Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Pensum på ungdomsskolen i punktskrift

Jeg skrev 6. juli om Ola som ikke får skolepensum i punktskrift. Nå kan NRK fortelle at politikerne reagerer: – Dette er en dårlig start på ungdomsskolen for denne gutten, hvis han ikke har de samme læremidlene som de andre har. Dette skulle være på plass, også for han fra skolestart. (Kathrine Kleveland, SP). Og videre: Når han stiller med et «drawback» fra start av ved at han ikke kan se, så burde hvert fall han være den som har alle lærebøkene og hjelpemidlene klare til start, så dette holder ikke, svarer Kleveland.

Gruppearbeid i et klasserom skjer gjerne samlet rundt en elevs pult. Det å hele tiden måtte være den eleven som medelever må samles rundt, kan være uheldig. Når elever kun har lærebøker i Word-format, er man avhengig av PC og selv om man har en bærbar PC, skiller man seg ut sammenliknet om man har en fysisk bok i punktskrift. Som synshemmet har man, dessverre, ikke den høyeste stjernen i klassen og kan sees på som en byrde å jobbe sammen med. Slik bør det ikke være.

Lozan Balisany (AP) understreker dette jeg nevner her: Hun synes det er viktig at eleven føler skolen som en inkluderende arena for å lære mest mulig, og at det skjer med de riktige læremidlene.

Thomas R. Haugen, som selv er blind, har skrevet boken "På innsiden av et litt annerledes liv" skriver litt om det å skille seg ut som synshemmet: "Mye av barndommen brukes på skolen. For sterkt svaksynte og blinde barn, kan dette bety nok en arena der de til tider blir skilt ut fra resten av barna. Kanskje må de tas ut av klassen for å få en til en-undervisning. Ofte må tekniske hjelpemidler på plass eller den synshemmede eleven må ha egen støttelærer." Dessverre fører dette til en negativ spiral som i verste fall kan føre til mobbing og utestenging fra det sosiale: : "En ny kartlegging av blinde og svaksynte barn, viser at omlag 40% opplever at de blir mobbet pga. sitt synstap og de aller fleste føler seg annerledes og utenfor (5). Det kan få konsekvenser for resten av oppveksten og livet videre."

Nøkkelen og utfordringene i å oppfylle disse forventningene for mange unge og blinde og svaksynte ligger i å henge med på de sosiale arenaene. Etter hvert som man blir eldre blir dette bare viktigere. Eksempler er fotball og annen type trening, moped og bilkjøring, dans, shopping, fester og turer på byen, (9) og deltidsjobber. Det er lett å forstå at disse aktivitetene er utfordrende som svaksynt og noen av de er umulig som blind. Og han fortsetter: "Likevel vet jeg av både personlig erfaring erfaring fra andre synshemmede, at det er vanskelig å delta på lik linje som andre. Det handler blant annet om at mange blinde ikke har hatt et velfungerende nettverk i barndommen og derfor ikke blir inkludert.

Dette er synd, men dessverre virkeligheten for mange.

Men for å komme tilbake til punktskrift og pensum i punktskrift, sier Statped at alle elever får bøkene produsert i Word-format: "Blinde og sterkt svaksynte leser med hendene. Med en punktskriftbok kan de gå opp og ned på en side og få oversikt på samme måte som når du leser med øynene. Med en leselist ser du bare 40 tegn, en halv linje med tekst, om gangen."

Jeg synes at avdelingsleder, Mathisen, kommer med en dårlig unnskyldning, for dette bør Statped kunne kalkulere ut fra hvor mange elever de har produsert punktskriftsbøker til tidligere skoleår: "Det er uvanlig at ungdomsskoleelever bestiller så mange punktskriftbøker. Dermed blir det en utfordring å få laget alle bøkene på papir, sier Mathiassen." Dette understreker far til Ola: "– Statped burde være i forkant og være i dialog med skolen. De visste jo at Ola har hatt punktskriftbøker gjennom hele barneskolen, og da er det mulig å planlegge at han skal ha det også på ungdomsskolen."

Jeg leser videre i "Mammas svik"

Jeg leser videre i «Mammas svik». Det er tydelig at hun ser på seg selv som et offer, men samtidig en «vellykket overlever» (eller «løvetannbarn»). Hun forteller hvor motarbeidet hun har blitt av familien og barnevernet fra første stund, men demper ned sine egne feiltrinn som rusmisbruk, prostitusjon, selvskading, ingen skolegang å vise til, inkassogjeld på 100.000 kr., kortvarige og mange kjæresteforhold osv. Men, samtidig er hun en overlever som får seg sertifikat, hund og leilighet, men er fullstendig avhengig av praktisk hjelp fra tilfeldige mennesker hun har møtt i livet som har tatt henne under sine vinger. Hun skriver et sted i boken at hun har klart seg bedre enn en venninne hun ble kjent med på ungdomshjemmet som «er i psykiatrien», men hun selv hadde også vært i psykiatrien om hun ikke hadde møtt disse englene i livet sitt. Så ja, hun har klart seg bedre, men ikke uten betydelig hjelp. Hun er svært opptatt av at hun er blitt feildiagnostisert med aspergers syndrom, men et sted «unnskylder» hun sin hjelpeløshet med at hun har et funksjonsnivå som en 13-åring når hun er 18 år.

