Laget nytt hvitløkssmør

I ettermiddag ville jeg fylle på med litt hjemmelaget hvitløkssmør – vi pleier jo ofte å ha noen klumper liggende av det i fryseren, klar til bruk når vi trenger det. Frem til nå har vi kun brukt det inntil bakt potet enten inntil fiskepakker eller som tilbehør til kjøtt, men jeg tenker at det ikke er noe i veien for å ha noe hvitløkssmør, smeltet eller usmeltet, inntil fisk om vi ikke har bakt potet inntil også?

Jeg lager opp 500 g smør når jeg først setter i gang, så har vi for noen måneder, og legger det i fryseren. Jeg har nå søkt litt på nettet fordi jeg har vært litt nysgjerrig på holdbarhet vedr. smør. Smør kan jo lett harskne om det står for lenge i kjøleskap. Jeg har sett på flere nettsteder og oppsummert kan jeg nå konkludere med at smøret kan holde seg godt innpakket i intil to uker i kjøleskapet, men det er viktig å både bruke lukt- og smakssans når en skal vurdere tilstanden på maten. I fryseren står det at det kan holde seg fint i minst tre måneder, men mest sannsynlig lengre. En merker jo når smørsmaken ikke lengre er god… Smøret i kjøleskapet harskner lettere pga. hvitløken, står det på flere kilder og det vil jeg også tro gjelder nedfrysing.

Jeg må for tiden gjøre ting litt annerledes, fordi jeg har mindre fysiske krefter å ta av, men jeg har svært lyst til å fortsatt gjøre ting på kjøkkenet. Samboeren min sier at han ser jeg våkner til og det er synlig på hele meg at jeg trives svært godt på kjøkkenet. Derfor i dag, valgte jeg å bruke ostehøvel på smøret, for å få mindre biter å jobbe med når jeg skulle kna smøret sammen til sist. Jeg renset også kun to kinesiske hvitløksfedd fordi den gir en sterkere smak, men ikke så skarp smak som den vanlige (eller kjent som den spanske hvitløken, som du ev. skal ha 6-8 hvitløksfedd av). De kinesiske hvitløkene kjennetegnes av at de er helt runde kuler mens de spanske er klumper som du tar ut hvitløksbåter av. Jeg delte opp de to kinesiske hvitløksfeddene i litt mindre båter og knuste med den motadgående «dreieskiven» – jeg bruker ikke en hvitløkspresse. Jeg kjøpte den i sin tid på Enklere Liv og liker den svært godt. Fordelen er at det ikke spruter saft fra hvitløken nesten ukontrollert på vegger og benkeplater som jeg som blind ikke får med meg. Jeg hadde deretter oppi 3 ts med sitron, kvernet oppi litt salt og jeg forsøkte også med litt hvit pepper for anledningen. Min samboer forsøkte seg som prøvekanin på smøret – jeg liker ikke selv å smake på egen mat jeg lager – og han foreslo å ha oppi litt mer sitron – en halv teskje.

Jeg formet smøret til en rull og pakket den tett inn i plast. Jeg så nå at smøret var blitt litt mye smeltet, men jeg forsøkte å arbeide raskt. Jeg la det en halv time i fryseren og flyttet det deretter opp i kjøleskapet. Deretter skar jeg det neste dag opp i biter. Litt ulik størrelse på bitene, for noen ganger trenger vi større biter om vi har besøk, og oftest er det kun oss to. Jeg pakket bitene inn i muffinsformer og deretter sølvpapir. Dernest i en boks som er merket med «hvitløkssmør» i punktskrift.

Jeg ser at det er et tips om å også lage smøret i food processor. Jeg tenker at det genererer vel unødvendig mye oppvask for litt lite arbeid? Da må jeg i så fall hatt en mini-food processor, for den jeg har kan håndtere deiger på 3-4 kg. Jeg har en hurtighakker, men jeg tror ikke den er egnet til dette formålet. Jeg har også en kjøkkenmaskin, men igjen genererer den også mye oppvask. Jeg tenker jo at selv om vi mennesker lever i et behagelig samfunn, har vi godt av å bruke noe håndkraft fremdeles – også selv om man er svært sliten og må ta hensyn og energiøkonomisere de kreftene en har til disposisjon. Jeg velger selv å benytte en ostehøvel og 10-15 minutter mer tid fremfor en hel food processor…

Ovnsstekt eggerøre til middag/kveldsmat med After Eight-melk

I dag ville jeg forsøke å steke eggerøre som jeg stekte i stekeovn. Det mest vanlige er jo å steke den i stekepannen. Jeg har visst om muligheten en tid og har lenge hatt lyst til å prøve den ut – og i dag ble tanke omgjort til handling.

Samboeren min annonserte at han var sulten og derfor benyttet jeg anledningen til å få brukt opp en del egg og jeg brukte 8 egg og hadde oppi til sammen 2 dl melk. Jeg kvernet over litt hvit pepper og salt, rørte det hele sammen og helte blandingen over i en smurt medium stor ildfast form. Jeg brukte flytende Vita Hjertegod til å smøre formen, noe som fungerer flott til bl.a. slike ting.

