Sykdommer

Blodprøve og henvisning til ergoterapitjenesten

I dag hadde jeg time til fastlegen. Der fikk jeg målt CRP-en, etter at jeg var innlagt på sykehuset pga. lungebetennelsen for to uker siden. Den var blitt normal og igjen underer jeg meg litt på hvorfor legen skrev ut tre typer antibiotika til meg når det viste seg at kroppen klarer å ordne opp selv. Myndighetene sier jo at vi her i Norge har et altfor høyt forbruk av antibiotika. Legen ønsket også å ta serunspeil (å måle konsentrasjonen) av Vimpat som nevrologen foreskrev 4. oktober.

Han sendte også en henvisning til ergoterapitjenesten i kommunen. De vil ta kontakt for å avtale et vurderingsbesøk hvor vi skal diskutere hjelpemidler i dagliglivet. Jeg vil spørre om å få utlånt en husmorstol og en mer tilpasset rullestol. Jeg håper de er lette på labben. Det hadde vært fint å i hvert fall få på plass en husmorstol på kjøkkenet, særlig nå før jul. Om de ikke tar kontakt i løpet av et par uker vil jeg nok selv kontakte de.

Nøkkelord:

Lungebetennelse

Onsdag 8. november ble jeg innlagt på lungeavdelingen med lungebetennelse. Legene mente det kunne skyldes at jeg hadde fått medisinpartikler i lungene. Jeg husker ikke så mye av de første to-tre dagene. De gled over i hverandre og det var tungt å puste. Jeg lå med tilførsel av oksygen. De målte CRP-en, dvs. bakterienivået i blodet, til å være 245 (som skal ligge under 10).

Jeg har ikke begrep om tid, men jeg husker at de gjentatte ganger tok blodprøver fra pulsåren for å måle oksygennivået i blodet. Det gjør ganske vondt å bli stukket i pulsåren. Grunnen til at det tas blodprøve fra pulsåren istedenfor ved albuen, er at de da får prøvesvar etter to timer - og ikke to dager som ved vanlig blodprøve. På et tidspunkt fikk jeg med meg, mens jeg lå med oksygen, at jeg hadde en oksygenmetning på 80 som skal ligge rundt 97-98. Jeg fikk antibiotika intravenøst 7 ganger i døgnet. Jeg er ganske vanskelig å legge inn veneflon på og da de forsøkte for 7. gang og mislyktes, ba jeg om at de tilkalte en anestesisykepleier som legger inn venefloner daglig. Selv han bommet på første forsøk og jeg fikk til sist en veneflon i høyre bein. Jeg merket ikke fysisk at jeg hadde feber, f.eks. med frost, men de målte flere dager over 38 gr. Jeg var fysisk slapp, men det tror jeg først og fremst kom av vansker med å puste.

Men, nå er jeg bokstavelig talt kommet meg på føttene igjen. Jeg fikk utskrevet tre typer antibiotika med meg hjem, men de medisinene ligger fortsatt på apoteket. Jeg klarer uansett ikke å fullføre de kurene legene har satt opp pga. den vonde smaken. Det har tidligere blitt til at jeg har sluttet etter to-tre dager og da er det bedre å la være å ta dem for å ikke utvikle resistens. Da jeg ble utskrevet var CRP-en på 30. Jeg vil tro at kroppens immunforsvar har selv ordnet opp i CRP-en når jeg skal til kontroll hos fastlegen om to uker.

Nøkkelord:

GPS og status pr. i dag

I dag var jeg og samboeren min ute og spiste. Når vi satt på vei hjemover på bybanen testet jeg ut GoogleMaps på telefonen. Det så ut til å fungere bra inntil jeg skulle putte telefonen ned i vesken. Da ble Nora (talen i VoiceOver) taus og jeg fikk kun tilbakemelding om himmelretningene. Jeg har hørt at GoogleMaps skal fungere fint sammen med "blindeappen" Blindsquare. I august/september skal førerhundskolen, som Flex kommer fra, avholde et dagskurs i bruk av GPS sammen med hund her i Bergen. Jeg har meldt min interesse og hittil har også to andre førerhundbrukere vært interessert.

Vi så litt på veien fra bybanen og hjem. Den er ganske enkel, men et sted er jeg forvirret og klarer ikke helt å danne meg et kart over hvordan det ser ut rundt meg. Jeg håper at treneren har noen gode tips til meg hvordan vi best mulig kan gå der.

