Dagligliv

Min søster kommer på besøk

I dag kommer min søster på besøk og skal sove over til i morgen. Det blir veldig koselig og jeg gleder meg. Hun skal også ha med seg bunaden min. I midten av september i år skal lillesøsteren til samboeren min gifte seg og da skal jeg ha på meg bunaden.

Jeg tenker å servere spaghetti bolognese som bare er å koke opp og krydre ettersom jeg både stekte kjøttdeig og kuttet opp grønnsaker i går kveld. Jeg må nok kanskje være litt mer forsiktig med krydringen når maten skal serveres til min søster. Jeg er ikke sikker på hvor godt vant hun er til sterk mat. Antakelig er hun ikke det siden hun lager middager som barn på 7 og 9 år skal spise. Jeg husker vi var ute på en indisk restaurant da jeg bodde i Kristiansand (det må være 13-14 år siden) og da synes hun at maten var sterk. Men på indisk restaurant kan maten bli sterk om man ikke kjenner til krydringen og tradisjonene.

I dag har jeg laget panna cotta med vaniljekesam. Denne skal være en magrere variant enn f.eks. panna cotta med kremfløte. Når jeg laget den, synes jeg at jeg måtte ha i mer melis enn hva det stod i oppskriften for at panna cottaen ikke skulle få den syrlige smaken som følger med vaniljekesamen. Ofte synes jeg at magrere desserter, der kremfløte erstattes med annet, ikke blir like gode, men etter hva jeg har lest på nettet skal ikke dette i like stor grad gjelde for panna cotta med vaniljekesam. Det gjenstår å se!

Søsteren min sier ofte, når hun kommer på besøk at: «Du må ikke stresse med å lage noe...» Jeg stresser ikke; jeg gjør det jeg liker og trives med å gjøre og jeg synes selvfølgelig det er gøy å kunne lage noe godt når jeg får besøk av min søster som jeg ikke ser så ofte. Det er ikke så ofte jeg får anledning til å lage noe til andre enn meg og samboeren min og da vet jeg å benytte de anledningene jeg får.

Litt tanker om barneoppdragelse

I dag har jeg lest to tankevekkende artikler med to helt forskjellige holdninger til hvordan barn skal behandles og oppdras. I artikkelen til Malin Meekatt Birgersson «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn» og hun sier bl.a. med litt ironi i tonen: «Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.»

Først må jeg få lov til å understreke med tykk tusj at jeg er ingen barnepedagog, men jeg har gjort meg opp noen tanker etter å ha lest litt pedagogikk, interessert meg for barneoppdragelse og jobbet tett på førerhunder i 16 år. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke parallellene mellom hunder og barn for sterkt, men jeg vet, både på meg selv og når jeg ser responsen på hundene mine, at positiv respons, har mye større virkning enn negative tilbakemeldinger og korreks. Slik er det også med oss mennesker. Når vi får gode og positive tilbakemeldinger på det vi gjør, får vi lyst til å fortsette med det vi gjør og vi ønsker å gjøre det bedre. Barn trenger å få veiledning om hvordan de f.eks. skal oppføre seg ovenfor og blant andre barn og voksne, men det er stor forskjell på hvilket resultat man får om man enten gir positiv eller negativ tilbakemelding.

På 1980-tallet ble det utgitt en bok med en talende tittel for hvilket syn som rådet av synet på hundeoppdragelse på den tiden; «Du er sjefen» av Geir R. Nordenstam, som handler om at hunder skal tuktes og straffes til lydighet. Resultatet var at man fikk en hund som gjorde slik du ba den om å gjøre, men du fikk også en redd og usikker hund. Det samme gjelder også barn. Likevel, alt med måte. Det skal være lov å si «nei» til både hunder og barn, og noen ganger må vi korrigere de. Det er, heldigvis, hverken lov til å slå hunder eller barn, men vi kan snakke med de. Vi kan si «nei» til førerhunden om den ikke stopper for en kant, ta den tilbake, slå lett på kanten med stokken og si «passe på» og la den forsøke på nytt. Alle må få en ny sjanse og vise om de har forstått eller ikke.

Birgersson kommer med følgende eksempel: «Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit?»

