Velkommen!

Hyggelig at du tok deg turen innom. Her vil du kunne lese min blogg hvor jeg skriver om ting og hendelser som engasjerer meg i hverdagen. Du vil også kunne se innholdet jeg spesielt ønsker å dele med deg på nettsiden under menyen "Lises sider".

Dersom du ønsker å komme i kontakt med meg, kan du gjøre dette ved å sende en e-post til post@lisba.net. Jeg så meg dessverre nødt for å sperre for komentarer til blogginnlegg da det kom inn svært mye spam. Håper å høre fra deg!

God lesning!

Langtidsregistrering av EEG

På tirsdag 13. juni ble jeg innlagt på nevrologisk avdeling for langtidsregistrering av EEG, eller «videometri» som det også heter. Der er jeg tilkoblet vanlig EEG-utstyr og blir filmet hele døgnet. Jeg ble filmet i 48 timer. Heldigvis kunne jeg drive med PC, håndarbeid og høre på lydbok.

De fant noe epileptisk aktivitet, men den var ikke kraftig nok til å kunne påvise at jeg har epilepsi. Det kunne også skyldes trøtthet. De fant også «celebral funksjonsforstyrrelse», men dette må jeg spørre legen om hva betyr. Jeg tok et raskt søk på Dr. Google og fikk opp overskriftene ADHD og barneautisme, men dette tar jeg med en klype salt inntil jeg har hørt med legene.

Nøkkelord:

Synshemmede og kroppsøving

Denne artikkelen har stått i en lokalavis i Telemark:

- Ikkje heilt A4

Eg er Nora, og eg er 15 år. Eg er ein del av ein heilt vanleg familie, bur i eit heilt vanleg hus og går på ein heilt vanleg skule. På fritida driv eg med musikk, er glad i å lese og å strikke. Men livet mitt er likevel ikkje heilt A4. Eg har nemleg Akromatopsi, ein genfeil som gjer meg nesten blind.

Eg plar seie at eg ser om lag 5% av det alle andre ser. Eg ser ingen fargar, og eg liker ikkje sterkt lys. På pc-en min brukar eg stor kvit skrift på svart bakgrunn. Eg er fødd med denne genfeilen, men det tok mange år før vi fann ut kva det var, og kva eg eigentleg såg og ikkje. Eg starta opp som punktskriftbrukar, men gjekk etter kvart over til å lese på skjerm. Å lese ting som til dømes skilt eller skrift på ark er umogleg.

På fritida mi spelar eg i korps og syng. Eg har spelt eufonium sidan eg var sju år, og reknar meg sjølv som ein ekte korpsnerd. Eg les ikkje notar, og må lære alt på gehør. Eg høyrer ei stemme eit par gonger, og så kan eg spele henne etterpå. I 17.mai-toget er det nokon som går bak meg og passar på at eg går der eg skal.

På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving. Eg liker å skrive, og eg er veldig glad i matematikk. Eg har ein pc på klasserommet, og gjer alle skuleoppgåvene på den. På skulekjøkkenet og i formingstimen har eg ein assistent som hjelper meg der augene ikkje strekk til. Det er ikkje alltid så lett å skru på steikjeomnen, eller å vete kvar eg skal setje synåla.

Det er ikkje alltid folk veit korleis dei skal reagere når dei møter ei tilsynelatande blind jente. Dei fleste har sjølvsagt veldig mange spørsmål. Dei lurer på korleis det er å vere meg, og nokon gonger finn dei sine eigne forklaringer. Folk er jo veldig hjelpsame, men ikkje alle veit korleis dei skal hjelpe. Nokon latar som ingenting heilt til eg går på ein lyktestolpe, medan andre tek tak i meg og dreg meg av garde som om eg kunne stikke av. Det beste er at folk spør! Eg har ingenting i mot at folk spør kva eg ser, eller korleis dei kan hjelpe meg å finne vegen. Eg har alle svara, eg har svart på det hundre gonger før. Det er betre at dei spør og får svar, enn at dei går og lurer på ting!