Jeg satte den inn midt i ovnen som var stilt inn på 150 gr. varmluft og lot den stå der i 15 minutter. Da jeg tok den ut første gangen for å røre litt med en slikkepott (jeg rørte frem og tilbake på kryss og tvers), var det meste nokså rennende, utenom litt i kantene. Jeg satte den tilbake og jeg lot den stå i 6 minutter til. Neste gang var den litt stivere. Dette gjentok seg totalt 5 ganger, og etter 3 ganger valgte jeg å senke temperaturen med 10 gr., for jeg synes den så litt for stivnet ut ytterst i kantene.

Til sist sa vi oss litt nølende fornøyde og konkluderte med at dette var tross alt første gang, og til å være dét, måtte vi si oss tålig fornøyd med i hvert fall det visuelle resultatet. Den så litt mishandlet ut etter at jeg hadde rørt litt i den, så visuelt sett tror jeg ikke at min eggerøre tok seg godt ut på f.eks. et koldtbord i et fint selskap. Jeg var litt spent på om det ville gå fint å få den ut av formen, men det gikk helt problemfritt. Jeg brukte en bred stekespade og fikk løftet den over på et fat. Eggerøren smakte som vanlig eggerøre. Konsistensen ble litt hardere ut mot kantene, men det er mulig at jeg stekte den 6 minutter mer enn den hadde behov for.

I tilegg laget jeg varm melk med After Eight – og en enklere varm drikk finnes vel knapt? Det er å varme opp melk (jeg varmet opp 6 dl) og deretter er den klar til servering, men jeg valgte å ha i 2 ts med vaniljeekstrakt slik at dersom After Eight-melken ikke falt i smak, hadde vi i så fall en enkel utgave av varm vaniljemelk i bakhånd. Når jeg hadde hatt oppi den varme melken, var det bare å røre inn tre biter med After Eight pr. porsjon. Og, ja, det smakte utrolig godt.

Julen 2020 – kalkunbryst med potetmos, waldorfsalat og eplesaus

Året, og julen, 2020 har nok blitt en annerledes jul for mange, der familier har måttet feire hver for seg eller har måttet splitte seg opp selv om de fysisk sett er i samme by – i hvert fall om de har ønsket å respektere smittevernreglene. Vi valgte å respektere smittevernreglene og dro ikke til Trondheim der vi ikke hadde klart å opprettholde kravet om avstand i hjemmet hvor julaften skulle feires når vi ble tilstrekkelig mange. Vi fikk tilbud om å feire jul sammen med mine foreldre i Vest-Telemark,men turen østover på en mulig full buss hvor det kunne bli krav om munnbind i 7 timer, fristet også lite. Og dét var også noe av grunnen til at Trondheimsjulen ble avlyst – Norwegian reduserte sine flyvninger betydelig og endret i blant vår reise flere ganger til dagen de første dagene i desember. På Gardermoen er det krav om at passasjerer har på seg munnbind så lenge man er på flyplassen, og selvsagt også på flyet, og for vår del ville det ha blitt munnbind fra ca. 11.00-17.00 (av det siste Norwegian bestemte seg for). Vi valgte å refundere billetten til sist. Og nå, når Bergen har fått ned smittetallet til betydelig under landsgjennomsnittet, har Trondheim blitt en av Norges verst utsatte byer når det kommer til smitte, selv om de lenge var den byen med minst smitte – og jeg spurte meg selv hvordan er det mulig med så mange folk, studenter og tilreisende?

Men, julen ble her i Bergen, og vi bestemte oss for å lage en fin jul sammen, bare jeg og min samboer. Ordentlig julemiddag skulle det bli – som seg hør og bør – og det meste skulle vi gjøre som vanlig i tillegg til at vi også laget våre egne tradisjoner. I år sto det kalkunbryst på menyen, ovnsstekte tomater og potetmos og waldorfsalat som tilbehør. Sausen var det som virkelig satte prikken over I-en, og at en så utrolig enkel og rask saus kan smake så vidunderlig, det er meg en merkelig gåte. Vi satt begge og var overrasket over den gode smaken og kappest om å si «mmm…». Drikke inntil, var eplesaft (most) fra Oppheim Gard i Ulvik som vi hadde fått kjøpt på Reindyrka i Strandgaten 21 midt i Bergen sentrum. Mer ren eplesmak slår alle typer julebrus for min del.

