Dagligliv

Besøk til foreldrene mine

De to siste dagene av vår lille turné i Vest-Telemark tilbragte jeg hos mine foreldre. Nå var det nesten to år siden jeg sist var hjemme, så det var på høy tid å ta seg en liten tur. Det får bli et litt lengre besøk neste gang som blir i midten av mai. Min mor hadde laget hjemmelaget italiensk salat og til middag på søndag serverte de elgebiff med bakt potet eller ris med bearnaisesaus og kokt blomkål og brokkoli inntil. Det smakte utrolig godt! De gravde litt i kakebokstene og sannelig dukket det ikke opp kromkaker, smultringer og kling fra julebaksten på kakefatet. Julekaker smaker alltid godt. Jeg fikk også med meg litt kaker i kofferten hjem igjen.

Jeg og min far tok også turen nedom huset til bestefar som nå skal leies ut. Jeg har ikke vært der siden jeg siste gang møtte bestefar, dvs. for 10-12 år siden. Det å gå rundt og se meg omkring i det nyoppussede huset ga meg mange gode barndomsminner og jeg husket ganske detaljert hvordan rommene så ut med farger på gulv, vegger og møbler. Jeg husker jeg lekte kafé i stuen der dominobrikker gjorde nytten som sjokoladekakestykker. Jeg husker også at bestemor ofte hadde kålrot i kjøleskapet som jeg fikk når jeg var på besøk. Min bestemor ble noe dement de siste årene hun levde og det skal man ikke kjimse av, men man må forsøke å se lit av humoristiske sidene med sykdommen. Jeg husker en julaften hun pakket opp den samme gaven tre-fire ganger og ble like overrasket hver gang - "sjå NN, så flott!" sa hun til bestefar, blid som en sol. En gang var hun litt frustrert over at juni måned manglet i kalenderen, men det var fordi hun tidligere hadde revet ut juni fordi det var så søte førerhundvalper på baksiden.

En 1. søndag i februar

I dag ble det rester fra middagen kyllingquesedillas jeg laget på fredag til brunsj her i heimen. I pakken var det igjen én lefse, men jeg tror vi enten må ha fått en lefse for mye eller en for lite i pakken, for det pleier å være et partall. Jeg husker bare ikke om det er 8 eller 10 lefser. Etter brunsjen satte jeg meg til å pakke inn et par gaver til en venninne. Hun er opptatt av kroppen utvendig og innvendig og hun får derfor et par hudprodukter, sukkerfri sjokolade og drops i tillegg til sukkerfritt syltetøy og peanøttsmør. Når assistenten min kommer i morgen, skal jeg få postet til sammen tre pakker. En av pakkene er en julegave til min søster som jeg rett og slett glemte å sende med. Da jeg og assistenten min var på shopping for fire uker siden kjøpte jeg også to eksperimentsett til mine to nevøer på 7 og 9 år. Jeg skulle ha sendt dette for en måned siden, men jeg surrer med alt annet. Bedre sent enn aldri, er det noe som heter!

På fredag lånte jeg boken "Kokkelære - Den store kokeboka" av kokken Tom Victor Gausdal fra biblioteket. Jeg skanner den inn på A3-skanneren min. Jeg synes det er en god bok. Han skriver med et lettfattelig og ganske muntlig språk og forklarer begreper i et eget kapittel. Man får en innføring i hvordan man bør organisere kjøkkenet, litt om råvarene, utstyr på kjøkkenet og tips til hvordan få maten i grytene og opp på tallerkenen. Han gir kort innføring innen koking, blandsjering, damping, porsjering, seitering, pannesteking, grilling, ovnsbaking, gratinering, braissering, sous vide, confitering, frytering, tørking og salting.
Han deler mer enn 1.500 oppskrifter på alt fra alle typer middager, salater, marinader/krydderblandinger, bakverk, is/sorbet, desserter osv.

I dag satte samboeren min i gang med å sette sammen den nye kontorstolen og nattbordet jeg bestilte fra Ikea fredag for én uke siden. Jeg er fornøyd med å ha fått meg en myk og komfortabel kontorstol. Den er i svart skinn (trolig ikke ekte), men den fantes også i hvit. Jeg stiller meg da spørsmål ved hvor praktisk det må være å ha et hvit møbel man sitter mye i. Det ser kanskje fint ut, men jeg mener at møbler mer skal være praktiske enn hva de er fine å se på. Nattbordet jeg kjøpte meg har to ganske dype skuffer og jeg liker stilen da den er ganske enkelt utformet. Det var virkelig på høy tid med et nytt nattbord, for det jeg hadde var nær ved å falle sammen.

Nøkkelord:

Hvem tar mest hensyn til miljøet...?

I dag var det en på Facebook som delte et innlegg jeg synes var bra skrevet og som jeg har kopiert her. Det setter fingeren på noe vesentlig - er vi egentlig så omtenksomme med miljøet vårt når alt skal være så tidsbesparende og kostnadseffektivt? I dag er det kun mulig å få tak i engangsflasker mens man før brukte de samme flaskene om og om igjen. I dag bruker vi mye mer strøm og bensin, enten det er på kjøkkenet, på badet, med rulletrapper/heiser eller på treningssenteret. Les selv:

"Alle over 40 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen. Jeg sto i kassen på butikken nylig og skulle betale varene, da den unge kassereren foreslo at jeg burde ta med mine egne poser fordi plastposer ikke er bra for miljøet. Jeg beklaget og forklarte at vi hadde ikke den miljømessige måten å tenke på i vår tid. Kassereren svarte at: «Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner"
Hun hadde rett i en ting - vår generasjon hadde ikke miljøtenkning i "vår tid". Men hva hadde vi i vår tid? Etter mye grubling og søken dypt inne i min egen sjel begynte jeg å huske hva vihadde...

