Halvannen fruktkake – med søt appelsinlikør

I dag laget jeg en ny fruktkake til oss. Jeg eksperimenterte eller «lekte» litt med oppskriften. Blant annet hadde jeg oppi 60 g (dvs. 0,6 dl) med søt appelsinlikør sammen med 4 dl appelsinjuice som rosinene og senere resten av den tørkede frukten (mango og fiken) lå og badet og godgjorde seg i – sugde til seg væsken for å bli saftigst mulig i nærmere to timer. Jeg hadde jo, nesten som vanlig i denne oppskriften kan jeg jo si, tagatesse istedenfor vanlig sukker, for det har vest smak av det som kalles «naturlig søtningsmidler». Det kunne jeg nok ha sagt en hel del om, men jeg lar det ligge med det. I tillegg hadde jeg oppi 50 g med brunt sukker. Jeg gjorde oppskriften noe større og la til ett egg. Da la jeg også til de 50 g med brunt sukker.

Men konklusjonen min denne gangen var ikke så positiv tross alle mine anstrengelser dessverre: Kaken fikk for mye frukt i seg, noe som førte til at den ikke hang så godt sammen da jeg skar den opp i skiver. Jeg har opplevd tilsvarende med noen eplemuffins en gang og en annen gang med en eplekake senest for ett år siden som jeg da fylte med et eple som jeg hadde liggende igjen til overs. Plutselig delte kaken seg opp i biter nesten av seg selv før kniven berørte kaken. Det er jo litt irriterende, for smaken av kaken er jo eksepsjonelt god! Men vi frøs ned kaken med litt humor og smil, for det oppsto jo litt morsomme situasjoner når det måtte fire hender til i perioder for å pakke sammen brødposen med skiver som sto på høykant når kjøkkenassistenten gikk etter en poseklemme.

Istedenfor å gjenfortelle alt jeg har sagt minst to ganger tidligere på denne bloggen, henstiller jeg blant annet til å lese dette innlegget der jeg bakte fruktkake for første gang og den ble faktisk utrolig god, og se på oppskriften jeg selv har sydd sammen på fruktkake ved å plukke det beste fra to oppskrifter for å få en god oppskrift som jeg benyttet i dag. Men det jeg gjorde nytt i dag, og som var mer effektivt med tanke på å kutte opp tørket mango og fiken, var å benytte saks fremfor kniv. Kniven må man jobbe med og den er seig å jobbe igjennom det seige fruktkjøttet. Saksen klippet seg igjennom enkelt og raskt. Jeg hadde også i litt appelsinsaft i røren, mest fordi den ble litt for tykk og jeg trengte å få den litt tynnet ut, og jeg hadde litt mer grovt hvetemel enn tidligere, dvs. nå 2 dl av totalt 5 dl. Det ble en litt større deig totalt sett, fordi jeg hadde oppi 4 egg istedenfor 3 egg og justerte alt litt opp deretter, og jeg fikk derfor nærmere 1 1/2 brødform, men hvordan fylle en halv brødform? Jeg fylte en halv brødform med en klump aluminiumsfolie og la deretter bakepapir ned i det resterende av formen. Det fungerte overraskende fint. Den halve deigen, som også var 1,5-2 cm lavere, ble ferdig stekt i løpet av 45 minutters tid, men den store vanlig fylte deigen trengte ca. 65-70 minutters tid.

Arne Brimis vafler skal testes igjen

Forrige fredag laget assistenten min grove sveler til meg.Etter det hadde jeg igjen ca. 3-4 dl med kulturmelk igjen. Jeg vurderte først å lage krydderkake med kaffe- og sjokoladeglasur av den resterende kulturmelken – den krydderkaken er jo helt fantastisk – men det viste seg at tiden min ikke strakk riktig til det. Istedenfor ble det til at jeg laget Arne Brimis vafler. Jeg har laget de vaflene før, og oppskriften ser egentlig ikke så imponerende god ut da den hverken inneholder smør eller store mengder sukker, men den overrasket stort i smak. Jeg husker at da jeg lagde den i april 2019 da foreldrene mine hadde vært på besøk en ukes tid ble det utrolig luftige og gode vafler. Ikke tunge og kompakte slik en ofte forventer seg de når de inneholder surmelksprodukter.

