Dyr

Larissa og Flex

Oda var min første førerhund og betydde mye for meg. Henne fikk jeg da jeg var 19 år, i 2001, og Jeg visste at vi ikke kom til å se verandre igjen.hadde henne til august 2009. Vi hadde mange fine år sammen og jeg gråt i 5 timer når hun dro. Oda var en stor hund. Hun var blanding av labrador og golden, dvs. kroppsfasongen til en golden og pelsen til en labrador. Veldig fin. Hun hadde en oppovergående hale (det har ikke en labrador) med fane, dvs. hår som henger ned.

Det gikk 2 mnd. etter at jeg hadde levert Oda fra meg og da fikk jeg Larissa. Hun var en fin og flink førerhund, men trolig tålte hun ikke det fuktige klimaet vi har her på Vestlandet i Bergen. Hun fikk påvist allergi mot husstøvmidd og lagermidd. Hun kunne ikke få vanlig tørrfôr, for det inneholder lagermidd, og jeg ga henne derfor våtfôr som Vom & Hundemat (fryste "kjøttpølser). Det var en del ekstraarbeid med våtfôr, for det var 1 kg pølser som skulle deles i 6 porsonsstykker. Blodig og fælt var det også, og i følge min samboerluktet det vondt. Hun måtte dusjes en gang i uken for å redusere kløen. Hun fikk våteksem (hudbetennelser) som måtte behandles med antibiotikasalve. Et våteksemsår kan forverres i løpet av timer om det ikke blir behandlet. Larissa fikk gjentatte ørebetennelser og øyekatar. Hun klødde kontinuerlig og fikk kortison, men likevel måtte hun t.o.m. stoppe opp og klø seg mens hun løp løs i skogen! Det er ikke normalt for en glad liten labrador. Etter 2 år valgte jeg å levere henne fra meg. Det ble for mye arbeid. I dag er hun førerhund hos en dame i Troms. Der er hun symptomfri godt og vel, bortsett fra hyppige ørebetennelser. Noen ganger undres jeg; var det jeg som var hypokonder ovenfor Larissa? Var det imunterapibehandlingen jeg iverksatte som hjalp henne siden hun i dag er symptomfri? Eller er det rett og slett værforholdene? Jeg håper det er en av de 2 siste alternativene. Flex, som jeg fikk i mai i wo14,har holdt seg fin og frisk. 4-5 ganger med litt opkast (kun noen pinnebiter med ett unntak) og 2 ganger med diaré, men det må man regne med og jeg synes ikke det er ille på 14 mnd. Nå er vi ferdig med det første krevende innkjringsåret. Mange sier at Flex må være ung og ukonsentrert, for han virrer slik med hodet når han går. Han er bare nysgjerrig og en førerhund må jo se seg litt rundt for å bedømme avstander osv. Vi har ett problem, og det er at han har en litt for stor hundeinteresse. Jeg håper han med trening og tid kan vende seg fra det, men det er kanskje for mye å håpe på :) Etter at jeg begynte å lufte ham i langt kobbel (i begynnelsen av mai) har han ikke dratt meg over endes når han ser en annen hund, slik han gjorde i flexiline. Nå vet han at det ikke nytter å ta løpefart og blir stående å pipe litt istedenfor når han ser en annen hun.

Moren til Flex er død

I dag fikk jeg vite av fôrvertene til Flex, som også hadde moren hans, at hun var vandret til de evige jaktmarker. Trist. Hun døde av hjertesvikt. Hun ble 10 år. Jeg fikk bilde av Thea og et bilde av Thea og Flex sammen. Jeg skal sende de inn og få bildene trygt på et eller annet. Jeg får se hva de har. Til assistenten min, når hennes labrador på 14 år døde, kjøpte jeg en nøkkelring med bilde av Kira og en glassgjenstand som hadde bilde av Kira inni seg. Det var visst veldig fint ifølge henne. Jeg vurderer å kjøpe slike selv med bilde av Oda og Larissa. Jeg ser de ikke selv, men likevel et fint minne.

