Innlegg

Publisert

En middag det var lenge siden sist – burritos

Som jeg nettopp skrev, hadde vi to prosjekter gående i kveld – omelettmuffins og middag, og til middag sto det burritos på menyen. Det har jeg faktisk ikke spist på flere år! Dette var i likhet med omelettmuffinsene, en restemiddag, for vi valgte å bruke det overflødige vi hadde igjen fra fyllet til omelettmuffinsene som fyll til burritos. Da fulgte vi langt ifra oppskriften, siden fyllet ble bestående av både bacon, kylling, paprika, vårløk og i tillegg hadde vi oppi vanlig løk, ris og biter av ananas samt tacokrydet kjøttdeig. Det ble ganske mye fyll, så jeg ser ikke bort ifra at det kan bli burritos til middag i et par dager fremover.

Jeg la en tortillalefse i et hjørne av en stor ildfast form, fylte den med litt fyll, brettet den sammen fra fire kanter og limte den sammen med en til to skiver ost. Dette gjentok jeg med tre lefser, men riktignok ble den ene burritosen gigantisk, så neste gang tror jeg at jeg lager fire burritoser istedenfor tre. Jeg satte formen inn i forvarmet stekeovn på 210 gr. og lot de gratinere i ca. 10 minutter. I oppskriften sto det «til osten har smeltet» og slike instruksjoner er vanskelig å forholde seg til som blind – når har osten smeltet? Jeg tror nok fint de tåler 12 minutter også… Vi lot de avkjøle seg i 3-4 minutter før vi spiste. Vi hadde ingen tilbehør inntil, men disse kan spises med f.eks. rømme, salse eller guacamole inntil. Vi hadde riktignok noe eple- og druesalat fra middagen på fredag, men vi syntes begge at i selve middagen var det nok grønnsaker som det var og vi hadde ikke behov for mer.

Publisert

Omelettmuffins med kylling, paprika og kalkunbacon

I dag var det første gang jeg og samboeren min hadde to matprosjekter gående på kjøkkenet på samme tid – middag og omelettmuffins. Men vi begge hadde en opplevelse av at det gikk svært fint og ingen av oss stresset eller ble oppkavet av at det var travelt og mye å holde på med, holde oversikten over og passe på. Det eneste som vel holdt på å gå galt, var at vi nesten glemte å ta ut to brusbokser av fryseren, men vi reddet dem vel akkurat i siste halve timen før de begynte å fryse til is. Jeg tror at nettopp det at ingen av oss stresser under matlagingen, er det som gjør at den blir lystbetont – også når det er mye som skal gjøres eller den skal bli ferdig til et gitt tidspunkt. Nå etter å ha laget mat sammen i over ett år, ser vi også at vi begynner å bli godt rutinerte. Vi har funnet hverandres rytme og vet hva den andre gjør mer eller mindre og vet hva vi kan forvente av den andre. Jeg vet også nå omtrent hva samboeren min kan og ikke kan, slik at jeg vet hva han trenger hjelp til, men her i vår måtte jeg faktisk ta meg selv i å tenke at «han kan faktisk klare å gjøre akkurat det samme som meg». Han er ikke mindre fingernem enn meg, langt ifra og nesten tvert imot, men det er bare litt mindre erfaring på kjøkkenet det står på. Det er så altfor lett å tenke at «…men det må jeg gjøre for det klarer ikke han», men jeg har begynt mer og mer å bevisst snu på tankene og tenke at «det jeg klarer, klarer også han». Hehe, selv om det kan bli litt mer søl i blant når han får prøve seg, men hva har man ikke såpe, vann, klut og papir til? Og det er gjennom å få prøve seg at man kan bli bedre – jeg er sikker på at jeg har sølt like mye en gang jeg også da jeg startet på kjøkkenet for 15 år siden. Vi tar lærdom av hverandres erfaringer og tanker på kjøkkenet. Jeg viser ham en del teknikker, men det går også motsatt vei, som f.eks. det å pakke inn mat på en mest mulig plassbesparende måte i kjøleskapet som jeg ikke har tenkt på før ved å legge rester av kjøtt i brødpose fremfor i beholdere. Da sparer en både oppvask og plass i kjøleskapet.

