Innlegg

Publisert

En urterik tomatsuppe

Samme dag Norges Bank valgte å sette opp renten til 4%, valgte jeg å bruke opp 4 svært godt modne tomater og 4 tomater som var mer i normal tilstand til en tomatsuppe. I tillegg hadde jeg oppi en boks med hermitiserte tomater og til sammen også ca. 8 dl med vann. Det ble et mettende måltid som rekker til to måltid for oss.

Jeg startet med å skrelle en løk og kutte den i grove biter for deretter å ha den i hurtighakkeren. Der ble løken most til små biter. Jeg stekte løken blank i samme kjelen som jeg senere hadde tomatene oppi. Tomatene fikk samme behandling som løken – først oppkutting i grove biter og deretter ble de knust i hurtighakkeren i noen få sekunder, og til sist oppi kjelen hvor det ble kokt opp sammen med den blanke løken.

Som allerede nevnt, hadde jeg også oppi både en boks med hakkede tomater samt til sammen ca. 8 dl med vann. Det ble en god porsjon med suppe.

Tidligere har jeg som oftest hatt hvitløk i tomatsuppen, enten fersk hvitløk eller garlic paste, men denne gangen ville jeg forsøke å lage suppen uten hvitløk, men likevel med en del smak. Derfor hadde jeg oppi 2 ss med salt (grønt salt – geltisk sjøsalt), deretter 2 ss med timian og 2 ss med basilikum, og til sist 1 ss av gresk oregano og 1 ts av svart pepper. Jeg hadde urtene bevisst tidlig i gryten, slik at de fikk anledning til å rehydrere seg.

Jeg kuttet opp en pakke med 500 g skinnfrie røkte kjøttpølser som fikk koke med de siste 10 minuttene av suppen. Disse passet godt i denne suppen. I de siste 10 minuttene, hadde jeg også oppi ca. 2 dl med kremfløte for å gjøre suppen litt mer fyldig. Rett før servering, hadde jeg oppi til sammen 6 dl med pastaskruer (målt opp ukokt) som var kokt i 5 minutter, dvs. litt hardere enn al dente, fordi de skal ligge i en varm suppe samt å tåle å bli varmet opp igjen senere.

Suppen ble servert med hardkokt egg samt rundstykker. Det ble en mild suppe, men likevel mye smak i den.

Publisert

Vaffelsteking – hittil favorittvaffel nr. 1

Assistenten min laget noen utrolig gode vafler til oss her om dagen – og det skal ikke mye til for at vafler skal bli gode. Disse vaflene ble eksepsjonelt gode og kommer så absolutt til å bli en gjentakelse her i heimen; sjømannskirkens vafler fra København. De er jo kjent for å lage mange vafler og hver by/land har sin unike oppskrift som man reklamerer for og har sitt «avtrykk» på..

Om du ser på ingredienslisten over det tørre, ser du at den er nokså ordinær fra samtlige andre oppskrifter jeg har sett tidligere. I tillegg til hvetemelet, finner du smakstilsetninger som vaniljesukker og kardemomme og det er jo med på å sette en god smak på vaflene. Etter min personlige preferanser, om jeg kan tillate meg å si noe om den her, skulle jeg gjerne ha sett en sterkere kardemommesmak i disse vaflene og jeg er ikke redd for å være begrenset raus med vaniljesukkeret. Jeg lager jo 300-400 g om gangen av mitt eget hjemmelaget vaniljesukker. Ikke bare smaker det godt, men det brer jo om seg med en herlig duft ingen klarer å motstå å si «mmm…» når de kjenner lukten av. Det står også at man skal ha oppi 1 teskje bakepulver og en halv teskje natron. Jeg spør meg jo selv hvorfor ikke bruke natron over hele linjen når man først bruker syrnede produkter i maten? På DinSide.no står det en nå 7 år gammel artikkel, like relevant da som nå: «Dette er forskjellen på hevemidlene».

Jeg foreslår jo at det skal brukes natron, og det står følgende på nettsiden om natron: «Natron består av stoffet natriumbikarbonat. Når dette stoffet løser seg i vann, reagerer bikarbonatet med en syre og det blir dannet karbonsyre, som igjen blir til vann og CO2-gass, eller karbondioksid. Ettersom bikarbonat reagerer med syre, vil natron fungere best i oppskrifter sammen med surmelk eller andre syrnede melkeprodukter, som inneholder melkesyre. Andre eksempler på sure ingredienser er sitronsaft, eddik og sirup. Eksempler på kaker med både natron og syre er lapper, sveler og tykke lefser.»

I oppskriften anbefales det istedenfor å bruke mer bakepulver og jeg mener jo at man heller bør gå for kun natron, fordi den også nøytraliserer den litt sure smaken som surmelk, rømme eller yoghurt kan gi i vaffelrører. Det jeg ser for meg er argumentet for å ha bakepulver i oppskriften, er at heveprosessen ev. starter før varmebehandlingen av maten har begynt. I artikkelen jeg har henvist til kan vi lese følgende: »Hevemiddelet i bakepulver er også natron, men samtidig inneholder bakepulver to syrer, natriumdifosfat og monokalsiumfosfat. Også her dannes det karbondioksid, men dette skjer i to trinn: Noe karbondioksid frigis allerede ved romtemperatur mens resten frigis ved oppvarming, for eksempel i stekeovnen, i motsetning til natron, som reagerer med syren man tilsetter deigen eller røra med det samme.
Bakepulverets «doble» heveeffekt gjør at bakepulver som regel gir luftigere resultat enn natron.» Altså kan det være at jeg hadde fått luftigere vvafler om jeg hadde valgt å ha både natron og bakepulver i oppskriften.

I listen over de flytende ingrediensene, ser du at de inneholder surmelk, vanlig melk – og vann faktisk. I tillegg til egg, som bidrar flott til heveprosessen, og sukker. Høy, sukker i flytende? Jo, sukker regnes som en flytende ingrediens. Mulig det har å gjøre med at den endrer nokså raskt konsistens ved oppvarming eller i kontakt ved fuktige ingredienser. Vann i vaffelrøren er jo en genistrek. Når du har oppi kaldt vann i vaffelrøren, gjør det at vaflne dine får en veldig sprø og god ytterst skårpe nærmest kanten, slik noen speilegg kan få. Det er jo nydelig! Og smøret skal has, som alltid i vaffelrøren, i smeltet konsistens, mot slutten. Og jeg tenker at i denne oppskriften kunne smørmengden gjerne vært halvvert uten at det gikk utover smaksopplevelsen. Det er både sukker og surmelk som også drar i samme retning som smøret til å få samme opplevelse av smak og konsistens på vaffelen. Det må testes ut en gang, tror jeg, at jeg kun forsøker 50-60 g i en vanlig størrelse vaffelrøre.