  • Vi hadde melkeflasker av glass som vi leverte tilbake og brusflasker som vi pantet. Butikken sendte dem tilbake til produsenten som vasket dem og brukte dem om igjen, både melkeflasker og brusflasker. Så de ble faktisk gjenbrukt mange ganger. Men vi hadde ikke tenkt på "miljøet". Dengang eksisterte nemlig en annen ting; NØYSOMHET.
  • Vi gikk ned trappene fordi vi ikke hadde heis eller rulletrapper i alle butikker, skoler og forretningsbygninger. Vi gikk til butikken for å handle og vi tok ikke bilen hver gang vi skulle flytte oss noen hunder meter. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke miljøhensyn dag og natt...
  • Engangsbleier visste vi ikke hva var, så bleiene ble rengjort og vasket, mange ganger før de var utslitte. Vi tørket klærne våre på klessnoren ute, ikke i et energikrevende monster. Sol og vind tørket klærne våre på vår tid. Barna arvet klær fra sine eldre søsken, og det var så absolutt ikke bestandig siste mote, eller merkevareklær. Men kassereren hadde fortsatt rett, vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden hadde vi en enkel TV eller radio hjemme, ikke en i hvert rom. TV'en hadde en liten skjerm som et lommetørkle - ikke som halve Stord! På kjøkkenet blandet, pisket og eltet vi alt med håndmakt, vi hadde ikke maskiner som gjorde det for oss. Når vi pakket skjøre gjenstander, brukte vi gamle aviser for å beskytte dem, vi hadde ikke bobleplast eller styrénputer. I de dager startet vi aldri en bensinslukende motor bare for å klippe plenen, vi dyttet klipperen for hånd. Vi fikk så mye mosjon og bevegelse på jobbe at vi ikke behøvde å gå til et treningsstudio som bruker elektriske maskiner som tredemøller, stairs-maskiner og mer. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke på miljøet.
  • Vi drakk vann fra springen i stedet for å bruke en plast kopp eller flaske hver gang. Å handle vann som er like dyrt som en flaske Cola, var ikke oppfunnet, og helt ufattelig på den tid, hvis noen hadde foreslått det. Vi fylte våre penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny. Vi erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen og alt, som i dag. Men vi tenkte ikke på miljøet.
  • På den tiden brukte folk buss og barna syklet eller gikk til skolen i stedet for at hver forelder måtte starte taxivirksomhet med åpningstid 24 timer i døgnet. Vi hadde en stikkontakt i hvert rom i stedet for et dusin uttak i en forgrening. Vi hadde ikke en datastyrt maskin som sender signaler 2000 mil ut i verdensrommet for å bestille pizza. Pizza eksisterte for øvrig ikke.
Er det ikke trist hvordan dagens generasjon klager over hvilke miljøgriser vi, den eldre generasjon er, bare fordi ordet "miljøtenkning" ikke var oppfunnet?"

Nøkkelord:

Shopping på Ikea

I ettermiddag møtte jeg samboeren min i sentrum og sammen tok vi bussen til Ikea. Jeg kjøpte noen småting, som litt flere frokostallerkener, konfektformer i silikon, et par kniver og potetmoser. Vi så også på kontorstoler og nattbord der jeg så meg ut en kontorstol som var god å sitte i og et nattbord med to skuffer som er i samme stil som et par kommoder jeg har fra før på soverommet.

Det er vanskelig å få med seg nattbord, kontorstol, småting og meg i rullestol på buss og bybane, og derfor valgte vi å bestille dette og noen ting vi ikke fant på
Ikea.no, som hermetiske flasker, krukker, toalettrullholder og dobørste. Det ville koste 590 kr. for å få sendt alt sammen i én pakke, men om jeg delte den opp i to, kostet pakken med småtingene og nattbordet 190 kr. og kontorstolen 150 kr, dvs. det halve av å få sendt alt i en pakke.

En annen ting vi ikke fant, var kurver og små bokser, men disse har de på Coop Obs. Jeg synes det er praktisk å organisere småting i kurver enten det er på kjøkkenet eller kontoret. Jeg har i det siste ryddet litt i bakeskapet og bakeskuffen min og putter nå småting i kurver. Jeg har også lagt blå, rød og gul tørrgjær i hver sin lille boks jeg har merket med punktskrift. Disse kan stables oppå hverandre og plass er spart. I skuffen hvor jeg har små poser med krydder, natron, stjerneanis osv. har jeg lagt disse i C6-konvolutter som jeg har merket med punktskrift. På benken ved siden av komfyren, har jeg en krukke med noen auser og visper oppi som er for store til å ha ned i skuffen sammen med annet kjøkkenredskap, og jeg kjøpte nå en krukke som er 7-8 cm videre i toppen og litt høyere enn den jeg har i dag.

Ut på shopping!

I dag var jeg på en liten shoppingrunde sammen med assistenten min. Jeg fikk handlet 5-6 overdeler og noe undertøy. Vi fant ingen skjørt. Det er tydeligvis ikke sessong for det, men gavekortene går ikke ut på dato før om ett år og jeg kan legge de til sides i noen måneder. Jeg vil tro skjørtene dukker frem i mai/juni. Assistenten min er flink til å finne klær jeg både liker og kler godt. For 10-12 år siden initerte jeg min søster med på en fargeanalyse. Etter timen fikk vi en folder som beskrev f.eks. hvilken kroppsfassong vi hadde, hvilken hårfrisyre vi kledde, hvilke briller som vi passet å ha og selvfølgelig hvilke klær som passet oss. Jeg er en lys person og kler godt rosa, lilla og blå i halvlyse farger. Jeg kler ikke gult, oransj og brunt. Jeg unngår av praktiske årsaker hvit tøy og føler meg mest komfortabel i mønstret tøy (gjerne små blomster), men det må ikke være prikker eller striper i tøyet.