Det finst ulike tilbod for unge svaksynte i Noreg. Norges Blindeforbund arrangerer leirar og kurs, og det er også klassetrinnskurs arrangert av Statped. Det heile er eit stort miljø, og eg trivst veldig godt. Der møter eg folk som eg veit går med mange av dei same tankane og kjenslene som meg, og eg får dele mine erfaringar og tankar. Leirar og kurs er høgdepunkt i kalenderen til dei fleste svaksynte eg kjenner, og det er også veldig viktig for meg. Det er ei stor hjelp i kvardagen å kunne snakke med folk som opplever det same som meg.

I framtida har eg tenkt å prøve å leve eit mest mogleg normalt liv. Det er ingenting som tilseier at eg ikkje kan få meg ein vanleg jobb, eller ein vanleg familie. Når eg om eit år skal byrje på vidaregåande, skal eg flytte for å byrje på musikklinja. Eg veit ikkje kvar eg endar opp til slutt. Kanskje eg studerer musikk, eller det kan hende eg blir noko heilt anna. Denne veka har eg hatt arbeidsveke i Driva, og det har vore veldig kjekt. Kanskje eg blir journalist?

Eg er mykje sliten. Det er tusen spørsmål eg må ta stilling til kvar dag. Går eg riktig veg no? Kjenner eg personen eg snakkar med no? Er det noko her eg kan kollidere med? Det kostar krefter å vere svaksynt i ei verd som er laga for sjåande. Eg må ta pausar, og kvile meg både fysisk og mentalt.

Det er mange tankar som dukkar opp når du er annleis. Dei fleste dagane går det heilt bra. Dette er jo livet mitt, og det er slik det alltid har vore og alltid vil vere. Men til tross for samhaldet og det gode livet mitt, er det sjølvsagt dårlege dagar. Dagar då det er så urettferdig at eg har lyst til å slå i veggen. Kvifor meg? Kvifor må eg vere annleis i mengden? Det er dagar då framtida ser heilt svart ut. Eg har også ein tendens til å føle meg einsam, sjølv om eg har folk å vere saman med. Det gjeld å finne ein balanse, og klare å sjå lyst på dei fleste av dagane, så får dei dårlege berre vere.

Vanskelege dagar er vanskelege, men dei fleste dagane er gode. Eg har folk rundt meg som gjer at eg føler meg som ein vanleg ungdom, og som støttar meg på alle dagar. Eg har ting å sjå fram til, og eg har mål for meg sjølv. Eg er utruleg takknemleg for at eg bur i eit land der det går greitt å vere svaksynt, og der ein får hjelp.

Her tar Nora opp mye viktig når det kommer til å leve som synshemmet i et samfunn som er bygget på seendes premisser. Likevel, det er en ting jeg reagerer på: « På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving.»

Hvorfor blir Nora fritatt fra kroppsøving? Det er helt unødvendig. Hun kunne hatt en assistent i kroppsøving, slik hun har i forming og på skolekjøkkenet. Hun kan ikke være med på fotball, wolleyball, håndball og basketball og det kan være vanskelig å hoppe over bukk.

Dette kan ha en lett løsning: At hun får en assistent og tas ut av klassen når det blir aktiviteter hun ikke kan være med på. Noen vil nok hevde at det er stigmatiserende å bli tatt ut av klassen, men det er etter min mening mer stigmatiserende å få fritak. Hun går glipp av et viktig fag. Synshemmede har lettere for å få mindre fysisk aktivitet på fritiden og da er kroppsøving enda viktigere.

Når de andre hadde aktiviteter som jeg ikke kunne delta i, gjorde jeg og assistenten min f.eks. styrketrening, sykling på tandem, jogging, aerobic osv. Jeg fikk også lære hvordan man sparket fotball, tok imot og sendte wolleyball og håndball. På den måten fikk jeg et inntrykk av hvordan de ulike ballspillene fungerte.

Nøkkelord:

Ovnsbakte rotgrønnsaker og ørret

I dag laget jeg middag inspirert av ovnsbakte rotgrønnsaker. Jeg kuttet ut stangseleri, jeg synes ikke det er godt, byttet ut persillerot (som jeg ikke vet hva er) med kålrot og jeg brukte purre istedenfor løk. Jeg synes den har en mildere smak. Jeg krydret med hvit pepper, sitronpepper og og tørkede urter. Som tilbehør hadde jeg ovnstekt ørret som jeg gne inn med fiskekrydder og en ovnsbakt tomat strødd med ost. Det ble faktisk godt.

