ADL

Vaffelsteking

I dag laget jeg vafler (med surmelk). Jeg fikk et tips av svigermor om å ha litt vann i røren for å få sprø vafler. Dette merket jeg imidlertid ingenting av, men vaflene ble gode likevel.

Jeg har et vaffeljern som piper når vaffelen er ferdig. Jeg stiller inn på forhånd hvor godt stekt jeg ønsker å ha vaffelen. Den har 5 trinn og jeg har funnet ut at trinn nr. 3 gir perfekte vafler. Jeg kan fint steke vafler selv, men siden jeg i dag var bedagelig anlagt av meg, valgte jeg å få hjelp av assistenten min. Det er lett å søle uten syn og jeg synes det kan være litt utfordrende å skulle få vaffelen ut av jernet, spesielt om den setter seg fast i lokket. Det er dessuten varmt... Men ikke umulig.

På et rehabiliteringskurs, på ADL-kjøkkenet, hjalp jeg en kursdeltaker med å steke vafler. H*n var svaksynt og gjorde alt det praktiske arbeidet selv, men h*n begynte å bli litt preget av alderdom og fått litt dårlig minne og dårlig hørsel. Jeg måtte fortelle deltakeren om hva h*n nylig hadde gjort og jeg måtte si ifra når jernet hadde pepet, for det hørte h*n ikke selv. Men vi var et godt arbeidsteam og hadde det koselig sammen der vi sto og stekte vafler til resten av kurset i nærmere en time. Vaflene ble gode.

Nøkkelord:

Kyllingsalat

I dag hadde vi kyllingsalat til middag. I den, foruten kylling og vanlige salatingredienser, hadde jeg oppi eple og druer. Det er flere år siden jeg laget kyllingsalat. Jeg er egentlig veldig glad i det, men jeg tror faktisk ikke jeg selv har laget det siden jeg bodde alene, dvs. mer enn 10 år siden. Den smakte jo desto bedre...

Igjen har jeg god nytte av Nizer Dizer-en min. Da går det fort som en lek å kutte opp agurk og paprika. Jeg trenger kun å kutte opp agurken i skiver og rense paprikaen og kutte den opp i større biter før jeg kutter den i firkanter med Nizer Dizer-en. I tillegg til salaten, stekte vi også en hvitløksbagett. Det var en god middag på en varm dag i Bergen. Det er gjerne ikke så godt med varm middag på varme dager. Det ble såpass mye salat at det rekker til både frokost og middag i morgen.

Nøkkelord:

Å være et supermenneske

I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

«Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

«Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

Hjemmelaget is

Skal jeg tillate meg selv i å skryte litt, synes jeg at jeg har blitt god til å lage hjemmelaget is som ikke krystalliserer seg. Det er kun å piske eggeplommer og sukker til eggedosis og blande det inn med pisket kremfløte. Jeg tror det er fraværet av eggehvite som er grunnen til at det ikke krystalliserer seg, men jeg vet ikke. Det er bare noe jeg tenker. Jeg hadde sjokoladebiter og bringebær i Kvikklunsjiskaken. Jeg synes det hadde vært litt gøy å lage en 2 l. isboks med hjemmelaget is. Vi har stående to putter kremfløte som jeg kan begynne med. Vi bruker laktosefri kremfløte og den holder seg mye lengre enn vanlig kremfløte. Jeg skal lage et lag med bringebær, et med sjokoladebiter, et med banan og et med appelsinlikør. Jeg vil ikke smake på isen, og om jeg skal, skal jeg ikke smake på laget med likør. Jeg tror jeg begynner på isen i morgen. Hvert lag må nok stå i et par-tre timer for å fryse til.

mulig prosjekt når man ikke ser og det hadde jeg også synes om jeg måtte gjøre det i de to halve eggeskallene, slik jeg vet mange gjør. Jeg har en eggehviteskiller hvor egget legges i en grop med sprekker ned til en beholder og på den øverste delen kan jeg vippe frem og tilbake. Jeg løfter den også opp og stryker med fingeren under og da løsner all eggehvite og kun plommen blir liggende i beholderen.

Nøkkelord:

Men hva gjør jeg hvis...

