Bøker

I dag...

I natt har jeg sovet så godt! Jeg sovnet raskt mens jeg hørte på lydboken "Den svarte boksen" av Michael Connely. Den handler om politietterforsker Harry Bosch: "Opptøyene i LA 1992. Ung kvinne funnet død. Er det en ulykke eller et planlagt mord? Rodney King-opptøyene i Los Angeles i 1992 forandret byen for alltid. Mange døde. Men var den unge, kvinnelige fotografen et tilfeldig offer, eller ble hun myrdet som en del av en større plan? Harry Bosch var på saken i 1992, men ble tvunget til å overlevere etterforskningen til spesialavdelingen for opptøyene. De klarte aldri å løse saken, og den unge kvinnens skjebne ble glemt. 20 år senere dukker det opp nye bevis og Harry dras inn i jakten på «den svarte boksen», beviset som kan løse den gamle saken."

Jeg sov til og med så godt i dag til morgenen at jeg ikke våknet da samboeren min stod opp for å gå på jobb. Jeg våknet av at det tikket inn en SMS med påminnelse om en tannlegetime jeg har til onsdag. Jeg hadde en avtale jeg skulle møtt opp til som var for tre kvarter siden, hadde jeg ikke? Jeg sjekket mobilen. Fant SMS-en fra frisøren, men der var det ingen påminelse. Puh... I dag hadde jeg ingen andre planer på agendaen enn at assistenten min skulle komme. Middag ble wokrester fra fryseren.

I dag var assistenten min her. jeg fikk merket bl.a. noen krydder og forskjellige kakepynt i punktskrift. Etter at vi kjøpte en hylle med skuff som vaskemaskinen står oppå, måtte vi ha vaskepulveret i en egen boks. Den har jeg nå merket med punktskrift og dynotape slik at også samboeren min kan se hvilket vaskepulver han tar i maskinen.

Jeg har ikke fått pakket inn de siste julegavene, så det får jeg gjøre i morgen. Da jeg jobbet på kurs i slutten av november, var det en assistent som sa at hun elsket alt som hadde smak av mint. Jeg kom over en pose med kaffe som nettopp hadde mintsmak. Den skal jeg derfor sende til denne damen som en liten overraskelse i desember - og jeg forventer ingenting tilbake. Jeg synes bare det er hyggelig å kunne glede andre mennesker!

Nøkkelord:

Jørn Lier Horst

Som jeg har nevnt før her på bloggen, tar jeg ofte for meg forfatterskap til forfatterskap. Nå er det Jørn Lier Horst som ser står på programmet. Jeg liker hans bøker både fordi de er konkrete, jeg blir satt raskt inn i handlingen og bøkene hans er helt frie for sex, noe jeg synes bare er et "forstyrrende" og unødvendig element i boken.

Den første boken jeg leste, var "Bunnfall" som var en bok på 9 punktskriftshefer. Der fløt en grisefot og fire-fem føtter i land. Samtidig leste jeg "Felicia forsvant", men det var ikke noe sjakktrekk da det ble en liten prøvelse å skulle skille bøkene fra hverandre. Senere har jeg også lest "Jakthundene" og Nattmannen". Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe noen små og større saker på Slikkepott.no på Black Friday, men boken "Nattmannen" var så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg... Jeg får trøste meg litt med at det kun var en hundrelapp å spare på hver 1.000 kr. jeg kjøpte for.

Nøkkelord:

Dikemark psykiatriske sykehus på midten av 1900-tallet

Jeg ble tipset av en venninne om boken "Pasienten" skrevet av Trude Teige. Selve boken er en kriminalroman som handler om en forsvinning av en 18-åring: "Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller."

Det som interesserer meg mer, er bakgrunnen for boken. Pasienten, Krøser, som døde i 1993, var pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i mer enn 50 år. Det var ikke uvanlig på den tiden at folk var innlagt på livstid. Familien ønsket ikke å ta vare på en gal person og de hadde ikke antipsykotiske og antidepressive medisiner. På sykehuset var det ca. 2.000 pasienter. Den beste behandlingen mente man at var ved å gi pasientene arbeid og vakre omgivelser. På den tiden var sykehuset selvdrevet og det var et lite samfunn i samfunnet som t.o.m. hadde egne "dikemarkpenger".

I dag er sykehuset nedlagt og på Aschehaugs Ugla-side kan jeg lese: "Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig."

Og videre: "Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner."

Hovedpersonen i boken brukte årene på sykehuset til å lage parfyme. Den dag i dag står det krydderposer og flasker med håndskrevne ettiketter på. Hans spesielle hemmelighet når det kom til produksjonen av parfymen, var å tilsette den noen dråper av sin egen urin. I et hjørne i arbeidsrommet hans finner man tøyposer med sorte steiner i som han mente var diamanter. Han skrev og sendte et manuskript, men det ble refusert og hans drøm lagt i ruiner.

Først må jeg si at jeg synes det er skammelig av staten å la et sykehus ligge øde og bokstavelig talt forlatt slik bygningene på Dikemark Psykiatriske sykehus har blitt. Det er synd at så flotte bygninger og et fint område skal stå og gradvis forvitre, ute som inne. Jeg tenker: Hvilket flott museum kunne ikke dette ha blitt? Et museum som fortalte mye om livet på et psykiatrisk sykehus på 1930-tallet og hvilken behandling og terapi pasientene fikk - eller ikke fikk. Hva som var tanken bak institusjonaliseringen av de som var psykisk syke. Og, ikke minst, mange spennende historier om pasienter, før og etter innleggelsen, som bodde på sykehuset i årevis, ofte livet ut. Hvordan var hverdagen som pasient?