Når et barn sier noe så uforskammet til sin mamma, må barnet få beskjed om at slik snakker vi ikke. Det handler om å lære å ha respekt for andre. Om hun sa det slik hun beskrev her og det ikke ble gjort med høy, men bestemt, stemme synes jeg hun gjorde det på en god måte. Barn har oftest svært god hørsel og det er ikke nødvendig å rope til dem. Jeg mener at det beste er å være bestemt og konsekvent. Og igjen, det gjelder også for hunder. Da vet barn og hunder hva de skal og ikke skal gjøre og de vet hvilke rammer de har å forholde seg innenfor. Flex vet at når det ringer på døren, skal han gå på plassen sin og ikke komme og hilse på besøket før jeg sier «vær så god». Dette vet han fordi jeg har vært konsekvent og gjort det slik siden den dagen han flyttet inn hos meg.

Videre skriver Birgersson: «Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje... i et par minutter. Men den kommer tilbake.» Jeg tror, som henne, at kjærligheten ikke forsvinner og barn har godt av grenser, men om grensene settes slik at barnet blir redd, har man ikke «kjærlighet» slik jeg tenker på den, men et nært og usikkert bånd fordi barn alltid er lojale overfor sine foreldre sine nesten uansett hva de gjør mot dem. Husk på hunden som ble redd og usikker...

Og videre leser jeg i artikkelen «Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn» hvor Håvard Tjora blir intervjuet. Som kontrast til Birgersson sier han følgende: «Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig. Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.»

Og han sier det jeg var inne på tidligere, at vi har alle behov for å få positiv tilbakemelding på det vi gjør: «Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!» Når jeg underviser i punktskrift på Blindeforbundets rehabiliteringskurs bruker jeg positive tilbakemeldinger bevisst. Hele tiden under selve lesningen og om det er en gruppe som kommer mye lengre enn de andre, kan jeg selv om det kanskje ikke er helt pedagogisk riktig, si at «dere er den gruppen som har kommet lengst.» Da viser det seg at det skaper en positiv «konkurranse» blant deltakerne og iveren og interessen øker.

Og til sist, som et lite svar på morens tilbakemelding på den uforskammede gutten: « Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.» Ja, svaret er innlysende i de fleste tilfeller, men i eksempelet til Birgersson mener jeg at det er riktig å snakke til barnet selv om andre hører på; det er viktig at de andre barna til stede også skal få vite at dette ikke er grei adferd.

Og, vi kan jo også ha regelen som en venn på Facebook kom med: Å tørre å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som
publikum.

Nøkkelord:

Noe fornuftig å finne på Facebook

Det er ikke så ofte at det er noe fornuftig på Facebook å lese når det kommer til statusoppdateringer, men i dag kom jeg over en interessant diskusjon til en person som delte artikkelen til VG, «Ble nektet adgang på Brimifjellstugu», og som jeg kommenterte på bloggen «En god venn og hjelper. Flere nettaviser åpner for kommentarer på artikler og det er utrolig, og skammelig, hva folk får seg til å skrive. Det er trygt å sitte bak skjermen og et tastatur å ytre sine meninger når man ikke må stå ansikt til ansikt med personen man snakker til eller om. På Facebook skriver en person som er førerhundbruker:

«En god tanke jeg forsøker å holde på, når jeg skriver på kommentarfelt er at jeg
skulle turt å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som publikum. Mener jeg at jeg ikke kunne det, bør jeg se på formuleringen før den postes. Har sikkert ofte nok skrevet feil ting likevel, men tror det er en god leveregel for å moderere seg selv. Lett å bli trygg bak tastaturet og bli revet med i diskusjonen.»

En annen førerhundbruker beskriver en kommentar i et kommentarfelt slik: « Jeg leste det, og jeg ble helt sjokkert, da en kar sier at førerhunden må ligge et sted Unna og den kunne slikke seg i ræva og så gå og ta mat fra andre gjester... og det ville være så uhygienisk... Hva feiler det egentlig folk her i landet??»

Ja, det kan han sannelig spørre seg om! Jeg har sett de samme tendenser på diskusjonsforum hvor man kan skrive som Anonym Bruker, dvs. at det står «AnonymBruker», og ikke det valgte brukernavnet. Som Anonym Bruker er det ingen som kan gjenkjenne deg så sant det ikke er noen brukere på forumet som bruker altfor mye tid der og som gjenkjenner skrivestil og skrivefeil.

