ADL

ADL står for "aktiviteter i dagliglivet" og gjelder teknikker som synshemmede bruker for å håndtere situasjoner i hverdagen. Det kan være alt fra hvordan man organiserer kjøkkenet, kutter opp mat, spiseteknikker, hvordan man pakker til reise, organiserer hagen, organiserer klesskapet, teknikker for å få tannkrem på tannbørsten osv. Kort sagt: Hvordan man mestrer dagliglivet med den synshemningen man har.

En litt annerledes panna cotta

Jeg hadde både en sitron og en putt kremfløte stående i kjøleskapet som jeg tenkte jeg kunne forsøke å bruke opp. Valget mitt falt da på panna cotta med sitron og vanilje. Jeg startet med å raspe av skallet på sitronen. Jeg ville denne gangen bruke gelatinpulver og la da 1 ts gelatinpulver i 1 ss kaldt vann i ca. 5 minutter. Jeg varmet opp kremfløten sammen med sukker og hadde i det oppbløtte gelatinpulveret. Til sist blandet jeg inn sitronskallet.

Jeg ville forsøke å fylle dessertglassene selv denne gangen, selv om samboeren min sikkert hadde hjulpet til om han fikk mulighet, og jeg brukte da et 1 dl-målebeger. Når jeg "skrapte" målebegeret langs bunnen i kjelen, fylte det seg ca. halvveis og jeg hadde i to halve målebeger, dvs. til sammen 1 dl, i hvert dessertglass. Jeg tror det ble ganske bra! Jeg liker meg alltid når jeg utvider "selvstendighetshorisonten" min. I morgen kveld tenker jeg å lage eplegelé (pålegg) og da vil jeg forsøke og se om det lar seg gjøre å få over den varme geleen i de varme, steriliserte glassene uten syn. Jeg skal da få litt veiledning av samboeren min undervegs. Jeg har en idé om at det kan gå hvis jeg bruker en stor øse. Vi får se!

Quesedillas til lørdagsmiddag

Til frokost i dag stekte vi oss grove fylte ost- og skinkehorn som jeg bakte for en tid tilbake. Vi tok oss en tur til biblioteket hvor jeg bl.a. lånte bøkene "Godt av kylling" og "Kaker til kaffekosen", begge av Ingrid Espelid Hovig. Bøkene er 25 år gamle. Jeg lånte først boken "Den rutete kokeboken" utgitt i 2010, men det ble et dårlig skanneresultat fordi mål var satt opp i en kolonne og ingrediensene i en annen. Jeg tenkte at det kanskje var et mindre moderne oppsett i den samme boken som ble utgitt i 1999 og jeg fikk samboeren min til å ta en titt mens vi fortsatt var på biblioteket. Det var dessverre samme oppsett i den. Siden jeg hadde reservert boken, registrerte jeg boken som utlånt og ett minutt senere leverte jeg den inn igjen. Det er ikke nødvendig å dra på en tykk bok hjem når jeg ikke må.

Litt etter at jeg hadde kommet hjem og satt på plass en del matvarer, begynte jeg så smått på middagen. I dag laget jeg guacamole til min samboer - jeg spiser det ikke. Jeg fjernet steinen på avokadoen, skrapte ut frøene i tomaten, presset ut 1 ss lime, kuttet opp en hvitløk, hadde i en korianderkvast, litt salt og litt pepper og kjørte alt sammen til en mos i hurtighakkeren. Tidligere har jeg hatt litt problemer med at den ikke har fått riktig konsistens. Den har blitt litt klumpete, men i dag ble den perfekt. Trolig har det å gjøre med at jeg brukte en litt mer moden avocado enn tidligere. Ifølge samboeren min ble den god.

Inntil guacamolen skulle jeg lage quesedillas med kylling. Jeg kuttet opp paprikaen raskt i små biter ved å rense den og deretter kutte den opp i Nizer Dizer-en min. Jeg kuttet også hver halve perletomat i fire og finhakket 1/3 av en chili. Jeg hadde liggende en vårløk i kjøleskapet som jeg kuttet opp og blandet i resten av grønnsakene. Jeg kuttet opp to kyllingfileter i små biter, stekte de og blandet inn tacokrydder.

Jeg tror jeg en dag vil forsøke å lage mitt eget tacokrydder, men jeg er ikke helt sikker på om jeg vil følge oppskriften på et sterkt tacokrydder eller et vanlig tacokrydder. Uansett skal man kun bruke 2 ss til 400 g kjøttdeig, så det er en drøy krydderblanding. Jeg har noen små krukker som har et lokk du klemmer det fast på ene siden. Det er helt tett. Jeg kjøpte det på Ikea for ikke så lenge siden. Der kjøpte jeg også samme typen krukker i større utgave som jeg har frø og ulike melsorter i.

Mens jeg satt og kuttet opp tingene til middagen, tenkte jeg litt på hva jeg som blind bruker for annen teknikk med kniven enn seende. Jeg holder kniven helt inntil venstre hånd så og si hele tiden. Jeg ser jo med venstre hånd og justerer med den hvor lite eller mye jeg skal kutte. Jeg vet at det kan se litt skummelt ut, men jeg har full kontroll. Dette har jeg gjort i hele mitt voksne liv, dvs. 15 års, og jeg kan telle på én hånd de antall ganger jeg har kuttet meg. Jeg tror ikke jeg har kuttet meg mer enn seende. Derimot er jeg veldig bevisst på hvilken kniv jeg bruker til hva. Jeg liker best de halvstore knivene, f.eks. er jeg glad i en middels stor og skarp kniv jeg kjøpte på Ikea, for om bladet er for langt, er det lett å miste oversikten. Når jeg skal gjøre litt mer puslete arbeid, som å skjære bort det hvite inni paprikaen, er jeg helt avhengig av å gjøre dette med en liten kniv, men å dele paprikaen i fire gjør jeg alltid med den middels store kniven.

Samboeren min stod for den viktigste jobben - å steke lefsene med akkuratt passe mengde fyll i quesedillasjernet. Han er flink til å få akkurat passe mengde fyll inni lefsene. Det er jo ofte lett å fylle de for fulle, noe som fører til at de ikke henger riktig sammen når man skal spise de, og det ender gjerne opp med litt gris på fingrene. Jeg synes det ble godt! Det synes jeg for øvrig alltid når det kommer til quesedillas...