Noe annet jeg synes er skammelig, er at det kan se ut til at bygningene er forlatt i hu og hast og at man ikke har hatt tid til å rydde opp etter seg. Jeg er glad for at hjernene er sendt til forskning, men jeg synes det er uverdig at man fremdeles kan finne blodprøver, urin og rester av tørket avføring i laboratoriet. Slikt kalles ikke respekt for individet i mine øyne. Men det avspeiler kanskje synet man hadde på psykiatriske pasienter på den tiden? Litt satt på spissen: De er ikke noe å samle på. En ting er sikkert, man vil ikke se seg tilbake. Det gjør man kanskje rett i, for psykisk syke mennesker ble ikke godt behandlet og den delen av den norske historien har flere mørke kapitler som holdes i skyggen. Men jeg tenker at nettopp derfor er det viktig at vi ikke glemmer.

Nøkkelord:

"Rødstrupe" av Jo Nesbø

Nå leser jeg boken "Rødstrupe" av Jo Nesbø. Det er en bok som er gitt ut i 2000, men som fortsatt er i salg hos Bokkilden. Boken handler om politietterforskeren Harry Hole:

"Rødstrupe" er den tredje boka i Jo Nesbøs serie om Harry Hole. Ved et uhell skyter Harry Hole en amerikansk Secret Service-agent under president Bill Clintons Norges-besøk. Saken blir dysset ned og Harry overføres til Overvåkningspolitiet. En faks tikker inn om en våpenliga som er blitt rullet opp i Johannesburg og avslører at en attentatrifle har havnet i Oslo. Harry blir satt på saken, og sammen med sin tidligere partner, den ukonvensjonelle småfugleksperten Ellen Gjelten, finner de spor som peker i retning av norske frontkjempere, det nynazistiske miljøet og en kontakt med kodenavnet Prinsen som synes å ha forbindelser innenfor deres egne rekker. Mens snøen tiner i Oslos gater og avdekker historien bit for bit, har en morder med et helt spesielt prosjekt gjort scenen klar for siste opptreden.

Det er tydelig å se at Nesbø har endret skrivestil. Det kan også være at han har tilpasset seg tiden. Det er jo 17 år siden boken ble utgitt. Boken er inndelt i deler og kapitler mens bøkene han skriver nå består kun av avsnitt. Han har også forbedret innholdet i bøkene - øvelse gjør mester. Bøkene han skriver i dag, er mer spennende og han setter leseren raskere inn i handlingen. Egentlig minner begynnelsen av Nesbøs forfatterskap litt på hvordan Jørn Lier Horst skriver i dag. Horst setter leseren inn i handlingen i første kapittel, men boken blir ikke spennende før mot de ti siste kapitlene.

Nøkkelord:

Jeg leser om Münchausen-syndromet

Nå leser jeg en artikkel i Psykologtidsskriftet om Münchausen-syndromet. Münchausen deles inn i definisjonen «Foreldre som påfører barn skader slik at det skal se ut som barnet er sykt, har blitt omtalt som Münchausen syndrome by proxy (MSBP).» Om man kun får syndromet «Münchausen», vil det si at man påfører seg selv lidelser/symptomer. Forfatteren skriver: «På 1970-tallet ble MSBP tatt i bruk for å beskrive en potensielt dødelig variant av barnemishandling der foreldrene forgiftet barna sine med ulike medikamenter, noe som ble vurdert som en ikke-aksidentell skade. Meadow (1977) utvidet bruksområdet til å inkludere barn som ikke bare ble påført sykdom ved at de fikk medikamenter, men som også av andre ble oppfattet som syke og derfor måtte gjennomgå mange medisinske undersøkelser. Denne type mishandling var vanskelig å oppdage fordi overgriperen fremsto som en tilsynelatende omsorgsfull forelder som aktivt førte leger bak lyset ved å få dem til å behandle barnet for sykdommer som foreldrene selv hadde forårsaket. Som en konsekvens ble barna utsatt for unødvendig lidelse som for noen endte med døden.»

Jeg tenker: Hva får et voksent menneske til å gjøre slikt mot sitt eget barn? Svaret er enkelt, men likevel så innviklet; behov for oppmerksomhet. I artikkelen står det at disse kvinnene må lære seg å håndtere sitt raseri, skam og fiendtlighet i forhold til barnet. Det kan se ut til at hun får lettet på en indre emosjonell spenningstilstand og får oppfylt sitt ønske om anerkjennelse som omsorgsfull og kjærlig mor fra en de anser som en autoritet (legen).

Forekomsten er antatt å være 0,5/100.000 for barn under 16 år, og minst 2,8/100.000 for barn under 1 år. Det er antatt en dødelighet på ett til to barn pr. 100.00 årlig der, som regel uten at MSBP blir oppdaget. Det står: «Davis og medarbeidere hevder at i 50% av de familiene der et barn har blitt kvalt, og i 40% av de tilfellene der barnet har blitt forsøkt forgiftet, vil det skje mer mishandling, noen med døden til følge.» De mener at 35% av søsknene til barn som har dødd, er blitt utsatt for påført sykdom. Det er i 95% av tilfellene moren som utfører mishandlingen. Hos 10-25% av mødrene, fabrikkerer de også symptomer på seg selv (Münchausen syndrom). Flere kvinner driver med selvskading og stoff- og alkoholmisbruk. Halvparten av kvinnene hadde hatt en traumatisk oppvekst, mange hadde vært mye syke eller skadet, hatt nær kontakt med sykt familiemedlem eller tap av nær person som voksen eller barn. Halvparten av mødrene hadde vært i kontakt med det psykiatriske helsevesenet enten med spiseforstyrrelse eller somatiseringslidelse. Flere kvinner oppfylte kriteriene for personlighetsforstyrrelser og flertall var da ustabile, tvangspregede, avhengig og histrionisk personlighetsforstyrrelser.