Dette innlegget er egentlig en forlengelse av foregående innlegg, "Er det ikke forferdelig?", men jeg byttet litt fokus og valgte å lage et eget innlegg.

I møte med mennesker opplever jeg flere ganger at de straks tengker "er det ikke forferdelig" når de får vite at jeg er helt blind. Det er nok en logisk "kortslutning" i hodet på folk. De bruker synet til alt, til og med når de skal helle vann i en gryte, og kan ikke forestille seg et liv om de skulle lukke øynene. Da synes alt umulig. Hvordan slå på stekeovnen? Du vrir venstre knapp ett hakk til høyre og stiller høyre knapp kl. 7 (som en urskive) for å stille på 200 gr. eller kl. 8 for 225 gr.

Her må det tilføyes at enkelte svaksynte har noe å lære av blinde. Jeg er enig i at man skal ta i bruk den synsresten man har, men det er lov å bruke kompenserende teknikker for å ikke bli helt utslitt og ende dagen med spenningshodepine. Som når man skal fylle vann i en gryte, trenger man ikke bøye seg ned for å se at gryten er 2/3 full, men kan plassere en liten finger opp til der vannet skal være. Når jeg skal ha 4 dl vann i en gryte kan jeg:

  1. Bruke 1 dl-måleskje og fylle denne 4 ganger oppi en gryte
  2. Bruke et litermål som har oppripet streker for hver desiliter innvendig

Tidligere solgte Adaptor litermål i plast med en avtagbar plastlinjal innvendig. Jeg var svært glad i det litermålet, men en dag satte jeg det fra meg og skrudde på feil plate. Jeg oppdaget altfor sent at litermålet sto på den platen som var varm... Jeg fikk Adaptor til å søke i norden, Europa og USA etter et lignende litermål, men de fant ikke. Da måtte jeg utfordre min far, som tok det på strak arm, med å kjøpe inn noen litermål i plast og skjære inn streker og prikker for hver hele og halve desiliter og ekstra lang strek på 1, 5 og 10 dl. Det er fullt ut tilgjengelig og et mye billigere alternativ enn å kjøpe et tilrettelagt litermål av Adaptor.

Det gjelder å se løsninger og da vil jeg nevne dette: Du kan få kjøpt spillkort med punktskrift hos Adaptor for 200 kr. eller du kan kjøpe en billig kortstokk til en 50-lapp og merke den manuelt med punktskriftmaskin. Det forutsetter vel og merke at man har en som kan hjelpe med å sortere kortene for deg og en times tid med jobbing. Du får kraftigere punkter av å lage de selv og du kan velge å bruke noen kroner på kvalitet. Jeg har en kortstokk i plast, som jeg spilte kronespoker sammen med min bestemor, og denne er evigvarende. Ulempen er at den er glatt og kan være noe ustødig i stabel på et bord og høy i volum.

Dagens middag

I dag var det meksikansk kylling med pasta som sto på middagsmenyen. Jeg kuttet ut spiskommin og hadde istedenfor oppi chilipepper, cayenne og én piripiri. Det var også bacon i gryten og jeg synes det er vanskelig å steke hele strimler. Jeg brykte saks og klippet strimlene på tvers og stekte de små bitene istedenfor. Raskt og enkelt gjort.

Grytene jeg lager som kun inneholder hakkede tomater blir veldig tyntflytende. Jeg foreslo crème fraîche eller rømme, men min kjære foreslo matfløte. Verdt å prøve det sistnevnte. Det gjør i hvert fall at f.eks. appelsinsausen tykner.

Nøkkelord:

Gleden med å lage mat!

De siste to ukene har jeg søkt på nettet etter sunne og gode middagsretter. Jeg kom over en "gullgruve" hva matoppskrifter angikk på www.weboppskrifter.com. Her har jeg særlig konsentrert meg om "sunne oppskrifter", "salater", "fjærkre" og mat fra andre land enn Norge. Til sammen har jeg samlet mer enn 60 gode oppskrifter som må prøves en etter en.