Nøkkelord:

Indisk kyllingkarri og brødbaking som gikk i vasken

I dag har jeg vært en ordentlig husmor - i hvert fall på kjøkkenet. Jeg begynte dagen kl. 7.00 i sengen og hørte på NRK Alltid Nyheter. Der diskuterte Audun Solbakken og en dame fra Høyre om barnetrygden burde økes eller om man burde gjøre andre tiltak for å redusere økt fattigdom blant barnefamilier i Norge. Som politikere flest ble de ikke enige. Kl. 8.00 stod jeg opp og laget marinaden til indisk kyllingkarri med hjemmelaget karripaste. Jeg blandet sammen hermetiserte tomater, raspet ingefær i tillegg til litt honning og salt og la dette i en brødpose sammen med kyllingfiletene til marinering. Utover dagen satt jeg og leste litt i boken "Forretter du bare må ha". Det er en bok med kun oppskrifter på forretter, alt fra supper til fugl og sjømat. I blant passer det med forretter til meg som har en "minimage". Jeg limte også på gjennomsiktig dymotape med punktskrift på noen gjennomsiktige poser med klips. Posene er egentlig noen antistatiske poser som samboeren min ikke visste hva han skulle bruke til. Jeg skal legge i poser av f.eks. stjerneanis, kardemomme, nellik, ingefær, natron osv. Jeg liker helst når jeg kan få pulverne på glass, noe som går med ingefær og kardemomme, for da kan jeg merke direkte på glassene. Siden posene er gjennomsiktige, kan også samboeren min lett finne frem. Igjen var jeg utrolig takknemlig for å beherske godt punktskrift.

Når klokken nærmet seg 15.00, kom jeg på at jeg hadde en fordeig og frø og kjerner til oppbløtning som jeg i dag skulle lage hoveddeigen til bakerlandslagets rugbrød. For to dager siden løste jeg opp gjæren i kaldt vann og hadde i grovt rugmel og i går målte jeg opp rogkjerner, solsikkekjerner og linfrø og lot de stå over natten. Da jeg blandet sammen fordeigen og bløtleggingen i dag, var den temmelig bløt og selv om jeg forsøkte å få litt bedre konsistens med en del fint grovt rugmel, ble den så klissete at jeg endte opp med å kaste hele deigen. I tillegg til at den var umulig å jobbe med, synes både jeg og samboeren min at den luktet litt surt. Jeg har aldri bakt gjærdeig som kaldhever før og er usikker på om det skal være slik lukt eller ikke. Jeg får forsøke meg på et nytt brød til søndag tror jeg, men det blir ikke dette brødet. Det ble litt deig over alt. På kjøkkenbordet, på benken, i bunnen av kjøkkenmaskinen og litt på gulvet, så vi måtte vaske over gulvet på kvelden.

Jeg begynte på middagen med først å lage karripastaen. Jeg kjørte chili, hvitløk, raspet ingefær og krydder i hurtighakkeren og hadde den oppi sammen med surret løk, hermetiserte tomater, kokosmelk, limesaft og resten av marinaden kyllingen hadde ligget i. Jeg helte sausen over kyllingen, som hadde halvstekt seg i ovnen, og stekte den videre i 20 minutter. Jeg serverte middagen med ris, oppkuttet eple og nanbrød. Det ble godt, men sausen fikk en litt spesiell "syrlig" smak. Jeg hadde i angitt mengde lime, men samboeren min foreslo at det kanskje kunne være kokosmelken som hadde blitt litt for gammel. Det ble en del oppvask å ta etter middag, men jeg var glad vi har oppvaskmaskin. Brødprosjektet mitt laget også en del oppvask, men nå er den tatt. Vi fikk også ryddet litt i leiligheten slik at den ser presentabel ut til vi får besøk i morgen av et vennepar av oss.

Mens jeg stod og rørte i sausen, tenkte jeg på hvilke teknikker jeg som blind benytter meg av i matlaging. Jeg er eksempelvis ganske bevisst på når jeg bruker store og små kniver. Jeg bruker små kniver til små ting, f.eks. hvitløk og for å "sprette opp" chili,, og større kniver til større ting som epler, kyllingfilet, og ting jeg skal hakke i små biter (som løk eller chili).

Litt organisering i fryseren

Vi nyter fortsatt av det fine været vi har hatt de siste ukene. I dag ryddet jeg bort vinterjakker og vintersko og ønsket sommeren virkelig velkommen. Nå er streiken i NRK avbrutt og i dag kunne vi høre på Dagsnytt Atten at enkelte mente at man ikke burde få lov til å gå i lette sommerklær på jobb. Det har regnet overraskende lite de siste ukene. Jeg gruer meg til værgudene finner ut at de må få balanse i værregnskapet igjen.

I dag laget jeg en bolle med fruktsalat hvor jeg først hadde i pære, eple og banan som jeg drysset noen sitrondråper over for at ikke fruktkjøttet skulle få en uappetittelig farge. Deretter kuttet jeg opp kiwi, appelsin og druer. Halvveis kom jeg på at jeg ikke måtte glemme rosinene og blandet de raskt inn sammen med resten av fruktbitene slik at de kunne suge til seg saftene. Jeg kommer nok ikke til å spise av denne fruktsalaten da jeg synes spesielt bananene og pærene var blitt litt for overmoden, men samboeren min synes det var en god fruktsalat.

Jeg var litt rådvill i dag om hva jeg skulle finne på til middag, men jeg endte til slutt opp med å steke kyllingkjøttdeig og kutte opp paprika og fersk ananas til min egen spesialnachos. Jeg synes nachosen blir bedre jo mer nachochips jeg klarer å få puttet ned i den ildfaste formen. Jeg bruker ca. 1/3 av en fersk ananas til nachosen og resten av den blandet jeg inn i fruktsalaten.

Jeg har litt problemer med å få i meg frokost og lunsj, men i dag laget jeg meg en smoothie som inneholdt bringebær, banan og druer. Den ble litt syrlig, men ganske så god. Nå har jeg også kuttet opp bananer, ananas og melon som er lagt i fryseren som jeg kan ta opp til smoothier etter behov. Jeg skal også få kjøpt inn mer kiwi og druer som også havner i fryseren. Ja, og litt mer påfyll av bringebær, blåbær og jordbær trengs også. Det kan være litt utfordrende å kjenne forskjell på f.eks. banan, ananas og melon når alt er frosset ned og derfor må jeg lage mitt eget merkesystem for å holde orden på hva jeg putter i smoothiene. Det kan være vanskelig å lese punktskrift som er limt rett utenpå embalasjen når det blir så kaldt som i en fryser og da må jeg finne andre metoder. Jeg har en digital "merkepenn" hvor jeg kan lese inn meldinger som knyttes opp mot bestemte brikker. Det finnes både brikker og etikketter. Jeg fikk innvilget denne merkepennen for 8-9 år siden, men hittil har den ligget godt i skuffen sin. Ja, kanskje litt for godt siden jeg ikke klarte å finne den igjen nå som jeg gjerne skulle hatt den. Da måtte jeg finne på noe annet: Jeg skrev "melon", "ananas" og "banan" i punktskrift på en gjennomsiktig plastfolie som jeg limte fast på hver sin pappbit. Jeg laget et hull i øvre venstre hjørne med en hullmaskin og tredde en strikk inni som jeg igjen hadde tredd inn på en poseklemme. Jeg ble egentlig fornøyd med denne løsningen. Jeg synes det lett blir brysomt når jeg må bruke hjelpemidler for å lete etter ting slik jeg måtte om jeg skulle bruke merkepennen. Det eneste hjelpemiddelet jeg trenger nå er noen fingre som kan lese punktskrift - og de har jeg jo alltid med meg...

