Synshemmet

Synet ble gradvis dårligere og jeg lærte meg punktskrift på egenhånd

I det følgende forteller jeg hvordan jeg lærte meg punktskrift og hvordan punktskriften ble uunnværlig i mitt liv når synet ble gradvis dårligere. Jeg ble født tre måneder for tidlig og grunnet for mye oksygen i kuvøsen fikk jeg netthinneskade og grønn stær. Jeg ble blind på høyre øye og så 5% på venstre med noe synsutfall (innskrenket synsfelt).

Da jeg var 15 år, fikk min mor et alfabet i punktskrift på en liten lapp i størrelse med en C6-konvolutt. Denne tok jeg med meg inn på rommet en lørdagskveld og satt og pugget alfabetet. Jeg hadde en brosjyere om Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) der teksten var printet både i visuell skrift og punktskrift. Jeg fant med denne ut at man satte et tegn foran bokstaven for å markere at det var stor bokstav og at man satte et talltegn fremfor bokstavene A til J for å skrive tallene. Dette stod det ingenting om i alfabetet. Jeg hadde bestilt et par blader i punktskrift, bl.a. et ungdomsblad, og begynte å lese dette. Det gikk sakte og lettere ble det ikke av at ungdomsbladet var skrevet i kortskrift. Kortskrift er at deler av ord forkortes med visse tegn. Det ble mye brukt før da man skrev all punktskrift på Perkins punktmaskiner og før det igjen tavle og pren. Mange nybegynnere i punktskrift oppnår en høyere lesehastighet med kortskrift. I dag brukes kortskrift mindre og mindre. All kommersiell utskrift i punktskrift skjer i dag gjennom automatiske konverteringsprogrammer og selve utskriftene skjer på raske punktskriftsprintere. Konverteringsprogrammene har mulighet for konvertering til kortskrift, men det blir likevel mindre og mindre brukt. I England og USA brukes eksempelvis kortskrift betraktelig mer enn i Norge.

Men over til meg i 1997 igjen. Jeg husker at jeg satt på skolebussen og gjennomgikk alfabetet i hodet hvor jeg "oversatte" det vanlige alfabetet til punkt. Jeg ble fast abonnent på et blad som ga ut kriminalnoveller. Jeg stavet meg igjennom ord for ord. Jeg husker jeg tok tiden på meg selv og brukte 10 minutter på en side, dvs. en snitthastighet på 30 ord i minuttet. Til sammenligning leser man i snitt 300 ord i minuttet om man leser høyt. I dag har jeg økt hastigheten, selv om jeg ikke er en rask leser, og bruker ca. 2 minutter på én punktside.

Jeg skrev, dvs. stakk hull med en nål, i permene til notatbøkene mine. Det stod f.eks. "matte", "engelsk" og "naturfag". Jeg kunne nå lese hvilken bok jeg tok i nedi skolesekken uten å ta opp bøkene. Jeg gikk etter hvert til anskaffelse av en tavle og pren. Da skriver man bokstavene speilvendt og fra høyre mot venstre. Det høres vanskelig ut, men for meg går det ganske raskt helt automatisk og jeg trengte ikke tenke meg mye om. Jeg går den dag i dag, 21 år senere, med den samme tavle og prenen i håndvesken. Det er ikke ofte jeg bruker den, men jeg synes det er kjekt å ha muligheten til å notere noe om det skulle bli behov for det. Skjønt, i dag bruker jeg nok mer telefonen enn tavle og prenen.

Synet mitt begynte gradvis å bli dårligere. Jeg var svært glad i å tegne og male og julen 1997 fikk jeg utstyr til å male med oljemaling. Det var stort. Men det ble mer og mer anstrengende å male. Jeg fikk problemer med å skille fargene fra hverandre, som f.eks. grønt og blått og lilla og brunt. Jeg klarte etter hvert å kun male annenhver dag fordi jeg ble så sliten i øynene den dagen jeg malte at jeg fikk synsforstyrrelser neste dag. Jeg fikk "flimring" fremfor øynene, dvs. mange lysende og blinkende farger i synsfeltet, som forstyrret det jeg så på. I dag har jeg lest at det er tegn på at netthinnen ikke har det bra. Læreren min fikk mistanke til at synet mitt ble dårligere. Jeg sluttet å bruke tavlekameraet på skolen. Det ble for svake kontraster og etter hvert som tavlen ble vasket mange ganger i løpet av en dag, ble kontrastene enda dårligere. Jeg skrudde opp forstørrelsen på den 24" PC-skjermen. Jeg gikk fra å vise tre linjer til å vise to linjer, dvs. bokstaver som var 8-10 cm høye og 1 cm tykke, og jeg brukte inverte farger (hvite bokstaver på svart bakgrunn). Jeg støttet meg mer og mer til talen på PC-en. Håndskrift ble umulig. Jeg husker vi hadde geometri i matten og jeg trodde jeg konstruerte en trekant, men læreren kunne fortelle meg litt oppgitt at jeg hadde laget en firkant. Jeg gikk over til å bruke en talende klokke fremfor en klokke med store tall. Jeg hadde dans og drama som valgfag og jeg gruet meg til "oppvarmingen" hvor vi skulle se på klærene til hverandre når vi satt i en ring og bytte plass med hverandre. Jeg sa ikke noe til noen om at synet ble dårligere. Jeg husker at jeg på et vis skammet meg fordi jeg trodde jeg selv var skyld i at synet mitt ble dårligere. Det ble en overraskelse både for øyelegen og mine foreldre da visusen var gått fra 3/60 til mindre enn 1/60 (dvs. at det en normalt seende person kan se på 60 m. måtte jeg inn på 1 m. for å se, men jeg så det ikke like tydelig som en seende). Jeg husker jeg var til en optiker og fikk prøve kikkertbriller. Jeg ble så glad, for jeg følte jeg kunne se godt igjen med en brille som hadde påmontert en kikkert.

Jeg husker den vårdagen synspedagogen satt sammen med meg, var noe nølende og usikker, og fikk sagt på en så varsom måte som mulig at om jeg skulle klare å følge med i pensum på videregående, måtte jeg begynne å bruke punktskrift. Hun ble overrasket (og trolig litt lettet) da jeg kunne fortelle at jeg på egenhånd hadde lært meg punktskrift og jeg viste henne notatbøkene mine med punktskrift på som jeg hadde stukket i permen. Jeg fikk lærebøkene i englsk i punktskrift. Jeg fikk en Perkins punktskriftmaskin som veiede 4,8 kg. Ett år senere fikk jeg leselist til PC-en og en punkstskriftsskriver både på skolen og hjemme. Jeg husker at leselisten på 80 tegn veide nærmere 8-10 kg og i dag har jeg en 64 tegns leselist som veier 1,2 kg. Jeg har en liten 24 tegns leselist jeg kobler opp mot iPhonen som veier ca. 300 g. Jeg fikk også en lese-TV med automatisk zoom, men denne ble stående ubrukt. Det var for anstrengende å bruke den.

Over til punktskriften igjen: I dag bruker jeg punktskrift mange timer hver dag. Den er blitt helt uunnværlig for meg. Jeg bruker punktskriften mest når jeg sitter med PC-en, men kjøkkenet er også et område der punktskriften er flittig brukt på bl.a. krydder, bokser, matvarer som ikke skiftes ofte ut og kakepynt. Jeg har matoppskrifter samlet i en egen perm. Bøker i visuell skrift som jeg har stående i bokhyllen er også merket i punktskrift. I permene mine er skillearkene i plast også merket. Punktskriften gir meg et skriftspråk og den gjør meg mer selvstendig i dagliglivet.

I dag gir jeg undervisning i punktskrift på Norges Blindeforbunds rehabiliteringskurs. Du kan lese mer om hvordan jeg legger opp undervisningen i faget her.

I 3. klasse på videregående, skrev jeg særoppgave med tittelen "Punktskrift i teori og praksis.

På kino med synstolkning

I dag gikk samboeren min og jeg på kino og så "Den 12. mann". Bergen Kino forteller om filmen: "Troms 1943. Tolv sabotører på en fiskeskøyte overraskes av tyske soldater. Elleve mann blir torturert og drept, bare den tolvte klarer å slippe unna. Skutt i foten, gjennomvåt og med hundre meters forsprang flykter Jan Baalsrud ut i den nådeløse, nordnorske vinteren med Gestapo i hælene - helt uvitende om at hans ukuelige vilje til å overleve snart vil gjøre ham til et symbol for den norske motstandsbevegelsen. Et symbol menneskene han møter er villige til å dø for. Jan Baalsruds to måneder lange flukt regnes fortsatt som en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra andre verdenskrig."

