Førerhunden Flex

Sjokoladekake til førerhundtreneren kommer

I morgen kommer Flexen tilbake! Jeg gleder meg utrolig mye! I den anledningen, jeg finner alltid anledninger, ønsket jeg å bake en sjokoladekake som førerhundtreneren og jeg kunne bite i når vi tok oss en liten pause. Jeg laget, som vanlig Ågots sjokoladekake, som alltid har vært en vinner som både er saftig og god på smak. Denne gangen brukte jeg to mørke kokesjokolader i tillegg til to spiseskjeer med bakekakao. Som glasur bruker jeg den som står i kjelesjokoladekaken jeg første gang smakte på førerhundskolen da jeg fikk Flex i 2014:

Glasur:

  • 100 g smør
  • 6 ss melk
  • 4 ss kakao
  • 1 ts vaniljesukker
  • 3,5 dl melis

Til glasuren smeltes smøret, og så blandes de øvrige ingrediensene i. Rør glasuren glatt og klumpfri.
Smør den så over kaken.

Å få Flex tilbake

Dette er helt fantastisk! Jeg har i dag vært fri for smerter i både rygg og hofter/setemuskler i én uke. Nå har jeg turt å vende blikket litt fremover og se mot å få Flex tilbake som har vært hos sine fôrverter nå i 6 uker. Jeg har ikke turt å se så mye fremover i frykt mot at det verste skulle skje - at smertene var blitt kroniske og at jeg ikke kom til å få Flex igjen. Jeg har savnet ham mye. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Larissa og Flex

Oda var min første førerhund og betydde mye for meg. Henne fikk jeg da jeg var 19 år, i 2001, og Jeg visste at vi ikke kom til å se verandre igjen.hadde henne til august 2009. Vi hadde mange fine år sammen og jeg gråt i 5 timer når hun dro. Oda var en stor hund. Hun var blanding av labrador og golden, dvs. kroppsfasongen til en golden og pelsen til en labrador. Veldig fin. Hun hadde en oppovergående hale (det har ikke en labrador) med fane, dvs. hår som henger ned.

Det gikk 2 mnd. etter at jeg hadde levert Oda fra meg og da fikk jeg Larissa. Hun var en fin og flink førerhund, men trolig tålte hun ikke det fuktige klimaet vi har her på Vestlandet i Bergen. Hun fikk påvist allergi mot husstøvmidd og lagermidd. Hun kunne ikke få vanlig tørrfôr, for det inneholder lagermidd, og jeg ga henne derfor våtfôr som Vom & Hundemat (fryste "kjøttpølser). Det var en del ekstraarbeid med våtfôr, for det var 1 kg pølser som skulle deles i 6 porsonsstykker. Blodig og fælt var det også, og i følge min samboerluktet det vondt. Hun måtte dusjes en gang i uken for å redusere kløen. Hun fikk våteksem (hudbetennelser) som måtte behandles med antibiotikasalve. Et våteksemsår kan forverres i løpet av timer om det ikke blir behandlet. Larissa fikk gjentatte ørebetennelser og øyekatar. Hun klødde kontinuerlig og fikk kortison, men likevel måtte hun t.o.m. stoppe opp og klø seg mens hun løp løs i skogen! Det er ikke normalt for en glad liten labrador. Etter 2 år valgte jeg å levere henne fra meg. Det ble for mye arbeid. I dag er hun førerhund hos en dame i Troms. Der er hun symptomfri godt og vel, bortsett fra hyppige ørebetennelser. Noen ganger undres jeg; var det jeg som var hypokonder ovenfor Larissa? Var det imunterapibehandlingen jeg iverksatte som hjalp henne siden hun i dag er symptomfri? Eller er det rett og slett værforholdene? Jeg håper det er en av de 2 siste alternativene. Flex, som jeg fikk i mai i wo14,har holdt seg fin og frisk. 4-5 ganger med litt opkast (kun noen pinnebiter med ett unntak) og 2 ganger med diaré, men det må man regne med og jeg synes ikke det er ille på 14 mnd. Nå er vi ferdig med det første krevende innkjringsåret. Mange sier at Flex må være ung og ukonsentrert, for han virrer slik med hodet når han går. Han er bare nysgjerrig og en førerhund må jo se seg litt rundt for å bedømme avstander osv. Vi har ett problem, og det er at han har en litt for stor hundeinteresse. Jeg håper han med trening og tid kan vende seg fra det, men det er kanskje for mye å håpe på :) Etter at jeg begynte å lufte ham i langt kobbel (i begynnelsen av mai) har han ikke dratt meg over endes når han ser en annen hund, slik han gjorde i flexiline. Nå vet han at det ikke nytter å ta løpefart og blir stående å pipe litt istedenfor når han ser en annen hun.