Thea, mor til Flex, ble 10 år

Innlegg for førerhundens sak

På Facebook er jeg venn med Tone Mathisen som har vært førerhundbruker siden hun var 16 år. For noen dager siden ble jeg påminnet hennes utrolig gode innlegg om førerhundsaken på Facebook som jeg ønsker å dele:

Hjelp førerhunden å arbeide konsentrert.
En førerhund er en spesialtrent hund, som hjelper sine blinde eller sterkt svaksynte eiere med å orientere seg. Hunden har lært at den er ca. 2 meter høy og 1,5 meter bred. Den kan finne ting som dører, trapper og stolper og andre praktiske ting på kommando. Hunden jobber etter kommando fra bruker, men er også nødt til å tenke og løse selv.

Selv om hundene er godt trent, kan hundepasseringer være krevende. Spesielt for unge hunder. Og spesielt om hunden vi møter, er oppspillt og tar mye kontakt/oppfordrer til kontakt.

Jeg ber alle hundeeiere være snille å hjelpe oss med hundepasseringer, slik at de blir best mulig. Gjør gjerne også medhundeeiere oppmerksomme på dette, om dere ser det trengs. Ikke alle er klar over hvor viktig jobb en førerhund gjør.

  • På fortauer, ta gjerne hunden over på motsatt side og gå mellom førerhunden og egen hund. Det hjelper litt med litt avstand.
  • Ikke la hunden stå og stirre eller slippe den bort for å snuse på førerhund i jobb. Dette kan utivkle seg til å bli farlig, da en ukonsentrert førerhund uten å ville det, kan sette bruker i fare.
  • Ha oversikt over omgivelsene dine, når du står og prater for eksempel i gågata og har med deg hund. Jeg ser dere ikke og ikke ser jeg heller at du har med deg hund og at vi kanskje burde holde avstand. Jeg tar gjerne hensyn om jeg kan, men manglende syn, gjør at jeg kan komme til å passere nært, fordi jeg ikke visste at hunden din var der.
  • Gi deg veldig gjerne tilkjenne når du nærmer deg. Slik vet vi at du har oppdaget oss og det føles mer oversiktlig.
  • Og for all del, spør om du lurer på noe. Vi biter ikke!

Førerhunder får ikke hilse (heller ikke på folk) og sosialisere når de jobber, men har mye fritid og også gjerne faste gode hundevenner, slik at de får sosialisere og leke med andre hunder.

Det er ikke sikkert hunden ser @vill og glad" ut når den jobber. Men se litt godt etter. trolig vil du se en fornøyd og konsentrert hund. En førerhund får være med overalt og har et nært og sterkt bånd til sin bruker. Ville du gått ut i trafikken og latt din hund følge deg gjennom gågata? Eller over en parkeringsplass? De er stolte av jobben sin, hjelp dem å gjøre en best mulig jobb sammen med oss.

Takk for at du bidrar til at hverdagen vår blir enklere og tryggere!

Vennlig hilsen
Tone Mathisen
Førerhundbruker

Nøkkelord:

Gratulerer til alle førerhunder

I dag vil jeg gratulere alle førerhunder på den internasjonale førerhunddagen. Førerhunder verden over gjør bevegelse i hverdagen utrolig mye enklere for den synshemmede. Jeg hadde førerhund fra 2001-2012 og Flex har vært min førerhund fra mai 2014. Flex har med tiden blitt en svært dyktig førerhund. Det første året er krevende for både hund og bruker når man skal lære hverandre å kjenne på godt og vondt og for at førerhunden skal bli tryggere i jobben sin. Vi tar bybane, går til legekontor, treningssenter, kjøpesenter, dyreklinikk og i Bergen sentrum.