Jeg fikk også kjøpt gaver til mine nevøer på 7 og 9 år. De får hver sin eksprimenteske i posten om noen dager. Den ene er om å lage raketter og den andre er noen kjemiting. Jeg fikk også kjøpt en kombinert bursdags- og julegave til en venninne. Hun får en del sukkerfritt pålegg, sukkerfrie sjokolade og drops i tillegg til noen hudprodukter.

Nøkkelord:

Bestemor...

I morgen, 1. januar, ville bestemor (på morssiden) ha blitt hele 90 år, men natt til 28. desember for nøyaktig 20 år siden forlot hun oss fra denne verden. Et halvt år tidligere hadde hun flyttet ut i en ny eldrebolig som lå sentralt til i det lille sentrumet av bygda. Det var kort vei ned til nærmeste samvirkelag. Jeg kunne se henne for meg der hun før jul gikk litt krokrygget og støttet seg til handlevognen mens øynene saumfôr hyllene på jakt etter julegaver. Pappa fikk alltid badesalt og jeg fikk gjerne noe badesåpe. Jeg husker svært godt den gangen jeg fikk en liten plastfigur på 15-20 cm av barne TV-figuren Max Mekker fra Sesam Stasjon. Der kom både innholdet og figuren til nytte hver for seg, for såpen var jo morsom å ha i vannet og jeg kunne leke med Max Mekker. Jeg og min mor klarer ikke å enes helt om når bestemor døde. Jeg tror det var kl. 2.40 natt til 28. desember 1997 mens min mor mener det var på ettermiddagen. Det er tross alt ikke så viktig, men det vi vet er at hun forlot oss den dagen. I dagboken min beskriver jeg en drøm to dager senere. Jeg skriver: "Selv om jeg ikke gråter savner jeg henne. Det er om natten at savnet kommer i form av drømmer. I natt drømte jeg: Det begynte så fint, det eneste jeg husker fra begynnelsen var en sterk sol og en svart asfalt. Plutselig var jeg i huset hennes og satt foran puffen til bestemor, til høyre satt mamma. Hun skulle til å gå inn på kjøkkenet og da reiste en i stolen til bestemor seg og bestemors stemme sa: "mamma, ta litt mer vann i ..." Jeg ropte bestemor og omfavnet henne. Husker jeg gråt, så glad var jeg for å se henne! Vi satt og pratet lenge. Noen bestilte en pizza. Og når pizzamannen i grønne klær kom, reiste jeg med ham. Jeg hørte telefonen ringe ute i gangen. Hver gang den ringer farer det en tanke igjennom hode mitt: Tenk om bestemor er død!"

I begravelsen gikk jeg og mine to søskenbarn frem til alteret og sang "Min båt er så liten":

"Min båt er så liten og havet så stort,
men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten,
da går det så bra,
på veien til himmelens land."

Det var tøft å miste bestemor som 15-åring. Det nærmeste jeg hadde vært døden tidligere, var da Pus døde to år tidligere. Vi hadde et svært nært forhold. Bestemor hadde bestemt at jeg skulle få et lite smykke med et hjerte etter henne. Derfor, på torsdag, gikk jeg med det smykket til minne om en flott og varm person. Jeg har mange gode minner å se tilbake på fra årene med bestemor. Et minne som kommer til å være ankret fast i meg, var alle de gangene jeg satt fremfor puffen hennes og vi delte ut kort, om og om igjen, til kronespoker. På det lengste kunne vi sitte både tre og fire timer uten pause. Det var som regel bestemor som vant og alle kronestykkene mine som jeg sparte opp igjennom ett år gikk til henne, men når vi etter tre-fire uker skulle dra hjem igjen, stabbet bestemor seg inn i spisskammerset og ga meg alle kronestykkene tilbake. For henne var ikke det viktigste å vinne, men å ha det gøy sammen med barnebarnet. Tanten min ble i blant med på noen omganger og bestemor ble kaldt for "gribbeline". Bestemor skalv ganske kraftig på hendene og noen ganger sprutet kortene utover gulvet. "Oj, du må plukke opp ho dama, for ho kan ikkje ligge der og fryse" sa hun da og pekte.

Nøkkelord:

Julegave til meg selv på Cacas.no

På julaften kom jeg over en spennende julegave til meg selv, men kalles det julegave når jeg selv må stå for betalingen? Jeg kom over nettbutikken Cacas.no som er en nettbutikk med mye bakeutstyr og ingredienser. Når jeg kommer over nettbutikker med spennende varer, går jeg først igjennom og klikker "Kjøp" på alt jeg vil ha. Deretter går jeg inn med sparekniven og sletter alt som strengt tatt er helt overflødig. Ja, det er jo en definisjonssak om hva som kalles overflødig når det kommer til kakepynt, men når jeg handler fra nettbutikker jeg ikke handler ofte fra, kjøper jeg litt kakepynt man ikke får tak i i dagligvare. På Cacas i denne omgangen kjøpte jeg bl.a. snøkrystaller, kakestrø i blå, rosa, sølv og gull. Andre forbruksvarer jeg kan nevne, er lakrispulver/ekstrakt, sitrongul icing, muffinsformer, pipetter for dråper, lime- og peppermynteekstrakt.

Noe jeg bruker til alle middagene mine er ulike pepperslag. Jeg har lenge tenkt på å kjøpe meg nye kverner for salt og pepper og på Cacas.no fant jeg saltkvern og pepperkvern som begge har mulighet for å justere fra fint til grovt. Noe annet jeg har ønsket meg lenge og som jeg endelig fant, er et rivjern som spesielt egner seg til å raspe sitronskall og ingefær.