Jeg har fått øynene opp for at fyldige salater kan være det eneste og sunne tilbehøret enten det er til fisk, kylling eller kjøtt. Det er en ny tanke for meg, men en positiv og sunn tanke. Noe alle bør forsøke, studenter, unge, voksne og eldre. Potet, ris og pasta er ikke sunt om det blir for mye over lengre tid. Om man planlegger et par dager fremover kan man planlegge grønnsaker slik at man får brukt de opp fremfor å måtte kaste de, noe som er synd og kan i det lange løp bli dyrere for lommeboken.

Jeg har fått nye ideer og nye utfordringer å finne løsninger på. Hvordan vite at en kyllingfilet er gjennomstekt? Jeg og min kjære har reflektert litt rundt det og har kommet til at steking av kyllingfilet bør gjøres i stekeovn for å bli gjennomstekt på en trygg måte. Det er vanskelig å få en kyllingfilet kontrollert stekt i en stekepanne når man ikke ser. Jeg synes det er vanskelig å snu en kyllingfilet kontrollert. Om jeg f.eks. har to kyllingfileter i samme stekepanne, kan jeg bli usikker på om jeg i det hele tatt snudde kyllingfileten, for begge er jo varme. Jeg kan ikke se på fargen med å skjære i kjøttet.

Jeg forsøker så langt det er mulig å lage retter der kyllingkjøttet stekes etter at jeg har kuttet det opp i små biter. Da har jeg bedre kontroll og jeg kan både kjenne på konsistensen og evt. smake for å se om kyllingen er gjennomstekt. Min kjære har vist meg at det er lettere å kutte opp små biter av en filet når den fremdeles er noe frossen.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av å lage mat. Det er alltid nye ting man kan trylle frem både med råvarer og kombinasjoner av krydder. Det finnes så uendelig mange flere krydder enn pepper og salt. Forsøk selv og opplev gleden det er å servere middag til familie eller venner og få tilbakemelding om at maten smakte godt. Det gir inspirasjon til videre forsøk på kjøkkenet!

Min kjære er hjemme igjen

I går kom min kjære hjem igjen etter 6 dager på ferie hos sine foreldre. Med ham kom også svigermor. Veldig hyggelig. Jeg serverte grønnsakssuppe med pølsebiter. Jeg skulle ha litt hvit pepper oppi min suppebolle, men etter en stund leste jeg ferdig på punktlappen jeg hadde limet på glasset hvor det sto "hvitløkskrydder". Suppen smakte i grunnen mest hvitløk...

I dag har svigermor hjulpet min kjære til å reparere hans klesskap og rydde i klesskapet. Det ble en del å kaste og en del til FreTex. Deretter hjalp hun meg med å merke 6-7 krydderglass med punktskrift og deretter få unna en del rot og unødvendige ting fra kjøkkenbordet. Plutselig ble kjøkkenbordet mye større å arbeide på. Dagen har gått fort. Det er tydelig at svigermor ikke er vant til hvordan det er å ha blinde i hus. Hun la støvsugeren midt på gulvet og plutselig var en benkeflate helt ryddet, men hvor var alt blitt av? Jeg fant plutselig ikke frem på mitt eget kjøkken. Det er greit nok for min kjære som ser litt, men jeg må ha ting på faste plasser og det er jeg selv som må rydde på plass det jeg kjøper inn. Jeg glemmer lett hvor jeg setter ting, men har som regel et lite system. For all del - svigermor mente det godt på alle måter...

Jeg laget appelsinkylling i leirgryte med appelsinsaus til middag. Den ble godt mottatt. Jeg hadde laget "overraskelsesdessert" til min kjære kom hjem som var en sjokolademousse. Denne laget jeg sammen med assistenten min. Det var passelig god flaks, for vi fant ut at det var nødvendig med to brødformer for å bruke opp alt - og det hadde ikke jeg oppdaget selv før det evt. hadde gått over sine bredder og det ville blitt et stort gris. Jeg synes at sjokolademoussen var litt mørk (halvparten lys og halvparten mørk kokesjokolade), og i dag laget jeg meg derfor gelé med Funlightsaft Sitron & Lime.