Jeg var litt spent på hvordan rygg og hofter ville respondere og det gikk overraskende fint, men jeg merker at det stivner litt til om jeg blir stående stille i mer enn 3-4 minutter. Jeg må være litt i bevegelse. Men jeg merker at jeg ikke har brukt beina altfor mye det siste halve året. Jeg gleder meg nå til å komme i mer fysisk aktivitet. Jeg har bestemt meg for å drive med litt daglige øvelser av knebøy i håp om at dette vil hjelpe litt. Alle monner drar, som det heter.

På søndag begynte jeg på kortisontablettene jeg fikk utskrevet av legen for en uke siden. Jeg håpet på minst mulige bivirkninger og det ser ut til at de er på min side. Jeg har ikke kjent noe til økt appetitt, noe som er blant de hyppigste bivirkningene av kortison.

Etter legebesøket

I går var jeg til legen min. Jeg tok opp problemstillingen rundt smertene i nederste del av ryggen og setemusklene. Han gjorde noen tester med at jeg skulle bøye meg på sidene, fremover og bakover. Han testet også bevegeligheten i hoftene. Han konkluderte med det samme som manuellterapeuten, at det var muskulært. Han ville skrive ut betennelsesdempende til meg, men jeg kan ikke ta disse pga. det er NSAID-preparater. Disse kan føre til magesår og jeg er mer utsatt fordi jeg har en liten magesekk etter gastric sleeve-operasjonen Da skrev han istedenfor ut en 10-dagers «kur» av Prednisolon, kortison, men jeg var skeptisk til denne medisinen fordi den har mange uheldige bivirkninger som bl.a. bensjørhet.

I dag var jeg til manuellterapeuten igjen og jeg spurte hva han tenkte om kortison-kuren. Jeg vet at leger lett kaster medisiner etter pasientene og jeg ville forhøre meg med en som kan mye om muskelproblemer. Han mente at siden jeg skal gå på den i et så kort tid, ville jeg ikke være utsatt for bivirkningene som ved langvarig bruk (f.eks. beinskjørhet). Han mente den kunne være bra for tilhelingen.

Jeg leste litt i Felleskatalogen om Prednisolon, og det var nytt for meg at den faktisk er en stereoide. Den er forbudt ifølge VADAs dopingliste.

Nøkkelord:

Muskelproblemer

I dag hadde jeg time til manuellterapeut. En manuellterapeut har en etterutdanning etter å ha utdannet seg til fysioterapeut. Jeg var i kontakt med ham i juni 2015 etter at Flex hadde dratt meg over endes i begynnelsen av mai. Da hadde jeg fått en muskelstrekk i venstre skulder som han behandlet med "dry needles" (intermuskulær stimulering). Dette var smertefullt, men svært effektivt og jeg kunne friskmeldes etter to behandlinger. Dry needling er en behandling som opprinnelig kommer fra Canada og som ble utviklet på 1980-tallet:

Dry needles brukes med svært gode resultater ved overbelastning i muskulaturen. Ofte utsettes musklene for mer belastning og stress enn det man tåler, og spenninger og krampetilstander oppstår.

Mange små kramper i muskulaturen er små muskelfibrer som knyter seg sammen. Dry needles utføres ved at man går inn med nålen og treffer krampen. I det nålen treffer, lades spenningen i krampen ut, noe som resulterer i en maksimal muskelkontraksjon/sammentrekning, sier Døving.

Det har ikke noe med akupunktur å gjøre: Selv om dry needles utføres med akupunkturnåler, har metoden ingen ting med akupunktur å gjøre. Akupunktur baseres på gammel kinesisk filosofi, som går på gjenoppretting av energistrømninger i kroppen, de såkalte meridianer. Dry needles er nålebruk basert på vestlige, smertefysiologiske prinsipper. Kort fortalt settes nålene der smerten sitter.

Etter epilepsianfallet jeg hadde i slutten av november i fjor, har jeg hatt smerter. Jeg måtte gå på krykker i desember og januar. Når jeg kontaktet legen på lillejulaften, fikk jeg utskrevet Ibux gel som jeg smurte på det høyre setemuskel der jeg hadde smerter. Legen mente at smertene kom av en muskelstrekk. Jeg kontaktet legen igjen i midten av januar da smertene hadde økt i intensitet. Da fikk jeg utskrevet Voltarol Forte som hjalp i en periode. Jeg gikk en tid og håpet det ville gå over av seg selv.