Jeg kjøpte meg et sukkertermometer på Jernia for noen uker siden, men da jeg kom hjem fant jeg ut at det ikke kunne brukes på induksjonsplater. Nå kom jeg over sukkertermometer Maverick Digital For Candy som er et termometer samboeren min også klarer å lese av. Jeg ordner meg ofte slik at jeg får hjelp til å fylle muffinsformer, men jeg kjøpte også nå en isskje som fyller en standad muffinsform - den kan være nyttig for samboeren min også.

Assistenten min har bursdag om halvannen måneds tid. Hun er både glad i å bake og fargen rosa og derfor har jeg kjøpt et rosa roterende kakefat på stett. Jeg gleder meg til å gi henne det!

I dag...

I natt har jeg sovet så godt! Jeg sovnet raskt mens jeg hørte på lydboken "Den svarte boksen" av Michael Connely. Den handler om politietterforsker Harry Bosch: "Opptøyene i LA 1992. Ung kvinne funnet død. Er det en ulykke eller et planlagt mord? Rodney King-opptøyene i Los Angeles i 1992 forandret byen for alltid. Mange døde. Men var den unge, kvinnelige fotografen et tilfeldig offer, eller ble hun myrdet som en del av en større plan? Harry Bosch var på saken i 1992, men ble tvunget til å overlevere etterforskningen til spesialavdelingen for opptøyene. De klarte aldri å løse saken, og den unge kvinnens skjebne ble glemt. 20 år senere dukker det opp nye bevis og Harry dras inn i jakten på «den svarte boksen», beviset som kan løse den gamle saken."

Jeg sov til og med så godt i dag til morgenen at jeg ikke våknet da samboeren min stod opp for å gå på jobb. Jeg våknet av at det tikket inn en SMS med påminnelse om en tannlegetime jeg har til onsdag. Jeg hadde en avtale jeg skulle møtt opp til som var for tre kvarter siden, hadde jeg ikke? Jeg sjekket mobilen. Fant SMS-en fra frisøren, men der var det ingen påminelse. Puh... I dag hadde jeg ingen andre planer på agendaen enn at assistenten min skulle komme. Middag ble wokrester fra fryseren.

I dag var assistenten min her. jeg fikk merket bl.a. noen krydder og forskjellige kakepynt i punktskrift. Etter at vi kjøpte en hylle med skuff som vaskemaskinen står oppå, måtte vi ha vaskepulveret i en egen boks. Den har jeg nå merket med punktskrift og dynotape slik at også samboeren min kan se hvilket vaskepulver han tar i maskinen.

Jeg har ikke fått pakket inn de siste julegavene, så det får jeg gjøre i morgen. Da jeg jobbet på kurs i slutten av november, var det en assistent som sa at hun elsket alt som hadde smak av mint. Jeg kom over en pose med kaffe som nettopp hadde mintsmak. Den skal jeg derfor sende til denne damen som en liten overraskelse i desember - og jeg forventer ingenting tilbake. Jeg synes bare det er hyggelig å kunne glede andre mennesker!

Nøkkelord:

Ut på desember-shopping

I dag var samboeren min og jeg ute på shopping. Det var utrolig godt å komme ut i frisk luft og jeg er svært takknemlig for at han orket trille på meg i slaps og snø. Vi dro på Lagunen. Der var jeg innom Jernia hvor jeg kjøpte meg en mandelkvern, et sett med kakebokser og et sukkertermometer som var integrert i en slikkepott. Denne hadde også tall som samboeren min som er svaksynt klarte å se. Jeg ser ikke nødvendigheten av å skaffe meg et sukkertermometer som jeg f.eks. kan avlese med en app på iPhonen, for å smelte sukker, lage karamell og annet som krever høy og nøyaktig varme tør jeg ikke å gjøre alene når jeg ikke ser. Da får jeg hjelp f.eks. av assistenten eller samboeren min. Men, litt dumt, for da jeg kom hjem, oppdaget jeg at termometeret ikke kunne brukes på induksjonstopp.

Videre gikk turen innom et par andre butikker hvor jeg kjøpte noe julepynt. En god venninne av meg hadde bursdag i mars/april, men jeg har enda ikke fått somlet meg til å sende henne en liten bursdagsgave. Hun skal få to tekopper, te i løsvekt, to tesiler og en pose eksklusiv kaffe til bursdagsgave og til jul gir jeg henne tre julepyntegjenstander, deriblant en lysestake som går på batteri. En annen venninne får også to pyntegjenstander til jul jeg tror hun vil like i tillegg til en konfekteske. Assistenten min får et gavekort og en stor eske med Kong Håkon. Jeg synes det er viktig å vise at jeg verdsetter den jobben hun gjør for meg.

Samboeren min løp også langs hyllene på Coop Obs for å finne frem litt matvarer. Vi skal også kjøpe noen nye middagstallerkener, men det gjør jeg en dag sammen med assistenten min. Jeg så på noen tallerkener på Jernia, men jeg synes det er dyrt å betale mer enn 500 kr. for kun fire tallerkener. På Coop hadde de noen rimeligere tallerkener der jeg får 9 tallerkener for samme prisen. Jeg vil tro at tallerkenene holder omtrent samme kvalitet, men de har ikke Rosendal-navnet på seg. Jeg så på Christiania Glasmagasin at de solgte tallerkener som kostet mer enn 950 kr. pr. tallerken. Det kaller jeg bokstavelig talt å spise fra gulltallerken!

(Edit: Innlegget ble postet 26. desember 2017.)