Forfatteren kommer med følgende kasus: «Moren fant angivelig sin to måneder gamle datter livløs i sengen der puten dekket barnets munn og nese. Barnets arm lå på puten. Gjenopplivningen var delvis vellykket, og barnet ble brakt til sykehusets intensivavdeling, der hun fikk nødvendig behandling. Barnet døde 18 timer senere, og det ble foretatt en obduksjon som ga indikasjoner på at det hadde vært utsatt for kvelningsforsøk. Men funnene ved obduksjon var i stor grad påvirket av den behandling som barnet hadde fått, og dødsårsaken kunne derfor ikke fastslås med sikkerhet. Moren fikk et nytt barn ni måneder senere. Dette barnet fikk et hjerteovervåkningsapparat installert i hjemmet på grunn av søsterens dødsfall. I løpet av de følgende ni måneder førte uforklarlige anfall av langsom hjertefrekvens til minst ti innleggelser. To av disse skyldtes livstruende bradykardi og skinndød (asphyxia). Til slutt meldte sykehusets avdelingssjef fra til politiet grunnet tiltagende mistanke om at en ytre blokkering av luftveiene var årsaken til bradykardi- anfallene. Moren, en sykepleier, ble anklaget for alvorlig fysisk skade med dødelig utgang, og innrømmet i retten å ha blokkert barnets munn og nese, angivelig for å bli oppfattet som en omsorgsfull mor for et alvorlig sykt barn. På dette tidspunktet hadde hun vært i behandling i åtte år grunnet episoder med depresjon og angst. En rettspsykiater vurderte tilstanden til å være forenlig med MSBP der oppmerksomhetssøkende atferd var fremtredende.»

Jeg synes det er rystende lesning. Det er, ja, beklager, for jævlig at voksne mennesker skal utsette sitt eget barn for slike påførte sykdommer. Jeg burde kanskje ha holdt det for meg selv, men jeg vil gå så langt å kalle det for barnedrap, selv om hensikten i utgangspunktet ikke er å drepe barnet. Det står i artikkelen at noen mødre fantaserte om å drepe barnet (og som da utviste tanker om vold og hat) eller om barnets død om hvordan begravelsen skulle gjennomføres.

Det er blitt utarbeidet fire hovedtrekk for å beskrive MSBP:

  • Barnets sykdom er simulert og /eller produsert av en forelder/foresatte
  • Insisterende fremstillinger av barnet for medisinsk undersøkelse eller behandling
  • Overgriperen benekter å ha noe kjennskap til sykdommens årsaker (før bedraget blir oppdaget)
  • De akutte symptomene avtar når barnet blir atskilt fra overgriperen

Overgriperens motivasjon: er: «å innta rollen som syk by proxy (gjennom en annen). Meadow anbefalte også å utvide motivasjonen til å innbefatte oppmerksomhetssøkende atferd hos overgriperen. Likeledes understreker Schreier og Libow den betydningen som relasjonen til medisinsk helsepersonell har for personer med denne forstyrrelsen, og man mente at definisjonen hadde blitt for snever.»

Hentet fra artikkelen «Når behovet for oppmerksomhet og sympati overgår morsfølelsen», Psykologtidsskriftet.

Nøkkelord:

"Tørst" av Jo nesbø -hans nyeste bok

Nå leser jeg de siste sidene av Jo Nesbø. Boken er like bra som hans tidligere bøker og til tider ganske grotesk når kvinner myrdes av å bli bitt i halsen av skarpe «jerntenner». Om boken står det:

«En kvinne er funnet drept i sin egen leilighet i Oslo. Politiet holder kortene tett til brystet på pressekonferansen. Like etter kan man lese «Drept med jerntenner» på VGs nettsider. En «pålitelig kilde i politiet» har fortalt at morderen ventet på Elise i leiligheten og at halspulsåren hennes ble bitt tvers over - med tenner av jern. Det blir en mediestorm uten like, og snart har pressen funnet psykologen som tvitret at det må være en «vampyrist» som står bak; ingen vampyr, men et menneske som får tilfredsstillelse av å drikke blod. Eksperten varsler om overhengende fare for nye, groteske drap. Det skal vise seg å være en farlig korrekt antakelse. Snart står Oslo i skrekkens tegn. Politimester Bellmann frykter at en mulig politisk karriere står i fare og skjønner at en motvillig Harry Hole må presses tilbake i etterforskningen. Med alle midler. Men Harry har også sin egen grunn til å gå løs på saken.»

«Vi får høre om «Othellos syndrom», morbid sjalusi, som er det vanligste drapsmotivet i Norge. Men kan det ha noe med de groteske drapene å gjøre? Og tittelen, Tørst, hva referer den til? Er det drapsmannen som tørster etter blod, eller Harrys velkjente alkoholsug? Eller Harrys tvangsmessige dragning mot å jakte på drapsmenn, som ligner på alkoholisme? Hans elskede Rakel frykter Harrys sug etter drapssaker mer enn hun frykter hans sug etter fylla.» (melder VG og gir terningkast 5).

Og Dagsavisen melder: «Du skal ikke lese mye av Tørst før du kjenner Nesbøs klo svimlende nært; romanen åpner stramt og klaustrofobisk. Måten Nesbø skildrer utryggheten til to personer på vei hjem fra en mislykket Tinder-date på, er et mesterlig stykke fortettet spenning - med potensielle farer lurende rundt hvert hjørne og bak hver dør. Slik drapsmannen leker med politiet, leker Nesbø med leseren. Spenningen stiger når mannen på Tinder-daten røper språklige særegenheter som vi vet at psykopaten innehar. Men vi vet også at Nesbø kaster mistanke over personer som har rent mel i posen. Vel, så rent mel det kan finnes i Harry Holes verden.»

Boken anbefales om du er glad i å lese spennende kriminalroman, men som vanlig, serverer Jo Nesbø «ekle» og beskrivende skildringer av åsted for drapshendelser..

Nøkkelord:

Bok av Jørn Lier Horst

Nå leser jeg boken «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Forlaget skriver følgende om boken:

«En avkappet venstrefot i joggesko skylles opp på stranden i Stavern rundt midtsommer. Så en til. Og enda en. Til sammen fire venstreføtter i løpet av én sommeruke. Politiførstebetjent William Wisting møter alltid nye saker med en indre forventning om hvor etterforskningen vil føre ham. Denne saken skal få ham til å sette spørsmålstegn ved grunnleggende forutsetninger for sitt eget politiarbeid. Mysteriet han skal løse rommer dømte drapsmenn, mennesker som forsvinner sporløst og en mengde uregistrerte våpen.»

