kakefatet til jul. Ikke det at sortimentet på kakefatet er så stort, men utvalget er valgt med omhu. Jeg laget en halv porsjon denne gangen. Ifølge oppskriften stod det at en normal porsjon ga ca. 95 sandkaker og det hørtes litt voldsomt ut. Om nødvendig fikk jeg lage en porsjon til.

Jeg begynte å piske smør og melis til luftig smørkrem. Jeg vurderte å erstatte melis med SukrinMelis, men gjorde ikke det i dette tilfellet. Jeg ville ikke risikere å ødelegge den gode smaken med en ev. kjølnende smak fra sukrinet. Mens det pisket seg, delte jeg et egg i to. I en hel oppskrift skal det være ett egg, men nå skulle jeg bare ha et halvt egg. Som seende ville man ha delt egget på øyemål vil jeg anta. Som blind bruker jeg en vekt som måler opp til hvert gram. Egget veide 51 g uten skall (61 g med skall) og jeg øste ut av det sammenvispede egget til det var igjen 26 g i koppen. Det er viktig å vispe egget sammen, hvis ikke risikerer man jo å kun ta eggehviten eller plommen, men sannsynligvis går det hull på plommen. Jpleier jeg å gjøre med en måleskje på spiseskjestørrelse. Da tar jeg ut ca. 6-8 g for hver skje. Jeg hadde det halve egget oppi smørkremen og lot det bli vispet med. Jeg tok deretter ut bollen fra miksmasterstativet og målte opp 60 g mandelmel. Jeg valgte nemlig å bruke mandelmel fremfor å male mandlene selv i denne oppskriften. Det går greit med sandnøtter, men f.eks. på kransekake går det ikke bra. Om du bruker mandelmel i kransekakedeigen vil du sannsynligvis oppleve at kransekakeringene dine flater ut. Kransekaken er avhengig av fettet i mandlene for å få den riktige konsistensen i deigen, noe man får ved å male mandler på mandelkvern. Det har man ikke i mandelmelet. Jeg kjøper 1 kg mandelmel fra Slikkepott.no. Jeg målte også opp ca. 175 g hvetemel. Der brukte jeg bare en måleskje på 1 dl som gir 50 g hvetemel av gangen, men det ble noenlunde riktig. Jeg knadde inn mandelmelet og hvetemelet inn for hånd. Deigen fikk en utrolig silkemyk konsistens. Jeg pakket deigklumpen inn i plast, dvs. la den i en brødpose, og la den i kjøleskapet over natten.

Når vi tok den ut av kjøleskapet, hadde den endret fullstendig konsistens fra da jeg jobbet med den i går. I går var den silkemyk og «duvende» når jeg tok på den mens nå var den blitt hard og fått en blank overflate som jeg vil tro skinte i direkte lys. Jeg skar av passende emner med en deigskrape og trillet halvtykke pølser. Jeg oppdaget at deigen endret konsistens når den ble oppvarmet av fingrene mine. Da gikk den tilbake til sin opprinnelige konsistens til «duvende» mykhet. Jeg delte opp pølsen i passelig store kuler, dvs. små druer, som var på 10 g hver. Jeg tok nesten alle på vekten og de lå på mellom 9-11 g. Noen måtte jeg legge til litt ekstra deig på, men det var sjelden jeg laget de større enn de skulle være. Kjæresten min hjalp med å trille kuler og la på et bakepapirkledd brett. Vi la ca. 5×5 kuler på brettet. I denne oppskriften på sandnøtter anbefales det ikke å ha flere sandnøtter på hvert brett fordi de flyter litt utover under stekingen. Jeg stekte brettet på 200 gr. i nøyaktig 10 minutter (som det også stod i den nevnte oppskriften på sandnøtter) og det viste seg å være akkurat passelig. Småkaker er det mest krevende å steke som blind fordi det er så små marginer. Enten steker jeg de for lite eller plutselig har de stekt for mye. Jeg forsøkte å ringe min mor på Facetime i dag, men hun var opptatt med å rydde i kjellerboden. Sandnøtter avkjøles så raskt, så de kan ikke settes inn igjen i ovnen senere slik jeg kan med gjærbakst. Sandnøttene hadde faktisk hevet seg noe. Det bemerket kjæresten min. Jeg hadde ikke tenkt over det. Det er jo ikke noe hevemiddel i sandnøtter, men det må være egget som innehar den hevende egenskapen av ingrediensene i disse småkakene.