Jeg har fått beskjed av ernæringsfysiologen min at jeg burde få opp inntaket av protiner i kostholdet mitt. Jeg tenkte da at jeg kunne forsøke å lage omelettmuffins som et lite og enkelt måltid som vi kan forsyne oss av f.eks. til kvelds eller som et mellommåltid. Jeg hadde liggende igjen en marinert kyllingfilet etter middagen i går som var den samme middagen vi hadde denne dagen i juni, currymarinert kyllingfilet med ris og bearnaisesaus med en enkel eple- og druesalat, og som jeg ønsket å bruke opp restene av.

Da var det bare å begynne forberedelsene og her var det utrolig godt å ha en dyktig og effektiv kjøkkenassistent. På samme tid som vi kuttet opp ingrediensene til omelettmuffinsene, kuttet vi også opp grønnsakene som skulle være i middagen, men det tar jeg i et eget innlegg for å forsøke å holde litt orden i fremstillingen av kaoset her. Det fine med omelettmuffins, er at du kan ha oppi nesten hva som helst av hva du har i kjøleskapet. En kunne nesten ha kaldt det for «restemuffins». Jeg kuttet opp kyllingfilet og raspet opp 150 g ost, men det viste seg at trolig hadde 50-70 g ost holdt i massevis – jeg fulgte oppskriften. Kjøkkenassistenten min var i det effektive hjørnet og kuttet opp paprika i småbiter med Nizer Dizer samt vårløk. I tillegg klippet han opp kalkunbacon i svært små biter. Dette stekte vi ganske raskt i en stekepanne.

Jeg vispet sammen 10 stk. egg og 1 dl melk og hadde i litt salt og hvit pepper samt at jeg kvernet i litt godt med chili explotion – sistnevnte skal man ikke ha mye av i maten før det avgir smak. Ifølge oppskriften skal en blande alt av grønnsaker og kjøtt oppi eggeblandingen og deretter ha det oppi muffinsformene og sørge for at det blir noenlunde jevnt fordelt med grønnsaker, kjøtt og egg i hver muffinsform. Med andre ord en totalt umulig oppgave når man ikke ser. Jeg jorde det derfor litt annerledes. Jeg brukte et kaffemål og hadde ett kaffemål i bunnen av hver muffinsform som jeg hadde lagt utover i et muffinsbrett, fylte den med ca. 1 full spiseskje med fyll, toppet den med et lite lag med revet ost og fylte formen med egg til det var ca. 1/2 cm igjen opp til kanten. Deretter stekte jeg muffinsene i stekeovnen på 185 gr. i 20 minutter. Det er nesten umulig som blind å vite om disse er ferdig stekt, så der måtte jeg bare ta sjansen. Lot de avkjøle seg i 10 minutters tid før jeg forsøkte forsiktig å lirke de ut av muffinsbrettet. Dette var litt lettere sagt enn gjort, for enkelte av muffinsformene satt litt fast i brettet. Andre var bare å løfte rett ut av formen uten problem. Mulig det kunne ha vært løst ved å smøre brettet litt inn med olje? Det ble 12 muffinser til sammen, men vi kunne nok ha fått 15 eller 16 stk., men vi hev resten av eggeblandingen som var igjen. Resten av fyllet lurte vi litt på om kunne brukes til ostesmørbrød, noe det fint kunne ha blitt brukt til, men det var litt i meste laget til det, og dermed brukte jeg det som en del av fyllet til dagens middag. Det viste det seg å fungere utmerket til!