Jeg valgte å hoppe ut av rullestolen og sitte i de vanlige kinosetene. Vi var i en komfortsal hvor det både var god plass og gode seter. Jeg fikk satt fra meg stolen i sammenslått tilstand like i nærheten. De hadde en egen rullestolplass, men da følte jeg at jeg hadde blitt sittende litt på utstilling og samboeren min måtte ha sittet et lite stykke unna. Det er jo mørkt i kinosalen, men det hindret meg ikke i å sitte og strikke på sitteunderlaget jeg strikker på for tiden.

Dette var også den første filmen jeg så med synstolkning. På forhånd hadde jeg lastet ned lydsporene til filmen i appen movieReading og jeg fikk fortalt på øret hva som skjedde under hele filmen av en kvinnelig stemme og teksten i dialoger som foregikk på tysk ble opplest av en mannlig stemme som jeg gjenkjente som en innleser av flere lydbøker. Når jeg klikket på "Se filmen nå" i appen, fant appen ut ved hjelp av mikrofonen på telefonen hvor jeg var i filmen og klarte å synkronisere synstolkningen korrekt i løpet av 5-6 sekunder. Her kan du lese mer om appen MovieReading På MediaLT sine nettsider. De skriver bl.a.: "Velg OK for å starte synstolkingen. Vent imidlertid med å trykke OK til filmen starter. Hvis ikke, kan du få problemer med synkroniseringen. App-en lytter nemlig til filmlyden i kinosalen, og bruker denne filmlyden for å foreta synkroniseringen. Du vil høre synstolkingen i øretelefonene og filmlyden i kinosalen. Juster lydstyrken på smarttelefonen eller øretelefonene, for å tilpasse lyden av synstolkingen til lyden i kinosalen. Vær oppmerksom på at det vil ta noe tid før synstolkingen synkroniserer med filmlyden. Sannsynligvis ca. et halvt minutt. Vær oppmerksom på at det vil ta noe tid før synstolkingen og filmlyden er synkronisert igjen. Hvor lang tid, vil avhenge av type filmlyd. Er det musikk eller contentum lyd, vil det ta lengre tid, men er det dialog, vil det gå ganske fort."

Synstolkning ga meg en helt ny og positiv opplevelse med å gå på kino. Nå skal det sies at jeg hverken er en ivrig kinoganger eller se på filmer hjemme i min egen stue, men dette ga mersmak. Jeg opplevde ikke at synstolkningen krasjet med andre ting som var viktig å få med seg i filmen. Denne filmen hadde nok vært ganske vanskelig å forstå om den ikke var blitt synstolket. Jeg er nok ikke klar over hvor mye jeg som blind går glipp av når det kommer til filmer der mye skjer visuelt. Blindeforbundet skriver om synstolkning: " Synstolking er bildebeskrivelser av det som skjer på en scene, et lerret eller TV. Beskrivelsene skal være nøytrale og tilpasset slik at stemmen ikke kommer over dialogen i stykket eller filmen. Synstolken skal tolke den visuelle informasjonen som vi får gjennom synssansen, noe som er viktig i forhold til forståelsen av situasjonen. Synstolkingen skal beskrive og informere om hvem som er til stede, hva som skjer, kroppsspråk, nonverbal kommunikasjon og hvordan ting ser ut og er plassert i forhold til hverandre. En synstolket film betyr derfor at man i tillegg til filmen får beskrevet muntlig hva som skjer av en synstolk. Dette gjør det lettere for synshemmede å følge med på handlingen."

Vi ville spise på Peppes Pizza når filmen var ferdig, men Peppes-restauranten i sentrum var stengt pga. oppussing. Det ble til at vi dro hjem og bestilte maten hjem. Jeg hadde fått en SMS som tilbød 20% rabatt på neste pizza. Jeg bestilte en Thai Chicken og Garlic bread til meg og samboeren min ville ha en Peppes berger. Det ble til at jeg kun spiste hvitløksbrødet og jeg frøs ned pizzaen i porsjonsstykker. Jeg blir jo mett av ett pizzastykke og da er det kjekt å ha det i fryseren og ta opp et stykke når jeg vil gjøre det enkelt.

Skype - et nyttig "blindehjelpemiddel"

Forrige helg var jeg på Blindeforbundets Hurdal Syn- og Mestringssenter sammen med 40 ungdommer og 15 ledere som deltok på det årlige arrangementet Aktiv vinter. På lørdag når jeg fant frem PC-en, ville den ikke starte skikkelig. De første gangene pep det i leselisten, men den sluknet igjen. Litt senere hørte jeg at viften startet, men slo seg av igjen uten at leselisten ble registrert. Jeg hadde sovet med vinduet åpent og var redd at maskinen var blitt for kald, selv om jeg syntes det også var litt merkelig. Jeg ringte samboeren min på Skype og gjennom videooverføringen lot jeg ham se på PC-en. Han kunne se at maskinen startet, men slo seg straks av igjen. Han ba meg rette kameraet mot strømforsyningen inn i PC-en. Den viste at det ikke kom strøm til maskinen. Utrolig praktisk utnytting av dagens teknologi. Det finnes en app som heter be my eyes, men denne har ikke jeg tatt i bruk fordi jeg ikke liker tanken på å komme i kontakt med helt fremmede mennesker som ikke engang kan norsk. Da er det bedre å ha noen kontakter på Skype som man kan ringe til de gangene behovet melder seg.

På onsdag (1. mars) benyttet jeg meg av Skype og samboeren min igjen. Jeg hadde lagt igjen fargeindikatoren min hjemme og trengte hjelp til å plukke ut et garnnøste i riktig farge til strikketøyet mitt. Jeg strikker nå et sitteunderlag som nevøene mine skal få hvert sitt av i fargene beige/hvit, grå, lys blå og mørkere blå. Jeg ser for meg at Skype kan ha flere bruksområder, som på kjøkkenet for å se flekker, se flekker på klær, få smurt glasur utover hele kaken osv. Jeg kan få hjelp av andre uten å være avhengig av at de er i nærheten.

Appen Tap Tap See åpner flere muligheter på veien mot å være mindre avhengig av andre i hverdagen. I Tap Tap See kan jeg ta bilde og skille f.eks. Cola, Cola Light og Cola Zero fra hverandre. Jeg har også brukt den til å skille matfløte og kremfløte fra hverandre.

Litt tanker om blinde og lys og søvn

Et emne som noen ganger med ujevne mellomrom dukker opp i samtale med andre, er spørsmålet om jeg som helt blind (uten lyssans) kan registrere lys. Under en EEG-undersøkelse jeg tok for halvannet år siden, ble det påvist at hjernen min reagerte når jeg måtte blunke veldig raskt og et sterkt, rødt lys ble satt i ansiktet på meg. Jeg så ingenting, men hjernen reagerte. Nå har jeg kanskje funnet en forklaring i artikkelen
"Blinde reagerer på lys": " Forskere har oppdaget at hjernen gjenkjenner lys, selv når personen ikke har synsevne. Forsøkspersonene ble eksponert for farget lys og bedt om å si når de trodde at lyset var av og på. Det viste seg at personene registrerte lyset og kunne med nøyaktighet si når lyset var på. Ved å skanne hjernen hos forsøkspersonene, kunne forskerne se hvordan hjernen reagerte på lyseksponering. De så at deler av hjernen reagerte tydelig på under ett minutts eksponering med lys." Du kan lese mer i den engelske artikkelen "Blue Light Stimulates Cognitive Brain Activity in Visually Blind Individuals"
Noe annet som også kommer opp, er om hormonet Melatonin fremmer søvn hos helt blinde personer. Mange av mine synshemmede venner, og da spesielt blinde, kan fortelle at de har et forsinket døgnmønster eller forsinket søvnfasesyndrom" som det også kalles: "Forsinket søvnfase-syndrom kjennetegnes av at du har vanskelig for å sovne til normal tid, og sovner langt ut på natten. Når du først sovner, sover du godt og uten oppvåkninger. Og dersom du ikke vekkes, vil søvnen være av normal varighet." Mange hjelpes da ofte godt av ekstra tilskudd av kroppens naturlige Melatonin (Circadin).