Den blinde hobbykokken

Som dere nå bør ha fått med dere, er jeg glad i å lage mat og bake. Det går veldig fint. Jeg har f.eks. merket alle krydderglass med punktskrift - og jeg har 3 fulle kurver med krydder + en kurv med krydder til baking. Jeg fikk raskt så mange krydder at jeg ikke fikk plass i krydderskapet over komfyren... Da samlet jeg de i kurver. Der er de sortert. En kurv med kun ulike pepperslag (ja, det finnes faktisk så mange!) og to kurver med annet diverse krydder til matlaging. I fryseskapet er hver enkelt skuff merket med punktskrift, som "fisk", "fugl", "middag & lunsj", "iskrem", "brød" osv. Da er det viktig at også samboeren min følger mitt system og legger ting der det skal ligge. På onsdag skulle jeg ta opp to kyllingfileter som vi skulle steke og ha ris og noe salatrester til, men når samboeren min kom hjem, så han at jeg hadde klart å ta opp kyllingvinger istedenfor. Det løste seg det også. Vi spiste kyllingvinger med salat. Kyllingvinger er kanskje ikke det sunneste, men heller ikke det verste. Det ble nå uansett en middag og ingen krise var skjedd.

Perm med oppskrifter

I dag fikk jeg endelig gjort noe jeg har tenkt å gjøre i et halvt år. Jeg har kjøpt en perm og satt inn skilleark med 10 ark. Jeg merket hvert skilleark med punktskrift hvor det øverste var "dessert", neste "gjærbakst" og deretter "kaker". Jeg laget 10 kategorier innenfor matretter i alfabetisk kategorisert. Hvis du klikker på Oppskrifter under "Lises sider" på denne nettsiden, vil du se 10 undergrupper - samme som jeg har i permen min. I denne permen skal jeg ha de oppskriftene jeg bruker mest skrevet i punktskrift på plastark. Grunnen til at jeg vil ha det skrevet på plastark er at punktene blir sterke og holdbare og arkene kan tørkes av om de skulle bli tilsølet. Foreløpig har jeg kun lagt inn kreolsk kyllinggryte under "middag. Det blir nok etter hvert flere!

Nøkkelord:

ICA og tilrettelegging av krydderglass

Vi var innom ICA for å handle litt ting på tilbud, bl.a. litt godteri til påsken når venneparet kommer Vel, litt og litt, jeg tror det ble nok godteri til hele påsken + litt til! Det skal min kjære få slippe å betale, med den forutsetningen at han ikke forsyner seg av det. Jeg har sagt til ham at han får tenke at det ikke er sitt. Jeg kommer heller ikke til å spise noe, ikke før venneparet har ankommet huset.

På ICA har de et bredt utvalg av krydder og vi gjennomgikk hele sortementet. Det ble noen flere krydderglass på meg/oss - akkurat som om jeg ikke har mange nok fra før! Jeg vet jo ikke hvor jeg skal gjøre av alle sammen... Jeg og assistenten min må ta en ny runde med punktskriftmerking av krydder. Det gjør jeg med å skrive på punktmaskin på en gjennomsiktig "dynotape", som man kan klippe til og ta av plasten på baksiden og tape den på krydderglasset, CD-en (hvis man fremdeles har det i hus...), ladere osv. Det er mest på kjøkkenet jeg har ting merket i punktskrift. Der vil jeg være mest mulig selvhjulpen og da er jeg avhengig av akkurat den tilretteleggingen.

Å ha orden

Blinde burde ha orden på kjøkkenet. Jeg har orden i uorden. I bakeskapet mitt står hvetemel og sukker på fast plass. Melbøtta kjenner jeg igjen, for den rommer 2 kg og er stor. Resten av bakeingredienser (bortsett fra melis) er helt over i krokker som er merket med punktskrift. På den måten slipper jeg å merke hver nye pose jeg får i hus på nytt og på nytt. Alle krydderglass er punktmerket, og de er det så mange av at krydderskapet over komfyren er fullt og en kurv som står i en skuff er full. Jeg har ulike kakepynt og farger på perlesukker som også er punktmerket. Etter at jeg laget pasta med kjøttsaus med hvit saus en gang, gikk vi til anskaffelse av gjennomsiktige mapper i A5-format hvor det står i punkt "hvit saus" og i den mappen ligger det poser med hvit saus. På den måten kan min kjære også se posene, siden mappene er gjennomsiktige.

