Synshemmet

Helt blinde har en forskjøvet døgnrytme

På Facebook var det en venn som hadde hørt på en podcast fra en amerikansk forsker/lege som hadde forsket på blinde og søvnproblemer. Han hadde funnet ut at blinde (ikke svaksynte) lett kunne få en forskjøvet døgnrytme fordi man ikke fikk den naturlige produksjonen av hormonet Melatonin som gjør at man blir trøtt og får sove. Han hadde funnet ut at blinde kunne ha god nytte av Circadin (tabletter) som inneholder hormonet Melatonin. Man kan også få Melatonin-kapsler, men disse må det søkes spesielt om for å få utskrevet. Dersom man tar Circadin til et fast tidspunkt hver kveld, vil man få en jevnere døgnrytme og søvnbehovet blir mer styrt. Man vil, når man tar Circadin til et fast tidspunkt, få et døgn på 24 timer og ikke 26 eller 27 timer som mange blinde har. Om synsnerven er intakt, kan det blå lyset f.eks. fra en PC, innvirke negativt på den naturlige produksjonen av Melatonin.

Ifølge kommentarfeltet på Facebook, er det ganske mange blinde som strever med å få en god søvn og mange av de får god nytte av Circadin. Mange kan ha lett for å tenke at om man strever med søvnen, er det de tradisjonelle sovemedisinene, som er vanedannende, som gjelder. Disse er imidlertid leger skeptiske å skrive ut for mye av da flere personer faktisk må på avrusning etter å ha brukt sovemedisiner, beroligende medisiner og smertestillende over lengre tid. De fleste av disse er B-preparater.

  • A-preparater: Dette er medisiner som er sterkt vanedannende. Eksempler er morfin og andre opiater som virker smertestillende. Alle A-preparater skrives ut på en egen resept og du må vise legitimasjon når medisinen hentes.
    B-preparater: Dette er også medisiner som er vanedannende, men ikke fullt så sterke som A-preparater. Eksempler er Valium, Paralgin Forte og sovemedisiner. Du må også vise legitimasjon når disse medisinene skal hentes.
  • C-preparater: Dette er alle andre medisiner det kreves resept for å få kjøpt. Alt fra antidepressiva, blodtrykksmedisiner, p-piller og antibiotika faller inn under denne gruppen. Det er lov å hente medisiner til andre hvis det er snakk om C-preparater.

(Kilde: Lommelegen.no

I artikkelen «Legar skriv ut for mykje B-preparat» står det bl.a.:

Legar skriv ut for mykje: – Gjer pasienten ei bjørneteneste
For mykje B-preparat, i for lange periodar. Pasientar må ofte på avrusing for medisin dei har fått av fastlegen. No ønsker legane hjelp frå styresmaktene for å skrive ut mindre.
Paralgin forte og Imovane er begge B-preparat. Legar meiner sjølv det blir skrive ut for mykje av desse stoffa, men seier det må bli enklare for dei å seie nei. No vil dei ha styresmaktene på bana.
- Vi skriv ut for mykje, og må ta vår del av ansvaret, seier lege, Petter Brelin.

Nøkkelord:

Pensum på ungdomsskolen i punktskrift

Jeg skrev 6. juli om Ola som ikke får skolepensum i punktskrift. Nå kan NRK fortelle at politikerne reagerer: – Dette er en dårlig start på ungdomsskolen for denne gutten, hvis han ikke har de samme læremidlene som de andre har. Dette skulle være på plass, også for han fra skolestart. (Kathrine Kleveland, SP). Og videre: Når han stiller med et «drawback» fra start av ved at han ikke kan se, så burde hvert fall han være den som har alle lærebøkene og hjelpemidlene klare til start, så dette holder ikke, svarer Kleveland.

Gruppearbeid i et klasserom skjer gjerne samlet rundt en elevs pult. Det å hele tiden måtte være den eleven som medelever må samles rundt, kan være uheldig. Når elever kun har lærebøker i Word-format, er man avhengig av PC og selv om man har en bærbar PC, skiller man seg ut sammenliknet om man har en fysisk bok i punktskrift. Som synshemmet har man, dessverre, ikke den høyeste stjernen i klassen og kan sees på som en byrde å jobbe sammen med. Slik bør det ikke være.

Lozan Balisany (AP) understreker dette jeg nevner her: Hun synes det er viktig at eleven føler skolen som en inkluderende arena for å lære mest mulig, og at det skjer med de riktige læremidlene.

Thomas R. Haugen, som selv er blind, har skrevet boken "På innsiden av et litt annerledes liv" skriver litt om det å skille seg ut som synshemmet: "Mye av barndommen brukes på skolen. For sterkt svaksynte og blinde barn, kan dette bety nok en arena der de til tider blir skilt ut fra resten av barna. Kanskje må de tas ut av klassen for å få en til en-undervisning. Ofte må tekniske hjelpemidler på plass eller den synshemmede eleven må ha egen støttelærer." Dessverre fører dette til en negativ spiral som i verste fall kan føre til mobbing og utestenging fra det sosiale: : "En ny kartlegging av blinde og svaksynte barn, viser at omlag 40% opplever at de blir mobbet pga. sitt synstap og de aller fleste føler seg annerledes og utenfor (5). Det kan få konsekvenser for resten av oppveksten og livet videre."

Nøkkelen og utfordringene i å oppfylle disse forventningene for mange unge og blinde og svaksynte ligger i å henge med på de sosiale arenaene. Etter hvert som man blir eldre blir dette bare viktigere. Eksempler er fotball og annen type trening, moped og bilkjøring, dans, shopping, fester og turer på byen, (9) og deltidsjobber. Det er lett å forstå at disse aktivitetene er utfordrende som svaksynt og noen av de er umulig som blind. Og han fortsetter: "Likevel vet jeg av både personlig erfaring erfaring fra andre synshemmede, at det er vanskelig å delta på lik linje som andre. Det handler blant annet om at mange blinde ikke har hatt et velfungerende nettverk i barndommen og derfor ikke blir inkludert.

Dette er synd, men dessverre virkeligheten for mange.

Men for å komme tilbake til punktskrift og pensum i punktskrift, sier Statped at alle elever får bøkene produsert i Word-format: "Blinde og sterkt svaksynte leser med hendene. Med en punktskriftbok kan de gå opp og ned på en side og få oversikt på samme måte som når du leser med øynene. Med en leselist ser du bare 40 tegn, en halv linje med tekst, om gangen."