Nøkkelord:

Varm sjokolade i desemberkulden

I dag kom min søster og familie innom. De har i år vært ute i rimelig tid med julegavene og dro på shopping allerede 1. søndag i advent. Jeg ønsket guttene velkommen med å invitere enkelt på varm sjokolade med vispet krem. Jeg hadde egentlig tenkt å kun lage med 1 l. melk, men det var godt jeg valgte å hive oppi en halv liter ekstra, for den varme sjokoladen falt i smak i guttenes ganer og alt ble drukket opp. Det var artig å se de sette så stor pris på noe som var laget på 5 minutter. "Tante, jeg synes du lager så mye godt og at du burde bli kokk når du blir stor" sa eldstemann på 9 år. Jeg sa at jeg skulle vurdere tilbudet.

Vi har pyntet til jul. En lysestake med 7 lys i en spiss har vi satt i vinduskarmen i stuen og da samboeren min foreslo at vi kunne ha en mindre modell stående ute i fellesgangen, synes jeg det var en svært god idé.

Nøkkelord:

Blodprøve og henvisning til ergoterapitjenesten

I dag hadde jeg time til fastlegen. Der fikk jeg målt CRP-en, etter at jeg var innlagt på sykehuset pga. lungebetennelsen for to uker siden. Den var blitt normal og igjen underer jeg meg litt på hvorfor legen skrev ut tre typer antibiotika til meg når det viste seg at kroppen klarer å ordne opp selv. Myndighetene sier jo at vi her i Norge har et altfor høyt forbruk av antibiotika. Legen ønsket også å ta serunspeil (å måle konsentrasjonen) av Vimpat som nevrologen foreskrev 4. oktober.

Han sendte også en henvisning til ergoterapitjenesten i kommunen. De vil ta kontakt for å avtale et vurderingsbesøk hvor vi skal diskutere hjelpemidler i dagliglivet. Jeg vil spørre om å få utlånt en husmorstol og en mer tilpasset rullestol. Jeg håper de er lette på labben. Det hadde vært fint å i hvert fall få på plass en husmorstol på kjøkkenet, særlig nå før jul. Om de ikke tar kontakt i løpet av et par uker vil jeg nok selv kontakte de.

Nøkkelord:

Besøk i helgen

Nå i helgen har vi hatt gleden av å kunne huse min samboers foreldre. Flotte og rause mennesker jeg trives godt i lag med. På torsdag hadde jeg tenkt å lage fiskemiddag med potet og kokte grønnsaker inntil, men det viste seg at de kom sent. Det ble derfor til at jeg laget fruktsalat servert med mager vaniljekesam. På lørdags formiddag var min samboer og hans far ute og kjøpte en hylle til å sette under vaskemaskinen og tørketrommelen. I hyllen er det også en skuff hvor vi kan ha vaskemiddel og skyllemiddel. Vaskemaskinen har med denne blitt ca. 20 cm høyere. Svigermor benyttet anledningen til å vaske der vaskemaskinen hadde stått og hun shinet opp resten av badet.

På kvelden ble vi invitert ut på restaurant. Vi endte til slutt opp på China Palace og de serverte som de alltid gjør. Jeg spiste en stor vårrull og til dessert klarte jeg å spise 2/3 av en nydelig ostekake. Den hadde en tynn og fin bunn dekket av et lag med ostekrem iblandet sitron. Den var utrolig god. Jeg har forsøkt å finne ut hva den kan inneholde. Jeg ser for meg at den kan være laget av en jevn blanding med ostekrem, melis, vispet krem og sitrongelé.

Uansett, takk for et hyggelig besøk og dere er velkommen tilbake!

Nøkkelord:

Til nevrolog og Pasientreiser i Helse Bergen

Forrige onsdag var jeg til nevrolog. Jeg kontaktet nevrologisk poliklinikk og fikk snakke med en sykepleier. Jeg forklarte henne at jeg hadde i den siste tiden hatt tre anfall på fire uker. Hun satte meg opp til en time 6 dager senere. Nevrologen satte meg på Vimpat. Den gjør meg usigelig trøtt 4-5 timer etter inntak, men jeg håper det bare er oppstartsbivirkninger. De fleste epilepsimedisiner har den bivirkningen at den "sløver ned" hjernen. Det er kanskje eneste måten de klarer å redusere hastigheten på nevronene mellom hjernecellene på? Men jeg har gått på medisiner som har gitt sløvhet hele døgnet. På orfiril opplevde jeg trøtthet hele dagen etter morgendosen, men det var også heldigvis kun de to-tre første ukene. Jeg vet om enkelte som opplever å være sløv hele døgnet.

Jeg skal inn igjen til ny konsultasjon hos nevrolog i desember, men kjenner jeg nevrologisk poliklinikk rett, blir det nok da i januar...

Nå ser det ut til at de har konkludert med hvilken epilepsitype jeg har. De innhentet EEG-bilder fra en undersøkelse jeg gjorde på sykehuset i Kristiansand for 13-14 år siden og den viser at jeg har "partsiell epilepsi med sekundær generalisering". Oversatt til folkelig norsk, vil det si at anfallet starter et sted i hjernen, i mitt tilfelle i ene tinningen, og går etter hvert over til å ramme hele hjernen, som fører til bevisstløshet. Det positive med at jeg har partsiell epilepsi og ikke GTK, er at det finnes flere medisiner å velge blant.