Etter hvert begynte jeg å få smerter i venstre setemuskel. Jeg kontaktet manuellterapeuten og fikk time onsdag 19. april. Han mente at smertene opprinnelig kom fra ryggen og at skaden trolig oppsto da jeg falt under epilepsianfallet. Jeg vet ikke hvordan jeg falt. Det var et GTK-anfall og jeg var bevisstløs. I dag forflytter smertene seg mellom begge setemusklene og nederste del av ryggen. Jeg har smerter i varierende grad hver dag og om jeg skal gå lengre enn 200 m., er jeg avhengig av rullestol. Nå er det mulig at smertene har blitt kroniske. Jeg har ny time til onsdag 31. mai. Da blir det spennende å se hvor veien går videre. Flex er hos fôrvertene sine på Østlandet. Jeg kan ikke ha han hos meg når jeg ikke får brukt ham og når jeg er avhengig av hjelp til å få ham luftet. Her vi bor nå er det litt lenger vei å gå for lufting.

Til legen igjen pga. smerter

Betennelsen i setemuskelen har forverret seg. Jeg fikk derfor en akuttime på legesenteret i dag. Heldigvis måtte ikke legen selv undersøke meg i dag, slik som på legevakten. Legevaktlegen hadde sendt skriv til fastlegen. Jeg fikk Voltaren Forte gel, som er en gel som går dypere ned i muskulaturen. Han tenkte først å gi meg betennelsesdempende tablett som også motvirket magesår, men siden magen min er så liten var vi begge skeptiske til det og det endte med gelen. Jeg har ikke forsøkt den enda.

Folk ser ikke synshemningen min når jeg går med krykker. Jeg må si til drosjesjåfører at jeg er blind. Om de hadde sett grundigere på meg, hadde de nok merket at de ikke fikk blikkontakt med meg. Jeg møter på alle mulige forsøk på ledsagning, som å dra i krykken, hale meg i overarmen, dytte meg bakfra osv. Det er ikke kritikk, for de gjør sitt beste, men jeg sier med et smil at det er fint om de tar meg under venstre arm. Det er høyre side som er dårlig.

Nøkkelord:

Besøk på legevakten pga. smerter

I går dro jeg til slutt til legevakten. Jeg kom inn etter 40 minutter, så det var ikke så ille. Legen fant ut at jeg hadde betennelse i setemuskelen. Det er visstnok den største muskelen i kroppen vi har. Han ville skrive ut Ibux til meg, men jeg tåler ikke Ibux, Voltaren og medisiner i den retningen fordi de kan gi magesår. Når jeg har så liten mage (pga. gastric sleeve), bør jeg ikke ha disse i det hele tatt. Jeg fikk istedenfor en Ibux gel som jeg skulle smøre på der jeg hadde vondt. Når jeg kom hjem, forsøkte jeg den og den hadde en utrolig og overraskende god virkning. Jeg kunne gå uten krykker. Men, det var som samboeren min sa, at den kun var smertestillende og ikke behandlende, og om jeg belastet for mye kunne jeg få mer vondt senere.

Nøkkelord:

Smerter som øker

Jeg har gått på krykker siden begynnelsen av desember. Smertene har gradvis blitt verre. Jeg har vurdert å gå til legevakten med hoften min. Den var ille i går og verre i dag. Nå kan jeg omtrent ikke tråkke på foten og når jeg løfter foten fra gulvet gjør det vondt. Jeg er ganske sikker på at det er muskulært og kanskje jeg kunne fått noe muskelavslappende e.l. Det får legen bestemme. Jeg har forsøkt smertestillende, men det har ingen virkning.

Beklager all syting...

Nøkkelord:

Legebesøk

I dag var jeg til legen. Han anbefalte meg å ikke dra på kurset som starter 12. desember etter det siste epilepsianfallet, men jeg trosser legens råd. Jeg vet at de sårt trenger oss IKT-assistenter der vi kan. Jeg hører heller mer på ham når det kommer til et seminar som varer i ett døgn. Det er slitsomt å komme fra Bergen en dag og dra tilbake neste dag. Legen sa at jeg måtte få i meg mer næring og væske. Han anbefalte to-tre næringsdrikker. Jeg får gå med en halvlitersflaske med vann i vesken som jeg kan ta en slurk av nå og da. Jeg går alltid med en veske hvor jeg har kurspapirer, strikketøy, pastiller osv.