Det jeg liker med Jørn Lier Horsts bøker, er at han går rett på sak. Han bruker ikke flere kapitler på å sette leseren inn i saken. I Horsts bøker bringes leseren midt i saken i 1. kapittel. En forfatter som bruker flere kapitler på sette leseren inn i saken, er Mary Higgins Clark - det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til, men når man først har lidd seg igjennom de første 4-6 kapitlene, er hennes bøker gode.

Nøkkelord:

Jeg leser videre i "Mammas svik"

Jeg leser videre i «Mammas svik». Det er tydelig at hun ser på seg selv som et offer, men samtidig en «vellykket overlever» (eller «løvetannbarn»). Hun forteller hvor motarbeidet hun har blitt av familien og barnevernet fra første stund, men demper ned sine egne feiltrinn som rusmisbruk, prostitusjon, selvskading, ingen skolegang å vise til, inkassogjeld på 100.000 kr., kortvarige og mange kjæresteforhold osv. Men, samtidig er hun en overlever som får seg sertifikat, hund og leilighet, men er fullstendig avhengig av praktisk hjelp fra tilfeldige mennesker hun har møtt i livet som har tatt henne under sine vinger. Hun skriver et sted i boken at hun har klart seg bedre enn en venninne hun ble kjent med på ungdomshjemmet som «er i psykiatrien», men hun selv hadde også vært i psykiatrien om hun ikke hadde møtt disse englene i livet sitt. Så ja, hun har klart seg bedre, men ikke uten betydelig hjelp. Hun er svært opptatt av at hun er blitt feildiagnostisert med aspergers syndrom, men et sted «unnskylder» hun sin hjelpeløshet med at hun har et funksjonsnivå som en 13-åring når hun er 18 år.

Nå har jeg kommet til stedet i boken hvor avhøret av Eline blir omtalt. Der gjengis litt av avhøret og jeg reagerer litt på hvordan hun blir spurt ut. Jeg mener at politiet stiller ledende spørsmål. Jeg trodde ikke det var tillat. Jeg vet at i avhør av barn er man veldig bevisst på å stille åpne spørsmål og ikke ledende spørsmål. Forsøke å få barnet til å fortelle mest mulig av seg selv. Jeg har siden jeg var 16 år, sittet i ulike verv i organisasjoner og selv på årsmøter og landsmøter skal man ikke stille ledende spørsmål. Eline fikk bl.a. spørsmålene:

  • «Har moren din noen gang tatt på deg?»
  • «har moren din kysset deg? Med tungen?»
  • «har hun brukt tungen andre steder på kroppen din?»
  • «har moren din noen gang tatt på brystene dine?»
  • «har hun brukt fingrene?»
  • «tidligere stefar, har han tatt på deg?» og
  • «har han penetrert deg?»

Her er det bare å svare ja eller nei, men politikvinnen kommer vel og merke med oppfølgende spørsmål, men først etter et bekreftende svar.

Nøkkelord:

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

"Mammas svik" - for utrolig til å være hentet fra virkeligheten?

Jeg leser nå boken «
«Mammas svik»
som handler om den eldste datterens historie om fysisk mishandling og overgrep i Alvdal-saken som ble behandlet i retten i 2011. Jeg har kommet ca. halvveis i boken. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tro og mene. Hun forteller om opplevelser som er på kanten til det som kan minne om oppdiktede opplevelser og en godt utviklet fantasi. Men den hovedtiltalte, moren til datteren, og datterens tidligere stefar, ble
Dømt til 14 års forvaring med en minstetid på 7 år
og begge ble dømt til å betale datteren 350.000 kr. hver. Ifølge Dagbladet er hun den første kvinnen som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. Dagbladet skriver bl.a. følgende i saken:

Dommen fra Nedre Romerike tingrett er i tråd med påstanden aktor Svein Holden nedla under rettssaken.
I denne saken er spørsmålet om forvaring eller fengsel overhodet ikke vanskelig. Jeg er nesten overrasket over hvor overbevist jeg er om at kvinnen må dømmes til forvaring, sa han.
Videre fremholder forsvareren til moren at hun er skuffet og at hun har blitt uskyldig dømt og vil anke saken til lagmannsretten. Det samme gjør datterens tidligere stefar.

Som sagt vet jeg ikke hva jeg skal tro og mene, men Dagbladet skriver videre: «Under rettssaken innrømmet imidlertid den 48 år gamle kvinnen at hun er rettmessig dømt for overgrep mot sine to yngste barn, og at diagnosen hun har fått som pedofil stemmer.» I boken forteller datteren om grov fysisk mishandling av hennes tidligere stefar slik at hun ble påført skader i ansiktet etter å ha blitt dratt ned en trapp, men dette oppdaget ingen på skolen.. I mange av hendelsene var stefaren alene med datteren og ingen kan derfor vitne imot hennes påstander. Hun forteller også om at hun skrek av «redsel og smerte» da han dro henne etter håret mens moren var i etasjen under. Hun forteller at hun måtte gå rundt i huset naken, stefaren kastet jenta rundt i rommet etter fletten, dro henne ned trappen slik at hun slo ansiktet ned i hvert trinn, lot henne stå i skammekroken å pisse på seg, helte en bøtte med urin over henne og gned avføring inn i ansiktet osv. De tingene jeg har ramset opp nå står på 10 punktskriftsider, dvs. 2 1/2 A4-side i vanlig skrift. Hele boken har hittil vært gjennomsyret av «stakkars meg...», «jeg har ingen skyld...». Ikke for det, hun har sikkert hatt det vanskelig og det er bra hun har klart å plassere skylden der den hører hjemme. Hun forteller at det siste året hun bor hjemme, 12 år gammel, måtte hun kun være på rommet sitt. Hun måtte tisse i en bøtte, spise tørre brødskiver som var fulle av insekter, plukke ut døde fluer av jordbærsyltetøyet (hun fikk ikke annen mat enn brød og syltetøy) og hun ble tvunget til å drikke gammel og klumpete melk. Hun fikk én gang komme ned for å spise blomkålsuppe, som hun var så glad i, men moren sprøytet oppvaskmiddel i suppen.