Og, som for å innvie mitt nye system for å finne frem i fryseren, laget jeg meg en egenkomponert smoothie med melon, ananas, banan og en liten gulrot. Jeg laget den ganske enkelt i hurtighakkeren, men jeg kunne konstatere at den nok ikke gjør jobben så god som en fullverdig smoothiemaskin/blender. Gulroten var i hvert fall ikke blitt most slik jeg hadde forventet. Jeg får nok vente med gulrøtter og lignende til jeg får den lille blenderen min i hus. Jeg synes nok ikke at denne smoothien ble så god. Jeg synes den rett og slett smakte litt lite.

Fruktsalat og spaghetti bolognese

I dag tidlig laget jeg fruktsalat, der jeg kuttet opp eple, pære, appelsin og banan. Da vi smakte på fruktsalaten kom jeg på en ting jeg hadde glemt: Druer. Jeg kuttet etterpå opp noen druer og blandet dem inn i fruktsalaten.

Etter fruktsalaten pakket jeg ferdig kofferten. I morgen drar jeg på rehabiliteringsopphold ved Røysumtunet pga. epilepsien. Jeg hadde "pakket mentalt" ved å lage en pakkeliste. Den fulgte jeg slavisk og jeg tror jeg har husket alt. Mange legger frem alt de skal ta med seg, men det er ikke praktisk som blind. Jeg pakker alltid etter pakkeliste når jeg skal jobbe på rehabiliteringskurs og det er sjelden jeg glemmer noe.

I dag var det spaghetti bolognese som stod på menyen til dagens middag. Jeg fant ut at løken vår ikke hadde godt av å bli en ingrediens i gryten og stangseleri er vi ikke glad i. Jeg kuttet derfor opp 5 gulrøtter og de + hermetiserte, hakkede tomater fikk bli basis for sausen. Jeg stekte kjøttdeig og blandet inn. Jeg krydret med timian og oregano og byttet ut salt og pepper med sitronpepper og chiliflak. Jeg lot gryten stå å putre i ca. 2 timer. Mot slutten hadde jeg i stekt bacon. Middagen ble servert med fullkornspasta inntil. Jeg var heldig med krydringen denne gangen - det ble hverken for sterkt eller for mildt. Når jeg krydrer, bruker jeg sjelden skjeer om jeg ikke må, men jeg heller det over fingrene og lar det risle ned i gryten. På den måten har jeg kontroll over hvor mye krydder jeg tar i.

Pakking til morgendagen

I morgen drar jeg til et 4 1/2 ukers langt opphold på Røysumtunet. I formiddag begynte jeg derfor å legge klær og annet ned i kofferten og kunne krysse av en etter en ting på pakkelisten. Når min far skal på elgejakt begynner han et par dager før jaktstart å legge frem ting utover en seng før han pakker det ned i jaktsekken. Dette fungerer dårlig når man ikke ser fordi jeg ikke har oversikten over hva som legges frem. En seende kan la blikket gli over tingene. Jeg lager derfor pakkeliste og jeg sier at jeg "pakker mentalt". Pakkelisten denne gangen begynte jeg med en drøy uke før jeg skulle dra. Etter hvert som jeg kom på ting, skrev jeg det ned. Når jeg begynte å pakke, skrev jeg en "X" fremfor hver ting som ble lagt ned i kofferten. Vanligvis pleier jeg ikke å sette "X" fremfor fordi jeg husker hva som er lagt i kofferten, men denne gangen skulle jeg pakke såpass mye med meg. Jeg fryktet at jeg ville få plassproblemer, men jeg fikk uten store anstrengelser lukket kofferten. Datautstyret og småting pakker jeg i morgen før jeg setter meg i drosjen kl. 10.30.

Det var litt av et styr for å ordne transport. På torsdag var jeg til legen og spurte om hvordan jeg skulle gå frem for å få bestilt flybilletter til Gardermoen gjennom HELFO. Fastlegen min visste ikke og forhørte seg med sekretærene som ikke visste. Heldigvis var det én sekretær som visste det. Jeg måtte selv ta kontakt med Pasientreiser. Neste dag ringte jeg de, men de sa at jeg måtte sende de innkallingen til oppholdet. Jeg ville skanne inn en bildeversjon av den jeg fikk i posten i januar, men den fant jeg ikke og måtte kontakte Røysumtunet for å få den tilsendt på e-post. Det tok sin tid og først på mandag kunne jeg sende den til Pasientreiser. Jeg fikk informasjon pr. e-post om flybilletten og da kunne jeg ringe legekontoret og gi de flightnummeret slik at de kunne bestille drosje fra Gardermoen til Jaren. Jeg vurderte å ta tog, men jeg kom ganske raskt frem til at det ville bli en øvelse i seg selv med rullestol, krykker og bagasje. Dessuten, hvordan skulle jeg finne drosje når jeg kom av toget? Det er for tiden lite personell tilgjengelig på tog, og det er så og si umulig å få tak i de som blind i det de farer forbi i midtgangen.

Da er jeg klar for avreise i morgen!

Boller med vaniljekrem og Smil-bit

I går kveld tenkte jeg å lage vaniljesnurrer med vaniljesmørkrem, men det ble istedenfor havregrynsboller med rosiner, men jeg fulgte som vanlig ikke oppskriften slavisk. Jeg varmet opp melk til 37 gr., hadde i sukkeret og ca. 1,5 ts kardemomme. Jeg målte opp ca. 180 g (dvs. 4,5 dl) havregryn og ca. 650 g (dvs. 13 dl) hvetemel. Jeg hadde også i ca. 100 g (dvs. 2 dl) grovt sammalt hvete. Jeg er ikke helt sikker på om målene stemmer. Jeg tar gjerne toppede målebeger av gangen og ser når deigen blir passelig. Mot slutten hadde jeg i 150 g romtemperert smør i terninger. Deigen ble satt til heving i ca. 70 minutter.