I morgen er det klassisk taco på menyen. Jeg og samboeren min liker det samme som tacoen inneholder, i hvert fall av grønnsakene, og vi lager derfor en grønn salat i en og samme bolle. Vi sparer mye oppvask på det..

Nøkkelord:

Knasende gode grønnsaker!

I dag hadde vi noe ris til overs som vi kunne bruke til middag i morgen. Det er alltid greit å få brukt opp rester. Jeg hadde ingen idé om hva vi skulle ha til middag og da kom lisba.net til nytte. Jeg søkte på ordet «ris» og som treff nr. 4 dukket "Kyllinggryte med kokosmelk" opp. Der hadde jeg oppi både vannkastanjer, sukkererter, gulrøtter og fersk ananas. Mye knasende og sunt og på toppen som strø hadde jeg fersk rød paprika. Jeg synes vannkastanjer er nydelig og det samme med sukkererter. Gryten anbefales bokstavlig talt på det varmeste.

Jeg strever alltid med å få en tykkere saus og derfor spurte jeg på et diskusjonsforum om litt tips. Der fikk jeg svar om at jeg kunne bruke maizena. Jeg var ikke så heldig med krydringen i dag. Jeg hadde, faktisk, krydret den litt for lite. I morgan, når vi har rester, skal jeg derfor krydre den når jeg varmer den opp. Jeg tenker da å ha oppi hvitløkspulver, chili, sitronpepper og grønn pepper.

Nøkkelord:

Snickersboller

Nå i pinsen har jeg vært litt ivrig med bakebordet. I dag laget jeg snickersboller. Da kjevlet jeg ut et rektangel og vi smurte på hjemmelaget karamell og når bollene hadde stekt seg ferdig og blitt noe avkjølt, tok vi på karamell og sjokolade. Samboeren min har gjort en god innsats i bollene i dag. Å lage karamell av smeltet smør, sukker og vann til den tyknet noe og fikk en gyldenbrun farge, var ikke et blindevennlig prosjekt. Jeg har respekt for flammer og er alltid litt nervøs for at det vil komme til å brenne, men det gikk fint i dag også. Karamellen både luktet og smakte godt. En 6-er til samboeren min.

Deigen var en fransk gjærdeig, hvor det er mye egg i og mot slutten blander jeg inn romtemperert smør. Jeg har laget en slik deig et par ganger tidligere og det har gått fint, men jeg skal innrømme at jeg var litt bekymret en stund, for det så ut til at deigen ikke ville heve seg. Jeg vurderte en stund å kaste deigen og lage en ny, men tok sjansen på den jeg hadde laget. Jeg hadde ikke det store valget, for den siste rest av smøret hadde vi brukt opp i karamellen. Jeg synes jeg kunne høre luftboblene i deigen når jeg tok på den og tok sats: Den hevet seg fint i stekeovnen. Nå dufter det godt av nystekt bakst og karamell i leiligheten.

Jeg har ikke smakt på bollene enda, jeg er for mett etter middagen, men ifølge min samboer liknet kremen på wienerbrød - men langt på nær så mye smør som det var i wienerbrødene jeg bakte for et par år siden.

Jeg har allerede bestemt neste prosjekt som blir i løpet av den kommende uken: Boller med sitronkrem og blåbær. Der brukes følgende sitronkrem:

  • 4 eggeplommer
  • 150 g sukker
  • 120 g presset sitronsaft (se tips)
  • revet skall av 2 sitroner
  • 1 ss maizena (se tips)
  • 100 g smør

Ha eggeplommer, sukker, sitronjuice, sitronskall og maizena i en liten kjele. Varm opp sitronkremen over middels varme under stadig omrøring til kremen tykner. Ta kjelen av platen og rør i mykt smør i klatter. Avkjøl kremen i kjøleskapet til den er helt kald. Den vil da tykne ytterligere i konsistensen.

Jeg vurderer, om sitronkremen er god, å lage en sitronkake med denne sitronkremen som glasur. Jeg har lenge savnet en god sitronkrem til å ha på sitronkaken.

