Barndom og oppvekst

God førjulstid - og planer for julen i år

eI dag skriver vi lørdag 9. desember og det er 15 dager til vi kan feire julaften. I år skal jeg og samboeren min feire julaften hos min samboers foreldre. Jeg ser frem til rolige og trivelige frokoster med mye godt brød og godt pålegg der hele familien er samlet og praten går lett. I år vil jeg gjerne, om tiden og lysten rekker når det nærmer seg, å lage en julekake med rosiner og sukat som kan stå på bordet. Jeg synes også at rabarbarapai fra svigermor blir servert sammen med vaniljeis inntil. Den er så god at jeg forsyne meg to ganger enten det er plass eller ikke... Det var hos svigerfamilien at jeg for første gang fikk smake brune pinner - og de falt i smak.

Mandag 1. juledag drar vi videre på vår "juleturné" og besøker mine foreldre. Der ser jeg frem til å møte hele familien min. Min søster, samboer og barna skal feire jul hos de i år og jeg får treffe de også! Jeg snakket med mamma i går og spurte pent om jeg kunne få med meg en liten kakeboks med hennes smultringer - hva er vel ikke bedre enn gode og litt sprø smultringer? Jeg tør, av naturlige grunner, ikke å lage smultringer selv. Jeg husker at da jeg var liten fikk jeg lov til å være med på utstikking av smultringene, men når pappa (det var hans faste jobb) skulle smulte ringene, fikk jeg ikke lov til å være inne på kjøkkenet.

Jeg fyller 35 år 2. juledag og den skal markeres med familien. Da har jeg mast om å få mammas rullekake med himmelsk sjokoladekrem, men der sjokoladekremen er byttet ut med bringebærkrem - jeg synes den søte rullen er veldig god sammen med det litt syrlige bringebærsyltetøyet. Jeg er veldig glad i rullekake, men imotsetning til mamma, klarer jeg ikke å rulle kaken uten at den sprekker. Jeg har sagt til barna til min søster at de kan velge en bursdagskake, og hun har meldt at det trolig blir brownies på menyen. Mamma sa også at de vil kjøpe inn en iskake fra Isbilen som vil bli servert sammen med mammas gode kransekake.

Jeg vil overraske barna når de kommer med at det står en Play Station og venter på de. Assistenten min skal selge en som hennes barn hadde da de var små for en tusenlapp. Med den følger det også to gitarer, tre mikrofoner og tre spillconsoler og selvfølgelig noen spill, som f.eks. Sing Star og fotballspill. Samboeren min så på spillene og det var et par spill som ikke egner seg for barn som er 8 og 10 år og han skal hjelpe meg med å plukke de ut. Han har også noen spill jeg kan sende Østover. Jeg håper de blir fornøyde med overraskelsen - det er i hvert fall en liten syssel de kan holde på med.

Og i år har jeg bakt noen julekaker og har planer om noen "sorter" til. Jeg synes det er litt overilt å skulle samle opp alle kakene fra siste halvdel av desember og allerede i august laget jeg brune pinner. I oktober laget jeg peppernøtter. I neste uke vil jeg lage franske makroner (macarons) med lakrisfyll. Dette må jeg få litt hjelp av assistenten min til å gjøre, for både smelting av sukker og få makaronene like store er et lite "blindevennlig" prosjekt. Jeg vurderte å lage sandkaker (med vanilje, men jeg får se...

Jeg synes det er litt tidlig å ønske god jul, men jeg kan ønske deg som leser en god førjulstid som du kan fylle med juleverksted, pynting, julebakst, julesanger og adventskalender! Jeg ser i år på adventskalenderen som NRK sendte i 1989 og 1994 som heter "Vertshuset Den gyldne hale" - der alle må bruke både tegn og tale. Den synes jeg var spennende som liten. Jeg husker særlig godt stuepiken Maria som pusset på en magisk lampe.