I mellomtiden laget jeg vaniljekrem siden de ikke hadde ferdig vaniljekrem på butikken i dag. Jeg vurderte å lage hjemmelaget vaniljekrem, men jeg var ikke fristet til å få så mange eggehviter til overs. Jeg brukte derfor en ferdig pose hvor det var å ha pulveret, sukker og melk (spedd undervegs) i en kjele og koke det opp. Jeg er ikke glad i å varme opp melkeprodukter til kokepunktet, men i dag gikk det fint. Jeg brukte en ganske stor kjele og holdt den ene hånden fra kanten og ned ca. 7 cm ned i kjelen. Jeg tenkte å ha den der til jeg kjente melken, men jeg hørte at det boblet i kjelen. Etter hvert ble massen noe tykkere. Jeg lot den avkjøle seg i ca. 20 minutter før jeg helte den i en bolle og satte den i kjøleskapet slik at den kunne tykne ytterligere.

Jeg har etter hvert fått en liten samling på PC-en i en egen mappe som heter "Poser". Der har jeg skrevet av fremgangsmåten på mange poser. For 13-14 år siden var de hyppig i bruk, men med årene etter hvert som jeg har begynt å lage mer mat fra bunnen av, bruker jeg de sjeldnere. I dag fikk jeg et nytt dokument i denne mappen som heter "Vaniljekrempose". Der står det:

  • Hell posens innhold i en kjele.
  • Tilsett 3 toppede ss sukker.
  • Rør i 4 dl melk litt etter litt.
  • Kok opp under stadig omrøring.
  • Sett kakefyllet til avkjølning.
  • Jeg tok deigen på bakebordet og den var som forventet god å jobbe med. Det synes jeg den gjør i de aller fleste tilfellene når jeg elter inn smøret mot slutten av eltetiden. Jeg pakket inn litt vaniljekrem og en Smil-bit inn i hver bolle ved å trykke hvert bolleemne flat og dra litt i hver sin kant og pakket det inn før jeg trillet bollene jevne og legger de på stekebrettet med skjøten ned. Jeg brukte en Center-bit da jeg bakte boller tirsdag 20. mars, men det synes jeg ikke var like godt. Det ble en mildere karamellsmak. Jeg satte bollene til heving i 40 minutter og de ble svært luftige og store. Jeg stekte bollene i 12 minutter på 220 gr., men samboeren min mente de ikke så helt ferdige ut. Jeg hadde da tatt ut begge brettene, men jeg satte det inn igjen i ovnen som var stilt til 230 gr. og tok det ut ca. 3-4 minutter senere. Bollene skal jeg gi til en bekjent jeg skal møte i dag.

    I dag brukte jeg husmorsstolen når jeg trillet bollene. Det var nokså praktisk og jeg kunne være smertefri under utbakingen. Jeg brukte den også mens jeg rørte i vaniljekremen. Smertene går litt i perioder. Jeg har nå vært ganske bra og hatt mindre smerter, men den perioden ser ut til å være over nå...

    Nøkkelord:

    Synet ble gradvis dårligere og jeg lærte meg punktskrift på egenhånd

    I det følgende forteller jeg hvordan jeg lærte meg punktskrift og hvordan punktskriften ble uunnværlig i mitt liv når synet ble gradvis dårligere. Jeg ble født tre måneder for tidlig og grunnet for mye oksygen i kuvøsen fikk jeg netthinneskade og grønn stær. Jeg ble blind på høyre øye og så 5% på venstre med noe synsutfall (innskrenket synsfelt).

    Da jeg var 15 år, fikk min mor et alfabet i punktskrift på en liten lapp i størrelse med en C6-konvolutt. Denne tok jeg med meg inn på rommet en lørdagskveld og satt og pugget alfabetet. Jeg hadde en brosjyere om Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) der teksten var printet både i visuell skrift og punktskrift. Jeg fant med denne ut at man satte et tegn foran bokstaven for å markere at det var stor bokstav og at man satte et talltegn fremfor bokstavene A til J for å skrive tallene. Dette stod det ingenting om i alfabetet. Jeg hadde bestilt et par blader i punktskrift, bl.a. et ungdomsblad, og begynte å lese dette. Det gikk sakte og lettere ble det ikke av at ungdomsbladet var skrevet i kortskrift. Kortskrift er at deler av ord forkortes med visse tegn. Det ble mye brukt før da man skrev all punktskrift på Perkins punktmaskiner og før det igjen tavle og pren. Mange nybegynnere i punktskrift oppnår en høyere lesehastighet med kortskrift. I dag brukes kortskrift mindre og mindre. All kommersiell utskrift i punktskrift skjer i dag gjennom automatiske konverteringsprogrammer og selve utskriftene skjer på raske punktskriftsprintere. Konverteringsprogrammene har mulighet for konvertering til kortskrift, men det blir likevel mindre og mindre brukt. I England og USA brukes eksempelvis kortskrift betraktelig mer enn i Norge.

    Men over til meg i 1997 igjen. Jeg husker at jeg satt på skolebussen og gjennomgikk alfabetet i hodet hvor jeg "oversatte" det vanlige alfabetet til punkt. Jeg ble fast abonnent på et blad som ga ut kriminalnoveller. Jeg stavet meg igjennom ord for ord. Jeg husker jeg tok tiden på meg selv og brukte 10 minutter på en side, dvs. en snitthastighet på 30 ord i minuttet. Til sammenligning leser man i snitt 300 ord i minuttet om man leser høyt. I dag har jeg økt hastigheten, selv om jeg ikke er en rask leser, og bruker ca. 2 minutter på én punktside.

    Jeg skrev, dvs. stakk hull med en nål, i permene til notatbøkene mine. Det stod f.eks. "matte", "engelsk" og "naturfag". Jeg kunne nå lese hvilken bok jeg tok i nedi skolesekken uten å ta opp bøkene. Jeg gikk etter hvert til anskaffelse av en tavle og pren. Da skriver man bokstavene speilvendt og fra høyre mot venstre. Det høres vanskelig ut, men for meg går det ganske raskt helt automatisk og jeg trengte ikke tenke meg mye om. Jeg går den dag i dag, 21 år senere, med den samme tavle og prenen i håndvesken. Det er ikke ofte jeg bruker den, men jeg synes det er kjekt å ha muligheten til å notere noe om det skulle bli behov for det. Skjønt, i dag bruker jeg nok mer telefonen enn tavle og prenen.