Og til sist vil jeg komme med en liten kommentar på forskningsnotisen om at "Blinde har oftere mareritt". Der har i alt 50 personer, halvparten blinde og halvparten seende, svart på spørsmål om mareritt hver morgen i fire uker: "De elleve som hadde vært blinde siden fødselen rapporterte oftere om mareritt om natten enn de som hadde mistet synet senere i livet eller de som var seende." De forklarer forskjellen med noe jeg anser være basert på seendes motforestillinger rundt det å være blind, nemlig at blinde oftere enn seende utsettes for ubehageligheter og truende situasjoner. Jeg kan jo kun snakke for min egen del, men jeg vil ikke si at jeg utsettes for flere ubehageligheter enn seende. Ja, synshemmede er utsatt for flere ulykker og flere ting føles som usikkert i en hverdag som blind i et samfunn som er basert på seende, men vi er utsatt for litt andre ubehageligheter/truende situasjoner.

Nøkkelord:

Å ta drosje til skolen - riktig?

I dag skriver NRK artikkelen "Petter (10) får ikke ha følge med venner hjem fra skolen". Det står: "Det er skikkelig dumt. Hvis det er plass, burde jeg få ha med meg søsteren eller venner, sier Petter Smedsrud. Petter har sterkt nedsatt syn, men ellers er han som tiåringer flest. Derfor er det sårt når venner tar følge til skolen, og han må ta taxi alene. Det gjør at tiåringen går glipp av det sosiale langs skoleveien og vennebesøk etter skolen, mener foreldrene."

Det står at Petter kun har en synshemning. Om han har full bevegelighet, ser jeg ingen grunn til at han må ta drosje til skolen. Alle barn har godt av å bevege seg og kanskje spesielt synshemmede siden det lett blir mindre fysisk aktivitet i løpet av en dag når idrettsaktiviteter er vanskelig. Å komme seg til skolen kan løses på bedre måter enn å skille Petter ut fra de andre elevene med å ta drosje. Jeg tenker også at veien til bemerkninger som at Petter er lat og snobbete lett kan henge i luften hos medelevene. Det vil også gi Petter bedre selvtillit om han kan gå eller ta buss til skolen slik de andre elevene gjør. Som blind eller svaksynt i dag får både barn og voksne nødvendig hjelp til mobilitetsopplæring, dvs. å gjøre seg kjent der man skal bevege seg. Hjelpen gis av en fagperson som vet hvordan det er best å orientere seg med dårlig syn og kan veilede i bruk av hvit stokk.

Da jeg gikk på barneskolen, gikk jeg langs en svært traffikert vei uten gang- og sykkelvei. En ordning hadde kanskje vært å få drosje til meg, men jeg fikk følge av assistenten min. Jeg var i blant sur og sint fordi jeg ville gå alene, men jeg forstod nok hvor farlig det kunne bli da assistenten min en vinterdag i 5. klasse måtte ta tak i meg og kaste meg ned i grøften da et vogntog dundret forbi.

Generalsekretær i Norges Blindeforbund nevner på inkludering: "Det som er viktig for å få til en god inkludering og integrering av blinde og svaksynte barn i skolen, er at de er mest mulig lik på andre områder. Det er en naturlig del av skolen å gå sammen på skoleveien."

Å være mest mulig lik andre elever, være inkludert, er langt ifra å ta drosje til skolen. Jeg sier ikke at drosje er et dårlig alternativ til alle, men jeg mener at andre løsninger bør være forsøkt først. Drosje er det enkleste og tryggeste alternativet, men ikke alltid det beste. Jeg synes jeg ser en tendens til at synshemmede barn som vokser opp i dag mer benytter seg av drosje til og fra skolen enn hva mine jevnaldrende synshemmede venner gjorde. Det synes jeg er uheldig. Jeg har nevnt fysisk aktivitet og selvtillit, men selvtillit kommer også av selvstendighet. For å bli selvstendig, trengs øvelse. Når man går langs en vei, må man konsentrere seg. Kjenne etter på bakken, høre etter på ekko og lyd, orientere seg etter hvor biler kjører osv. Det er så mange ting som ikke kommer av seg selv, men som trenger jevnlig øvelse.

Et eksempel fra min egen hverdag på at noe trenger daglig øvelse: Da jeg var tenåring, var jeg flink til å gå etter lydekko, dvs. høre og orientere meg etter lyden av vegger og vegitasjon/gjenstander som påvirket hvordan jeg hørte lyden rundt meg. Jeg fikk førerhund og det tok ikke lang tid før jeg ble dårlig til å høre etter lydekko - fordi jeg ikke lenger brukte det aktivt når hunden tok seg av å komme forbi hindringer.

Nøkkelord:

Blinde som klikker

I Aftenposten i dag kan jeg lese artikkelen "Slik skal blinde August lære å se", som dessverre er en abonnementsartikkel. Men i ingressen står det:

"likk-klikk-klikk-klikk. Det er en særegen lyd som fyller gangene ved Hurdal syn- og mestringssenter. Lyden kommer fra en gjeng blinde, som vandrer rundt med stokk i hånden mens de lager klikkelyder med munnen."

Alle blinde må selvsagt bruke ønsket metode for å bruke ekkolokalasjon for å orientere seg. I dette tilfellet lager man klikkelyder med munnen og hører på ekkoet hvor det er vegger, møbler, dører. Selv skal jeg innrømme at jeg synes det er "blindete" å gå og lage klikkelyder med munnen. Jeg må medgi at jeg ikke liker å ha rykte som "hund blinde som klikker", for jeg vil være så normal som mulig og ikke skille meg mer ut enn det jeg allerede gjør som blind.

Jeg bruker også ekkolokalasjon, men jeg er ikke av de flinkeste. Jeg hører vegger, hvor det er døråpninger, disker, mennesker som står i veien, biler som står parkert, treklynger, murkanter og om det er stille nok, kan jeg høre at jeg nærmer meg en fortauskant som er høy nok (dvs. 6-7 cm høy) - og uten å klikke med munnen. Hva gjør jeg? Jeg hører på skrittene minne og lyden fra stokken. Nei, jeg går ikke og subber med føttene, men der det trengs, drar jeg foten en gang langs bakken. Det kan skje blant seende også.

I artikkelen "Enkelte blinde ser ved hjelp av ekko": "De som har lært seg metoden veldig godt kan for eksempel uproblematisk sykle eller til og med få en basketball oppi kurven."

De som er så dyktige imponerer meg utrolig og for å bli så dyktig blir man nok nødt til å klikke enten det skjer med munnen eller knipsing med hendene. Jeg kjenner en blind som hører lyktestolper og kan sykle, og igjen, det er imponerende.

Og hvordan er dette mulig? "Forskere har funnet ut at sanseinntrykk fra syn og lyd kan overføres via bein, hvor man kan overføre det ene «formatet» til det andre i sentralnervesystemet. En ny studie antyder at dette kan forekomme naturlig hos visse blinde individer når de benytter seg av ekkolokasjon, melder AFP Relaxnews. "

Jeg har det nok i meg, og mulig jeg kunne trent meg opp, men så var det det at jeg ikke ønsker å skille meg ut. Jeg var flinkere til å bruke ekkolokalasjon før jeg fikk førerhundbruker. Jeg husker at jeg alltid synes det ble vanskeligere å orientere meg når snøen kom, for da dempes alle lydene. Derimot, når det ble vår og snøen smeltet, ble ekkoet svært tydelig.

"Midt iblant dem står August Arnet Høyem (5). Han har gruet seg. For noen minutter siden formanet han moren om at hvis hun og pappa lærer seg den klikkelyden, må de aldri bruke den hjemme."

Kanskje jeg er som August?

Nøkkelord:

Bruker hørselen for å se - Psykologtidsskriftet

I artikkelen "Bruker hørselen for å se" i Psykologtidsskriftet står det en del punkter jeg ønsker å oppsummere. Jeg kommenterer de ikke, for det har jeg ikke kunnskap til, men jeg synes det er svært interessante betraktninger:

  • Hvis man er født blind, eller blir blind i veldig ung alder, vil hjernen forsøke å tilpasse seg dette ved å omstrukturere seg - en prosess som kalles nevroplastisitet. Det som helt konkret skjer, er at det auditoriske systemet (hørselen) prøver å kompensere manglene i synssenteret ved å ta over det visuelle systemet.
  • I hjernen har vi én del for akustisk prosessering og én for visuell prosessering. Nå ser vi at de som er født blinde, klarer å bruke også synscortex, som ligger i bakhodet, til auditorisk prosessering. På den måten hører de egentlig mye bedre enn folk som ikke er blinde.
  • Vi ser at blinde bruker flere deler av hjernen for å høre, slik at hørselen blir mye mer spesialisert. De kan for eksempel ta hørselen i bruk for å forstå hvilken retning en person som beveger gjennom rommet, går i. Sanseinntrykket, det vil si lyden, kobles faktisk til synssenteret og hjelper blinde til å navigere, sier Specht.
  • Han forklarer at denne typen omkobling ikke bare er begrenset til hørsel. For eksempel bruker blinde som leser blindeskrift med fingrene, de samme strukturene i synssystemet som seende bruker til å lese bokstaver.
  • Dette innebærer jo en sterk forandring av hjernen. Dermed er synssystemet i hjernen hos en blind person ikke uten funksjon, men koblet til andre sanser.
  • Hos de som ble blinde etter fødselen, endrer hjernen seg også, men ikke i like stor grad, og det tar mye lengre tid etter puberteten, sier forskeren, og forteller at dette er en viktig resultat som man også har sett i andre sammenhenger. Hjernen klarer å forandre seg også i voksen alder.
  • Nå vet man at hjernen kan forandre seg gjennom hele livsløpet. Den kan ikke lage nye nerveceller, men den kan lage nye forbindelse og styrke koblinger mellom de nervecellene som finnes. Dette er et sentralt aspekt i dagens grunn- og kliniske forskning, og et viktig element med tanke på aldring og på terapi etter hjerneskade, ifølge Specht.