Og, når jeg er inne på magiske lamper, vil jeg dele et lite og koselig barndomsminne: Jeg var hos bestemor på Vestlandet en sommer hvor jeg lekte med søskenbarnet mitt oppe på loftet. Der hadde hun stående en lampe med hvit kuppel og rød fot. Onkelen min, som lekte mye med oss, var med oss og pappa stod og filmet i bakgrunnen. Neste dag kunne vi se et videoopptak der vi ble tryllet inn i Midt i smørøyet hvor vi satt i den gule sofaen som så helt hard ut. Det var et stort øyeblikk!

Jeg øver meg til jul!

I går laget jeg deigen til pepperkaker. Ja, kanskje litt tidlig, men det er viktig å øve seg litt før premieren... Jeg brukte oppskriften gammeldagse pepperkaker hvor smør og sirup smeltes og blandes med eggedosis og selvfølgelig mel. I oppskriften står det pepper, ingefær og kardemomme, men i tillegg hadde jeg oppi nellik og kanel, hentet fra denne oppskriften. I den sistnevnte oppskriften brukes kremfløte og sukkeret smeltes sammen med smør og sirup. Jeg synes å huske at jeg har forsøkt meg på denne oppskriften tidligere og at resultatet fant veien til søppelbøtten. Jeg fryktet det kanskje ville bli for mye krydder, men pepperkakedeigen smakte like godt som pepperkakedeiger skal smake.

Jeg orket ikke å kjevle og stikke ut figurer, latskapen lenge leve, og trillet derfor ut kuler som det stod på nettsiden Tine.no at skulle stekes i 12 minutter på 200 gr. - de gammeldagse pepperkakene skulle stekes i 8-10 minutter på 180 gr. om det var flate utstikkere. Jeg tenkte at siden min ovn er litt treig, satte jeg den på 14 minutter, men å steke peppernøtter etter tiden kunne den. Mine peppernøtter ble litt mørke, men de smakte ikke svidd, men slik pepperkaker skal smake. Men, peppernøtter er kanskje å ta litt hardt i da de var ganske flate på toppen.

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, skulle vi lage pepperkaker og det var stor stas. Jeg var blant de ivrigste pepperkakedeigspiserne, men plutselig var det noe hardt i deigen og et hull i en tann. Jeg hadde mistet en fylling. Jeg turte ikke spise pepperkakedeig på flere år, for jeg var sikker på at da ville fyllingen falle ut på nytt. Men, jeg skal medgi at jeg måtte spise litt av deigen i dag, men ikke i like store mengder som jeg gjorde som barn... - Og det falt ikke ut noen fylling!

Lapskaus til middag i dag

I dag har jeg kuttet opp grønnsaker til lapskaus. Eller, lapskaus er kanskje å ta litt hardt i da jeg har kuttet det opp i svært små biter. Grønnsakssuppe er nok mer betegnende. Jeg brukte den minste oppkutteren til Nizer Dizer og da blir det svært små biter. Fordelen med å kutte det opp i så små biter, er at grønnsakene er kokt møre i løpet av 20 minutter. Med vanlig "lapskausstørrelse" på bitene pleier det å ta en time. Jeg hadde poteter, gulrot, kålrot, purre og pølser i lapskausen.

Før i tiden brukte jeg chili i lapskausen, men det har jeg sluttet med, men jeg hadde oppi litt nykvernet grønn pepper - den er jo ganske sterk. I mangel av hvit pepper her om dagen når jeg skulle lage meg et ostesmørbrød, fant jeg frem det grønne pepperet og tok tre-fire drag på brødskiven. Konklusjonen var at pepperet var sterkt og at det ikke passet på ostesmørbrød.

Samboeren min skal ha rester fra gårsdagens middag. Han er ikke glad i lapskaus og jeg tror han er takknemlig for å slippe. Jeg kan ikke helt forstå det - lapskaus som er så godt! Jeg lager alltid lys lapskaus. Jeg er ikke så glad i å tygge på kjøttbiter, men foretrekker pølsebiter. Da jeg var barn, under 7-8 års alder, likte jeg ikke kjøtt. Mamma forsøkte å lirke i meg kjøtt med å krøste små, små biter inn i potetene, men den som satt igjen med en stor klump med kjøtt i kinnet, var meg... I dag spiser jeg kjøtt, men jeg styrer fint unna biff, men ulike steker synes jeg er godt. Unntaket må være elgbiff - den er utrolig mør og god. Elgbiff med ris og bearnaise eller bakt potet med godt smør i, og med blomkål og brokkoli inntil...