Nå har jeg kommet til stedet i boken hvor avhøret av Eline blir omtalt. Der gjengis litt av avhøret og jeg reagerer litt på hvordan hun blir spurt ut. Jeg mener at politiet stiller ledende spørsmål. Jeg trodde ikke det var tillat. Jeg vet at i avhør av barn er man veldig bevisst på å stille åpne spørsmål og ikke ledende spørsmål. Forsøke å få barnet til å fortelle mest mulig av seg selv. Jeg har siden jeg var 16 år, sittet i ulike verv i organisasjoner og selv på årsmøter og landsmøter skal man ikke stille ledende spørsmål. Eline fikk bl.a. spørsmålene:

  • «Har moren din noen gang tatt på deg?»
  • «har moren din kysset deg? Med tungen?»
  • «har hun brukt tungen andre steder på kroppen din?»
  • «har moren din noen gang tatt på brystene dine?»
  • «har hun brukt fingrene?»
  • «tidligere stefar, har han tatt på deg?» og
  • «har han penetrert deg?»

Her er det bare å svare ja eller nei, men politikvinnen kommer vel og merke med oppfølgende spørsmål, men først etter et bekreftende svar.

Nøkkelord:

For tidlig fødsel er farligere enn først antatt

Jeg ble født 12 uker for tidlig og veide under 1 kg. Det var pga. oksygenet i kuvøsen at jeg fikk synshemningen (ROP) og nevrologene tror epilepsien kommer fra den premature fødselen.

I dag kom jeg over artikkelen «For tidlig fødsel farligere enn først antatt» i Aftenposten fra 2011. Mer enn 4.000 barn i Norge blir født for tidlig og de fleste som er født inntil 4 måneder før tiden overlever takket være godt medisinsk utstyr. Likevel, de minste barna som overlever har størst risiko for å pådra seg fysiske og kognitive funksjonsvansker.

Ifølge artikkelen ble det gjort en undersøkelse på 900.000 barn født i perioden 1967-1983 og den viste for meg noe oppsiktsvekkende at friske for tidlig fødte barn fikk større problemer som voksne:

  • Færre er gifte eller samboende
  • Færre har høyere utdannelse
  • Færre har høyere lønn
  • Flere er avhengige av sosialstønad
  • Flere går på uføretrygd

Men, det står i artikkelen: »«Han sier likevel at sammenhengen mellom prematuritet og sosiale problemer er mindre enn sammenhengen mellom for tidlig fødte og funksjonshemninger.» Det kommer ikke frem hvor mange prosent av de som er listet opp har en funksjonshemning eller ikke. Andelen funksjonshemmede som mottar uføretrygd er høyere enn befolkningen ellers. Ikke kun pga. funksjonshemningen, men fordi det er vanskeligere for funksjonshemmede, på tross av høy utdanning, å komme inn i arbeidslivet.

Nøkkelord:

Hva gjør du med selvskadnde atferd?

Jeg har hatt litt «lesetørke» i boken «Mammas svik», men er nå kommet i gang igjen. På slutten av kapittelet «Ungdomshjemmet» skriver hun følgende:

«På nyåret var det full fart igjen med gutter og rømninger. Kuttet meg opp mye også. Trengte vel oppmerksomhet. Eller kanskje aller helst kjærlighet.» Jeg tenker at Eline har aldri erfart hva omsorg og kjærlighet er og den eneste måten å få dekket dette behovet er å gjøre slik at hun blir sett som person. Hun er ikke ute etter oppmerksomhet selv om hun påfører seg selv en fysisk skade. Dette er en feiloppfatning mange har rett og slett pga. at man tar for raske slutninger ofte basert på fordommer og uvitenhet.

I artikkelen «Skader seg ikke for oppmerksomhet» har forskeren intervjuet mennesker i alderen 18-30 år som har drevet med «kroppsskading». Der står det bl.a.: «De fleste vil ikke at andre skal vite om kroppsskadinga og de bruker mye av hverdagen til å kamuflere kroppen sin for ikke å bli oppdaget.» Mange skjuler det for familie og venner ved å dekke seg til med klær, pulsvarmere, kremer, sminke og tatovering.

«Kroppsskaderne blir født inn i et samfunn der de kjenner til hva som oppfattes som normalt og avvikende, og de vet at det å skade egen kropp er stigmatisert og skambelagt. Derfor trekker de seg tilbake og skader kroppen sin alene.» Forskeren kunne se at de som hadde fått selvskadingen mer på avstand, valgte å ikke dekke til arrene og ønsket være seg selv og folk fikk si hva de ville ang. arrene.

Noe jeg derimot synes var svært bekymringsfullt var bl.a. dette: «På bloggen og i diskusjonsforumet jeg har undersøkt, legger kroppsskaderne ut bilder og tekster for å få oppmerksomhet. De sammenligner sår og arr, samtidig som de deler erfaringer og knytter bånd, forteller forskeren.»