Blinde burde også ha system i skuffer, hvor ting ligger, og jeg forsøker å holde et visst system, men et fullstendig system blir det nok aldri... Men jeg vet hvor jeg skal lete etter noe!

Nøkkelord:

Blindevennlig komfyrtopp

For et par uker siden fikk jeg montert den nye blindevennlige komfyrtoppen (levert av Adaptor) jeg fikk innvilget, til slutt. Først ga Hjelpemiddelsentralen meg avslag med den begrunnelse at jeg kunne kjøpe meg en komfyr med gammeldagse plater i en elektroforretning. I leiligheten vi leier, er komfyrtoppen integrert i kjøkkenbenken, og jeg skrev i klagen: "Å sette inn en vanlig komfyr krever at kjøkkenbenken rundt komfyren må bygges om, og dette er ikke gjennomførbart da det ikke er min eiendom." Jeg fikk komfyrtoppen innvilget.

Tidligere, før denne kom på markedet og ble prisforhandlet av NAV, brukte jeg en hybelkomfyr med to svake plater. Det tok evigheter før noe ble varmt og det var nesten umulig å steke noe på den - men så klart, alt går i nøden... Mye av matlagingen har ligget på min kjære, men nå som han er i full jobb, må jeg forsøke å være husmor de ukene jeg selv ikke jobber på kurs.

Nå har jeg fått en ny opplevelse med matlaging! - Jeg har trivdes med matlaging, men nå er det enda artigere. Jeg kan bruke en komfyr som andre, og jeg er ikke redd for å brenne meg. Jeg vet hvor platene er takket være den gule silikonmatten. Der er to av platene "stanset" ut i sirkler og de andre to har en halvrunding. Hvis jeg skal steke i en stekepanne på 28 cm, må jeg skyve silikonmatten litt opp, for hvis ikke vil stekepannen krasje i knappene som regulerer platene. Siden det er induksjonsplater, blir platene varme kun der kjelen står. Det er derfor enkelt å kjenne etter om det har havnet noe på utsiden av f.eks. stekepannen når jeg i går stekte oppkuttet kylling. Om jeg skrur på en plate det ikke er kjele på, vil komfyren begynne å pipe korte pip.

Ja, alt i alt, svært fornøyd! Jeg ser frem til en uke med matlaging.

Nøkkelord:

Bilde: ATAG komfyrtopp med gul silikonmatte

En effektiv bakelørdag

I dag synes jeg at jeg har vært effektiv. Laget mammas boller, og mens deigen hevet, vasket jeg opp alle kjeler og steikepanner som sto på benken + vasket over komfyr og benker. Ryddet inn i oppvaskmaskin. Trillet ut boller, 28 stk. i alt, som ble luftige og gode. Denne gangen glemte jeg ikke kardemomme. Det gjorde jeg sist, og bollene smakte brød. Ikke godt.

Når faglærerne på kompetansesenteret for synshemmede skal lære den blinde eller svaksynte å bake, skal man ta frem allle ingrediensene som skal i kaken/deigen. Slik lærte jeg også det, men har ikke praktisert det senere i livet. Jeg finner frem den ingrediensen jeg skal ha, bruker den og setter den på plass, finner ny ingrediens, bruker den og setter den på plass osv. Synes dette er mer oversiktlig, men hver sin smak. Alle har sin måte å gjøre det på, og selvsagt er ens egen måte den beste...

Nøkkelord:

Bilde: En haug med boller

Blåmandag på en onsdag

I dag skulle jeg være flink husmor. Planen var først å rydde på kjøkkenet og vaske opp en del kjeler, slik at jeg kunne begynne å kutte opp og steke kylling til kreolsk kyllinggryte, men jeg fant ikke proppen til oppvaskkommen. Jeg må si til assistenten min at den MÅ ligge på et fast sted. Jeg begynte istedenfor å rydde ting inn i oppvaskmaskinen, og i dét jeg tok tak i en frokostbolle, vippet en 7 l. bakebolle på skrå og halvparten av vannet rant ned på gulvet! Da var det noen stygge gloser som kom og ned på alle fire for å tørke. Jeg tenkte at jeg kunne vaske en og en kjele, men nei, det orket jeg ikke. Jeg vasket en kjele hvor den hvite sausen til fiskegratengen (på mandag) hadde svidd seg. Min kjære hadde sikkert søkt opp tipset på nettet eller spurt sin kloke mor om råd. Såpevann løsnet det ikke, men litt vann med bakepulver gjorde susen! Kjelen ble som ny. Når jeg hadde plassert alt som kunne plasseres i oppvaskmaskinen, fikk jeg ikke inn nederste kurven. Trolig hadde den hoppet ut av sporet. Jeg ga opp hele kjøkken- og middagsprosjektet og gikk og slappet av en halv time under kuledynen og varmeteppet mitt. Der fikk jeg roet meg helt ned.