    Synet mitt begynte gradvis å bli dårligere. Jeg var svært glad i å tegne og male og julen 1997 fikk jeg utstyr til å male med oljemaling. Det var stort. Men det ble mer og mer anstrengende å male. Jeg fikk problemer med å skille fargene fra hverandre, som f.eks. grønt og blått og lilla og brunt. Jeg klarte etter hvert å kun male annenhver dag fordi jeg ble så sliten i øynene den dagen jeg malte at jeg fikk synsforstyrrelser neste dag. Jeg fikk "flimring" fremfor øynene, dvs. mange lysende og blinkende farger i synsfeltet, som forstyrret det jeg så på. I dag har jeg lest at det er tegn på at netthinnen ikke har det bra. Læreren min fikk mistanke til at synet mitt ble dårligere. Jeg sluttet å bruke tavlekameraet på skolen. Det ble for svake kontraster og etter hvert som tavlen ble vasket mange ganger i løpet av en dag, ble kontrastene enda dårligere. Jeg skrudde opp forstørrelsen på den 24" PC-skjermen. Jeg gikk fra å vise tre linjer til å vise to linjer, dvs. bokstaver som var 8-10 cm høye og 1 cm tykke, og jeg brukte inverte farger (hvite bokstaver på svart bakgrunn). Jeg støttet meg mer og mer til talen på PC-en. Håndskrift ble umulig. Jeg husker vi hadde geometri i matten og jeg trodde jeg konstruerte en trekant, men læreren kunne fortelle meg litt oppgitt at jeg hadde laget en firkant. Jeg gikk over til å bruke en talende klokke fremfor en klokke med store tall. Jeg hadde dans og drama som valgfag og jeg gruet meg til "oppvarmingen" hvor vi skulle se på klærene til hverandre når vi satt i en ring og bytte plass med hverandre. Jeg sa ikke noe til noen om at synet ble dårligere. Jeg husker at jeg på et vis skammet meg fordi jeg trodde jeg selv var skyld i at synet mitt ble dårligere. Det ble en overraskelse både for øyelegen og mine foreldre da visusen var gått fra 3/60 til mindre enn 1/60 (dvs. at det en normalt seende person kan se på 60 m. måtte jeg inn på 1 m. for å se, men jeg så det ikke like tydelig som en seende). Jeg husker jeg var til en optiker og fikk prøve kikkertbriller. Jeg ble så glad, for jeg følte jeg kunne se godt igjen med en brille som hadde påmontert en kikkert.

    Jeg husker den vårdagen synspedagogen satt sammen med meg, var noe nølende og usikker, og fikk sagt på en så varsom måte som mulig at om jeg skulle klare å følge med i pensum på videregående, måtte jeg begynne å bruke punktskrift. Hun ble overrasket (og trolig litt lettet) da jeg kunne fortelle at jeg på egenhånd hadde lært meg punktskrift og jeg viste henne notatbøkene mine med punktskrift på som jeg hadde stukket i permen. Jeg fikk lærebøkene i englsk i punktskrift. Jeg fikk en Perkins punktskriftmaskin som veiede 4,8 kg. Ett år senere fikk jeg leselist til PC-en og en punkstskriftsskriver både på skolen og hjemme. Jeg husker at leselisten på 80 tegn veide nærmere 8-10 kg og i dag har jeg en 64 tegns leselist som veier 1,2 kg. Jeg har en liten 24 tegns leselist jeg kobler opp mot iPhonen som veier ca. 300 g. Jeg fikk også en lese-TV med automatisk zoom, men denne ble stående ubrukt. Det var for anstrengende å bruke den.

    Over til punktskriften igjen: I dag bruker jeg punktskrift mange timer hver dag. Den er blitt helt uunnværlig for meg. Jeg bruker punktskriften mest når jeg sitter med PC-en, men kjøkkenet er også et område der punktskriften er flittig brukt på bl.a. krydder, bokser, matvarer som ikke skiftes ofte ut og kakepynt. Jeg har matoppskrifter samlet i en egen perm. Bøker i visuell skrift som jeg har stående i bokhyllen er også merket i punktskrift. I permene mine er skillearkene i plast også merket. Punktskriften gir meg et skriftspråk og den gjør meg mer selvstendig i dagliglivet.

    I dag gir jeg undervisning i punktskrift på Norges Blindeforbunds rehabiliteringskurs. Du kan lese mer om hvordan jeg legger opp undervisningen i faget her.

    I 3. klasse på videregående, skrev jeg særoppgave med tittelen "Punktskrift i teori og praksis.

    Organisering på kjøkkenet

    For litt siden skrev jeg om kjerringråd om rengjøring og nå har jeg plukket ut 5 nyttige kjerringråd om hvordan man kan utnytte og organisere ting på kjøkkenet.

    Hold orden med plastbokser
    Plastbokser som kan dras ut gir et mer ryddig uttrykk, og du kan også sette merkelapper på de slik at du lettere finner det du leter etter. Det er også praktisk at de kan dras ut, da dette gjør det lettere å finne ting som ellers fort blir glemt helt bakerst i skapet.

    Om noe gir et ryddig uttrykk, er ikke det viktigste på mitt kjøkken. Et eksempel på uorden, men som likevel er praktisk, er i krydderskuffen min. Der står krydderglassene rett opp og ned i en salig blanding. Jeg har merket alle i punktskrift og jeg slipper å løfte glassene opp, men leser etikettene opp ned. Jeg har også plastbokser for å samle småting, enten det er små glass med essenser eller krydderposer og gelatinplater. I noen kommoder jeg kjøpte meg, fulgte det med rominndelere i tre ulike størrelser og fassonger. Disse bruker jeg både på kjøkkenet og i kommoden på kontoret og kommoden med sokker og undertøy.

    Samle små ting i syltetøysglass
    Hold orden på små ting som for eksempel muffinsformer i syltetøyglass.

    Dette var et smart tips som nok skal bli tatt i bruk!

    Utnytte lagringsplass på vegg
    Heng opp små plasthyller på veggen, for å lagre ting som wok-sauser, pose-supper, taco krydder etc.

    Vel, jeg er ikke så sikker på om jeg ønsker å ha tacokrydder og posesauser som veggdekor på kjøkkenet mitt... Etter noen tabber på kjøkkenet hvor jeg bl.a. har tatt en hvit sausepose for å være en rett i koppen-suppe og laget spaghettisaus av hvit saus, gikk jeg til anskaffelse av plastmapper som jeg merket i punktskrift hvor jeg har tacokrydder i en, hvit saus i en annen og bearnaisesaus i en tredje. Disse er også gjennomsiktige slik at det skal bli praktisk for samboeren min. Disse har jeg stilt opp i en kjøkkenskuff og jeg kan bla meg frem til riktig mappe. Ingen tabber og ingen uheldig dekor på kjøkkenveggene.