Er det en slik utvikling vi vil ha hovedsakelig blant unge jenter? På nettet kan de skjule sin egen identitet og være anonym. Og bedre blir det ikke: «På internett finner de likesinnede som er tilgjengelige for dem døgnet rundt, og det oppstår en egen kroppsskaderkultur hvor det sosiale avviket opphører, sier forskeren. Dette innebærer imidlertid også at kroppsskadinga blir sosialt akseptert, noe som kan bidra til å opprettholde skading og rekruttere nye kroppsskadere. Enkelte kan også føle seg utafor og tenke at de ikke er en «ordentlig kroppsskader» når de sammenligner seg med bilder og historier publisert på internett.»

Her kan du finne nyttig informasjon om du er «Selvskading hos ungdom - praktiske råd til foreldre». Der står det bl.a.:

Hvordan vet jeg om barnet mitt driver med selvskading?
Selvskading kan være vanskelig å forstå - også for den som er rammet. Man driver ikke med selvskading fordi man ønsker å dø, tvert imot er selvskading et forsøk på å overleve. Selvskading handler om personer som opplever så høye nivåer av stress at de ikke vet hvordan de skal håndtere det på en annen måte.

Om ungdommen din selvskader skal du ikke:

  1. Å rope eller skjelle ut ungdommen
  2. Å holde lange forelesninger / formanende taler til ungdommen
  3. Å fysisk holde ungdommen fast
  4. Å gi harde, urimelige eller lange straffer
  5. Å invadere ungdommens privatliv (f.eks. å gå gjennom ditt barns soverom uten at han eller henne vet om det)
  6. Å gi ultimatum til ungdommen ("Hvis du ikke slutter med dette, så...") Trusler
  7. Maktkamper. Husk at du aldri kan kontrollere en annen persons atferd, eller å kreve at ditt barn stopper med selvskadende atferd.

Om du er en selvskader, kan du stille deg følgende 7 spørsmål:

  1. Hva kjenner jeg akkurat nå?
  2. Hvorfor kjenner jeg det som jeg gjør?
  3. Hvorfor vil jeg skade meg?
  4. har jeg vært igjennom dette tidligere? Hva gjorde jeg da for å løse situasjonen? Om jeg ikke klarte løse den da, hva kan jeg gjøre nå for at det skal bli bedre?
  5. Om jeg skader meg selv nå, hvordan vil det kjennes etterpå?
  6. Om jeg skader meg selv nå, hvordan vil det kjennes om en time eller i morgen?
  7. Finnes det noe annet som jeg kan prøve istedet for å skade meg selv?

Nøkkelord:

Handle i nettbutikk

I dag så jeg meg rundt på nettsiden slikkepott.no hvor jeg kjøpte noen ting. Jeg har lenge sett etter en langpanne med høy kant og der fant jeg en på 27, cm x 37,5 cm og som er 7,5 cm dyp. Det fantes noen som var 10 cm dype også, men disse var mindre i breddene.

Det er aldri lurt å slippe meg løs i en nettbutikk med bakeutstyr. Jeg kjøpte også noen muffinsformer i ulike størrelser, bl.a. små av folie som jeg liker å bruke når jeg skal lage f.eks. konfektsjokolade til jul. Jeg kjøpte også noe kakepynt, fra alt til karamell, sjokolade, jordbærstrøssel, glitter i ulike farger og til sist mint- og sitronessens. Jeg kjøpte også formfett, så slipper jeg å styre med smør når jeg skal smøre en plate enten det er til brød eller kaker.

Får ikke pensumbøker i punktskrift

NRK skriver i artikkelen « Får avslag på pensumbøker»:

«Skolen mener Ola Gullstrand har best læringsutbytte ved å bruke punktskriftsbøker. Likevel får de avslag av Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) på samtlige bøker. Norges Blindeforbund frykter at flere blinde elever kan miste tilbudet med punktskriftsbøker i fremtiden.»

Dette er rett og slett for dårlig. Hvis skolen, lærerne som til daglig jobber med og ser hvordan Ola tar inn kunnskap, sier at han lærer best med å lese punktskrift, må og skal han få bøkene i punktskrift. Jeg vet ikke hva jeg kan sammenligne det med, men jeg vil gå så langt å si at det er et overtramp som får store konsekvenser for en elev som står fremfor en viktig tid i livet. Ola skal begynne på ungdomsskolen og det er tre viktige år før han skal begynne med studiespesialisering.

Norges Blindeforbund reagerer: « – Dette er en fallitterklæring. Punktskriftsbøker har man produsert i mange tiår, og vi må ikke nå komme
i en situasjon hvor man sier at dette har vi ikke råd til å gjøre, mener seksjonslederen.»

Statped forsvarer avslaget: «Statped har ikke mulighet til å levere punktskriftsbøker til alle elever.» Avdelingsleder, Mathiasen, fremholder at flere elever på ungdomsskole og videregående skole velger bøker i elektronisk format (dvs. Word-dokument) fordi «Dette er noe man går mer bort fra desto nærmere elevene kommer yrkeslivet, der er det mest vanlig å bruke datamaskin, mener Mathiassen.» Mathiasen har rett i at flere går over til å bruke PC/Mac i høyere klassetrinn, men det er likevel viktig å opprettholde teknikken det er å lese på papir. Som blind får man aldri den samme oversikten over et dokument på en PC hvor man kun ser én linje av skjermen på en leselist. På en punktskriftside ser man straks hvor det er avsnitt og overskrifter. Dessuten, om Statped nedprioriterer punktskrift, synes jeg det er et tankekors at NLB ser en økning av utlån av punktskriftsbøker.