Da ble det jul, igjen… 🙂

Indisk kyllinggryte og sjokoladepudding til dessert til bursdagsmiddag

I dag hadde jeg invitert min tidligere samboer på middag i forbindelse med at han fylte 31 år. Jeg hadde spurt ham om hva han ønsket seg til middag og han sa at han kunne tenke seg indisk rød kyllingcurry. Det er en middag jeg har laget mange ganger til oss de siste to-tre årene. Han sa at han hadde forsøkt å lage den selv, men funnet feil oppskrift. Jeg ga ham lenke til den riktige oppskriften og tilføyde at jeg dessuten brukte hele begeret med red curry paste og kun brukte 1/2 ts med garam masala. Jeg synes at om man bruker for mye garam masala, smaker middagen kun garam masala og kun det. Maten blir rett og slett ødelagt. Jeg gjør nok også noen andre tilpasninger som jeg nevner i dette blogginnlegget 🙂 Mens jeg laget middagen, hørte jeg på en podcast i serien til NRK som heter «Hele historien» som handlet om musikkfestivalen på Hamar i 1981 der alt som kunne gå galt også gikk galt.

Jeg begynte med å kutte opp en paprika. Jeg pleier vanligvis å kun bruke én stor paprika og ikke to som det står i oppskriften. Erfaringsvis blir det altfor mye paprika. Noen ganger tar jeg med én løk, men ofte kutter jeg den ut. I dag valgte jeg å kutte den ut for enkelhets skyld. Jeg synes ikke det går ut over smaken. Deretter delte jeg opp fire kyllingfileter. Jeg stekte kyllingfiletene sammen med litt av karripastaen. Tomatpuré har jeg aldri forsøkt å ha i denne retten, rett og slett fordi jeg synes tomatpuré ser og lukter litt uappetittlig ut. Deretter hadde jeg alt over i en kjele; kyllingen og to beger med crème fraîche. Jeg hadde i resten av karripastaen, og nå hadde jeg i krydderet: paprikapulver, spisskummin, ingefær, kardemomme, chilipulver, sukker, salt og garam masala. Jeg hadde i mindre salt, spisskummin og mindre garam masala enn hva som stod i oppskriften, men ellers fulgte jeg det som stod. Jeg lot det hele koke i ca. 6-7 minutter. Det var enda en stund til min tidligere samboer kom, så jeg valgte å skru av platen og litt før han kom la jeg oppi paprikaen og lot de koke med de siste 3-4 minuttene slik at de fortsatt hadde litt tyggemotstand. Han hadde kjøpt med seg en pakke med naanbrød som vi stekte i stekeovnen i et par minutter. Når jeg får assistenter på plass, vil jeg lage hjemmelaget peshwarinaan sammen med henne. Det er et arbeid jeg ikke tør å gjøre på egenhånd siden ovnen står på maksimal varme.

Maten smakte godt. Jeg serverte med ris inntil. Jeg hadde kjøpt en liten oppmerksomhet til ham på bursdagen hans. Det var noen såpestykker som jeg vet han liker kjøpt fra nettbutikken Naturlig Liv. Jeg hadde planlagt at han som en del av bursdagsgaven kunne få med seg middagsrester hjem. Mens han hjalp meg med å installere et program på PC-en, laget jeg i stand en liten krokke til ham med garam masala-krydder. Både jeg og ham bruker det krydderet i så små mengder at de store posene de selger på innvandrerbutikker varer en evighet. Derfor byttet jeg ut mitt eget garam masala-krydder med nytt fra den nye posen, siden det jeg hadde nå var noen år gammelt, og min tidligere samboer fikk med seg resten. Vi delte nesten halvt om halvt på posen.