Nøkkelord:

Oppskriftsbøker

Jeg har nå funnet flere oppskriftsbøker hovedsakelig i punktskrift. Jeg sluker det jeg kan få tak i. Jeg bestilte de i går og i dag fikk jeg e-post om at bøkene var på vei. Jeg skal innrømme at jeg var litt tvilende til akkurat dét, for i dag er det helligdag og 2. pinsedag. Jeg bestilte følgende bøker:

"Maks effekt!" av Christine Helle:
Bokomtale: En fin kokebok for både den som trener mye og den som trener litt. Her er mange fine og sunne oppskrifter, og tips om hvordan man bør legge opp kostholdet i forhold til trening. Her får man tips både til sunn frokost, lunsj og middag.

Kokebok for alle
Bokomtale: Dette er en kokebok som inneholder oppskrifter på vanlige norske retter, som kjøttkaker i brun saus og kokt torsk i skiver. Den inneholder også oppskrifter på matretter som har sitt opphav i andre land. Her er både hverdagsmat og festmat.

Saus & Kraft
Bokomtale: I denne kokeboka lærer du noe av det viktigste ved et måltid, nemlig saus og kraft. Enhver hobbykokk bør vite hvordan en god saus blir til, og mange sauser er faktisk veldig enkle og raske å lage. Her er over 130 forskjellige oppskrifter på saus, og mange gode råd.

Nøkkelord:

Luksusfellen i Sverige

Jeg og samboeren min ser ofte på Luksusfellen og Lyxfellan (svensk)på TV3 når vi skal spise middag. I går så vi en episode der det var en 29 år gammel mann som gikk 30.500 kr. i minus hver måned, men kanskje ikke så rart siden han var svært spontan av seg og spanderte tur til New York og tok drosje fra Sverige til Oslo for å feste...

Vi så også på en svensk familie med tre barn som gikk 40.600 kr. i minus hver måned. På ett år hadde de konsumert mer enn 500.000 kr. på snacks, snus og leker til barna. Lyxfellans eksperter fikk de til å innse at kjærlighet til barna besto av mer enn kun å gi de leker. Familien hadde to uker før Lyxfellan kom, dratt på tur til Danmark for mer enn 10.000 kr.

Noen ganger tenker jeg: Er det virkelig mulig at voksne mennesker kan være så uforstandige med penger? Jeg skal nok innrømme at jeg sitter ikke med fasiten på hvordan det er mulig.

Nøkkelord:

Jeg baker müslidbrød

I dag, på en helligdag og alt, baker jeg müslibrød. Det er alltid spennende å forsøke nye oppskrifter. Dette er et sunt brød med grov rug,solsikkekjerner, gresskarkjerner, linfrø, havregryn, hakkede valnøtter og hasselnøttkjerner, honning og eple og aprikos i små terninger. Og... når jeg sto og bakte, skulle jeg ha trinn nr. 1 oppi bollen og klarte å helle den i melbøtten istedenfor - blindetabbe... Og svært irriterende...

Denne oppskriften er til 2 brød, men du kan også lage ca. 16 rundstykker.

Edit, skrevet mandag 5. juni: I dag tidlig smakte samboeren min på brødet og det ble godt.

Å få Flex tilbake

Dette er helt fantastisk! Jeg har i dag vært fri for smerter i både rygg og hofter/setemuskler i én uke. Nå har jeg turt å vende blikket litt fremover og se mot å få Flex tilbake som har vært hos sine fôrverter nå i 6 uker. Jeg har ikke turt å se så mye fremover i frykt mot at det verste skulle skje - at smertene var blitt kroniske og at jeg ikke kom til å få Flex igjen. Jeg har savnet ham mye. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Kreolsk kyllinggryte

I dag laget jeg kreolsk kyllinggryte. Jeg eksprimenterte litt med krydderet og om det skal være lov til å skryte litt av seg selv, synes jeg denne ble blant de bedre grytene jeg har laget. Det eneste denne gryten hadde til felles med oppskriften, var at det var paprikapulvr i. I dag puttet jeg oppi oregano, chilipulver, hvitløkspulver, sort og hvit pepper og sitronpepper. Jeg kan ikke oppgi mengden. Jeg bruker ikke lenger mål når jeg skal krydre, men krydret etter smak.

Nøkkelord:

Å være et supermenneske

I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

«Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

«Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

"Badboy"

For noen måneder siden leste jeg boken "Badboy" skrevet av Trond Einar Frednes og Jørn Lier Horst. Denne satte spor og jeg vil nå lese den om igjen.