    Holde orden på brødfjøler
    Istedet for å legge brødfjøler og fat oppå hverandre, så kan du sette rett opp og ned ved å bruke spenningsstenger. Dette gjør det lettere å få tak i de, og det blir også lettere å få oversikt over hva du har.

    For noen år siden valgte jeg å gå til anskaffelse av et sett med fire skjærefjøler. Fjølene står i et loddrett stativ, slik at de tar minimalt med plass og de har ulik farge slik at jeg kan skille de fra hverandre. Farger og blind? Jo, hver skjærefjøl har også en "kartotekflik" på toppen hvor det f.eks. er en taktil fisk på den blå fjølen og en gulrot på den grønne. Settet kostet hele 800 kr. hos Til bords, men jeg visste med meg selv at om jeg ikke kjøpte det, ville jeg komme til å angre.

    DIY lagringsplass for lokk
    Å finne riktig lokk til plastboksene er ikke alltid så lett. For å få lettere oversikt over lokkene dine, kan du lage en egen lagringsplass for lokkene.

    Flott tips! Istedenfor underskap på mitt kjøkken, har jeg tre skuffer. Jeg har derfor en egen skuff hvor jeg har plastbokser. Dette er hovedsakelig plastbokser jeg bruker til nedfrysing av matrester. Jeg har kjøpt bokser på 4,4 dl fra TupperWare som kan stables på hverandre i fryseren og oppi hverandre i skuffen, men jeg tar også vare på plastboksene med rosiner i som også egner seg til frysing. Men, å finne riktig lokk blir et hodebry hver gang og jeg skal medgi at det også er upraktisk som blind å skulle famle rundt i en kaotisk skuff hvor alt er kastet i uorden. Men dette tipset kommer jeg til å ta med meg!

    Hele listen over kjerringråd kan du lese på: 15 gode råd til organisering på kjøkkenet.

    Nøkkelord:

    Det ble noe til sist!

    I dag har jeg bakt grove fylte ost- og skinkehorn. Det tok meg litt mer enn én times arbeid mer enn hva det hadde behøvd å ta. Det gikk fint å smelte smør og varme opp melken, men da begynte også problemene. Jeg hadde i litt av melet og satte i gang kjøkkenmaskinen. Jeg kjente at deigen var løs og hadde i både litt mer grovt og litt mer fint mel. Hadde jeg kanskje hatt oppi litt mer smør enn hva jeg trodde? (Jeg tar alltid smørmengden på omtrentlige mål uten kjøkkenvekt). Startet kjøkkenmaskinen. Stakk den venstre hånden litt ned i bollen mens maskinen gikk - og der lå det mye løst mel. Det var for lite innhold i bollen til at kjøkkenmaskinen ville ta tak i deigen. Jeg løsnet bollen og begynte å kna for hånd. Innså straks at det lå en del mer mel i bollen enn det burde. Jeg hadde i litt mer væske, og litt mer og litt mer... Til slutt så deigen passelig ut. Jeg satte den til heving. Etter 45 minutter delte jeg deigen i to, men måtte ha ytterligere mer væske i for å få deigen smidig og fin å jobbe med. Mens jeg knadde inn mer væske, lurte jeg litt på om deigen var blitt for grov? Jeg vurderte om jeg skulle konkludere med det og kaste den mislykkede deigen. Jeg har en gang brent meg på å lage rundstykker for grove, men jeg fortsatte. Kjevlet ut en leiv, delte den opp i 8 «pizzastykker», la på ost og skinke og rullet sammen. Satte de til heving. Etter 40 minutter hentet jeg det første brettet for steking, men de hadde ikke hevet seg stort. I oppskriften står det at de skal stå i ovnen i ca. 12 minutter, men jeg måtte la mine stå i 15-16 minutter.

    Samboeren min smakte på et horn og jeg ble overrasket: «De var gode...» Hvordan kunne han si noe slikt om en bakst som hadde gått skjeis omtrent fra begynnelsen av? Jeg måtte smake på et selv og de var gode. Den salte smaken fra krydderskinken gjorde seg godt inntil deigen.

    Jeg er særdeles dårlig til å kutte pizza i like store biter. Når jeg deler opp en pizza, pleier jeg å dele den opp på langs og på tvers og ikke som «kakestykker». Hvordan løste jeg det når jeg laget omtrentlig like store stykker til ost- og skinkehornene? Jeg delte først leiven i fire og deretter kjente jeg hvor jeg kunne dele 1/4-biten i to. Det ble selvfølgelig ikke helt jevnt, men da nøt jeg godt av at jeg hadde laget for mye deig. Jeg kunne lage en litt for stor leiv, legge på fyllet og kutte til ytterkanten etter hvor fyllet lå. På denne måten fikk jeg omtrentlig like store, ferdige horn.

    Nøkkelord:

    Vaffelsteking

    I dag laget jeg vafler (med surmelk). Jeg fikk et tips av svigermor om å ha litt vann i røren for å få sprø vafler. Dette merket jeg imidlertid ingenting av, men vaflene ble gode likevel.

    Jeg har et vaffeljern som piper når vaffelen er ferdig. Jeg stiller inn på forhånd hvor godt stekt jeg ønsker å ha vaffelen. Den har 5 trinn og jeg har funnet ut at trinn nr. 3 gir perfekte vafler. Jeg kan fint steke vafler selv, men siden jeg i dag var bedagelig anlagt av meg, valgte jeg å få hjelp av assistenten min. Det er lett å søle uten syn og jeg synes det kan være litt utfordrende å skulle få vaffelen ut av jernet, spesielt om den setter seg fast i lokket. Det er dessuten varmt... Men ikke umulig.

    På et rehabiliteringskurs, på ADL-kjøkkenet, hjalp jeg en kursdeltaker med å steke vafler. H*n var svaksynt og gjorde alt det praktiske arbeidet selv, men h*n begynte å bli litt preget av alderdom og fått litt dårlig minne og dårlig hørsel. Jeg måtte fortelle deltakeren om hva h*n nylig hadde gjort og jeg måtte si ifra når jernet hadde pepet, for det hørte h*n ikke selv. Men vi var et godt arbeidsteam og hadde det koselig sammen der vi sto og stekte vafler til resten av kurset i nærmere en time. Vaflene ble gode.

