Året, og julen, 2020 har nok blitt en annerledes jul for mange, der familier har måttet feire hver for seg eller har måttet splitte seg opp selv om de fysisk sett er i samme by – i hvert fall om de har ønsket å respektere smittevernreglene. Vi valgte å respektere smittevernreglene og dro ikke til Trondheim der vi ikke hadde klart å opprettholde kravet om avstand i hjemmet hvor julaften skulle feires når vi ble tilstrekkelig mange. Vi fikk tilbud om å feire jul sammen med mine foreldre i Vest-Telemark,men turen østover på en mulig full buss hvor det kunne bli krav om munnbind i 7 timer, fristet også lite. Og dét var også noe av grunnen til at Trondheimsjulen ble avlyst – Norwegian reduserte sine flyvninger betydelig og endret i blant vår reise flere ganger til dagen de første dagene i desember. På Gardermoen er det krav om at passasjerer har på seg munnbind så lenge man er på flyplassen, og selvsagt også på flyet, og for vår del ville det ha blitt munnbind fra ca. 11.00-17.00 (av det siste Norwegian bestemte seg for). Vi valgte å refundere billetten til sist. Og nå, når Bergen har fått ned smittetallet til betydelig under landsgjennomsnittet, har Trondheim blitt en av Norges verst utsatte byer når det kommer til smitte, selv om de lenge var den byen med minst smitte – og jeg spurte meg selv hvordan er det mulig med så mange folk, studenter og tilreisende?
Men, julen ble her i Bergen, og vi bestemte oss for å lage en fin jul sammen, bare jeg og min samboer. Ordentlig julemiddag skulle det bli – som seg hør og bør – og det meste skulle vi gjøre som vanlig i tillegg til at vi også laget våre egne tradisjoner. I år sto det kalkunbryst på menyen, ovnsstekte tomater og potetmos og waldorfsalat som tilbehør. Sausen var det som virkelig satte prikken over I-en, og at en så utrolig enkel og rask saus kan smake så vidunderlig, det er meg en merkelig gåte. Vi satt begge og var overrasket over den gode smaken og kappest om å si «mmm…». Drikke inntil, var eplesaft (most) fra Oppheim Gard i Ulvik som vi hadde fått kjøpt på Reindyrka i Strandgaten 21 midt i Bergen sentrum. Mer ren eplesmak slår alle typer julebrus for min del.
På lillejulaften begynte jeg med å lage riskrem, men jeg er ikke så tøff at jeg koker risgrøten selv. Ikke enda, men mulig det kommer. Vi brukte Fjordland sin risgrøt som base og varmet den opp i gryte. Jeg var en periode innlagt på sykehuset i Kristiansand og der fikk vi høre at grunnen til at grøten der var så utrolig god, var at de hadde litt vaniljesukker i grøten. Jeg forsøkte og hadde 1 ts av vaniljesukkeret mitt oppi, men det utgjorde ingenting. Jeg registrerte for øvrig at jeg snart må lage nytt vaniljesukker. Jeg la av 500 g før vi tok resten og spiste til middag på lillejulaften. Vi hadde på forhånd snakket om at fordelen med at det var to blinde som skulle ha mandel i grøten, var at vi slapp å skålde den på forhånd, men i det jeg hadde hatt oppi grøt både i min egen og samboers skål,kom jeg på: Vi har glemt mandelen! Skal det være, så skal det være til jul, og vi tok oss det ekstra bryet det var å ta grøten tilbake i kjelen – men vi kunne ikke finne den åpnede mandelposen fra da vi laget sirupsspekulasjer. Dette ønsket vi ikke å bruke tid på, så jeg åpnet en ny pose med lukkemekanisme, hev en mandel i grøten og rørte rundt, og porsjonerte grøten ut på nytt. Og en marsipangris ventet på den som fikk mandelen. Det fikk, ikke overraskende, samboeren min, siden jeg får i meg så små mengder grøt. Det var han vel fortjent etter innsatsen. Han beviste mandelfunnet med å knase den i seg og nøffen ble overlevert.
Risgrøten lot jeg bli helt kald og romtemperert. Det kunne jeg gjerne ha latt gå raskere i kjøleskapet. Jeg pisket også en putt kremfløte (dvs. 3 dl) til krem og hadde oppi 1 ts vaniljesukker og 2 ss med finkornet sukker. Det ble veldig god og søt smak på kremen. I oppskriften står det «Bland inn grøt i kremen til riskremen har fått ønsket konsistens.» Her mener altså skribenten av oppskriften at all kremfløten skal brukes, mens man skal være sparsom med grøten. Jeg valgte å gjøre det motsatt. At jeg hadde oppi litt og litt krem. Det var min mor som tipset om det da jeg og min tidligere samboer skulle feire jul her i Bergen da vi ikke kom oss over Haukelifjell pga. uvær for tre år siden (tror jeg det var). Etter å ha blandet inn ca. halvparten av kremen, mente jeg at riskremen begynte å få noenlunde riktig konsistens, men jeg ønsket å få litt ekspertuttalelse på det og jeg brukte Facetime med min mor i andre enden. Hun mente den så bra ut og tipset om å smake. Jeg og samboer smakte hver vår teskje og den hadde riktig konsistens, slik en risgrøt skal ha. Vi snakket litt med nevøene mine og familien og vible enige om å snakkes mer på julaften. Jeg hadde riskremen over i en annen glassbolle og hadde over gladplast – og inn i kjøleskapet med den. Den fikk bo i grønnsaksskuffen som for øyeblikket ikke duger til annet enn oppbevaring av middagsrester og drikke.
På julaften gjorde samboeren min en imponerende innsats og vi arbeidet parallelt hele veien. Han skrellet til sammen 1.200 g poteter mens jeg gjorde litt annet. Potetene hadde begynt å få litt groer på seg, men dette fjernet jeg svært enkelt med å ta på meg en engangshanske og bare gni de av. Jeg vet at en del seende bruker kniv og skreller til dette fiklete arbeidet.
Jeg begynte med å lage rød saus til riskremen. Meningen var å lage jordbærsaus (coulis som denne sausen egentlig heter), men da jeg ikke fant jordbær i farten – jeg trodde riktignok at spinadklumper var jordbær, men jeg fant derimot mye frosne bringebær, valgte jeg å lage bringebærcoulis (eller bringebærsaus på folkemunnet). Jeg tinte først 300 g bringebær og kokte deretter opp 1 dl vann med 1 dl finkornet sukker. Og dernest kom utfordringen: Hvordan kan jeg som blind vite at sukkeret har løst seg opp? Det kan jeg ikke vite, men må bare anta. Etter å ha kokt i ca. 5-6 minutter etter konstant omrøring, satte jeg det til sides. Jeg helte bringebærene og sukkerlaken oppi en blender og moste det hele til en jevn mos. Og til sist silte jeg ut steinene. Overraskende hvor mye steiner som er i 300 g bringebær – og jeg forstår veldig godt hvorfor vektopererte faktisk blir formanet om å sile smoothier med jordbær og bringebær fordi steinene kan sette seg fast i operasjonssåret i magesekken når en går på flytende kost den første uken… Jeg helte sausen over i et litermål, for å gjøre det lettere for meg selv å helle sausen oppi små skåler etterpå. Det ble to små glass med bringebærsmak – som hadde en svært intens smak av bringebær. Å lage saus av bringebærsirup kan ikke måle seg engang når en først har smakt dette. Det er absolutt verdt den lille jobben og jeg tror ikke jeg brukte mer enn 30 eller maksimalt 40 minutter på hele prosessen.
Samboeren min ble ferdig med potetene og jeg delte de i to og satte de til koking mens samboeren min startet på waldorfsalaten, og jeg fant frem ingrediensene og fortalte hvordan de ulike grønnsakene og fruktene skulle kuttes opp. Jeg så litt på ulike oppskrifter, og så at det fantes en syrlig waldorfsalat hvor man også hadde byttet ut kremen med rømme,men vi tenkte at siden vi skulle ha en litt syrlig eplesaus inntil samt eplesaft å drikke, passet det med en litt søt dressing i salaten. Druene ble delt i to, og samtidig ble det lagt 12 druer til sides til sausen, eplene ble delt i små biter med Nizer Dizeren og ananasringene ble kuttet opp i biter. I oppskriften jeg har, står det at blandingsforholdet til dressingen skal være likt mellom majones og kremfløte, men jeg tok 1/2 dl majones og 1 dl krem. Den fikk likevel en nokså skarp smak av majones. Det passet derfor fint at jeg da kunne ha i den siste halve desiliteren også. Jeg brukte resten av kremen jeg hadde til overs fra riskremen fra i går. Kremen i waldorfsalaten skal riktignok ikke være såpass søtet, men det gikk fint. Til sist ble valnøttene veid opp og jeg kuttet de smått med kniven og blandet de inn. Vi tenkte at nøttene ville komme til å gjøre salaten tørrere, men det gjorde den ikke. Jeg trengte ikke å ha i mer krem.
Og selve kalkunen. Klokken var blitt 15.50 og vi var kanskje litt etter tidsskjemaet når vi så på klokken. Stekeovnen ble satt på 170 gr. og jeg tok kalkunen ut av posen og la den i en stekepose. La den til rette i et ildfast fat og klippet litt hull i posen. Satte et steketermometer i den tykkeste delen av kalkunen. Inn i ovnen. Kalkunen hadde stått på kjøkkenbenken om kvelden 22. desember og da så det ut som om den hadde tinet, men nå så jeg at den fremdeles var litt frossen, vi valgte derfor å sette den inn i avkjølt ovn og sette på ovnen i det fuglen var plassert i ovnen for å få en roligere oppvarming av det kalde kjøttet. Det var bare 2 gr. inni fuglen, noe den nok lå på i nærmere 10 minutter før gradene begynte å stige, men når de først steg, gikk det fort etter hva jeg hadde forestilt meg.
Vi begynte på sausen og potetmosen samtidig som vi dekket på. Og tomatene som skulle bli ovnsstekt ble forberedt slik at de kunne settes inn i ovnen når fuglen var ferdig. Nå skjedde mye. Jeg hadde funnet en oppskrift på en eplesaus med druebiter som så utrolig god ut – og den var svært enkel. Jeg hadde 3 dl eplejuice (men siden det var jul valgte vi å innvilge oss eplesaft fra Ulvik som har ekstra sterk og god smak) og 1,5 dl matfløte og kokte dette opp sammen med en pulverpose med bearnaisesause fra Toro. Og til sist hadde jeg oppi noen oppdelte druer som jeg lot koke med i noen minutter. Til sammen var de 12 drurene delt opp i små biter. Jeg hadde valgt å dele mine druer først i to og deretter i 4 igjen. Kan man imponere mer med en svært enkel saus? Mens jeg jobbet med sausen, laget samboeren min potetmos for første gang med litt hjelp av meg som fortalte hvordan det skulle gjøres og jeg sjekket i blant konsistensen og anbefalte litt mer væske (som for anledningen var matfløte). Han smeltet litt smør før han begynte å stappe potetene og spedde deretter med matfløte, men potetmosen ble svært seig. Jeg tror at potetmosen til slutt rett og slett ble mettet på fett, at det var derfor den hadde en så seig konsistens, og jeg anbefalte å gå over til å spe med melk. Jeg ga ham krukken med salt og ba ham ta 1 ts av den samt kverne over noe hvit pepper. Sausen ble ferdig og jeg overtok avslutningen av potetmosen. Han ryddet på plass saltet – «vet du hva det står på krukken med salt?» sa han i en litt skeptisk og en litt humoristisk tone. Jeg forsto straks. Vi har to krukker i skuffen av akkurat den størrelsen og jeg er så godt som alltid nøyen med at saltet skal stå øverst – og gelatinpulveret skal stå underst – fordi krukkene er så små at de kan plasseres oppå hverandre. Men det hadde tydeligvis ikke skjedd i dag. Vi brøt begge ut i latter, midt i travelheten, for kalkunen var nå ferdig stekt og det gjenstod litt for å dekke på bordet – vi hadde ikke tid til å tenke på dét akkurat i øyeblikket.
Jeg satte kalkunen på en bordskåner på benken for at den skulle få hvile i ca. 15 minutters tid og satte opp temperaturen til 225 gr. til ovnsstekte tomater – og når ovnen oppnådde riktig varme, satte jeg inn de fire halve tomatene som samboeren min hadde krydret med salt og basilikum. Hvis du går til oppskriften, ser du at det står salt, pepper og oregano, men vi har funnet ut at det lar seg variere med både salt, pepper, basilikum og timian – fritt valg på øverste hylle – og mulig det er flere urter en kan bruke, f.eks. noe dill, mynte eller sitronmelisse? Det viktige er at det er tørkede urter. I ovnen skulle tomatene stå og godgjøre seg i 10 minutter.Om de står på lavere varme som f.eks. 200 gr., noe de av og til må fordi vi steker de samtidig med f.eks. annet kjøtt eller fisk, kan de stå i 15 minutter og de blir tilsvarende stekt. Ovnsstekte tomater har blitt en stor favoritt her i heimen og som brukes til svært mye, bl.a. mine egne fiskepakker eller om vi har noe så enkelt som kyllingfilet eller en eller annen gryte som trenger noe grønnsaker inntil. Og når jeg nå først har viet så mye tid til ovnsstekte tomater, kan jeg like godt bruke en linje til og anbefale at om du først skal ha ovnsstekte tomater til middag en dag, så se om du kan få tak i tomater på stilk. De har nemlig en søtligere smak enn de uten stilk og får en fantastisk smak når de stekes! Det bare må prøves – ikke sant? Og et sunnere tilbehør til middagen kan du faktisk ikke få om det er viktig for deg…
Og jeg skulle for første gang i mitt liv gå løs på et helt fjærkre på 1,3 kg, med bein og alt. Aldri har jeg tatt noe slikt i nøyere øyesyn engang. Hvor var beinet? Hvor var kjøttet? Hvor skulle jeg i det hele tatt begynne å skjære? Jeg fikk litt veiledning av søsteren til min samboer og gjorde så godt jeg kunne – og det gikk på et vis. Vi fikk løs to store kjøttstykker som jeg delte opp i litt mindre biter som vi forsynte oss av fra et fat. Og det ble nok av mat.
Julemiddagen vår var ferdig! Vi hadde sammen stått på kjøkkenet i litt under 6 timer sammen. Vi hadde hatt noen fine og hyggelige arbeidstimer sammen. Ingen hadde stresset pga. dårlig tid eller andre ting. Ingen hadde vært sure eller i dårlig humør. Vi hadde ønsket å hjelpe og utfylle hverandre der vi kunne og alt hadde egentlig gått så smidig for seg som det kunne – utenom det nye fortykningsmiddelet vi testet ut i potetmosen som faktisk var min skyld som jeg ga til samboeren min av gammel vane, fordi jeg er vant til at saltet altid ligger øverst. Men hvorfor la seg fortvile over det? Vi fikk en god latter ut av det og det vil bli en god historie fortelle en tid fremover og et godt minne fra julen 2020. Og dette tror jeg er kjernen i hvorfor vi trives så godt på kjøkkenet i lag: Vi gjør det alltid til noe hyggelig ut av det og vi har aldri noe unødvendig hastverk. Blir det en sen middag, så er det ikke jordens undergang. F.eks. deler vi gjerne en boks med brus til arbeidet, vi sitter og småskravler om alt og ingenting, hører en og annen gang på radio eller ser på en dokumentar vi begge ønsker å få med oss. På denne måten blir det positivt å lage mat for oss begge og det er noe vi ser frem til.