Svært interessant og litt senere skal jeg ta for meg en annen artikkel i det samme tidsskriftet.

Nøkkelord:

Helt blinde har en forskjøvet døgnrytme

På Facebook var det en venn som hadde hørt på en podcast fra en amerikansk forsker/lege som hadde forsket på blinde og søvnproblemer. Han hadde funnet ut at blinde (ikke svaksynte) lett kunne få en forskjøvet døgnrytme fordi man ikke fikk den naturlige produksjonen av hormonet Melatonin som gjør at man blir trøtt og får sove. Han hadde funnet ut at blinde kunne ha god nytte av Circadin (tabletter) som inneholder hormonet Melatonin. Man kan også få Melatonin-kapsler, men disse må det søkes spesielt om for å få utskrevet. Dersom man tar Circadin til et fast tidspunkt hver kveld, vil man få en jevnere døgnrytme og søvnbehovet blir mer styrt. Man vil, når man tar Circadin til et fast tidspunkt, få et døgn på 24 timer og ikke 26 eller 27 timer som mange blinde har. Om synsnerven er intakt, kan det blå lyset f.eks. fra en PC, innvirke negativt på den naturlige produksjonen av Melatonin.

Ifølge kommentarfeltet på Facebook, er det ganske mange blinde som strever med å få en god søvn og mange av de får god nytte av Circadin. Mange kan ha lett for å tenke at om man strever med søvnen, er det de tradisjonelle sovemedisinene, som er vanedannende, som gjelder. Disse er imidlertid leger skeptiske å skrive ut for mye av da flere personer faktisk må på avrusning etter å ha brukt sovemedisiner, beroligende medisiner og smertestillende over lengre tid. De fleste av disse er B-preparater.

  • A-preparater: Dette er medisiner som er sterkt vanedannende. Eksempler er morfin og andre opiater som virker smertestillende. Alle A-preparater skrives ut på en egen resept og du må vise legitimasjon når medisinen hentes.
    B-preparater: Dette er også medisiner som er vanedannende, men ikke fullt så sterke som A-preparater. Eksempler er Valium, Paralgin Forte og sovemedisiner. Du må også vise legitimasjon når disse medisinene skal hentes.
  • C-preparater: Dette er alle andre medisiner det kreves resept for å få kjøpt. Alt fra antidepressiva, blodtrykksmedisiner, p-piller og antibiotika faller inn under denne gruppen. Det er lov å hente medisiner til andre hvis det er snakk om C-preparater.

(Kilde: Lommelegen.no

I artikkelen «Legar skriv ut for mykje B-preparat» står det bl.a.:

Legar skriv ut for mykje: – Gjer pasienten ei bjørneteneste
For mykje B-preparat, i for lange periodar. Pasientar må ofte på avrusing for medisin dei har fått av fastlegen. No ønsker legane hjelp frå styresmaktene for å skrive ut mindre.
Paralgin forte og Imovane er begge B-preparat. Legar meiner sjølv det blir skrive ut for mykje av desse stoffa, men seier det må bli enklare for dei å seie nei. No vil dei ha styresmaktene på bana.
- Vi skriv ut for mykje, og må ta vår del av ansvaret, seier lege, Petter Brelin.

Nøkkelord:

Pensum på ungdomsskolen i punktskrift

Jeg skrev 6. juli om Ola som ikke får skolepensum i punktskrift. Nå kan NRK fortelle at politikerne reagerer: – Dette er en dårlig start på ungdomsskolen for denne gutten, hvis han ikke har de samme læremidlene som de andre har. Dette skulle være på plass, også for han fra skolestart. (Kathrine Kleveland, SP). Og videre: Når han stiller med et «drawback» fra start av ved at han ikke kan se, så burde hvert fall han være den som har alle lærebøkene og hjelpemidlene klare til start, så dette holder ikke, svarer Kleveland.

Gruppearbeid i et klasserom skjer gjerne samlet rundt en elevs pult. Det å hele tiden måtte være den eleven som medelever må samles rundt, kan være uheldig. Når elever kun har lærebøker i Word-format, er man avhengig av PC og selv om man har en bærbar PC, skiller man seg ut sammenliknet om man har en fysisk bok i punktskrift. Som synshemmet har man, dessverre, ikke den høyeste stjernen i klassen og kan sees på som en byrde å jobbe sammen med. Slik bør det ikke være.

Lozan Balisany (AP) understreker dette jeg nevner her: Hun synes det er viktig at eleven føler skolen som en inkluderende arena for å lære mest mulig, og at det skjer med de riktige læremidlene.

Thomas R. Haugen, som selv er blind, har skrevet boken "På innsiden av et litt annerledes liv" skriver litt om det å skille seg ut som synshemmet: "Mye av barndommen brukes på skolen. For sterkt svaksynte og blinde barn, kan dette bety nok en arena der de til tider blir skilt ut fra resten av barna. Kanskje må de tas ut av klassen for å få en til en-undervisning. Ofte må tekniske hjelpemidler på plass eller den synshemmede eleven må ha egen støttelærer." Dessverre fører dette til en negativ spiral som i verste fall kan føre til mobbing og utestenging fra det sosiale: : "En ny kartlegging av blinde og svaksynte barn, viser at omlag 40% opplever at de blir mobbet pga. sitt synstap og de aller fleste føler seg annerledes og utenfor (5). Det kan få konsekvenser for resten av oppveksten og livet videre."

Nøkkelen og utfordringene i å oppfylle disse forventningene for mange unge og blinde og svaksynte ligger i å henge med på de sosiale arenaene. Etter hvert som man blir eldre blir dette bare viktigere. Eksempler er fotball og annen type trening, moped og bilkjøring, dans, shopping, fester og turer på byen, (9) og deltidsjobber. Det er lett å forstå at disse aktivitetene er utfordrende som svaksynt og noen av de er umulig som blind. Og han fortsetter: "Likevel vet jeg av både personlig erfaring erfaring fra andre synshemmede, at det er vanskelig å delta på lik linje som andre. Det handler blant annet om at mange blinde ikke har hatt et velfungerende nettverk i barndommen og derfor ikke blir inkludert.

Dette er synd, men dessverre virkeligheten for mange.

Men for å komme tilbake til punktskrift og pensum i punktskrift, sier Statped at alle elever får bøkene produsert i Word-format: "Blinde og sterkt svaksynte leser med hendene. Med en punktskriftbok kan de gå opp og ned på en side og få oversikt på samme måte som når du leser med øynene. Med en leselist ser du bare 40 tegn, en halv linje med tekst, om gangen."

Jeg synes at avdelingsleder, Mathisen, kommer med en dårlig unnskyldning, for dette bør Statped kunne kalkulere ut fra hvor mange elever de har produsert punktskriftsbøker til tidligere skoleår: "Det er uvanlig at ungdomsskoleelever bestiller så mange punktskriftbøker. Dermed blir det en utfordring å få laget alle bøkene på papir, sier Mathiassen." Dette understreker far til Ola: "– Statped burde være i forkant og være i dialog med skolen. De visste jo at Ola har hatt punktskriftbøker gjennom hele barneskolen, og da er det mulig å planlegge at han skal ha det også på ungdomsskolen."

En enklere hverdag for synshemmede

I går skrev NRK Rogaland artikkelen «iPhonen har gjort livet lettare for synshemma». Det har de helt rett i. I hvert fall delvis. IPhone, med den integrerte skjermleseren VoiceOver, har åpnet en ny verden for synshemmede når vi i dag kan bruke telefonen og mange apper på lik linje som seende. Vibeke, som intervjues, sier at hun kan bruke telefonen til bl.a. å skrive e-post, få dokumenter oversatt til norsk og følge med på sønnens aktiviteter. Hun sier: «Berre det å gå på sosial medium, og internett kunne eg ikkje gjera før. Men no er det berre å gå inn på Iphonen.»

