Jeg forsøkte å lage ripssyltetøy for første gang

For noen dager siden så jeg faktisk i nettbutikken til Meny at de hadde ripsbær til salgs og jeg vurderte å kjøpe det, men valgte å drøye det da jeg så at de solgte ripsgelé med vanilje fra Røyland på 125 g som jeg kjøpte en av, men det var et lite «fingerbøll» og dyrt var det også siden det kostet hele 66 kr. Jeg ser nå når jeg skulle sjekke prisen at Meny selger et annet ripsgelémerke på 330 g for 40 kr. Det er jo en mye mer akseptabel pris for en mer passende mengde i det minste. Men hvordan de nå klarer å oppdrive ripsbær i slutten av oktober, vet ikke jeg, men mulig det er pga. drivhus? Jeg kjøpte i hvert fall til sammen 5 pakker med røde ripsbær og renset de. Da satt jeg igjen med til sammen 600 g. De lå i esken med ca. 5-6 stilker i hver eske på til 125 g pr. eske.

Jeg tok utgangspunkt i denne oppskriften på ripssyltetøy fra svigermor og kokte opp 600 g rips og 6 dl vann. Jeg lot det koke litt, og her gjorde jeg kanskje feilen, at jeg ikke lot det koke lenge nok. Jeg hadde i 1200 g sukker og rørte det inn. Da var det ifølge oppskriften viktig at syltetøyet ikke kokte mer. Assistenten min hjalp meg med å ha syltetøyet over på sterile glass. Hun sa at det var veldig tyntflytende. Jeg er veldig usikker på om dette syltetøyet ble noen suksess. Jeg tror kanskje at mange av bærene er hele og at det er derfor jeg sier at jeg kanskje burde ha kokt bærene lenger slik at flere hadde blitt ødelagt og blandet seg med vannet. Det er mulig at jeg kan ev. knuse bærene ytterligere før jeg har det på brødskivene eller vaflene dersom det viser seg at det er helt mislykket. Jeg får se.

Indisk kyllinggryte og sjokoladepudding til dessert til bursdagsmiddag

I dag hadde jeg invitert min tidligere samboer på middag i forbindelse med at han fylte 31 år. Jeg hadde spurt ham om hva han ønsket seg til middag og han sa at han kunne tenke seg indisk rød kyllingcurry. Det er en middag jeg har laget mange ganger til oss de siste to-tre årene. Han sa at han hadde forsøkt å lage den selv, men funnet feil oppskrift. Jeg ga ham lenke til den riktige oppskriften og tilføyde at jeg dessuten brukte hele begeret med red curry paste og kun brukte 1/2 ts med garam masala. Jeg synes at om man bruker for mye garam masala, smaker middagen kun garam masala og kun det. Maten blir rett og slett ødelagt. Jeg gjør nok også noen andre tilpasninger som jeg nevner i dette blogginnlegget 🙂 Mens jeg laget middagen, hørte jeg på en podcast i serien til NRK som heter «Hele historien» som handlet om musikkfestivalen på Hamar i 1981 der alt som kunne gå galt også gikk galt.

Jeg begynte med å kutte opp en paprika. Jeg pleier vanligvis å kun bruke én stor paprika og ikke to som det står i oppskriften. Erfaringsvis blir det altfor mye paprika. Noen ganger tar jeg med én løk, men ofte kutter jeg den ut. I dag valgte jeg å kutte den ut for enkelhets skyld. Jeg synes ikke det går ut over smaken. Deretter delte jeg opp fire kyllingfileter. Jeg stekte kyllingfiletene sammen med litt av karripastaen. Tomatpuré har jeg aldri forsøkt å ha i denne retten, rett og slett fordi jeg synes tomatpuré ser og lukter litt uappetittlig ut. Deretter hadde jeg alt over i en kjele; kyllingen og to beger med crème fraîche. Jeg hadde i resten av karripastaen, og nå hadde jeg i krydderet: paprikapulver, spisskummin, ingefær, kardemomme, chilipulver, sukker, salt og garam masala. Jeg hadde i mindre salt, spisskummin og mindre garam masala enn hva som stod i oppskriften, men ellers fulgte jeg det som stod. Jeg lot det hele koke i ca. 6-7 minutter. Det var enda en stund til min tidligere samboer kom, så jeg valgte å skru av platen og litt før han kom la jeg oppi paprikaen og lot de koke med de siste 3-4 minuttene slik at de fortsatt hadde litt tyggemotstand. Han hadde kjøpt med seg en pakke med naanbrød som vi stekte i stekeovnen i et par minutter. Når jeg får assistenter på plass, vil jeg lage hjemmelaget peshwarinaan sammen med henne. Det er et arbeid jeg ikke tør å gjøre på egenhånd siden ovnen står på maksimal varme.