Men det er kanskje et lys i tunellen: « Statped har nettopp igangsatt et prosjekt, hvor de jobber med å kunne lage hurtigere og bedre konverteringer mellom formatene, slik at elevene i fremtiden vil kunne velge fritt mellom elektronisk eller papirversjon – eller begge deler.»

Nøkkelord:

Jeg hadde fått ny sykkel

Jeg vil tro jeg var 6-7 år. Jeg hadde fått ny sykkel. Den var mørkerosa med hvit styre og sete med et dukkesete på bagasjebrettet. Og det tøffeste av alt; den hadde en hvit kurv på styret med en blå, gul og rosa blomst. Jeg hadde oransje støttehjul. Søsteren min hadde også fått ny sykkel. Hun syklet opp til postkassene og hentet posten. Jeg ville hente posten - «du, du, du din driiitunge!» ropte jeg etter henne. Hun kom ned igjen. Jeg tok avisen fra henne og trillet sykkelen opp til postkassene. Satte meg for å sykle ned bakken igjen, men nei, det var for bratt og det ble for skummelt. Jeg trillet sykkelen ned igjen. Dette har pappa foreviget på video og det er blitt et artig minne å se tilbake på.

Sjokoladekake til førerhundtreneren kommer

I morgen kommer Flexen tilbake! Jeg gleder meg utrolig mye! I den anledningen, jeg finner alltid anledninger, ønsket jeg å bake en sjokoladekake som førerhundtreneren og jeg kunne bite i når vi tok oss en liten pause. Jeg laget, som vanlig Ågots sjokoladekake, som alltid har vært en vinner som både er saftig og god på smak. Denne gangen brukte jeg to mørke kokesjokolader i tillegg til to spiseskjeer med bakekakao. Som glasur bruker jeg den som står i kjelesjokoladekaken jeg første gang smakte på førerhundskolen da jeg fikk Flex i 2014:

Glasur:

  • 100 g smør
  • 6 ss melk
  • 4 ss kakao
  • 1 ts vaniljesukker
  • 3,5 dl melis

Til glasuren smeltes smøret, og så blandes de øvrige ingrediensene i. Rør glasuren glatt og klumpfri.
Smør den så over kaken.

Havarert sitronkrem...

I går laget jeg sitronkrem som er beskrevet i oppskriften boller med sitronkrem og blåbær:

  • 4 eggeplommer
  • 150 g sukker
  • 120 g presset sitronsaft (se tips)
  • revet skall av 2 sitroner
  • 1 ss maizena (se tips)
  • 100 g smør
  • Ha eggeplommer, sukker, sitronjuice, sitronskall og maizena i en liten kjele. Varm opp sitronkremen over middels varme under stadig omrøring til kremen tykner. Ta kjelen av platen og rør i mykt smør i klatter. Avkjøl kremen i kjøleskapet til den er helt kald. Den vil da tykne ytterligere i konsistensen.

Jeg synes at sitronkremen ble litt sur og hadde oppi litt vaniljesukker. Det hjalp. Jeg ville bruke sitronkremen på samme måte man bruker vaniljekremen i en skolebolle, men i bunnen av gropen ville jeg også legge en firkant med melkesjokolade. Når jeg i dag skulle til på bollene, sjekket jeg sitronkremen. Den var blitt stivnet, slik det sto i oppskriften, men når jeg smakte på den, hadde den små klumper i seg. Trolig av sitronskallet selv om jeg hadde raspet det på den fineste raspen. Jeg konkluderte med at det ikke var verdt å bake boller der kremen ødela alt. Men jeg gir ikke opp. Jeg skal forsøke igjen, men da uten sitronskall.

Nøkkelord:

Å begynne med trening igjen

På torsdag kontaktet jeg min PT og orienterte om status og at jeg var klar til å trene. Jeg fikk vite at han nå var blitt senterleder, men at jeg skulle bli kontaktet av en annen PT. Neste dag ringte en ny pT. Vi snakket litt om situasjonen min pr. i dag, hva jeg hadde gjort av øvelser og hva jeg synes var artig. Vi ble enige om å starte opp med trening fredag 28. juli. Jeg gleder meg. Det skal bli godt å få trent opp muskler i rygg og bein igjen etter å ha vært inaktiv i et halvt år pga. muskelsmerter i bekkenområdet. Jeg må nok begynne helt fra skretch av, men med to ganger hard trening ukentlig + jogging, håper jeg vil gi resultater og at formen vil komme seg etter hvert.

Torsk og brød

I dag laget jeg ovnsbakt torsk med tomat og basilikum. Samboeren min ønsket seg dette etter at jeg laget det for noen uker siden, men da fulgte jeg ikke oppskriften helt og brukte ikke hermetiserte tomater og tomatpuré som saus. Jeg lurer litt på om jeg laget en saus av sitron og krydder. Denne middagen smakte i hvert fall ikke like godt. Jeg blogget heller ikke om middagen, så jeg kan ikke gå tilbake i tid å se.