Jeg serverte også dessert. Jeg hadde kvelden før laget pots de crème au chocolat, og denne gangen husket jeg appelsinlikøren. Jeg begynte med å varme opp melkeblandingen og vaniljeekstrakt (jeg bruker det istedenfor vaniljestang av praktiske hensyn som blind). Jeg valgte å bruke halvparten kremfløte og halvparten lettmelk i desserten istedenfor matfløte. Når det hele hadde nådd kokepunktet, dro jeg den av platen og hadde i 20 g med 70% kokesjokolade og 1 ss kakao og rørte det inn. I en annen bolle målte jeg opp 20 g brunt sukker og rørte inn én eggeplomme. Jeg kokte opp sjokolade- og melkeblandingen opp til kokepunktet igjen. Deretter hadde jeg den i sukkeret og eggeplommen i en tynn stråle mens jeg rørte godt. Jeg brukte en sil over en annen bolle og silte blandingen. Dette for å unngå at det skal være igjen rester av eggeplommen i desserten. Til sist rørte jeg inn appelsinlikøren. Da hadde jeg litt appelsinlikør i en liten kaffekopp og deretter hadde jeg helt kontrollert 3 ts av likøren i desserten. Det er bedre å gjøre det på denne måten enn å helle direkte fra flasken og i en skje og risikere å søle ukontrollerte mengder i desserten. Jeg brukte en øse til å fylle to kjeramiske små former med sjokoladepuddingen. Denne gangen ble de litt fullere, nesten bare 1 cm fra toppen av kanten, og jeg plasserte de inn i stekeovnen. Det gjorde jeg ved at jeg hadde en vanlig hanske på ene hånden og noen silikongripehåndtak i den andre hånden. Jeg brukte silikånhåndtakene til å ta tak i formen og sette hver form ned i den ildfaste formen som jeg hadde dratt litt ut av ovnen med den andre hånden. Jeg brant meg litt oppi grillelementene, men det gikk fint. Jeg lot sjokoladepuddingene steke i vannbad i 50 minutter, men siden formene nå hadde blitt fullere, hadde de nok nå tålt 60 minutter uten problem. Når jeg og min tidligere samboer spiste de i dag, var de nemlig litt rennende inni. Litt mer enn de behøvde å være, men smaken var den riktige.

Markering av St. Hans 22. juni

I morgen er det St. Hans, 23. juni og den lyseste dagen på året, men jeg og min tidligere samboer valgte å markere dagen sammen i dag istedenfor. Vi bor jo fortsatt i samme by og vi er fremdeles gode venner, noe jeg er glad for, og jeg inviterte ham til å finne på noe sammen med meg. Jeg stilte opp med elgbiff skutt fra de dype skoger i Vest-Telemark og poteter og min tidligere samboer kjøpte med seg noen grønnsaker som vi stekte i ovnen i folie:

Til hvitløksmarineringen av elgbiffen renset jeg ca. 6-7 hvitløksfedd, blandet disse med ca. 1 dl solsikkeolje, salt og hvit pepper og hadde det oppi en brødpose sammen med kjøttstykket. Jeg lot det ligge i ca. 5-6 timer. Det var min tidligere samboer som stod for steking av kjøttet. Han lot det få en liten stekeskårpe i pannen før vi stakk et steketermometer inni kjøttstykket på 380 g og la det i en ildfast form i ovnen som var stilt inn på 180 gr.

Omtrent samtidig som vi la inn kjøttet, la vi også inn pakkene med grønnsakene. I min pakke hadde jeg lagt svært mange sukkererter og litt færre cherrytomater enn i hans grønnsakspakke. Han er veldig glad i cherrytomater. Andre grønnsaker jeg hadde i, var paprika og squash. Jeg brukte litt samme inspirasjon til disse grønnsakspakkene som denne formen med laks og grønnsaker i ovn, men formet som en fiskepakke (men da uten fisk). Siden temperaturen var 30 gr. lavere enn hva jeg pleier å steke fiskepakker på, valgte jeg å steke grønnsakene i 40 minutter og ikke bare 30 minutter. Det viste seg å bli passelig.