I Norge har vi en Likestillings- og Tilgjengelighetslov (DTL) som sier at det ikke er lov å diskriminere bl.a. "mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse". Det innebærer også at vi førerhundbrukere får tilgang til å ha med vårt mobilitetshjelpemiddel inn på butikk, restaurant, transportordninger (også drosjer) og andre offentlige steder. Selv om det ikke er tillat med dyr der det tilbys mat og matvarer, er førerhunder unntatt fra denne forskriften.

Norge og mange andre land har dette innført i lovverket, men likevel blir vi møtt med litt motstand pga. uvitenhet og fordommer. Jeg ønsker ikke å stå og krangle ved inngangen ved en restaurant og om restaurantbesøket er planlagt, ringer jeg restauranten på forhånd og reserverer bord "og jeg har med meg førerhund". Noen ganger må jeg også si "blindehund".

Men vårt naboland i øst har ikke noen slik lov. Her kan du se en video fra YouTube som viser godt situsjonen i Sverige og sammenlikner Sveriges manglende lovverk med andre land. i Finland har de et svært godt lovverk og rettigheter som førerhundbruker.

"Er det ikke forferdelig?"

Jeg gikk og luftet Flex for kvelden. Jeg møtte en trivelig mann som spurte om han kunne få klappe Flex. Siden Flex kun var i langt kobbel (ikke i førerhundselen) fikk Flex litt kos og beundring. Han synes det så ut som at Flex fikk mye tur. Jeg synes egentlig ikke det, men han får jo løpe rundt med Lukas (5 mnd.) og vi går og jogger litt nå og da. Jeg tror det handler mer om at jeg har funnet en passelig balanse mellom fôr inn i løpet av en dag og energi som kommer ut.

"Hvor gammel er han her?" spør manen.
"Han er 3 1/2 år" svarer jeg.
"Da er du flink" og Flex sier ikke nei takk til kos. "Ja, for du ser ingenting?" spør mannen videre.
"Nei, jeg er helt blind" smiler jeg.
"Huff, har du vært det hele livet da?"
"Nei, jeg ble født 3 mnd. for tidlig og så 5% på venstre øye og ble siden helt blind."
"Er det ikke forferdelig?"
"Nei, jeg synes jeg har et godt liv og til daglig glemmer jeg at jeg er blind."
"Ja, så du gjør det ja..."
"Det gjelder å se alle mulighetene fremfor begrensningene. La fortiden være fortid og se fremover."
"Ja, så det er mulig ja..."
"Jeg jobber med mennesker som nylig har mistet synet helt eller delvis og de får en hverdag de mestrer ut fra sine forutsetninger."
"Men du er helt avhengig av han her da?"
"Han er i hvert fall et godt hjelpemiddel når jeg skal bevege meg."

Jeg tar parkeringsplassen på nærbutikken vår som eksempel; uten hund turte jeg ikke krysse den pga. stillestående biler, kjørende biler og mennesker som mer eller mindre ser seg omkring. Med hund går det smertefritt og han leder meg rundt biler og mennesker.

Nøkkelord:

Feit fugl

Jeg snakket med min far i dag. Han kunne fortelle at med en busk de har i hagen, med mange små bær på, var det en fugl som hadde funnet seg en gullgruve å spise av.

Nøkkelord:

Hva når det brenner?

I dag kom jeg over artikkelen Har du tid til å redde
kjæledyret fra en brann?"
. Denne artikkelen fikk meg til å tenke litt.

Vi gikk til anskaffelse av nye røykvarslere, Housegard System, hvor jeg også kjøpte med en fjernkontroll som er plassert i en kjøkkenskuff i bunnen på et sted den ikke kan flytte på seg. Der ligger den urørt både fra meg, min kjære og assistenten min. Med fjernkontrollen kan jeg både aktivere og deaktivere røykvarsleren. Tidligere hadde jeg ikke hatt noen sjanse til å få slå røykvarsleren av om jeg visste det ikke var brann. Det er vanskelig å lokalisere røykvarsleren pga. den kraftige og høye lyden og jeg er ikke høy nok til å rekke opp. Jeg kan se for meg at jeg lett kan bli litt stresset og da finne kjøkkenstol, håpe jeg stiller den under røykvarsleren, kravle opp på stolen og famle bokstavlig talt i blinde i taket etter røykvarsleren - som kanskje befinner seg en halv meter unna meg, men i hvilken retning...? Det problemet er løst nå.