På lillejulaften begynte jeg med å lage riskrem, men jeg er ikke så tøff at jeg koker risgrøten selv. Ikke enda, men mulig det kommer. Vi brukte Fjordland sin risgrøt som base og varmet den opp i gryte. Jeg var en periode innlagt på sykehuset i Kristiansand og der fikk vi høre at grunnen til at grøten der var så utrolig god, var at de hadde litt vaniljesukker i grøten. Jeg forsøkte og hadde 1 ts av vaniljesukkeret mitt oppi, men det utgjorde ingenting. Jeg registrerte for øvrig at jeg snart må lage nytt vaniljesukker. Jeg la av 500 g før vi tok resten og spiste til middag på lillejulaften. Vi hadde på forhånd snakket om at fordelen med at det var to blinde som skulle ha mandel i grøten, var at vi slapp å skålde den på forhånd, men i det jeg hadde hatt oppi grøt både i min egen og samboers skål,kom jeg på: Vi har glemt mandelen! Skal det være, så skal det være til jul, og vi tok oss det ekstra bryet det var å ta grøten tilbake i kjelen – men vi kunne ikke finne den åpnede mandelposen fra da vi laget sirupsspekulasjer. Dette ønsket vi ikke å bruke tid på, så jeg åpnet en ny pose med lukkemekanisme, hev en mandel i grøten og rørte rundt, og porsjonerte grøten ut på nytt. Og en marsipangris ventet på den som fikk mandelen. Det fikk, ikke overraskende, samboeren min, siden jeg får i meg så små mengder grøt. Det var han vel fortjent etter innsatsen. Han beviste mandelfunnet med å knase den i seg og nøffen ble overlevert.

Risgrøten lot jeg bli helt kald og romtemperert. Det kunne jeg gjerne ha latt gå raskere i kjøleskapet. Jeg pisket også en putt kremfløte (dvs. 3 dl) til krem og hadde oppi 1 ts vaniljesukker og 2 ss med finkornet sukker. Det ble veldig god og søt smak på kremen. I oppskriften står det «Bland inn grøt i kremen til riskremen har fått ønsket konsistens.» Her mener altså skribenten av oppskriften at all kremfløten skal brukes, mens man skal være sparsom med grøten. Jeg valgte å gjøre det motsatt. At jeg hadde oppi litt og litt krem. Det var min mor som tipset om det da jeg og min tidligere samboer skulle feire jul her i Bergen da vi ikke kom oss over Haukelifjell pga. uvær for tre år siden (tror jeg det var). Etter å ha blandet inn ca. halvparten av kremen, mente jeg at riskremen begynte å få noenlunde riktig konsistens, men jeg ønsket å få litt ekspertuttalelse på det og jeg brukte Facetime med min mor i andre enden. Hun mente den så bra ut og tipset om å smake. Jeg og samboer smakte hver vår teskje og den hadde riktig konsistens, slik en risgrøt skal ha. Vi snakket litt med nevøene mine og familien og vible enige om å snakkes mer på julaften. Jeg hadde riskremen over i en annen glassbolle og hadde over gladplast – og inn i kjøleskapet med den. Den fikk bo i grønnsaksskuffen som for øyeblikket ikke duger til annet enn oppbevaring av middagsrester og drikke.

På julaften gjorde samboeren min en imponerende innsats og vi arbeidet parallelt hele veien. Han skrellet til sammen 1.200 g poteter mens jeg gjorde litt annet. Potetene hadde begynt å få litt groer på seg, men dette fjernet jeg svært enkelt med å ta på meg en engangshanske og bare gni de av. Jeg vet at en del seende bruker kniv og skreller til dette fiklete arbeidet.

Jeg begynte med å lage rød saus til riskremen. Meningen var å lage jordbærsaus (coulis som denne sausen egentlig heter), men da jeg ikke fant jordbær i farten – jeg trodde riktignok at spinadklumper var jordbær, men jeg fant derimot mye frosne bringebær, valgte jeg å lage bringebærcoulis (eller bringebærsaus på folkemunnet). Jeg tinte først 300 g bringebær og kokte deretter opp 1 dl vann med 1 dl finkornet sukker. Og dernest kom utfordringen: Hvordan kan jeg som blind vite at sukkeret har løst seg opp? Det kan jeg ikke vite, men må bare anta. Etter å ha kokt i ca. 5-6 minutter etter konstant omrøring, satte jeg det til sides. Jeg helte bringebærene og sukkerlaken oppi en blender og moste det hele til en jevn mos. Og til sist silte jeg ut steinene. Overraskende hvor mye steiner som er i 300 g bringebær – og jeg forstår veldig godt hvorfor vektopererte faktisk blir formanet om å sile smoothier med jordbær og bringebær fordi steinene kan sette seg fast i operasjonssåret i magesekken når en går på flytende kost den første uken… Jeg helte sausen over i et litermål, for å gjøre det lettere for meg selv å helle sausen oppi små skåler etterpå. Det ble to små glass med bringebærsmak – som hadde en svært intens smak av bringebær. Å lage saus av bringebærsirup kan ikke måle seg engang når en først har smakt dette. Det er absolutt verdt den lille jobben og jeg tror ikke jeg brukte mer enn 30 eller maksimalt 40 minutter på hele prosessen.