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig o usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?

Trond Einar Fredheim var en torpedo og jeg kunne ikke forestille meg at et menneske var i stand til å påføre andre så mye smerte som ofte endte med dødsfall. Alt fra å kappe av finger for finger, slepe et menneske ned en trapp trinn for trinn, lenke en person fast i toalettet på et gulv med varmekabler og la ham ligge der og bli dehydrert, knuse kneskåler og kjøre over en person med bil...

ot slutten av boken vil jeg sitere to viktige avsnitt:

Gjennom etterretning og overvåkning av hele det kriminelle miljøet, som samsvarer med det Trond Einar forteller i dag. Noe av det som overraska oss var profesjonaliteten. Vi oppdaga at det ble drevet kontraetterretning. De kartla hvem vi var, hvilke biler vi benytta og når vi var på jobb. Etter hvert ble det klart at de hadde innsideinformasjon. Vi lå alltid på etterskudd. Litt for mange rassiaer gikk i vasken, litt for mange kom seg unna i nøye planlagte operasjoner. Noen på innsiden lakk. Mistanken ble etterhvert retta mot en av de mest erfarne kriminaletterforskerene i Tønnsberg. Selv etter å ha luka ut en av våre egne, var dette det vanskelig å trenge inn i. Dersom jeg den gang bare hadde visst litt av det Trond Einar forteller nå, ville kriminalitetbildet på Østlandet sett annerledes ut.

Informasjon fra innsiden er viktig. I alle store narkotikasaker jeg har vært med i etterforskninga av, har informantene spilt en stor og avgjørende rolle i oppklaringen. Det er skjult metode som hverken retten eller forsvarerne får innsyn i. Dessuten kan det være et farlig spill. Informanter må tross alt misbruke tilliten som de menneskene de har informasjon om og ingen liker svikere. Jeg spør Trond Einar om det. Om han ikke er redd for konsekvensene. At ikke alle vil like hans historie og at noen vil få ham til å tie. Han nikker. Jeg ser på måten han slår øynene ned i bordplaten på, at han har tenkt mye på det der.

Jo, men det er nødt til å bli sånn. Skal jeg bryte med miljøet, må det i ikke være en vei tilbake. Dessuten så handler ikke dette om å utlevere folk, men advare de som kommer etter, de som er unge nå, står foran et veivalg.

Jeg er glad for at boken er skrevet. Den forteller hvor brutalt liv det er i et kriminelt miljø og at veien dit ofte går via et narkotikamisbruk.

Nøkkelord:

Oppskrifter på diverse brød

I dag har jeg lagt ut en del oppskrifter på diverse brød. Der finner du alt fra den fineste loff til det groveste hverdagsbrødet. Jeg har ikke forsøkt så mange av de enda, men jeg baker gjevnlig brødet til Gerd. For litt siden laget jeg nøttebrød med valnøtter, mandler og hasselnøtter. Jeg hadde også i litt rosiner. Samboeren min er glad i rosiner - til og med så glad i rosiner at jeg må ha det i når jeg lager skoleboller.

Nøttebrødet er sunt, og i tillegg smaker det visstnok godt med ost inntil. Jeg liker ikke "fersk"/rå ost, den må være stekt. Jeg har aldri likt ost og en gang da jeg var 12 år, forsøkte jeg å bestille pizza uten ost. Det ble med den ene gangen.

Nøkkelord:

Muskelproblemer

I dag hadde jeg time til manuellterapeut. En manuellterapeut har en etterutdanning etter å ha utdannet seg til fysioterapeut. Jeg var i kontakt med ham i juni 2015 etter at Flex hadde dratt meg over endes i begynnelsen av mai. Da hadde jeg fått en muskelstrekk i venstre skulder som han behandlet med "dry needles" (intermuskulær stimulering). Dette var smertefullt, men svært effektivt og jeg kunne friskmeldes etter to behandlinger. Dry needling er en behandling som opprinnelig kommer fra Canada og som ble utviklet på 1980-tallet:

Dry needles brukes med svært gode resultater ved overbelastning i muskulaturen. Ofte utsettes musklene for mer belastning og stress enn det man tåler, og spenninger og krampetilstander oppstår.