"Ved både enkle og komplekse partielle anfall kan den elektriske aktiviteten noen ganger spre seg slik at hele hjernen blir omfattet. Dette kalles et partielt anfall med sekundær generalisering. Hos enkelte opptrer dette som at et enkelt partielt anfall går over i en generalisert type. Hos andre oppstår den generaliserte fasen nesten umiddelbart, og bare EEG (elektrisk måling av hjerneaktiviteten) kan vise at anfallet først var partielt."
(Hentet fra "Epilepsi - Varianter" fra NHI.ni)

"Partielle anfall med sekundær generalisering begynner som enkle eller komplekse partielle anfall, men deretter spredes (generaliseres) til resten av hjernen og ser ut som generaliserte tonisk-kloniske anfall. Disse to typer kan lett forveksles, men de behandles annerledes. De fleste tonisk-kloniske anfall hos voksne begynner som delvise anfall og er forårsaket av delvis epilepsi. Generelle tonisk-kloniske anfall er vanlig hos barn."
(Hentet fra "Epilepsi - symptomer" fra legol.com)

Jeg er, dessverre, avhengig av drosje for å komme meg til sykehuset. Når jeg skulle hjem igjen, måtte jeg vente i mer enn én time på drosje. Jeg tok kontakt med Pasientreiser, som organiserer pasienttransporten i Helse Bergen, og spurte om de hadde en maksimal ventetid på tur. Jeg var høflig når jeg spurte, men fikk et surt svar tilbake om at de prioriterte pasientreiser til behandling mens hjemreiser fikk vær så god å vente. Når drosjen endelig kom, var det en dame til i bilen og hun hadde ventet i halvannen time. Hun kunne fortelle at det hadde sittet en dame på 93 år og ventet like lenge som hun jeg delte drosje med, og hun satt og ventet når det ble hennes tur. Det er rett og slett skammelig av Pasientreiser å behandle eldre mennesker på den måten. En ting er når jeg må vente på tur, som er ung og sprek, men en gammel dame på 93 år burde ikke vente så lenge. Man burde ta menneskelige hensyn og ikke kun tenke økonomi, er min mening.

Nøkkelord:

Hos frisør og på restaurant

I dag var jeg en tur til frisøren. Til lørdag (16. september) skal jeg i bryllupet til min samboers yngste søster. Da var det på tide å gjøre noe med håret. Luggen var altfor lang og håret begynte å bli slitt i tuppene. I tillegg til å klippe meg, stripet jeg også etterveksten. Siden jeg har langt hår, bruker de sølvfolie. På mitt hår brukte hun nøyaktig 59 folieark. Det tok nøyaktig én time å få på plass foliearkene. Jeg satt til sammen i frisørstolen i to timer. Jeg og frisøren skravlet hele tiden, om alt fra hunder, forurensning til USA. Mens jeg ventet på at blekemiddelet skulle virke, satt jeg og leste e-post. Da slår jeg på «skjermteppet» på mobilen (dvs. at skjermen blir svart) og mens mobilen lå på bordet fremfor meg, satt jeg med leselisten på 24 tegn og leste.

Da jeg var ferdig hos frisøren, møtte samboeren min meg og vi gikk for å spise middag på Ma ma thai hvor vi begge bestilte and i rød karri og kokosmelk med grønnsaker. Grønnsakene var hovedsakelig cherrytomater og biter av fersk ananas. Det var ganske godt, men jeg skal nok innrømme at jeg ikke klarer å kjenne forskjell på smak av and og kylling. Det er mulig jeg har en dårlig utviklet gane...

Kjerringråd

I dag kom jeg over nettsiden Kjerringrådkroken.com, som var både en morsom og matnyttig side. Jeg har ikke fått sett så mye på siden enda, men jeg velger her å dele 8 tips jeg synes var nyttige og som jeg skal legge meg på minnet - spesielt ang. lukt i søppelbøtten:

Desinfiser svampene
Bakterier trives godt i vaskesvampen. Gjør derfor til vane å klemme ut fuktigheten fra svampene hver kveld. Desinfiser de deretter ved å putte de i mikrobølgeovnen på høyeste effekt i ett minutt.

Rask løsning for tett sluk
Dersom du merker at sluken din holder på å gå tett, kan følgende være løsningen. Ta en halv kopp med bakepulver nedi sluket, og følg opp med en halv kopp med eddik. Dekk så til sluken med en våt klut. Vent fem minutter, og skyll så ned med varmt vann.

Fjerne små glasskår med klesrulle
Når uhellet er ute, og man har knust et glass, er det ikke alltid like enkelt å få kosta opp alle glassbitene. Bittesmå glasskår har en tendens til å gjemme seg unna både kost og støvsuger. Som et ekstra sikkerhetstiltak kan du derfor rulle over gulvet med en klesrulle, da får du garantert med deg alle bitene. Dette tipset kan også fungere bra dersom du har knust noe i oppvaskmaskinen.

Bruk et kaffefilter til å fjerne støv fra skjermer
Fortvil ikke dersom du mangler mikrofiberklut. Et kaffefilter kan faktisk gjøre samme nytten når du skal tørke støv fra PCen, TVen eller andre skjermer.

Sitronsaft på flekker
Sitronsaft er som ren magi på flekkete skjærebrett. Del en sitron i to, og klem saften ut på den flekkete overflaten. La det så virke i 20 minutter, før du skyller av. Resultatet er et flekkfritt skjærebrettet, som i tillegg lukter sitronfriskt.

Avispapir i søppeldunken
Dersom du plages av lukt og lekkasje i søppeldunkene (dette er kanskje spesielt et problem for matavfall) kan dette være løsningen. Krøll sammen et avispappir og legg det i bunnen av søppelkassen. Dette vil absorbere både lukt og fuktighet.