Og i dag tok jeg derfor til på oppskriften, og begynte først å røre sammen egg og litt sukker. Jeg forundres hver gang over hvor lite sukker det skal til i denne oppskriften sammenlignet med en del andre oppskrifter – og likevel blir vaflene så gode. Jeg hadde i tre egg siden jeg skulle ha i et halvt beger med rømme i tillegg til å ha kulturmelken. Rørte lett sammen egg og sukker. Både rømme (ca. 1 1/2 dl) og kulturmelken (ca. 4 dl) var rester fra tidligere matlaging i slutten av forrige uke. Jeg rørte deretter godt sammen. Jeg avvek deretter litt fra oppskriften,og hadde i 2 ts vaniljesukker og 1/2 ts natron. Jeg ser at jeg brukte natron da jeg laget vaflene for halvannet år siden også. Jeg velger å ha i litt natron for å få bort den litt sure smaken av kulturmelk. Jeg begynte deretter med det tørre. Jeg hadde også oppi en liten slant kardemomme – jeg måler den jo kun opp i hånden på «øyemål» 🙂 . Jeg hadde i 1 1/2 dl grovt sammalt hvetemel og deretter 3 dl havregryn. Forsøkte å røre det godt sammen. Til sist avsluttet jeg med 3 dl hvetemel, men det endte med at røren ble altfor tykk. Jeg måtte gjøre strakstiltak og hadde oppi 2 dl med vann. Da virket røren til å bli OK, men da jeg fikk assistenten min til å steke de etter at den hadde stått og svellet i en halv times tid, mente hun likevel at røren kanskje var litt for tykk. Hun stekte likevel en prøvevaffel med røren slik den var og det viste seg at den var passelig i tykkelse. Ofte kan man bli litt lurt når det kommer til vaffelrøre, særlig når jeg har oppi havregryn, slik jeg alltid har oppi min vaffelrøre. Jeg synes faktisk det smaker bedre av grove vafler fremfor vafler som kun har fint hvetemel i seg.

Og vaflene ble – som sist – utrolig gode. De ble både luftige og saftige. Jeg fikk ca. 13 vaffelplater av denne røren.

Så ble det sandkaker, igjen!

Som i år, som i fjor, måtte vi forsøke oss på noen sandkaker, hvor jeg brukte oppskriften jeg ble så fornøyd med i fjor, til en av Norges største matmødre på siste halvdel av 1900-tallet, i hvert fall på NRK, men hun ga jo også ut en rekke bøker. Ingrid Espelid har absolutt satt spor etter seg i den norske matkulturen. Det jeg tror gjør hennes deig litt spesiell, er at man har i litt kvernede mandler og lar deigen hvile noen timer eller gjerne over natten. Da endrer deigen fullstendig konsistens fra en myk og klebrig masse til en litt hard og komprimert klump. Fascinerende å se, rett og slett. Litt samme prosess ser en jo med andre deiger som får lov til å sette seg over natten i kjølig temperatur.

Jeg og samboeren min laget jo sandnøtter i fjor, 24. november, og jeg brukte mye samme fremgangsmåte. Jeg begynte med å skjære smøret opp i terninger – rettere sagt at samboeren min bisto med det. Vi har en intern spøk oss i mellom om at han er min eminente kjøkkenassistent, og han skjørter rollen sin upåklagelig og plettfritt, rett og slett er han oppofrende og hele tiden på tilbudssiden og stiller opp før jeg rekker å spørre om hjelpen nesten. F.eks. kan han begynne å rydde opp uten at jeg spør ham om det – og det er ikke slikt jeg går og forventer meg. Bedre kan ikke «husfruen» ha det, som vi har tittelert meg som. En stund kalte vi meg for «kjøkkensjefen», men jeg ønsker ikke å være en kontrollerende, overvåkende og kommanderende person, slik jeg assosierer med en kjøkkensjef, og dermed ble det med tiden «husfruen» eller «husfrua» ettersom man skriver eller snakker radikalt eller liberalt. Jeg må få tilføye med det samme at jeg forventer eller krever egentlig ingenting av kjøkkenassistenten min, og alt er basert på frivillighet dersom han har lyst og tid. Derimot har vi flere ganger enes om at matlaging er noe vi trives svært godt å gjøre i lag. Det er sosialt, han lærer litt og vi har hyggelige stunder på kjøkkenet sammen. Og det blir mye god mat ut av det – både sunt og søtt.

Men det var sandkakene da… Når smøret er kuttet i biter, romtempererer det seg i løpet av 5 minutter. Det er derfor jeg velger å bruke et par minutter på å skjære det opp i terninger. Om ikke måtte klumpen ha stått i 20-30 minutter før den ble godt nok romtemperert. Dessuten må jo smøret kuttes i mindre biter uansett når det skal piskes sammen til en smørkrem. Jeg målte opp mengden med melis, til en halv porsjon, og lot den gå vel og lenge. Smørkrem med melis blir nokså fløyelsmyk i forhold til en smørkrem laget av sukker. Deretter hadde jeg mandlene oppi. Jeg hadde tatt en snarvei. Jeg brukte mandelmel. Det gjorde jeg også i fjor og det gikk fint. Jeg hadde i egget og dernest hvetemelet og knadde deigen til riktig konsistens. Det er lite væske som skal til. Smør, egg og sukker – for sukker regnes faktisk som væske i bakst. Den gjør i hvert fall det i gjærbakst. Jeg la deigen godt innpakket i en brødpose og la den i kjøleskapet. Der ble den av ulike hektiske og energiløse grunner liggende i tre netter, men deigen tålte det. Den var jo helt lufttett innpakket.