Jeg hadde nettopp satt deigen til Henriks kornbrød. Jeg hadde ikke havrekli, men erstattet den med fin rug. Brødet likner ganske mye på svigermors brød, men inneholder 3 dl rugbrød og noe mindre havregryn. De hevet seg svært godt.

Nøkkelord:

En enklere hverdag for synshemmede

10 år siden. Dette er jo langt fra sannheten. Synshemmede kunne bruke datamaskin allerede på 80-tallet og utviklingen har gått raskt. I dag bruker de fleste synshemmede under 70 år, som har vært synshemmet en stund, PC med Windows eller Mac. Synshemmede barn introduseres for PC allerede tidlig i barneskolen og PC-en blir helt avgjørende å bruke ved skolearbeid og videre utdannelse på høgskole og universitet.

Selv er jeg nok den som sverger til PC-en. Jeg synes den er mer effektiv f.eks. å skrive på, surfe på nettet, chatte, lese og skrive e-post og lese og skrive dokumenter.

Likevel. Jeg skal innrømme at iPhonen har gjort sitt til at avstanden mellom hva jeg og seende kan utføre, har blitt mindre. Andre apper jeg bruker, som også seende bruker, er bl.a. Facebook, Messenger, 1890 (telefonkatalog), Matprat (middagsoppskrifter) osv. Skyss, kollektivtrafikken her i Bergen, har også laget en app for å kunne betale billetter. Denne er svært nyttig siden jeg ikke kan kjøpe billett på automat og det er vanskelig å håndtere kortleseren. Problemet med Skyss-appen er at den for tiden ikke virker sammen med VoiceOver.

Det finnes også apper som er spesielt laget for synshemmede. En av de er TapTap See, hvor jeg kan ta bilde av noe og få tilbakemelding om hva jeg tok bilde av med tekst. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola-flaske og få vite om det er Cola Zero eller vanlig Cola. Jeg har også brukt TapTap See for å skille mellom bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. En annen «blindeapp» jeg bruker mye, er Blindsquare. Dette er en GPS-app som kan fortelle meg hvilken gate jeg er i og jeg kan f.eks. søke opp at jeg ønsker å finne butikker, kultur eller restauranter som er i nærheten med en valgfri radius på 25-120 m. (mulig jeg tar feil med radius). Sammen med
googleMaps skal denne fungere bra, men hittil har ikke jeg funnet ut hvordan.

Jeg vil dele en episode hvor TapTap see bokstavlig talt reddet meg ut av et rom. Jeg hadde vært hos tannlegen, og hadde ikke med meg Flex (førerhunden), og jeg klarte helt å miste retningssans på et ganske stort venterom. Det var ingen andre mennesker å spørre om hjelp. Jeg tok frem telefonen og tok et bilde til venstre hvor jeg fikk tilbakemelding om at det var en sofagruppe. Jeg tok bilde til høyre hvor det var en vegg med to bilder hengende. Jeg tok et bilde rett frem litt til venstre, og blink, der var det «to dører med vindu». Takket være TapTap See slapp jeg å gå en «blindete» runde rundt på venterommet.

Mulighetene er mange. Til sist vil jeg tipse om Facebook-gruppen »Synshemmedes IKT-nettverk» hvor man kan spørre om IKT-relaterte spørsmål, også ang. Apple-produkter. Jeg har hatt stor nytte av en e-postliste som retter seg mot spesielt Apple-produkter for synshemmede: applefy+subscribe@googlegroups.com. Disse gruppene er svært nyttige og lærerike. Der er det mange synshemmede som velvillig deler sin kompetanse og erfaring for å hjelpe andre.

Det siste halve året i barnehagen

Litt bortenfor baksiden av huset der vi har leilighet, er det en barnehage. Jeg hører de er ute og leker, uansett vær. De skravler i vei, ler og noen gråter. Tankene mine går tilbake til gode minner fra min egen tid i barnehagen. Jeg kan huske sandkassen, en buss i tre og et lastet lite hus. Det var også et huskestativ der. Jeg husker også at prinsessen på erta lå på toppen av mange sydde puter i forskjellige farger som vi hadde laget.

Jeg gikk i barnehagen tre dager i uken. På tirsdag og torsdag var jeg sammen med assistenten min. Vi stelte i stallet hestene, red, baket boller og vi gikk i svømmebasseng der jeg lærte å bli trygg i vann. Assistenten min skrev en minnebok med bilder det siste halve året før jeg startet på skolen:

«Turen i dag har gått til hotellet, hvor Lise og to venner har badet. Vi har koset oss med kakao og kjeks. Dere lekte i bassenget som noen små delfiner.
Riktig flinke er dere alle tre til og svømme med ring, synes jeg. Litt tid til badstue og dusj
fikk vi også med oss. Gleder oss til neste gang er alle enig i.»