Til sist må jeg legge til at jeg gjorde denne oppskriften til grovere hverdagsvafler, slik jeg alltid gjør, med å ha ca. 4 dl av melet som vanlig hvetemel og 3 dl som grovt sammalt hvetemel. Hadde jeg skulle hatt havregryn i røren, hadde jeg byttet ut 1 dl med vanlig hvetemel med 2 ½ dl havregryn (det tilsvarer 100 g). Jeg ønsket denne gangen å forsøke uten havregryn, siden jeg nesten alltid bruker havregryn i vaflene, og jeg merket at det med all tydelighet var «noe» som manglet. Jeg har jo funnet ut at ved å bløtlegge havregryn (glutenfrie) i dobbelt så mye væske som havregryn i 5-10 minutter før jeg har det oppi røren, gjør at noen får mindre gassdannelse av vaflene. Dette har vært en prøve- og feileprosess kombinert med at jeg har lest meg frem til at glutenfrie havregryn skal være bedre og om ikke det er tilstrekkelig, kan de også bløtlegges slik at det blir en seig masse før bruk. Et alternativ kan kanskje også være å bruke hvetemel?

Publisert

Laget nytt hvitløkssmør

I ettermiddag ville jeg fylle på med litt hjemmelaget hvitløkssmør – vi pleier jo ofte å ha noen klumper liggende av det i fryseren, klar til bruk når vi trenger det. Frem til nå har vi kun brukt det inntil bakt potet enten inntil fiskepakker eller som tilbehør til kjøtt, men jeg tenker at det ikke er noe i veien for å ha noe hvitløkssmør, smeltet eller usmeltet, inntil fisk om vi ikke har bakt potet inntil også?

Jeg lager opp 500 g smør når jeg først setter i gang, så har vi for noen måneder, og legger det i fryseren. Jeg har nå søkt litt på nettet fordi jeg har vært litt nysgjerrig på holdbarhet vedr. smør. Smør kan jo lett harskne om det står for lenge i kjøleskap. Jeg har sett på flere nettsteder og oppsummert kan jeg nå konkludere med at smøret kan holde seg godt innpakket i intil to uker i kjøleskapet, men det er viktig å både bruke lukt- og smakssans når en skal vurdere tilstanden på maten. I fryseren står det at det kan holde seg fint i minst tre måneder, men mest sannsynlig lengre. En merker jo når smørsmaken ikke lengre er god… Smøret i kjøleskapet harskner lettere pga. hvitløken, står det på flere kilder og det vil jeg også tro gjelder nedfrysing.

Jeg må for tiden gjøre ting litt annerledes, fordi jeg har mindre fysiske krefter å ta av, men jeg har svært lyst til å fortsatt gjøre ting på kjøkkenet. Samboeren min sier at han ser jeg våkner til og det er synlig på hele meg at jeg trives svært godt på kjøkkenet. Derfor i dag, valgte jeg å bruke ostehøvel på smøret, for å få mindre biter å jobbe med når jeg skulle kna smøret sammen til sist. Jeg renset også kun to kinesiske hvitløksfedd fordi den gir en sterkere smak, men ikke så skarp smak som den vanlige (eller kjent som den spanske hvitløken, som du ev. skal ha 6-8 hvitløksfedd av). De kinesiske hvitløkene kjennetegnes av at de er helt runde kuler mens de spanske er klumper som du tar ut hvitløksbåter av. Jeg delte opp de to kinesiske hvitløksfeddene i litt mindre båter og knuste med den motadgående «dreieskiven» – jeg bruker ikke en hvitløkspresse. Jeg kjøpte den i sin tid på Enklere Liv og liker den svært godt. Fordelen er at det ikke spruter saft fra hvitløken nesten ukontrollert på vegger og benkeplater som jeg som blind ikke får med meg. Jeg hadde deretter oppi 3 ts med sitron, kvernet oppi litt salt og jeg forsøkte også med litt hvit pepper for anledningen. Min samboer forsøkte seg som prøvekanin på smøret – jeg liker ikke selv å smake på egen mat jeg lager – og han foreslo å ha oppi litt mer sitron – en halv teskje.

Jeg formet smøret til en rull og pakket den tett inn i plast. Jeg så nå at smøret var blitt litt mye smeltet, men jeg forsøkte å arbeide raskt. Jeg la det en halv time i fryseren og flyttet det deretter opp i kjøleskapet. Deretter skar jeg det neste dag opp i biter. Litt ulik størrelse på bitene, for noen ganger trenger vi større biter om vi har besøk, og oftest er det kun oss to. Jeg pakket bitene inn i muffinsformer og deretter sølvpapir. Dernest i en boks som er merket med «hvitløkssmør» i punktskrift.

Jeg ser at det er et tips om å også lage smøret i food processor. Jeg tenker at det genererer vel unødvendig mye oppvask for litt lite arbeid? Da må jeg i så fall hatt en mini-food processor, for den jeg har kan håndtere deiger på 3-4 kg. Jeg har en hurtighakker, men jeg tror ikke den er egnet til dette formålet. Jeg har også en kjøkkenmaskin, men igjen genererer den også mye oppvask. Jeg tenker jo at selv om vi mennesker lever i et behagelig samfunn, har vi godt av å bruke noe håndkraft fremdeles – også selv om man er svært sliten og må ta hensyn og energiøkonomisere de kreftene en har til disposisjon. Jeg velger selv å benytte en ostehøvel og 10-15 minutter mer tid fremfor en hel food processor…

Publisert

Ovnsstekt eggerøre til middag/kveldsmat med After Eight-melk

I dag ville jeg forsøke å steke eggerøre som jeg stekte i stekeovn. Det mest vanlige er jo å steke den i stekepannen. Jeg har visst om muligheten en tid og har lenge hatt lyst til å prøve den ut – og i dag ble tanke omgjort til handling.