Kjøkkenassistenten min min begynte å trille kuler mens jeg forsøkte å eksprimentere meg frem med noen fylte sandkaker, men jeg brukte jo en annen oppskrift og jeg tenkte å fylle mine med vaniljekrem. Ellers var prinsippet likt. Vi brukte kjøkkenvekten flittig begge to under hele prosessen, både ved sandnøttene og kakene i form, for å få alle like store. Sandnøttene målte kjøkkenassistenten min opp til ca. 10 g, men pluss/minus 1 g var tillat. Selv tok jeg tre ganger så mye deig, dvs. 30 g, trillet den til en kule, deretter laget jeg den flat med innsiden av hånden og deretter litt flatere med fingrene, slik at jeg fikk en flat sirkel, og la denne forsiktig ned i formen slik at bunnen og sidene ble dekket. Deretter brukte jeg en deigskrape til å jevne til kanten, for kaken måtte ikke være for høy i forhold til kanten. Det kunne medføre til at den ble vanskelig å få ut av formen. Jeg fylte den deigbekledde formen med vaniljekrem, dvs. ca. 3 ts-mål, og til sist trillet jeg tynne pølser av en liten klump med deig som jeg la i et kryss tvers over formen. Når jeg hadde testet ut dette hvordan det kunne gjøres uten syn, viste jeg det til kjøkkenassistenten min som er svært flink til å ta til seg ny kunnskap raskt, og straks var vi begge i gang med å lage disse fylte formene. Men de tok jo noe tid. Blinde setter ikke verdensrekord i å arbeide raskest på et kjøkken, men derimot er vi grundige og konsentrerte når vi arbeider! En halv porsjon deig, fikk vi til å bli ca. 11 kuler og 7 fylte former samt noe deig i magen på oss begge 🙂 Det hører med når man holder på med julebakst!

Jeg ville først forsøke meg på å steke en prøvekake når det kom til denne fylte sandkaken, men jeg tok utgangspunkt i oppskriften for fylte sandkaker hvor det står at de skal stekes i 20 minutter på 200 gr. nederst i ovnen. Da hadde de blitt fylt med et tyngre fyll, som minnet om en kransekakemasse, og jeg forsøkte med 18 minutter. Jeg lot kaken avkjøles noe i formen før jeg forsiktig lirket den ut. Det gikk overraskende fint dels ved hjelp av tuppen av en kniv og dels med det beste verktøyet vi har på kjøkkenet – hendene og fingrene. I mens kaken avkjølte seg litt mer, til vi kunne smake på den om den var gjennomstekt – for blindinger evner ikke å se slikt – justerte jeg gradene i ovnen ned til 160 gr. og jeg flyttet platen til midten. Jeg satte inn brettet med sandnøttene og lot de steke like lenge som i fjor, dvs. nøyaktig 10 minutter. Da ble de perfekte og det viste seg at de ble i år også. Nå var det på tide å smake på den fylte sandkaken. Den var blitt perfekt stekt på 18 minutter ved 200 gr., og Gud for en fantastisk kake, litt sprø, lunken og det fantastiske silkemyke vaniljefyllet inni. Mmm… Jeg stekte de resterende 6 kakene på samme måte. Vi pakket inn kakene og sandnøttene i en liten kakeboks som jeg lot stå i kjøleskapet.

Skrevet neste dag: I dag serverte jeg en sandkake til assistenten min og hevdet at den var helt fantastisk vidunderlig, men skuffelsen ble stor da jeg satte tennene i en avkjølt litt halvstiv vaniljekremmasse og kaken var blitt noe kompakt selv om den fremdeles var sprø. Disse kakene er absolutt best umiddelbart etter steking.

Edit – Skrevet: Skrevet onsdag 28. oktober 2020: Nå er det to uker siden kakene ble laget, og etter to ukers oppbevaring i tett kakeboks i kjøleskapet, hadde disse kakene (dvs. nøttene som var igjen) mistet sin verdi, for nå var de blitt litt myke og seige. Absolutt ikke gode. Mulig at kjøleskapet blir for kalde for de?

Men mens jeg har skrevet dette, har det dukket opp en liten idé i hodet mitt for å kunne få ferske fylte sandkaker når man ønsker uten å måtte gå igjennom hele bakeprosessen hver gang og uten å få kaker som har tapt seg i kvalitet. Er det mulig å fryse ned ferdig lagde sandkaker som er lagt klare, og som det bare er å ta opp, tine og steke – og vips har du nystekte sandkaker? Hva med formene, tåler de nedfrysing? Det er jo også mulig å ev. sette kakene inn i kald ovn om man ikke skulle ha tid til å vente på at de tiner. Når jeg forsøker å spørre Mr. Google, får jeg kunn treff på at det er mulig å fryse ferdigstekte kaker, og det er jo gammelt nytt, men det er når de er lunkne og nystekte at de smaker himmelsk disse lekkerbisknene.

Sitronmarinert laks med potetmos og melonsalat

I dag ble det igjen en enkel middag som ble satt frem på middagsbordet – sitronmarinert laks med hjemmelaget potetmos og melonsalat, det sistnevnte var rester fra lørdagens middag. Konklusjonen vår var nok en gang at melonsalat ser ut til å være et utmerket og allsidig tilbehør som kan brukes til svært mye. Jeg har tidligere forsøkt den til lasagne, kylling, vilt, indiske gryter – og nå også fisk. Det samme har jeg lagt merke til at ser ut til å gjelde eple- og druesalaten også.