Legen fjernet også B12- og D-vitaminene og jeg skal ta ny blodprøve om 3 måneder. I neste uke må jeg komme for å ta serumspeil av Lamictal og Orfiril. Jeg skal også nå få én 600 mg-tablett istedenfor to 300 mg-tabletter. Jeg får nesten brekninger når jeg må ta mange tabletter på en gang. Jeg kan ikke ta en og en, for da blir min 2 dl store magesekk for raskt full.

Nøkkelord:

Litt klaging og syting

Jeg er fortsatt mørbanket i overkroppen etter hjertekompresjonen. Jeg har også "fått slått opp" en gammel skade jeg hadde i høyre hofte for 10-12 år siden. Kanskje den kom i fallet eller ved belastningen for kroppen med hjertekompresjonen - jeg vet ikke... Jeg tror den opprinnelig kom når jeg tok sit-ups i 3. året på videregående. Jeg har tatt røntgen og ingenting ble funnet. Jeg skal til fysioterapeuten på torsdag og kanskje hun kan se litt mer på den og gi noen råd eller tips til å trene. Det gjør i hvert fall vondt når jeg går.

Nøkkelord:

Tatovering

Siden februar har epilepsien min blusset opp igjen. I tillegg til 2 mg Rivotril, tar jeg nå Orfiril lagt til morgen 300 mg og 450 mg på kvelden. I tillegg tar jeg Lamictal 200 mg morgen og 100 mg kvelden. Det legen, og jeg, skal være oppmerksom på, er at Orfiril øker mengden av Lamictal i blodet på det meste 3/4. Jeg tenker derfor å ta en blodprøve før jeg drar på ferie slik at legen ev. kan justere Lamictal om nødvendig.

Jeg har hatt flere tilfeller hvor jeg har fått epilepsianfall og hvor de rundt meg har blitt svært redde. Jeg får GTK-anfall (som tidligere beskrevet) og de tilkaller ambulanse fordi de ikke vet hva som er galt siden de ikke får kontakt med meg på 20-30 minutter. Jeg kommer som regel til meg selv etter at ambulansen kommer.

Jeg har derfor lenge tenkt på at noen burde forstå at jeg har epilepsi. Jeg forsøkte et smykke, men det forsto ingen. I dag gikk jeg derfor drastisk til verks og tatoVerte inn "EPILEPSI" på innsiden av høyre håndledd. Nå skal det være mulig å se at jeg har epilepsi og at det kan være årsaken. Det var overraskende lite smerter ved tatovering. Jeg kjente det, særlig over senene, men det var ikke slik at jeg måtte bite tennene sammen eller ligge anspent av smerte. Jeg lå og skravlet med tatoøren om litt av hvert. Som den nysgjerrige jeg er, spurte jeg en hel del om tatovering, utdannelse, teknikker, motiver, ulike mennesker å tatovere på osv. Vanligvis får man sitte under tatovering, men siden jeg har epilepsi ville de at jeg skulle ligge.

"Men det går jo aldri bort?" vil noen tenke. Nei, men epilepsien min går heller aldri bort Den er en tilstand jeg har livet ut. Epilpsi (NHI.no):

Nevroner utløser normalt opptil 80 elektriske impulser per sekund. Under et epileptisk anfall utløses opptil 500 impulser per sekund. Epileptiske anfall kan føre til at vedkommende besvimer, får ufrivillige bevegelser i armer og ben, eller kan ha forstyrrede sanseopplevelser. Når impulsfrekvensen returnerer til det normale, opphører krampene og pasienten føler seg ofte svært sliten.

Det finnes mange ulike former for epilepsi, og behandlingen avhenger av korrekt diagnose. Epilepsi kan være en livslang tilstand som kan føre til alvorlige komplikasjoner. Personer med epilepsi må ha behandling og trenger oppfølging av lege.

Nøkkelord:

Tatovering der alle bokstaver har svart kant, men de loddrette strekene i bokstaven er fylt med rødt

Hyggelig besøk, men med smerter

Natt til torsdag (15. oktober) hadde jeg så sterke smerter at jeg satt og gråt i flere timer. Til slutt tok jeg Zopiclone (innsovningsmedisin) og sovnet, men søvnen skulle bare vare i halvannen time. Zopiclone gjør at jeg drømmer mye, og ofte mareritt, og jeg drømte at min kjære svigermor var død. Det var selvsagt umulig å få sove mer. Når jeg om morgenen fortalte min kjære om drømmen, gråt jeg, for om det hadde vært tilfelle hadde jeg mistet en flott person i livet mitt. Det var heldigvis bare en drøm.

Når legekontoret åpnet fikk jeg en akuttime. Legen min tok heldigvis meg og smertene mine på alvor. Han forsto at tidligere smertestillende medisinering ikke var tilstrekkelig og satte meg på OxyContin, som er 2 ganger sterkere enn morfin, som hver virket i 12 timer. Takknemlig for det.

To timer senere satte jeg meg på toget en times tur for å komme til min søster. Der skulle vi feire vår mors 60-årsdag. Hun hadde ikke ønsket seg noen form for overraskelse og hun fikk bestemme mat og lokaler selv. Og, gamle mor på 60 år, ville stå for mat, dessert og kaker selv. Litt hjelp til kaker ble det, og det ble nok i massevis. Jeg lærte min mor og søster hvordan lage sitronfromasj på en enkel måte. De ble begge overrasket over hvor enkelt og raskt det var og hvor god den ble. Kanskje jeg har påvirket dessertbordet fremover? Til middag ble det servert villtgryte og kreolsk kyllinggryte.

Jeg strevde med smerter hele tiden, særlig fra fredag kveld og utover, men på søndag kveld klarte jeg å sitte oppe i et par timer med hyggelig prat rundt kakebordet med min tante og onkel. Alt i alt var det et hyggelig besøk, bare synd smertene skulle ødelegge så mye for det sosiale. Men jeg er enda ung og ser garantert familien min flere ganger.

Nøkkelord:

Sjokkbeskjed...

Torsdag for én uke siden fikk jeg en sjokkartet beskjed fra en god venninne av meg: Hun kunne fortelle meg at ved en standar MR-undersøkelse hadde de funnet en svulst i hjernen. Jeg kan så vidt forestille meg hvor mange tanker og følelser hun må streve med frem mot hun får vite mer i slutten av oktober. Å skulle gå og vente i 5-6 uker i uvisshet må være forferdelig. For min del hadde jeg vært redd, fortvilet og full av tanker. Jeg sa til henne at jeg vil støtte henne som venninne 110%. Vi har begynt å skrive brev til hverandre. Hun er også den som liker å skrive. Jeg synes hun er fantastisk. Midt oppi det hele klarer hun å fokusere på at "dette skal gå bra".

Jeg har lest en del bøker om kreft, men dessverre handler de om mennesker som dør av kreften. Uansett gir det meg et innblikk i tankene og hverdagen til både pårørende og den rammede selv.

Nøkkelord:

Flex måtte hentes i dag...

Det gikk ikke som planlagt. Flex ble hentet for 2 timer siden. I går fikk jeg så store smerter at jeg ikke fikk beveget meg ut av sengen og hvor smertestillende medisin, Ketorax, ikke tok knekken på. Jeg vurderte å dekke drosje tur/retur for min kjære som var på jobb for å lufte Flex, men jeg ringte til husverten vår og han stilte opp. Utrolig snilt gjort og jeg overførte noen kroner til ham.

Jeg skrev en e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV og fortalte om situasjonen og at dette var komplikasjoner i forkant av bukplastikkoperasjonen. I løpet av 2 timer var alt ordnet. Lederen hadde ordnet det formelle med Hjelpemiddelsentralen og i dag kom da en førerhundtrener og tok med seg Flex. Det var vondt å tenke på at jeg ikke kom til å se ham på nesten 3 måneder. Flex sto og logret forsiktig og forventningsfult på hva som skulle skje mens han tittet bak på meg.

Jeg skal innrømme at jeg måtte tørke et par tårer når Flex og treneren gikk ut av døren. Jeg hørte på lydbok for å distrahere meg selv fra å tenke mer på Flex og all den tiden jeg skulle være uten ham.

Nøkkelord:

Allergi på et legekontor

Når jeg var til legen i dag, spurte jeg en av sykepleierne om de hadde fått noen negative tilbakemeldinger på at jeg har med meg Flex på legekontoret. Jeg tenkte da på at det er der det kanskje er flest med allergi og svakt imunforsvar. Hun kunne si at de ikke hadde fått noen klager. Når jeg har vært til ulike leger har ingen vært negative hverken til Flex eller når jeg beklager meg for om han har lagt fra seg litt hår - "det er ingen problem", sier alle.

Når Flex og jeg går gjennom venterommet og innover i gangen mot kontoret hvor legen min har kontor, og jeg får ham til å søke stol, hører jeg lav mumling fra flere om hvor flink han er og hvilket fantastisk hjelpemiddel en førerhund for blinde er.

"Åh, stakkars..."

I dag var jeg på fastlegekontoret for å ta blodprøver. Jeg hadde også med en urinprøve da det har luktet litt stramt av urinen min de siste ukene. På 4. forsøk fikk de tak i blod. Jeg er en sykepleiers mareritt å ta blodprøver på. Når jeg har fått lagt inn venefloner når jeg har vært innlagt på sykehus, har de tilkalt anestesisykepleiere for å legge de inn. Anestesisykepleierne gjør jo slikt daglig... Blodprøvene ble tatt og urinen ble analysert. Det viste seg at jeg har fått en kraftig urinveisinfeksjon. Jeg fikk med meg en resept på antibiotika. Jeg ble lettet. Jeg fryktet det var protein i urinen, som forvarsel på at jeg hadde fått diabetes, siden lukten var litt søtlig av seg.

Og når jeg kom ut på venterommet, gikk jeg til skranken igjennom hele venterommet. Jeg gikk med krykke i høyre hånd (etter operasjonene jeg hadde i høyre bein i februar/mars) og den hvite stokken i venstre hånd. Jeg hørte en eldre dame sukke høyt for seg selv med ynkelig stemme: "Åh, stakkars...". Jeg er ganske sikker på at det var meg hun synes synd på. Tenk så fælt å være både halt og blind... :) Det var ikke så gøy der og da, men nå i ettertid kan jeg jo ikke annet enn å smile av det hele.

Hjemme igjen

Vi har kommet oss hjem igjen fra Hamar. Toget gikk 12.00 og blyet vårt til bergen gikk 14.30. I etterkant av The Gathering i år har jeg klart å pådra meg en kraftig forkjølelse med mye hoste. Mest hoste når jeg ligger og mindre når jeg sitter. Håper ikke jeg har holdt husverten vår våken med all hostingen min, siden han har soverom rett over mitt rom... Det har blitt lite søvn de siste to-tre dagene, men jeg har jo fått lest litt i "Bergens Tidende" og "Illustrert Vitenskap", siden jeg ikke får bestemt meg for hvilken bok jeg skal lese. Har hatt hodepine og muligens noe feber. I dag har jeg vært oppegående siden 15.30-tiden med to Paracet inabords. Jeg håper jeg blir bedre til helgen, for da skal jeg til Hurdalsenteret og referere Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) sitt landsmøte.

Nøkkelord:

Innlagt på sykehus fra 21. februar til 6. mars 2013

Torsdag 21. februar ble jeg innlagt på sykehus med blodforgiftning (sepsis). Situasjonen var kritisk. Jeg hadde CRP på mer enn 300 (og den skal ligge under 10). Jeg pustet dårlig og måtte få ekstra oksygen. Jeg fikk hjerteovervåkning. Væsketilførsel og antibiotika ble straks påbegynt. Etter et par timer ble jeg trillet inn på operasjonsstuen for operasjon. En uke gikk og CRP-en hadde gått ned til 100. Igjen ble jeg trillet ned til operasjonsstuen for å få lukke det åpne såret, men når jeg våknet igjen, hadde de riktignok sydd igjen det første såret med 28 sting, men de hadde laget et nytt sår som lå åpent. De trodde en stund at det måtte hudtransplanteres, men da de så at det begynte å gro fra bunnen av av seg selv, ble det bestemt at det ikke var nødvendig med en operasjon til. På onsdag 6. mars dro jeg på permisjon - godt å komme hjem litt - og på torsdag 7. mars ble jeg endelig utskrevet. Jeg skal til kontrolltime på mandag.

Jeg lå på 4-mannsstue, og der var det en pasient som hadde fått operert et nytt bryst. De hadde tatt fett og blodårer fra magen og laget et bryst av det. Operasjonen hadde tatt 6 timer. Ganske utrolig gjort!

Nøkkelord:

Epilepsi

Mandag 21. august 2011 fikk jeg mitt første besvimelsesanfall med kramper. Folk rundt meg ble redde og ringte 113. To måneder senere, torsdag 13. oktober 2011, skjedde det samme og 113 ble ringt enda en gang. Omtrent en gang annenhver måned fikk jeg slikt anfall. Jeg merket aldri noe på forhånd selv.

Noen ganger kunne de snakke med meg, men jeg visste ikke hva jeg svarte på eller hadde normal oppførsel. Når dette oppstod, hadde jeg anfall i halve hjernen. Når jeg litt senere mistet bevisstheten og fikk kramper, hadde jeg kramper i hele hjernen. Mine anfall varer i 20 minutter eller mer. Etter et anfall, kan jeg både være forvirret og ha dårlig hukommelse.

Anfallene oppstår oftere når jeg er sliten. De kan derfor oppstå oftere når jeg eksempelvis jobber på rehabiliteringskurs, men selv om jeg har epilepsi, kan jeg ikke begrense den daglige aktiviteten min. Jeg må leve som vanlig. Det er to ting man ikke skal gjøre når man har epilepsi: Kjøre bil og svømme alene. Når jeg nå jobber på kurs, sier jeg i fra til kurspersonellet at jeg kan få anfall. Da vet de hva som skjer om uhellet skulle være ute.

Nøkkelord:

Sommeren 2012

Nå er det en stund siden jeg sist skrev her. Jeg har den siste måneden vært en del innlagt på sykehus. Først ble jeg innlagt på sykehus pga. infeksjon og blodforgiftning. Etter en liten operasjon ble jeg bedre. De tok en rutinemessig EKG-undersøkelse, og da fant de ut at jeg hadde en hjerterytmeforstyrrelse (QT-forstyrrelse (som ikke var ufarlig). Denne QT-forlengelsen kunne skyldes to medisiner jeg gikk på og disse ble øyeblikkelig seponert og en ny ble påbegynt.

Jeg ble overført til en overvåkningsavdeling når jeg ble for frisk til å være på infeksjonsavdelingen, for de ville følge med på hvordan det gikk med de nye medisinene. Plutselig fikk de ikke kontakt med meg. De trodde jeg var blitt dårlig av blodforgiftningen igjen og jeg ble overført til medisinsk avdeling. Her spurte de meg om folk skulle få vite at jeg var innlagt, men på dette hadde jeg svart nei. Ingen visste at jeg ikke visste hva jeg svarte på. Når jeg kom på medisinsk, fikk jeg kramper og fikk påfølgende medisin. Dette gjentok seg fem ganger før krampene ga seg.

Familien forsøkte å få tak i meg. Jeg svarte ikke på mobiltelefonen. Når de ringte til medisinsk avdeling, sa de at jeg ikke var der og når de ringte til overvåkningsavdelingen, sa de at jeg ikke var der. Dette sa de fordi jeg i ørske hadde bedt om at ingen fikk vite hvor jeg var. "Blir jeg nødt til å ringe politiet?" spurte min far, og da fikk han vite at jeg var innlagt ved nevrologisk avdeling. Han ville ikke annet enn å vite hvor jeg var og at jeg var på sykehuset. På nevrologisk avdeling tok de EEG og de fant epileptisk aktivitet. Epilepsimedisin ble påbegynt.

Jeg kom hjem. Jeg var forvirret. Jeg husker at når jeg kom til meg selv, var jeg overbevist om at jeg drømte. Jeg lå derfor i et par døgn uten å reagere på det som skjedde rundt meg. Hjemme husket jeg ikke hvor ting lå, som klær i klesskapet mitt. Jeg hadde glemt mange passord og nettsideadresser. Jeg var passiv. Jeg lå stort sett i sengen og sov. Jeg som tidligere alltid hadde brukt tid på å høre på lydbøker. Jeg var sliten. Jeg skulle pakke en koffert fordi jeg skulle på besøk til søsteren min, men kofferten var fortsatt upakket når min mor og min far kom for å hente meg. Jeg klarte ikke å planlegge frem i tid. Min mor måtte hjelpe meg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Det er ganske ekkelt at et epilepsianfall kan få slike ettervirkninger. Nå er det gått to uker og jeg blir mer og mer meg selv. Min kjære har vært tålmodig og svart på alle mine rare spørsmål, men jeg husker mer og mer.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Sykdommer