Samboeren min annonserte at han var sulten og derfor benyttet jeg anledningen til å få brukt opp en del egg og jeg brukte 8 egg og hadde oppi til sammen 2 dl melk. Jeg kvernet over litt hvit pepper og salt, rørte det hele sammen og helte blandingen over i en smurt medium stor ildfast form. Jeg brukte flytende Vita Hjertegod til å smøre formen, noe som fungerer flott til bl.a. slike ting.

Jeg satte den inn midt i ovnen som var stilt inn på 150 gr. varmluft og lot den stå der i 15 minutter. Da jeg tok den ut første gangen for å røre litt med en slikkepott (jeg rørte frem og tilbake på kryss og tvers), var det meste nokså rennende, utenom litt i kantene. Jeg satte den tilbake og jeg lot den stå i 6 minutter til. Neste gang var den litt stivere. Dette gjentok seg totalt 5 ganger, og etter 3 ganger valgte jeg å senke temperaturen med 10 gr., for jeg synes den så litt for stivnet ut ytterst i kantene.

Til sist sa vi oss litt nølende fornøyde og konkluderte med at dette var tross alt første gang, og til å være dét, måtte vi si oss tålig fornøyd med i hvert fall det visuelle resultatet. Den så litt mishandlet ut etter at jeg hadde rørt litt i den, så visuelt sett tror jeg ikke at min eggerøre tok seg godt ut på f.eks. et koldtbord i et fint selskap. Jeg var litt spent på om det ville gå fint å få den ut av formen, men det gikk helt problemfritt. Jeg brukte en bred stekespade og fikk løftet den over på et fat. Eggerøren smakte som vanlig eggerøre. Konsistensen ble litt hardere ut mot kantene, men det er mulig at jeg stekte den 6 minutter mer enn den hadde behov for.

I tilegg laget jeg varm melk med After Eight – og en enklere varm drikk finnes vel knapt? Det er å varme opp melk (jeg varmet opp 6 dl) og deretter er den klar til servering, men jeg valgte å ha i 2 ts med vaniljeekstrakt slik at dersom After Eight-melken ikke falt i smak, hadde vi i så fall en enkel utgave av varm vaniljemelk i bakhånd. Når jeg hadde hatt oppi den varme melken, var det bare å røre inn tre biter med After Eight pr. porsjon. Og, ja, det smakte utrolig godt.

Publisert

Julen 2020 – kalkunbryst med potetmos, waldorfsalat og eplesaus

Året, og julen, 2020 har nok blitt en annerledes jul for mange, der familier har måttet feire hver for seg eller har måttet splitte seg opp selv om de fysisk sett er i samme by – i hvert fall om de har ønsket å respektere smittevernreglene. Vi valgte å respektere smittevernreglene og dro ikke til Trondheim der vi ikke hadde klart å opprettholde kravet om avstand i hjemmet hvor julaften skulle feires når vi ble tilstrekkelig mange. Vi fikk tilbud om å feire jul sammen med mine foreldre i Vest-Telemark,men turen østover på en mulig full buss hvor det kunne bli krav om munnbind i 7 timer, fristet også lite. Og dét var også noe av grunnen til at Trondheimsjulen ble avlyst – Norwegian reduserte sine flyvninger betydelig og endret i blant vår reise flere ganger til dagen de første dagene i desember. På Gardermoen er det krav om at passasjerer har på seg munnbind så lenge man er på flyplassen, og selvsagt også på flyet, og for vår del ville det ha blitt munnbind fra ca. 11.00-17.00 (av det siste Norwegian bestemte seg for). Vi valgte å refundere billetten til sist. Og nå, når Bergen har fått ned smittetallet til betydelig under landsgjennomsnittet, har Trondheim blitt en av Norges verst utsatte byer når det kommer til smitte, selv om de lenge var den byen med minst smitte – og jeg spurte meg selv hvordan er det mulig med så mange folk, studenter og tilreisende?

Men, julen ble her i Bergen, og vi bestemte oss for å lage en fin jul sammen, bare jeg og min samboer. Ordentlig julemiddag skulle det bli – som seg hør og bør – og det meste skulle vi gjøre som vanlig i tillegg til at vi også laget våre egne tradisjoner. I år sto det kalkunbryst på menyen, ovnsstekte tomater og potetmos og waldorfsalat som tilbehør. Sausen var det som virkelig satte prikken over I-en, og at en så utrolig enkel og rask saus kan smake så vidunderlig, det er meg en merkelig gåte. Vi satt begge og var overrasket over den gode smaken og kappest om å si «mmm…». Drikke inntil, var eplesaft (most) fra Oppheim Gard i Ulvik som vi hadde fått kjøpt på Reindyrka i Strandgaten 21 midt i Bergen sentrum. Mer ren eplesmak slår alle typer julebrus for min del.

På lillejulaften begynte jeg med å lage riskrem, men jeg er ikke så tøff at jeg koker risgrøten selv. Ikke enda, men mulig det kommer. Vi brukte Fjordland sin risgrøt som base og varmet den opp i gryte. Jeg var en periode innlagt på sykehuset i Kristiansand og der fikk vi høre at grunnen til at grøten der var så utrolig god, var at de hadde litt vaniljesukker i grøten. Jeg forsøkte og hadde 1 ts av vaniljesukkeret mitt oppi, men det utgjorde ingenting. Jeg registrerte for øvrig at jeg snart må lage nytt vaniljesukker. Jeg la av 500 g før vi tok resten og spiste til middag på lillejulaften. Vi hadde på forhånd snakket om at fordelen med at det var to blinde som skulle ha mandel i grøten, var at vi slapp å skålde den på forhånd, men i det jeg hadde hatt oppi grøt både i min egen og samboers skål,kom jeg på: Vi har glemt mandelen! Skal det være, så skal det være til jul, og vi tok oss det ekstra bryet det var å ta grøten tilbake i kjelen – men vi kunne ikke finne den åpnede mandelposen fra da vi laget sirupsspekulasjer. Dette ønsket vi ikke å bruke tid på, så jeg åpnet en ny pose med lukkemekanisme, hev en mandel i grøten og rørte rundt, og porsjonerte grøten ut på nytt. Og en marsipangris ventet på den som fikk mandelen. Det fikk, ikke overraskende, samboeren min, siden jeg får i meg så små mengder grøt. Det var han vel fortjent etter innsatsen. Han beviste mandelfunnet med å knase den i seg og nøffen ble overlevert.

Risgrøten lot jeg bli helt kald og romtemperert. Det kunne jeg gjerne ha latt gå raskere i kjøleskapet. Jeg pisket også en putt kremfløte (dvs. 3 dl) til krem og hadde oppi 1 ts vaniljesukker og 2 ss med finkornet sukker. Det ble veldig god og søt smak på kremen. I oppskriften står det «Bland inn grøt i kremen til riskremen har fått ønsket konsistens.» Her mener altså skribenten av oppskriften at all kremfløten skal brukes, mens man skal være sparsom med grøten. Jeg valgte å gjøre det motsatt. At jeg hadde oppi litt og litt krem. Det var min mor som tipset om det da jeg og min tidligere samboer skulle feire jul her i Bergen da vi ikke kom oss over Haukelifjell pga. uvær for tre år siden (tror jeg det var). Etter å ha blandet inn ca. halvparten av kremen, mente jeg at riskremen begynte å få noenlunde riktig konsistens, men jeg ønsket å få litt ekspertuttalelse på det og jeg brukte Facetime med min mor i andre enden. Hun mente den så bra ut og tipset om å smake. Jeg og samboer smakte hver vår teskje og den hadde riktig konsistens, slik en risgrøt skal ha. Vi snakket litt med nevøene mine og familien og vible enige om å snakkes mer på julaften. Jeg hadde riskremen over i en annen glassbolle og hadde over gladplast – og inn i kjøleskapet med den. Den fikk bo i grønnsaksskuffen som for øyeblikket ikke duger til annet enn oppbevaring av middagsrester og drikke.

På julaften gjorde samboeren min en imponerende innsats og vi arbeidet parallelt hele veien. Han skrellet til sammen 1.200 g poteter mens jeg gjorde litt annet. Potetene hadde begynt å få litt groer på seg, men dette fjernet jeg svært enkelt med å ta på meg en engangshanske og bare gni de av. Jeg vet at en del seende bruker kniv og skreller til dette fiklete arbeidet.

Jeg begynte med å lage rød saus til riskremen. Meningen var å lage jordbærsaus (coulis som denne sausen egentlig heter), men da jeg ikke fant jordbær i farten – jeg trodde riktignok at spinadklumper var jordbær, men jeg fant derimot mye frosne bringebær, valgte jeg å lage bringebærcoulis (eller bringebærsaus på folkemunnet). Jeg tinte først 300 g bringebær og kokte deretter opp 1 dl vann med 1 dl finkornet sukker. Og dernest kom utfordringen: Hvordan kan jeg som blind vite at sukkeret har løst seg opp? Det kan jeg ikke vite, men må bare anta. Etter å ha kokt i ca. 5-6 minutter etter konstant omrøring, satte jeg det til sides. Jeg helte bringebærene og sukkerlaken oppi en blender og moste det hele til en jevn mos. Og til sist silte jeg ut steinene. Overraskende hvor mye steiner som er i 300 g bringebær – og jeg forstår veldig godt hvorfor vektopererte faktisk blir formanet om å sile smoothier med jordbær og bringebær fordi steinene kan sette seg fast i operasjonssåret i magesekken når en går på flytende kost den første uken… Jeg helte sausen over i et litermål, for å gjøre det lettere for meg selv å helle sausen oppi små skåler etterpå. Det ble to små glass med bringebærsmak – som hadde en svært intens smak av bringebær. Å lage saus av bringebærsirup kan ikke måle seg engang når en først har smakt dette. Det er absolutt verdt den lille jobben og jeg tror ikke jeg brukte mer enn 30 eller maksimalt 40 minutter på hele prosessen.

Samboeren min ble ferdig med potetene og jeg delte de i to og satte de til koking mens samboeren min startet på waldorfsalaten, og jeg fant frem ingrediensene og fortalte hvordan de ulike grønnsakene og fruktene skulle kuttes opp. Jeg så litt på ulike oppskrifter, og så at det fantes en syrlig waldorfsalat hvor man også hadde byttet ut kremen med rømme,men vi tenkte at siden vi skulle ha en litt syrlig eplesaus inntil samt eplesaft å drikke, passet det med en litt søt dressing i salaten. Druene ble delt i to, og samtidig ble det lagt 12 druer til sides til sausen, eplene ble delt i små biter med Nizer Dizeren og ananasringene ble kuttet opp i biter. I oppskriften jeg har, står det at blandingsforholdet til dressingen skal være likt mellom majones og kremfløte, men jeg tok 1/2 dl majones og 1 dl krem. Den fikk likevel en nokså skarp smak av majones. Det passet derfor fint at jeg da kunne ha i den siste halve desiliteren også. Jeg brukte resten av kremen jeg hadde til overs fra riskremen fra i går. Kremen i waldorfsalaten skal riktignok ikke være såpass søtet, men det gikk fint. Til sist ble valnøttene veid opp og jeg kuttet de smått med kniven og blandet de inn. Vi tenkte at nøttene ville komme til å gjøre salaten tørrere, men det gjorde den ikke. Jeg trengte ikke å ha i mer krem.

Og selve kalkunen. Klokken var blitt 15.50 og vi var kanskje litt etter tidsskjemaet når vi så på klokken. Stekeovnen ble satt på 170 gr. og jeg tok kalkunen ut av posen og la den i en stekepose. La den til rette i et ildfast fat og klippet litt hull i posen. Satte et steketermometer i den tykkeste delen av kalkunen. Inn i ovnen. Kalkunen hadde stått på kjøkkenbenken om kvelden 22. desember og da så det ut som om den hadde tinet, men nå så jeg at den fremdeles var litt frossen, vi valgte derfor å sette den inn i avkjølt ovn og sette på ovnen i det fuglen var plassert i ovnen for å få en roligere oppvarming av det kalde kjøttet. Det var bare 2 gr. inni fuglen, noe den nok lå på i nærmere 10 minutter før gradene begynte å stige, men når de først steg, gikk det fort etter hva jeg hadde forestilt meg.

Vi begynte på sausen og potetmosen samtidig som vi dekket på. Og tomatene som skulle bli ovnsstekt ble forberedt slik at de kunne settes inn i ovnen når fuglen var ferdig. Nå skjedde mye. Jeg hadde funnet en oppskrift på en eplesaus med druebiter som så utrolig god ut – og den var svært enkel. Jeg hadde 3 dl eplejuice (men siden det var jul valgte vi å innvilge oss eplesaft fra Ulvik som har ekstra sterk og god smak) og 1,5 dl matfløte og kokte dette opp sammen med en pulverpose med bearnaisesause fra Toro. Og til sist hadde jeg oppi noen oppdelte druer som jeg lot koke med i noen minutter. Til sammen var de 12 drurene delt opp i små biter. Jeg hadde valgt å dele mine druer først i to og deretter i 4 igjen. Kan man imponere mer med en svært enkel saus? Mens jeg jobbet med sausen, laget samboeren min potetmos for første gang med litt hjelp av meg som fortalte hvordan det skulle gjøres og jeg sjekket i blant konsistensen og anbefalte litt mer væske (som for anledningen var matfløte). Han smeltet litt smør før han begynte å stappe potetene og spedde deretter med matfløte, men potetmosen ble svært seig. Jeg tror at potetmosen til slutt rett og slett ble mettet på fett, at det var derfor den hadde en så seig konsistens, og jeg anbefalte å gå over til å spe med melk. Jeg ga ham krukken med salt og ba ham ta 1 ts av den samt kverne over noe hvit pepper. Sausen ble ferdig og jeg overtok avslutningen av potetmosen. Han ryddet på plass saltet – «vet du hva det står på krukken med salt?» sa han i en litt skeptisk og en litt humoristisk tone. Jeg forsto straks. Vi har to krukker i skuffen av akkurat den størrelsen og jeg er så godt som alltid nøyen med at saltet skal stå øverst – og gelatinpulveret skal stå underst – fordi krukkene er så små at de kan plasseres oppå hverandre. Men det hadde tydeligvis ikke skjedd i dag. Vi brøt begge ut i latter, midt i travelheten, for kalkunen var nå ferdig stekt og det gjenstod litt for å dekke på bordet – vi hadde ikke tid til å tenke på dét akkurat i øyeblikket.

Jeg satte kalkunen på en bordskåner på benken for at den skulle få hvile i ca. 15 minutters tid og satte opp temperaturen til 225 gr. til ovnsstekte tomater – og når ovnen oppnådde riktig varme, satte jeg inn de fire halve tomatene som samboeren min hadde krydret med salt og basilikum. Hvis du går til oppskriften, ser du at det står salt, pepper og oregano, men vi har funnet ut at det lar seg variere med både salt, pepper, basilikum og timian – fritt valg på øverste hylle – og mulig det er flere urter en kan bruke, f.eks. noe dill, mynte eller sitronmelisse? Det viktige er at det er tørkede urter. I ovnen skulle tomatene stå og godgjøre seg i 10 minutter.Om de står på lavere varme som f.eks. 200 gr., noe de av og til må fordi vi steker de samtidig med f.eks. annet kjøtt eller fisk, kan de stå i 15 minutter og de blir tilsvarende stekt. Ovnsstekte tomater har blitt en stor favoritt her i heimen og som brukes til svært mye, bl.a. mine egne fiskepakker eller om vi har noe så enkelt som kyllingfilet eller en eller annen gryte som trenger noe grønnsaker inntil. Og når jeg nå først har viet så mye tid til ovnsstekte tomater, kan jeg like godt bruke en linje til og anbefale at om du først skal ha ovnsstekte tomater til middag en dag, så se om du kan få tak i tomater på stilk. De har nemlig en søtligere smak enn de uten stilk og får en fantastisk smak når de stekes! Det bare må prøves – ikke sant? Og et sunnere tilbehør til middagen kan du faktisk ikke få om det er viktig for deg…

Og jeg skulle for første gang i mitt liv gå løs på et helt fjærkre på 1,3 kg, med bein og alt. Aldri har jeg tatt noe slikt i nøyere øyesyn engang. Hvor var beinet? Hvor var kjøttet? Hvor skulle jeg i det hele tatt begynne å skjære? Jeg fikk litt veiledning av søsteren til min samboer og gjorde så godt jeg kunne – og det gikk på et vis. Vi fikk løs to store kjøttstykker som jeg delte opp i litt mindre biter som vi forsynte oss av fra et fat. Og det ble nok av mat.

Julemiddagen vår var ferdig! Vi hadde sammen stått på kjøkkenet i litt under 6 timer sammen. Vi hadde hatt noen fine og hyggelige arbeidstimer sammen. Ingen hadde stresset pga. dårlig tid eller andre ting. Ingen hadde vært sure eller i dårlig humør. Vi hadde ønsket å hjelpe og utfylle hverandre der vi kunne og alt hadde egentlig gått så smidig for seg som det kunne – utenom det nye fortykningsmiddelet vi testet ut i potetmosen som faktisk var min skyld som jeg ga til samboeren min av gammel vane, fordi jeg er vant til at saltet altid ligger øverst. Men hvorfor la seg fortvile over det? Vi fikk en god latter ut av det og det vil bli en god historie fortelle en tid fremover og et godt minne fra julen 2020. Og dette tror jeg er kjernen i hvorfor vi trives så godt på kjøkkenet i lag: Vi gjør det alltid til noe hyggelig ut av det og vi har aldri noe unødvendig hastverk. Blir det en sen middag, så er det ikke jordens undergang. F.eks. deler vi gjerne en boks med brus til arbeidet, vi sitter og småskravler om alt og ingenting, hører en og annen gang på radio eller ser på en dokumentar vi begge ønsker å få med oss. På denne måten blir det positivt å lage mat for oss begge og det er noe vi ser frem til.

Publisert

En varmende kveldskos…

I dag hadde jeg en liten klatt med pisket krem til overs etter at jeg hadde laget en frisk og lett sitronmousse til dessert til oss. Hva kunne jeg finne på å gjøre med den? Jeg tenkte øyeblikkelig på varm sjokolade og så for meg flere gode og varmende alternativer. En av dmest aktuelle var varm sjokolade med After Eight og peppermynte- og lakrismelk. Det endelige valget falt (heldigvis) på varm vanilje som rett og slett var svært enkel: Jeg hadde i en halv liter lettmelk i en kasserolle og deretter hadde jeg oppi 3 skjeer med sukker. Jeg brukte vaniljesukker – for å gjøre den enda mer søt. Til sist hadde jeg i 1 ts med vaniljeekstrakt. I den lille kremklatten jeg hadde i kjøleskapet, blandet jeg inn litt karamellsaus som jeg hadde stående på flaske i en skuff. Jeg serverte det hele i hver vår kopp, med kremen anrettet på toppen og vi hadde også en boks med minimarshmallows stående ved siden av som vi kunne strø på toppen igjen.