Det beste rådet jeg har fått fra brannvvesenet selv, når det brenner i leiligheten og jeg er alene hjemme, er å få med meg mobiltelefonen og Flex og komme meg ut av huset for å varsle om brannen. Men var det egentlig en brann? Det kan jeg ikke med sikkerhet vite. Jeg har ikke lyssans og kan ikke lokalisere lyset som flammene lager. Pipingen fra røykvarslerne piper så høyt og vinende at jeg ikke klarer å høre om det brenner. Da kan jeg deaktivere røykvarsleren og høre - om jeg tør. Jeg opplevde en gang at røykvarsleren begynte å pipe når en gryte med spaghetti bolognese, som gjerne bør koke i ca. 3 timer, sto på komfyren og jeg hadde nettopp satt makaroni til koking. Jeg er nøye og skjekker gryten hvert 15.-20. minutt (bruker korttidsuret) for å sikre at den ikke tørrkoker. Både min kjære og jeg tenkte med en gang på gryten, men det var makaronien som hadde tørrkokt. Jeg får til å lage middag fra bunnen av, men å gjøre noe så enkelt som å koke pasta kunne jeg ikke. Jeg lærte etter den hendelsen.

Men tilbake til artikkelen vor det står:

... men hvordan reagerer katten på røykvarsleren?
Linda rister bare på hodet: "Hun rømmer i en fart, som oftest langt inn under sengen vår og Nekter å komme frem.

Jeg kan ikke huske hvordan Flex ev. har reagert på røykvarsleren. Vi har vel trolig vært mest opptatt av å finne kilden til hvorfor røykvarsleren begynte og deretter stoppe den. Bør jeg forsøke å trene ham til å gå selv til døren når røykvarsleren piper? Det er ikke noe problem å øve inn hvis jeg er rolig, viser at lyden ikke er skremmende og han til og med får en pølsebit ved utgangsdøren. Jeg kan selv slå av og på røykvarsleren med fjernkontrollen. Når han kom hjem til meg fikk han beskjed fra første stund av å gå til sengen sin når det ringer på døren og det er blitt en automatisk handling for ham. Han sitter pent i sengen og ser på gjesten inntil jeg sier "vær så god" og om jeg ikke sier det, men gjesten kommer inn, legger han seg etter hvert ned og slapper av. Når besøket er gått sier jeg "vær så god" og han kommer ut på gulvet, får ros og klapp og en tørrfiskbit for godt utført arbeid. Jeg bestemte meg for å innføre denne regelen, for jeg hadde erfart hvor plagsomt og irriterende det er å ha en ivrig labrador rundt føttene som ivrig skal hilse først på gjestene.

Flex måtte hentes i dag...

Det gikk ikke som planlagt. Flex ble hentet for 2 timer siden. I går fikk jeg så store smerter at jeg ikke fikk beveget meg ut av sengen og hvor smertestillende medisin, Ketorax, ikke tok knekken på. Jeg vurderte å dekke drosje tur/retur for min kjære som var på jobb for å lufte Flex, men jeg ringte til husverten vår og han stilte opp. Utrolig snilt gjort og jeg overførte noen kroner til ham.

Jeg skrev en e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV og fortalte om situasjonen og at dette var komplikasjoner i forkant av bukplastikkoperasjonen. I løpet av 2 timer var alt ordnet. Lederen hadde ordnet det formelle med Hjelpemiddelsentralen og i dag kom da en førerhundtrener og tok med seg Flex. Det var vondt å tenke på at jeg ikke kom til å se ham på nesten 3 måneder. Flex sto og logret forsiktig og forventningsfult på hva som skulle skje mens han tittet bak på meg.