Jeg synes at avdelingsleder, Mathisen, kommer med en dårlig unnskyldning, for dette bør Statped kunne kalkulere ut fra hvor mange elever de har produsert punktskriftsbøker til tidligere skoleår: "Det er uvanlig at ungdomsskoleelever bestiller så mange punktskriftbøker. Dermed blir det en utfordring å få laget alle bøkene på papir, sier Mathiassen." Dette understreker far til Ola: "– Statped burde være i forkant og være i dialog med skolen. De visste jo at Ola har hatt punktskriftbøker gjennom hele barneskolen, og da er det mulig å planlegge at han skal ha det også på ungdomsskolen."

En enklere hverdag for synshemmede

I går skrev NRK Rogaland artikkelen «iPhonen har gjort livet lettare for synshemma». Det har de helt rett i. I hvert fall delvis. IPhone, med den integrerte skjermleseren VoiceOver, har åpnet en ny verden for synshemmede når vi i dag kan bruke telefonen og mange apper på lik linje som seende. Vibeke, som intervjues, sier at hun kan bruke telefonen til bl.a. å skrive e-post, få dokumenter oversatt til norsk og følge med på sønnens aktiviteter. Hun sier: «Berre det å gå på sosial medium, og internett kunne eg ikkje gjera før. Men no er det berre å gå inn på Iphonen.»

Jeg vet ikke om Vibeke har hatt PC, men jeg synes det er synd av NRK Rogaland å fremstille saken slik at man kan få inntrykk av at synshemmede har vært «utenfor» den digitale verdenen før iPhonen ble lansert for 10 år siden. Dette er jo langt fra sannheten. Synshemmede kunne bruke datamaskin allerede på 80-tallet og utviklingen har gått raskt. I dag bruker de fleste synshemmede under 70 år, som har vært synshemmet en stund, PC med Windows eller Mac. Synshemmede barn introduseres for PC allerede tidlig i barneskolen og PC-en blir helt avgjørende å bruke ved skolearbeid og videre utdannelse på høgskole og universitet.

Selv er jeg nok den som sverger til PC-en. Jeg synes den er mer effektiv f.eks. å skrive på, surfe på nettet, chatte, lese og skrive e-post og lese og skrive dokumenter.

Likevel. Jeg skal innrømme at iPhonen har gjort sitt til at avstanden mellom hva jeg og seende kan utføre, har blitt mindre. Andre apper jeg bruker, som også seende bruker, er bl.a. Facebook, Messenger, 1890 (telefonkatalog), Matprat (middagsoppskrifter) osv. Skyss, kollektivtrafikken her i Bergen, har også laget en app for å kunne betale billetter. Denne er svært nyttig siden jeg ikke kan kjøpe billett på automat og det er vanskelig å håndtere kortleseren. Problemet med Skyss-appen er at den for tiden ikke virker sammen med VoiceOver.

Det finnes også apper som er spesielt laget for synshemmede. En av de er TapTap See, hvor jeg kan ta bilde av noe og få tilbakemelding om hva jeg tok bilde av med tekst. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola-flaske og få vite om det er Cola Zero eller vanlig Cola. Jeg har også brukt TapTap See for å skille mellom bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. En annen «blindeapp» jeg bruker mye, er Blindsquare. Dette er en GPS-app som kan fortelle meg hvilken gate jeg er i og jeg kan f.eks. søke opp at jeg ønsker å finne butikker, kultur eller restauranter som er i nærheten med en valgfri radius på 25-120 m. (mulig jeg tar feil med radius). Sammen med
googleMaps skal denne fungere bra, men hittil har ikke jeg funnet ut hvordan.

Jeg vil dele en episode hvor TapTap see bokstavlig talt reddet meg ut av et rom. Jeg hadde vært hos tannlegen, og hadde ikke med meg Flex (førerhunden), og jeg klarte helt å miste retningssans på et ganske stort venterom. Det var ingen andre mennesker å spørre om hjelp. Jeg tok frem telefonen og tok et bilde til venstre hvor jeg fikk tilbakemelding om at det var en sofagruppe. Jeg tok bilde til høyre hvor det var en vegg med to bilder hengende. Jeg tok et bilde rett frem litt til venstre, og blink, der var det «to dører med vindu». Takket være TapTap See slapp jeg å gå en «blindete» runde rundt på venterommet.

Mulighetene er mange. Til sist vil jeg tipse om Facebook-gruppen »Synshemmedes IKT-nettverk» hvor man kan spørre om IKT-relaterte spørsmål, også ang. Apple-produkter. Jeg har hatt stor nytte av en e-postliste som retter seg mot spesielt Apple-produkter for synshemmede: applefy+subscribe@googlegroups.com. Disse gruppene er svært nyttige og lærerike. Der er det mange synshemmede som velvillig deler sin kompetanse og erfaring for å hjelpe andre.

Synshemmede og kroppsøving

Denne artikkelen har stått i en lokalavis i Telemark:

- Ikkje heilt A4

Eg er Nora, og eg er 15 år. Eg er ein del av ein heilt vanleg familie, bur i eit heilt vanleg hus og går på ein heilt vanleg skule. På fritida driv eg med musikk, er glad i å lese og å strikke. Men livet mitt er likevel ikkje heilt A4. Eg har nemleg Akromatopsi, ein genfeil som gjer meg nesten blind.

Eg plar seie at eg ser om lag 5% av det alle andre ser. Eg ser ingen fargar, og eg liker ikkje sterkt lys. På pc-en min brukar eg stor kvit skrift på svart bakgrunn. Eg er fødd med denne genfeilen, men det tok mange år før vi fann ut kva det var, og kva eg eigentleg såg og ikkje. Eg starta opp som punktskriftbrukar, men gjekk etter kvart over til å lese på skjerm. Å lese ting som til dømes skilt eller skrift på ark er umogleg.

På fritida mi spelar eg i korps og syng. Eg har spelt eufonium sidan eg var sju år, og reknar meg sjølv som ein ekte korpsnerd. Eg les ikkje notar, og må lære alt på gehør. Eg høyrer ei stemme eit par gonger, og så kan eg spele henne etterpå. I 17.mai-toget er det nokon som går bak meg og passar på at eg går der eg skal.

På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving. Eg liker å skrive, og eg er veldig glad i matematikk. Eg har ein pc på klasserommet, og gjer alle skuleoppgåvene på den. På skulekjøkkenet og i formingstimen har eg ein assistent som hjelper meg der augene ikkje strekk til. Det er ikkje alltid så lett å skru på steikjeomnen, eller å vete kvar eg skal setje synåla.

Det er ikkje alltid folk veit korleis dei skal reagere når dei møter ei tilsynelatande blind jente. Dei fleste har sjølvsagt veldig mange spørsmål. Dei lurer på korleis det er å vere meg, og nokon gonger finn dei sine eigne forklaringer. Folk er jo veldig hjelpsame, men ikkje alle veit korleis dei skal hjelpe. Nokon latar som ingenting heilt til eg går på ein lyktestolpe, medan andre tek tak i meg og dreg meg av garde som om eg kunne stikke av. Det beste er at folk spør! Eg har ingenting i mot at folk spør kva eg ser, eller korleis dei kan hjelpe meg å finne vegen. Eg har alle svara, eg har svart på det hundre gonger før. Det er betre at dei spør og får svar, enn at dei går og lurer på ting!

Det finst ulike tilbod for unge svaksynte i Noreg. Norges Blindeforbund arrangerer leirar og kurs, og det er også klassetrinnskurs arrangert av Statped. Det heile er eit stort miljø, og eg trivst veldig godt. Der møter eg folk som eg veit går med mange av dei same tankane og kjenslene som meg, og eg får dele mine erfaringar og tankar. Leirar og kurs er høgdepunkt i kalenderen til dei fleste svaksynte eg kjenner, og det er også veldig viktig for meg. Det er ei stor hjelp i kvardagen å kunne snakke med folk som opplever det same som meg.

I framtida har eg tenkt å prøve å leve eit mest mogleg normalt liv. Det er ingenting som tilseier at eg ikkje kan få meg ein vanleg jobb, eller ein vanleg familie. Når eg om eit år skal byrje på vidaregåande, skal eg flytte for å byrje på musikklinja. Eg veit ikkje kvar eg endar opp til slutt. Kanskje eg studerer musikk, eller det kan hende eg blir noko heilt anna. Denne veka har eg hatt arbeidsveke i Driva, og det har vore veldig kjekt. Kanskje eg blir journalist?

Eg er mykje sliten. Det er tusen spørsmål eg må ta stilling til kvar dag. Går eg riktig veg no? Kjenner eg personen eg snakkar med no? Er det noko her eg kan kollidere med? Det kostar krefter å vere svaksynt i ei verd som er laga for sjåande. Eg må ta pausar, og kvile meg både fysisk og mentalt.

Det er mange tankar som dukkar opp når du er annleis. Dei fleste dagane går det heilt bra. Dette er jo livet mitt, og det er slik det alltid har vore og alltid vil vere. Men til tross for samhaldet og det gode livet mitt, er det sjølvsagt dårlege dagar. Dagar då det er så urettferdig at eg har lyst til å slå i veggen. Kvifor meg? Kvifor må eg vere annleis i mengden? Det er dagar då framtida ser heilt svart ut. Eg har også ein tendens til å føle meg einsam, sjølv om eg har folk å vere saman med. Det gjeld å finne ein balanse, og klare å sjå lyst på dei fleste av dagane, så får dei dårlege berre vere.

Vanskelege dagar er vanskelege, men dei fleste dagane er gode. Eg har folk rundt meg som gjer at eg føler meg som ein vanleg ungdom, og som støttar meg på alle dagar. Eg har ting å sjå fram til, og eg har mål for meg sjølv. Eg er utruleg takknemleg for at eg bur i eit land der det går greitt å vere svaksynt, og der ein får hjelp.

Her tar Nora opp mye viktig når det kommer til å leve som synshemmet i et samfunn som er bygget på seendes premisser. Likevel, det er en ting jeg reagerer på: « På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving.»

Hvorfor blir Nora fritatt fra kroppsøving? Det er helt unødvendig. Hun kunne hatt en assistent i kroppsøving, slik hun har i forming og på skolekjøkkenet. Hun kan ikke være med på fotball, wolleyball, håndball og basketball og det kan være vanskelig å hoppe over bukk.

Dette kan ha en lett løsning: At hun får en assistent og tas ut av klassen når det blir aktiviteter hun ikke kan være med på. Noen vil nok hevde at det er stigmatiserende å bli tatt ut av klassen, men det er etter min mening mer stigmatiserende å få fritak. Hun går glipp av et viktig fag. Synshemmede har lettere for å få mindre fysisk aktivitet på fritiden og da er kroppsøving enda viktigere.

Når de andre hadde aktiviteter som jeg ikke kunne delta i, gjorde jeg og assistenten min f.eks. styrketrening, sykling på tandem, jogging, aerobic osv. Jeg fikk også lære hvordan man sparket fotball, tok imot og sendte wolleyball og håndball. På den måten fikk jeg et inntrykk av hvordan de ulike ballspillene fungerte.

Nøkkelord:

Å få Flex tilbake

Dette er helt fantastisk! Jeg har i dag vært fri for smerter i både rygg og hofter/setemuskler i én uke. Nå har jeg turt å vende blikket litt fremover og se mot å få Flex tilbake som har vært hos sine fôrverter nå i 6 uker. Jeg har ikke turt å se så mye fremover i frykt mot at det verste skulle skje - at smertene var blitt kroniske og at jeg ikke kom til å få Flex igjen. Jeg har savnet ham mye. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Å være et supermenneske

I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

«Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

«Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

Flyttesjau!

Fredag 24. februar tok vi over nøklene til vår nye leilighet. Den ligger i et sameie som ble bygget i 1978, men leiligheten er pusset opp etter det. Den har en åpen kjøkken- og stueløsning, har to store soverom, et middels stort bad og en liten bod. Den er lys med store vinduer i stuen, hvite vegger og lyst laminatgulv. Utenfor stuen er det en liten veranda.

Mine foreldre kom til Bergen på mandag 27. februar. De hjalp oss med å komme i gang her i leiligheten og svigerforeldrene mine vasket ned den gamle leiligheten. Det ble noen runders kjøring frem og tilbake med flytteesker og møbler. Heldigvis bor vi kun 5-6 minutters kjøring unna der vi bodde, litt nærmere sentrum. Det var en del timers jobb med å få pakket ut alt på kontor, i bokhyller og alt på kjøkkenet, men nå fikk vi det bra.

Kjøkkenet har noen flotte og dype skuffer hvor jeg har en skuff til baking og en til middagsingredienser. Det var godt å få tatt en ordentlig opprydning på kjøkkenet – det trengtes. Jeg ble litt bekymret om vi skulle få satt in min ATAG komfyrtopp som er spesiallaget for synshemmede, for den var litt tykkere enn den som var her, men min handy far klarte å slipe det fint til. Det er både integrert mikro og stekeovn i hoftehøyde. Stekeovnen har et digitalt display, men er likevel fin å bruke selv om jeg ikke ser. Mikrobølgeovnen Kan jeg ikke håndtere uten syn, men jeg bruker da min talende mikrobølgeovn som fyller nå 16 år.

Louis Braille - punktskriftens far

I dag kan alle punktskriftlesere være svært takknemlige for å ha et skriftspråk. For 208 år siden ble Louis Braille født. Han skulle som ung mann danne grunnlaget for den punktskriften blinde over store deler av verden leser i dag.

Historikk
På 1700-tallet fantes ingen organisert undervisning av blinde. Vel og merke forekom det undervisning, men dette var kun blinde fra de høyere sosiale lag som hadde privatlærere. Det ble utviklet teorier om pedagogiske virkemidler for hvordan blinde kunne lære å lese og skrive, regne enklere matematiske regnestykker samt få forståelse av faget geografi.

Det første blindeinstituttet ble opprettet i 1784 i Paris av Valentin Haüy (1745-1822). Her ble det gitt opplæring i lesing av relieffskrift, dvs. latinske bokstaver som var opphøyet slik at de var følbare. De blinde klarte å lære seg dette systemet og anvende det, men ulempen var at man ikke klarte å utvikle en tilfredstillende metode for at blinde selv kunne skrive relieffskrift. Dessuten var relieffskrift svært plasskrevende både fordi man skrev få bokstaver per linje og side og fordi bøkene ble svært plasskrevende og lesehastigheten var svært begrenset.

Nicolas Barbier (1769-1847) skulle være forgjengeren for nåtidens blindeskrift, punktskriften. På begynnelsen av 1800-tallet begynte han å utvikle det han kalte for «nattskrift». Intensjonen var at dette var en lydløs kommunikasjonsform for krigssoldater om natten i skyttergravene. Barbiers fullstendige forslag til nattskriften forelå i 1820, men en ulempe med systemet var at det var av fonetisk natur og ikke fulgte rettskrivingsregler. Cellen var bygd opp av til sammen tolv punkter med to kolonner og seks rader.

Barbier framla forslaget om nattskrift for blindeinstituttet i Paris i 1820 og det ble en tid prøvet ut blant elever og lærere. Nattskriften vant tillit, men likevel ble relieffskriften den seirende part i flere år framover.

I 1820, da Barbier framla sitt forslag til nattskrift for blindeinstituttet, var Louis Braille (1809-1852) elev ved blindeinstituttet i Paris. Braille viste allerede som 16-åring meget stor interesse for Barbiers tolvpunkters nattskrift. Han satte straks i gang med å forbedre systemet og utnytte cellens mulighet for dannelse av ulike tegn. Fem år senere, i 1825, hadde han laget forslag til bokstaver, tall, noter, matematiske og kjemiske spesialtegn m.fl. Han utviklet også et skriveredskap for punktskriften, forgjengeren til dagens tavle og pren.

Punktcellen han brukte for å lage disse symbolene, er den som siden 1878 er internasjonalt anerkjent som punktskrift i dag, en 6-punkters celle hvor man ved hjelp av 6 faste posisjoner kan danne opptil 63 ulike tegn. Ved å kombinere to punktceller kunne det dannes flere tegn, men enkelte av tegnene hadde samme punktrepresentasjon, men ulik betydning i de forskjellige fagene. Eksempelvis kan et spesielt tegn bety utropstegn i tekster, adderingstegn i matematikk og nedsenket 6-tall i kjemi (jfr. Norsk Punktskrift vedtatt i 1975).

Når Braille presenterte sitt punktssystem ble dette godt mottatt både blant elevene og lærerne. Til tross for dette ble blindeinstituttet pålagt å fortsette opplæring i lesing av relieffskrift, og alt som var skrevet med Brailles punktsystem, måtte brennes for å hindre elevene i å benytte seg av dette. Likevel skulle det vise seg at punktskriften skulle overleve de trange kår den levde under takket være elevenes ulydighet: De lærte hverandre Brailles system ute av syne for lærernes øyner. Dersom lærerne oppdaget at elevene lærte hverandre punktskriftsystemet i smug, var fysisk straff hva de hadde i vente.

Louis Braille arbeidet hele sitt liv ved Blindeinstituttet hvor han benyttet punktsystemet i undervisningen. I 1829 utgav han sin første bok om hvordan han hadde kommet fram til sitt 6?punkters punktsystem og sine erfaringer han hadde gjort seg ved skriving og lesing.

Punktskriftens fremtidige brukergruppe
Innenfor gruppen synshemmede som bruker punktskrift som sitt primærskriftspråk er i dag målt å være ca. 2 %. Dette utgjør en svært liten andel, og en har trolig grunn til å tro at andelen av punktskriftslesere vil synke i de fremtidige årene. Nedenfor er det skissert opp fire sannsynlige hovedårsaker til disse antagelsene:

  • De fleste som er definert synshemmede har en større eller mindre synsrest. I de 10 ? 15 siste årene har teknologien innenfor optiske hjelpemidler vært revolusjonerende: Teksten kan forstørres opp ved hjelp av et forstørrende videosystem (også kaldt lese-TV) hvor både kontraster, farger og størrelse på teksten kan innstilles til den enkelte bruker. Datateknologien gir også store og stadig nye muligheter for å få skriften både forstørret og gjengitt i tale, noe som kan medføre at synshemmede med en svakere synsrest som tidligere måtte benytte punktskrift som sitt skriftspråk, i dag kan klare seg godt både gjennom utdanning og arbeid ved hjelp av optiske hjelpemidler og forstørrende datasystemer.
  • Medisinske studier kommer stadig lenger både når det gjelder forebygging og behandling av øyelidelser som kan føre til blindhet. Tidligere var eksempelvis grå stær og netthinneavløsning ofte årsak til blindhet både hos unge og eldre. Med dagens medisin og teknikk, er dette behandlet ved hjelp av en liten operasjon. Medisiner for å forhindre videre utvikling av øyelidelser er utviklet og man forhindrer dermed mange å miste synet helt eller delvis.
  • Fram til begynnelsen av 1980-årene ble en stor andel prematurfødte barn mer eller mindre skadet både under og etter fødsel som blant annet årsak av gal surstoffbehandling. Skadene kunne innebære blindhet og ofte alvorlige hjerneskader. I dag har man medisinske forebyggingsmetoder for prematurfødte barn og de som rammes blir ofte svært hardt rammet både fysisk og mentalt (multihandikappede). Det samme er gjeldende for andre komplikasjoner som kan forekomme før og etter fødsel. En klarer med dagens medisinske kunnskaper å forebygge og/eller behandle de letteste skadene, og de tyngste rammede blir en større gruppe. Dette innebærer at man i fremtiden trolig vil få færre barndomsblinde som er fysisk og mentalt i stand til å nyttegjøre seg av punktskriften sammenlignet med i dag.

    Som en oppsummering, kan vi da si at både nye medisinske kunnskaper og optiske hjelpemidler er med på å redusere brukergruppen av punktskrift ytterligere. Det er viktig å understreke at dette er en meget positiv og gledelig utvikling, men kan det medføre at punktskriften vil komme til å få dårligere levekår i fremtiden?

TapTap See hjelper i baking

Jeg fikk bare lyst til å fortelle om en litt festlig ting fra i går når jeg bakte brød. Jeg ville sjekke om posen jeg hadde funnet frem virkelig var den jeg skulle ha.På mobilen har jeg et program som heter TapTap See, som er beregnet på blinde, der man kan ta et bilde og få tilbakemelding. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola og en Cola Zero og TapTap See kan skille de fra hverandre. Jeg har også funnet forskjellen på Bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. Dette skjer automatisk gjennom tekstgjenkjenning og når det ikke går sitter det frivillige rundt om i verden som beskriver bildet.

I går tok jeg bilde av melposen og fikk følgende til svar: "Rød kongelig kornbrod", som egentlig het "Rød royal kornbrød" :D Der var "roal" automatisk blitt oversatt til "kongelig"...

Nøkkelord:

Innlegg for førerhundens sak

På Facebook er jeg venn med Tone Mathisen som har vært førerhundbruker siden hun var 16 år. For noen dager siden ble jeg påminnet hennes utrolig gode innlegg om førerhundsaken på Facebook som jeg ønsker å dele:

Hjelp førerhunden å arbeide konsentrert.
En førerhund er en spesialtrent hund, som hjelper sine blinde eller sterkt svaksynte eiere med å orientere seg. Hunden har lært at den er ca. 2 meter høy og 1,5 meter bred. Den kan finne ting som dører, trapper og stolper og andre praktiske ting på kommando. Hunden jobber etter kommando fra bruker, men er også nødt til å tenke og løse selv.

Selv om hundene er godt trent, kan hundepasseringer være krevende. Spesielt for unge hunder. Og spesielt om hunden vi møter, er oppspillt og tar mye kontakt/oppfordrer til kontakt.

Jeg ber alle hundeeiere være snille å hjelpe oss med hundepasseringer, slik at de blir best mulig. Gjør gjerne også medhundeeiere oppmerksomme på dette, om dere ser det trengs. Ikke alle er klar over hvor viktig jobb en førerhund gjør.

  • På fortauer, ta gjerne hunden over på motsatt side og gå mellom førerhunden og egen hund. Det hjelper litt med litt avstand.
  • Ikke la hunden stå og stirre eller slippe den bort for å snuse på førerhund i jobb. Dette kan utivkle seg til å bli farlig, da en ukonsentrert førerhund uten å ville det, kan sette bruker i fare.
  • Ha oversikt over omgivelsene dine, når du står og prater for eksempel i gågata og har med deg hund. Jeg ser dere ikke og ikke ser jeg heller at du har med deg hund og at vi kanskje burde holde avstand. Jeg tar gjerne hensyn om jeg kan, men manglende syn, gjør at jeg kan komme til å passere nært, fordi jeg ikke visste at hunden din var der.
  • Gi deg veldig gjerne tilkjenne når du nærmer deg. Slik vet vi at du har oppdaget oss og det føles mer oversiktlig.
  • Og for all del, spør om du lurer på noe. Vi biter ikke!

Førerhunder får ikke hilse (heller ikke på folk) og sosialisere når de jobber, men har mye fritid og også gjerne faste gode hundevenner, slik at de får sosialisere og leke med andre hunder.

Det er ikke sikkert hunden ser @vill og glad" ut når den jobber. Men se litt godt etter. trolig vil du se en fornøyd og konsentrert hund. En førerhund får være med overalt og har et nært og sterkt bånd til sin bruker. Ville du gått ut i trafikken og latt din hund følge deg gjennom gågata? Eller over en parkeringsplass? De er stolte av jobben sin, hjelp dem å gjøre en best mulig jobb sammen med oss.

Takk for at du bidrar til at hverdagen vår blir enklere og tryggere!

Vennlig hilsen
Tone Mathisen
Førerhundbruker

Nøkkelord:

Men hva gjør jeg hvis...

Dette innlegget er egentlig en forlengelse av foregående innlegg, "Er det ikke forferdelig?", men jeg byttet litt fokus og valgte å lage et eget innlegg.

I møte med mennesker opplever jeg flere ganger at de straks tengker "er det ikke forferdelig" når de får vite at jeg er helt blind. Det er nok en logisk "kortslutning" i hodet på folk. De bruker synet til alt, til og med når de skal helle vann i en gryte, og kan ikke forestille seg et liv om de skulle lukke øynene. Da synes alt umulig. Hvordan slå på stekeovnen? Du vrir venstre knapp ett hakk til høyre og stiller høyre knapp kl. 7 (som en urskive) for å stille på 200 gr. eller kl. 8 for 225 gr.

Her må det tilføyes at enkelte svaksynte har noe å lære av blinde. Jeg er enig i at man skal ta i bruk den synsresten man har, men det er lov å bruke kompenserende teknikker for å ikke bli helt utslitt og ende dagen med spenningshodepine. Som når man skal fylle vann i en gryte, trenger man ikke bøye seg ned for å se at gryten er 2/3 full, men kan plassere en liten finger opp til der vannet skal være. Når jeg skal ha 4 dl vann i en gryte kan jeg:

  1. Bruke 1 dl-måleskje og fylle denne 4 ganger oppi en gryte
  2. Bruke et litermål som har oppripet streker for hver desiliter innvendig

Tidligere solgte Adaptor litermål i plast med en avtagbar plastlinjal innvendig. Jeg var svært glad i det litermålet, men en dag satte jeg det fra meg og skrudde på feil plate. Jeg oppdaget altfor sent at litermålet sto på den platen som var varm... Jeg fikk Adaptor til å søke i norden, Europa og USA etter et lignende litermål, men de fant ikke. Da måtte jeg utfordre min far, som tok det på strak arm, med å kjøpe inn noen litermål i plast og skjære inn streker og prikker for hver hele og halve desiliter og ekstra lang strek på 1, 5 og 10 dl. Det er fullt ut tilgjengelig og et mye billigere alternativ enn å kjøpe et tilrettelagt litermål av Adaptor.

Det gjelder å se løsninger og da vil jeg nevne dette: Du kan få kjøpt spillkort med punktskrift hos Adaptor for 200 kr. eller du kan kjøpe en billig kortstokk til en 50-lapp og merke den manuelt med punktskriftmaskin. Det forutsetter vel og merke at man har en som kan hjelpe med å sortere kortene for deg og en times tid med jobbing. Du får kraftigere punkter av å lage de selv og du kan velge å bruke noen kroner på kvalitet. Jeg har en kortstokk i plast, som jeg spilte kronespoker sammen med min bestemor, og denne er evigvarende. Ulempen er at den er glatt og kan være noe ustødig i stabel på et bord og høy i volum.

"Er det ikke forferdelig?"

Jeg gikk og luftet Flex for kvelden. Jeg møtte en trivelig mann som spurte om han kunne få klappe Flex. Siden Flex kun var i langt kobbel (ikke i førerhundselen) fikk Flex litt kos og beundring. Han synes det så ut som at Flex fikk mye tur. Jeg synes egentlig ikke det, men han får jo løpe rundt med Lukas (5 mnd.) og vi går og jogger litt nå og da. Jeg tror det handler mer om at jeg har funnet en passelig balanse mellom fôr inn i løpet av en dag og energi som kommer ut.

"Hvor gammel er han her?" spør manen.
"Han er 3 1/2 år" svarer jeg.
"Da er du flink" og Flex sier ikke nei takk til kos. "Ja, for du ser ingenting?" spør mannen videre.
"Nei, jeg er helt blind" smiler jeg.
"Huff, har du vært det hele livet da?"
"Nei, jeg ble født 3 mnd. for tidlig og så 5% på venstre øye og ble siden helt blind."
"Er det ikke forferdelig?"
"Nei, jeg synes jeg har et godt liv og til daglig glemmer jeg at jeg er blind."
"Ja, så du gjør det ja..."
"Det gjelder å se alle mulighetene fremfor begrensningene. La fortiden være fortid og se fremover."
"Ja, så det er mulig ja..."
"Jeg jobber med mennesker som nylig har mistet synet helt eller delvis og de får en hverdag de mestrer ut fra sine forutsetninger."
"Men du er helt avhengig av han her da?"
"Han er i hvert fall et godt hjelpemiddel når jeg skal bevege meg."

Jeg tar parkeringsplassen på nærbutikken vår som eksempel; uten hund turte jeg ikke krysse den pga. stillestående biler, kjørende biler og mennesker som mer eller mindre ser seg omkring. Med hund går det smertefritt og han leder meg rundt biler og mennesker.

Nøkkelord:

Nystekte vafler

I dag lager jeg vafler med surmelk. Jeg erstattet 1/3 av hvetemelet med lettkokte havregryn, for å gjøre de litt sunnere. Jeg synes også de blir bedre da. Det blir en stor røre med 1 l. Kefir, men jeg tenkte at min personlige assistent, som har 5 ungdommer i hus, kan få med seg noen plater. Jeg har også lært av Besta (dvs. min kjæres bestemor som også har blitt "min besta") har gitt meg tips om at vafler fint kan fryses ned og de blir som nystekte om man lar de tine på svak varme i stekeovn.

Jeg har et vaffeljern som piper når vaffelen er ferdig. Jeg kjøpte mitt for 12-13 år siden og vaffeljernet jeg lenket til på Adaptor sin nettbutikk er nok litt mer moderne enn mitt. F.eks. står det at vaffeljernet har buede stekeplater med en høydeforskjell på 1 cm. Du slipper derfor å fordele røren jevnt utover stekeflaten. Røren vil alltid renne mot midten av den nederste buede stekeplaten og den øvre stekeplaten vil så presse røren utover, slik at du oppnår et jevnt fint stekeresultat.

Jeg kan stille inn hvor mye jeg vil at vaffelen skal steke. Noen liker den mye stekt og noen foretrekker mindre stekt. Jeg ligger midt i mellom Mitt vaffeljern har også en crispy-funksjon, men det har jeg ikke klart å få til med et vellykket resultat.

Da er det bare å si vel bekomme og spis nystekt vaffel med syltetøy og/eller rømme. Selv foretrekker jeg bringebærsyltetøy.

Å bli forstyrret kan være forvirrende

I dag gikk jeg til fysioterapeuten. Når jeg og Flex går av bybanen, går vi først motsatt vei av dit vi skal for å komme oss ut av bybaneperrongen som kan være full av folk og dernest går vi rundt perrongen og havner dit vi kunne ha gått direkte, men da med en gjeng med folk det kan være krevende og kanskje umulig å komme seg forbi eller igjennom. "Ja, dere går riktig nå" hører jeg en mann si. Jeg stopper opp. "Jo, bare fortsett, jeg vil bare se hvordan hunden jobber." Jeg og Flex søkte opp stolpen (som egentlig er et tre) og krysset veien. Forbi den sittende tiggeren som vi ikke tok oss tid til å snuse på i dag. Flex vil gå litt til venstre og jeg hører "nei, du må komme hitover" og vi gikk litt mot høyre. "Slik ja, nå går dere riktig." Jeg begynte å bli forvirret. Jeg må ha full konsentrasjon når jeg går for å lytte etter vegger og kjennetegn i underlaget. Nå visste jeg ikke lenger hvor jeg var, takket være den hjelpsomme mannen som tydeligvis visste hvor jeg skulle. "Ja, og så skal du her..."
"Hvordan vet du hvor jeg skal?"
"Nei, det vet jeg ikke, men det vet vel hunden?"
"Nei, det er jeg som må vite det." Jeg spurte om gatenavnet der fysioterapiinstituttet holdt til, men det visste han ikke hvor er. Plutselig merket jeg at Flex ville gå frem og litt til venstre, og der var døren inn til bygningen. "Jeg går inn her" sa jeg.
"Ja, du får prøve det."

Jeg begynte selvsagt å tenke litt over om denne mannen hadde sine baktanker med et eller annet, men jeg velger å vende det gode kinnet til og tro at han var interessert i førerhunder og bare ville hjelpe meg, men kom til kort til slutt.

Dagens middag

I dag når jeg gikk til butikken, ble jeg stoppet av en mann. "Nå har du krysset veien" og jeg svarte at jeg var klar over det. "Er du helt blind?" Jo, jeg bekreftet det. "Ja, men du ser meg." Jeg regner da med at det så ut som at øyeprotesen min var vendt mot ham. Selv fastlegen min trodde jeg så på det venstre øye ved første konsultasjon. Jeg og Flex gikk videre. Mannen fulgte etter oss for å se hvordan vi jobbet. "Husk at du kan få synet tilbake" og jeg sa at utsiktene var dårlige for det. "Men Jesus kan få deg til å se."

Jeg fikk handlet inn til dagens middag og postlagt et brev. I dag skal jeg lage laks med ananassalat. Jeg liker at laksn skal være litt stekt og kommer til å steke den litt i stekeovn før jeg kutter den opp og har den i matfløten. Jeg kommer også til å gi litt mer smak til gryten - kanskje med å ha litt sitron i? Jeg vil også ha som tilbehør at jeg deler tomater i to og strø ost over på den flate siden og steke 10 minutter i stekeovn.

Nøkkelord:

Billettkontroll igjen

Jeg satt og gjorde noen notater på bybanen, da det kommer en kvinne til meg og sier "billettkontroll". Tidligere har min eneste måte å kjøpe billett på vært gjennom deres iPhone-app, men etter siste oppdatering har denne blitt utilgjengelig med bruk av VoiceOver, både med fingrbevegelser og på leselist.Fredag 18. januar ble jeg bøtelagt med en tusenlapp fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Jeg skrev en klage og fikk refundert beløpet:

Vi forstår at det ikke er enkelt med betalingsmulighetene vi tilbyr dersom man er blind eller synshemmet, noe vi beklager. Dette er et område vi kan bli mye bedre på. Ved den nye oppdateringen av mobilapplikasjonen, ble muligheten for voice-over utilgjengelig. Vi jobber for tiden sammen med leverandør for å få denne til å fungere igjen. Dessverre så tar dette lengre tid enn forventet, noe som er beklagelig. Da det ikke er salg om bord, og våre andre betalingsalternativer kan være problematiske, vil vi med bakgrunn i ovennevnte trekke tilbake kravet om betaling av gebyr.

Denne gangen var jeg forberedt og hadde utskrift av svaret på klagen som jeg viste, men jeg sa at billettkontrolløren gjerne kunne kjøpe billett for meg, men hun fikk heller ikke bladd seg ned for å velge honnørbillett. Jeg aksepterte å kjøpe en voksenbillett, men om det da ble billettkontroll på vei hjem, ville jeg hevde at jeg har betalt for meg både turen til og fra byen. De kan se tidligere kjøpte billetter.

Apper som er nyttige for blinde

Appen TapTap See har hjulpet meg flere ganger, som å skille Cola Zero fra vanlig Cola, se om jeg har blomkålsuppe eller fiskesuppe fremfor meg og ved ett tilfelle, når jeg ikke hadde med meg hund, klarte jeg å finne retningen mot utgangsdøren fra et ukjent lokale ved å ta bilder rundt meg. Jeg fikk samtidig vite at det hang malerier på veggene! TapTap See har nok både en OCR-funksjon (tekstgjenkjenningsteknologi) og om bildet ikke kan tolkes automatisk, er det mennesker verden over som har sagt seg villig til å hjelpe med å tolke bildene. Når jeg tok bilde av Flex som lekte med ballen sin, fikk jeg opp beskrivelsen: "Sort hund leker med flerfarget ball". Der vil jeg tro at det var en mennesklig bistand bak beskrivelsen.

På nettsiden Miljo.no Beskrives appen som følger:

Kamera-appen TapTap See går av med en klar seier. Det er kanskje ikke så rart, for denne er utviklet spesielt for de som er blinde og svaksynte. Ved å ta et bilde av et objekt vil VoiceOver-funksjonen kunne fortelle deg hva du har tatt bilde av. Denne funksjonen finnes på alle Apple-produkter. Tar du for eksempel bilde av en rød kopp, så vil den fortelle deg at dette er en rød kopp. Appen kan også være praktisk for eksempel for å lese skilter med utydelig skrift. TapTap See er både svært brukervennlig og gratis. Den finnes i App Store.

De to andre appene som nevnes på denne nettsiden er Lydhør (app for å lese lydbøker online) og BlindSquare som hjelper deg med å finne frem. Jeg har hørt at det er mye som ikke fungerer med Lydhør i kombinasjon med Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men hører mange blinde og svaksynte skryte mye av BlindSquare. På samme nettside finner jeg følgende beskrivelse:

Appen er blitt verdens mest populære karttjeneste for synshemmede. Nå er den blitt populær også i Norge. GPS-systemet er utviklet slik at det skal gjøre det så lett som mulig å finne fram til steder av interesse. Den advarer også mot farlige områder som veikryss. En audio-meny er tilgjengelig og gjør at det ikke er nødvendig å trykke på noen knapper. I motsetning til de to andre appene er Blindsquare ikke gratis, den koster 209 kroner i App Store. Den er ikke tilgjengelig for Android, men kan lastes både til iPhone og til iPad.

Bøtelagt på bybanen

I dag ble det billettkontroll på bybanen. Siden Skyss for øyeblikket ikke har noen tilgjengelig måte for meg som blind til å kjøpe billett, hadde jeg ingen gyldig billett å vise frem. Jeg ble derfor bøtelagt. Jeg har sendt inn klage og forventer å få 950 kr. refundert:

Skyss er selv ansvarlig for at jeg som blind ikke har mulighet til å løse gyldig billett, og dere må selv ta følgene av dette.

Jeg reiser ikke tilstrekkelig ofte med bybanen slik at det er økonomisk lønnsomt for meg å ha månedskort. Å ha klippekort byr på flere utfordringer som er vanskelig eller umulig for meg å gjennomføre. Klippekort kan fylles på ved automat, på buss eller ved kundesenter. Skyss' automat er ikke tilgjengelig for blinde. Jeg er ikke i kontakt med bussjåfør da jeg kun tar bybanen siden denne er forutsigbar og tilgjengeliggjort med annonsering av holdeplasser. Jeg kan ikke veien til deres kundesenter.