Mange små kramper i muskulaturen er små muskelfibrer som knyter seg sammen. Dry needles utføres ved at man går inn med nålen og treffer krampen. I det nålen treffer, lades spenningen i krampen ut, noe som resulterer i en maksimal muskelkontraksjon/sammentrekning, sier Døving.

Det har ikke noe med akupunktur å gjøre: Selv om dry needles utføres med akupunkturnåler, har metoden ingen ting med akupunktur å gjøre. Akupunktur baseres på gammel kinesisk filosofi, som går på gjenoppretting av energistrømninger i kroppen, de såkalte meridianer. Dry needles er nålebruk basert på vestlige, smertefysiologiske prinsipper. Kort fortalt settes nålene der smerten sitter.

Etter epilepsianfallet jeg hadde i slutten av november i fjor, har jeg hatt smerter. Jeg måtte gå på krykker i desember og januar. Når jeg kontaktet legen på lillejulaften, fikk jeg utskrevet Ibux gel som jeg smurte på det høyre setemuskel der jeg hadde smerter. Smertene kom av en muskelstrekk. Jeg kontaktet legen igjen i midten av januar da smertene hadde økt i intensitet. Da fikk jeg utskrevet ="https://www.felleskatalogen.no/medisin/voltarol-forte-glaxosmithkline-consumer-healthcare-580346">Voltarol Forte som hjalp i en periode. Jeg gikk en tid og håpet det ville gå over av seg selv.

Etter hvert begynte jeg å få smerter i venstre setemuskel. Jeg kontaktet manuellterapeuten og fikk time onsdag 19. april. Han mente at smertene opprinnelig kom fra ryggen og at skaden trolig oppsto da jeg falt under epilepsianfallet. Jeg vet ikke hvordan jeg falt. Det var et GTK-anfall og jeg var bevisstløs. I dag forflytter smertene seg mellom begge setemusklene og nederste del av ryggen. Jeg har smerter i varierende grad hver dag og om jeg skal gå lengre enn 200 m., er jeg avhengig av rullestol. Nå er det mulig at smertene har blitt kroniske. Jeg har ny time til onsdag 31. mai. Da blir det spennende å se hvor veien går videre. Flex er hos fôrvertene sine på Østlandet. Jeg kan ikke ha han hos meg når jeg ikke får brukt ham og når jeg er avhengig av hjelp til å få ham luftet. Her vi bor nå er det litt lenger vei å gå for lufting.

Langtidsregistrering av EEG på Haukeland

Torsdag 23. mars hadde jeg time til nevrologen på sykehuset. Det som er trist og irriterende på nevrologisk poliklinikk på Haukeland, er at jeg ikke har fått en fast nevrolog. Hver gang jeg er der møter jeg et nytt ansikt. Denne gangen var ikke noe unntak. Jeg sa at jeg ønsket å slutte på Orfiril pga. bivirkninger. Jeg ble satt på Orfiril i mai i fjor og etter det har jeg gått opp noen kilo og jeg har skjelvinger i beina når jeg sitter. Nevrologen ville finne en annen medisin og jeg ventet på brev ang. ny medisin og opptrappingsplan på den nye medisinen og nedtrapping av Orfiril. Jeg skal innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg fikk brev halvannen uke senere der det sto at de ikke ville gjøre medisinendringer, men ta en EEG-undersøkelse som varer i tre døgn før de avgjør hvilken ny medisin jeg skal gå på. Jeg skal inn til EEG-undersøkelsen tirsdag 13. juni. Da må jeg holde sengen, men heldigvis kan jeg drive med PC, strikke, høre på lydbok osv.

Nøkkelord:

Eystein Hanssens "Jaget" og "Triangel"

Eystein Hanssen har gitt ut boken "Brennemerket": En ny kriminalsak for Elli. Femte bok om politietterforskeren Elisabeth Sunee Rathke (Elli) er en hardtslående politiaction fra Oslo og Bangkok.

Jeg ser også at Eystein Hanssen har gitt ut to nye bøker siden jeg så på ham sist:

Boken "Jaget": Medrivende og meget aktuell Elli-krim fra Eystein Hanssen! Liket av en mann driver til overflaten i Bjørvika. Politietterforsker Elli finner kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann Beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.