Maten smakte godt. Jeg serverte med ris inntil. Jeg hadde kjøpt en liten oppmerksomhet til ham på bursdagen hans. Det var noen såpestykker som jeg vet han liker kjøpt fra nettbutikken Naturlig Liv. Jeg hadde planlagt at han som en del av bursdagsgaven kunne få med seg middagsrester hjem. Mens han hjalp meg med å installere et program på PC-en, laget jeg i stand en liten krokke til ham med garam masala-krydder. Både jeg og ham bruker det krydderet i så små mengder at de store posene de selger på innvandrerbutikker varer en evighet. Derfor byttet jeg ut mitt eget garam masala-krydder med nytt fra den nye posen, siden det jeg hadde nå var noen år gammelt, og min tidligere samboer fikk med seg resten. Vi delte nesten halvt om halvt på posen.

Jeg serverte også dessert. Jeg hadde kvelden før laget pots de crème au chocolat, og denne gangen husket jeg appelsinlikøren. Jeg begynte med å varme opp melkeblandingen og vaniljeekstrakt (jeg bruker det istedenfor vaniljestang av praktiske hensyn som blind). Jeg valgte å bruke halvparten kremfløte og halvparten lettmelk i desserten istedenfor matfløte. Når det hele hadde nådd kokepunktet, dro jeg den av platen og hadde i 20 g med 70% kokesjokolade og 1 ss kakao og rørte det inn. I en annen bolle målte jeg opp 20 g brunt sukker og rørte inn én eggeplomme. Jeg kokte opp sjokolade- og melkeblandingen opp til kokepunktet igjen. Deretter hadde jeg den i sukkeret og eggeplommen i en tynn stråle mens jeg rørte godt. Jeg brukte en sil over en annen bolle og silte blandingen. Dette for å unngå at det skal være igjen rester av eggeplommen i desserten. Til sist rørte jeg inn appelsinlikøren. Da hadde jeg litt appelsinlikør i en liten kaffekopp og deretter hadde jeg helt kontrollert 3 ts av likøren i desserten. Det er bedre å gjøre det på denne måten enn å helle direkte fra flasken og i en skje og risikere å søle ukontrollerte mengder i desserten. Jeg brukte en øse til å fylle to kjeramiske små former med sjokoladepuddingen. Denne gangen ble de litt fullere, nesten bare 1 cm fra toppen av kanten, og jeg plasserte de inn i stekeovnen. Det gjorde jeg ved at jeg hadde en vanlig hanske på ene hånden og noen silikongripehåndtak i den andre hånden. Jeg brukte silikånhåndtakene til å ta tak i formen og sette hver form ned i den ildfaste formen som jeg hadde dratt litt ut av ovnen med den andre hånden. Jeg brant meg litt oppi grillelementene, men det gikk fint. Jeg lot sjokoladepuddingene steke i vannbad i 50 minutter, men siden formene nå hadde blitt fullere, hadde de nok nå tålt 60 minutter uten problem. Når jeg og min tidligere samboer spiste de i dag, var de nemlig litt rennende inni. Litt mer enn de behøvde å være, men smaken var den riktige.

Eplekake på morgenkvisten

Senere i dag får vi besøk av ei venninne som kjæresten min har kjent siden 1999 og kun snakket med over telefon og senere chattet med når det ble mulighet for det. Hun bor her i Bergen og har ønsket at vi har kunnet møtes en gang. Siden det ble så utrolig mye rester av lasagnen jeg laget i går, bestemte vi oss, impulsive som vi er, å høre med henne om hun kunne tenke seg å komme på middagsbesøk og spise lasagnerester med oss. Det takket hun ja til. Hun er rullestolbruker, men det er jo ingen problem siden jeg har transportable rullestolramper å legge ut. Jeg er jo delvis rullende selv. Jeg ønsker jo alltid å gjøre litt stas på mine gjester og derfor bestemte jeg å utnytte morgentimene, siden jeg likevel var våken, til å hive sammen en eplekake som jeg har tenkt jeg skulle gjøre en av dagene uansett.