    Nøkkelord:

    Kyllingsalat

    I dag hadde vi kyllingsalat til middag. I den, foruten kylling og vanlige salatingredienser, hadde jeg oppi eple og druer. Det er flere år siden jeg laget kyllingsalat. Jeg er egentlig veldig glad i det, men jeg tror faktisk ikke jeg selv har laget det siden jeg bodde alene, dvs. mer enn 10 år siden. Den smakte jo desto bedre...

    Igjen har jeg god nytte av Nizer Dizer-en min. Da går det fort som en lek å kutte opp agurk og paprika. Jeg trenger kun å kutte opp agurken i skiver og rense paprikaen og kutte den opp i større biter før jeg kutter den i firkanter med Nizer Dizer-en. I tillegg til salaten, stekte vi også en hvitløksbagett. Det var en god middag på en varm dag i Bergen. Det er gjerne ikke så godt med varm middag på varme dager. Det ble såpass mye salat at det rekker til både frokost og middag i morgen.

    Nøkkelord:

    Å være et supermenneske

    I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

    I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

    «Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

    Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

    «Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
    vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

    Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

    Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

    For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

    Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

    Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

    Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

    Hjemmelaget is

    Skal jeg tillate meg selv i å skryte litt, synes jeg at jeg har blitt god til å lage hjemmelaget is som ikke krystalliserer seg. Det er kun å piske eggeplommer og sukker til eggedosis og blande det inn med pisket kremfløte. Jeg tror det er fraværet av eggehvite som er grunnen til at det ikke krystalliserer seg, men jeg vet ikke. Det er bare noe jeg tenker. Jeg hadde sjokoladebiter og bringebær i Kvikklunsjiskaken. Jeg synes det hadde vært litt gøy å lage en 2 l. isboks med hjemmelaget is. Vi har stående to putter kremfløte som jeg kan begynne med. Vi bruker laktosefri kremfløte og den holder seg mye lengre enn vanlig kremfløte. Jeg skal lage et lag med bringebær, et med sjokoladebiter, et med banan og et med appelsinlikør. Jeg vil ikke smake på isen, og om jeg skal, skal jeg ikke smake på laget med likør. Jeg tror jeg begynner på isen i morgen. Hvert lag må nok stå i et par-tre timer for å fryse til.

    Å skille plommer og evvehviter kan virke som et umulig prosjekt når man ikke ser og det hadde jeg også synes om jeg måtte gjøre det i de to halve eggeskallene, slik jeg vet mange gjør. Jeg har en eggehviteskiller hvor egget legges i en grop med sprekker ned til en beholder og på den øverste delen kan jeg vippe frem og tilbake. Jeg løfter den også opp og stryker med fingeren under og da løsner all eggehvite og kun plommen blir liggende i beholderen.

    Nøkkelord:

    Men hva gjør jeg hvis...

    Dette innlegget er egentlig en forlengelse av foregående innlegg, "Er det ikke forferdelig?", men jeg byttet litt fokus og valgte å lage et eget innlegg.

    I møte med mennesker opplever jeg flere ganger at de straks tengker "er det ikke forferdelig" når de får vite at jeg er helt blind. Det er nok en logisk "kortslutning" i hodet på folk. De bruker synet til alt, til og med når de skal helle vann i en gryte, og kan ikke forestille seg et liv om de skulle lukke øynene. Da synes alt umulig. Hvordan slå på stekeovnen? Du vrir venstre knapp ett hakk til høyre og stiller høyre knapp kl. 7 (som en urskive) for å stille på 200 gr. eller kl. 8 for 225 gr.

    Her må det tilføyes at enkelte svaksynte har noe å lære av blinde. Jeg er enig i at man skal ta i bruk den synsresten man har, men det er lov å bruke kompenserende teknikker for å ikke bli helt utslitt og ende dagen med spenningshodepine. Som når man skal fylle vann i en gryte, trenger man ikke bøye seg ned for å se at gryten er 2/3 full, men kan plassere en liten finger opp til der vannet skal være. Når jeg skal ha 4 dl vann i en gryte kan jeg:

    1. Bruke 1 dl-måleskje og fylle denne 4 ganger oppi en gryte
    2. Bruke et litermål som har oppripet streker for hver desiliter innvendig

    Tidligere solgte Adaptor litermål i plast med en avtagbar plastlinjal innvendig. Jeg var svært glad i det litermålet, men en dag satte jeg det fra meg og skrudde på feil plate. Jeg oppdaget altfor sent at litermålet sto på den platen som var varm... Jeg fikk Adaptor til å søke i norden, Europa og USA etter et lignende litermål, men de fant ikke. Da måtte jeg utfordre min far, som tok det på strak arm, med å kjøpe inn noen litermål i plast og skjære inn streker og prikker for hver hele og halve desiliter og ekstra lang strek på 1, 5 og 10 dl. Det er fullt ut tilgjengelig og et mye billigere alternativ enn å kjøpe et tilrettelagt litermål av Adaptor.

    Det gjelder å se løsninger og da vil jeg nevne dette: Du kan få kjøpt spillkort med punktskrift hos Adaptor for 200 kr. eller du kan kjøpe en billig kortstokk til en 50-lapp og merke den manuelt med punktskriftmaskin. Det forutsetter vel og merke at man har en som kan hjelpe med å sortere kortene for deg og en times tid med jobbing. Du får kraftigere punkter av å lage de selv og du kan velge å bruke noen kroner på kvalitet. Jeg har en kortstokk i plast, som jeg spilte kronespoker sammen med min bestemor, og denne er evigvarende. Ulempen er at den er glatt og kan være noe ustødig i stabel på et bord og høy i volum.

    Dagens middag

    I dag var det meksikansk kylling med pasta som sto på middagsmenyen. Jeg kuttet ut spiskommin og hadde istedenfor oppi chilipepper, cayenne og én piripiri. Det var også bacon i gryten og jeg synes det er vanskelig å steke hele strimler. Jeg brykte saks og klippet strimlene på tvers og stekte de små bitene istedenfor. Raskt og enkelt gjort.

    Grytene jeg lager som kun inneholder hakkede tomater blir veldig tyntflytende. Jeg foreslo crème fraîche eller rømme, men min kjære foreslo matfløte. Verdt å prøve det sistnevnte. Det gjør i hvert fall at f.eks. appelsinsausen tykner.

    Nøkkelord:

    Gleden med å lage mat!