Og boken "Triangel": "Elli er permitert fra Oslo-politiet etter et utmattende oppdrag. Men hun starter sin egen private etterforskning av det uløste drapet på søsteren Anne, som skjedde for 16 år siden. Jakten på søsterens drapsmann fører Elli både bakover i tid, men også inn i nåtidens kyniske underverden. «Hanssen skriver ikke bare høyst kompetente plott, han har dessuten en heldig hånd med actionscenene, som både er fysisk følbare fra topp til tå og har emosjonelt sting i seg.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Disse to bøkene er nå kjøpt og skal leses nu!

Nøkkelord:

Årsmøte med NBfU region Vest

I helgen var jeg på årsmøte med Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) region Vest. Jeg har nå hatt mine siste to år med krampetrekninger i organisasjonen. I romjulen i år blir jeg for gammel og regnes ikke lenger som ungdom, men jeg har kanskje vært ungdom lenge nok...Jeg satt som leder av region Sør i 4 år fra 1998 og i NBfUs sentrale styre fra 2000-2009. Jeg merket at det var lenge siden jeg hadde jobbet regionalt med å arrangere arrangement og jeg brant meg et par ganger på det med å gjøre ting i feil rekkefølge. Jeg hadde imidlertid ikke gjort dette på årsmøtet i år. Jeg vil påstå at alt gikk som planlagt rundt det sosiale. Jeg hadde planlagt godt med tid under årsmøteforhandlingene.

For utenom årsmøteforhandlingene, hadde vi curling og Escape room som sosial aktivitet. Escape room ble en stor suksess som falt i smak både for de ferskeste medlemmene, som var på sitt første NBfU-arrangement, og de mest karvede medlemmene. Selv om mye var visuelt gikk timen fort også for meg som er blind. Vi var i rommet La Diva Supernova:

"Å, så bra du er kommet! Jeg kan ikke tro at noen ville gjort noe sånt mot meg, den vidunderlige La Diva Supernova! Jeg er den største sangstemmen som noensinne har levd, sangeren som har bedåret millioner, nei, milliarder! De elsker meg så - hvorfor ville noen ønske å ta livet av meg? Bare tanken på en verden uten min stemme… å, jeg føler meg ikke bra. Jeg må… sette meg ned.Neida kjære, det går bra med meg. Takk som spør. De er monstre. Beist. Å, jeg håper så inderlig du klarer å finne ut hvem som har plassert denne fæle greien, denne… bomben, i min garderobe. Og desarmér den, vær så snill. Å kjære vene, vi har så lite tid! Jeg er en stjerne, en supernova, jeg er for ung til å dø!"

På fredag var vi på Egon og på lørdag spiste vi på China Palace.

I morgen var jeg alltid en løve

Nå er jeg straks ferdig med boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng. Hun var tidligere schizofren, men jobber i dag som psykolog. Jeg synes egentlig hun er litt nedlatende i innledningen som provoserer meg litt: «Grunnen til at jeg skriver denne boka, er at jeg var tidligere schizofren. Det høres like umulig ut som tidligere AIDS-pasient eller tidligere diabetiker. En tidligere schizofren er en som knapt nok eksisterer. Det er en rolle som ikke tilbys.»

Hun skriver selv i boken at det var vondt og sårende som pasient å få vite av psykologene at hun aldri kom til å bli frissk, og her i boken skriver hun at det er så og si umulig å bli frisk - hun som nå er psykolog, men har tidligere vært schizofren. Hun inntar den samme holdningen som fagperson som tok fra henne selv motet om en god fremtid.

Hun skriver et artig dikt/litterært innslag som jeg tillater meg å sitere. Det er godt og humoristisk skrevet! Det handler om livet hennes som pasient:

Før levde jeg mine dager som sau. Hver dag samlet gjeterne alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk. Og som gjeterhunder flest, bjeffetde krast om noen nølte
med å gå ut av døra. Det hente jeg brekte. Litt lavt, nedover gangene, men ingen spurte noen gang om hvorfor. Når man først er gal, kan man da gjerne breke.
Før levde jeg mine dager som sau. I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset. En langsom uensartet flokk individer ingen tenkte på å se. For vi
var blitt en flokk og hele flokken skulle ut å gå og hele flokken skulle lukkes inn igjen.

