Barndom og oppvekst

En bløt bløtkake

I går kveld har jeg gjort litt om på strukturen på nettsiden min. Da kom jeg over noen linjer ang. dynking av kakebunn og et morsomt minne som min far og jeg må smile av var da han skulle lage fødselsdagskake. På den tiden var min bestemor svært syk og min mor var på Vestlandet hos henne. Min far pendlet litt frem og tilbake, men dagen før den store dagen da jeg ble 15 år skulle han lage sin første bløtkake. Han tok bløtkaken på ordet og dynket kaken etter beste evne.

I tipset jeg kom over i dag, står det: «Det er ikke nødvendig å bløtlegge hele kakebunnen, bare noen områder» og litt senere: « Vanlig mengde til å dynke en kake er 1/2-1 dl. Tilpass mengden på dynkingen etter når kaken skal spises.»

Jeg kan ikke huske det sikkert, men jeg tror nok min far dynket kaken med nærmere en halvlitersflaske med Solo eller Sprite. Om natten satte vi kaken på skrå, slik at den kunne renne fra seg og det var temmelig mye grumsete væske som hadde rent ut av kaken. Men kake og bursdag ble det og mye godmodig latter! Ja, til og med nå 20 år senere...

Jeg hadde fått ny sykkel

Jeg vil tro jeg var 6-7 år. Jeg hadde fått ny sykkel. Den var mørkerosa med hvit styre og sete med et dukkesete på bagasjebrettet. Og det tøffeste av alt; den hadde en hvit kurv på styret med en blå, gul og rosa blomst. Jeg hadde oransje støttehjul. Søsteren min hadde også fått ny sykkel. Hun syklet opp til postkassene og hentet posten. Jeg ville hente posten - «du, du, du din driiitunge!» ropte jeg etter henne. Hun kom ned igjen. Jeg tok avisen fra henne og trillet sykkelen opp til postkassene. Satte meg for å sykle ned bakken igjen, men nei, det var for bratt og det ble for skummelt. Jeg trillet sykkelen ned igjen. Dette har pappa foreviget på video og det er blitt et artig minne å se tilbake på.

Det siste halve året i barnehagen

Litt bortenfor baksiden av huset der vi har leilighet, er det en barnehage. Jeg hører de er ute og leker, uansett vær. De skravler i vei, ler og noen gråter. Tankene mine går tilbake til gode minner fra min egen tid i barnehagen. Jeg kan huske sandkassen, en buss i tre og et lastet lite hus. Det var også et huskestativ der. Jeg husker også at prinsessen på erta lå på toppen av mange sydde puter i forskjellige farger som vi hadde laget.

Jeg gikk i barnehagen tre dager i uken. På tirsdag og torsdag var jeg sammen med assistenten min. Vi stelte i stallet hestene, red, baket boller og vi gikk i svømmebasseng der jeg lærte å bli trygg i vann. Assistenten min skrev en minnebok med bilder det siste halve året før jeg startet på skolen:

«Turen i dag har gått til hotellet, hvor Lise og to venner har badet. Vi har koset oss med kakao og kjeks. Dere lekte i bassenget som noen små delfiner.
Riktig flinke er dere alle tre til og svømme med ring, synes jeg. Litt tid til badstue og dusj
fikk vi også med oss. Gleder oss til neste gang er alle enig i.»

Det var jevnaldrende jenter av meg, som senere skulle gå i min klasse, som ofte var sammen med meg og assistenten. Aktivitetene varierte mye og det gjorde at dagene ble morsomme:

«Tenk, i dag har vi hatt barnehage her hjemme hos meg. Tre venner kom til Lise og meg klokken 9. Vi bakte rundstykker, var på butikken og kjøpte pålegg. Vi fikk tid til å leke masse med de lekene som vi har etter jentene mine. Dagens høydepunkt var når vi spente beauty foran vogna og dro i vei til barnehagen med hest og vogn. Dagen har vært kjempe koselig.»