Kjøttstykket skulle hvile litt når det var tatt ut av stekeovnen for å bli helt ferdig og da passet det fint å begynne på potetene: Jeg ønsket å servere bakt potet til maten, men det tar jo gjerne en times tid i stekeovn. Jeg hadde fått tips av min mor, som har mange gode tips å komme med i ermet som husmor, at en rask måte å bake poteter på er rett og slett å gjøre det i mikro. Jeg stakk en gaffel inn i poteten ca. 1 cm på hver side i tillegg til på midten (det siste var trolig ikke nødvendig) og jeg la potetene på en tallerken med litt mellomrom mellom seg. Jeg stilte mikrobølgeovnen inn på 8 minutter på høy effekt (jeg hadde store poteter) og når de 8 minuttene hadde gått, snudde jeg på potetene og satte i gang 8 nye minutter. Jeg pakket deretter inn potetene umiddelbart i aluminiumsfolie og vi spiste potetene som om de kom rett fra ovnen. Jeg hadde laget en liten klatt hvitløkssmør som vi hadde i poteten: Jeg romtempererte 100 g smør, renset og presset halvannet til to fedd hvitløk og blandet inn litt sitronsaft. Deretter avkjølte jeg smøret igjen for at smakene skal få sette seg bedre. Jeg klarte å glemme saltet, men det løste vi ved å salte poteten selv 🙂

Og til dessert serverte jeg jordbærfromasj som som jeg laget i går kveld. Jeg dynket min i vaniljesaus (jeg elsker vaniljesaus) mens min tidligere samboer spiste siste rest av sjokolademoussen inntil fra besøket jeg hadde for tre-fire dager siden sammen med litt oppskårne jordbær.

Julemiddag med mandelpotet og baking av julebrød

Jeg fortalte i går at mandelpotetene våre ble til grøt da vi kokte dem i går. Jeg spurte Mr. Google og fant artikkelen «Slik unngår du å koke i stykker mandelpoteter» der jeg fikk vite at mandelpotet ikke er en kokepotet, men en delikatessepotet. I artikkelen forteller intervjuobjektet:

  1. Småkok. Ikke fosskok: Jeg lar potetene småkoke i 5-7 minutter. Pass på at vannet kun putrer, og ikke fosskoker. Koketiden kommer an på størrelsen på potetene, legg derfor i de største først, og de mindre etterpå. De mindre potene trenger mindre tid i kjelen. For å sjekke om de er ferdige kan du stikke inn en spiss kniv i en potet. Hvis du kjenner at kniven slipper poteten, så er poteten perfekt mør.
  2. Trekke først, så hvile: Dra kjelen av platen, og la potetene trekke i 5-8 minutter. Til slutt heller du ut vannet, og lar potetene få hvile i 5 minutter til. Dette er for å få fram sødmefulle nøttesmaken i poteten. Da trekkes saften nemlig inn i poteten igjen.
  3. Behold skallet på: Mandelpoteten er jo skjør i seg selv, og jeg syns den er lettere å håndtere med et potetskall som beskytter litt. Noen vil jo også gjerne spise dem med skall siden det er der næringen sitter. Så syns jeg det er mye sjarm i å skrelle potene ved bordet på julekvelden.

Vi hadde igjen en del poteter liggende i grønnsaksskuffen og vi kokte de som beskrevet over. Resultatet ble bra, men mulig de kokte litt for mye i begynnelsen. I hvert fall var det ingen søtlig nøttesmak av potetene, men de smakte og hadde riktig konsistens som en perfekt kokt potet. Vi lot Youtube velge julesanger for oss i dag også, deriblant kom sangen «Julekveld i skogen» av Rolf Just Nilsen.