Nøkkelord:

Glemmer at jeg er blind...

Mange av de som kommer på rehabiliteringskrs har mistet deler eller alt av det de hadde av syn, noen nylig og brått, andre fra lang tid tilbake og gradvis forverring. Jeg registrerer at under presentasjonene blir det mye fokus på syn og øyelidelser. Ikke noe vondt i det, og jeg forstår at det er det som er i fokus på et rehabiliteringskurs som dette. Jeg ser på meg selv. Jeg glemmer at jeg er blind. Jeg tenker sjelden over de begrensningene synet gir meg. Ja, det er litt irriterende når en araber babler i vei på nyhetene og jeg ikke får med meg tekstingen på skjermen. Ja, det er upraktisk å ikke kunne orientere seg på fremmede steder, selv om en førerhund kan hjelpe, men kun på steder jeg er kjent. GPS-en Trecker kan benyttes, men den har en feilmargin på 2 m. Men når jeg f.eks. baker kaker eller gjærbakst, lager middag, salater osv., tenker jeg sjelden over at jeg ikke ser. Det går greit. alt av krydder er merket med punktskrift og alt i skap og skuffer har omtrentlig samme plassering.

I de siste tre-fire årene har min kjære stått for matlaging på kokeplate mens jeg har kuttet opp salat o.a. som trengs i maten. Nå jobber min kjære og han trener både på treningsstudio, jobber og på kickboxtrening. Jeg ser frem til å lage litt mer middag på "ordentlig". Nå har jeg jo også fått en komfyrtopp som er blindevennlig... På lørdag kjøpte vi noen kjeler på tilbud, siden vi ikke kunne bruke de fleste vi allerede hadde siden den nye komfyrtoppen har induksjonsplater.

Kurs i aktiviteter i dagliglivet (ADL)

Fra 10.-13. juni har jeg nå vært på kurs. For en gangs skyld var det ikke jeg som holdt kurs. Jeg var deltaker på et ADL-kurs siden jeg underviser i det faget som assistent på Hurdal Syn- og Mestringssenter. På tirsdag ankom vi ved lunsj-tider og begynte kurset med å snakke om læreplanen og målet med ADL-faget. Målet er å gjøre den synshemmede i stand til å takle sin hverdag ut fra sine forutsetninger. Fin setning, men veldig viktig. Hvis vi ikke klarer å sette oss inn i den andres situasjon og forutsetninger, har vi ingenting i ADL-faget å gjøre.

Etter en pause, delte vi gruppen på 20 i to og så på hvilke hjelpemidler som ble innvilget og ikke. Hvilke hjelpemidler har vi i skapet. Hva er mulig å søke på og hvilke hjelpemidler får man ikke lenger dekket av NAV Hjelpemiddelsentral. Et hett tema der var den norsktalende badevekten som nå ikke regnes som et hjelpemiddel. En seende kan kjøpe seg en badevekt for 250 kr. på Clas Ohlson mens en blind eller svaksynt må betale 1.200 kr. eller mer for å få en talende badevekt. For mange synshemmede er det viktig å følge med på vekten - som f.eks. diabetikere. Det er mulig å søke om 2.000 kr. som skal dekke ikke-søkbare hjelpemidler de fire kommende årene. I noen fylker vil hjelpemiddelsentralen ha en konkret liste over hjelpemidler og i andre fylker trenger de ikke det. Det er synd at slike nasjonale bestemmelser varierer ut fra hvor man bor i landet.