God jul i august

I dag våknet jeg så tidlig som kl. 3.50 og det var totalt umulig å få sove igjen. Jeg ga opp og stod opp. Og hva gjør jeg når jeg ikke får sove en tirsdags morgen? Jo, da ser jeg etter hva som står i skap og skuffer på kjøkkenet og ser at jeg har egg, sukker og kokosmasse. Da synger jeg på "God jul med din glede" og varmer opp massen til kokosmakroner. Og jeg fikk julestemning i meg med en god søtlig lukt på kjøkkenet og tenkte på min mors fine kakebokser som var så gøy å tromme på da jeg var barn. Jeg stod og rørte i massen i ca. 10 minutter og fikk en liten blemme på den ene fingeren, men det merket jeg først da jeg satte meg med PC-en igjen. Tankene mine var tilbake 25 år tilbake i tid da min søster var 15 år og hadde rom i peisestuen i kjelleren. På lillejulaften gikk min mor ned i kjelleren for å hente opp noen småkaker, men i den høye, runde boksen med krumkaker, lå det kun noen smuler igjen i bunnen. Men, jeg må få lov til å tilføye at jeg ikke var hakket bedre enn min søster, for når jeg og tanten min satt i kjelleren og malte på hvert vårt bilde (oljemaling) forsynte vi oss godt av sjokoladebollene. De har vært en favoritt hos meg siden jeg var barn, i tillegg til pepperkakene, men det slo meg nå at jeg ikke har forsøkt å lage de selv. Det som er så enkelt. Det må nok gjøres før jul!

I oppskriften står det at man skal sette topper av kokosmasse med to skjeer, men dette er lite blindevennlig arbeid. Jeg brukte derfor en skje og en hånd med en engangshanske på og formet små topper som jeg satte på den bakepapirkledde stekeplaten. Eggene skilte jeg takket være eggehviteskilleren jeg fikk da jeg var 13-14 år. På den tiden fikk man slike små hjelpemidler av Hjelpemiddelsentralen.

I artikkelen "Julekakenes historie" kan jeg lese at julekakene begynte å likne på den listen vi har i dag over syv slag da komfyren ble allemannseie på 1800-tallet. Men på 1700-tallet var det ingen kaker som ble kaldt for "julekaker". Kakene ble servert til fest, fra bryllup til påske. "Jernkakene", dvs. de kakene som ble laget i jern som f.eks. goro og kromkaker, er mer enn 1.000 år gamle.

Misforstått kakenavn?
Fattigmann kom trolig til Norge en gang på slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet, tror Notaker. Også denne kaka finnes i andre skandinaviske land. Forfatteren Mauritz Hansen snakker jo om ”klejner” i en fortelling, og det er den danske betegnelsen. Fra 1850-årene skriver en bergensk memoarforfatter om "østlendingens fattigmann", så det er trolig kommet til Østlandet først, sier Notaker.Han har dessuten en teori om hvordan fattigmann fikk det litt stusselige navnet sitt.
- Jeg ser ikke bort fra at den svenske betegnelsen "klenät" kan ha blitt forstått som fattigmann eller stakkar, slik ordet "klen" har vært oppfattet i noen østlandske områder.

Smultkakene har røtter helt tilbake fra middelalderen. Pepperkakene kom til landet på 1600-tallet som først ble laget hos bakere som hadde stekeovn, men på 1800-tallet begynte folk å lage det hjemme på sitt eget kjøkken. I 1929 ble det beskrevet en amerikansk smultring-liknende julekake med navnet "donasser" som kommer av det vi i dag kjenner som de populære amerikanske doughnuts.

Da gjenstår det bare å ønske god jul!