Jeg vet ikke om Vibeke har hatt PC, men jeg synes det er synd av NRK Rogaland å fremstille saken slik at man kan få inntrykk av at synshemmede har vært «utenfor» den digitale verdenen før iPhonen ble lansert for 10 år siden. Dette er jo langt fra sannheten. Synshemmede kunne bruke datamaskin allerede på 80-tallet og utviklingen har gått raskt. I dag bruker de fleste synshemmede under 70 år, som har vært synshemmet en stund, PC med Windows eller Mac. Synshemmede barn introduseres for PC allerede tidlig i barneskolen og PC-en blir helt avgjørende å bruke ved skolearbeid og videre utdannelse på høgskole og universitet.

Selv er jeg nok den som sverger til PC-en. Jeg synes den er mer effektiv f.eks. å skrive på, surfe på nettet, chatte, lese og skrive e-post og lese og skrive dokumenter.

Likevel. Jeg skal innrømme at iPhonen har gjort sitt til at avstanden mellom hva jeg og seende kan utføre, har blitt mindre. Andre apper jeg bruker, som også seende bruker, er bl.a. Facebook, Messenger, 1890 (telefonkatalog), Matprat (middagsoppskrifter) osv. Skyss, kollektivtrafikken her i Bergen, har også laget en app for å kunne betale billetter. Denne er svært nyttig siden jeg ikke kan kjøpe billett på automat og det er vanskelig å håndtere kortleseren. Problemet med Skyss-appen er at den for tiden ikke virker sammen med VoiceOver.

Det finnes også apper som er spesielt laget for synshemmede. En av de er TapTap See, hvor jeg kan ta bilde av noe og få tilbakemelding om hva jeg tok bilde av med tekst. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola-flaske og få vite om det er Cola Zero eller vanlig Cola. Jeg har også brukt TapTap See for å skille mellom bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. En annen «blindeapp» jeg bruker mye, er Blindsquare. Dette er en GPS-app som kan fortelle meg hvilken gate jeg er i og jeg kan f.eks. søke opp at jeg ønsker å finne butikker, kultur eller restauranter som er i nærheten med en valgfri radius på 25-120 m. (mulig jeg tar feil med radius). Sammen med
googleMaps skal denne fungere bra, men hittil har ikke jeg funnet ut hvordan.

Jeg vil dele en episode hvor TapTap see bokstavlig talt reddet meg ut av et rom. Jeg hadde vært hos tannlegen, og hadde ikke med meg Flex (førerhunden), og jeg klarte helt å miste retningssans på et ganske stort venterom. Det var ingen andre mennesker å spørre om hjelp. Jeg tok frem telefonen og tok et bilde til venstre hvor jeg fikk tilbakemelding om at det var en sofagruppe. Jeg tok bilde til høyre hvor det var en vegg med to bilder hengende. Jeg tok et bilde rett frem litt til venstre, og blink, der var det «to dører med vindu». Takket være TapTap See slapp jeg å gå en «blindete» runde rundt på venterommet.

Mulighetene er mange. Til sist vil jeg tipse om Facebook-gruppen »Synshemmedes IKT-nettverk» hvor man kan spørre om IKT-relaterte spørsmål, også ang. Apple-produkter. Jeg har hatt stor nytte av en e-postliste som retter seg mot spesielt Apple-produkter for synshemmede: applefy+subscribe@googlegroups.com. Disse gruppene er svært nyttige og lærerike. Der er det mange synshemmede som velvillig deler sin kompetanse og erfaring for å hjelpe andre.

Synshemmede og kroppsøving

Denne artikkelen har stått i en lokalavis i Telemark:

- Ikkje heilt A4

Eg er Nora, og eg er 15 år. Eg er ein del av ein heilt vanleg familie, bur i eit heilt vanleg hus og går på ein heilt vanleg skule. På fritida driv eg med musikk, er glad i å lese og å strikke. Men livet mitt er likevel ikkje heilt A4. Eg har nemleg Akromatopsi, ein genfeil som gjer meg nesten blind.

Eg plar seie at eg ser om lag 5% av det alle andre ser. Eg ser ingen fargar, og eg liker ikkje sterkt lys. På pc-en min brukar eg stor kvit skrift på svart bakgrunn. Eg er fødd med denne genfeilen, men det tok mange år før vi fann ut kva det var, og kva eg eigentleg såg og ikkje. Eg starta opp som punktskriftbrukar, men gjekk etter kvart over til å lese på skjerm. Å lese ting som til dømes skilt eller skrift på ark er umogleg.

På fritida mi spelar eg i korps og syng. Eg har spelt eufonium sidan eg var sju år, og reknar meg sjølv som ein ekte korpsnerd. Eg les ikkje notar, og må lære alt på gehør. Eg høyrer ei stemme eit par gonger, og så kan eg spele henne etterpå. I 17.mai-toget er det nokon som går bak meg og passar på at eg går der eg skal.

På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving. Eg liker å skrive, og eg er veldig glad i matematikk. Eg har ein pc på klasserommet, og gjer alle skuleoppgåvene på den. På skulekjøkkenet og i formingstimen har eg ein assistent som hjelper meg der augene ikkje strekk til. Det er ikkje alltid så lett å skru på steikjeomnen, eller å vete kvar eg skal setje synåla.

Det er ikkje alltid folk veit korleis dei skal reagere når dei møter ei tilsynelatande blind jente. Dei fleste har sjølvsagt veldig mange spørsmål. Dei lurer på korleis det er å vere meg, og nokon gonger finn dei sine eigne forklaringer. Folk er jo veldig hjelpsame, men ikkje alle veit korleis dei skal hjelpe. Nokon latar som ingenting heilt til eg går på ein lyktestolpe, medan andre tek tak i meg og dreg meg av garde som om eg kunne stikke av. Det beste er at folk spør! Eg har ingenting i mot at folk spør kva eg ser, eller korleis dei kan hjelpe meg å finne vegen. Eg har alle svara, eg har svart på det hundre gonger før. Det er betre at dei spør og får svar, enn at dei går og lurer på ting!

Det finst ulike tilbod for unge svaksynte i Noreg. Norges Blindeforbund arrangerer leirar og kurs, og det er også klassetrinnskurs arrangert av Statped. Det heile er eit stort miljø, og eg trivst veldig godt. Der møter eg folk som eg veit går med mange av dei same tankane og kjenslene som meg, og eg får dele mine erfaringar og tankar. Leirar og kurs er høgdepunkt i kalenderen til dei fleste svaksynte eg kjenner, og det er også veldig viktig for meg. Det er ei stor hjelp i kvardagen å kunne snakke med folk som opplever det same som meg.

I framtida har eg tenkt å prøve å leve eit mest mogleg normalt liv. Det er ingenting som tilseier at eg ikkje kan få meg ein vanleg jobb, eller ein vanleg familie. Når eg om eit år skal byrje på vidaregåande, skal eg flytte for å byrje på musikklinja. Eg veit ikkje kvar eg endar opp til slutt. Kanskje eg studerer musikk, eller det kan hende eg blir noko heilt anna. Denne veka har eg hatt arbeidsveke i Driva, og det har vore veldig kjekt. Kanskje eg blir journalist?

Eg er mykje sliten. Det er tusen spørsmål eg må ta stilling til kvar dag. Går eg riktig veg no? Kjenner eg personen eg snakkar med no? Er det noko her eg kan kollidere med? Det kostar krefter å vere svaksynt i ei verd som er laga for sjåande. Eg må ta pausar, og kvile meg både fysisk og mentalt.

Det er mange tankar som dukkar opp når du er annleis. Dei fleste dagane går det heilt bra. Dette er jo livet mitt, og det er slik det alltid har vore og alltid vil vere. Men til tross for samhaldet og det gode livet mitt, er det sjølvsagt dårlege dagar. Dagar då det er så urettferdig at eg har lyst til å slå i veggen. Kvifor meg? Kvifor må eg vere annleis i mengden? Det er dagar då framtida ser heilt svart ut. Eg har også ein tendens til å føle meg einsam, sjølv om eg har folk å vere saman med. Det gjeld å finne ein balanse, og klare å sjå lyst på dei fleste av dagane, så får dei dårlege berre vere.

Vanskelege dagar er vanskelege, men dei fleste dagane er gode. Eg har folk rundt meg som gjer at eg føler meg som ein vanleg ungdom, og som støttar meg på alle dagar. Eg har ting å sjå fram til, og eg har mål for meg sjølv. Eg er utruleg takknemleg for at eg bur i eit land der det går greitt å vere svaksynt, og der ein får hjelp.

Her tar Nora opp mye viktig når det kommer til å leve som synshemmet i et samfunn som er bygget på seendes premisser. Likevel, det er en ting jeg reagerer på: « På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving.»

Hvorfor blir Nora fritatt fra kroppsøving? Det er helt unødvendig. Hun kunne hatt en assistent i kroppsøving, slik hun har i forming og på skolekjøkkenet. Hun kan ikke være med på fotball, wolleyball, håndball og basketball og det kan være vanskelig å hoppe over bukk.

Dette kan ha en lett løsning: At hun får en assistent og tas ut av klassen når det blir aktiviteter hun ikke kan være med på. Noen vil nok hevde at det er stigmatiserende å bli tatt ut av klassen, men det er etter min mening mer stigmatiserende å få fritak. Hun går glipp av et viktig fag. Synshemmede har lettere for å få mindre fysisk aktivitet på fritiden og da er kroppsøving enda viktigere.

Når de andre hadde aktiviteter som jeg ikke kunne delta i, gjorde jeg og assistenten min f.eks. styrketrening, sykling på tandem, jogging, aerobic osv. Jeg fikk også lære hvordan man sparket fotball, tok imot og sendte wolleyball og håndball. På den måten fikk jeg et inntrykk av hvordan de ulike ballspillene fungerte.

Nøkkelord:

Å få Flex tilbake

Dette er helt fantastisk! Jeg har i dag vært fri for smerter i både rygg og hofter/setemuskler i én uke. Nå har jeg turt å vende blikket litt fremover og se mot å få Flex tilbake som har vært hos sine fôrverter nå i 6 uker. Jeg har ikke turt å se så mye fremover i frykt mot at det verste skulle skje - at smertene var blitt kroniske og at jeg ikke kom til å få Flex igjen. Jeg har savnet ham mye. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Å være et supermenneske

I dag kom jeg over et innlegg på NBfUs nettside: «Å se for dårlig blant de blinde»: «Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt? (...) De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. (...) Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor.»

I hennes definisjon er jeg et «supermenneske», men jeg føler meg ikke som et «supermenneske». Jeg vasker mine egne klær og lager middag fordi jeg ikke ser noen grunn til å la være. Jeg tenker at så lenge man kun har en synshemning, og ikke et tillegshandikap enten det er fysisk eller kognitivt, bør man lære seg dette ganske fint når man kommer opp i 20-årene. Jeg skal medgi at jeg kan mye på kjøkkenet, men det er ikke fordi jeg er «et blindt supermenneske», men fordi jeg interesserer meg for matlaging og baking. Dette ville være naturlig også for seende. Det er ikke spesielt fordi jeg er blind. Jeg tror nok jeg kan si at jeg har mer erfaring enn min mor med å lage mat fra bunnen av på enkelte områder og det er fordi interessen er der. Hadde jeg ikke hatt interesse for matlaging, hadde jeg heller ikke vært like erfaren på kjøkkenet.

«Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave.»

Ja, jeg skal innrømme at jeg ser på synshemningen min som en «gave». Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å se normalt, men det er en mestringsstrategi for å pushe meg selv videre i hverdagen og ikke resignere og lage unnskyldninger for meg selv: «Siden jeg er blind kan jeg ikke spise med kniv og gaffel.» Når jeg er ute på en restaurant, vil det se rart ut om jeg ber om skje. Hjemme var det aldri spørsmål om jeg skulle lære å spise med kniv og gaffel. Det ble forventet av meg. Jeg var nok heldig siden jeg da hadde litt syn, men jeg fikk veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg skulle skjære opp fisken eller biffen. Her hjemme gjør jeg som jeg selv vil og det kan være jeg spør samboeren min om hjelp, men ikke ute på restaurant så langt jeg ikke må. Jeg tar imot hjelp om jeg f.eks. går på indisk eller kinesisk restaurant og får mye mat servert på brett og boller som skal porsjoneres på tallerkenen, men det er nok mest av hensyn til duken enn meg selv.

«Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være
vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg.»

Det er nok ikke den synshemmede som burde skjerpe seg, men foreldrene bør stanse opp og tenke: «Hvor selvstendig vil jeg at barnet mitt skal bli?» Jeg vet om en synshemmet som i dag er like gammel som meg, men som trenger hjelp til det meste. H*n bor i et hus på tomten til foreldrene. Hva skjer når foreldrene ikke er i stand til å hjelpe denne personen i hverdagen mer? Jeg kjenner også en annen familie der ungdommen ikke kunne dusje selv når h*n var 16 år. H*n bor i dag i omsorgsbolig og jeg synes det er trist. H*n hadde klart seg bra, hadde h*n fått prøve seg mer uten hjelp fra foreldrene.

Psykiater Jarl Jørstad skriver følgende i artikkelen «Når barn brukes til å dekke foreldrenes behov»: «Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig. Det er også lett å spille på barns avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse når det forsøker å frigjøre seg. Mange som senere får psykiske lidelser, har aldri kommet helt løs fra slike tidlige bindinger og forblir avhengige personer kanskje resten av livet.»

For blinde blir dette mer ødeleggende enn hos seende fordi den blinde ikke ser f.eks. hvordan foreldrene spiser med kniv og gaffel, hvordan man knyter en sko eller hvordan man holder strikkepinnene. Blinde får en større sårbarhet og konsekvensene blir større og blir et fysisk handikap i tillegg til en psykisk lidelse.

Videre i intervjuet med Jørstad sier han: «Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen.»

Men til slutt: Til Noras forsvar; det er ikke forventet at en 15-åring skal lage 3-retters middag eller vaske klærne sine. Det bør foreldrene stå for, men å lage middag og vaske klær bør man litt og litt få litt innføring i. Det er aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Som barn var jeg mye med på kjøkkenet når min mor skulle bake boller og rundstykker. Jeg lærte hvordan jeg skulle trille boller og jeg lærte hvordan en fin gjærdeig skulle være i konsistens. Noe jeg er svært glad for i dag, og som jeg ikke tenkte på som barn og ungdom, var at jeg i dag er takknemlig for at jeg fikk være med å kna kransekakedeigen til riktig konsistens. Jeg lærte at litt mer enn tre eggehviter var nødvendig til 1 kg deig. Jeg lærte hvordan jeg skulle få fine pølser til å legge i de runde kransekakeformene. I dag lager jeg kransekake selv, men jeg får hjelp til å legge pølsene i ulik lengde i formene. Likevel, det er for min egen bekvemmelighets skyld og om jeg måtte, hadde jeg klart det selv om jeg hadde brukt litt lenger tid. Tid er kanskje nøkkelen i dette. Som blind må man finne seg i at noe kan ta litt lenger tid, enten det er å lære seg å spise med kniv og gaffel eller legge pølser i kranskekakeformene.

Flyttesjau!

Fredag 24. februar tok vi over nøklene til vår nye leilighet. Den ligger i et sameie som ble bygget i 1978, men leiligheten er pusset opp etter det. Den har en åpen kjøkken- og stueløsning, har to store soverom, et middels stort bad og en liten bod. Den er lys med store vinduer i stuen, hvite vegger og lyst laminatgulv. Utenfor stuen er det en liten veranda.

Mine foreldre kom til Bergen på mandag 27. februar. De hjalp oss med å komme i gang her i leiligheten og svigerforeldrene mine vasket ned den gamle leiligheten. Det ble noen runders kjøring frem og tilbake med flytteesker og møbler. Heldigvis bor vi kun 5-6 minutters kjøring unna der vi bodde, litt nærmere sentrum. Det var en del timers jobb med å få pakket ut alt på kontor, i bokhyller og alt på kjøkkenet, men nå fikk vi det bra.

Kjøkkenet har noen flotte og dype skuffer hvor jeg har en skuff til baking og en til middagsingredienser. Det var godt å få tatt en ordentlig opprydning på kjøkkenet – det trengtes. Jeg ble litt bekymret om vi skulle få satt in min ATAG komfyrtopp som er spesiallaget for synshemmede, for den var litt tykkere enn den som var her, men min handy far klarte å slipe det fint til. Det er både integrert mikro og stekeovn i hoftehøyde. Stekeovnen har et digitalt display, men er likevel fin å bruke selv om jeg ikke ser. Mikrobølgeovnen Kan jeg ikke håndtere uten syn, men jeg bruker da min talende mikrobølgeovn som fyller nå 16 år.