Nøkkelord:

Jeg er alene hjemme

Denne uken er Flex og jeg alene hjemme. I går dro samboeren min med bussen til foreldrene sine og skal være der til fredag. Jeg valgte å ikke bli med siden jeg har en avtale på tirsdag 25. juli som jeg bør forberede meg litt til og jeg synes det ble mye reising, 6 timer med buss én vei, for å være på ferie i 6 dager. Hadde jeg visst at vi skulle tilbake allerede på fredag, kunne jeg blitt med, men opprinnelig var planen å dra hjem igjen på søndag. Men, jeg skal innrømme med litt nedslått blikk, at jeg synes det er litt godt å ha heimen for meg selv. Middagslagingen tar jeg svært lett på denne uken. Det har stort sett gått i nudler og Fjordland. Jeg må smile litt av meg selv også; jeg kan lage middager fra bunnen av, men å lage i stand nudler måtte samboeren min vise meg hvordan jeg gjorde. Men, nå er jeg blitt flink til å lage nudler og kan stille i mesterklassen i «nuddellaging» i NM.

Jeg nevnte på Fjordland. Det hender i blant at vi tar en lettvint middag. Mine favoritter har vært fiskeboller og kyllingrettene deres, men for tre ukers tid siden smakte jeg på svinesteiken deres og den var svært god, og kan anbefales. En gang forsøkte jeg Fjordlands fårikål, det jeg er så glad i, men den var trauste saker. Kålen var slapp og kjøttet var smakløst. Det beste i den retten var potetene og potetene til Fjordland pleier vanligvis ikke å være noe å rope hurra for...

Nøkkelord:

GPS og status pr. i dag

I dag var jeg og samboeren min ute og spiste. Når vi satt på vei hjemover på bybanen testet jeg ut GoogleMaps på telefonen. Det så ut til å fungere bra inntil jeg skulle putte telefonen ned i vesken. Da ble Nora (talen i VoiceOver) taus og jeg fikk kun tilbakemelding om himmelretningene. Jeg har hørt at GoogleMaps skal fungere fint sammen med "blindeappen" Blindsquare. I august/september skal førerhundskolen, som Flex kommer fra, avholde et dagskurs i bruk av GPS sammen med hund her i Bergen. Jeg har meldt min interesse og hittil har også to andre førerhundbrukere vært interessert.

Vi så litt på veien fra bybanen og hjem. Den er ganske enkel, men et sted er jeg forvirret og klarer ikke helt å danne meg et kart over hvordan det ser ut rundt meg. Jeg håper at treneren har noen gode tips til meg hvordan vi best mulig kan gå der.

Jeg var litt spent på hvordan rygg og hofter ville respondere og det gikk overraskende fint, men jeg merker at det stivner litt til om jeg blir stående stille i mer enn 3-4 minutter. Jeg må være litt i bevegelse. Men jeg merker at jeg ikke har brukt beina altfor mye det siste halve året. Jeg gleder meg nå til å komme i mer fysisk aktivitet. Jeg har bestemt meg for å drive med litt daglige øvelser av knebøy i håp om at dette vil hjelpe litt. Alle monner drar, som det heter.

På søndag begynte jeg på kortisontablettene jeg fikk utskrevet av legen for en uke siden. Jeg håpet på minst mulige bivirkninger og det ser ut til at de er på min side. Jeg har ikke kjent noe til økt appetitt, noe som er blant de hyppigste bivirkningene av kortison.

Drukner i nedbørsrekord

På søndag slo TV2.no opp artikkelen med den flotte overskriften "Bergen drukner i nedbørsrekord": Dermed er rekorden fra 1952 slått. For 26 dager med sammenhengende regnværsdager har det aldri før vært registrert i Bergen. I 1952 regnet det i 24 dager i strekk, ifølge Næss. Men det regnet også i går... Men i dag brytes nok rekorden, for solen smiler ned til oss og det vet bergenserne å sette pris på: Opp med alle dører til alle butikker og restauranter i sentrum. Folk går ute, smiler, snakker og nyter det fine været. Man blir i godt humør av slikt. Selv markerte jeg og samboeren min dagen med å spise på Inside. Der spiste han sin faste burger og jeg min faste kyllingwrap. Desserten tok vi på Kiwi på vei hjem.

Og TV2 har gode nyheter selv om de kanskje ikke er langvarige: Fra tirsdag ser det ut til å bli noen dager med opphold. Litt usikkert hvor lenge det varer, men i beste fall til helga. Det kan til og med bli litt sol, lover meteorologen.

Nøkkelord:

Å være et supermenneske

I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

«Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

«Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

Flyttesjau!

Fredag 24. februar tok vi over nøklene til vår nye leilighet. Den ligger i et sameie som ble bygget i 1978, men leiligheten er pusset opp etter det. Den har en åpen kjøkken- og stueløsning, har to store soverom, et middels stort bad og en liten bod. Den er lys med store vinduer i stuen, hvite vegger og lyst laminatgulv. Utenfor stuen er det en liten veranda.

Mine foreldre kom til Bergen på mandag 27. februar. De hjalp oss med å komme i gang her i leiligheten og svigerforeldrene mine vasket ned den gamle leiligheten. Det ble noen runders kjøring frem og tilbake med flytteesker og møbler. Heldigvis bor vi kun 5-6 minutters kjøring unna der vi bodde, litt nærmere sentrum. Det var en del timers jobb med å få pakket ut alt på kontor, i bokhyller og alt på kjøkkenet, men nå fikk vi det bra.

Kjøkkenet har noen flotte og dype skuffer hvor jeg har en skuff til baking og en til middagsingredienser. Det var godt å få tatt en ordentlig opprydning på kjøkkenet – det trengtes. Jeg ble litt bekymret om vi skulle få satt in min ATAG komfyrtopp som er spesiallaget for synshemmede, for den var litt tykkere enn den som var her, men min handy far klarte å slipe det fint til. Det er både integrert mikro og stekeovn i hoftehøyde. Stekeovnen har et digitalt display, men er likevel fin å bruke selv om jeg ikke ser. Mikrobølgeovnen Kan jeg ikke håndtere uten syn, men jeg bruker da min talende mikrobølgeovn som fyller nå 16 år.

Det logiska tänkandet och det känslomässiga

Det finns tekniker för att känslor som bara tar om ska bli bättre. Förståndet är ofta inte tillräckligt när ett sådant här problem utvecklats, istället blir det ett inre krig som bara fortgår. Då finns det tekniker utvecklade för att minska känslans styrka. Alla tekniker passar inte alla, men har man hittat en som är bra kan den vara ett bra redskap.

Om jag börjar oroa mig eller tänka för mycket på en sak som jag inte "borde" oroa mig för, kan jag införa orosförbud och orostid. Det är klart att orostankarna kan bryta igenom iallafall, men då vet jag ändå att det inte är meningen att jag ska försöka lösa något just nu. Så kanske kan jag sysselsätta mig med något istället? Det jag har märkt är att när den tillåtna orostiden kommer, då känns det inte lika tryckande att få älta eller oroa sig. Men jag behöver iallafall tillåten orostid för då vet jag att det som går runt i skallen inte är förbjudet, det får komma ut om det vill, men senare.

Nøkkelord:

Vi har kjøpt oss leilighet!

I går var samboeren min på visning på en leilighet. I dag var det budrunde og vi var de eneste som bød og vi fikk den! Jeg var jo tidligere negativ til å eie leilighet, men når han satte opp regnestykket for meg i praksis, forsto jeg at det ville lønne seg å eie. Han sa at hvis vi bodde her og betalte 8.500 kr. i måneden i 30 år (som var det vi har beregnet at vi får i lån av banken), har vi betalt 3.060.000 til husverten og vi eier ingenting. Når vi betaler til banken, betaler vi nå 2.600.000 og når det er betalt eier vi vårt eget. Leiligheten ligger 600 m. unna Kiwi og 900 m. unna bybanen, men jeg tror det er en snarvei til Kiwi. Leiligheten er på 77 kv.m. og har et stort soverom og et mindre soverom. Vi kommer til å bruke det minste soverommet til kontor. Det store soverommet er så stort at vi lett kunne fått plass til fire 90 cm senger, men vi kommer til å ha en del hyller der som vi ikke får plass til på kontoret. Det er en åpen kjøkken- og stueløsning, med god plass på kjøkkenet. Det synes jeg er viktig. Stuen er det rommet vi bruker minst. Vi spiser der. Vi overtar leiligheten 1. mars og foreldrene mine kommer 4. mars for å hjelpe oss med å flytte. Utrolig snille! Jeg vil begynne å pakke ned litt ting allerede nå. Bedre å ta litt og litt enn alt på en gang. Jeg tenker å tømme bokhyller og slikt vi ikke bruker til daglig. Vaske ut av hyller og skuffer. I morgen skal jeg be assistenten min kjøpe noen flyttekasser på Clas Ohlson.

Nøkkelord:

Aktiv dag

I går våknet jeg opp og var utrolig sliten, men jeg måtte opp i 9.00-tiden, for assistenten min skulle komme kl. 9.30. Hun kom kl. 9.55. Det er noe irriterende med henne og mulig jeg må ta det opp med henne. Noen ganger skylder hun på bilen, men om hun ser at det er kuldegrader får hun gå ut litt tidligere slik at bilen blir kjørbar til når hun egentlig skal reise. Problemer i trafikken kan ingen gjøre noe med. Det ble en kort tur med hundene. Vi gikk til apoteket hvor jeg fikk hentet ut Zyprexa og til frisøren hvor jeg fikk klippet luggen. Assistenten min kjørte meg til legekontoret hvor jeg skulle ta blodprøve (serumspeil av Lamictal og Orfiril) mens hun tok Flex med til dyreklinikken for å veie ham og deretter hjem for å vaske i full fart! Jeg kom inn på laboratoriet etter 40 minutter og blodprøven var jo gjort i løpet av 5 minutter. Jeg har visstnok tynne årer, men hun traff på første forsøk. Min mor jobber jo med psykisk utviklingshemmede og hun hadde snakket med en av sykepleierne der. De synes det var mye å gå på 500 mg Lamictal som døgndose. Det vil jo serumspeilet vise. Orfiril skal i utgangspunktet øke konsentrasjonen av Lamictal og mindre dose av Lamictal trengs.

Når jeg kom hjem, satte assistenten min og jeg i gang med å pakke inn gaver. Vi ble ferdig med alle! Da er alt klart for jul med julegaver. Jeg og samboeren min må pakke gavene inn i gråpapir og noen i esker. Jeg fikk det plutselig travelt. Jeg skal jo på kurs på mandag 12. desember og på fredag 16. desember er siste frist for å levere pakker til posten og få garantert at de kommer frem i tide.

Min første ordentlige burger på 3 år

Etter legebesøket skulle jeg til byen for å møte samboeren min, men selvfølgelig hadde jeg glemt mobiltelefonen hjemme. Det ble til sammen 1,2 km ekstra å gå, men det har jeg bare godt av. Samboeren min og og jeg gikk og spiste burger. Det er min første burger på restaurant etter at jeg ble vektoperert for litt mer enn 3 år siden. Jeg tror jeg har spist Mc Donalds tre eller fire ganger hvor den første gangen endte med umiddelbar oppkast (dvs. dumping). Jeg tåler mer nå, men langt ifra alt. Men burgeren var i hvert fall god, og det samme var pommes fritesen, selv om jeg ikke klarte å spise opp alt. Heldigvis redder samboeren min meg ut av knipen slik at det ikke ser ut til at jeg ikke likte maten. Jeg ba om to kuler vaniljeis, men jeg orket ikke stort av den, selv om vaniljeisen var svært god. Vi var en gang på en relativt billig restaurant hvor vaniljeisen smakte som den fra Firstfrise...

Legebesøk

I dag var jeg til legen. Han anbefalte meg å ikke dra på kurset som starter 12. desember etter det siste epilepsianfallet, men jeg trosser legens råd. Jeg vet at de sårt trenger oss IKT-assistenter der vi kan. Jeg hører heller mer på ham når det kommer til et seminar som varer i ett døgn. Det er slitsomt å komme fra Bergen en dag og dra tilbake neste dag. Legen sa at jeg måtte få i meg mer næring og væske. Han anbefalte to-tre næringsdrikker. Jeg får gå med en halvlitersflaske med vann i vesken som jeg kan ta en slurk av nå og da. Jeg går alltid med en veske hvor jeg har kurspapirer, strikketøy, pastiller osv.

Legen fjernet også B12- og D-vitaminene og jeg skal ta ny blodprøve om 3 måneder. I neste uke må jeg komme for å ta serumspeil av Lamictal og Orfiril. Jeg skal også nå få én 600 mg-tablett istedenfor to 300 mg-tabletter. Jeg får nesten brekninger når jeg må ta mange tabletter på en gang. Jeg kan ikke ta en og en, for da blir min 2 dl store magesekk for raskt full.

Nøkkelord:

Besøk av søster og sønn

Litt senere i dag kommer min søster med sin eldste sønn (8 år) som skal på astmakontroll og hun skal på høresentralen. Etter et virus i forbindelse med krystallsyken, mistet hun så og si all hørsel på det ene øret om hun ikke bruker høreapparat. De har sagt de skal komme innom meg. Jeg har laget Toros sjokoladefromasj der man bare pisker sammen pulveret med melk. Veldig enkelt, men jeg tror eldstemann vil like det. Jeg har også kjøpt inn to store godteposer til begge sønnene.

Nøkkelord:

Sommerferien 2016

Nå begynner sommerferien å gå inn i sine siste dager. Min kjære sin første feriedag onsdag 14. juli og vi var her hjemme en ukes tid. På fredag dro vi til hans lillesøster med samboer hvor vi fikk god oppvartning med vafler til lunsj og grillmat til middag. Flex stakk av to ganger, men når jeg ropte "Flexi, kom!", kom gutten galopperende gjennom en hekk. Hvor langt unna han var, vet jeg ikke, men han kom i hvert fall når jeg ropte.

På søndag dro vi videre til min kjæres familie. Der tok vi livet helt med ro. Vi dro tilbake til Bergen fredag 29. juli. Nå har vi tilbragt noen dager hjemme før hverdagene kastes over oss igjen.

Nøkkelord:

Men hva gjør jeg hvis...

Dette innlegget er egentlig en forlengelse av foregående innlegg, "Er det ikke forferdelig?", men jeg byttet litt fokus og valgte å lage et eget innlegg.

I møte med mennesker opplever jeg flere ganger at de straks tengker "er det ikke forferdelig" når de får vite at jeg er helt blind. Det er nok en logisk "kortslutning" i hodet på folk. De bruker synet til alt, til og med når de skal helle vann i en gryte, og kan ikke forestille seg et liv om de skulle lukke øynene. Da synes alt umulig. Hvordan slå på stekeovnen? Du vrir venstre knapp ett hakk til høyre og stiller høyre knapp kl. 7 (som en urskive) for å stille på 200 gr. eller kl. 8 for 225 gr.

Her må det tilføyes at enkelte svaksynte har noe å lære av blinde. Jeg er enig i at man skal ta i bruk den synsresten man har, men det er lov å bruke kompenserende teknikker for å ikke bli helt utslitt og ende dagen med spenningshodepine. Som når man skal fylle vann i en gryte, trenger man ikke bøye seg ned for å se at gryten er 2/3 full, men kan plassere en liten finger opp til der vannet skal være. Når jeg skal ha 4 dl vann i en gryte kan jeg:

  1. Bruke 1 dl-måleskje og fylle denne 4 ganger oppi en gryte
  2. Bruke et litermål som har oppripet streker for hver desiliter innvendig

Tidligere solgte Adaptor litermål i plast med en avtagbar plastlinjal innvendig. Jeg var svært glad i det litermålet, men en dag satte jeg det fra meg og skrudde på feil plate. Jeg oppdaget altfor sent at litermålet sto på den platen som var varm... Jeg fikk Adaptor til å søke i norden, Europa og USA etter et lignende litermål, men de fant ikke. Da måtte jeg utfordre min far, som tok det på strak arm, med å kjøpe inn noen litermål i plast og skjære inn streker og prikker for hver hele og halve desiliter og ekstra lang strek på 1, 5 og 10 dl. Det er fullt ut tilgjengelig og et mye billigere alternativ enn å kjøpe et tilrettelagt litermål av Adaptor.

Det gjelder å se løsninger og da vil jeg nevne dette: Du kan få kjøpt spillkort med punktskrift hos Adaptor for 200 kr. eller du kan kjøpe en billig kortstokk til en 50-lapp og merke den manuelt med punktskriftmaskin. Det forutsetter vel og merke at man har en som kan hjelpe med å sortere kortene for deg og en times tid med jobbing. Du får kraftigere punkter av å lage de selv og du kan velge å bruke noen kroner på kvalitet. Jeg har en kortstokk i plast, som jeg spilte kronespoker sammen med min bestemor, og denne er evigvarende. Ulempen er at den er glatt og kan være noe ustødig i stabel på et bord og høy i volum.

Billettkontroll igjen

Jeg satt og gjorde noen notater på bybanen, da det kommer en kvinne til meg og sier "billettkontroll". Tidligere har min eneste måte å kjøpe billett på vært gjennom deres iPhone-app, men etter siste oppdatering har denne blitt utilgjengelig med bruk av VoiceOver, både med fingrbevegelser og på leselist.Fredag 18. januar ble jeg bøtelagt med en tusenlapp fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Jeg skrev en klage og fikk refundert beløpet:

Vi forstår at det ikke er enkelt med betalingsmulighetene vi tilbyr dersom man er blind eller synshemmet, noe vi beklager. Dette er et område vi kan bli mye bedre på. Ved den nye oppdateringen av mobilapplikasjonen, ble muligheten for voice-over utilgjengelig. Vi jobber for tiden sammen med leverandør for å få denne til å fungere igjen. Dessverre så tar dette lengre tid enn forventet, noe som er beklagelig. Da det ikke er salg om bord, og våre andre betalingsalternativer kan være problematiske, vil vi med bakgrunn i ovennevnte trekke tilbake kravet om betaling av gebyr.

Denne gangen var jeg forberedt og hadde utskrift av svaret på klagen som jeg viste, men jeg sa at billettkontrolløren gjerne kunne kjøpe billett for meg, men hun fikk heller ikke bladd seg ned for å velge honnørbillett. Jeg aksepterte å kjøpe en voksenbillett, men om det da ble billettkontroll på vei hjem, ville jeg hevde at jeg har betalt for meg både turen til og fra byen. De kan se tidligere kjøpte billetter.

Bøtelagt på bybanen

I dag ble det billettkontroll på bybanen. Siden Skyss for øyeblikket ikke har noen tilgjengelig måte for meg som blind til å kjøpe billett, hadde jeg ingen gyldig billett å vise frem. Jeg ble derfor bøtelagt. Jeg har sendt inn klage og forventer å få 950 kr. refundert:

Skyss er selv ansvarlig for at jeg som blind ikke har mulighet til å løse gyldig billett, og dere må selv ta følgene av dette.

Jeg reiser ikke tilstrekkelig ofte med bybanen slik at det er økonomisk lønnsomt for meg å ha månedskort. Å ha klippekort byr på flere utfordringer som er vanskelig eller umulig for meg å gjennomføre. Klippekort kan fylles på ved automat, på buss eller ved kundesenter. Skyss' automat er ikke tilgjengelig for blinde. Jeg er ikke i kontakt med bussjåfør da jeg kun tar bybanen siden denne er forutsigbar og tilgjengeliggjort med annonsering av holdeplasser. Jeg kan ikke veien til deres kundesenter.

Vekteren mente jeg kunne bruke klippekort, og det var trolig derfor jeg ble ilagt gebyret. Jeg er uenig, fordi kortleserne kun gir visuell tilbakemelding (på skjerm) om bruk av kortet. Jeg har dermed flere problemer med klippekort:

  • Jeg vet ikke hvor mange reiser jeg har igjen
  • Jeg vet ikke om kortet ble registrert eller ikke
  • Jeg får ikke beskjed om jeg er innenfor overgangstid eller om jeg blir belasstet et nytt klipp
  • Det er ikke mulig for meg å fylle på kortet, som beskrevet over

Kortleserne gir lydsignaler, men det er ikke beskrevet noe sted hva de ulike lydsignalene betyr, og disse signalene er dermed ikke til hjelp.

Jeg har tidligere brukt Skyss billettapp for å løse billett, men etter siste oppdatering har denne blitt ubrukelig med VoiceOver på iPhone. Dette gjorde jeg Skyss oppmerksom på via Facebook den 13. januar 2016. Jeg finner det nødvendig å understreke at dere hadde en svært tilgjengelig app, og valgte på et tidspunkt å fjerne denne tilgjengeligheten. Nå kan jeg som blind ikke bruke appen i det hele tatt.

Hva når det brenner?

I dag kom jeg over artikkelen Har du tid til å redde
kjæledyret fra en brann?"
. Denne artikkelen fikk meg til å tenke litt.

Vi gikk til anskaffelse av nye røykvarslere, Housegard System, hvor jeg også kjøpte med en fjernkontroll som er plassert i en kjøkkenskuff i bunnen på et sted den ikke kan flytte på seg. Der ligger den urørt både fra meg, min kjære og assistenten min. Med fjernkontrollen kan jeg både aktivere og deaktivere røykvarsleren. Tidligere hadde jeg ikke hatt noen sjanse til å få slå røykvarsleren av om jeg visste det ikke var brann. Det er vanskelig å lokalisere røykvarsleren pga. den kraftige og høye lyden og jeg er ikke høy nok til å rekke opp. Jeg kan se for meg at jeg lett kan bli litt stresset og da finne kjøkkenstol, håpe jeg stiller den under røykvarsleren, kravle opp på stolen og famle bokstavlig talt i blinde i taket etter røykvarsleren - som kanskje befinner seg en halv meter unna meg, men i hvilken retning...? Det problemet er løst nå.