Jeg kommer trolig tilbake til denne boken igjen når jeg har lest den ut for å se om jeg har endret mening.

Nøkkelord:

Bøker i punktskrift på papir

Nå leser jeg en bok i punktskrift som er såkalt «tilrettelagt» og tilgjengeliggjort i punktskrift av Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB). Jeg skriver tilrettelagt i anførselstegn, for jeg vil ikke kalle en punktskriftsbok som ikke er korrekturlest for tilrettelegging av riktig punktskriftkonvertering. Det er mange feil i den og det kan se ut til at det blir flere feil jo lenger ut i boken jeg kommer. Den groveste feilen jeg hittil har kommet over, er i ordet «lar» som ble konvertert til «1ar», altså et 1-tall istedenfor en L og det kom ikke tydelig frem i teksten at det var dette ordet. Jeg skal innrømme at jeg måtte tenke meg litt om før jeg fant ut hva det var, for om jeg skulle lese ordet slik det sto i punktskrift, hadde det stått «11r». Om jeg ikke hadde kunnet visuell skrift hadde jeg nok ikke forstått hvilket ord som egentlig skulle stått.

Nå får NLB bøkene sendt som fil fra bokforlaget, og ikke scannet den inn som tidligere, og jeg hadde da en forventning til at også punktskriftkonverteringen ville bli løftet et hakk opp i kvalitet, men nei, for i boken jeg leser nå er f.eks. uthevingstegn dobbelt opp, det er mellomrom rundt et anførselstegn og etter en skråstrek, tankestrek er ikke konvertert riktig, tall med bindestrek er skrevet på tre ulike måter samt at blanke linjer ser ut til å være tilfeldig plassert. Det som er logisk «konvertert», er inndeling av kapitler i hver perm. Boken består i alt av 9 permer.

Dette vil jeg tro er resultat av innstramminger hos NLB for å spare ressurser og penger. Det er svært uheldig at punkstskriften i bøker ikke følger de vedtatte standardene i bøkene til NLB. Det er mange barn og nybegynnere som er lånere og om de leser ukorrekt punktskrift vil dette slå uheldig ut siden de da blir usikker på hvordan punktskriften skal skrives og skriver trolig feil når de skriver på en punktskriftmaskin.

Nøkkelord:

Oppskriftsbøker

Jeg har nå funnet flere oppskriftsbøker hovedsakelig i punktskrift. Jeg sluker det jeg kan få tak i. Jeg bestilte de i går og i dag fikk jeg e-post om at bøkene var på vei. Jeg skal innrømme at jeg var litt tvilende til akkurat dét, for i dag er det helligdag og 2. pinsedag. Jeg bestilte følgende bøker:

"Maks effekt!" av Christine Helle:
Bokomtale: En fin kokebok for både den som trener mye og den som trener litt. Her er mange fine og sunne oppskrifter, og tips om hvordan man bør legge opp kostholdet i forhold til trening. Her får man tips både til sunn frokost, lunsj og middag.

Kokebok for alle
Bokomtale: Dette er en kokebok som inneholder oppskrifter på vanlige norske retter, som kjøttkaker i brun saus og kokt torsk i skiver. Den inneholder også oppskrifter på matretter som har sitt opphav i andre land. Her er både hverdagsmat og festmat.

Saus & Kraft
Bokomtale: I denne kokeboka lærer du noe av det viktigste ved et måltid, nemlig saus og kraft. Enhver hobbykokk bør vite hvordan en god saus blir til, og mange sauser er faktisk veldig enkle og raske å lage. Her er over 130 forskjellige oppskrifter på saus, og mange gode råd.

Nøkkelord:

"Badboy"

For noen måneder siden leste jeg boken "Badboy" skrevet av Trond Einar Frednes og Jørn Lier Horst. Denne satte spor og jeg vil nå lese den om igjen.

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig o usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?

Trond Einar Fredheim var en torpedo og jeg kunne ikke forestille meg at et menneske var i stand til å påføre andre så mye smerte som ofte endte med dødsfall. Alt fra å kappe av finger for finger, slepe et menneske ned en trapp trinn for trinn, lenke en person fast i toalettet på et gulv med varmekabler og la ham ligge der og bli dehydrert, knuse kneskåler og kjøre over en person med bil...

ot slutten av boken vil jeg sitere to viktige avsnitt:

Gjennom etterretning og overvåkning av hele det kriminelle miljøet, som samsvarer med det Trond Einar forteller i dag. Noe av det som overraska oss var profesjonaliteten. Vi oppdaga at det ble drevet kontraetterretning. De kartla hvem vi var, hvilke biler vi benytta og når vi var på jobb. Etter hvert ble det klart at de hadde innsideinformasjon. Vi lå alltid på etterskudd. Litt for mange rassiaer gikk i vasken, litt for mange kom seg unna i nøye planlagte operasjoner. Noen på innsiden lakk. Mistanken ble etterhvert retta mot en av de mest erfarne kriminaletterforskerene i Tønnsberg. Selv etter å ha luka ut en av våre egne, var dette det vanskelig å trenge inn i. Dersom jeg den gang bare hadde visst litt av det Trond Einar forteller nå, ville kriminalitetbildet på Østlandet sett annerledes ut.

Informasjon fra innsiden er viktig. I alle store narkotikasaker jeg har vært med i etterforskninga av, har informantene spilt en stor og avgjørende rolle i oppklaringen. Det er skjult metode som hverken retten eller forsvarerne får innsyn i. Dessuten kan det være et farlig spill. Informanter må tross alt misbruke tilliten som de menneskene de har informasjon om og ingen liker svikere. Jeg spør Trond Einar om det. Om han ikke er redd for konsekvensene. At ikke alle vil like hans historie og at noen vil få ham til å tie. Han nikker. Jeg ser på måten han slår øynene ned i bordplaten på, at han har tenkt mye på det der.

Jo, men det er nødt til å bli sånn. Skal jeg bryte med miljøet, må det i ikke være en vei tilbake. Dessuten så handler ikke dette om å utlevere folk, men advare de som kommer etter, de som er unge nå, står foran et veivalg.

Jeg er glad for at boken er skrevet. Den forteller hvor brutalt liv det er i et kriminelt miljø og at veien dit ofte går via et narkotikamisbruk.

Nøkkelord:

Eystein Hanssens "Jaget" og "Triangel"

Eystein Hanssen har gitt ut boken "Brennemerket": En ny kriminalsak for Elli. Femte bok om politietterforskeren Elisabeth Sunee Rathke (Elli) er en hardtslående politiaction fra Oslo og Bangkok.

Jeg ser også at Eystein Hanssen har gitt ut to nye bøker siden jeg så på ham sist:

Boken "Jaget": Medrivende og meget aktuell Elli-krim fra Eystein Hanssen! Liket av en mann driver til overflaten i Bjørvika. Politietterforsker Elli finner kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann Beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.

Og boken "Triangel": "Elli er permitert fra Oslo-politiet etter et utmattende oppdrag. Men hun starter sin egen private etterforskning av det uløste drapet på søsteren Anne, som skjedde for 16 år siden. Jakten på søsterens drapsmann fører Elli både bakover i tid, men også inn i nåtidens kyniske underverden. «Hanssen skriver ikke bare høyst kompetente plott, han har dessuten en heldig hånd med actionscenene, som både er fysisk følbare fra topp til tå og har emosjonelt sting i seg.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Disse to bøkene er nå kjøpt og skal leses nu!

Nøkkelord:

I morgen var jeg alltid en løve

Nå er jeg straks ferdig med boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng. Hun var tidligere schizofren, men jobber i dag som psykolog. Jeg synes egentlig hun er litt nedlatende i innledningen som provoserer meg litt: «Grunnen til at jeg skriver denne boka, er at jeg var tidligere schizofren. Det høres like umulig ut som tidligere AIDS-pasient eller tidligere diabetiker. En tidligere schizofren er en som knapt nok eksisterer. Det er en rolle som ikke tilbys.»

Hun skriver selv i boken at det var vondt og sårende som pasient å få vite av psykologene at hun aldri kom til å bli frissk, og her i boken skriver hun at det er så og si umulig å bli frisk - hun som nå er psykolog, men har tidligere vært schizofren. Hun inntar den samme holdningen som fagperson som tok fra henne selv motet om en god fremtid.

Hun skriver et artig dikt/litterært innslag som jeg tillater meg å sitere. Det er godt og humoristisk skrevet! Det handler om livet hennes som pasient:

Før levde jeg mine dager som sau. Hver dag samlet gjeterne alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk. Og som gjeterhunder flest, bjeffetde krast om noen nølte
med å gå ut av døra. Det hente jeg brekte. Litt lavt, nedover gangene, men ingen spurte noen gang om hvorfor. Når man først er gal, kan man da gjerne breke.
Før levde jeg mine dager som sau. I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset. En langsom uensartet flokk individer ingen tenkte på å se. For vi
var blitt en flokk og hele flokken skulle ut å gå og hele flokken skulle lukkes inn igjen.

Før levde jeg mine dager som sau. Gjeterne mine klippet mannken min og stusset kørne slik at jeg lettere skulle gli inn i flokken. Jeg tasset av gårde blant esler,
bjørner, ekorn og krokodiller og lurte på hvorfor ingen ville se.

For jeg levde mine dager som sau mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene. Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs, når de sa at det var det
som var best for en sau. Og jeg visste at det var feil. Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau, men i morgen var jeg alltid en løve.

Nøkkelord:

Når kaninen hyler

Innledning
Denne boken gir et direkte innblikk i det fenomen vi kaller personlighetsspaltning. Den er ingen reportasje skrevet av en profesjonell journalist, heller ikke en forklarende avhandling av en psykoterapeut. Derimot er den en selvbiografi, forfattet av alle de forskjellige personlighetene selv. Vi ser alt gjennom øynene til Truddi Chase, som ble seksuelt mishandlet av sin stefar fra hun var to til hun var seksten år. Hun viser oss minst nitti personligheter, personligheter hun over en førtiårsperiode utviklet for å mestre det følelsesmessige og fysiske trauma mishandlingen førte til. Vi opplever hvordan hun lærer å forstå og bli seg bevisst sin virkelighet, etter hvert som den åpenbarer seg gjennom psykoterapien og gjennom nedtegnelsen av dette manuskriptet.

Det er skrevet flere bøker om seksuell mishandling av barn, av mennesker som selv har vært utsatt for slike overgrep, noen få også om personlighetsspaltning. De mest kjente av dem er Evas tre ansikter, Sybil og Billy Milligans Personligheter. Evas tre ansikter ble skrevet av terapeutene som selv sto for den psykoterapeutiske behandlingen. Sybil ble skrevet av en profesjonell forfatter, i et forsøk på å gjenskape den virkelige opplevelsen tidlig i livet, samt en lengre periode med psykoterapi. Billy Milligans Personligheter er et resultat av intervjuer foretatt av en profesjonell forfatter. Når kaninen hyler er, såvidt meg bekjent, den eneste bok som er blitt skrevet av et offer for seksuell barnemishandling, som har utviklet personlighetsspaltning. Det som gjør denne boken spesielt fascinerende, er at mens den ved første øyekast virker som om den er skrevet om og av Truddi Chase, så er den i virkeligheten historien til de mange forskjellige personlighetene som finnes inni henne. Man finner ikke her historien til et klart identifiserbart individ i ett legeme. Ifølge våre siste opplysninger har ikke Truddi Chase - "den førstefødte" - vært tilstede i kroppen siden toårsalderen. Hun har levd "sovende" på et lite tilfluktssted, og hennes rolle er blitt overtatt av en lang rekke personer. Dette skaper i seg selv et dilemma: Hvordan skal vi forholde oss til personen eller personene vi møter i boken? Vi venter i det minste å få lese om en "samlet" person som presenterer seg for verden mesteparten av tiden, men som "glir bort" i korte perioder, når andre overtar. Men her har vi mange forskjellige personer som både snakker og skriver ned historien (det opprinnelige manuskriptet viser tydelig forskjellige håndskrifter). Gradvis oppdager vi at kvinnen vi møter store deler av tiden, i virkeligheten bare er en fasade, og at hun i utgangspunktet ikke visste noe som helst om de andre. Dilemmaet takler jeg her i innledningen ved ganske enkelt å benytte navnet Truddi Chase. Men leseren bør hele tiden huske at den egentlige Truddi Chase "sover", og at jeg kun bruker navnet som en henvisning til det mylder av personligheter som manifesterer seg gjennom hennes kropp.

Personene som snakker og skriver, omtaler seg kollektivt som

For mange vil nok denne boken virke både utrolig og skremmende. Den stiller spørsmål ved mye av det som vanligvis aksepteres som sannheten om menneskets personlighet, og går langt utenfor erfaringsområdet til folk flest. Noen ganger smaker den nesten av science fiction. Både Truddi (og Troppemedlemmene selv) hadde i begynnelsen store problemer med å tro på det som kom frem om hennes tilstand. Likevel er boken en sann beretning om prosesser som vitenskapen bare såvidt har begynt å utforske.

De lærde har i mange år vært uenige om personlighetsspaltning virkelig eksisterer. Helt siden 1600-tallet er det blitt rapportert om tilfeller, og de siste hundre årene er et betydelig antall blitt beskrevet og diskutert. Det finnes i dag en stadig økende mengde erfaringsdata som beviser at personlighetsspaltning finnes. I American Psychiatric Associations Diagnostisk og Statistisk Håndbok over Mentale Forstyrrelser (1980), som beskriver kjente kliniske kategorier, godtatt av eksperter innen faget, står personlighetsspaltning oppført som en egen klinisk og diagnostisk kategori. Den blir definert slik:

Det viktigste kjennetegn er at det i et individ finnes to eller flere klart avtegnete personligheter som hver for seg dominerer på et visst tidspunkt. Hver personlighet er en fullt integrert og sammensatt enhet, med ulike erindringer, adferdsmønster og sosiale forbindelser som bestemmer individets handlinger når den spesielle personligheten er den fremtredende. Skifting fra en personlighet til en annen skjer plutselig, og er ofte forbundet med psykososiale stressituasjoner... Det opprinnelige individet er vanligvis totalt uvitende om at de andre personlighetene (underpersonlighetene) finnes.

Definisjonen fortsetter med å forklare individets forvirrete tidsbegrep, hukommelsestap og indre samtales; og bemerker forskjellene som er oppdaget ved psykologiske og fysiologiske tester.
Psykiateren dr. med. Frank Putnam har drevet grunnleggende forskning om personlighetsspaltning ved National Institutes of Mental Health i Bethesda, Maryland og i Washington, D.C. Dr. med. Richard Kluft, som er psykiater i Philadelphia, har arbeidet med over to hundre tilfeller av personlighetsspaltning. Disse to har samlet empirisk testede og klinisk beskrevne data som fastslår diagnosen personlighetsspaltning, og adskiller den fra andre diagnostiske kategorier den tidligere ble blandet sammen med. Dr. Putnam har oppdaget betydelige forskjeller i hjernebølgemønsteret, i stemmeleie og tonefall hos personlighetene, selv om de befinner seg i en og samme kropp. Likedan har han ved bruk av både fysiske og psykologiske stimuli funnet forskjeller i både øye- og andre reflekser. Jeg har i mine egne kliniske observasjoner funnet forskjeller i håndskrift, syntaks, stemme, aksent, ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Mennesker med personlighetsspaltning er helt annerledes enn schizofrene eller manisk-depressive. De reagerer for eksempel ikke på kjemoterapi (bruken av psykoaktive medisiner). Den økende mengden data tyder på at personlighetene (eller "personene", som enkelte med personlighetsspaltning foretrekker å kalle dem) er vidt forskjellige og ganske unike individer. Stemmer snakker, men de er ikke utelukkende indre stemmer; de kan høres også av andre. Man har observert forskjellige medisinske tilstander når kroppen er kontrollert av en personlighet, som forsvinner når en annen overtar. Hos klienter jeg har erfaring med, har det vært observert allergisk utslett, svulster, cyster, sterk hodepine og til og med tegn på graviditet hos en bestemt personlighet, og alt har forsvunnet når andre personligheter har tatt kommandoen i kroppen. Personlighetsspaltning er heller ikke de normale humørsvingninger de fleste av oss opplever. Hver personlighet skiller seg merkbart fra de andre (Dr. Putnam har vist at forskjellene er målbare). Det vi ser, er altså forskjellige personers reaksjoner og handlinger. En pasient kan i løpet av få minutter uttrykke et helt spekter av følelser som ved nærmere undersøkelser kan vise seg å være et lite barns gråt, en ung kvinnes forvirring, et barns frykt, en manns raseri, en voksen kvinnes sorgløse latter. Profesjonelle skuespillere er blitt bedt om å uttrykke disse forskjellige følelsene under kontrollerte kliniske forhold, og resultatene viser at intet menneske kan få dem frem så tydelig som vedkommende med personlighetsspaltningen kan. Funnene kan virke helt utrolige, men de tyder på at mange personer kan eksistere i en og samme kropp.