Jeg forsto det selvfølgelig ikke da jeg var barn, men nå i ettertid ser jeg at det var en «pedagogisk tanke» rundt hele opplegget rundt meg i barnehagen. Én ting var å bli inkludert og bli kjent med mine jevnaldrende jenter i barnehagen. Det andre var at jeg skulle lære mest mulig om hverdagen, som å bli vant til vann, gå på butikken, lage boller og rundstykker, stelle med hester osv. Jeg kan ikke huske så mye av hva som skjedde i selve barnehagen, men jeg kan huske at en dame fra et «lekotek» (tror jeg det het), kom hjem til oss og jeg fikk nye leker. Trolig pedagogiske leker som hadde til hensikt å få meg til å stimulere de sansene jeg hadde (synsrest, hørsel og spesielt hendene).

Og til sist fikk vi erfare litt hvordan det ville bli å begynne i 1. klasse på skolen: I dag har vi besøkt skolen for å bli kjent med den. Vi fikk stå i kø på den plassen hvor Lise og de andre skal stå til høsten. En lærer og en 1.-klassing fortalte om timeplanen. Vi fikk også kikke litt i skolebøkene deres. De viste oss rundt i klasserommet og vi fikk også se dukketeateret «De fem små mus». Ungene synes dette var veldig spennende.

Det er hyggelige minner å se tilbake på.

Det tause språket

I går mens jeg satt på bussen tilbake til Bergen, leste jeg ungdomsboken "Det tause språket" skrevet av Birgit Alm. Boken handlet om jeg-personen som utviklet anorexia i en alder av 13 år som videre utviklet seg til bulimi. Jeg-personen delte sine tanker om seg selv, kroppen sin og hvordan hun trodde at andre så på henne. Boken fikk meg til å tenke på meg selv. På ungdomsskolen begynte jeg å hoppe over måltider. Når min far kjørte min mor på jobben, kastet jeg frokosten. Jeg kvittet meg med nistepakken. Klasseforstanderen min maste om at jeg måtte spise. Jeg spiste middag, men ofte unnskyldte jeg meg med at jeg ikke var sulten. Jeg veide meg hver dag før jeg dusjet om morgenen. Jeg veide 49 kg, og jeg ville ned til 45 kg. Først da ville jeg bli fornøyd. Vekten stoppet på 48 kg. Når min far en gang kommenterte at hoftebeina mine stakk ut, tok jeg det som et kompliment. Jeg begynte på videregående og fortsatte løpet der. Ingen reagerte. Jeg hadde ingen venninner å spise nistepakken min sammen med og da var det lett å gå inn på toalettet og kaste den i søppelbøtten innpakket i papir. I 3. klasse fikk jeg ei venninne, og jeg begynte å spise nistepakken min igjen. Jeg fortsatte å veie meg, og jeg gikk litt opp i vekt. Forholdet til mat begynte å normalisere seg mer, men jeg spiste ikke sundt. Jeg kunne gå en hel dag med bare ett måltid. Jeg er glad jeg klarte å stoppe spiseforstyrrelsen min på egenhånd før det utviklet seg til noe mer alvorlig. Men jeg merker at når jeg har det tungt, går appetitten ned og de samme tankene rundt mat kommer tilbake.

Ernie

Jeg hadde en to år eldre svåært god venn av meg. Ernie kalte han seg. Vi kunne snakke om alt og det ble mellom oss to. Ernie strevde svært med en fordøyelsesproblemer som gjorde at han ofte hadde diaré, smerter i magen og hadde stort behov for søvn. I tillegg slet han med depresjon. Han var medisinert for begge deler og gikk til psykiater, men han følte ikke det hjalp noe særlig.

En dag i juni 2009 fortalte han meg at nå sto bilen klar og han ville forgifte seg på CO2. Jeg ble redd for min kjære venn, som var på ferie mange mil unna, og jeg ringte politiet. Politiet aksjonerte og jeg mistet Ernies tillit.

I mars 2010 fikk jeg vite at Ernie hadde hengt seg i et tre. Han ble 29 år gammel.

Når et menneske dør, er det alltid tragisk. Når et dyr dør eller blir avlivet, er det til det beste for dyret og slippe lidelsene. Jeg velger å ikke si mer om det nå, men noe å tenke på er det jo.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Abonner på RSS - Barndom og oppvekst