Før levde jeg mine dager som sau. Gjeterne mine klippet mannken min og stusset kørne slik at jeg lettere skulle gli inn i flokken. Jeg tasset av gårde blant esler,
bjørner, ekorn og krokodiller og lurte på hvorfor ingen ville se.

For jeg levde mine dager som sau mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene. Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs, når de sa at det var det
som var best for en sau. Og jeg visste at det var feil. Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau, men i morgen var jeg alltid en løve.

Nøkkelord:

Flyttesjau!

Fredag 24. februar tok vi over nøklene til vår nye leilighet. Den ligger i et sameie som ble bygget i 1978, men leiligheten er pusset opp etter det. Den har en åpen kjøkken- og stueløsning, har to store soverom, et middels stort bad og en liten bod. Den er lys med store vinduer i stuen, hvite vegger og lyst laminatgulv. Utenfor stuen er det en liten veranda.

Mine foreldre kom til Bergen på mandag 27. februar. De hjalp oss med å komme i gang her i leiligheten og svigerforeldrene mine vasket ned den gamle leiligheten. Det ble noen runders kjøring frem og tilbake med flytteesker og møbler. Heldigvis bor vi kun 5-6 minutters kjøring unna der vi bodde, litt nærmere sentrum. Det var en del timers jobb med å få pakket ut alt på kontor, i bokhyller og alt på kjøkkenet, men nå fikk vi det bra.

Kjøkkenet har noen flotte og dype skuffer hvor jeg har en skuff til baking og en til middagsingredienser. Det var godt å få tatt en ordentlig opprydning på kjøkkenet – det trengtes. Jeg ble litt bekymret om vi skulle få satt in min ATAG komfyrtopp som er spesiallaget for synshemmede, for den var litt tykkere enn den som var her, men min handy far klarte å slipe det fint til. Det er både integrert mikro og stekeovn i hoftehøyde. Stekeovnen har et digitalt display, men er likevel fin å bruke selv om jeg ikke ser. Mikrobølgeovnen Kan jeg ikke håndtere uten syn, men jeg bruker da min talende mikrobølgeovn som fyller nå 16 år.

På nevrologisk avdeling

Natt til tirsdag (31. januar) var jeg på toalettet og i det jeg reiste meg, mistet jeg balansen og falt mot venstre side. Takket være, kan man vel si, sto det en krakk i veien som jeg slo hodet i og deretter ned på gulvet. Jeg ble bevisstløs. Trolig et
GTK-epilepsianfall
. Neste natt (onsdag 1. februar) sto jeg også opp for å gå på toalettet. Igjen falt jeg mot venstre og ødela toalettholderstativit noe som egentlig er en bagatell. Mer husker jeg ikke. Jeg våknet i sengen. Trolig har jeg hatt et epileptisk anfall og klart på et eller annet vis å komme meg i seng. De to siste dagene før anfallet på tirsdag, var jeg ustødig. Samboeren min måtte delvis støtte meg og jeg måtte gå bredbeint og støtte meg til vegger.
På sykehuset tok de ett døgn med telemetri (hjerteovervåkning) som viste normal hjerterytme, jevn puls og fint blodtrykk. De tok liggende og stående blodtrykk. Da skulle jeg til sammen stå i 7 minutter mens blodtrykket ble tatt etter 3, 5 og 7 minutter for å utelukke blodtrykksfall. De tok selvsagt blodprøver for å måle nivået (serumspeilet) av medisinene i blodet. Der så de at jeg hadde et litt for høyt nivå av Lamictal og denne ble redusert noe. De tok MR av hodet for å se etter skader og indre blødninger. De tok generelle tester, som klemme i høyre og venstre hånd, ta seg på nesen med begge hender, om man kjenner førlighet osv. De fant ikke noe galt. Etter en samtale med nevrolog, kunne jeg dra hjem igjen. Kurset i Guide 6.-10. februar måtte jeg melde forfall til, med litt overtalelse av min mor. Hun sa at jeg hadde tross alt blitt utskrevet fra sykehus på søndag og da kunne man ikke forvente at jeg skulle stille opp på kurs som assistent neste dag. Jeg innså poenget og det var godt jeg fulgte hennes råd, for på onsdag fikk jeg et nytt anfall.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm