Nyheter

Sykkel-VM i Bergen

Nå har sykkel VM her i Bergen blitt avviklet. Det har blitt til mye bryderi for mange av byens innbyggere som har villet leve et tilnærmet normalt liv under VM-et. Assistenten min jobber på Haukeland Sykehus enkelte helger og selvfølgelig helgen under VM. Det var så og si umulig å finne parkeringsplass og på lørdag endte hun opp med en bot på 600 kr., men klok av skade valgte hun å stå parkert i et parkeringshus for 120 kr. neste dag.

Assistenten min kunne fortelle at Bergen kommune hadde gått til anskaffelse av El-sykler til ansatte i hjemmesykepleien i de berørte bydelene for å kunne utføre tjenestene. Jeg trodde ikke på det, men ved et raskt søk i samarbeid med Mr. Google fikk jeg opp artikkelen "Sykkel-VM tvinger sykepleierne ut på El-sykkel": "Totalt har hjemmesykepleien i Bergen kjøpt 30 sykler for 553.00 kroner. Det tilsvarer 18.433 kroner per sykkel." Galskap? Absolutt. Kommunen har gått inn med mer enn 20 millioner kroner til sykkel-VM, dvs. mer enn 2 millioner pr. dag, og da regner jeg med at alle timene med planlegging og forberedelser ikke er tatt med i beregningen.

Og skal jeg tro hjemmesykepleien i Bergen rett, kan det se ut til at de vil fortsatt satse på El-sykler: "Vi tar dette løftet nå da vi har større behov for mer fleksible fremkomstmidler når bilene er hindret i enkelte soner. Bergen består av en del bakker, og da er elsykler gode å ha der det ikke er så lang avstand mellom hjemmetjenesten og dem som trenger hjelp, sier hun."

Og Bergen kommune orienterer om parkering og trafikk under VM: "Under rigging før og etter VM må veiene være fri for biler. Derfor startet innføring av parkeringsforbudet langs løypetraseen 10. september, og forbudet vil gjelde også et par dager etter sykkel-VM. "

Men nå er VM-et straks over - og godt er det! Jeg har unngått sentrum i disse dagene. Store deler av sentrum har vært stengt hele tiden og bybanen har kun gått til Bystasjonen.

Men siden det er VM i sykling, må jeg ta med en liten sportsbegivenhet. Det var en som trolig angrer nå i ettertid: "Moscon hadde nemlig jukset etter velten. TV-kameraer fanget opp at Moscon holdt fast i en følgebil i flere sekunder, noe som tillot ham å komme raskere tilbake igjen i feltet."

Nøkkelord:

Dikemark psykiatriske sykehus på midten av 1900-tallet

Jeg ble tipset av en venninne om boken "Pasienten" skrevet av Trude Teige. Selve boken er en kriminalroman som handler om en forsvinning av en 18-åring: "Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller."

Det som interesserer meg mer, er bakgrunnen for boken. Pasienten, Krøser, som døde i 1993, var pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i mer enn 50 år. Det var ikke uvanlig på den tiden at folk var innlagt på livstid. Familien ønsket ikke å ta vare på en gal person og de hadde ikke antipsykotiske og antidepressive medisiner. På sykehuset var det ca. 2.000 pasienter. Den beste behandlingen mente man at var ved å gi pasientene arbeid og vakre omgivelser. På den tiden var sykehuset selvdrevet og det var et lite samfunn i samfunnet som t.o.m. hadde egne "dikemarkpenger".

I dag er sykehuset nedlagt og på Aschehaugs Ugla-side kan jeg lese: "Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig."

Og videre: "Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner."

Hovedpersonen i boken brukte årene på sykehuset til å lage parfyme. Den dag i dag står det krydderposer og flasker med håndskrevne ettiketter på. Hans spesielle hemmelighet når det kom til produksjonen av parfymen, var å tilsette den noen dråper av sin egen urin. I et hjørne i arbeidsrommet hans finner man tøyposer med sorte steiner i som han mente var diamanter. Han skrev og sendte et manuskript, men det ble refusert og hans drøm lagt i ruiner.

Først må jeg si at jeg synes det er skammelig av staten å la et sykehus ligge øde og bokstavelig talt forlatt slik bygningene på Dikemark Psykiatriske sykehus har blitt. Det er synd at så flotte bygninger og et fint område skal stå og gradvis forvitre, ute som inne. Jeg tenker: Hvilket flott museum kunne ikke dette ha blitt? Et museum som fortalte mye om livet på et psykiatrisk sykehus på 1930-tallet og hvilken behandling og terapi pasientene fikk - eller ikke fikk. Hva som var tanken bak institusjonaliseringen av de som var psykisk syke. Og, ikke minst, mange spennende historier om pasienter, før og etter innleggelsen, som bodde på sykehuset i årevis, ofte livet ut. Hvordan var hverdagen som pasient?

Noe annet jeg synes er skammelig, er at det kan se ut til at bygningene er forlatt i hu og hast og at man ikke har hatt tid til å rydde opp etter seg. Jeg er glad for at hjernene er sendt til forskning, men jeg synes det er uverdig at man fremdeles kan finne blodprøver, urin og rester av tørket avføring i laboratoriet. Slikt kalles ikke respekt for individet i mine øyne. Men det avspeiler kanskje synet man hadde på psykiatriske pasienter på den tiden? Litt satt på spissen: De er ikke noe å samle på. En ting er sikkert, man vil ikke se seg tilbake. Det gjør man kanskje rett i, for psykisk syke mennesker ble ikke godt behandlet og den delen av den norske historien har flere mørke kapitler som holdes i skyggen. Men jeg tenker at nettopp derfor er det viktig at vi ikke glemmer.

Nøkkelord:

Snåsamannen er ikke bare healer, men han spår også om politikk

I artikkelen «Slutten nærmer seg» (for Snåsamannen) viser han litt av seg selv. Han er mest kjent for sine synske evner og varme hender, men han sier også litt om politikk. I artikkelen er han litt personlig: « – Det ble gjort mye narr av meg da jeg var yngre. Folk lo av meg, det var ikke bra.» Men videre: «Men mange av dem ble stille da de så hvordan jeg helbredet både lamme og døve. Men det jeg aldri fortalte er at det er Gud som hjalp meg, det er han som har gitt meg kreftene til å helbrede folk. Jeg har bedt mye til ham, forteller Gjerstad til Spaniaavisen.»

Om det er Gud eller ikke som har gitt Snåsamannen sine evner, ønsker ikke jeg å være dommer over, men jeg tenker det viktigste er at hver enkelt får ha sin tro enten man er Snåsamannen eller en som oppsøker ham for å bli helbredet. Om det gir en personlig trygghet i livet er ingenting bedre og om man, som Snåsamannen har gjort, hjelper tusenvis av mennesker til å bli helbredet, er det gull verdt for hver enkelt som får oppleve dette. Kanskje er det Guds kraft eller kanskje er det ens egen vilje og tro som gjør det mulig?

I avisen Vårt Land står det å lese i artikkelen «Klokketro»:

«Det er ikke eneste gang han har hjulpet folk med synet. Han forteller om ei jente som kom med hvit stokk for å få hjelp. Han tenkte det var meningsløst å gjøre noe med det. Men tredje gangen hun var der, kunne hun se folk og biler utenfor.
- Hvorfor skulle hun få synet når jeg ikke trudde på det? Det var for å sette meg på plass. Det var ei makt som tvinga meg til å tru. Når jeg opplever slikt, så blir ikke jeg stor. Jeg blir liten og ydmyk, for dette har ikke jeg utrettet. Det har jeg fått.» /em>

Jeg nevnte at Snåsamannen også uttalte seg innen politikken, men også innen religion:

«Nå frykter Gjerstad at den norske kulturen er i ferd med å forvitre, og forventer at den negative utviklingen bare vil aksellerere.
- I dag finnes det så mye vondt. Det er krig overalt, uærlige mennesker, og alt handler om penger og økonomi. Kirkene stenger, og du skal se at snart en dag blir korset fjernet fra det norske flagget. Vi må ta vare på kulturen vår, de gode verdiene, oppfordrer Joralf Gjerstad.»

Han uttaler seg også om amerikanernes valg av president Donald Trump: «De kommer til å ta ham. Trump blir skutt, sier Gjerstad til Namdalsavisa. Bare dager før innsettelsen av Donald Trump (70) som president spår Gjerstad at 70-åringens presidentperiode vil ende med død. Gjerstad tidfester ikke hendelsen konkret.»

Nøkkelord:

Elendig mat på sykehjemmet sammenliknet med fengselet

Jeg kan lese i Dagbladet om «Fengselsmaten får terningkast fem, sykehjemsmaten får stryk»: «I fengselet fikk vi skikkelig god fårikål. På Høgskolen møtte vi delikat salatbar og mange gode smaker. På Halden sykehjem fikk vi lyst til å snu i døra. Vekk fra den innestengte lukta og den triste maten som har som eneste misjon å være vomfyll. Vi er ikke i tvil. De spiser best i fengselet.»

Min umiddelbare tanke etter å ha lest overskriften var: «Så trist...» Ja, det er trist. Eldre mennesker skal ikke behøve å spise lite appetittlig og smakløs mat. Det skal ikke innsatte i norske fengsler heller, men det skal ikke være slik at det er forskjell rundt omkring. Jeg tenker også at er det noen som virkelig trenger god og smakfull mat, er det nettopp eldre mennesker som trenger den næringen de kan få for å holde seg friskest mulig både fysisk og psykisk.

«Maten varmes opp og anrettes på avdelingen, her på tallerken med sennep og ketchup. Makaronistuingen har liten eller ingen smak, potetene smaker gammelt, persillen er brun, pølsene tørre og smaker dårlig.» Denne maten koster 134 kr. pr. Porsjon til sammenlikning med en kostpris på 86 kr. for innsatte ved Halden Fengsel som denne dagen fikk en velsmakende fårikål. Inkludert i de 86 kronene, er også frukt, yoghurt, dessert og kake.

Bård Brimi uttaler: «Å fytti rakkern, dette var vondt. Pølsa må være den billigste på markedet, makaronistuingen minner om en melklump. Hadde dette blitt servertandre steder, ville det blitt ramaskrik. Men de eldre er så høflige.» Men ifølge avdelingslederen på korttidsavdelingen, klager de færreste av pasientene på sykehjemmet - og hva da med de som er fast beboende på sykehjemmet? Derimot, i fengselet vet noen å klage på maten. Sykehjemmet kommenterer og innrømmer med dette at maten kanskje ikke var den beste: «Dere var ekstra uheldig med menyen i dag. Beboerne får vanligvis grønnsaker og variert kost. Mange får ønskekost, og mange sier at maten er god.»

Når de tester maten i fengselet, er kommentarene:

  • Dette er kvalitet. Ekte mat som smaker hjemmelaget. Jeg hadde gjerne spist to porsjoner. Og kunne laget denne selv.
  • Hadde jeg sittet inne og fått servert denne fårikålen, ville det vært en god dag i fengselet, supplerer Aase Dotterud.
  • Kjøttet er riktig kokt og servert uten bein og slintrer, noe som gir følelse av luksus. Potetene er passe kokt. Litt fratekk for litt lite kål og litt for få hele pepperkorn.»

    Fengselet kommenterer: «Straffen for de innsatte ligger i frihetsberøvelsen, ikke i maten. Vi serverer samme mat til de innsatte som i de ansattes kantine og får gode tilbakemeldinger. Men, det er klart, sitter du i 14 år, er det ikke til å komme bort fra at man kan bli lei.» Og jeg tenker: Hva da med de eldre menneskene som bor på sykehjem i 20 år?

    Jeg søkte litt mer på Halden Fengsel og det var kanskje ikke en «rettferdig» sammenlikning når man sammenlikner Halden fengsel, som er et lærested for serverings-, kokk- og restaurantfaget. Men, ikke for det, jeg roser ikke at eldre må leve på vomfyll.

Nøkkelord:

Litt tanker om barneoppdragelse

I dag har jeg lest to tankevekkende artikler med to helt forskjellige holdninger til hvordan barn skal behandles og oppdras. I artikkelen til Malin Meekatt Birgersson «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn» og hun sier bl.a. med litt ironi i tonen: «Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.»

Først må jeg få lov til å understreke med tykk tusj at jeg er ingen barnepedagog, men jeg har gjort meg opp noen tanker etter å ha lest litt pedagogikk, interessert meg for barneoppdragelse og jobbet tett på førerhunder i 16 år. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke parallellene mellom hunder og barn for sterkt, men jeg vet, både på meg selv og når jeg ser responsen på hundene mine, at positiv respons, har mye større virkning enn negative tilbakemeldinger og korreks. Slik er det også med oss mennesker. Når vi får gode og positive tilbakemeldinger på det vi gjør, får vi lyst til å fortsette med det vi gjør og vi ønsker å gjøre det bedre. Barn trenger å få veiledning om hvordan de f.eks. skal oppføre seg ovenfor og blant andre barn og voksne, men det er stor forskjell på hvilket resultat man får om man enten gir positiv eller negativ tilbakemelding.

På 1980-tallet ble det utgitt en bok med en talende tittel for hvilket syn som rådet av synet på hundeoppdragelse på den tiden; «Du er sjefen» av Geir R. Nordenstam, som handler om at hunder skal tuktes og straffes til lydighet. Resultatet var at man fikk en hund som gjorde slik du ba den om å gjøre, men du fikk også en redd og usikker hund. Det samme gjelder også barn. Likevel, alt med måte. Det skal være lov å si «nei» til både hunder og barn, og noen ganger må vi korrigere de. Det er, heldigvis, hverken lov til å slå hunder eller barn, men vi kan snakke med de. Vi kan si «nei» til førerhunden om den ikke stopper for en kant, ta den tilbake, slå lett på kanten med stokken og si «passe på» og la den forsøke på nytt. Alle må få en ny sjanse og vise om de har forstått eller ikke.

Birgersson kommer med følgende eksempel: «Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit?»

Når et barn sier noe så uforskammet til sin mamma, må barnet få beskjed om at slik snakker vi ikke. Det handler om å lære å ha respekt for andre. Om hun sa det slik hun beskrev her og det ikke ble gjort med høy, men bestemt, stemme synes jeg hun gjorde det på en god måte. Barn har oftest svært god hørsel og det er ikke nødvendig å rope til dem. Jeg mener at det beste er å være bestemt og konsekvent. Og igjen, det gjelder også for hunder. Da vet barn og hunder hva de skal og ikke skal gjøre og de vet hvilke rammer de har å forholde seg innenfor. Flex vet at når det ringer på døren, skal han gå på plassen sin og ikke komme og hilse på besøket før jeg sier «vær så god». Dette vet han fordi jeg har vært konsekvent og gjort det slik siden den dagen han flyttet inn hos meg.

Videre skriver Birgersson: «Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje... i et par minutter. Men den kommer tilbake.» Jeg tror, som henne, at kjærligheten ikke forsvinner og barn har godt av grenser, men om grensene settes slik at barnet blir redd, har man ikke «kjærlighet» slik jeg tenker på den, men et nært og usikkert bånd fordi barn alltid er lojale overfor sine foreldre sine nesten uansett hva de gjør mot dem. Husk på hunden som ble redd og usikker...

Og videre leser jeg i artikkelen «Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn» hvor Håvard Tjora blir intervjuet. Som kontrast til Birgersson sier han følgende: «Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig. Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.»

Og han sier det jeg var inne på tidligere, at vi har alle behov for å få positiv tilbakemelding på det vi gjør: «Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!» Når jeg underviser i punktskrift på Blindeforbundets rehabiliteringskurs bruker jeg positive tilbakemeldinger bevisst. Hele tiden under selve lesningen og om det er en gruppe som kommer mye lengre enn de andre, kan jeg selv om det kanskje ikke er helt pedagogisk riktig, si at «dere er den gruppen som har kommet lengst.» Da viser det seg at det skaper en positiv «konkurranse» blant deltakerne og iveren og interessen øker.

Og til sist, som et lite svar på morens tilbakemelding på den uforskammede gutten: « Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.» Ja, svaret er innlysende i de fleste tilfeller, men i eksempelet til Birgersson mener jeg at det er riktig å snakke til barnet selv om andre hører på; det er viktig at de andre barna til stede også skal få vite at dette ikke er grei adferd.

Og, vi kan jo også ha regelen som en venn på Facebook kom med: Å tørre å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som
publikum.

Nøkkelord:

For tidlig fødsel er farligere enn først antatt

Jeg ble født 12 uker for tidlig og veide under 1 kg. Det var pga. oksygenet i kuvøsen at jeg fikk synshemningen (ROP) og nevrologene tror epilepsien kommer fra den premature fødselen.

I dag kom jeg over artikkelen «For tidlig fødsel farligere enn først antatt» i Aftenposten fra 2011. Mer enn 4.000 barn i Norge blir født for tidlig og de fleste som er født inntil 4 måneder før tiden overlever takket være godt medisinsk utstyr. Likevel, de minste barna som overlever har størst risiko for å pådra seg fysiske og kognitive funksjonsvansker.

Ifølge artikkelen ble det gjort en undersøkelse på 900.000 barn født i perioden 1967-1983 og den viste for meg noe oppsiktsvekkende at friske for tidlig fødte barn fikk større problemer som voksne:

  • Færre er gifte eller samboende
  • Færre har høyere utdannelse
  • Færre har høyere lønn
  • Flere er avhengige av sosialstønad
  • Flere går på uføretrygd

Men, det står i artikkelen: »«Han sier likevel at sammenhengen mellom prematuritet og sosiale problemer er mindre enn sammenhengen mellom for tidlig fødte og funksjonshemninger.» Det kommer ikke frem hvor mange prosent av de som er listet opp har en funksjonshemning eller ikke. Andelen funksjonshemmede som mottar uføretrygd er høyere enn befolkningen ellers. Ikke kun pga. funksjonshemningen, men fordi det er vanskeligere for funksjonshemmede, på tross av høy utdanning, å komme inn i arbeidslivet.

Nøkkelord:

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

Røyking er ikke inn lenger

Dagbladet skriver artikkelen ang. at man ikke skal skylde på barna når røykpakker og snusbokser «nøytraliseres» ved at farger og logo fjernes. Argumentet er «for barnas skyld», men er det for barnas skyld? Som det også står i artikkelen: «Alle godsakene foreldrene ikke vil du skal høre på. Og som vi alle vet, smaker den forbudte frukten ekstra godt.»

De mener at i 2025 vil så å si alle ungdomsmiljøer og befolkningen ellers være røukfrie. De skriver at for 10 år siden røyket ca. 20% av ungdom i alderen 16-24 år mens i dag er det ca. 4%. Det tror jeg kan stemme. Nå er jeg godt over den aldersgruppen det vises til, men mange av mine venner røyker ikke. Selv har jeg ikke tatt et drag av en sigarett, trolig takket være at jeg synes det var en motbydelig lukt og ubehagelig når mine foreldre røyket. Min far sluttet først og noen år kom min mor etter. Min søster og hennes samboer røyker ikke. Jeg tror at bevisstheten om skadeligheten det er både for røykeren selv og de rundt de røykende, har ført til reduksjonen vi ser. Når min mor fremdeles røyket gikk hun ut i sommerhalvåret og satt under kjøkkenviften i vinterhalvåret. En annen positiv konsekvens av å ikke røyke inne er at man ikke trenger en like omfattende julevask av taket i stuen. Når de røyket inne i stuen ble taket helt fettet og litt gult av all røyken.

Og Dagbladet avslutter konstaterende: «Historien har en tendens til å gjenta seg, og dette er intet unntak. For vi har aldri hatt mangel på gode intensjoner i vårt moderne vestlige samfunn, men gode løsninger er det verre med.»

Nøkkelord:

Drukner i nedbørsrekord

På søndag slo TV2.no opp artikkelen med den flotte overskriften "Bergen drukner i nedbørsrekord": Dermed er rekorden fra 1952 slått. For 26 dager med sammenhengende regnværsdager har det aldri før vært registrert i Bergen. I 1952 regnet det i 24 dager i strekk, ifølge Næss. Men det regnet også i går... Men i dag brytes nok rekorden, for solen smiler ned til oss og det vet bergenserne å sette pris på: Opp med alle dører til alle butikker og restauranter i sentrum. Folk går ute, smiler, snakker og nyter det fine været. Man blir i godt humør av slikt. Selv markerte jeg og samboeren min dagen med å spise på Inside. Der spiste han sin faste burger og jeg min faste kyllingwrap. Desserten tok vi på Kiwi på vei hjem.

Og TV2 har gode nyheter selv om de kanskje ikke er langvarige: Fra tirsdag ser det ut til å bli noen dager med opphold. Litt usikkert hvor lenge det varer, men i beste fall til helga. Det kan til og med bli litt sol, lover meteorologen.

Nøkkelord:

Å gjøre andre glade!

Jeg kom over artikkelen Så enkelt kan du gi andre en følelse av lykke" hvor det bl.a. står: Hun forteller at det å gjøre gode gjerninger derfor blir en vinn-vinn-situasjon, fordi det å glede andre er en av de beste kildene til egen glede. Når vi mister bussen eller trikken, så vil mange av oss tenke negative tanker og kjenne på negative følelser, som for eksempel sinne, frustrasjon eller oppgitthet. Når noen overrasker oss positivt ved å gjøre en god gjerning, vil dette ofte bidra til at vårt fokus skifter.

Jeg tenker: Det å kunne gi kursdeltakere på Norges Blindeforbundets rehabiliteringskurs gir meg glede. Der får jeg hjelpe mennesker som er i en livskrise hvor de ikke kan se en fremtid med dårlig syn, enten de er svaksynte eller blinde. Jeg får lov til å være med på å gi de håp for fremtiden og at de tør løfte blikket fremover igjen ved å lære de å bruke PC, dagliglivets aktiviteter og punktskrift for de som har behov for det. Det sosiale og at de får møte andre i samme situasjon er minst like viktig som det faglige påfyllet. Det er godt å se at de endrer seg fra å være triste og deprimerte til å bli glade og optimistiske.

En god gjerning vil ofte få frem smilet i oss. Når vi smiler, sender smilemusklene i ansiktet beskjed til hjernen om at du er glad. Det er nemlig smilemusklene i ansiktet som gir startskuddet til hjernen om å starte produksjon av «lykkehormonet» endorfin.

Så enkelt kan det gjøres - å smile. Du kan smile til andre og få et smil tilbake og endorfinproduksjonen er i gang. Jeg ville tenkt at serotoinnivået i hjernen også ble aktiviert, men det nevnes ikke i denne artikkelen. Serotonin er det stoffet som de nyere antidepressive medisinene øker produksjonen av i hjernen.

På bakgrunn av dette kan vi også påvirke våre følelser! Gjennom små aktive handlinger kan du øke lykkenivået ditt, og dette kan du bevisst benytte deg av.

VG: Legene leker med ungdommers psyke

I VG kan jeg lese om at Legene leker med ungdommers psyke. Det er ganske skremmende å lese at på 10 år har antallet ungdommer som strevet psykisk blitt fordoblet og hele 22% av jentene strever med at de ikke strekker til og har emosjonelle problemer. Legene skriver ut antidepressiva som hjelp til ungdommene fordi det ikke finnes nok hjelp å få i det psykiatriske hjelpeappratet:

Samtidig er det mangel på psykologer i Norge, og ventetiden kan være enormt lang. Unge som oppsøker hjelp kan risikere å måtte vente så lenge som i et halvt år før de får det. Det er uholdbart. De blir gjerne tilbudt medisin mens de venter, og de fortsetter ofte på denne i lengre tid. Det er derfor tydelig at vi trenger flere psykologer og et mer effektivt system.

I 2014 gikk hele 7% av elever på ungdomskole og videregående skole på antidepressiv medisin. Slik skal det ikke være. Det blir fokusert mye på korttidsbivirkninger av antidepressiv medisin, men vi vet lite om bivirkningene på lengre sikt.

I 2016 konkluderte en forskningsrapport fra tidsskriftet Psychotherapy and Psychosomatics med at kognitiv terapi alene har mye bedre effekt på pasienter med sosial angst, enn det medisiner eller en kombinasjon av de to har. En rapport fra Vidensråd for Forebyggelse kom i 2015 fram til at terapi var minst like effektivt som medisiner også når pasienter hadde søvnproblemer.

Nøkkelord:

Å oppbevare mat riktig

Jeg leser på VG ang. slik oppbevarer du maten riktig. Der står det en del interessant, som f.eks.:

"Noe mugg kan vi skjære vekk, mens resten av produktet kan være bra, som for eksempel på harde oster, mens mugg på myke oster bør vi kaste, for ellers kan muggsporene spre seg, i følge Schrøder."