Publisert

Tomatsuppe til min venninne til lunsj

I dag hadde jeg besøk av en venninne til enkel lunsj og hyggelig prat. Jeg ser ikke denne venninnen så ofte og da er det ekstra koselig når vi sees. Jeg inviterte på hjemmelaget tomatsuppe med litt pasta og hardkokt egg samt et rundstykke inntil. Mange tenker at det tar lang tid å lage tomatsuppen fra bunnen av, men det gjør jo egentlig ikke det – og det smaker jo så mye bedre sammenlignet med den man får i pulver fra Toro på pose! Jeg begynte med å rense en løk og kutte den i småbiter for deretter å surre denne blank i en gryte. Jeg laget dobbelt mengde og hadde i 1 liter vann, to bokser med hermetiserte tomater (jeg jukset litt) samt 2 dl lettmelk og en liten cup med kyllingfond. Jeg lot dette få et godt oppkok og den sto og småkokte i ca. 5-6 minutter, rørte litt rundt i blant og krydret med salt og pepper samt at jeg hadde oppi litt hvitløkspasta istedenfor fersk hvitløk. I mens kokte jeg 3 dl pasta som jeg hadde i suppen når den var ferdig kokt. Suppen gjorde jeg klar ca. en time før min venninne kom. Da var det bare å koke egg og steke rundstykker til hun skulle komme – og vips var lunsjen klar til severing. Kan det bli enklere å servere en rykende fersk suppe som er laget fra bunnen av, med unntak av de hermetiserte tomatene? Jeg har egentlig ikke merket forskjell noen gang på om jeg bruker ferske eller hermetiserte tomater når det kommer til smaken.

Publisert

Sjokoladepudding til besøket

Jeg tenkte at min samboers bror skulle få servert hjemmelaget sjokoladepudding til dessert mens han er på besøk hos oss denne helgen, men det ser dessverre ut som om desserten blir litt forsinket pga. mine smerter. Jeg kom først i gang med den rundt 18.00-tiden i kveld, og siden den skal stå til avkjøling i kjøleskapet i noen timer, ser det ut som om det enten blir «nattdessert» eller søndagsdessert – men begge deler er jo til å leve med. Her gjør vi det beste ut av situasjonen med et smil!

Jeg har jo flere oppskrifter på sjokoladepuddinger å velge blant, og jeg vurderte sterkt å forsøke sjokoladepudding fra Trine, men jeg har litt varierende erfaringer, mest i negativ retning, med desserter som har maisenna i seg, og derfor falt valget på denne sjokoladepuddingen som har en sterk sjokoladesmak som også har blitt kalt «sjokoladepudding de luxe». Jeg har jo også forsøkt denne sjokoladepuddingen ved et par tilfeller før, men da har jeg laget den i brødform. Nå tenkte jeg at jeg skulle ha den i porsjonsglass. Første gang jeg laget den, fulgte jeg oppskriften i angitt mengde og endte opp med to brødformer. Nå halverte jeg oppskriften og siden jeg ikke ønsket å åpne en helt ny kremfløteputt for kun en halv desiliter, økte jeg melkemengden tilsvarende. Jeg hadde også i 2 ts vaniljeekstrakt, men det er mulig den da ble litt søt? Det får vi se.

Her er ingrediensene jeg brukte og mengdeforholdet av hver:

  • 3 dl kremfløte
  • 2 dl melk
  • 100 g sukker
  • 4,5 pl. Gelatin
  • 2 ts vaniljeekstrakt
  • 200 g kokesjokolade 55%

Ja, jeg glemte å nevne det med sjokoladen, men jeg bruker jo sjelden vanlig kokesjokolade i min baking og matlaging, men jeg blandet 60 g med 70% mørk sjokolade og hadde restenn, dvs. 140 g, med 33-34% belgisk sjokolade (kalles vel melkesjokolade eller lys sjokolade tror jeg). Jeg har kjøpt 3 kg og 2,5 kg store poser med kvalitetssjokolade fra Teaandcoffee.no, men det er bare én av mange forhandlere å velge blant. En annen jeg vet om og kommer på nå i farten er f.eks. Cacas.no og Slikkepott.no har vel også et og annet utvalg. Man tenker lett at «det blir altfor dyrt!» å skulle kjøpe 2,5 kg og 3 kg med sjokolade om gangen, og selvsagt er det en liten investering der og da, for jeg betalte vel 575 kr. for 2,5 kg og 899 kr. for 3 kg om jeg nå husker riktig, men regner man dette om i gram, koster denne sjokoladen 24 kr. pr. 100 g. Freias kokesjokolade koster 21 kr. og man kan vel få billigere varianter også, men de taper seg jo i smak jo billigere du får de. Du får gjerne det du betaler for, er det noe som heter, og i mange tilfeller stemmer dette – men ikke alltid. Innen sjokolade stemmer det ganske bra. På grønnsaker stemmer det over hodet ikke, ikke på smak, men kanskje fasong og størrelse.

Det var dessert jeg laget – var det ikke? 🙂 Jeg varmet opp kremfløte og lettmelk. Jeg håper ikke at det gjør noe at jeg brukte lettmelk, for i oppskriften står det at « Kremfløte og helmelk gjør at sjokoladepuddingen ikke skiller seg, men til gjengjeld blir sjokoladepuddingen kraftigere enn den typen sjokoladepudding man kjøper i butikken.» Hvor skiller den seg? Det forsto ikke jeg med mine begrensede bakeferdigheter. Er det kanskje sjokoladen som skiller seg fra melken? Jeg får se når den skal serveres. Jeg varmet opp fløteblandingen, som jeg også hadde oppi litt vaniljeekstrakt oppi, og obs, jeg holdt på å glemme sukkeret! Men kom på det før det ble for sent. Når blandingen hadde kokt seg opp, rørte jeg inn gelatinen. Den hadde jeg gjort klar. Jeg har helt sluttet å bruke plater, men har nå helt gått over til å bruke gelatinpulver. Det ble imidlertid en litt stor klump som havnet i gryten og jeg måtte bare håpe på at den ble løst opp. Blandingen var for varm til at jeg kunne sjekke med fingrene. Jeg vet jo at gelatin har et lavt smeltepunkt, så jeg tenkte den gikk fort i oppløsning. Deretter rørte jeg inn sjokoladen. Den lyse sjokoladen var i små linser og den mørke var i litt større biter.

Sjokoladeblandingen var litt for varm til at jeg ønsket å ha den direkte over i de tynne dessertglassene mine – det er vel egentlig litt penere vannglass, men… Jeg satte alarmen på 15 minutter og begynte på dette blogginnlegget. Da jeg kom tilbake, kjente jeg også litt ned i blandingen med et par fingre, og ble betenkt – det så overhodet ikke bra ut med mange små klumper. Muligens det var fra gelatinen? Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke er flink med gelatin. Jeg fant frem en sil og silte sjokoladeblandingen over i en bolle og da lå det igjen «noe» i silen som jeg antar var de bitene jeg hadde kjent. Jeg begynte nå å fylle porsjonsglassene. Jeg brukte et mål på en halv desiliter og tok ca. 4 av disse i hvert glass. Da veide de ca. 350 g hver, men siden jeg hadde igjen litt sjokoladeblanding igjen, fylte jeg litt mer i hver, slik at vekten viste 380 g. For å forsøke å begrense sølet med sjokoladen i størst mulig grad – for sjokolade er noe ordentlig kliss når man ikke ser! – la jeg et bakepapir over vekten og satte bollen med sjokoladerøren i hjørnet av dette papiret. I tillegg hadde jeg en liten tallerken som jeg kunne legge fra meg redskapet jeg fylte glassene med når jeg trengte den hånden til annet. Jeg sølte faktisk ikke! 🙂 Men for sikkerhets skyld tørket jeg av glassene på utsiden for å få bort ev. fingermerker og litt sjokoladesøl. Til sist la jeg gladplast over hvert glass før de ble satt inn i kjøleskapet.

Edit – skrevet lørdag 5. september 2020: I går, fredag 4. september laget jeg igjen denne desserten til et middagsbesøk vi hadde, men siden han var mindre glad i sjokolade, valgte jeg da å ikke bruke 70% sjokolade i det hele tatt, men kun 34% lys sjokolade. Desserten ble på et vis en helt annen sjokolade, mild og mer barnevennlig. Vi oppdaget også at å servere litt blåbær inntil denne desserten hadde svært stor betydning for smaken. Selv mener jeg nok at den mørke sjokoladen var best. Videre har jeg en tanke om at man kan tilsette en liten kaffesmak også til denne desserten om den ikke skal serveres til barn, men kaffeglade voksne.