Vi begge ble positivt overrasket over hvor godt dette faktisk var! Og svært enkelt – laget og tilberedt på under 10 minutter når kremen allerede er laget. Vi snakket om at dette var en rimelig kveldskos hvor kostnaden egentlig kun lå i melken og fløten om man har andre basisvarer i hus. Og det er jo også svært koselig å kunne servere en kopp med varmt innhold på denne tiden av året… Jeg skriver for tiden kostregistrering og jeg har regnet ut at denne kveldskosen inneholdt 235 kcal med én kopp med varm vanilje.

Publisert

Halvannen fruktkake – med søt appelsinlikør

I dag laget jeg en ny fruktkake til oss. Jeg eksperimenterte eller «lekte» litt med oppskriften. Blant annet hadde jeg oppi 60 g (dvs. 0,6 dl) med søt appelsinlikør sammen med 4 dl appelsinjuice som rosinene og senere resten av den tørkede frukten (mango og fiken) lå og badet og godgjorde seg i – sugde til seg væsken for å bli saftigst mulig. Jeg hadde jo, nesten som vanlig i denne oppskriften kan jeg jo si, tagatesse istedenfor vanlig sukker, for det har vest smak av det som kalles «naturlig søtningsmidler». Det kunne jeg nok ha sagt en hel del om, men jeg lar det ligge med det. I tillegg hadde jeg oppi 50 g med brunt sukker. Jeg gjorde oppskriften noe større og la til ett egg. Da la jeg også til de 50 g med brunt sukker.

Men konklusjonen min denne gangen var ikke så positiv tross alle mine anstrengelser dessverre: Kaken fikk for mye frukt i seg, noe som førte til at den ikke hang så godt sammen da jeg skar den opp i skiver. Jeg har opplevd tilsvarende med noen eplemuffins en gang og en annen gang med en eplekake senest for ett år siden som jeg da fylte med et eple som jeg hadde liggende igjen til overs. Plutselig delte kaken seg opp i biter nesten av seg selv før kniven berørte kaken. Det er jo litt irriterende, for smaken av kaken er jo eksepsjonelt god! Men vi frøs ned kaken med litt humor og smil, for det oppsto jo litt morsomme situasjoner når det måtte fire hender til i perioder for å pakke sammen brødposen med skiver som sto på høykant når kjøkkenassistenten gikk etter en poseklemme.

Istedenfor å gjenfortelle alt jeg har sagt minst to ganger tidligere på denne bloggen, henstiller jeg blant annet til å lese dette innlegget der jeg bakte fruktkake for første gang og den ble faktisk utrolig god, og se på oppskriften jeg selv har sydd sammen på fruktkake for å få fremgangsmåten jeg benyttet i dag. Men det jeg gjorde nytt i dag, og som var mer effektivt med tanke på å kutte opp tørket mango og fiken, var å benytte saks fremfor kniv. Kniven må man jobbe med og den er seig å jobbe igjennom det seige fruktkjøttet. Saksen klippet seg igjennom enkelt og raskt. Jeg hadde også i litt appelsinsaft i røren, mest fordi den ble litt for tykk og jeg trengte å få den litt tynnet ut, og jeg hadde litt mer grovt hvetemel enn tidligere, dvs. nå 2 dl av totalt 5 dl. Det ble en litt større deig totalt sett, fordi jeg hadde oppi 4 egg istedenfor 3 egg og justerte alt litt opp deretter, og jeg fikk derfor nærmere 1 1/2 brødform, men hvordan fylle en halv brødform? Jeg fylte en halv brødform med en klump aluminiumsfolie og la deretter bakepapir ned i det resterende av formen. Det fungerte overraskende fint. Den halve deigen, som også var 1,5-2 cm lavere, ble ferdig stekt i løpet av 45 minutters tid, men den store vanlig fylte deigen trengte ca. 65-70 minutters tid.

Men da jeg skar kaken opp i skiver, ble jo som jeg nevnte, konklusjonen min understreket kraftig av at kaken lett delte seg opp, noe som skyltes at jeg i god tro og god mening hadde vært litt for raus med den tørkede frukten. Da ble kaken for tung og massiv i seg selv, kunne det se ut som, og det ble for lite hvetemel til at den klarte å henge sammen, og kakeskivene gikk fra hverandre. Men, ikke for det, kakebiter kan også fint spises! Vi frøs ned de hele skivene vi fikk ut av kaken og resten samlet vi på en tallerken som vi la plast over. Denne tallerkenen var til fri nytelse til den som måtte ønske seg det.

Publisert

Arne Brimis vafler skal testes igjen

Forrige fredag laget assistenten min grove sveler til meg.Etter det hadde jeg igjen ca. 3-4 dl med kulturmelk igjen. Jeg vurderte først å lage krydderkake med kaffe- og sjokoladeglasur av den resterende kulturmelken – den krydderkaken er jo helt fantastisk – men det viste seg at tiden min ikke strakk riktig til det. Istedenfor ble det til at jeg laget Arne Brimis vafler. Jeg har laget de vaflene før, og oppskriften ser egentlig ikke så imponerende god ut da den hverken inneholder smør eller store mengder sukker, men den overrasket stort i smak. Jeg husker at da jeg lagde den i april 2019 da foreldrene mine hadde vært på besøk en ukes tid ble det utrolig luftige og gode vafler. Ikke tunge og kompakte slik en ofte forventer seg de når de inneholder surmelksprodukter.