Jeg valgte å lage eplekaken jeg nesten alltid baker når jeg skal lage eplekake, eplekake i langpanne fra Hilde, for denne synes jeg blir svært god. Luftig og saftig på samme tid. Jeg bruker rikelig med epler, og jeg bruker selvsagt de knall grønne, sure eplene (Granny Smith heter de) for jeg har lest et sted at det er de som visstnok skal gi et saftigst resultat i en eplekake. Jeg ville ikke lage en stor kake denne gangen, men lage en kake i en liten langpanne (dvs. 30 x 20 cm) og jeg begynte derfor med å piske egg og sukker. Jeg halverte oppskriften. Ja, sukker, jeg erstattet sukkeret med kunstig søtning. Jeg brukte tagatesse og 25% sukrin gold. Man bør ikke bruke for mye sukrin i en oppskrift, om man gjør det får baksten en kjølnende ettersmak.

Mens eggene og sukkererstatningen stod og pisket seg til eggedosis, begynte jeg å smelte smøret, men mens jeg stod og gjorde det, kom jeg på at jeg kanskje burde ha klargjort eplene på forhånd. Om eggedosisen blir stående for lenge uvirksom, kan den miste luftigheten sin og falle sammen. Jeg har opplevd det en gang i en sjokoladekake og resultatet ble en flat sjokoladekake. Jeg slo derfor av mikseren, for piskingen var bare så vidt i gang, og slo av smeltingen av smøret som også så vidt hadde begynt, og tok til på eplene. Jeg hadde fire epler, noe jeg mente skulle være akkurat passelig. I oppskriften står det 5-7 epler og jeg pleier å bruke omtrent det øvre skikte i denne oppskriften. Jeg skrellet eplene og delte de med epledeleren og delte deretter hver eplebåt omtrentlig i tre. Det er godt å ha litt størrelse på eplebåtene. Jeg helte deretter litt sitron over eplebitene for å forhindre at de skulle bli brune og fortsatte å piske eggedosis.

Jeg skulle smelte resten av smøret, men det viste seg at det hadde smeltet ferdig av seg selv i sin egen varme. Mens eggedosisen ble vispet godt og vel, og ble luftig og skummende, hang jeg opp et fleeceteppe og noen jakker som hadde fått seg en omgang i maskinen. Jeg hadde i 2 ts bakepulver og selvsagt måtte jeg ha i 2 ts av mitt eget hjemmelagde vaniljesukker. Jeg laget meg en ny porsjon med vaniljesukker i begynnelsen av september om jeg ikke husker feil. Jeg hadde i smøret og 1 dl melk og lot det blande seg godt. Jeg hadde deretter i 3 dl hvetemel og deigen ble nokså fast, men jeg tror det var meningen at den skulle bli såpass fast.

Jeg tok etter hvert bollen ut av miksestativet og gjorde klar den lille langpannen. Jeg brettet et bakeark på langs og la dette i bunnen av formen. Deretter helte jeg over røren i langpannen. Jeg måtte hjelpe godt til med en slikkepott og deigen kom nesten klumpvis ut av bollen etter hvert som jeg spadde den ut og jeg glattet den til. Da jeg satte fra meg bollen etter å ha forsikret meg om at den var helt rom, oppdaget jeg at deler av innholdet var havnet på bordet. Blindetabbe… Men jeg laget bare en ause med spredte fingre og lempet deigen opp i langpannen. Det lot seg faktisk gjøre med denne faste deigen. Jeg glattet den til på overflaten med slikkepotten og fant frem en skål og hadde i perlesukker og kanel. De fleste strør jo over kanel og sukker på toppen, men for meg blir dette for lite kontrollert. Min fremgangsmåte tar betraktelig lengre tid, men da vet jeg at hver bit får like mye sukker og kanel på seg. Jeg ruller nemlig hver eplebit i sukker- og kanelblandingen og stikker hver eplebit litt nedi deigen. På denne måten hever deigen seg litt over eplebitene og det synes jeg egentlig bare gjør godt. Jeg hadde litt kanel og sukker igjen og jeg strødde det litt tilfeldig over kaken. Det er godt når det smaker litt godt med kanel og sukker av en eplekake synes jeg.