Rengjøre blender
Det å rengjøre en blender er fantastisk enkelt. Fyll den halvfull med varmt vann, og tilsett litt oppvaskmiddel. Kjør så blenderen i noen sekunder, slik at alt blandes sammen. Skyll deretter, og sett den til tørk

Nøkkelord:

Epilepsisliten og hjemmelaget burger med Worcestershire saus

I går var jeg ekstremt sliten. Jeg sov ca. 5 timer natt til i går og på formiddagen sov jeg i to timer til. Jeg skulle jo egentlig ha vært med min søster ut på shopping, men det måtte jeg dessverre avlyse. Veldig synd, og irriterende, når hun først var i byen. Men det kommer nok flere anledninger. Utover lørdagskvelden, følte jeg meg «epilepsisliten» og ble bekymret for om et epilepsianfall var i anmars. Det var det heldigvis ikke. Jeg sov 11 timer natt til i dag og det hjalp godt.

I går hadde vi hjemmelaget burger og hjemmelagde, stekte potetbåter. De ble ikke så vellykket i kveld heller og konklusjonen må være at de kokte potetene trenger lang tid på å tørke tilstrekkelig før de får på seg olje og settes i stekeovnen. I går fikk de ca. halvannen time på seg til tørking mens vi lot de tørke i 6 timer da de ble svært vellykket. Vi lager burger av karbonadedeig og Worcestershire saus. Tipset om Worcestershire saus, fikk jeg da jeg fant oppskriften på en amerikansk cheese-burger. Vi bruker 2 ts saus på 300 g karbonadedeig og jeg krydrer med hvit pepper til det begynner å lukte pepper. Det blir perfekt krydring. Jeg husker en gang vi tok 2 ss Worcestershire saus istedenfor 2 ts og det ble altfor mye saus - vi kunne helle av saus fra bollen...

Nøkkelord:

Min søster kommer på besøk

I dag kommer min søster på besøk og skal sove over til i morgen. Det blir veldig koselig og jeg gleder meg. Hun skal også ha med seg bunaden min. I midten av september i år skal lillesøsteren til samboeren min gifte seg og da skal jeg ha på meg bunaden.

Jeg tenker å servere spaghetti bolognese som bare er å koke opp og krydre ettersom jeg både stekte kjøttdeig og kuttet opp grønnsaker i går kveld. Jeg må nok kanskje være litt mer forsiktig med krydringen når maten skal serveres til min søster. Jeg er ikke sikker på hvor godt vant hun er til sterk mat. Antakelig er hun ikke det siden hun lager middager som barn på 7 og 9 år skal spise.

(Edit - tilføyd på kvelden: Jeg krydret denne gangen med hvit pepper, litt cayennepepper, koriander og sitronpepper.)

I dag har jeg laget panna cotta med vaniljekesam. Denne skal være en magrere variant enn f.eks. panna cotta med kremfløte. Når jeg laget den, synes jeg at jeg måtte ha i mer melis enn hva det stod i oppskriften for at panna cottaen ikke skulle få den syrlige smaken som følger med vaniljekesamen. Ofte synes jeg at magrere desserter, der kremfløte erstattes med annet, ikke blir like gode, men etter hva jeg har lest på nettet skal ikke dette i like stor grad gjelde for panna cotta med vaniljekesam. Det gjenstår å se!

Søsteren min sier ofte, når hun kommer på besøk at: «Du må ikke stresse med å lage noe...» Jeg stresser ikke; jeg gjør det jeg liker og trives med å gjøre og jeg synes selvfølgelig det er gøy å kunne lage noe godt når jeg får besøk av min søster som jeg ikke ser så ofte. Det er ikke så ofte jeg får anledning til å lage noe til andre enn meg og samboeren min og da vet jeg å benytte de anledningene jeg får.

Litt tanker om barneoppdragelse

I dag har jeg lest to tankevekkende artikler med to helt forskjellige holdninger til hvordan barn skal behandles og oppdras. I artikkelen til Malin Meekatt Birgersson «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn» og hun sier bl.a. med litt ironi i tonen: «Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.»

Først må jeg få lov til å understreke med tykk tusj at jeg er ingen barnepedagog, men jeg har gjort meg opp noen tanker etter å ha lest litt pedagogikk, interessert meg for barneoppdragelse og jobbet tett på førerhunder i 16 år. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke parallellene mellom hunder og barn for sterkt, men jeg vet, både på meg selv og når jeg ser responsen på hundene mine, at positiv respons, har mye større virkning enn negative tilbakemeldinger og korreks. Slik er det også med oss mennesker. Når vi får gode og positive tilbakemeldinger på det vi gjør, får vi lyst til å fortsette med det vi gjør og vi ønsker å gjøre det bedre. Barn trenger å få veiledning om hvordan de f.eks. skal oppføre seg ovenfor og blant andre barn og voksne, men det er stor forskjell på hvilket resultat man får om man enten gir positiv eller negativ tilbakemelding.

På 1980-tallet ble det utgitt en bok med en talende tittel for hvilket syn som rådet av synet på hundeoppdragelse på den tiden; «Du er sjefen» av Geir R. Nordenstam, som handler om at hunder skal tuktes og straffes til lydighet. Resultatet var at man fikk en hund som gjorde slik du ba den om å gjøre, men du fikk også en redd og usikker hund. Det samme gjelder også barn. Likevel, alt med måte. Det skal være lov å si «nei» til både hunder og barn, og noen ganger må vi korrigere de. Det er, heldigvis, hverken lov til å slå hunder eller barn, men vi kan snakke med de. Vi kan si «nei» til førerhunden om den ikke stopper for en kant, ta den tilbake, slå lett på kanten med stokken og si «passe på» og la den forsøke på nytt. Alle må få en ny sjanse og vise om de har forstått eller ikke.

Birgersson kommer med følgende eksempel: «Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit?»