På mandag startet vi dagen med å igjen dele oss i to. I tre kvarter så vi og utforsket diktafonen Milestone 112. Der kan man selv lese inn beskjeder, enten det være seg handleliste, telefonnummer, program eller melodi man hørte på radio osv. Kun fantasien setter grenser. Det var også mulig å lage 5 mapper som man kan navngi. F.eks. ha en egen mappe med telefonnummer. I de neste tre kvarterene så vi på DAISY-spillere og de ulikes funksjoner. Vi snakket litt om hvilke DAISY-spillere som kunne passe til de ulike deltakerne vi møter på kurs. Deltakerne har ulike behov og ønsker.

Etter lunsj ble vi igjen delt i grupper. På den ene gruppen fokuserte ProVista på deres BookSense. Jeg har selv denne spilleren, og ble rådet til å oppdatere den. Det skal jeg gjøre. Ingen store nyheter der. Det fine med BookSense, er at den er tilpasset for hørselshemmede, slik at lyden kan komme rett i høreapparatene, hvis jeg forsto det rett. Etterpå presenterte Adaptor to DAISY-spillere. PlexTalke Lino og PlexTalke Poesi II. Fin orientering.

På torsdag startet Adaptor med å presentere to bærbare og to bordmodeller av fasttelefoner av typen Doro. Det vil i praksis si svaksynte og de med motoriske vansker. De fokuserer på kontrast og store tydelige taster. Til slutt orienterte de litt om DABradioer og to modeller ble sendt rundt.

Etter pausen kom det en fra informasjonsavdelingen som fortalte litt om iPone og iPad og hva denne kunne brukes til i dagliglivet. Alt fra å sjekke e-post og være på nett til å sjekke været og høre på radio.

Etter lunsj samlet vi oss. Vi oppsummerte og evaluerte. Alt i alt synes alle samlingen hadde vært trivelig og lærerik. Ved en ny samling var det ønske om litt mer praktisk arbeid og deling av praktiske erfaringer f.eks. på kjøkkenet. Vi alle fikk en oppgave: Sende en e-post om hva vi kan tenke oss å bidra med og hva vi ikke tenker oss å kunne bidra med praktisk i ADL-faget. F.eks. ønsker ikke jeg å instruere i barnestell eller vindusvask, men på kjøkkenet kan jeg instruere i alt fra oppvask, steking/koking og baking.

Hvorfor imponeres?

I dag har jeg vært på møtet i Områdeutvalget i Hordaland hvor jeg representerer Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Blindeforbund. Jeg hadde med meg After Eight ostekake. Den ble godt mottatt og folk forsynte seg flere ganger. «Jeg blir så imponert» sa en representant, og jeg sukket inni meg. Hvorfor skal man imponeres så mye bare fordi en blind klarer å bake en kake som er svært enkel å bake... Det mest utfordrende var pyntingen, men hva har man ikke sin kjære til...?

Bordorientering

Ved middagsbordet i dag satt jeg og de tre andre assistentene og snakket om bordorientering. Det er et emne som både innebefatter mobilitet i form av å orientere seg på retninger og Aktiviteter i Dagliglivet (ADL). Hvordan gjør man det som blind om man er på en finere middag hvor man har fire glass fremfor seg, og glasset skal tilbake der det sto før du drakk av det. En seende ville gripe etter glasset direkte, drikke og sette det tilbake. Mobilitetsassistenten viste oss andre som ikke kunne det. Du tar og finner glasset ved å føre hånden langs bordflaten. Når du løfter opp ett av glassene lar du den venstre hånden ligge der glasset sto. Når du har drukket og skal sette glasset tilbake, vet du hvor glasset skal stå med venstre hånd.

Og når vi er innom ADL, er jeg som rehabiliteringsassistent i ADL nesten forpliktet til å fortelle om viktigheten av kontraster for den som fortsatt har litt syn. Jeg husker fra jeg var svaksynt, at min bestemor hadde noen mørke tallerkener med mønster, og disse synes jeg var praktiske å spise fiskeboller på. Det ble god kontrast. Hvit tallerken på hvit duk er ikke alltid så lett å se. Da kan man legge en mørk spisebrikke under tallerkenen. Man kan også bruke en tallerken med en synlig kant rundt.

Nei, det er mye enklere å være blind. Da slipper man å stresse med kontraster og farger :)

Abonner på RSS - ADL