Jeg satte formen midt i ovnen og i oppskriften står det at den skal stekes på 190 gr. i 30-35 minutter. Jeg lot den steke på 200 gr. først i 25 minutter for å se om det var tilstrekkelig siden den nå var i liten langpanne. Etter 25 minutter synes jeg det var litt deig på kakenålen og jeg satte den inn i 5 minutter til. Etter det så jeg at den hadde begynt å slippe kantene og jeg bestemte meg for at kaken var ferdig.

Spaghetti med kjøttsaus til middag – ikke Toros pulverpose

I dag ville jeg lage kjøttdeig med spaghetti til middag. For enklhetens skyld tenkte jeg å bruke Toros pose med kjøttsaus fordi jeg tenkte at det ville gå raskere, men det går egentlig litt imot mine prinsipper med å ikke lage maten fra bunnen av der man har mulighet. Jeg vurderte litt frem og tilbake. Jeg ønsket jo også selvsagt at kjæresten min skulle få smake på ordentlig hjemmelaget spaghetti med kjøttsaus og ikke bare en pulverblanding – for det er ikke å komme fra at smaken er en helt annen når den er laget fra bunnen av med gode råvarer og ikke bare vann og pulver. Det ble til at Toros pulverpose ble puttet tilbake i skuffen og plukket opp en boks med hermetiserte hakkede tomater.

Jeg tinte ferdig kjøttdeigen i mikrobølgeovnen. Jeg stekte den og hadde deretter over boksen med hermetiserte hakkede tomater (400 g). Jeg krydret med litt salt, hvit pepper og hadde i 2 ss søt chilisaus i tillegg til litt tørket timian. Jeg lot dette småkoke i til sammen 20 minutter. Rett før servering hadde jeg over oregano som jeg hentet opp fra fryseren. Nå er det jo ikke den beste tiden for friske urter lenger, men jeg har godt utvalg i fryseren min.

Imens kokte jeg spaghetti. Første gang jeg laget dette, brukte vi fullkornsspaghetti, men den var jo helt smakløs. Denne gangen brukte jeg derfor vanlig spaghetti. Jeg målte opp spaghetti ved å ta til sammen 4 never med spaghetti som rommet inni sirkelen som blir dannet mellom en pekefinger og tommel og jeg delte hver spaghetti i tre slik at det ikke ble så lange spaghettitråder. Et slikt rom mellom pekefinger og tommel skal visstnok tilsvare én porsjon spaghetti, og det tror jeg på, for jeg beregnet altfor mye spaghetti når jeg målte opp fire slike porsjoner. Jeg spiser jo knapt en liten halv porsjon og kjæresten min spiser kanskje to porsjoner. Kjæresten min

Kjæresten min har laget fiskepakke med stekt tomat og bakt potet

I kveld ønsket jeg å lære kjæresten min å lage fiskepakke til middag. Det er både en sunn og enkel middag å lage for en som bor alene og i tillegg gir den svært lite oppvask. Og best av alt smaker den godt og er svært sunn i tillegg. Fisken og grønnsakene bakes uten stekefett i samme folie og vi hadde i tillegg stekt tomat og bakt potet inntil, noe som slettes ikke trenger å være vanskelig. Jeg viste ham hvordan han skulle gjøre det med å lage min fiskepakke og lot ham lage sin egen fiskepakke. Middagen ble i praksis laget fullt og helt av ham til syvende og sist, for jeg bare veiledet med tider og hvordan ting burde gjøres.