Vi valgte å ta to timers pause mellom middag og dessert. Da får jeg plass til litt mer. Jeg må være forsiktig med å fylle på med søtt når magesekken allerede er fylt med mat. I mellomtiden satte jeg deigen til et julebrød i brødform med rosin og sukat som vi skal ta med til min samboers familie i morgen. Det er tradisjon i deres familie med julebrød, men selv er jeg ikke vant til dette. Jeg hadde også veldig lyst til å lage julesnurrer, men selv om jeg hadde både nok mel og melk igjen, orket jeg ikke å begynne siden klokken var blitt mye. Julesnurrer er det samme som kanelsnurrer, men i tillegg til sukker og kanel, finner du også nellik, muskatt og ingefær i svingene. Deigen til julebrødet var svært god å jobbe med. Jeg fulgte oppskriften og hadde rosiner og sukat i væsken før jeg hadde i melet. Jeg synes det blander seg bedre i deigen da enn om jeg har det i mot slutten. Jeg forsøkte også å legge rosiene i bløt i kaldt vann i ca. 30 minutter. Jeg har tenkt flere ganger at jeg har villet forsøke dette, men det har blitt glemt hver gang. Jeg har hørt at rosinene blir veldig saftige og gode. Jeg så at de hadde «blåst seg opp» etter å ha ligget i vannet. Jeg fordelte deigen i brødformer og etterhevet de i 40 minutter. I oppskriften står det at brødene skal stekes på 175 gr. i 40-50 minutter, men jeg måtte steke mine i 65 minutter før de virket ferdigstekt. Jeg forsøkte å ta de ut av formene etter 45 minutter, men de var altfor myke. Jeg la over et bakeark etter 40 minutter (i oppskriften stod det 25 minutter) for at de ikke skulle bli for mørke på toppen. Det er veldig upraktisk som blind å ha en stekeovn man ikke kan følge oppskriften på, men som steker i sitt eget forsinkede tempo. Noen former julebrødene (også kaldt julekake) som en stor bolle eller et stort brød stekt uten form. Denne oppskriften ga to brød, men jeg fordelte den 2,4 kg tunge deigen i tre brødformer og de fikk passelig størrelse.

Hyggelig bursdagsfeiring av min mor, men dessverre med smerter

Natt til torsdag (15. oktober) hadde jeg så sterke smerter at jeg satt og gråt i flere timer. Til slutt tok jeg Zopiclone (innsovningsmedisin) og sovnet, men søvnen skulle bare vare i halvannen time. Zopiclone gjør at jeg drømmer mye, og ofte mareritt, og jeg drømte at min kjære svigermor var død. Det var selvsagt umulig å få sove mer. Når jeg om morgenen fortalte min kjære om drømmen, gråt jeg, for om det hadde vært tilfelle hadde jeg mistet en flott person i livet mitt. Det var heldigvis bare en drøm.

Når legekontoret åpnet fikk jeg en akuttime. Legen min tok heldigvis meg og smertene mine på alvor. Han forsto at tidligere smertestillende medisinering ikke var tilstrekkelig og satte meg på OxyContin, som er 2 ganger sterkere enn morfin, som hver virket i 12 timer. Takknemlig for det.

To timer senere satte jeg meg på toget en times tur for å komme til min søster. Der skulle vi feire vår mors 60-årsdag. Hun hadde ikke ønsket seg noen form for overraskelse og hun fikk bestemme mat og lokaler selv. Og, «gamlemor» på 60 år, ville stå for mat, dessert og kaker selv. Litt hjelp til kaker ble det, og det ble nok i massevis. Jeg lærte min mor og søster hvordan lage sitronfromasj på en enkel måte. De ble begge overrasket over hvor enkelt og raskt det var og hvor god den ble. Kanskje jeg har påvirket dessertbordet fremover? Til middag ble det servert villtgryte og kreolsk kyllinggryte som jeg første gang fikk introdusert av min tante.

Jeg strevde med smerter hele tiden, særlig fra fredag kveld og utover, men på søndag kveld klarte jeg å sitte oppe i et par timer med hyggelig prat rundt kakebordet med min tante og onkel. Alt i alt var det et svært hyggelig besøk, bare synd smertene skulle ødelegge så mye for det sosiale. Men jeg er enda ung og ser garantert familien min flere ganger.