Det var jevnaldrende jenter av meg, som senere skulle gå i min klasse, som ofte var sammen med meg og assistenten. Aktivitetene varierte mye og det gjorde at dagene ble morsomme:

«Tenk, i dag har vi hatt barnehage her hjemme hos meg. Tre venner kom til Lise og meg klokken 9. Vi bakte rundstykker, var på butikken og kjøpte pålegg. Vi fikk tid til å leke masse med de lekene som vi har etter jentene mine. Dagens høydepunkt var når vi spente beauty foran vogna og dro i vei til barnehagen med hest og vogn. Dagen har vært kjempe koselig.»

Jeg forsto det selvfølgelig ikke da jeg var barn, men nå i ettertid ser jeg at det var en «pedagogisk tanke» rundt hele opplegget rundt meg i barnehagen. Én ting var å bli inkludert og bli kjent med mine jevnaldrende jenter i barnehagen. Det andre var at jeg skulle lære mest mulig om hverdagen, som å bli vant til vann, gå på butikken, lage boller og rundstykker, stelle med hester osv. Jeg kan ikke huske så mye av hva som skjedde i selve barnehagen, men jeg kan huske at en dame fra et «lekotek» (tror jeg det het), kom hjem til oss og jeg fikk nye leker. Trolig pedagogiske leker som hadde til hensikt å få meg til å stimulere de sansene jeg hadde (synsrest, hørsel og spesielt hendene).

Og til sist fikk vi erfare litt hvordan det ville bli å begynne i 1. klasse på skolen: I dag har vi besøkt skolen for å bli kjent med den. Vi fikk stå i kø på den plassen hvor Lise og de andre skal stå til høsten. En lærer og en 1.-klassing fortalte om timeplanen. Vi fikk også kikke litt i skolebøkene deres. De viste oss rundt i klasserommet og vi fikk også se dukketeateret «De fem små mus». Ungene synes dette var veldig spennende.

Det er hyggelige minner å se tilbake på.

NLBs punktskriftproduksjon må få en liten unnskyldning

Jeg skrev i går om at Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) utga punktskriftsbøker med dårlig kvalitet. Jeg skylder NLB en positiv omtale også. Jeg fikk i dag vite at NLB har nedprioritert korrekturlesing til fordel for å kunne tilby flere og raskere bøker. De produserer bøker som lånere ønsker trykket. Det synes jeg er kjempebra! NLB prioriterer en liten gruppe av sine lånere svært høyt. De har også sett en øking av lånte punktskriftbøker etter at de nå produserer bøkene i hefter som ikke skal sendes i retur til biblioteket. Litt av grunnen til økningen, tror jeg skyldes at det ikke er like mye arbeid å få hentet og retrnert bøkene. Tidligere måtte man på postkontoret for å hente og sende bøkene som enten ble sendt i koffert eller i lærvesker.

Likevel, jeg må henvise til min bekymring over at bøkene har dårligere kvalitet når jeg ser på å få riktig punktskriftkonvertering og hvilke konsekvenser det får for barn og voksne som i dag lærer seg punktskrift. Jeg har også sett at NLB produserer bøker med dobbelt linjeavstand og det er også svært positivt for nybegynnere av punktskriftslesing.

Så, ja, det er absolutt både positive og negative følger med punktskriftstilbudet NLB gir til synshemmede punktskriftslesere pr. I dag.

Nøkkelord:

Røyking er ikke inn lenger

Dagbladet skriver artikkelen ang. at man ikke skal skylde på barna når røykpakker og snusbokser «nøytraliseres» ved at farger og logo fjernes. Argumentet er «for barnas skyld», men er det for barnas skyld? Som det også står i artikkelen: «Alle godsakene foreldrene ikke vil du skal høre på. Og som vi alle vet, smaker den forbudte frukten ekstra godt.»

De mener at i 2025 vil så å si alle ungdomsmiljøer og befolkningen ellers være røukfrie. De skriver at for 10 år siden røyket ca. 20% av ungdom i alderen 16-24 år mens i dag er det ca. 4%. Det tror jeg kan stemme. Nå er jeg godt over den aldersgruppen det vises til, men mange av mine venner røyker ikke. Selv har jeg ikke tatt et drag av en sigarett, trolig takket være at jeg synes det var en motbydelig lukt og ubehagelig når mine foreldre røyket. Min far sluttet først og noen år kom min mor etter. Min søster og hennes samboer røyker ikke. Jeg tror at bevisstheten om skadeligheten det er både for røykeren selv og de rundt de røykende, har ført til reduksjonen vi ser. Når min mor fremdeles røyket gikk hun ut i sommerhalvåret og satt under kjøkkenviften i vinterhalvåret. En annen positiv konsekvens av å ikke røyke inne er at man ikke trenger en like omfattende julevask av taket i stuen. Når de røyket inne i stuen ble taket helt fettet og litt gult av all røyken.

Og Dagbladet avslutter konstaterende: «Historien har en tendens til å gjenta seg, og dette er intet unntak. For vi har aldri hatt mangel på gode intensjoner i vårt moderne vestlige samfunn, men gode løsninger er det verre med.»

Nøkkelord:

"Mammas svik" - for utrolig til å være hentet fra virkeligheten?

Jeg leser nå boken «
«Mammas svik»
som handler om den eldste datterens historie om fysisk mishandling og overgrep i Alvdal-saken som ble behandlet i retten i 2011. Jeg har kommet ca. halvveis i boken. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tro og mene. Hun forteller om opplevelser som er på kanten til det som kan minne om oppdiktede opplevelser og en godt utviklet fantasi. Men den hovedtiltalte, moren til datteren, og datterens tidligere stefar, ble
Dømt til 14 års forvaring med en minstetid på 7 år
og begge ble dømt til å betale datteren 350.000 kr. hver. Ifølge Dagbladet er hun den første kvinnen som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. Dagbladet skriver bl.a. følgende i saken:

Dommen fra Nedre Romerike tingrett er i tråd med påstanden aktor Svein Holden nedla under rettssaken.
I denne saken er spørsmålet om forvaring eller fengsel overhodet ikke vanskelig. Jeg er nesten overrasket over hvor overbevist jeg er om at kvinnen må dømmes til forvaring, sa han.
Videre fremholder forsvareren til moren at hun er skuffet og at hun har blitt uskyldig dømt og vil anke saken til lagmannsretten. Det samme gjør datterens tidligere stefar.

Som sagt vet jeg ikke hva jeg skal tro og mene, men Dagbladet skriver videre: «Under rettssaken innrømmet imidlertid den 48 år gamle kvinnen at hun er rettmessig dømt for overgrep mot sine to yngste barn, og at diagnosen hun har fått som pedofil stemmer.» I boken forteller datteren om grov fysisk mishandling av hennes tidligere stefar slik at hun ble påført skader i ansiktet etter å ha blitt dratt ned en trapp, men dette oppdaget ingen på skolen.. I mange av hendelsene var stefaren alene med datteren og ingen kan derfor vitne imot hennes påstander. Hun forteller også om at hun skrek av «redsel og smerte» da han dro henne etter håret mens moren var i etasjen under. Hun forteller at hun måtte gå rundt i huset naken, stefaren kastet jenta rundt i rommet etter fletten, dro henne ned trappen slik at hun slo ansiktet ned i hvert trinn, lot henne stå i skammekroken å pisse på seg, helte en bøtte med urin over henne og gned avføring inn i ansiktet osv. De tingene jeg har ramset opp nå står på 10 punktskriftsider, dvs. 2 1/2 A4-side i vanlig skrift. Hele boken har hittil vært gjennomsyret av «stakkars meg...», «jeg har ingen skyld...». Ikke for det, hun har sikkert hatt det vanskelig og det er bra hun har klart å plassere skylden der den hører hjemme. Hun forteller at det siste året hun bor hjemme, 12 år gammel, måtte hun kun være på rommet sitt. Hun måtte tisse i en bøtte, spise tørre brødskiver som var fulle av insekter, plukke ut døde fluer av jordbærsyltetøyet (hun fikk ikke annen mat enn brød og syltetøy) og hun ble tvunget til å drikke gammel og klumpete melk. Hun fikk én gang komme ned for å spise blomkålsuppe, som hun var så glad i, men moren sprøytet oppvaskmiddel i suppen.

Jeg kommer trolig tilbake til denne boken igjen når jeg har lest den ut for å se om jeg har endret mening.

Nøkkelord:

Bøker i punktskrift på papir

Nå leser jeg en bok i punktskrift som er såkalt «tilrettelagt» og tilgjengeliggjort i punktskrift av Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB). Jeg skriver tilrettelagt i anførselstegn, for jeg vil ikke kalle en punktskriftsbok som ikke er korrekturlest for tilrettelegging av riktig punktskriftkonvertering. Det er mange feil i den og det kan se ut til at det blir flere feil jo lenger ut i boken jeg kommer. Den groveste feilen jeg hittil har kommet over, er i ordet «lar» som ble konvertert til «1ar», altså et 1-tall istedenfor en L og det kom ikke tydelig frem i teksten at det var dette ordet. Jeg skal innrømme at jeg måtte tenke meg litt om før jeg fant ut hva det var, for om jeg skulle lese ordet slik det sto i punktskrift, hadde det stått «11r». Om jeg ikke hadde kunnet visuell skrift hadde jeg nok ikke forstått hvilket ord som egentlig skulle stått.

Nå får NLB bøkene sendt som fil fra bokforlaget, og ikke scannet den inn som tidligere, og jeg hadde da en forventning til at også punktskriftkonverteringen ville bli løftet et hakk opp i kvalitet, men nei, for i boken jeg leser nå er f.eks. uthevingstegn dobbelt opp, det er mellomrom rundt et anførselstegn og etter en skråstrek, tankestrek er ikke konvertert riktig, tall med bindestrek er skrevet på tre ulike måter samt at blanke linjer ser ut til å være tilfeldig plassert. Det som er logisk «konvertert», er inndeling av kapitler i hver perm. Boken består i alt av 9 permer.

Dette vil jeg tro er resultat av innstramminger hos NLB for å spare ressurser og penger. Det er svært uheldig at punkstskriften i bøker ikke følger de vedtatte standardene i bøkene til NLB. Det er mange barn og nybegynnere som er lånere og om de leser ukorrekt punktskrift vil dette slå uheldig ut siden de da blir usikker på hvordan punktskriften skal skrives og skriver trolig feil når de skriver på en punktskriftmaskin.

Nøkkelord:

GPS og status pr. i dag

I dag var jeg og samboeren min ute og spiste. Når vi satt på vei hjemover på bybanen testet jeg ut GoogleMaps på telefonen. Det så ut til å fungere bra inntil jeg skulle putte telefonen ned i vesken. Da ble Nora (talen i VoiceOver) taus og jeg fikk kun tilbakemelding om himmelretningene. Jeg har hørt at GoogleMaps skal fungere fint sammen med "blindeappen" Blindsquare. I august/september skal førerhundskolen, som Flex kommer fra, avholde et dagskurs i bruk av GPS sammen med hund her i Bergen. Jeg har meldt min interesse og hittil har også to andre førerhundbrukere vært interessert.

Vi så litt på veien fra bybanen og hjem. Den er ganske enkel, men et sted er jeg forvirret og klarer ikke helt å danne meg et kart over hvordan det ser ut rundt meg. Jeg håper at treneren har noen gode tips til meg hvordan vi best mulig kan gå der.

Jeg var litt spent på hvordan rygg og hofter ville respondere og det gikk overraskende fint, men jeg merker at det stivner litt til om jeg blir stående stille i mer enn 3-4 minutter. Jeg må være litt i bevegelse. Men jeg merker at jeg ikke har brukt beina altfor mye det siste halve året. Jeg gleder meg nå til å komme i mer fysisk aktivitet. Jeg har bestemt meg for å drive med litt daglige øvelser av knebøy i håp om at dette vil hjelpe litt. Alle monner drar, som det heter.

På søndag begynte jeg på kortisontablettene jeg fikk utskrevet av legen for en uke siden. Jeg håpet på minst mulige bivirkninger og det ser ut til at de er på min side. Jeg har ikke kjent noe til økt appetitt, noe som er blant de hyppigste bivirkningene av kortison.

Drukner i nedbørsrekord

På søndag slo TV2.no opp artikkelen med den flotte overskriften "Bergen drukner i nedbørsrekord": Dermed er rekorden fra 1952 slått. For 26 dager med sammenhengende regnværsdager har det aldri før vært registrert i Bergen. I 1952 regnet det i 24 dager i strekk, ifølge Næss. Men det regnet også i går... Men i dag brytes nok rekorden, for solen smiler ned til oss og det vet bergenserne å sette pris på: Opp med alle dører til alle butikker og restauranter i sentrum. Folk går ute, smiler, snakker og nyter det fine været. Man blir i godt humør av slikt. Selv markerte jeg og samboeren min dagen med å spise på Inside. Der spiste han sin faste burger og jeg min faste kyllingwrap. Desserten tok vi på Kiwi på vei hjem.

Og TV2 har gode nyheter selv om de kanskje ikke er langvarige: Fra tirsdag ser det ut til å bli noen dager med opphold. Litt usikkert hvor lenge det varer, men i beste fall til helga. Det kan til og med bli litt sol, lover meteorologen.

Nøkkelord:

Å gjøre andre glade!

Jeg kom over artikkelen Så enkelt kan du gi andre en følelse av lykke" hvor det bl.a. står: Hun forteller at det å gjøre gode gjerninger derfor blir en vinn-vinn-situasjon, fordi det å glede andre er en av de beste kildene til egen glede. Når vi mister bussen eller trikken, så vil mange av oss tenke negative tanker og kjenne på negative følelser, som for eksempel sinne, frustrasjon eller oppgitthet. Når noen overrasker oss positivt ved å gjøre en god gjerning, vil dette ofte bidra til at vårt fokus skifter.

Jeg tenker: Det å kunne gi kursdeltakere på Norges Blindeforbundets rehabiliteringskurs gir meg glede. Der får jeg hjelpe mennesker som er i en livskrise hvor de ikke kan se en fremtid med dårlig syn, enten de er svaksynte eller blinde. Jeg får lov til å være med på å gi de håp for fremtiden og at de tør løfte blikket fremover igjen ved å lære de å bruke PC, dagliglivets aktiviteter og punktskrift for de som har behov for det. Det sosiale og at de får møte andre i samme situasjon er minst like viktig som det faglige påfyllet. Det er godt å se at de endrer seg fra å være triste og deprimerte til å bli glade og optimistiske.

En god gjerning vil ofte få frem smilet i oss. Når vi smiler, sender smilemusklene i ansiktet beskjed til hjernen om at du er glad. Det er nemlig smilemusklene i ansiktet som gir startskuddet til hjernen om å starte produksjon av «lykkehormonet» endorfin.

Så enkelt kan det gjøres - å smile. Du kan smile til andre og få et smil tilbake og endorfinproduksjonen er i gang. Jeg ville tenkt at serotoinnivået i hjernen også ble aktiviert, men det nevnes ikke i denne artikkelen. Serotonin er det stoffet som de nyere antidepressive medisinene øker produksjonen av i hjernen.

På bakgrunn av dette kan vi også påvirke våre følelser! Gjennom små aktive handlinger kan du øke lykkenivået ditt, og dette kan du bevisst benytte deg av.

Sider

Abonner på Forsidestrøm