Vi begynte med aluminiumsfolien. Vanligvis bruker jeg en folie som er 29 cm bred, men jeg valgte nå å bruke en folie jeg har liggende som er hele 40 cm bred. Den bruker jeg mest til å dekke over store langpanner o.l. Vi la hvert vårt fiskestykke på, saltet og pepret (med hvit pepper) og hadde over litt sitronsaft. Jeg har ikke over så mange dragene salt, for det kommer egentlig ut ganske mye salt av kvernen. Når det gjelder pepperet, har jeg en liten tommelfingerregel at jeg kan pepre til det så vidt begynner å dufte av pepper. Dette gjelder både svart og hvit pepper. Vi la deretter på cherrytomater og sukkererter. Han hadde flere cherrytomater enn meg og jeg hadde flere sukkererter enn ham.

Når vi kom til paprikaen, måtte vi finne ut hvilken paprika som var den røde i en pakke med tre paprikaer med tre forskjellige farger. Da brukte vi appen TapTapSee hvor man tar bilde av det man ønsker å få analysert (oftest av en datamaskin) og får tilbakemelding i form av tekst. Kjæresten min fant den røde paprikaen og fikk beskjed om at det faktisk var en rød paprika, men jeg fikk beskjed om at jeg hadde «et gult leketøy på bord» fremfor meg. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, men disse ulike appene har virkelig revolusjonert hverdagen til oss som er blinde og svaksynte på flere områder. Den gjør oss mindre avhengig av seendes hjelp. Når den røde paprikaen var lokalisert, for det er den som er best på smak synes jeg, viste jeg ham hvordan man renser en paprika. Først deler man den på langs på to og tar ut kjernen. Det er enklest å ta ut kjernen på hver halvdel med fingrene. Deretter deler man hver halvdel igjen på langs på to igjen og fjerner «trevlene» eller det hvite litt myke på paprikaen. Dette kan gjøres bare med fingrene, men jeg mener at man bør gjøre det med kniv fordi man ikke får med seg alt om man kun gjør det med fingrene – og de er ikke delikate å spise. Det å skjære ut trevlene klarte kjæresten min helt perfekt på første forsøk faktisk. Til sist delte han opp paprikaen i halvannen cm store kvadrater og la over fiskestykket sitt sammen med resten av grønnsakene. Jeg la til at man også kunne ha gulrot i fiskepakken. Da skreller man den og deler den opp i ca. 1 cm store biter, litt avhengig av tykkelsen på gulroten, men han kan styre sin begeistring for gulrøtter og takket nei i denne omgang.

Nå var det tid for å pakke fiskepakken inn i folien. Nå kom det godt med at jeg hadde valgt å bruke bredere folie enn det som er standard 30 cm bred. Jeg viste ham hvordan jeg pakket den inn: Først la jeg den korteste enden over, som regel lar jeg dette alltid være den venstre enden, og bretter denne fra venstre mot høyre over fisken så stramt jeg kan uten å ødelegge folien. Det er svært viktig at folien forblir uten rifter. Deretter brettet jeg over begge kortendene for å låse fast den enden jeg brettet over og til sist «drar jeg over» den lengste enden som er igjen og pakker inn pakken. Som regel må jeg da snu på pakken en gang og det er også meningen, for det forhindrer at saften fra grønnsakene og fisken renner ut fra pakken under stekingen. Den enden som har åpningen i seg, skal være vendt opp under stekingen. Dersom folien skulle få en rift eller du ikke skulle ha nok folie e.l., kan du bruke «lappeteknikk» med foliebiter, men vær forsiktig og ikke overdriv mengden med folie. Dersom du bruker for mye folie, fører det nemlig til at fisken ikke blir riktig stekt. Da må du i så fall enten øke steketemperaturen eller steke den lengre, men det kan også gå utover konsistensen på grønnsakene, dvs. at de blir ihjelkokt.

Han la pakkene, som sagt med åpningen opp, inn midt i ovnen på et brett på 220 gr. Grunnen til at jeg ønsket å ha de på et brett og ikke direkte på en rist, var i tilfelle de skulle begynne å sive noe væske fra de.