Jeg la først tre opptinte laksefileter i en brødpose sammen med ca. 1/4 dl sitronsaft (fra flaske). Jeg knyttet den igjen og lot fisken med sitronsaften ligge og marineres i 4-5 timer siden jeg hadde tid til det. Hadde jeg ikke hatt så god tid i dag, kunne jeg ha latt laksen marineres over natten. Jeg la noe bakepapir ned i en middels stor ildfast form. Krydret med litt pepper og salt som jeg kvernet over samt litt av sitronsaften fra marinaden. Jeg la aluminiumsfolie over formen og satte den inn i ovnen på 200 gr. i 35 minutter.

Deretter skrellet jeg poteter. Vi hadde fått tak i noen gigantiske mandelpoteter. Jeg delte de opp i mindre deler. Jeg satte potetene på koking i 18 minutter – obs… Jeg glemte at det var mandelpotet jeg kokte, dvs. en melen potet som tåler lite koking og går lett i oppløsning ved for mye koking, og da jeg skulle helle av vannet, oppdaget jeg at potetene så å si var ferdig moset eller stappet. Jeg måtte ta over «potetgrøten» over i en sil, et lite spinkelt forsøk på å redde potetene, for å få bort alt vann fra potetmassen og deretter hadde jeg det tilbake i kasserollen. Jeg smeltet litt smør og jeg måtte ha oppi noe melkeprodukt. Egentlig hadde potetmosen klart seg konsistensmessig kun etter at jeg hadde smeltet smøret, men jeg synes ikke at potetmosen smaker godt når den kun er basert på vann. Jeg hadde noe matfløte stående i kjøleskapet etter appelsinsausen jeg laget på lørdag, som jeg nå benyttet anledningen til å bruke opp, og jeg måtte da la potetmosen koke seg tykk igjen og til sammen kokte den nok i nærmere 10 minutter tror jeg. Jeg smaksatte den med litt kvernet salt og pepper – kanskje ble det litt mye salt…

En middag det var lenge siden sist – burritos

Som jeg nettopp skrev, hadde vi to prosjekter gående i kveld – omelettmuffins og middag, og til middag sto det burritos på menyen. Det har jeg faktisk ikke spist på flere år! Dette var i likhet med omelettmuffinsene, en restemiddag, for vi valgte å bruke det overflødige vi hadde igjen fra fyllet til omelettmuffinsene som fyll til burritos. Da fulgte vi langt ifra oppskriften, siden fyllet ble bestående av både bacon, kylling, paprika, vårløk og i tillegg hadde vi oppi vanlig løk, ris og biter av ananas samt tacokrydet kjøttdeig. Det ble ganske mye fyll, så jeg ser ikke bort ifra at det kan bli burritos til middag i et par dager fremover.

Jeg la en tortillalefse i et hjørne av en stor ildfast form, fylte den med litt fyll, brettet den sammen fra fire kanter og limte den sammen med en til to skiver ost. Dette gjentok jeg med tre lefser, men riktignok ble den ene burritosen gigantisk, så neste gang tror jeg at jeg lager fire burritoser istedenfor tre. Jeg satte formen inn i forvarmet stekeovn på 210 gr. og lot de gratinere i ca. 10 minutter. I oppskriften sto det «til osten har smeltet» og slike instruksjoner er vanskelig å forholde seg til som blind – når har osten smeltet? Jeg tror nok fint de tåler 12 minutter også… Vi lot de avkjøle seg i 3-4 minutter før vi spiste. Vi hadde ingen tilbehør inntil, men disse kan spises med f.eks. rømme, salse eller guacamole inntil. Vi hadde riktignok noe eple- og druesalat fra middagen på fredag, men vi syntes begge at i selve middagen var det nok grønnsaker som det var og vi hadde ikke behov for mer.

Omelettmuffins med kylling, paprika og kalkunbacon

I dag var det første gang jeg og samboeren min hadde to matprosjekter gående på kjøkkenet på samme tid – middag og omelettmuffins. Men vi begge hadde en opplevelse av at det gikk svært fint og ingen av oss stresset eller ble oppkavet av at det var travelt og mye å holde på med, holde oversikten over og passe på. Det eneste som vel holdt på å gå galt, var at vi nesten glemte å ta ut to brusbokser av fryseren, men vi reddet dem vel akkurat i siste halve timen før de begynte å fryse til is. Jeg tror at nettopp det at ingen av oss stresser under matlagingen, er det som gjør at den blir lystbetont – også når det er mye som skal gjøres eller den skal bli ferdig til et gitt tidspunkt. Nå etter å ha laget mat sammen i over ett år, ser vi også at vi begynner å bli godt rutinerte. Vi har funnet hverandres rytme og vet hva den andre gjør mer eller mindre og vet hva vi kan forvente av den andre. Jeg vet også nå omtrent hva samboeren min kan og ikke kan, slik at jeg vet hva han trenger hjelp til, men her i vår måtte jeg faktisk ta meg selv i å tenke at «han kan faktisk klare å gjøre akkurat det samme som meg». Han er ikke mindre fingernem enn meg, langt ifra og nesten tvert imot, men det er bare litt mindre erfaring på kjøkkenet det står på. Det er så altfor lett å tenke at «…men det må jeg gjøre for det klarer ikke han», men jeg har begynt mer og mer å bevisst snu på tankene og tenke at «det jeg klarer, klarer også han». Hehe, selv om det kan bli litt mer søl i blant når han får prøve seg, men hva har man ikke såpe, vann, klut og papir til? Og det er gjennom å få prøve seg at man kan bli bedre – jeg er sikker på at jeg har sølt like mye en gang jeg også da jeg startet på kjøkkenet for 15 år siden. Vi tar lærdom av hverandres erfaringer og tanker på kjøkkenet. Jeg viser ham en del teknikker, men det går også motsatt vei, som f.eks. det å pakke inn mat på en mest mulig plassbesparende måte i kjøleskapet som jeg ikke har tenkt på før ved å legge rester av kjøtt i brødpose fremfor i beholdere. Da sparer en både oppvask og plass i kjøleskapet.