Størstedelen av de rapporterte tilfellene av personlighetsspaltning har man funnet hos menn og kvinner som over et betydelig tidsrom har vært utsatt for alvorlig og gjentatt fysisk og seksuell mishandling. Min kollega Lois Valladares og jeg har sett klienter som på en sadistisk måte er blitt seksuelt mishandlet av fedre, stefedre, mødre, stemødre, besteforeldre, halvvoksne søsken og søskenbarn av begge kjønn, samboere og barnevakter. Brutal juling og psykisk tortur var en del av mishandlingen. Et barn kan ved en spaltningsprosess klare å takle den emosjonelle overbelastningen som alvorlig og gjentatt mishandling fører til - prosessen blir slik et effektivt middel til å overleve. Truddi Chase begikk ikke selvmord og ikke ble hun psykotisk heller. Hun overlevde fordi hun kunne "trekke seg bort inne i seg" og skape andre som kunne takle redslene. Hun ble ganske enkelt en hel rekke personer i en og samme kropp. Personlighetsspaltningen kan virke både innviklet og skremmende på mange, både leg og lærd, men den er altså et kreativt sinns måte å unnslippe barndommens frykt og smerter på.

Nøkkelord:

Den tause diskrimineringen

Nå leser jeg boken "Den tause diskrimineringen" som ble utgitt i 2003. Den tar for seg diskriminering av funksjonshemmede, hovedsakelig opplevd fra en rullestolbrukers synsvinkel. En interessant bok i seg, men når de først skulle skrive om diskriminering av funksjonshemmede, som de bruker som begrep i boken, mener jeg at man burde skrive om også andre funksjonshemninger. Ordet funksjonshemning, eller nedsatt funksjonsevne, som mange vil si i dag, innebærer også ervervede hjerneskader, sansetap, hjerte- og lungesykdommer, livsstilssykdommer osv. Begrepet funksjonshemmede har fått et vidt begrep, i hvert fall hvis du ser på medlemsorganisasjonene til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Det må legges til at begge forfatterne selv er rullestolbrukere og har selvsagt best erfaring innenfor den type diskriminering.

Bokens omtale: Forfatterne hevder at funksjonshemmede er en av de mest diskriminerte minoritetsgrupper i det norske samfunnet og de forsøker å forklare hvorfor det er slik. Budskapet er at det å bli utestengt fra en rekke samfunnsarenaer, ikke er et resultat av de kroppslige forutsetninger, men en konsekvens av samfunnsskapte hindringer og holdninger. Forfatterne benytter en skjønnlitterær form. Hovedpersonen i boken går igjennom en prosess som ender opp i et veivalg: tilpasning eller opprør. Boken har noe å si til alle som arbeider med funksjonshemmede og et redskap for de funksjonshemmede selv til å forstå sin egen situasjon.

Djeveltåre

Jeg er glad i å lese spenningsbøker for tiden, når jeg får tid, f.eks. under matlaging og når jeg skanner inn bøker i visuell skrift. I dag skal jeg lage fruktsalat og da passer det godt med en lydbok. Da går de 30-40 minuttene det tar å lage en stor porsjon lekende lett.

Nå leser jeg boken "Djeveltåre" av Jeffery Deaver. Det står følgende om bokens omtale:

Det er nyttårsaften og Graveren er i byen. Ved en undergrunnsstasjon glir han ubemerket inn i trengselen og uten en lyd peprer han folkemengden med våpenet sitt. I et anonymt brev blir det gjort klart for myndighetene i Washington at Graveren kommer til å fortsette å skyte hver fjerde time inntil utpresseren får 20 millioner dollar. FBI-agenten Margaret Lukas leder etterforskningen. En tilfeldig ulykke gjør dette til den svarteste dagen i livet hennes. Utpresseren blir påkjørt og drept av en uoppmerksom sjåfør. Han var den eneste som kunne kontrollere og stoppe Graveren.

Jeg er kun lest kapittel 1 og jeg gleder meg til resten!

Nøkkelord:

"De ingen savner"

I ettermiddag hvilte jeg litt på sengen med lydutgaven av Eystein Hanssens bok nr. 1 som heter "De ingen savner" som jeg for første gang leste for tre år siden. Jeg har nylig lest hans siste (4. bok) som tidligere nevnt. Min plan var egentlig å lese bok nr. 3, "Brennemerket", som jeg endelig fant på lyd. Ikke hos Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek, men overraskende nok på Bestselgerklubben til Tanum. Jeg fikk en CD med 13 MP3-filer på og aner ikke hvordan de har organisert kapitlene på, for Eystein Hanssens bøker pleier å være på ca. 80-100 kapitler - om denne boken ikke er et unntak...

Etter middag måtte jeg hvile strak ut med lydboken "De ingen savner" som er Eystein Hanssens første bok. Jeg husker litt av boken, men ikke avslutningen. Noen ganger er det en fordel med teflonhjerne også... Man kan ha glede av samme bok gang etter gang.

Det er litt interessant å legge merke til endringer i skrivemåte og formuleringer fra en forfatters 1. bok og hittil 4. bok. Jeg registrerer at han beskriver mer mimikk og non-verbal kommunikasjon i siste bok sammenliknet med bok nr. 1. Likevel, bra skrevet bok og jeg kommer til å følge med på denne forfatterens videre karriere. Gleder meg til neste bok! :)

Nøkkelord:

Åtseldyr av Eystein Hanssen

Jeg har, av uviss grunn, ikke hatt interesse for lesning siden midten av februar, men i dag fant jeg frem lydbokspilleren. Jeg forsøkte meg på 1. boken i en kioskserie, men denne fanget ikke min interesse godt nok. Det ser ut til at jeg trenger spenning.

Nå har jeg begynt på boken "Åtseldyr" skrevet av Eystein Hanssen. Jeg synes han skriver utrolig bra og fengslende. Det gjelder også denne boken, selv om jeg kun har lest 11 kapitler. I bokomtalen står det:

"I en gammel jordkjeller på Ruseløkka i Oslo finner en uteligger levningene av et barn. Eller er det det? Politietterforsker Elisabeth Sunee Rathkes, Elli, åstedsundersøkelser avdekker flere levninger. Sakte dras etterforskningen lenger under bakken, til klaustrofobiske tuneller og glemte bunkere, til en hemmelig, grusom verden."

Tidligere har jeg lest "De ingen savner" og "Giftstrøm". Det er også gitt ut boken "Brennemerket", men denne er ikke produsert på lyd ved Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men jeg så nettopp at den finnes på en audio CD. Utrolig tungvint, men er man interessert nok...

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Bøker