Moren til Flex er død

I dag fikk jeg vite av fôrvertene til Flex, som også hadde moren hans, at hun var vandret til de evige jaktmarker. Trist. Hun døde av hjertesvikt. Hun ble 10 år. Jeg fikk bilde av Thea og et bilde av Thea og Flex sammen. Jeg skal sende de inn og få bildene trygt på et eller annet. Jeg får se hva de har. Til assistenten min, når hennes labrador på 14 år døde, kjøpte jeg en nøkkelring med bilde av Kira og en glassgjenstand som hadde bilde av Kira inni seg. Det var visst veldig fint ifølge henne. Jeg vurderer å kjøpe slike selv med bilde av Oda og Larissa. Jeg ser de ikke selv, men likevel et fint minne.

Thea, mor til Flex, ble 10 år

Godt å ha fôrverter

På mandag drar jeg østover igjen. Flex blir hentet av fôrvertene sine. Heldigvis, og hell i uhell, får jeg vel si, for det er vanskelig, ja umulig, å gå med hund og to krykker. De sa at de kunne ha ham så lenge det var behov for det. Det er jeg glad for, at de stiller så mye opp og er så fleksible. Egentlig skulle jeg jo ha ham tilbake 30. desember, men om hoften ikke er bedre til da, er det supert at de kan ha ham videre. Men det er klart, om hoften ikke bedrer seg av seg selv, må jeg til legen.

Nøkkelord:

Gjensynsglede

I dag hadde Flex og jeg øvd på en veistrekning vi har strevet litt mer. Etter treningen hadde jeg gjort avtale med hun som hadde hatt moren til Flex, og derfor hatt en god del med Flex å gjøre opp igjennom Flex sin oppvekst. Gjensynsgleden fra begge to var svært stor. Flex måtte til og med snakke litt og det har jeg aldri hørt ham gjøre før. Vi gikk på en liten kafé og det var helt tydelig på Flex hvem som fikk oppmerksomheten og var den populære. Hun fortalte at Flex var svært lik sin mor på flere måter, bl.a. ansiktet og hvor rolig han er.

Når vi skulle skilles, tok jeg på Flex selen og jeg ble imponert over hvor raskt og konsentrert han ble i jobben sin.

Nøkkelord:

Bilde av Flex

Flex og jeg trener på veien til fysioterapeuten

I går kuttet jeg opp noen grillpølser som jeg satte i stekeovnen på 80 gr. med døren halvveis åpen og lot de stå der i 2 1/2 time. Da var de ikke lenger klissete på utsiden og de kunne has i en lomme uten søl. I dag hjalp min snille og tålmodige kjære meg og Flex med å terpe litt på veien til fysioterapeuten. Det er en kort rute som kun tar 10-12 minutter å gå, men vi skal krysse en åpen plass, krysse to veier hvor veien er skrå mens vi skal rett frem osv. Vi har flere ganger rotet oss helt bort- og det er ikke Flex' skyld alene... Og har måttet få hjelp av folk jeg har stoppet på gaten. Men det skal sies; når jeg stopper noen på gaten, er folk svært hjelpsomme, forståelsesfulle og ikke minst positive. Det er ikke alle som bare peker ut retningen for meg om jeg ikke klarer helt å orientere meg (når vi har gått oss helt bort), men de tilbyr seg også å følge meg. Slik velvilje skal man ikke ta som en selvfølge. Jeg er selvfølgelig positiv tilbake og takker for god vilje og god hjelp.