Publisert

Endelig hjemmelaget pizza igjen! Første gang i 2020 når vi er i august…

I kveld hadde vi hjemmelaget pizza! Det var utrolig lenge siden sist – altfor lenge siden sist faktisk – og bare det å kunne kna sammen en gjærdeig igjen tror jeg var mer enn et halvt år siden sist jeg gjorde. Et par dager snakket vi om å gjøre det litt lettvint, siden jeg har lite med energi for tiden, og kjøpe inn en ferdig pizzabunn som det bare er å rulle ut på bakeplate, fylle med det man måtte ønske og hive i ovnen, men dette følte jeg at ville bli en pizza under min verdighet. Det ble derfor til at jeg endelig hev sammen en pizzabunn basert på ho mor si oppskrift, men som jeg opp igjennom 20 år har gjort en rekke justeringer på etter eget ønske, bl.a. slik at den nå er grov med 1/3 grovt sammalt hvete og litt havregryn i. Jeg hadde først oppi det tørre med 12 dl hvetemel og 6 dl grovt sammalt hvete samt 2 ½ dl havregryn. I tillegg hadde jeg 2 ts av gul tørrgjær. Jeg målte opp 6 dl vann og hadde oppi en god slump med flytende Vita hjertegod smør (ca. 1/2 dl vil jeg anta). Og deretter knadde jeg deigen smidig og fin. Jeg måtte justere underveis med litt mer væske før den ble i riktig konsistens. Jeg satte bollen til sides for heving med et klede over og vi fortsatte med resten av fyllet.

Kuttet opp en paprika. Kuttet opp hermetiserte ananasbiter i litt mindre biter. Kuttet opp en løk i biter. Skar opp to chorizo knacker-pølser i tynne skiver. Ellers gjorde vi det lettvint med fyllet denne gangen, og lot det bestå av ferdigstekte kjøttboller og små pepperonipølser beregnet til pizza. Vi hadde også delt opp to små kyllingfileter og stekt denne med tacokrydder, men det viste seg at vi hadde egentlig beregnet litt for mye fyll til kun ett brett med pizza, så vi pakket kyllingen i en skål inn i plast og ville bruke den på f.eks. ostesmørbrød istedenfor. Pizzasaus hadde jeg laget fra før, så den var bare å hente opp fra fryseren, men den består av godt kokte og deretter moste gulrøtter, paprika og squash samt hermetiserte tomater samt godt med krydder. Her ser du fullstendig oppskrift på pizzaen min slik den lages i 2019.

Jeg hentet frem deigen. Kjevlet den ut på plate smurt med smør. Dvs. at kjøkkenassistenten min gjorde hovedjobben mens jeg gjorde finjusteringen me å få den helt ut i alle kantene. Deretter prikket jeg bunnen med en gaffel og forstekte den på 200 gr. i 10 minutter. Ved å forsteke bunnen unngår du at fyllet «synker ned» i bunnen og den blir så bløt i tillegg får du en sprø og god bunn. Jeg hadde deretter over fyllet. Først sausen. Jeg hadde til sammen over 2,5-3 dl med saus, men vi konkluderte vel med at jeg med fordel kunne hatt noe mer. Pizzaen ble noe tørr enkelte steder, og særlig kom dette frem når pizzaen hadde stått i kjøleskapet ett døgn og fyllet hadde trukket litt ned i bunnen. Det å skulle legge på saus og fyll som blinding er alltid en utfordring, for å beregne når det er for mye eller lite et sted – og særlig saus – synes jeg er vanskelig. Det øvrige fyllet går nå alltids greit, men sausen er vanskelig når det f.eks. ikke er kjøttdeig å spre utover samtidig med sausen. Det ble nok litt mye fyll enkelte steder også, men er det ikke slik en skikkelig hjemmelaget pizza skal være? Den smakte godt! Og det var en god følelse å vite at jeg endelig hadde tatt i en gjærdeig igjen. Det må ikke bli like lenge til neste gang igjen. Jeg håper å ha en liten målsetting for meg selv om noen havregrynsboller eller et grovbrød om et par dager, men akkurat nå for tiden tør jeg ikke love meg selv noen ting.