Jeg har fått beskjed av ernæringsfysiologen min at jeg burde få opp inntaket av protiner i kostholdet mitt. Jeg tenkte da at jeg kunne forsøke å lage omelettmuffins som et lite og enkelt måltid som vi kan forsyne oss av f.eks. til kvelds eller som et mellommåltid. Jeg hadde liggende igjen en marinert kyllingfilet etter middagen i går som var den samme middagen vi hadde denne dagen i juni, currymarinert kyllingfilet med ris og bearnaisesaus med en enkel eple- og druesalat, og som jeg ønsket å bruke opp restene av.

Da var det bare å begynne forberedelsene og her var det utrolig godt å ha en dyktig og effektiv kjøkkenassistent. På samme tid som vi kuttet opp ingrediensene til omelettmuffinsene, kuttet vi også opp grønnsakene som skulle være i middagen, men det tar jeg i et eget innlegg for å forsøke å holde litt orden i fremstillingen av kaoset her. Det fine med omelettmuffins, er at du kan ha oppi nesten hva som helst av hva du har i kjøleskapet. En kunne nesten ha kaldt det for «restemuffins». Jeg kuttet opp kyllingfilet og raspet opp 150 g ost, men det viste seg at trolig hadde 50-70 g ost holdt i massevis – jeg fulgte oppskriften. Kjøkkenassistenten min var i det effektive hjørnet og kuttet opp paprika i småbiter med Nizer Dizer samt vårløk. I tillegg klippet han opp kalkunbacon i svært små biter. Dette stekte vi ganske raskt i en stekepanne.

Jeg vispet sammen 10 stk. egg og 1 dl melk og hadde i litt salt og hvit pepper samt at jeg kvernet i litt godt med chili explotion – sistnevnte skal man ikke ha mye av i maten før det avgir smak. Ifølge oppskriften skal en blande alt av grønnsaker og kjøtt oppi eggeblandingen og deretter ha det oppi muffinsformene og sørge for at det blir noenlunde jevnt fordelt med grønnsaker, kjøtt og egg i hver muffinsform. Med andre ord en totalt umulig oppgave når man ikke ser. Jeg jorde det derfor litt annerledes. Jeg brukte et kaffemål og hadde ett kaffemål i bunnen av hver muffinsform som jeg hadde lagt utover i et muffinsbrett, fylte den med ca. 1 full spiseskje med fyll, toppet den med et lite lag med revet ost og fylte formen med egg til det var ca. 1/2 cm igjen opp til kanten. Deretter stekte jeg muffinsene i stekeovnen på 185 gr. i 20 minutter. Det er nesten umulig som blind å vite om disse er ferdig stekt, så der måtte jeg bare ta sjansen. Lot de avkjøle seg i 10 minutters tid før jeg forsøkte forsiktig å lirke de ut av muffinsbrettet. Dette var litt lettere sagt enn gjort, for enkelte av muffinsformene satt litt fast i brettet. Andre var bare å løfte rett ut av formen uten problem. Mulig det kunne ha vært løst ved å smøre brettet litt inn med olje? Det ble 12 muffinser til sammen, men vi kunne nok ha fått 15 eller 16 stk., men vi hev resten av eggeblandingen som var igjen. Resten av fyllet lurte vi litt på om kunne brukes til ostesmørbrød, noe det fint kunne ha blitt brukt til, men det var litt i meste laget til det, og dermed brukte jeg det som en del av fyllet til dagens middag. Det viste det seg å fungere utmerket til!

Tomatsuppe til min venninne til lunsj

I dag hadde jeg besøk av en venninne til enkel lunsj og hyggelig prat. Jeg ser ikke denne venninnen så ofte og da er det ekstra koselig når vi sees. Jeg inviterte på hjemmelaget tomatsuppe med litt pasta og hardkokt egg samt et rundstykke inntil. Mange tenker at det tar lang tid å lage tomatsuppen fra bunnen av, men det gjør jo egentlig ikke det – og det smaker jo så mye bedre sammenlignet med den man får i pulver fra Toro på pose! Jeg begynte med å rense en løk og kutte den i småbiter for deretter å surre denne blank i en gryte. Jeg laget dobbelt mengde og hadde i 1 liter vann, to bokser med hermetiserte tomater (jeg jukset litt) samt 2 dl lettmelk og en liten cup med kyllingfond. Jeg lot dette få et godt oppkok og den sto og småkokte i ca. 5-6 minutter, rørte litt rundt i blant og krydret med salt og pepper samt at jeg hadde oppi litt hvitløkspasta istedenfor fersk hvitløk. I mens kokte jeg 3 dl pasta som jeg hadde i suppen når den var ferdig kokt. Suppen gjorde jeg klar ca. en time før min venninne kom. Da var det bare å koke egg og steke rundstykker til hun skulle komme – og vips var lunsjen klar til severing. Kan det bli enklere å servere en rykende fersk suppe som er laget fra bunnen av, med unntak av de hermetiserte tomatene? Jeg har egentlig ikke merket forskjell noen gang på om jeg bruker ferske eller hermetiserte tomater når det kommer til smaken.