Det var en flott dag å gjøre det på - en søndag med sol. Mange folk ute, men det er bra trening for Flex. Et sted var fortauet helt sperret av folk og Flex ville gå perfekt slik han skal, ut i bilveien og rundt hindringen. Men folkemengden løste seg opp og jeg kunne be ham om "finn vei" istedenfor. Flex jobbet selvfølgelig bra til fysioterapeuten uten de store problemene - og slik er det jo når man har noen med seg...

Vi gikk på indisk restaurant spandert av meg som takk for hjelpen og for gode eksamensresultater til min kjære. Etter restaurantbesøket gikk vi tilbake til bybaneperrongen, men den andre siden, og vi gikk mot fysioterapeuten en gang til. Nå terpet vi litt mer der vi spesielt må gjøre ting riktig, f.eks. å gå på gangfeltene og krysse veien riktig. Flex jobbet bra. Pølsebitene smakte fantastisk og ga ekstra motivasjon. Når vi skal til fysioterapeuten på tirsdag, vil jeg ha med meg noen pølsebiter igjen, som ekstra motivasjon for å gjøre ting riktig.

Det er gøy å jobbe med en førerhund som liker jobben sin og som (for å skryte litt) er dyktig i jobben. På veien må vi ha en del holdepunkter for min egen dels skyld/orientering. Det er ikke bare stolper, men jeg lærer også inn permanente søppelbøtter, brannhydrant, spesiell sten osv. som jeg gir ulike navn som er lett for Flex å forstå (lange vokaler). Etter to år som førerhund hos meg, begynner han nå å bli sikker i jobben som førerhund og har dermed bedre selvtillit i det han gjør. Det første året var krevende og jeg fikk stadig kommentarer om at "han ser så ukonsentrert ut", fordi han hele tiden så seg rundt, men det tror jeg han nå har sluttet med. Selvfølgelig har vi våre utfordringer; litt snusing her og der i sele og en svært interesse for andre hunder. Det siste er et stort problem, men vi jobber stadig med det med at jeg får hans oppmerksomhet istedenfor og får da en godbit. Og jeg er ikke perfekt som førerhundbruker og til å orientere meg som blind. Jeg gir feil kommandoer og jeg kan gi ham korreks når han egentlig gjør ting riktig, men når jeg tror han gjør noe galt. Slike frusterasjoner må en førerhund (til en helt blind bruker) tåle i blant om vi ikke går på en vei vi kjenner fullt og helt.

Nøkkelord:

Obligatorisk oppfølging gjennomført og godkjent

I dag hadde Flex og jeg 2. års obligatorisk oppfølging av førerhund der en førerhundtrener kommer hjem til meg og ser litt på hvordan vi jobber sammen i nærmiljø. Vi gikk til nærbutikken og bybanen. Flex ble nok litt forvirret over at vi ikke skulle inn på bybanen, men bare snu og gå hjem. Da pleier han ofte å få "gå sakte-aksjon", men ikke i dag. Vi hadde også litt lydighet med dekk, sitt og fot. Ved oppsummering ble konklusjonen at vi har et godt samarbeid og god kontakt, vi jobber bra sammen i sele, Flex er blank og fin i pelsen, men kan godt legge på seg 1-2 kg. Han veier i dag 30,5. Jeg øker derfor fôrmengden fra 4 dl daglig til 5 dl daglig. Førerhundtreneren klippet også klørne til Flex.

Apportering trente vi aldri på på samtreningskurset og jeg har ikke trent noe videre på det med Flex. Førerhundtreneren forsøkte grunnleggende innlæring av apport og det er tydelig at han kan det. Hun sa at om jeg trener apport med Flex 3-4 ganger daglig, vil han bli en flink apporteringshund. Etter kveldsluftingen i kveld trente jeg for første gang apport med ham alene. Det gikk fint, men han holder ikke apporten. Da sa treneren at jeg skulle presse underkjeven hans opp mens jeg sier "hold" og deretter "takk" for å få apporten. Det ser ut som at Flex synes apport er morsomt. Jeg bruker foreløpig leken hans, men etter hvert skal jeg bruke en apportbukk jeg har lagt et fint sted slik at jeg skulle finne den igjen...