Publisert

Et forsøk på en mislykket appelsinpudding

I kveld ønsket jeg å lage en dessert jeg synes hørtes utrolig spennende ut, men samtidig hørtes den litt for enkel ut til at den kunne fungere, tenkte jeg – ovnsbakt appelsinpudding. Jeg har jo gjort stor suksess med f.eks. denne formen for mokkapudding eller sjokoladepudding (som også kalles «pots de crème au moka eller chocolat») og som kjennetegnes med at de skal kokes/stekes i vannbad. Appelsinpuddingen var bare å piske eggedosis samt blande inn appelsinjuice og deretter steke i vannbad i en times tid for deretter å sette til avkjølning. Det hele virket litt for enkelt i mine ører til at det kunne være sant. Men jeg lot desserten få en ærlig sjanse.

Jeg pisket 5 egg og 90 g (dvs. 1 drøy dl) med sukker til luftig og lys eggedosis. Deretter blandet jeg inn 4 1/2 dl appelsinjuice inn i eggedosisen med en ballongvisp. Jeg sørget for å ikke røre for mye slik at ikke luftigheten skulle gå ut. Jeg er ikke så glad i appelsinskall i desserter og droppet derfor det.

Det sto også at jeg egentlig skulle lage karamell, men det å smelte sukker og vann til det blir karamellisert er både varmt og lite blindevennlig, så jeg forsøkte meg på å jukse det til med ferdiglaget karamellsaus fra Freia på flaske. Jeg hadde oppi 2 ss med karamellsaus oppi hver av de to ovale ildfastee formene jeg brukte og penslet det utover. Deretter øste jeg oppi appelsineggedosisen i formen til det var igjen ca. 1/2 cm igjen opp til kanten. Jeg kokte 1 liter med vann i vannkokeren og slo det meste av dette over i en langpanne jeg har med ekstra høye kanter (7,5 cm høye) og som jeg bruker når jeg skal bake desserter i vannbad. Jeg plasserte de to ovale formene oppi langpannen og måtte etterfylle litt med kokende vann fra vannkokeren for at vannet skulle rekke halvveis opp på formene. Deretter, og her fulgte jeg ikke oppskriften, la jeg aluminiumsfolie over langpannen og stakk noen få hull i med en potetgaffel for at dampen skulle sive ut. Med å ha aluminiumsfolie over, unngår jeg en hard skårpe på toppen enn om den hadde blitt stekt med. Løftet forsiktig langpannen inn i ovnen som var forvarmet på 150 gr. Jeg løfter alltid langpannen et stykke fra meg i tilfelle vannet skulle skvulpe over – jeg har forsøkt å få kokende vann over meg for et halvt år siden og det frister ikke til gjentakelse. Appelsinpuddingen fikk stå å steke seg i en times tid før jeg forsøkte å ta den ut, igjen med å holde den et stykke fra meg, og jeg stakk en kakenål i midten av formen. Ifølge oppskriften var den ferdig dersom det ikke satt noe på kakenålen – da var den ferdig. Jeg lot den avkjøles i en drøy times tid før jeg satte formene i plast og deretter inn i kjøleskap.

Edit – Skrevet søndag 16. august 2020: Vi ville smake på desserten i dag og hadde høye forventninger. Jeg ble litt overrasket da jeg så at innholdet i formene hadde krympet. Det så også ut som om puddingen hadde skilt seg. Det øverste laget var litt tyktflytende og klumpete/glatt-noe mens i bunnen kunne det se ut som om all appelsinjuicen hadde samlet seg. Etter min smak og bedømming så det ikke særlig appetittelig ut og absolutt ikke noe jeg hadde ønsket å servere mine søndagsgjester.

Publisert

En vellykket ny type nachos med kylling

I dag ønsket jeg å forsøke en litt annen vri på nachosen enn den nachosen jeg vanligvis lager, av kyllingkjøttdeig, nemlig kyllingnachos der kjøttdeigen ganske enkelt er byttet ut med oppkuttet kyllingfilet. I tillegg har jeg begynt å bruke litt hermetisert ananas i nachosen. Det gir litt ekstra saftighet til retten enn om jeg kun bruker paprika og løk som grønnsaker i nachosen.