Sjokoladepudding til besøket

Jeg tenkte at min samboers bror skulle få servert hjemmelaget sjokoladepudding til dessert mens han er på besøk hos oss denne helgen, men det ser dessverre ut som om desserten blir litt forsinket pga. mine smerter. Jeg kom først i gang med den rundt 18.00-tiden i kveld, og siden den skal stå til avkjøling i kjøleskapet i noen timer, ser det ut som om det enten blir «nattdessert» eller søndagsdessert – men begge deler er jo til å leve med. Her gjør vi det beste ut av situasjonen med et smil!

Jeg har jo flere oppskrifter på sjokoladepuddinger å velge blant, og jeg vurderte sterkt å forsøke sjokoladepudding fra Trine, men jeg har litt varierende erfaringer, mest i negativ retning, med desserter som har maisenna i seg, og derfor falt valget på denne sjokoladepuddingen som har en sterk sjokoladesmak som også har blitt kalt «sjokoladepudding de luxe». Jeg har jo også forsøkt denne sjokoladepuddingen ved et par tilfeller før, men da har jeg laget den i brødform. Nå tenkte jeg at jeg skulle ha den i porsjonsglass. Første gang jeg laget den, fulgte jeg oppskriften i angitt mengde og endte opp med to brødformer. Nå halverte jeg oppskriften og siden jeg ikke ønsket å åpne en helt ny kremfløteputt for kun en halv desiliter, økte jeg melkemengden tilsvarende. Jeg hadde også i 2 ts vaniljeekstrakt, men det er mulig den da ble litt søt? Det får vi se.

Her er ingrediensene jeg brukte og mengdeforholdet av hver:

  • 3 dl kremfløte
  • 2 dl melk
  • 100 g sukker
  • 4,5 pl. Gelatin
  • 2 ts vaniljeekstrakt
  • 200 g kokesjokolade 55%

Ja, jeg glemte å nevne det med sjokoladen, men jeg bruker jo sjelden vanlig kokesjokolade i min baking og matlaging, men jeg blandet 60 g med 70% mørk sjokolade og hadde restenn, dvs. 140 g, med 33-34% belgisk sjokolade (kalles vel melkesjokolade eller lys sjokolade tror jeg). Jeg har kjøpt 3 kg og 2,5 kg store poser med kvalitetssjokolade fra Teaandcoffee.no, men det er bare én av mange forhandlere å velge blant. En annen jeg vet om og kommer på nå i farten er f.eks. Cacas.no og Slikkepott.no har vel også et og annet utvalg. Man tenker lett at «det blir altfor dyrt!» å skulle kjøpe 2,5 kg og 3 kg med sjokolade om gangen, og selvsagt er det en liten investering der og da, for jeg betalte vel 575 kr. for 2,5 kg og 899 kr. for 3 kg om jeg nå husker riktig, men regner man dette om i gram, koster denne sjokoladen 24 kr. pr. 100 g. Freias kokesjokolade koster 21 kr. og man kan vel få billigere varianter også, men de taper seg jo i smak jo billigere du får de. Du får gjerne det du betaler for, er det noe som heter, og i mange tilfeller stemmer dette – men ikke alltid. Innen sjokolade stemmer det ganske bra. På grønnsaker stemmer det over hodet ikke, ikke på smak, men kanskje fasong og størrelse.

Det var dessert jeg laget – var det ikke? 🙂 Jeg varmet opp kremfløte og lettmelk. Jeg håper ikke at det gjør noe at jeg brukte lettmelk, for i oppskriften står det at « Kremfløte og helmelk gjør at sjokoladepuddingen ikke skiller seg, men til gjengjeld blir sjokoladepuddingen kraftigere enn den typen sjokoladepudding man kjøper i butikken.» Hvor skiller den seg? Det forsto ikke jeg med mine begrensede bakeferdigheter. Er det kanskje sjokoladen som skiller seg fra melken? Jeg får se når den skal serveres. Jeg varmet opp fløteblandingen, som jeg også hadde oppi litt vaniljeekstrakt oppi, og obs, jeg holdt på å glemme sukkeret! Men kom på det før det ble for sent. Når blandingen hadde kokt seg opp, rørte jeg inn gelatinen. Den hadde jeg gjort klar. Jeg har helt sluttet å bruke plater, men har nå helt gått over til å bruke gelatinpulver. Det ble imidlertid en litt stor klump som havnet i gryten og jeg måtte bare håpe på at den ble løst opp. Blandingen var for varm til at jeg kunne sjekke med fingrene. Jeg vet jo at gelatin har et lavt smeltepunkt, så jeg tenkte den gikk fort i oppløsning. Deretter rørte jeg inn sjokoladen. Den lyse sjokoladen var i små linser og den mørke var i litt større biter.