Og i dag tok jeg derfor til på oppskriften, og begynte først å røre sammen egg og litt sukker. Jeg forundres hver gang over hvor lite sukker det skal til i denne oppskriften sammenlignet med en del andre oppskrifter – og likevel blir vaflene så gode. Jeg hadde i tre egg siden jeg skulle ha i et halvt beger med rømme i tillegg til å ha kulturmelken. Rørte lett sammen egg og sukker. Både rømme (ca. 1 1/2 dl) og kulturmelken (ca. 4 dl) var rester fra tidligere matlaging i slutten av forrige uke. Jeg rørte deretter godt sammen. Jeg avvek deretter litt fra oppskriften,og hadde i 2 ts vaniljesukker og 1/2 ts natron. Jeg ser at jeg brukte natron da jeg laget vaflene for halvannet år siden også. Jeg velger å ha i litt natron for å få bort den litt sure smaken av kulturmelk. Jeg begynte deretter med det tørre. Jeg hadde også oppi en liten slant kardemomme – jeg måler den jo kun opp i hånden på «øyemål» 🙂 . Jeg hadde i 1 1/2 dl grovt sammalt hvetemel og deretter 3 dl havregryn. Forsøkte å røre det godt sammen. Til sist avsluttet jeg med 3 dl hvetemel, men det endte med at røren ble altfor tykk. Jeg måtte gjøre strakstiltak og hadde oppi 2 dl med vann. Da virket røren til å bli OK, men da jeg fikk assistenten min til å steke de etter at den hadde stått og svellet i en halv times tid, mente hun likevel at røren kanskje var litt for tykk. Hun stekte likevel en prøvevaffel med røren slik den var og det viste seg at den var passelig i tykkelse. Ofte kan man bli litt lurt når det kommer til vaffelrøre, særlig når jeg har oppi havregryn, slik jeg alltid har oppi min vaffelrøre. Jeg synes faktisk det smaker bedre av grove vafler fremfor vafler som kun har fint hvetemel i seg.

Og vaflene ble – som sist – utrolig gode. De ble både luftige og saftige. Jeg fikk ca. 13 vaffelplater av denne røren.

Publisert

Så ble det sandkaker, igjen!

Som i år, som i fjor, måtte vi forsøke oss på noen sandkaker, hvor jeg brukte oppskriften jeg ble så fornøyd med i fjor, til en av Norges største matmødre på siste halvdel av 1900-tallet, i hvert fall på NRK, men hun ga jo også ut en rekke bøker. Ingrid Espelid har absolutt satt spor etter seg i den norske matkulturen. Det jeg tror gjør hennes deig litt spesiell, er at man har i litt kvernede mandler og lar deigen hvile noen timer eller gjerne over natten. Da endrer deigen fullstendig konsistens fra en myk og klebrig masse til en litt hard og komprimert klump. Fascinerende å se, rett og slett. Litt samme prosess ser en jo med andre deiger som får lov til å sette seg over natten i kjølig temperatur.

Jeg og samboeren min laget jo sandnøtter i fjor, 24. november, og jeg brukte mye samme fremgangsmåte. Jeg begynte med å skjære smøret opp i terninger – rettere sagt at samboeren min bisto med det. Vi har en intern spøk oss i mellom om at han er min eminente kjøkkenassistent, og han skjørter rollen sin upåklagelig og plettfritt, rett og slett er han oppofrende og hele tiden på tilbudssiden og stiller opp før jeg rekker å spørre om hjelpen nesten. F.eks. kan han begynne å rydde opp uten at jeg spør ham om det – og det er ikke slikt jeg går og forventer meg. Bedre kan ikke «husfruen» ha det, som vi har tittelert meg som. En stund kalte vi meg for «kjøkkensjefen», men jeg ønsker ikke å være en kontrollerende, overvåkende og kommanderende person, slik jeg assosierer med en kjøkkensjef, og dermed ble det med tiden «husfruen» eller «husfrua» ettersom man skriver eller snakker radikalt eller liberalt. Jeg må få tilføye med det samme at jeg forventer eller krever egentlig ingenting av kjøkkenassistenten min, og alt er basert på frivillighet dersom han har lyst og tid. Derimot har vi flere ganger enes om at matlaging er noe vi trives svært godt å gjøre i lag. Det er sosialt, han lærer litt og vi har hyggelige stunder på kjøkkenet sammen. Og det blir mye god mat ut av det – både sunt og søtt.

Men det var sandkakene da… Når smøret er kuttet i biter, romtempererer det seg i løpet av 5 minutter. Det er derfor jeg velger å bruke et par minutter på å skjære det opp i terninger. Om ikke måtte klumpen ha stått i 20-30 minutter før den ble godt nok romtemperert. Dessuten må jo smøret kuttes i mindre biter uansett når det skal piskes sammen til en smørkrem. Jeg målte opp mengden med melis, til en halv porsjon, og lot den gå vel og lenge. Smørkrem med melis blir nokså fløyelsmyk i forhold til en smørkrem laget av sukker. Deretter hadde jeg mandlene oppi. Jeg hadde tatt en snarvei. Jeg brukte mandelmel. Det gjorde jeg også i fjor og det gikk fint. Jeg hadde i egget og dernest hvetemelet og knadde deigen til riktig konsistens. Det er lite væske som skal til. Smør, egg og sukker – for sukker regnes faktisk som væske i bakst. Den gjør i hvert fall det i gjærbakst. Jeg la deigen godt innpakket i en brødpose og la den i kjøleskapet. Der ble den av ulike hektiske og energiløse grunner liggende i tre netter, men deigen tålte det. Den var jo helt lufttett innpakket.

Kjøkkenassistenten min min begynte å trille kuler mens jeg forsøkte å eksprimentere meg frem med noen fylte sandkaker, men jeg brukte jo en annen oppskrift og jeg tenkte å fylle mine med vaniljekrem. Ellers var prinsippet likt. Vi brukte kjøkkenvekten flittig begge to under hele prosessen, både ved sandnøttene og kakene i form, for å få alle like store. Sandnøttene målte kjøkkenassistenten min opp til ca. 10 g, men pluss/minus 1 g var tillat. Selv tok jeg tre ganger så mye deig, dvs. 30 g, trillet den til en kule, deretter laget jeg den flat med innsiden av hånden og deretter litt flatere med fingrene, slik at jeg fikk en flat sirkel, og la denne forsiktig ned i formen slik at bunnen og sidene ble dekket. Deretter brukte jeg en deigskrape til å jevne til kanten, for kaken måtte ikke være for høy i forhold til kanten. Det kunne medføre til at den ble vanskelig å få ut av formen. Jeg fylte den deigbekledde formen med vaniljekrem, dvs. ca. 3 ts-mål, og til sist trillet jeg tynne pølser av en liten klump med deig som jeg la i et kryss tvers over formen. Når jeg hadde testet ut dette hvordan det kunne gjøres uten syn, viste jeg det til kjøkkenassistenten min som er svært flink til å ta til seg ny kunnskap raskt, og straks var vi begge i gang med å lage disse fylte formene. Men de tok jo noe tid. Blinde setter ikke verdensrekord i å arbeide raskest på et kjøkken, men derimot er vi grundige og konsentrerte når vi arbeider! En halv porsjon deig, fikk vi til å bli ca. 11 kuler og 7 fylte former samt noe deig i magen på oss begge 🙂 Det hører med når man holder på med julebakst!