Jeg kuttet som sagt opp kyllingfilet i ganske små biter. Til to porsjoner brukte jeg to kyllingfileter. Jeg stekte de små bitene raskt og deretter krydret jeg med én pose taco kryddermix. Deretter hadde jeg oppi den finkuttede løken og lot denne steke med sammen med tacokrydderet. Paprikaen hadde min gode kjøkkenassistent kuttet opp i tillegg til at han hadde delt opp hver bit med ananas i to for at de skulle bli noe mindre. Jeg synes at de bitene som er i hver boks er litt for store som de er. Som allerede nevnt, gjør ananasen nachosen en del saftigere.

Jeg blandet inn grønnsakene sammen med kjøttet og deretter danderte jeg fyllet i de ildfaste porsjonsformene jeg i sin tid kjøpte enten på Ikea eller Europris. Det er nesten mer enn 15 år siden jeg kjøpte de tror jeg. Jeg la nederst et lite lag med tortillachips (jeg foretrekker den med ostesmak), deretter kjøttfyllet, deretter stikker jeg ned nachochips slik at de blir stående som gravstøtter (beklager sammenligningen) og til slutt strør jeg ost over. Jeg har tidligere raspet opp 1 kg osteklump og fryst den ned i 150-200 g store klumper som jeg kan ta opp etter behov. For noen måneder siden forsøkte vi å bruke ferdig oppraspet ost fra butikken med lite suksess. Vi opplevde at osten ble liggende som et lag over maten og at den ikke riktig smeltet som ved vanlig ost.

Publisert

Pannekaker til middag i dag

I dag laget jeg og assistenten min grove pannekaker til middag. Det var helt tilfeldig at jeg og samboeren min kom på at vi ønsket å ha pannekaker til middag og få hjelp av assistenten min til å steke de i pannekakejernet mitt. Jeg tok tiden for at jeg senere skal kunne forsøke å steke pannekaker selv uten assistanse fra seende. Det viste seg at på nivå 3 på pannekakejerne stekte vi pannekakene i ca. 2 minutter før de var tilstrekkelig stekt. Om de ble stekt i 2 minutter og 30 sekunder, ble de litt stive og det samme om de ble stekt på nivå 4-5 i stekestyrke på jernet.

Jeg brukte som nevnt svigermors pannekaker som er en oppskrift som jeg har gjort litt ekstra grov – her er det opprinnelige utgangspunktet for oppskriften. Jeg må forresten få lov til å tilføye at når jeg refererer til oppskrifter fra «svigermor», er det ikke noen svigermor jeg har nå – akkurat nå har jeg ingen svigermor – men jeg har fått tillatelse til å kalle min forrige svigermor for svigermor av min nåværende samboer. Hun var en flott og fantastisk dame jeg verdsetter høyt som medmenneske og fordi hun sitter på mye kunnskap. Assistenten min hadde i tre egg og 7,5 dl melk og rørte dette godt sammen. Deretter hadde hun i saltet og det tørre, dvs. havregryn, grovt mel og hvetemel. Hun hadde også i 1 dl proteinpulver som lukter sterkt av vanilje. Vi lot røren svelle i ca. 20 minutter.

Og så var det over til stekingen. Først stekte hun noen pannekaker når jernet var innstilt på nivå 4 eller 5, og lot de steke i 2 minutter og 30 sekunder, men disse fikk en litt hard overflate. Det kom nok trolig av at de kanskje ble stekt litt lenge eller at de ble stekt på litt høy varme. Hun hadde heller ikke en helt full øse i jernet i begynnelsen, men hun skrudde ned jernet til nivå nr. 3 etter hvert, hadde i en full øse og stekte pannekakene i ca. 2 minutter og da ble de myke og helt perfekte. De fikk ikke den litt harde overflaten. Jeg spiste en stor pannekake med 2 ss sukker på mens samboeren min spiste fire pannekaker der noen var med blåbærsyltetøy og noen var med sukker.

Publisert

Smoothie til frokost.