Sjokoladeblandingen var litt for varm til at jeg ønsket å ha den direkte over i de tynne dessertglassene mine – det er vel egentlig litt penere vannglass, men… Jeg satte alarmen på 15 minutter og begynte på dette blogginnlegget. Da jeg kom tilbake, kjente jeg også litt ned i blandingen med et par fingre, og ble betenkt – det så overhodet ikke bra ut med mange små klumper. Muligens det var fra gelatinen? Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke er flink med gelatin. Jeg fant frem en sil og silte sjokoladeblandingen over i en bolle og da lå det igjen «noe» i silen som jeg antar var de bitene jeg hadde kjent. Jeg begynte nå å fylle porsjonsglassene. Jeg brukte et mål på en halv desiliter og tok ca. 4 av disse i hvert glass. Da veide de ca. 350 g hver, men siden jeg hadde igjen litt sjokoladeblanding igjen, fylte jeg litt mer i hver, slik at vekten viste 380 g. For å forsøke å begrense sølet med sjokoladen i størst mulig grad – for sjokolade er noe ordentlig kliss når man ikke ser! – la jeg et bakepapir over vekten og satte bollen med sjokoladerøren i hjørnet av dette papiret. I tillegg hadde jeg en liten tallerken som jeg kunne legge fra meg redskapet jeg fylte glassene med når jeg trengte den hånden til annet. Jeg sølte faktisk ikke! 🙂 Men for sikkerhets skyld tørket jeg av glassene på utsiden for å få bort ev. fingermerker og litt sjokoladesøl. Til sist la jeg gladplast over hvert glass før de ble satt inn i kjøleskapet.

Edit – skrevet lørdag 5. september 2020: I går, fredag 4. september laget jeg igjen denne desserten til et middagsbesøk vi hadde, men siden han var mindre glad i sjokolade, valgte jeg da å ikke bruke 70% sjokolade i det hele tatt, men kun 34% lys sjokolade. Desserten ble på et vis en helt annen sjokolade, mild og mer barnevennlig. Vi oppdaget også at å servere litt blåbær inntil denne desserten hadde svært stor betydning for smaken. Selv mener jeg nok at den mørke sjokoladen var best. Videre har jeg en tanke om at man kan tilsette en liten kaffesmak også til denne desserten om den ikke skal serveres til barn, men kaffeglade voksne.

Endelig hjemmelaget pizza igjen! Første gang i 2020 når vi er i august…

I kveld hadde vi hjemmelaget pizza! Det var utrolig lenge siden sist – altfor lenge siden sist faktisk – og bare det å kunne kna sammen en gjærdeig igjen tror jeg var mer enn et halvt år siden sist jeg gjorde. Et par dager snakket vi om å gjøre det litt lettvint, siden jeg har lite med energi for tiden, og kjøpe inn en ferdig pizzabunn som det bare er å rulle ut på bakeplate, fylle med det man måtte ønske og hive i ovnen, men dette følte jeg at ville bli en pizza under min verdighet. Det ble derfor til at jeg endelig hev sammen en pizzabunn basert på ho mor si oppskrift, men som jeg opp igjennom 20 år har gjort en rekke justeringer på etter eget ønske, bl.a. slik at den nå er grov med 1/3 grovt sammalt hvete og litt havregryn i. Jeg hadde først oppi det tørre med 12 dl hvetemel og 6 dl grovt sammalt hvete samt 2 ½ dl havregryn. I tillegg hadde jeg 2 ts av gul tørrgjær. Jeg målte opp 6 dl vann og hadde oppi en god slump med flytende Vita hjertegod smør (ca. 1/2 dl vil jeg anta). Og deretter knadde jeg deigen smidig og fin. Jeg måtte justere underveis med litt mer væske før den ble i riktig konsistens. Jeg satte bollen til sides for heving med et klede over og vi fortsatte med resten av fyllet.

Kuttet opp en paprika. Kuttet opp hermetiserte ananasbiter i litt mindre biter. Kuttet opp en løk i biter. Skar opp to chorizo knacker-pølser i tynne skiver. Ellers gjorde vi det lettvint med fyllet denne gangen, og lot det bestå av ferdigstekte kjøttboller og små pepperonipølser beregnet til pizza. Vi hadde også delt opp to små kyllingfileter og stekt denne med tacokrydder, men det viste seg at vi hadde egentlig beregnet litt for mye fyll til kun ett brett med pizza, så vi pakket kyllingen i en skål inn i plast og ville bruke den på f.eks. ostesmørbrød istedenfor. Pizzasaus hadde jeg laget fra før, så den var bare å hente opp fra fryseren, men den består av godt kokte og deretter moste gulrøtter, paprika og squash samt hermetiserte tomater samt godt med krydder. Her ser du fullstendig oppskrift på pizzaen min slik den lages i 2019.