Samboeren min ble ferdig med potetene og jeg delte de i to og satte de til koking mens samboeren min startet på waldorfsalaten, og jeg fant frem ingrediensene og fortalte hvordan de ulike grønnsakene og fruktene skulle kuttes opp. Jeg så litt på ulike oppskrifter, og så at det fantes en syrlig waldorfsalat hvor man også hadde byttet ut kremen med rømme,men vi tenkte at siden vi skulle ha en litt syrlig eplesaus inntil samt eplesaft å drikke, passet det med en litt søt dressing i salaten. Druene ble delt i to, og samtidig ble det lagt 12 druer til sides til sausen, eplene ble delt i små biter med Nizer Dizeren og ananasringene ble kuttet opp i biter. I oppskriften jeg har, står det at blandingsforholdet til dressingen skal være likt mellom majones og kremfløte, men jeg tok 1/2 dl majones og 1 dl krem. Den fikk likevel en nokså skarp smak av majones. Det passet derfor fint at jeg da kunne ha i den siste halve desiliteren også. Jeg brukte resten av kremen jeg hadde til overs fra riskremen fra i går. Kremen i waldorfsalaten skal riktignok ikke være såpass søtet, men det gikk fint. Til sist ble valnøttene veid opp og jeg kuttet de smått med kniven og blandet de inn. Vi tenkte at nøttene ville komme til å gjøre salaten tørrere, men det gjorde den ikke. Jeg trengte ikke å ha i mer krem.

Og selve kalkunen. Klokken var blitt 15.50 og vi var kanskje litt etter tidsskjemaet når vi så på klokken. Stekeovnen ble satt på 170 gr. og jeg tok kalkunen ut av posen og la den i en stekepose. La den til rette i et ildfast fat og klippet litt hull i posen. Satte et steketermometer i den tykkeste delen av kalkunen. Inn i ovnen. Kalkunen hadde stått på kjøkkenbenken om kvelden 22. desember og da så det ut som om den hadde tinet, men nå så jeg at den fremdeles var litt frossen, vi valgte derfor å sette den inn i avkjølt ovn og sette på ovnen i det fuglen var plassert i ovnen for å få en roligere oppvarming av det kalde kjøttet. Det var bare 2 gr. inni fuglen, noe den nok lå på i nærmere 10 minutter før gradene begynte å stige, men når de først steg, gikk det fort etter hva jeg hadde forestilt meg.

Vi begynte på sausen og potetmosen samtidig som vi dekket på. Og tomatene som skulle bli ovnsstekt ble forberedt slik at de kunne settes inn i ovnen når fuglen var ferdig. Nå skjedde mye. Jeg hadde funnet en oppskrift på en eplesaus med druebiter som så utrolig god ut – og den var svært enkel. Jeg hadde 3 dl eplejuice (men siden det var jul valgte vi å innvilge oss eplesaft fra Ulvik som har ekstra sterk og god smak) og 1,5 dl matfløte og kokte dette opp sammen med en pulverpose med bearnaisesause fra Toro. Og til sist hadde jeg oppi noen oppdelte druer som jeg lot koke med i noen minutter. Til sammen var de 12 drurene delt opp i små biter. Jeg hadde valgt å dele mine druer først i to og deretter i 4 igjen. Kan man imponere mer med en svært enkel saus? Mens jeg jobbet med sausen, laget samboeren min potetmos for første gang med litt hjelp av meg som fortalte hvordan det skulle gjøres og jeg sjekket i blant konsistensen og anbefalte litt mer væske (som for anledningen var matfløte). Han smeltet litt smør før han begynte å stappe potetene og spedde deretter med matfløte, men potetmosen ble svært seig. Jeg tror at potetmosen til slutt rett og slett ble mettet på fett, at det var derfor den hadde en så seig konsistens, og jeg anbefalte å gå over til å spe med melk. Jeg ga ham krukken med salt og ba ham ta 1 ts av den samt kverne over noe hvit pepper. Sausen ble ferdig og jeg overtok avslutningen av potetmosen. Han ryddet på plass saltet – «vet du hva det står på krukken med salt?» sa han i en litt skeptisk og en litt humoristisk tone. Jeg forsto straks. Vi har to krukker i skuffen av akkurat den størrelsen og jeg er så godt som alltid nøyen med at saltet skal stå øverst – og gelatinpulveret skal stå underst – fordi krukkene er så små at de kan plasseres oppå hverandre. Men det hadde tydeligvis ikke skjedd i dag. Vi brøt begge ut i latter, midt i travelheten, for kalkunen var nå ferdig stekt og det gjenstod litt for å dekke på bordet – vi hadde ikke tid til å tenke på dét akkurat i øyeblikket.