Det beste rådet jeg har fått fra brannvvesenet selv, når det brenner i leiligheten og jeg er alene hjemme, er å få med meg mobiltelefonen og Flex og komme meg ut av huset for å varsle om brannen. Men var det egentlig en brann? Det kan jeg ikke med sikkerhet vite. Jeg har ikke lyssans og kan ikke lokalisere lyset som flammene lager. Pipingen fra røykvarslerne piper så høyt og vinende at jeg ikke klarer å høre om det brenner. Da kan jeg deaktivere røykvarsleren og høre - om jeg tør. Jeg opplevde en gang at røykvarsleren begynte å pipe når en gryte med spaghetti bolognese, som gjerne bør koke i ca. 3 timer, sto på komfyren og jeg hadde nettopp satt makaroni til koking. Jeg er nøye og skjekker gryten hvert 15.-20. minutt (bruker korttidsuret) for å sikre at den ikke tørrkoker. Både min kjære og jeg tenkte med en gang på gryten, men det var makaronien som hadde tørrkokt. Jeg får til å lage middag fra bunnen av, men å gjøre noe så enkelt som å koke pasta kunne jeg ikke. Jeg lærte etter den hendelsen.

Men tilbake til artikkelen vor det står:

... men hvordan reagerer katten på røykvarsleren?
Linda rister bare på hodet: "Hun rømmer i en fart, som oftest langt inn under sengen vår og Nekter å komme frem.

Jeg kan ikke huske hvordan Flex ev. har reagert på røykvarsleren. Vi har vel trolig vært mest opptatt av å finne kilden til hvorfor røykvarsleren begynte og deretter stoppe den. Bør jeg forsøke å trene ham til å gå selv til døren når røykvarsleren piper? Det er ikke noe problem å øve inn hvis jeg er rolig, viser at lyden ikke er skremmende og han til og med får en pølsebit ved utgangsdøren. Jeg kan selv slå av og på røykvarsleren med fjernkontrollen. Når han kom hjem til meg fikk han beskjed fra første stund av å gå til sengen sin når det ringer på døren og det er blitt en automatisk handling for ham. Han sitter pent i sengen og ser på gjesten inntil jeg sier "vær så god" og om jeg ikke sier det, men gjesten kommer inn, legger han seg etter hvert ned og slapper av. Når besøket er gått sier jeg "vær så god" og han kommer ut på gulvet, får ros og klapp og en tørrfiskbit for godt utført arbeid. Jeg bestemte meg for å innføre denne regelen, for jeg hadde erfart hvor plagsomt og irriterende det er å ha en ivrig labrador rundt føttene som ivrig skal hilse først på gjestene.

Hyggelig besøk, men med smerter

Natt til torsdag (15. oktober) hadde jeg så sterke smerter at jeg satt og gråt i flere timer. Til slutt tok jeg Zopiclone (innsovningsmedisin) og sovnet, men søvnen skulle bare vare i halvannen time. Zopiclone gjør at jeg drømmer mye, og ofte mareritt, og jeg drømte at min kjære svigermor var død. Det var selvsagt umulig å få sove mer. Når jeg om morgenen fortalte min kjære om drømmen, gråt jeg, for om det hadde vært tilfelle hadde jeg mistet en flott person i livet mitt. Det var heldigvis bare en drøm.

Når legekontoret åpnet fikk jeg en akuttime. Legen min tok heldigvis meg og smertene mine på alvor. Han forsto at tidligere smertestillende medisinering ikke var tilstrekkelig og satte meg på OxyContin, som er 2 ganger sterkere enn morfin, som hver virket i 12 timer. Takknemlig for det.

To timer senere satte jeg meg på toget en times tur for å komme til min søster. Der skulle vi feire vår mors 60-årsdag. Hun hadde ikke ønsket seg noen form for overraskelse og hun fikk bestemme mat og lokaler selv. Og, gamle mor på 60 år, ville stå for mat, dessert og kaker selv. Litt hjelp til kaker ble det, og det ble nok i massevis. Jeg lærte min mor og søster hvordan lage sitronfromasj på en enkel måte. De ble begge overrasket over hvor enkelt og raskt det var og hvor god den ble. Kanskje jeg har påvirket dessertbordet fremover? Til middag ble det servert villtgryte og kreolsk kyllinggryte.

Jeg strevde med smerter hele tiden, særlig fra fredag kveld og utover, men på søndag kveld klarte jeg å sitte oppe i et par timer med hyggelig prat rundt kakebordet med min tante og onkel. Alt i alt var det et hyggelig besøk, bare synd smertene skulle ødelegge så mye for det sosiale. Men jeg er enda ung og ser garantert familien min flere ganger.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Dagligliv