Jeg hentet frem deigen. Kjevlet den ut på plate smurt med smør. Dvs. at kjøkkenassistenten min gjorde hovedjobben mens jeg gjorde finjusteringen me å få den helt ut i alle kantene. Deretter prikket jeg bunnen med en gaffel og forstekte den på 200 gr. i 10 minutter. Ved å forsteke bunnen unngår du at fyllet «synker ned» i bunnen og den blir så bløt i tillegg får du en sprø og god bunn. Jeg hadde deretter over fyllet. Først sausen. Jeg hadde til sammen over 2,5-3 dl med saus, men vi konkluderte vel med at jeg med fordel kunne hatt noe mer. Pizzaen ble noe tørr enkelte steder, og særlig kom dette frem når pizzaen hadde stått i kjøleskapet ett døgn og fyllet hadde trukket litt ned i bunnen. Det å skulle legge på saus og fyll som blinding er alltid en utfordring, for å beregne når det er for mye eller lite et sted – og særlig saus – synes jeg er vanskelig. Det øvrige fyllet går nå alltids greit, men sausen er vanskelig når det f.eks. ikke er kjøttdeig å spre utover samtidig med sausen. Det ble nok litt mye fyll enkelte steder også, men er det ikke slik en skikkelig hjemmelaget pizza skal være? Den smakte godt! Og det var en god følelse å vite at jeg endelig hadde tatt i en gjærdeig igjen. Det må ikke bli like lenge til neste gang igjen. Jeg håper å ha en liten målsetting for meg selv om noen havregrynsboller eller et grovbrød om et par dager, men akkurat nå for tiden tør jeg ikke love meg selv noen ting.

Et forsøk på en mislykket appelsinpudding

I kveld ønsket jeg å lage en dessert jeg synes hørtes utrolig spennende ut, men samtidig hørtes den litt for enkel ut til at den kunne fungere, tenkte jeg – ovnsbakt appelsinpudding. Jeg har jo gjort stor suksess med f.eks. denne formen for mokkapudding eller sjokoladepudding (som også kalles «pots de crème au moka eller chocolat») og som kjennetegnes med at de skal kokes/stekes i vannbad. Appelsinpuddingen var bare å piske eggedosis samt blande inn appelsinjuice og deretter steke i vannbad i en times tid for deretter å sette til avkjølning. Det hele virket litt for enkelt i mine ører til at det kunne være sant. Men jeg lot desserten få en ærlig sjanse.

Jeg pisket 5 egg og 90 g (dvs. 1 drøy dl) med sukker til luftig og lys eggedosis. Deretter blandet jeg inn 4 1/2 dl appelsinjuice inn i eggedosisen med en ballongvisp. Jeg sørget for å ikke røre for mye slik at ikke luftigheten skulle gå ut. Jeg er ikke så glad i appelsinskall i desserter og droppet derfor det.

Det sto også at jeg egentlig skulle lage karamell, men det å smelte sukker og vann til det blir karamellisert er både varmt og lite blindevennlig, så jeg forsøkte meg på å jukse det til med ferdiglaget karamellsaus fra Freia på flaske. Jeg hadde oppi 2 ss med karamellsaus oppi hver av de to ovale ildfastee formene jeg brukte og penslet det utover. Deretter øste jeg oppi appelsineggedosisen i formen til det var igjen ca. 1/2 cm igjen opp til kanten. Jeg kokte 1 liter med vann i vannkokeren og slo det meste av dette over i en langpanne jeg har med ekstra høye kanter (7,5 cm høye) og som jeg bruker når jeg skal bake desserter i vannbad. Jeg plasserte de to ovale formene oppi langpannen og måtte etterfylle litt med kokende vann fra vannkokeren for at vannet skulle rekke halvveis opp på formene. Deretter, og her fulgte jeg ikke oppskriften, la jeg aluminiumsfolie over langpannen og stakk noen få hull i med en potetgaffel for at dampen skulle sive ut. Med å ha aluminiumsfolie over, unngår jeg en hard skårpe på toppen enn om den hadde blitt stekt med. Løftet forsiktig langpannen inn i ovnen som var forvarmet på 150 gr. Jeg løfter alltid langpannen et stykke fra meg i tilfelle vannet skulle skvulpe over – jeg har forsøkt å få kokende vann over meg for et halvt år siden og det frister ikke til gjentakelse. Appelsinpuddingen fikk stå å steke seg i en times tid før jeg forsøkte å ta den ut, igjen med å holde den et stykke fra meg, og jeg stakk en kakenål i midten av formen. Ifølge oppskriften var den ferdig dersom det ikke satt noe på kakenålen – da var den ferdig. Jeg lot den avkjøles i en drøy times tid før jeg satte formene i plast og deretter inn i kjøleskap.

Edit – Skrevet søndag 16. august 2020: Vi ville smake på desserten i dag og hadde høye forventninger. Jeg ble litt overrasket da jeg så at innholdet i formene hadde krympet. Det så også ut som om puddingen hadde skilt seg. Det øverste laget var litt tyktflytende og klumpete/glatt-noe mens i bunnen kunne det se ut som om all appelsinjuicen hadde samlet seg. Etter min smak og bedømming så det ikke særlig appetittelig ut og absolutt ikke noe jeg hadde ønsket å servere mine søndagsgjester.