En bløt bløtkake

I går kveld har jeg gjort litt om på strukturen på nettsiden min. Da kom jeg over noen linjer ang. dynking av kakebunn og et morsomt minne som min far og jeg må smile av var da han skulle lage fødselsdagskake. På den tiden var min bestemor svært syk og min mor var på Vestlandet hos henne. Min far pendlet litt frem og tilbake, men dagen før den store dagen da jeg ble 15 år skulle han lage sin første bløtkake. Han tok bløtkaken på ordet og dynket kaken etter beste evne.

I tipset jeg kom over i dag, står det: «Det er ikke nødvendig å bløtlegge hele kakebunnen, bare noen områder» og litt senere: « Vanlig mengde til å dynke en kake er 1/2-1 dl. Tilpass mengden på dynkingen etter når kaken skal spises.»

Jeg kan ikke huske det sikkert, men jeg tror nok min far dynket kaken med nærmere en halvlitersflaske med Solo eller Sprite. Om natten satte vi kaken på skrå, slik at den kunne renne fra seg og det var temmelig mye grumsete væske som hadde rent ut av kaken. Men kake og bursdag ble det og mye godmodig latter! Ja, til og med nå 20 år senere...

Jeg hadde fått ny sykkel

Jeg vil tro jeg var 6-7 år. Jeg hadde fått ny sykkel. Den var mørkerosa med hvit styre og sete med et dukkesete på bagasjebrettet. Og det tøffeste av alt; den hadde en hvit kurv på styret med en blå, gul og rosa blomst. Jeg hadde oransje støttehjul. Søsteren min hadde også fått ny sykkel. Hun syklet opp til postkassene og hentet posten. Jeg ville hente posten - «du, du, du din driiitunge!» ropte jeg etter henne. Hun kom ned igjen. Jeg tok avisen fra henne og trillet sykkelen opp til postkassene. Satte meg for å sykle ned bakken igjen, men nei, det var for bratt og det ble for skummelt. Jeg trillet sykkelen ned igjen. Dette har pappa foreviget på video og det er blitt et artig minne å se tilbake på.

Det siste halve året i barnehagen

Litt bortenfor baksiden av huset der vi har leilighet, er det en barnehage. Jeg hører de er ute og leker, uansett vær. De skravler i vei, ler og noen gråter. Tankene mine går tilbake til gode minner fra min egen tid i barnehagen. Jeg kan huske sandkassen, en buss i tre og et lastet lite hus. Det var også et huskestativ der. Jeg husker også at prinsessen på erta lå på toppen av mange sydde puter i forskjellige farger som vi hadde laget.

Jeg gikk i barnehagen tre dager i uken. På tirsdag og torsdag var jeg sammen med assistenten min. Vi stelte i stallet hestene, red, baket boller og vi gikk i svømmebasseng der jeg lærte å bli trygg i vann. Assistenten min skrev en minnebok med bilder det siste halve året før jeg startet på skolen:

«Turen i dag har gått til hotellet, hvor Lise og to venner har badet. Vi har koset oss med kakao og kjeks. Dere lekte i bassenget som noen små delfiner.
Riktig flinke er dere alle tre til og svømme med ring, synes jeg. Litt tid til badstue og dusj
fikk vi også med oss. Gleder oss til neste gang er alle enig i.»

Det var jevnaldrende jenter av meg, som senere skulle gå i min klasse, som ofte var sammen med meg og assistenten. Aktivitetene varierte mye og det gjorde at dagene ble morsomme:

«Tenk, i dag har vi hatt barnehage her hjemme hos meg. Tre venner kom til Lise og meg klokken 9. Vi bakte rundstykker, var på butikken og kjøpte pålegg. Vi fikk tid til å leke masse med de lekene som vi har etter jentene mine. Dagens høydepunkt var når vi spente beauty foran vogna og dro i vei til barnehagen med hest og vogn. Dagen har vært kjempe koselig.»