Louis Braille - punktskriftens far

I dag kan alle punktskriftlesere være svært takknemlige for å ha et skriftspråk. For 208 år siden ble Louis Braille født. Han skulle som ung mann danne grunnlaget for den punktskriften blinde over store deler av verden leser i dag.

Historikk
På 1700-tallet fantes ingen organisert undervisning av blinde. Vel og merke forekom det undervisning, men dette var kun blinde fra de høyere sosiale lag som hadde privatlærere. Det ble utviklet teorier om pedagogiske virkemidler for hvordan blinde kunne lære å lese og skrive, regne enklere matematiske regnestykker samt få forståelse av faget geografi.

Det første blindeinstituttet ble opprettet i 1784 i Paris av Valentin Haüy (1745-1822). Her ble det gitt opplæring i lesing av relieffskrift, dvs. latinske bokstaver som var opphøyet slik at de var følbare. De blinde klarte å lære seg dette systemet og anvende det, men ulempen var at man ikke klarte å utvikle en tilfredstillende metode for at blinde selv kunne skrive relieffskrift. Dessuten var relieffskrift svært plasskrevende både fordi man skrev få bokstaver per linje og side og fordi bøkene ble svært plasskrevende og lesehastigheten var svært begrenset.

Nicolas Barbier (1769-1847) skulle være forgjengeren for nåtidens blindeskrift, punktskriften. På begynnelsen av 1800-tallet begynte han å utvikle det han kalte for «nattskrift». Intensjonen var at dette var en lydløs kommunikasjonsform for krigssoldater om natten i skyttergravene. Barbiers fullstendige forslag til nattskriften forelå i 1820, men en ulempe med systemet var at det var av fonetisk natur og ikke fulgte rettskrivingsregler. Cellen var bygd opp av til sammen tolv punkter med to kolonner og seks rader.

Barbier framla forslaget om nattskrift for blindeinstituttet i Paris i 1820 og det ble en tid prøvet ut blant elever og lærere. Nattskriften vant tillit, men likevel ble relieffskriften den seirende part i flere år framover.

I 1820, da Barbier framla sitt forslag til nattskrift for blindeinstituttet, var Louis Braille (1809-1852) elev ved blindeinstituttet i Paris. Braille viste allerede som 16-åring meget stor interesse for Barbiers tolvpunkters nattskrift. Han satte straks i gang med å forbedre systemet og utnytte cellens mulighet for dannelse av ulike tegn. Fem år senere, i 1825, hadde han laget forslag til bokstaver, tall, noter, matematiske og kjemiske spesialtegn m.fl. Han utviklet også et skriveredskap for punktskriften, forgjengeren til dagens tavle og pren.

Punktcellen han brukte for å lage disse symbolene, er den som siden 1878 er internasjonalt anerkjent som punktskrift i dag, en 6-punkters celle hvor man ved hjelp av 6 faste posisjoner kan danne opptil 63 ulike tegn. Ved å kombinere to punktceller kunne det dannes flere tegn, men enkelte av tegnene hadde samme punktrepresentasjon, men ulik betydning i de forskjellige fagene. Eksempelvis kan et spesielt tegn bety utropstegn i tekster, adderingstegn i matematikk og nedsenket 6-tall i kjemi (jfr. Norsk Punktskrift vedtatt i 1975).

Når Braille presenterte sitt punktssystem ble dette godt mottatt både blant elevene og lærerne. Til tross for dette ble blindeinstituttet pålagt å fortsette opplæring i lesing av relieffskrift, og alt som var skrevet med Brailles punktsystem, måtte brennes for å hindre elevene i å benytte seg av dette. Likevel skulle det vise seg at punktskriften skulle overleve de trange kår den levde under takket være elevenes ulydighet: De lærte hverandre Brailles system ute av syne for lærernes øyner. Dersom lærerne oppdaget at elevene lærte hverandre punktskriftsystemet i smug, var fysisk straff hva de hadde i vente.

Louis Braille arbeidet hele sitt liv ved Blindeinstituttet hvor han benyttet punktsystemet i undervisningen. I 1829 utgav han sin første bok om hvordan han hadde kommet fram til sitt 6?punkters punktsystem og sine erfaringer han hadde gjort seg ved skriving og lesing.

Punktskriftens fremtidige brukergruppe
Innenfor gruppen synshemmede som bruker punktskrift som sitt primærskriftspråk er i dag målt å være ca. 2 %. Dette utgjør en svært liten andel, og en har trolig grunn til å tro at andelen av punktskriftslesere vil synke i de fremtidige årene. Nedenfor er det skissert opp fire sannsynlige hovedårsaker til disse antagelsene:

  • De fleste som er definert synshemmede har en større eller mindre synsrest. I de 10 ? 15 siste årene har teknologien innenfor optiske hjelpemidler vært revolusjonerende: Teksten kan forstørres opp ved hjelp av et forstørrende videosystem (også kaldt lese-TV) hvor både kontraster, farger og størrelse på teksten kan innstilles til den enkelte bruker. Datateknologien gir også store og stadig nye muligheter for å få skriften både forstørret og gjengitt i tale, noe som kan medføre at synshemmede med en svakere synsrest som tidligere måtte benytte punktskrift som sitt skriftspråk, i dag kan klare seg godt både gjennom utdanning og arbeid ved hjelp av optiske hjelpemidler og forstørrende datasystemer.
  • Medisinske studier kommer stadig lenger både når det gjelder forebygging og behandling av øyelidelser som kan føre til blindhet. Tidligere var eksempelvis grå stær og netthinneavløsning ofte årsak til blindhet både hos unge og eldre. Med dagens medisin og teknikk, er dette behandlet ved hjelp av en liten operasjon. Medisiner for å forhindre videre utvikling av øyelidelser er utviklet og man forhindrer dermed mange å miste synet helt eller delvis.
  • Fram til begynnelsen av 1980-årene ble en stor andel prematurfødte barn mer eller mindre skadet både under og etter fødsel som blant annet årsak av gal surstoffbehandling. Skadene kunne innebære blindhet og ofte alvorlige hjerneskader. I dag har man medisinske forebyggingsmetoder for prematurfødte barn og de som rammes blir ofte svært hardt rammet både fysisk og mentalt (multihandikappede). Det samme er gjeldende for andre komplikasjoner som kan forekomme før og etter fødsel. En klarer med dagens medisinske kunnskaper å forebygge og/eller behandle de letteste skadene, og de tyngste rammede blir en større gruppe. Dette innebærer at man i fremtiden trolig vil få færre barndomsblinde som er fysisk og mentalt i stand til å nyttegjøre seg av punktskriften sammenlignet med i dag.

    Som en oppsummering, kan vi da si at både nye medisinske kunnskaper og optiske hjelpemidler er med på å redusere brukergruppen av punktskrift ytterligere. Det er viktig å understreke at dette er en meget positiv og gledelig utvikling, men kan det medføre at punktskriften vil komme til å få dårligere levekår i fremtiden?

TapTap See hjelper i baking

Jeg fikk bare lyst til å fortelle om en litt festlig ting fra i går når jeg bakte brød. Jeg ville sjekke om posen jeg hadde funnet frem virkelig var den jeg skulle ha.På mobilen har jeg et program som heter TapTap See, som er beregnet på blinde, der man kan ta et bilde og få tilbakemelding. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola og en Cola Zero og TapTap See kan skille de fra hverandre. Jeg har også funnet forskjellen på Bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. Dette skjer automatisk gjennom tekstgjenkjenning og når det ikke går sitter det frivillige rundt om i verden som beskriver bildet.

I går tok jeg bilde av melposen og fikk følgende til svar: "Rød kongelig kornbrod", som egentlig het "Rød royal kornbrød" :D Der var "roal" automatisk blitt oversatt til "kongelig"...

Nøkkelord:

Innlegg for førerhundens sak

På Facebook er jeg venn med Tone Mathisen som har vært førerhundbruker siden hun var 16 år. For noen dager siden ble jeg påminnet hennes utrolig gode innlegg om førerhundsaken på Facebook som jeg ønsker å dele:

Hjelp førerhunden å arbeide konsentrert.
En førerhund er en spesialtrent hund, som hjelper sine blinde eller sterkt svaksynte eiere med å orientere seg. Hunden har lært at den er ca. 2 meter høy og 1,5 meter bred. Den kan finne ting som dører, trapper og stolper og andre praktiske ting på kommando. Hunden jobber etter kommando fra bruker, men er også nødt til å tenke og løse selv.