Når et barn sier noe så uforskammet til sin mamma, må barnet få beskjed om at slik snakker vi ikke. Det handler om å lære å ha respekt for andre. Om hun sa det slik hun beskrev her og det ikke ble gjort med høy, men bestemt, stemme synes jeg hun gjorde det på en god måte. Barn har oftest svært god hørsel og det er ikke nødvendig å rope til dem. Jeg mener at det beste er å være bestemt og konsekvent. Og igjen, det gjelder også for hunder. Da vet barn og hunder hva de skal og ikke skal gjøre og de vet hvilke rammer de har å forholde seg innenfor. Flex vet at når det ringer på døren, skal han gå på plassen sin og ikke komme og hilse på besøket før jeg sier «vær så god». Dette vet han fordi jeg har vært konsekvent og gjort det slik siden den dagen han flyttet inn hos meg.

Videre skriver Birgersson: «Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje... i et par minutter. Men den kommer tilbake.» Jeg tror, som henne, at kjærligheten ikke forsvinner og barn har godt av grenser, men om grensene settes slik at barnet blir redd, har man ikke «kjærlighet» slik jeg tenker på den, men et nært og usikkert bånd fordi barn alltid er lojale overfor sine foreldre sine nesten uansett hva de gjør mot dem. Husk på hunden som ble redd og usikker...

Og videre leser jeg i artikkelen «Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn» hvor Håvard Tjora blir intervjuet. Som kontrast til Birgersson sier han følgende: «Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig. Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.»

Og han sier det jeg var inne på tidligere, at vi har alle behov for å få positiv tilbakemelding på det vi gjør: «Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!» Når jeg underviser i punktskrift på Blindeforbundets rehabiliteringskurs bruker jeg positive tilbakemeldinger bevisst. Hele tiden under selve lesningen og om det er en gruppe som kommer mye lengre enn de andre, kan jeg selv om det kanskje ikke er helt pedagogisk riktig, si at «dere er den gruppen som har kommet lengst.» Da viser det seg at det skaper en positiv «konkurranse» blant deltakerne og iveren og interessen øker.

Og til sist, som et lite svar på morens tilbakemelding på den uforskammede gutten: « Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.» Ja, svaret er innlysende i de fleste tilfeller, men i eksempelet til Birgersson mener jeg at det er riktig å snakke til barnet selv om andre hører på; det er viktig at de andre barna til stede også skal få vite at dette ikke er grei adferd.

Og, vi kan jo også ha regelen som en venn på Facebook kom med: Å tørre å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som
publikum.

Nøkkelord:

Noe fornuftig å finne på Facebook

Det er ikke så ofte at det er noe fornuftig på Facebook å lese når det kommer til statusoppdateringer, men i dag kom jeg over en interessant diskusjon til en person som delte artikkelen til VG, «Ble nektet adgang på Brimifjellstugu», og som jeg kommenterte på bloggen «En god venn og hjelper. Flere nettaviser åpner for kommentarer på artikler og det er utrolig, og skammelig, hva folk får seg til å skrive. Det er trygt å sitte bak skjermen og et tastatur å ytre sine meninger når man ikke må stå ansikt til ansikt med personen man snakker til eller om. På Facebook skriver en person som er førerhundbruker:

«En god tanke jeg forsøker å holde på, når jeg skriver på kommentarfelt er at jeg
skulle turt å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som publikum. Mener jeg at jeg ikke kunne det, bør jeg se på formuleringen før den postes. Har sikkert ofte nok skrevet feil ting likevel, men tror det er en god leveregel for å moderere seg selv. Lett å bli trygg bak tastaturet og bli revet med i diskusjonen.»

En annen førerhundbruker beskriver en kommentar i et kommentarfelt slik: « Jeg leste det, og jeg ble helt sjokkert, da en kar sier at førerhunden må ligge et sted Unna og den kunne slikke seg i ræva og så gå og ta mat fra andre gjester... og det ville være så uhygienisk... Hva feiler det egentlig folk her i landet??»

Ja, det kan han sannelig spørre seg om! Jeg har sett de samme tendenser på diskusjonsforum hvor man kan skrive som Anonym Bruker, dvs. at det står «AnonymBruker», og ikke det valgte brukernavnet. Som Anonym Bruker er det ingen som kan gjenkjenne deg så sant det ikke er noen brukere på forumet som bruker altfor mye tid der og som gjenkjenner skrivestil og skrivefeil.

Nøkkelord:

Jeg er alene hjemme

Denne uken er Flex og jeg alene hjemme. I går dro samboeren min med bussen til foreldrene sine og skal være der til fredag. Jeg valgte å ikke bli med siden jeg har en avtale på tirsdag 25. juli som jeg bør forberede meg litt til og jeg synes det ble mye reising, 6 timer med buss én vei, for å være på ferie i 6 dager. Hadde jeg visst at vi skulle tilbake allerede på fredag, kunne jeg blitt med, men opprinnelig var planen å dra hjem igjen på søndag. Men, jeg skal innrømme med litt nedslått blikk, at jeg synes det er litt godt å ha heimen for meg selv. Middagslagingen tar jeg svært lett på denne uken. Det har stort sett gått i nudler og Fjordland. Jeg må smile litt av meg selv også; jeg kan lage middager fra bunnen av, men å lage i stand nudler måtte samboeren min vise meg hvordan jeg gjorde. Men, nå er jeg blitt flink til å lage nudler og kan stille i mesterklassen i «nuddellaging» i NM.

Jeg nevnte på Fjordland. Det hender i blant at vi tar en lettvint middag. Mine favoritter har vært fiskeboller og kyllingrettene deres, men for tre ukers tid siden smakte jeg på svinesteiken deres og den var svært god, og kan anbefales. En gang forsøkte jeg Fjordlands fårikål, det jeg er så glad i, men den var trauste saker. Kålen var slapp og kjøttet var smakløst. Det beste i den retten var potetene og potetene til Fjordland pleier vanligvis ikke å være noe å rope hurra for...

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Dagligliv