Jeg forsto det selvfølgelig ikke da jeg var barn, men nå i ettertid ser jeg at det var en «pedagogisk tanke» rundt hele opplegget rundt meg i barnehagen. Én ting var å bli inkludert og bli kjent med mine jevnaldrende jenter i barnehagen. Det andre var at jeg skulle lære mest mulig om hverdagen, som å bli vant til vann, gå på butikken, lage boller og rundstykker, stelle med hester osv. Jeg kan ikke huske så mye av hva som skjedde i selve barnehagen, men jeg kan huske at en dame fra et «lekotek» (tror jeg det het), kom hjem til oss og jeg fikk nye leker. Trolig pedagogiske leker som hadde til hensikt å få meg til å stimulere de sansene jeg hadde (synsrest, hørsel og spesielt hendene).

Og til sist fikk vi erfare litt hvordan det ville bli å begynne i 1. klasse på skolen: I dag har vi besøkt skolen for å bli kjent med den. Vi fikk stå i kø på den plassen hvor Lise og de andre skal stå til høsten. En lærer og en 1.-klassing fortalte om timeplanen. Vi fikk også kikke litt i skolebøkene deres. De viste oss rundt i klasserommet og vi fikk også se dukketeateret «De fem små mus». Ungene synes dette var veldig spennende.

Det er hyggelige minner å se tilbake på.

Det tause språket

I går mens jeg satt på bussen tilbake til Bergen, leste jeg ungdomsboken "Det tause språket" skrevet av Birgit Alm. Boken handlet om jeg-personen som utviklet anorexia i en alder av 13 år som videre utviklet seg til bulimi. Jeg-personen delte sine tanker om seg selv, kroppen sin og hvordan hun trodde at andre så på henne. Boken fikk meg til å tenke på meg selv. På ungdomsskolen begynte jeg å hoppe over måltider. Når min far kjørte min mor på jobben, kastet jeg frokosten. Jeg kvittet meg med nistepakken. Klasseforstanderen min maste om at jeg måtte spise. Jeg spiste middag, men ofte unnskyldte jeg meg med at jeg ikke var sulten. Jeg veide meg hver dag før jeg dusjet om morgenen. Jeg veide 49 kg, og jeg ville ned til 45 kg. Først da ville jeg bli fornøyd. Vekten stoppet på 48 kg. Når min far en gang kommenterte at hoftebeina mine stakk ut, tok jeg det som et kompliment. Jeg begynte på videregående og fortsatte løpet der. Ingen reagerte. Jeg hadde ingen venninner å spise nistepakken min sammen med og da var det lett å gå inn på toalettet og kaste den i søppelbøtten innpakket i papir. I 3. klasse fikk jeg ei venninne, og jeg begynte å spise nistepakken min igjen. Jeg fortsatte å veie meg, og jeg gikk litt opp i vekt. Forholdet til mat begynte å normalisere seg mer, men jeg spiste ikke sundt. Jeg kunne gå en hel dag med bare ett måltid. Jeg er glad jeg klarte å stoppe spiseforstyrrelsen min på egenhånd før det utviklet seg til noe mer alvorlig. Men jeg merker at når jeg har det tungt, går appetitten ned og de samme tankene rundt mat kommer tilbake.

Ernie

Jeg hadde en to år eldre svåært god venn av meg. Ernie kalte han seg. Vi kunne snakke om alt og det ble mellom oss to. Ernie strevde svært med en fordøyelsesproblemer som gjorde at han ofte hadde diaré, smerter i magen og hadde stort behov for søvn. I tillegg slet han med depresjon. Han var medisinert for begge deler og gikk til psykiater, men han følte ikke det hjalp noe særlig.

En dag i juni 2009 fortalte han meg at nå sto bilen klar og han ville forgifte seg på CO2. Jeg ble redd for min kjære venn, som var på ferie mange mil unna, og jeg ringte politiet. Politiet aksjonerte og jeg mistet Ernies tillit.

I mars 2010 fikk jeg vite at Ernie hadde hengt seg i et tre. Han ble 29 år gammel.

Når et menneske dør, er det alltid tragisk. Når et dyr dør eller blir avlivet, er det til det beste for dyret og slippe lidelsene. Jeg velger å ikke si mer om det nå, men noe å tenke på er det jo.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Abonner på RSS - Barndom og oppvekst