Jeg ville først forsøke meg på å steke en prøvekake når det kom til denne fylte sandkaken, men jeg tok utgangspunkt i oppskriften for fylte sandkaker hvor det står at de skal stekes i 20 minutter på 200 gr. nederst i ovnen. Da hadde de blitt fylt med et tyngre fyll, som minnet om en kransekakemasse, og jeg forsøkte med 18 minutter. Jeg lot kaken avkjøles noe i formen før jeg forsiktig lirket den ut. Det gikk overraskende fint dels ved hjelp av tuppen av en kniv og dels med det beste verktøyet vi har på kjøkkenet – hendene og fingrene. I mens kaken avkjølte seg litt mer, til vi kunne smake på den om den var gjennomstekt – for blindinger evner ikke å se slikt – justerte jeg gradene i ovnen ned til 160 gr. og jeg flyttet platen til midten. Jeg satte inn brettet med sandnøttene og lot de steke like lenge som i fjor, dvs. nøyaktig 10 minutter. Da ble de perfekte og det viste seg at de ble i år også. Nå var det på tide å smake på den fylte sandkaken. Den var blitt perfekt stekt på 18 minutter ved 200 gr., og Gud for en fantastisk kake, litt sprø, lunken og det fantastiske silkemyke vaniljefyllet inni. Mmm… Jeg stekte de resterende 6 kakene på samme måte. Vi pakket inn kakene og sandnøttene i en liten kakeboks som jeg lot stå i kjøleskapet.

Skrevet neste dag: I dag serverte jeg en sandkake til assistenten min og hevdet at den var helt fantastisk vidunderlig, men skuffelsen ble stor da jeg satte tennene i en avkjølt litt halvstiv vaniljekremmasse og kaken var blitt noe kompakt selv om den fremdeles var sprø. Disse kakene er absolutt best umiddelbart etter steking.

Edit – Skrevet: Skrevet onsdag 28. oktober 2020: Nå er det to uker siden kakene ble laget, og etter to ukers oppbevaring i tett kakeboks i kjøleskapet, hadde disse kakene (dvs. nøttene som var igjen) mistet sin verdi, for nå var de blitt litt myke og seige. Absolutt ikke gode. Mulig at kjøleskapet blir for kalde for de?

Men mens jeg har skrevet dette, har det dukket opp en liten idé i hodet mitt for å kunne få ferske fylte sandkaker når man ønsker uten å måtte gå igjennom hele bakeprosessen hver gang og uten å få kaker som har tapt seg i kvalitet. Er det mulig å fryse ned ferdig lagde sandkaker som er lagt klare, og som det bare er å ta opp, tine og steke – og vips har du nystekte sandkaker? Hva med formene, tåler de nedfrysing? Det er jo også mulig å ev. sette kakene inn i kald ovn om man ikke skulle ha tid til å vente på at de tiner. Når jeg forsøker å spørre Mr. Google, får jeg kunn treff på at det er mulig å fryse ferdigstekte kaker, og det er jo gammelt nytt, men det er når de er lunkne og nystekte at de smaker himmelsk disse lekkerbisknene.

Publisert

Sitronmarinert laks med potetmos og melonsalat

I dag ble det igjen en enkel middag som ble satt frem på middagsbordet – sitronmarinert laks med hjemmelaget potetmos og melonsalat, det sistnevnte var rester fra lørdagens middag. Konklusjonen vår var nok en gang at melonsalat ser ut til å være et utmerket og allsidig tilbehør som kan brukes til svært mye. Jeg har tidligere forsøkt den til lasagne, kylling, vilt, indiske gryter – og nå også fisk. Det samme har jeg lagt merke til at ser ut til å gjelde eple- og druesalaten også.

Jeg la først tre opptinte laksefileter i en brødpose sammen med ca. 1/4 dl sitronsaft (fra flaske). Jeg knyttet den igjen og lot fisken med sitronsaften ligge og marineres i 4-5 timer siden jeg hadde tid til det. Hadde jeg ikke hatt så god tid i dag, kunne jeg ha latt laksen marineres over natten. Jeg la noe bakepapir ned i en middels stor ildfast form. Krydret med litt pepper og salt som jeg kvernet over samt litt av sitronsaften fra marinaden. Jeg la aluminiumsfolie over formen og satte den inn i ovnen på 200 gr. i 35 minutter.

Deretter skrellet jeg poteter. Vi hadde fått tak i noen gigantiske mandelpoteter. Jeg delte de opp i mindre deler. Jeg satte potetene på koking i 18 minutter – obs… Jeg glemte at det var mandelpotet jeg kokte, dvs. en melen potet som tåler lite koking og går lett i oppløsning ved for mye koking, og da jeg skulle helle av vannet, oppdaget jeg at potetene så å si var ferdig moset eller stappet. Jeg måtte ta over «potetgrøten» over i en sil, et lite spinkelt forsøk på å redde potetene, for å få bort alt vann fra potetmassen og deretter hadde jeg det tilbake i kasserollen. Jeg smeltet litt smør og jeg måtte ha oppi noe melkeprodukt. Egentlig hadde potetmosen klart seg konsistensmessig kun etter at jeg hadde smeltet smøret, men jeg synes ikke at potetmosen smaker godt når den kun er basert på vann. Jeg hadde noe matfløte stående i kjøleskapet etter appelsinsausen jeg laget på lørdag, som jeg nå benyttet anledningen til å bruke opp, og jeg måtte da la potetmosen koke seg tykk igjen og til sammen kokte den nok i nærmere 10 minutter tror jeg. Jeg smaksatte den med litt kvernet salt og pepper – kanskje ble det litt mye salt…