Vekteren mente jeg kunne bruke klippekort, og det var trolig derfor jeg ble ilagt gebyret. Jeg er uenig, fordi kortleserne kun gir visuell tilbakemelding (på skjerm) om bruk av kortet. Jeg har dermed flere problemer med klippekort:

  • Jeg vet ikke hvor mange reiser jeg har igjen
  • Jeg vet ikke om kortet ble registrert eller ikke
  • Jeg får ikke beskjed om jeg er innenfor overgangstid eller om jeg blir belasstet et nytt klipp
  • Det er ikke mulig for meg å fylle på kortet, som beskrevet over

Kortleserne gir lydsignaler, men det er ikke beskrevet noe sted hva de ulike lydsignalene betyr, og disse signalene er dermed ikke til hjelp.

Jeg har tidligere brukt Skyss billettapp for å løse billett, men etter siste oppdatering har denne blitt ubrukelig med VoiceOver på iPhone. Dette gjorde jeg Skyss oppmerksom på via Facebook den 13. januar 2016. Jeg finner det nødvendig å understreke at dere hadde en svært tilgjengelig app, og valgte på et tidspunkt å fjerne denne tilgjengeligheten. Nå kan jeg som blind ikke bruke appen i det hele tatt.

Kokkelere i blinde

Det er trivelig å se at det er flere blinde som slipper kreativiteten løs på kjøkkenet selv om synet mangler: Kokkelering i blinde hvor Ørjan bl.a. skriver:

Hensikten med bloggen min, er å vise at jeg som blind, både kjøper mat, tilbereder mat og spiser den med den største vellyst. Å kokkelere i blinde, er å ta i bruk litt andre metoder enn om jeg så. Jeg vil si at jeg ser med fingrene og både hører og ser med ørene. Nesa er også et nødvendig redskap. Luktesansen brukes flittig. Smakssansen også. Den bør jo alle kokker bruke. Bloggen er ment til at du kan smugtitte inn i min matverden som blind amatørkokk og glupsk matelsker. Og det kan godt hende at du får ideer til nye menyer, praktiske råd og tips av meg som du kan gjøre deg nytte av. Og jeg håper det kan inspirere deg til å komme med oppskrifter, råd og tips til meg også.

Jeg vet at flere av mine kollegaer innenfor synsrehabiliteringen er flinke på kjøkkenet, men artig at det vises frem på nettet av andre. Slik kunnskap trenger bli løftet frem. Det er kanskje imponerende å se at en blind mestrer matlaging, men for meg er det ikke imponerende, men en del av min hverdag. Jeg kommer til å snuse litt mer på Ørjans blogg - ingen tvil!

Nøkkelord:

Hva når det brenner?

I dag kom jeg over artikkelen Har du tid til å redde
kjæledyret fra en brann?"
. Denne artikkelen fikk meg til å tenke litt.

Vi gikk til anskaffelse av nye røykvarslere, Housegard System, hvor jeg også kjøpte med en fjernkontroll som er plassert i en kjøkkenskuff i bunnen på et sted den ikke kan flytte på seg. Der ligger den urørt både fra meg, min kjære og assistenten min. Med fjernkontrollen kan jeg både aktivere og deaktivere røykvarsleren. Tidligere hadde jeg ikke hatt noen sjanse til å få slå røykvarsleren av om jeg visste det ikke var brann. Det er vanskelig å lokalisere røykvarsleren pga. den kraftige og høye lyden og jeg er ikke høy nok til å rekke opp. Jeg kan se for meg at jeg lett kan bli litt stresset og da finne kjøkkenstol, håpe jeg stiller den under røykvarsleren, kravle opp på stolen og famle bokstavlig talt i blinde i taket etter røykvarsleren - som kanskje befinner seg en halv meter unna meg, men i hvilken retning...? Det problemet er løst nå.

Det beste rådet jeg har fått fra brannvvesenet selv, når det brenner i leiligheten og jeg er alene hjemme, er å få med meg mobiltelefonen og Flex og komme meg ut av huset for å varsle om brannen. Men var det egentlig en brann? Det kan jeg ikke med sikkerhet vite. Jeg har ikke lyssans og kan ikke lokalisere lyset som flammene lager. Pipingen fra røykvarslerne piper så høyt og vinende at jeg ikke klarer å høre om det brenner. Da kan jeg deaktivere røykvarsleren og høre - om jeg tør. Jeg opplevde en gang at røykvarsleren begynte å pipe når en gryte med spaghetti bolognese, som gjerne bør koke i ca. 3 timer, sto på komfyren og jeg hadde nettopp satt makaroni til koking. Jeg er nøye og skjekker gryten hvert 15.-20. minutt (bruker korttidsuret) for å sikre at den ikke tørrkoker. Både min kjære og jeg tenkte med en gang på gryten, men det var makaronien som hadde tørrkokt. Jeg får til å lage middag fra bunnen av, men å gjøre noe så enkelt som å koke pasta kunne jeg ikke. Jeg lærte etter den hendelsen.

Men tilbake til artikkelen vor det står:

... men hvordan reagerer katten på røykvarsleren?
Linda rister bare på hodet: "Hun rømmer i en fart, som oftest langt inn under sengen vår og Nekter å komme frem.

Jeg kan ikke huske hvordan Flex ev. har reagert på røykvarsleren. Vi har vel trolig vært mest opptatt av å finne kilden til hvorfor røykvarsleren begynte og deretter stoppe den. Bør jeg forsøke å trene ham til å gå selv til døren når røykvarsleren piper? Det er ikke noe problem å øve inn hvis jeg er rolig, viser at lyden ikke er skremmende og han til og med får en pølsebit ved utgangsdøren. Jeg kan selv slå av og på røykvarsleren med fjernkontrollen. Når han kom hjem til meg fikk han beskjed fra første stund av å gå til sengen sin når det ringer på døren og det er blitt en automatisk handling for ham. Han sitter pent i sengen og ser på gjesten inntil jeg sier "vær så god" og om jeg ikke sier det, men gjesten kommer inn, legger han seg etter hvert ned og slapper av. Når besøket er gått sier jeg "vær så god" og han kommer ut på gulvet, får ros og klapp og en tørrfiskbit for godt utført arbeid. Jeg bestemte meg for å innføre denne regelen, for jeg hadde erfart hvor plagsomt og irriterende det er å ha en ivrig labrador rundt føttene som ivrig skal hilse først på gjestene.

Sider

Abonner på RSS - Synshemmet