Selv om hundene er godt trent, kan hundepasseringer være krevende. Spesielt for unge hunder. Og spesielt om hunden vi møter, er oppspillt og tar mye kontakt/oppfordrer til kontakt.

Jeg ber alle hundeeiere være snille å hjelpe oss med hundepasseringer, slik at de blir best mulig. Gjør gjerne også medhundeeiere oppmerksomme på dette, om dere ser det trengs. Ikke alle er klar over hvor viktig jobb en førerhund gjør.

  • På fortauer, ta gjerne hunden over på motsatt side og gå mellom førerhunden og egen hund. Det hjelper litt med litt avstand.
  • Ikke la hunden stå og stirre eller slippe den bort for å snuse på førerhund i jobb. Dette kan utivkle seg til å bli farlig, da en ukonsentrert førerhund uten å ville det, kan sette bruker i fare.
  • Ha oversikt over omgivelsene dine, når du står og prater for eksempel i gågata og har med deg hund. Jeg ser dere ikke og ikke ser jeg heller at du har med deg hund og at vi kanskje burde holde avstand. Jeg tar gjerne hensyn om jeg kan, men manglende syn, gjør at jeg kan komme til å passere nært, fordi jeg ikke visste at hunden din var der.
  • Gi deg veldig gjerne tilkjenne når du nærmer deg. Slik vet vi at du har oppdaget oss og det føles mer oversiktlig.
  • Og for all del, spør om du lurer på noe. Vi biter ikke!

Førerhunder får ikke hilse (heller ikke på folk) og sosialisere når de jobber, men har mye fritid og også gjerne faste gode hundevenner, slik at de får sosialisere og leke med andre hunder.

Det er ikke sikkert hunden ser @vill og glad" ut når den jobber. Men se litt godt etter. trolig vil du se en fornøyd og konsentrert hund. En førerhund får være med overalt og har et nært og sterkt bånd til sin bruker. Ville du gått ut i trafikken og latt din hund følge deg gjennom gågata? Eller over en parkeringsplass? De er stolte av jobben sin, hjelp dem å gjøre en best mulig jobb sammen med oss.

Takk for at du bidrar til at hverdagen vår blir enklere og tryggere!

Vennlig hilsen
Tone Mathisen
Førerhundbruker

Nøkkelord:

Men hva gjør jeg hvis...

Dette innlegget er egentlig en forlengelse av foregående innlegg, "Er det ikke forferdelig?", men jeg byttet litt fokus og valgte å lage et eget innlegg.

I møte med mennesker opplever jeg flere ganger at de straks tengker "er det ikke forferdelig" når de får vite at jeg er helt blind. Det er nok en logisk "kortslutning" i hodet på folk. De bruker synet til alt, til og med når de skal helle vann i en gryte, og kan ikke forestille seg et liv om de skulle lukke øynene. Da synes alt umulig. Hvordan slå på stekeovnen? Du vrir venstre knapp ett hakk til høyre og stiller høyre knapp kl. 7 (som en urskive) for å stille på 200 gr. eller kl. 8 for 225 gr.

Her må det tilføyes at enkelte svaksynte har noe å lære av blinde. Jeg er enig i at man skal ta i bruk den synsresten man har, men det er lov å bruke kompenserende teknikker for å ikke bli helt utslitt og ende dagen med spenningshodepine. Som når man skal fylle vann i en gryte, trenger man ikke bøye seg ned for å se at gryten er 2/3 full, men kan plassere en liten finger opp til der vannet skal være. Når jeg skal ha 4 dl vann i en gryte kan jeg:

  1. Bruke 1 dl-måleskje og fylle denne 4 ganger oppi en gryte
  2. Bruke et litermål som har oppripet streker for hver desiliter innvendig

Tidligere solgte Adaptor litermål i plast med en avtagbar plastlinjal innvendig. Jeg var svært glad i det litermålet, men en dag satte jeg det fra meg og skrudde på feil plate. Jeg oppdaget altfor sent at litermålet sto på den platen som var varm... Jeg fikk Adaptor til å søke i norden, Europa og USA etter et lignende litermål, men de fant ikke. Da måtte jeg utfordre min far, som tok det på strak arm, med å kjøpe inn noen litermål i plast og skjære inn streker og prikker for hver hele og halve desiliter og ekstra lang strek på 1, 5 og 10 dl. Det er fullt ut tilgjengelig og et mye billigere alternativ enn å kjøpe et tilrettelagt litermål av Adaptor.

Det gjelder å se løsninger og da vil jeg nevne dette: Du kan få kjøpt spillkort med punktskrift hos Adaptor for 200 kr. eller du kan kjøpe en billig kortstokk til en 50-lapp og merke den manuelt med punktskriftmaskin. Det forutsetter vel og merke at man har en som kan hjelpe med å sortere kortene for deg og en times tid med jobbing. Du får kraftigere punkter av å lage de selv og du kan velge å bruke noen kroner på kvalitet. Jeg har en kortstokk i plast, som jeg spilte kronespoker sammen med min bestemor, og denne er evigvarende. Ulempen er at den er glatt og kan være noe ustødig i stabel på et bord og høy i volum.

"Er det ikke forferdelig?"

Jeg gikk og luftet Flex for kvelden. Jeg møtte en trivelig mann som spurte om han kunne få klappe Flex. Siden Flex kun var i langt kobbel (ikke i førerhundselen) fikk Flex litt kos og beundring. Han synes det så ut som at Flex fikk mye tur. Jeg synes egentlig ikke det, men han får jo løpe rundt med Lukas (5 mnd.) og vi går og jogger litt nå og da. Jeg tror det handler mer om at jeg har funnet en passelig balanse mellom fôr inn i løpet av en dag og energi som kommer ut.

"Hvor gammel er han her?" spør manen.
"Han er 3 1/2 år" svarer jeg.
"Da er du flink" og Flex sier ikke nei takk til kos. "Ja, for du ser ingenting?" spør mannen videre.
"Nei, jeg er helt blind" smiler jeg.
"Huff, har du vært det hele livet da?"
"Nei, jeg ble født 3 mnd. for tidlig og så 5% på venstre øye og ble siden helt blind."
"Er det ikke forferdelig?"
"Nei, jeg synes jeg har et godt liv og til daglig glemmer jeg at jeg er blind."
"Ja, så du gjør det ja..."
"Det gjelder å se alle mulighetene fremfor begrensningene. La fortiden være fortid og se fremover."
"Ja, så det er mulig ja..."
"Jeg jobber med mennesker som nylig har mistet synet helt eller delvis og de får en hverdag de mestrer ut fra sine forutsetninger."
"Men du er helt avhengig av han her da?"
"Han er i hvert fall et godt hjelpemiddel når jeg skal bevege meg."

Jeg tar parkeringsplassen på nærbutikken vår som eksempel; uten hund turte jeg ikke krysse den pga. stillestående biler, kjørende biler og mennesker som mer eller mindre ser seg omkring. Med hund går det smertefritt og han leder meg rundt biler og mennesker.

Nøkkelord:

Nystekte vafler

I dag lager jeg vafler med surmelk. Jeg erstattet 1/3 av hvetemelet med lettkokte havregryn, for å gjøre de litt sunnere. Jeg synes også de blir bedre da. Det blir en stor røre med 1 l. Kefir, men jeg tenkte at min personlige assistent, som har 5 ungdommer i hus, kan få med seg noen plater. Jeg har også lært av Besta (dvs. min kjæres bestemor som også har blitt "min besta") har gitt meg tips om at vafler fint kan fryses ned og de blir som nystekte om man lar de tine på svak varme i stekeovn.

Jeg har et vaffeljern som piper når vaffelen er ferdig. Jeg kjøpte mitt for 12-13 år siden og vaffeljernet jeg lenket til på Adaptor sin nettbutikk er nok litt mer moderne enn mitt. F.eks. står det at vaffeljernet har buede stekeplater med en høydeforskjell på 1 cm. Du slipper derfor å fordele røren jevnt utover stekeflaten. Røren vil alltid renne mot midten av den nederste buede stekeplaten og den øvre stekeplaten vil så presse røren utover, slik at du oppnår et jevnt fint stekeresultat.

Jeg kan stille inn hvor mye jeg vil at vaffelen skal steke. Noen liker den mye stekt og noen foretrekker mindre stekt. Jeg ligger midt i mellom Mitt vaffeljern har også en crispy-funksjon, men det har jeg ikke klart å få til med et vellykket resultat.

Da er det bare å si vel bekomme og spis nystekt vaffel med syltetøy og/eller rømme. Selv foretrekker jeg bringebærsyltetøy.

Sider

Abonner på RSS - Synshemmet