    De siste to ukene har jeg søkt på nettet etter sunne og gode middagsretter. Jeg kom over en "gullgruve" hva matoppskrifter angikk på www.weboppskrifter.com. Her har jeg særlig konsentrert meg om "sunne oppskrifter", "salater", "fjærkre" og mat fra andre land enn Norge. Til sammen har jeg samlet mer enn 60 gode oppskrifter som må prøves en etter en.

    Jeg har fått øynene opp for at fyldige salater kan være det eneste og sunne tilbehøret enten det er til fisk, kylling eller kjøtt. Det er en ny tanke for meg, men en positiv og sunn tanke. Noe alle bør forsøke, studenter, unge, voksne og eldre. Potet, ris og pasta er ikke sunt om det blir for mye over lengre tid. Om man planlegger et par dager fremover kan man planlegge grønnsaker slik at man får brukt de opp fremfor å måtte kaste de, noe som er synd og kan i det lange løp bli dyrere for lommeboken.

    Jeg har fått nye ideer og nye utfordringer å finne løsninger på. Hvordan vite at en kyllingfilet er gjennomstekt? Jeg og min kjære har reflektert litt rundt det og har kommet til at steking av kyllingfilet bør gjøres i stekeovn for å bli gjennomstekt på en trygg måte. Det er vanskelig å få en kyllingfilet kontrollert stekt i en stekepanne når man ikke ser. Jeg synes det er vanskelig å snu en kyllingfilet kontrollert. Om jeg f.eks. har to kyllingfileter i samme stekepanne, kan jeg bli usikker på om jeg i det hele tatt snudde kyllingfileten, for begge er jo varme. Jeg kan ikke se på fargen med å skjære i kjøttet.

    Jeg forsøker så langt det er mulig å lage retter der kyllingkjøttet stekes etter at jeg har kuttet det opp i små biter. Da har jeg bedre kontroll og jeg kan både kjenne på konsistensen og evt. smake for å se om kyllingen er gjennomstekt. Min kjære har vist meg at det er lettere å kutte opp små biter av en filet når den fremdeles er noe frossen.

    Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av å lage mat. Det er alltid nye ting man kan trylle frem både med råvarer og kombinasjoner av krydder. Det finnes så uendelig mange flere krydder enn pepper og salt. Forsøk selv og opplev gleden det er å servere middag til familie eller venner og få tilbakemelding om at maten smakte godt. Det gir inspirasjon til videre forsøk på kjøkkenet!

    Min kjære er hjemme igjen

    I går kom min kjære hjem igjen etter 6 dager på ferie hos sine foreldre. Med ham kom også svigermor. Veldig hyggelig. Jeg serverte grønnsakssuppe med pølsebiter. Jeg skulle ha litt hvit pepper oppi min suppebolle, men etter en stund leste jeg ferdig på punktlappen jeg hadde limet på glasset hvor det sto "hvitløkskrydder". Suppen smakte i grunnen mest hvitløk...

    I dag har svigermor hjulpet min kjære til å reparere hans klesskap og rydde i klesskapet. Det ble en del å kaste og en del til FreTex. Deretter hjalp hun meg med å merke 6-7 krydderglass med punktskrift og deretter få unna en del rot og unødvendige ting fra kjøkkenbordet. Plutselig ble kjøkkenbordet mye større å arbeide på. Dagen har gått fort. Det er tydelig at svigermor ikke er vant til hvordan det er å ha blinde i hus. Hun la støvsugeren midt på gulvet og plutselig var en benkeflate helt ryddet, men hvor var alt blitt av? Jeg fant plutselig ikke frem på mitt eget kjøkken. Det er greit nok for min kjære som ser litt, men jeg må ha ting på faste plasser og det er jeg selv som må rydde på plass det jeg kjøper inn. Jeg glemmer lett hvor jeg setter ting, men har som regel et lite system. For all del - svigermor mente det godt på alle måter...

    Jeg laget appelsinkylling i leirgryte med appelsinsaus til middag. Den ble godt mottatt. Jeg hadde laget "overraskelsesdessert" til min kjære kom hjem som var en sjokolademousse. Denne laget jeg sammen med assistenten min. Det var passelig god flaks, for vi fant ut at det var nødvendig med to brødformer for å bruke opp alt - og det hadde ikke jeg oppdaget selv før det evt. hadde gått over sine bredder og det ville blitt et stort gris. Jeg synes at sjokolademoussen var litt mørk (halvparten lys og halvparten mørk kokesjokolade), og i dag laget jeg meg derfor gelé med Funlightsaft Sitron & Lime.

    Den blinde hobbykokken

    Som dere nå bør ha fått med dere, er jeg glad i å lage mat og bake. Det går veldig fint. Jeg har f.eks. merket alle krydderglass med punktskrift - og jeg har 3 fulle kurver med krydder + en kurv med krydder til baking. Jeg fikk raskt så mange krydder at jeg ikke fikk plass i krydderskapet over komfyren... Da samlet jeg de i kurver. Der er de sortert. En kurv med kun ulike pepperslag (ja, det finnes faktisk så mange!) og to kurver med annet diverse krydder til matlaging. I fryseskapet er hver enkelt skuff merket med punktskrift, som "fisk", "fugl", "middag & lunsj", "iskrem", "brød" osv. Da er det viktig at også samboeren min følger mitt system og legger ting der det skal ligge. På onsdag skulle jeg ta opp to kyllingfileter som vi skulle steke og ha ris og noe salatrester til, men når samboeren min kom hjem, så han at jeg hadde klart å ta opp kyllingvinger istedenfor. Det løste seg det også. Vi spiste kyllingvinger med salat. Kyllingvinger er kanskje ikke det sunneste, men heller ikke det verste. Det ble nå uansett en middag og ingen krise var skjedd.

    Perm med oppskrifter

    I dag fikk jeg endelig gjort noe jeg har tenkt å gjøre i et halvt år. Jeg har kjøpt en perm og satt inn skilleark med 10 ark. Jeg merket hvert skilleark med punktskrift hvor det øverste var "dessert", neste "gjærbakst" og deretter "kaker". Jeg laget 10 kategorier innenfor matretter i alfabetisk kategorisert. Hvis du klikker på Oppskrifter under "Lises sider" på denne nettsiden, vil du se 10 undergrupper - samme som jeg har i permen min. I denne permen skal jeg ha de oppskriftene jeg bruker mest skrevet i punktskrift på plastark. Grunnen til at jeg vil ha det skrevet på plastark er at punktene blir sterke og holdbare og arkene kan tørkes av om de skulle bli tilsølet. Foreløpig har jeg kun lagt inn kreolsk kyllinggryte under "middag. Det blir nok etter hvert flere!

    Nøkkelord:

    Sider

    Abonner på RSS - ADL