Nå var det på tide å gjøre klar baketomatene siden vi skulle ha stekte tomater. Baketomater er utrolig store tomater som særlig er egnet til å bli bakt i ovn og på grill. Han vasket dem og skulle ta av stilken, men stilken var vanskelig å få av. Det ble til at jeg måtte ta opp kampen og på den ene fikk jeg røsket av stilken og på den andre fikk jeg lirket den av ved å putte en negl under. Han delte deretter tomatene på langs i to og la dem med snittsidene opp i en ildfast form. Jeg har en liten firkantet ildfast form og det var kun plass til de fire tomatene i denne. Han strødde litt timian over og kvernet litt salt. Jeg viste ham hvordan jeg pleide å ha timian over: Helle litt i den ene hånden min og strø det kontrollert over med den andre ved å dytte det ned fra hånden. Jeg tenkte i mitt stille at han kanskje burde ha litt mer timian på tomatene, men jeg tenkte samtidig at han kunne komme til den konklusjonen selv og sa ikke noe på det. Han gjorde også klar bakepotetene (til bakt potet). I likhet med baketomatene, er det store poteter. Han stakk en gaffen ca. 1 cm ned i poteten ca. 3 ganger på poteten på hver side. Han la hver potet på tallerkenen etter hvert som han ble ferdig med potetene, for å ikke gå i surr om hvilken potet som var stukket hull i og ikke. Systematikk er viktig som blind på et kjøkken.

Når alarmen gikk etter 20 minutter, var tiden inne for å sette inn den ildfastee formen med tomatene. De skulle stå i ovnen i 20 minutter. Det står riktignok i oppskriften på stekte tomater at de skal stekes kun i 10 minutter, men det er vanlige tomater. Samtidig satte han også tallerkenen med de tre potetene inn i mikrobølgeovnen og satte den på 8 minutter på høyeste effekt. Når de 8 minuttene var gått, snudde han hver potet (med en grillvott på) og lot de få nye 8 minutter på seg. Alarmen gikk og de 20 minuttene var gått. Han hadde planlagt å sette fra seg den ildfaste formen fra seg på kjøkkenbordet lengst fra seg. Jeg stod stille og observerte og sa ingenting. Jeg har rykte på meg for å være en rolig rehabiliteringsassistent og være en assistent som som oftest bevarer roen i situasjoner. Jeg tror han synes at formen ble i varmeste laget å håndtere i den tiden det tok å skulle forflytte seg fra stekeovnen og til motsatt ende av kjøkkenbordet. Det oppstod litt hastverk og kaos og en brusflaske veltet i hastverket, men ingen skade var skjedd. Den ildfaste formen hadde landet der den skulle. Jeg sa at han burde kanskje ha valgt å sette fra seg formen nærmere stekeovnen, f.eks. på koketoppen eller nærmest seg på kjøkkenbordet. Fiskepakkene ble også tatt ut. Han tok dem ut og snudde seg med dem i hånden med grillvotten og la de deretter på hver sin tallerken. Jeg ga ham et tips om at man kan ha en tallerken klar i ene hånden og legge fiskepakkene direkte på denne i det de kommer ut av ovnen. Og til sist var det potetene da. Der ble tallerkenen tatt ut av mikroen med grillvotter, for den tallerkenen er virkelig gloheit, og han pakket hver potet inn i folie. Jeg sa at han kunne tenke seg at han skulle pakke inn hver potet så stramt som et eggeskall med minst mulig rugler. Det er jo lettere sagt enn gjort, for potetene er jo ganske varme.

Nå var vi endelig klare til å spise. Jeg hadde tidligere laget hvitløksmør der jeg hadde fryst ned en klatt. Jeg hadde lagt den i en stor muffinsform og pakket den inn. Det skulle være en tilstrekkelig stor porsjon til to til én middag. Smøret smakte upåklagelig selv om det hadde vært en tur i fryseren. Jeg kunne i hvert fall ikke merke at det hadde vært frosset. Jeg tror jeg skal lage en litt stor porsjon en gang og fryse ned noen porsjoner til senere bruk. Kjæresten min sa at dette var nok en middag hans bror godt kunne like. Han har ofte fått til å steke fisken i stekeovn, men ikke fått til grønnsakene. Jeg vil da tro at han ikke har benyttet folie over formen. Det gjør at fisken og grønnsakene dampes istedenfor å bli direkte stekt. Dette skjer jo i denne, laks og grønnsaker i ovn, som ligner en god del på fiskepakke i smak. Denne er det imidlertid mer arbeid med siden alt skal skjæres opp på forhånd av både paprika, squash, gulrot og purren.