I dag hadde vi lyst på smoothie til frokost. Det er vel ikke det, som inneholder mest kalorier, men det er rett og slett godt 🙂

Siden jeg ikke har laget smoothie før, bestemte vi oss for at det var min tur til å prøve meg. Vi ble enige om at vi ville ha en smoothie, som bestod av jordbær, bringebær, blåbær og banan. Etter at jeg hadde vært i fryseren for å hente ingrediensene, startet jeg med å tømme tre desiliter vann i blenderen. Det er viktig å starte med veske, og denne gangen valgte vi å bruke vann. Så hadde jeg oppi et par never jordbær og startet blenderen. Husets nye blender er en drøm å jobbe med. Den har masser av krefter, så noen fryste jordbær var ikke noe problem for den. Den har et eget program for smoothie. Men vi foretrekker å styre den manuelt, slik at vi har bedre mulighet til å følle med på hva som skjer. F.eks. måtte jeg stoppe og røre litt rundt, slik at knivene skulle få tak i bærene.

Så var det klart for noen never blåbær og bringebær. Blåbærene er små, så vi hadde dem oppi samtidig med bringebærene. Så var det å la blenderen gå i noen sekunder, før jeg tømte oppi ca. en og en halv neve med banan. Dette gjør smoothien ganske tykk. Så jeg måtte fylle på med to desiliter med vann. Det er noe som heter «jo flere kokker desto mere søl». Husfrua skulle kjenne på produktet med ei skje, som ble brukt til å røre rundt. Jeg trodde at hun hadde tatt den ut. Så jeg satte på lokket og startet blenderen. Noe som førte til noen dunk og smell vi ikke ble så glade for å høre. Da vi åpnet lokket, fant vi skjea, som hadde fått litt juling nede i kanna. Sånn går det når den ene ikke er helt sikker på hva den andre gjør 🙂

Etter litt lirking og luring med blenderen, fikk vi den i gang igjen. Vi måtte til slutt bryte strømmen og «tømme minnet på den» for å få den til å gå videre, for den virket til å ha fått et oppheng og ikke ville gå lenger. Da var det bare å la ingrediensene bli godt sammenblandet.

Det ble en frisk og herlig smoothi til å helle i store glass og nyte!

Publisert

En syrlig suksess-smoothie

I dag laget jeg en smoothie som vi ble enige om at virkelig ble en suksess. Jeg begynte med å ha oppi appelsinjuice og frosne bananer samt frossene ananasbiter. Når jeg hadde fått kjørt dette til en jevn masse i blenderen, hadde jeg oppi 4 biter med frossen spinat og kjørte det også til en jevn masse. Til slutt hadde jeg oppi like mye kiwi som ananas. Grunnen til at jeg ventet til sist med å ha oppi kiwi, er at man ikke skal kjøre kiwi lenge i blender. Om det gjøres, vil steinene knuses og hele smoothien vil få en smak av pepper. Smoothien ble veldig tyktflytende og jeg hadde til slutt oppi 2 dl vann og 4 ts med vaniljesukker for å avrunde den syrlige smaken noe. Jeg helte smoothien i to store glass, og enda var det nok til to mindre glass som jeg satte til senere i kjøleskapet.

Jeg har nettopp kjøpt meg ny blender og vi innviet blenderen med denne smoothien som smakte så godt. Denne er jo en hest av en blender i forhold til den lille jeg hadde, og nå lages smoothie på en-to-tre som en lek her i huset. Jeg slipper å stå i 10 minutter og streve med at blenderen ikke får riktig tak i ingrediensene lenger. Jeg har et lite håp om at smoothie kanskje vil bli mer sett på menyen fremover – for vi begge har veldig godt av det – og særlig jeg som trenger mest mulig næring akkurat nå. Vi fant etter hvert ut av hvordan den fungerte, men jeg var glad jeg hadde samboeren min her, for jeg følte meg veldig hjelpeløs når jeg følte at maskinen selv tok kontroll og ga gass og gikk løpsk. Samboeren min tenkte klart nok til å ta strømmen fra villdyret, men jeg svirret mest rundt på gulvet som om jeg skulle ha vært en flue i halvsvimen og jeg følte på at dette ville jeg helst ikke forholde meg til. Jeg fikk rett og slett panikk når jeg ikke fikk stoppet blenderen.