Nøkkelord:

Gratulerer til alle førerhunder

I dag vil jeg gratulere alle førerhunder på den internasjonale førerhunddagen. Førerhunder verden over gjør bevegelse i hverdagen utrolig mye enklere for den synshemmede. Jeg hadde førerhund fra 2001-2012 og Flex har vært min førerhund fra mai 2014. Flex har med tiden blitt en svært dyktig førerhund. Det første året er krevende for både hund og bruker når man skal lære hverandre å kjenne på godt og vondt og for at førerhunden skal bli tryggere i jobben sin. Vi tar bybane, går til legekontor, treningssenter, kjøpesenter, dyreklinikk og i Bergen sentrum.

I Norge har vi en Likestillings- og Tilgjengelighetslov (DTL) som sier at det ikke er lov å diskriminere bl.a. "mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse". Det innebærer også at vi førerhundbrukere får tilgang til å ha med vårt mobilitetshjelpemiddel inn på butikk, restaurant, transportordninger (også drosjer) og andre offentlige steder. Selv om det ikke er tillat med dyr der det tilbys mat og matvarer, er førerhunder unntatt fra denne forskriften.

Norge og mange andre land har dette innført i lovverket, men likevel blir vi møtt med litt motstand pga. uvitenhet og fordommer. Jeg ønsker ikke å stå og krangle ved inngangen ved en restaurant og om restaurantbesøket er planlagt, ringer jeg restauranten på forhånd og reserverer bord "og jeg har med meg førerhund". Noen ganger må jeg også si "blindehund".

Men vårt naboland i øst har ikke noen slik lov. Her kan du se en video fra YouTube som viser godt situsjonen i Sverige og sammenlikner Sveriges manglende lovverk med andre land. i Finland har de et svært godt lovverk og rettigheter som førerhundbruker.

Å bli forstyrret kan være forvirrende

I dag gikk jeg til fysioterapeuten. Når jeg og Flex går av bybanen, går vi først motsatt vei av dit vi skal for å komme oss ut av bybaneperrongen som kan være full av folk og dernest går vi rundt perrongen og havner dit vi kunne ha gått direkte, men da med en gjeng med folk det kan være krevende og kanskje umulig å komme seg forbi eller igjennom. "Ja, dere går riktig nå" hører jeg en mann si. Jeg stopper opp. "Jo, bare fortsett, jeg vil bare se hvordan hunden jobber." Jeg og Flex søkte opp stolpen (som egentlig er et tre) og krysset veien. Forbi den sittende tiggeren som vi ikke tok oss tid til å snuse på i dag. Flex vil gå litt til venstre og jeg hører "nei, du må komme hitover" og vi gikk litt mot høyre. "Slik ja, nå går dere riktig." Jeg begynte å bli forvirret. Jeg må ha full konsentrasjon når jeg går for å lytte etter vegger og kjennetegn i underlaget. Nå visste jeg ikke lenger hvor jeg var, takket være den hjelpsomme mannen som tydeligvis visste hvor jeg skulle. "Ja, og så skal du her..."
"Hvordan vet du hvor jeg skal?"
"Nei, det vet jeg ikke, men det vet vel hunden?"
"Nei, det er jeg som må vite det." Jeg spurte om gatenavnet der fysioterapiinstituttet holdt til, men det visste han ikke hvor er. Plutselig merket jeg at Flex ville gå frem og litt til venstre, og der var døren inn til bygningen. "Jeg går inn her" sa jeg.
"Ja, du får prøve det."

Jeg begynte selvsagt å tenke litt over om denne mannen hadde sine baktanker med et eller annet, men jeg velger å vende det gode kinnet til og tro at han var interessert i førerhunder og bare ville hjelpe meg, men kom til kort til slutt.

Abonner på RSS - Førerhunden Flex