Jeg satte kalkunen på en bordskåner på benken for at den skulle få hvile i ca. 15 minutters tid og satte opp temperaturen til 225 gr. til ovnsstekte tomater – og når ovnen oppnådde riktig varme, satte jeg inn de fire halve tomatene som samboeren min hadde krydret med salt og basilikum. Hvis du går til oppskriften, ser du at det står salt, pepper og oregano, men vi har funnet ut at det lar seg variere med både salt, pepper, basilikum og timian – fritt valg på øverste hylle – og mulig det er flere urter en kan bruke, f.eks. noe dill, mynte eller sitronmelisse? Det viktige er at det er tørkede urter. I ovnen skulle tomatene stå og godgjøre seg i 10 minutter.Om de står på lavere varme som f.eks. 200 gr., noe de av og til må fordi vi steker de samtidig med f.eks. annet kjøtt eller fisk, kan de stå i 15 minutter og de blir tilsvarende stekt. Ovnsstekte tomater har blitt en stor favoritt her i heimen og som brukes til svært mye, bl.a. mine egne fiskepakker eller om vi har noe så enkelt som kyllingfilet eller en eller annen gryte som trenger noe grønnsaker inntil. Og når jeg nå først har viet så mye tid til ovnsstekte tomater, kan jeg like godt bruke en linje til og anbefale at om du først skal ha ovnsstekte tomater til middag en dag, så se om du kan få tak i tomater på stilk. De har nemlig en søtligere smak enn de uten stilk og får en fantastisk smak når de stekes! Det bare må prøves – ikke sant? Og et sunnere tilbehør til middagen kan du faktisk ikke få om det er viktig for deg…

Og jeg skulle for første gang i mitt liv gå løs på et helt fjærkre på 1,3 kg, med bein og alt. Aldri har jeg tatt noe slikt i nøyere øyesyn engang. Hvor var beinet? Hvor var kjøttet? Hvor skulle jeg i det hele tatt begynne å skjære? Jeg fikk litt veiledning av søsteren til min samboer og gjorde så godt jeg kunne – og det gikk på et vis. Vi fikk løs to store kjøttstykker som jeg delte opp i litt mindre biter som vi forsynte oss av fra et fat. Og det ble nok av mat.

Julemiddagen vår var ferdig! Vi hadde sammen stått på kjøkkenet i litt under 6 timer sammen. Vi hadde hatt noen fine og hyggelige arbeidstimer sammen. Ingen hadde stresset pga. dårlig tid eller andre ting. Ingen hadde vært sure eller i dårlig humør. Vi hadde ønsket å hjelpe og utfylle hverandre der vi kunne og alt hadde egentlig gått så smidig for seg som det kunne – utenom det nye fortykningsmiddelet vi testet ut i potetmosen som faktisk var min skyld som jeg ga til samboeren min av gammel vane, fordi jeg er vant til at saltet altid ligger øverst. Men hvorfor la seg fortvile over det? Vi fikk en god latter ut av det og det vil bli en god historie fortelle en tid fremover og et godt minne fra julen 2020. Og dette tror jeg er kjernen i hvorfor vi trives så godt på kjøkkenet i lag: Vi gjør det alltid til noe hyggelig ut av det og vi har aldri noe unødvendig hastverk. Blir det en sen middag, så er det ikke jordens undergang. F.eks. deler vi gjerne en boks med brus til arbeidet, vi sitter og småskravler om alt og ingenting, hører en og annen gang på radio eller ser på en dokumentar vi begge ønsker å få med oss. På denne måten blir det positivt å lage mat for oss begge og det er noe vi ser frem til.

Sitronmarinert laks med potetmos og melonsalat

I dag ble det igjen en enkel middag som ble satt frem på middagsbordet – sitronmarinert laks med hjemmelaget potetmos og melonsalat, det sistnevnte var rester fra lørdagens middag. Konklusjonen vår var nok en gang at melonsalat ser ut til å være et utmerket og allsidig tilbehør som kan brukes til svært mye. Jeg har tidligere forsøkt den til lasagne, kylling, vilt, indiske gryter – og nå også fisk. Det samme har jeg lagt merke til at ser ut til å gjelde eple- og druesalaten også.

Jeg la først tre opptinte laksefileter i en brødpose sammen med ca. 1/4 dl sitronsaft (fra flaske). Jeg knyttet den igjen og lot fisken med sitronsaften ligge og marineres i 4-5 timer siden jeg hadde tid til det. Hadde jeg ikke hatt så god tid i dag, kunne jeg ha latt laksen marineres over natten. Jeg la noe bakepapir ned i en middels stor ildfast form. Krydret med litt pepper og salt som jeg kvernet over samt litt av sitronsaften fra marinaden. Jeg la aluminiumsfolie over formen og satte den inn i ovnen på 200 gr. i 35 minutter.

Deretter skrellet jeg poteter. Vi hadde fått tak i noen gigantiske mandelpoteter. Jeg delte de opp i mindre deler. Jeg satte potetene på koking i 18 minutter – obs… Jeg glemte at det var mandelpotet jeg kokte, dvs. en melen potet som tåler lite koking og går lett i oppløsning ved for mye koking, og da jeg skulle helle av vannet, oppdaget jeg at potetene så å si var ferdig moset eller stappet. Jeg måtte ta over «potetgrøten» over i en sil, et lite spinkelt forsøk på å redde potetene, for å få bort alt vann fra potetmassen og deretter hadde jeg det tilbake i kasserollen. Jeg smeltet litt smør og jeg måtte ha oppi noe melkeprodukt. Egentlig hadde potetmosen klart seg konsistensmessig kun etter at jeg hadde smeltet smøret, men jeg synes ikke at potetmosen smaker godt når den kun er basert på vann. Jeg hadde noe matfløte stående i kjøleskapet etter appelsinsausen jeg laget på lørdag, som jeg nå benyttet anledningen til å bruke opp, og jeg måtte da la potetmosen koke seg tykk igjen og til sammen kokte den nok i nærmere 10 minutter tror jeg. Jeg smaksatte den med litt kvernet salt og pepper – kanskje ble det litt mye salt…

En middag det var lenge siden sist – burritos

Som jeg nettopp skrev, hadde vi to prosjekter gående i kveld – omelettmuffins og middag, og til middag sto det burritos på menyen. Det har jeg faktisk ikke spist på flere år! Dette var i likhet med omelettmuffinsene, en restemiddag, for vi valgte å bruke det overflødige vi hadde igjen fra fyllet til omelettmuffinsene som fyll til burritos. Da fulgte vi langt ifra oppskriften, siden fyllet ble bestående av både bacon, kylling, paprika, vårløk og i tillegg hadde vi oppi vanlig løk, ris og biter av ananas samt tacokrydet kjøttdeig. Det ble ganske mye fyll, så jeg ser ikke bort ifra at det kan bli burritos til middag i et par dager fremover.

Jeg la en tortillalefse i et hjørne av en stor ildfast form, fylte den med litt fyll, brettet den sammen fra fire kanter og limte den sammen med en til to skiver ost. Dette gjentok jeg med tre lefser, men riktignok ble den ene burritosen gigantisk, så neste gang tror jeg at jeg lager fire burritoser istedenfor tre. Jeg satte formen inn i forvarmet stekeovn på 210 gr. og lot de gratinere i ca. 10 minutter. I oppskriften sto det «til osten har smeltet» og slike instruksjoner er vanskelig å forholde seg til som blind – når har osten smeltet? Jeg tror nok fint de tåler 12 minutter også… Vi lot de avkjøle seg i 3-4 minutter før vi spiste. Vi hadde ingen tilbehør inntil, men disse kan spises med f.eks. rømme, salse eller guacamole inntil. Vi hadde riktignok noe eple- og druesalat fra middagen på fredag, men vi syntes begge at i selve middagen var det nok grønnsaker som det var og vi hadde ikke behov for mer.

Endelig hjemmelaget pizza igjen! Første gang i 2020 når vi er i august…

I kveld hadde vi hjemmelaget pizza! Det var utrolig lenge siden sist – altfor lenge siden sist faktisk – og bare det å kunne kna sammen en gjærdeig igjen tror jeg var mer enn et halvt år siden sist jeg gjorde. Et par dager snakket vi om å gjøre det litt lettvint, siden jeg har lite med energi for tiden, og kjøpe inn en ferdig pizzabunn som det bare er å rulle ut på bakeplate, fylle med det man måtte ønske og hive i ovnen, men dette følte jeg at ville bli en pizza under min verdighet. Det ble derfor til at jeg endelig hev sammen en pizzabunn basert på ho mor si oppskrift, men som jeg opp igjennom 20 år har gjort en rekke justeringer på etter eget ønske, bl.a. slik at den nå er grov med 1/3 grovt sammalt hvete og litt havregryn i. Jeg hadde først oppi det tørre med 12 dl hvetemel og 6 dl grovt sammalt hvete samt 2 ½ dl havregryn. I tillegg hadde jeg 2 ts av gul tørrgjær. Jeg målte opp 6 dl vann og hadde oppi en god slump med flytende Vita hjertegod smør (ca. 1/2 dl vil jeg anta). Og deretter knadde jeg deigen smidig og fin. Jeg måtte justere underveis med litt mer væske før den ble i riktig konsistens. Jeg satte bollen til sides for heving med et klede over og vi fortsatte med resten av fyllet.

Kuttet opp en paprika. Kuttet opp hermetiserte ananasbiter i litt mindre biter. Kuttet opp en løk i biter. Skar opp to chorizo knacker-pølser i tynne skiver. Ellers gjorde vi det lettvint med fyllet denne gangen, og lot det bestå av ferdigstekte kjøttboller og små pepperonipølser beregnet til pizza. Vi hadde også delt opp to små kyllingfileter og stekt denne med tacokrydder, men det viste seg at vi hadde egentlig beregnet litt for mye fyll til kun ett brett med pizza, så vi pakket kyllingen i en skål inn i plast og ville bruke den på f.eks. ostesmørbrød istedenfor. Pizzasaus hadde jeg laget fra før, så den var bare å hente opp fra fryseren, men den består av godt kokte og deretter moste gulrøtter, paprika og squash samt hermetiserte tomater samt godt med krydder. Her ser du fullstendig oppskrift på pizzaen min slik den lages i 2019.

Jeg hentet frem deigen. Kjevlet den ut på plate smurt med smør. Dvs. at kjøkkenassistenten min gjorde hovedjobben mens jeg gjorde finjusteringen me å få den helt ut i alle kantene. Deretter prikket jeg bunnen med en gaffel og forstekte den på 200 gr. i 10 minutter. Ved å forsteke bunnen unngår du at fyllet «synker ned» i bunnen og den blir så bløt i tillegg får du en sprø og god bunn. Jeg hadde deretter over fyllet. Først sausen. Jeg hadde til sammen over 2,5-3 dl med saus, men vi konkluderte vel med at jeg med fordel kunne hatt noe mer. Pizzaen ble noe tørr enkelte steder, og særlig kom dette frem når pizzaen hadde stått i kjøleskapet ett døgn og fyllet hadde trukket litt ned i bunnen. Det å skulle legge på saus og fyll som blinding er alltid en utfordring, for å beregne når det er for mye eller lite et sted – og særlig saus – synes jeg er vanskelig. Det øvrige fyllet går nå alltids greit, men sausen er vanskelig når det f.eks. ikke er kjøttdeig å spre utover samtidig med sausen. Det ble nok litt mye fyll enkelte steder også, men er det ikke slik en skikkelig hjemmelaget pizza skal være? Den smakte godt! Og det var en god følelse å vite at jeg endelig hadde tatt i en gjærdeig igjen. Det må ikke bli like lenge til neste gang igjen. Jeg håper å ha en liten målsetting for meg selv om noen havregrynsboller eller et grovbrød om et par dager, men akkurat nå for tiden tør jeg ikke love meg selv noen ting.

En vellykket ny type nachos med kylling

I dag ønsket jeg å forsøke en litt annen vri på nachosen enn den nachosen jeg vanligvis lager, av kyllingkjøttdeig, nemlig kyllingnachos der kjøttdeigen ganske enkelt er byttet ut med oppkuttet kyllingfilet. I tillegg har jeg begynt å bruke litt hermetisert ananas i nachosen. Det gir litt ekstra saftighet til retten enn om jeg kun bruker paprika og løk som grønnsaker i nachosen.

Jeg kuttet som sagt opp kyllingfilet i ganske små biter. Til to porsjoner brukte jeg to kyllingfileter. Jeg stekte de små bitene raskt og deretter krydret jeg med én pose taco kryddermix. Deretter hadde jeg oppi den finkuttede løken og lot denne steke med sammen med tacokrydderet. Paprikaen hadde min gode kjøkkenassistent kuttet opp i tillegg til at han hadde delt opp hver bit med ananas i to for at de skulle bli noe mindre. Jeg synes at de bitene som er i hver boks er litt for store som de er. Som allerede nevnt, gjør ananasen nachosen en del saftigere.

Jeg blandet inn grønnsakene sammen med kjøttet og deretter danderte jeg fyllet i de ildfaste porsjonsformene jeg i sin tid kjøpte enten på Ikea eller Europris. Det er nesten mer enn 15 år siden jeg kjøpte de tror jeg. Jeg la nederst et lite lag med tortillachips (jeg foretrekker den med ostesmak), deretter kjøttfyllet, deretter stikker jeg ned nachochips slik at de blir stående som gravstøtter (beklager sammenligningen) og til slutt strør jeg ost over. Jeg har tidligere raspet opp 1 kg osteklump og fryst den ned i 150-200 g store klumper som jeg kan ta opp etter behov. For noen måneder siden forsøkte vi å bruke ferdig oppraspet ost fra butikken med lite suksess. Vi opplevde at osten ble liggende som et lag over maten og at den ikke riktig smeltet som ved vanlig ost.

Pannekaker til middag i dag

I dag laget jeg og assistenten min grove pannekaker til middag. Det var helt tilfeldig at jeg og samboeren min kom på at vi ønsket å ha pannekaker til middag og få hjelp av assistenten min til å steke de i pannekakejernet mitt. Jeg tok tiden for at jeg senere skal kunne forsøke å steke pannekaker selv uten assistanse fra seende. Det viste seg at på nivå 3 på pannekakejerne stekte vi pannekakene i ca. 2 minutter før de var tilstrekkelig stekt. Om de ble stekt i 2 minutter og 30 sekunder, ble de litt stive og det samme om de ble stekt på nivå 4-5 i stekestyrke på jernet.

Jeg brukte som nevnt svigermors pannekaker som er en oppskrift som jeg har gjort litt ekstra grov – her er det opprinnelige utgangspunktet for oppskriften. Jeg må forresten få lov til å tilføye at når jeg refererer til oppskrifter fra «svigermor», er det ikke noen svigermor jeg har nå – akkurat nå har jeg ingen svigermor – men jeg har fått tillatelse til å kalle min forrige svigermor for svigermor av min nåværende samboer. Hun var en flott og fantastisk dame jeg verdsetter høyt som medmenneske og fordi hun sitter på mye kunnskap. Assistenten min hadde i tre egg og 7,5 dl melk og rørte dette godt sammen. Deretter hadde hun i saltet og det tørre, dvs. havregryn, grovt mel og hvetemel. Hun hadde også i 1 dl proteinpulver som lukter sterkt av vanilje. Vi lot røren svelle i ca. 20 minutter.

Og så var det over til stekingen. Først stekte hun noen pannekaker når jernet var innstilt på nivå 4 eller 5, og lot de steke i 2 minutter og 30 sekunder, men disse fikk en litt hard overflate. Det kom nok trolig av at de kanskje ble stekt litt lenge eller at de ble stekt på litt høy varme. Hun hadde heller ikke en helt full øse i jernet i begynnelsen, men hun skrudde ned jernet til nivå nr. 3 etter hvert, hadde i en full øse og stekte pannekakene i ca. 2 minutter og da ble de myke og helt perfekte. De fikk ikke den litt harde overflaten. Jeg spiste en stor pannekake med 2 ss sukker på mens samboeren min spiste fire pannekaker der noen var med blåbærsyltetøy og noen var med sukker.

Nachos til middag

I dag hadde vi nachos med hjemmelaget chilisaus til middag til oss selv og min tidligere samboer som kom innom på middagsbesøk. Til dessert hadde jeg også laget mokkapudding, men jeg byttet ut kaffen med søt appelsinlikør. Dessverre viste det seg at jeg hadde gjort en stor bommert. Jeg laget jo til tre personer og hadde i litt mer kjøttdeig, men jeg brukte bare én pose med tacokrydder. Det var jo selvsagt altfor lite og det ble litt for lite smak på nachosen. Dette fant jeg ut når løk og paprika var blandet inn og det var derfor litt sent å gjøre noe med det. Jeg forsøkte å bøte på skaden med å blande inn noen skjeer av chilisausen, men det hjalp nok ikke noe større. Det hjalp nok heller ikke stort at jeg hadde i en halv finhakket chili i kjøttdeigblandingen.

Vi begynte å kutte opp paprika i grove biter. Jeg hadde også oppi en boks med hermetisert ananas, men bitene var litt for store slik de var, så jeg delte hver bit i fire biter. Jeg stekte også 800 g kjøttdeig, men jeg tror nok det hadde vært tilstrekkelig med 600 g. Jeg krydret den med tacokrydder og kokte den inn med ca. 1 dl vann, men som jeg nevnte, ble det nok litt i minste laget med tacokrydder for to kjøttdeigpakker. Til sist blandet jeg inn paprika, ananas og en løk som jeg hadde kuttet opp smått.

Jeg la først kjøttdeigblandingen i en porsjonsform og deretter stakk jeg nedi tortillachips. jeg strødde deretter revet ost over. Når besøket kom inn av døren, satte jeg inn formene i forvarmet ovn på varmluft på 200 gr. og lot de steke der i 6-7 minutter.

På forhånd hadde jeg også laget en chilisaus som jeg bare raskt varmet opp igjen i kjelen: jeg hadde finhakket en chili, løk og hvitløk. Dette stekte jeg raskt og hadde oppi en boks med hermetiserte tomater. Deretter lot jeg denne blandingen koke i 15 minutter. Mens det kokte, hadde jeg i 1-2 ss sukker samt litt salt. Jeg helte over blandingen på et beger med høye kanter og kjørte den med stavmikseren – det sprutet da ikke over kantene på beholderen.

Kyllingsalat med hvitløksdressing en varm sommerdag siste dag i mai

I dag er det varmt og fint vær ute med nærmere 25 gr. på årets siste maidag. Vi hadde egentlig tenkt å ha lapskaus, men det fristet egentlig lite med en så varm og mektig middag når det var så varmt i været. Det ble til at samboeren min bega seg ut på en handletur til Matkroken, forøvrig i de traktene jeg bodde for ca. 15-18 år siden, og handlet inn til en kyllingsalat. Vi kuttet opp til en vanlig grønn salat med isbergsalat, agurk, paprika, syrlig eple, cherrytomat, hermetisert ananas (siden de ikke hadde fersk) og en hel ferdiggrillet kylling. Det ble så mye kylling at vi måtte legge litt kjøtt i en skål ved siden av salaten slik at den som ville kunne forsyne seg med litt ekstra kjøtt til salaten.

Samboeren min spiste salaten med salaten i tortillalefser i mens jeg spiste den rett fra skålen og hadde en halv hvitløksbagett inntil. Jeg hadde også laget hvitløksdressing som samboeren min hadde på sin salat mens jeg foretrakk litt selskapsdressing kjøpt fra butikken på min.

Hvitløksdressingen laget jeg med å ha 1/2 dl majones og 1 dl lettrømme i en bolle som ble rørt sammen samt 1 ts sitronsaft, litt salt og pepper og ett fedd med kinesisk hvitløk. Det er første gang jeg forsøker meg på kinesisk hvitløk i maten og samboeren min sa at den var ikke like skarp i smaken som den vanlige hvitløken vi tidligere har brukt. Til hvitløksdressingen passet kinesisk hvitløk svært godt, men jeg kunne ikke ha brukt mer enn ett fedd – i oppskriften sto det jo 2-3 fedd med vanlig hvitløk.