Jeg skal innrømme at jeg måtte tørke et par tårer når Flex og treneren gikk ut av døren. Jeg hørte på lydbok for å distrahere meg selv fra å tenke mer på Flex og all den tiden jeg skulle være uten ham.

Nøkkelord:

Flex blir hentet innen 21. oktober

I månedskiftet august/september kontaktet jeg leder av Førerhundutvalget i NAV. Jeg fortalte at jeg skulle ta en bukplastikkoperasjon etter å nesten ha gått ned mer enn 45 kg. Jeg spurte om NAV kunne dekke at Flex var på førerhundskolen i de ukene jeg ikke kan ta meg av ham etter operasjonen. Dette fikk jeg positivt svar på før 24 timer var gått! Mine alltid hjelpsomme foreldre hadde sagt seg villig til å passe Flex for meg i disse ukene, men de blir jo selvsagt noe bundet når de har en hund. Jeg håper at fôrvertene har mulighet til å ha Flex de fleste ukene han skal være på Veiviseren. Jeg får vondt av ham om han må stå dag ut og dag inn på en kennel hvor det ikke skjer annet enn fôring to ganger til dagen.

For to dager siden sendte jeg derfor en ny e-post til lederen av Førerhundutvalget og sa at jeg håpet Flex kunne bli hentet innen onsdag 21. oktober. Jeg skal ikke opereres før fredag 30. oktober, men plastikkirurgen mente at huset burde være fri for hund en uke før operasjonen av hensyn til infeksjonsfaren. Fritt for hundehår vil det aldri bli i en leilighet hvor en hund har bodd i halvannet år, men jeg og assistenten min skal gjøre vårt for at i det minste soverommet skal være fritt for hundehår. Uken før operasjonen skal jeg og assistenten min derfor ta ut alle oppbevaringskasser vi har under sengene våre og deretter først støvsuge og deretter vaske rommet fritt for hundehår og støv.

Nøkkelord:

Stakkars hund...

I kveld var vi en tur på Lagunen som holdt nattåpent. Maaange folk! Og, stakkars, en hund som sto rett ved en av utgangene og bjeffet hver gang det gikk folk forbi. Hunden sto klemt inn mellom en søppelbøtte og veggen. Hundeieren ble til slutt ropt opp og ble bedt om å fjerne hunden. Jeg vil tro at hunden ble kjempestresset av å stå der fastlenket med så mange fremmede folk gående forbi. Jeg hadde skikkelig vondt av den hunden... Det er egne hundebur på senteret. Dessuten, nå på kvelden kunne jo hunden ha ligget i bilen (hvis eier hadde bil), for det er jo ikke noen sol å ta hensyn til kl. 21.30 om kvelden.

Nøkkelord:

Prosessen mot å søke om førerhund er i gang

Da er ballen begynt å rulle. Jeg har begynt å trene styrke, spesielt i beina. Jeg har fått tak i alle ndvendige skjemaer. Jeg har ringt til øyepoliklinikken på Haukeland og bedt om en erklæring på at jeg er blind. Jeg har bestilt time hos fastlegen min for utfylling av helseattest. Jeg har bedt mm en vurdering fra et annet hold. Når alt er på plass, kan søknad om førerhund sendes.

Nøkkelord:

Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem - som ikke burde vært et problem - det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg...

Nøkkelord:

Min første førerhund Oda

I dag skulle min første førerhund, Oda, ha blitt 14 år. Hun ble ikke så gammel. I 2009 ble hun blind – ironisk nok – og måtte avlives. Hun fikk ikke den mosjonen hun hadde behov for når hun ikke kunne løpe løs fordi hun ikke så. Oda hadde hatt forkalkning i ryggen fra 3-årsalder av og det ble ikke bedre med årene. Hun ble etter hvert en utrolig flink førerhund, men å jage katter var gøy både i og utenfor førerhundselen. Oda var en litt stor hund, 36 kg uten å være spesielt overvektig, og det hendte flere ganger at hun dro meg over ende når hun så en pus. Hun hadde en lidenskap for vann. Hun hoppet oppi hver lille pytt hun så, og hun dukket under vann for å hente opp steiner fra bunnen. En gang kom hun opp med en støvel i munnen. Når hun kom med stein i munnen etter sin dukking, slapp hun den ned på bakken og rullet seg på den, og deretter bar det ut i vannet igjen for å hente opp flere steiner.

Oda ble pensjonert som førerhund i august 2009. Da bodde hun hos fôrvertene sine, dvs. de som hadde henne før hun ble satt i trening som førerhund, og de fikk ha henne i et halvt år. Andre uken i januar 2010 valgte de å la henne vandre til de evige jaktmarker.

Nøkkelord:

En førerhund som varsler

I går ved middagsbordet ble det snakk om at en førerhund lå på innsiden av døren på borommet og knurret og boffet når noen gikk forbi på utsiden. "Og du tillater det?" spurte jeg. Ja, det gjorde han, for han ville at hunden skulle varsle når det en gang kom noen uvedkommende. Jeg synes det er synd at førerhundbrukere har en slik holdning til hunden. Etter min mening skal ikke en godt dressert førerhund varsle hverken når den hører mennesker på utsiden eller det ringer på døren. Dette kan ofte være et lite problemområde siden det er et instingt i hunden som vil varsle resten av flokken om intrengere, men man kommer et godt stykke på vei over tid med å rose når hunden er stille og si "nei" når den varssler.

Nøkkelord:

Larissa

Dette innlegget handler om min tidligere førerhund, Larissa, som kom tilbake til førerhundskolen 11. november 2011. Du kan lese mer om Larissa på voff.lisba.net.

Nå er det 9 mnd. siden jeg sa takk for godt samarbeid til Larissa, og lederen på Veiviseren tok henne med seg. Jeg har mange ganger savnet henne. Jeg har lurt på hvordan hun har det. Jeg ser henne for meg der hun står i et bur sammen med en annen hund. Jeg kan godt tenke meg at Larissa ikke er den siste til å bjeffe når bjeffingen begynner om morgenen... Jeg håper at hun i blant ble tatt med innomhus. Var jeg kanskje egoistisk når jeg valgte henne bort? Når hun var med meg, visste jeg i hvert fall hvordan hun hadde det og at hun hadde det bra og fikk det hun trengte for å leve godt som hund fysisk og mentalt.

I dag vet jeg at hun har blitt levert ut til en ny bruker bosatt i Nord-Norge. Faglig utvalg eller Veiviseren valgte å la henne fortsette i tjenesten som førerhund uten å ta hensyn til hennes allergi. Jeg vet også at de sluttet å gi henne imunterapi «fordi det ikke er bra for henne». Hun var veldig fin i pelsen når jeg leverte henne fra meg, men det var på råfôr og allergifôr, ukentlig dusj og et halvt år på imunterapi. Larissa klødde intenst, men også det valgte de å overse. Eller var det kanskje bare sammen med meg at hun klødde? Assistenten min kunne jo fortelle at hun måtte stoppe opp mens vi var på tur i skogen, for å klø seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at hun er kommet til en bruker som er oppmerksom på sin hunds helse. Jeg betviler sterkt av Veiviseren har informert brukeren om at Larissa har fått påvist allergi mot to typer husstøvmidd og to typer lagermidd etter å ha tatt to omganger med blodprøver. Jeg er kanskje litt i overkant opptatt av hennes fysiske ve og vel, men det blir man kanskje etter at jeg på 14 mnd. måtte oppsøke veterinær 16 ganger, og ingen av de var ubegrunnet/unødvendige.

Nøkkelord:

Abonner på RSS - Dyr