Mugg... Det får meg til å tenke på min lærer læreren jeg hadde på skolekjøkkenet på ungdomsskolen. Vi skulle lage rullekake med syltetøy. Syltetøyet var gammelt og et lag med mugg hadde dannet seg på toppen i glasset. Læreren tok bort laget med mugg og hun sa vi da kunne bruke det. Jeg synes at rullekake er godt, men denne rullekaken spiste jeg ikke. Rullekaken til min mor er god og hun er ekspert til å få den rullet uten at den sprekker Jeg må jeg huske å "bestille" som min bursdagskake til min 35-årsdag i år. Men det er fremdeles et halvt år til. Jeg synes nok at rullekake med bringebærsyltetøy er best, da blir det søtt og syrlig. Rullekake med sjokoladekrem/smørkrem blir litt for søtt.

Og til sist er det noen tips til hvordan man skal oppbevare maten riktig:

ul>

  • Middagsrester holder seg i to til tre dager. Legg den i en tett plastboks og lag rester av den dagen etter. Mange retter egner seg godt til varm lunsj på jobb dagen etter også. Eller frys ned, merk og bruk den senere.
  • Sett gjerne av en egen hylle til restemat slik at du har oversikt i kjøleskapet.
  • Fersk fisk og skalldyr skal oppbevares på maks 2 grader og holder seg ferskt i 1-2 dager. I uåpnet emballasje holder det seg lengre.
  • Bruk lukkede plastbokser og poser til oppbevaring i kjøleskap.
  • Merk maten med dato, mengde(porsjoner eller vekt) og hva det er når du fryser den ned
  • Nøkkelord:

    Litt av hvert skjer...

    Det er ikke så ofte store ting skjer fra bygdene jeg kommer fra, men i blant blir det litt action:


    Vogntog velta i Kviteseidkleivane

    Eit vogntog lasta med trematerial kantra utfor ei skråning på riksveg 41 i Kviteseidkleivane tysdag ettermiddag. Personar VTB har snakka med på ulykkesstaden fortel at føraren av vogntoget var utanfor køyretøyet då ulykka skjedde. Vogntoget tok med seg autovernet og kantra utfor ein av svingane.
    – Føraren stramma lasta då vogntoget sklei eller trilla ned skrenten. Ingen personskade, men materielle skadar på køyretøyet. Berging av last blir gjort av kranbil. Anna trafikk kan passere, men det kan bli avsperring i samband med berging tysdag ettermiddag, melder politiet på Twitter.

    Og i Bergen? Det er ikke bare, bare å være bybane...

    Bil kolliderte med bybanen
    Hjelpemannskaper har rykket ut til Paradis, etter et sammenstøt mellom en personbil og Bybanen. Ulykken skjedde ved innkjørselen til Tjernvegen, like ved treningssenteret Aktiv365.

    Camilla Tønnevold kom forbi like etter ulykken.
    - Begge airbagene i bilen var utløst, og bilen var smadret i fronten, sier hun.

    Ingen personer skal være skadet, opplyser Hordaland politidistrikt på twitter.

    Og bybanen kan vel ikke sies å være helt uten skyld?

    Her har bybanen krasjet
    Partner sin oversikt over sammenstøtene Bybanen har hatt siden oppstarten.

    I alt er det snakk om 58 hendelser.

    • 36 av dem er sammenstøt med bil. Det har blitt mindre personskade i to av disse tilfellene, legesjekk i tre.
    • To av hendelsene er sammenstøt med moped.
    • To gjelder sammenstøt med buss.
    • Fem er sammenstøt med lastebil.
    • Tre sammenstøt med syklist.
    • Ti er sammenstøt med person. I tre tilfeller har det vært nødvendig med legesjekk. I ett tilfelle ble det mindre personskade, og i det mest nylige tilfellet, et dødsfall.

    - De hendelsene vi har hatt er stort sett av mindre alvorlig karakter, med biler som har fått små skader som skraper eller bulker. I de aller fleste tilfellene har ingen personer kommet til skade, sier Trond Magne Målsnes, sikkerhetssjef i Fjord1 Partner.

    Nøkkelord:

    Grete - narkoman av legene?

    Det ble skrevet om Grete på som ifølge smp.no hevder at legene gjorde meg til narkoman. Dette får meg til å tenke - hvor mye ansvar har en pasient for sin egen avhengighet når man aktivt går inn for å skaffe seg mest mulig medisiner av det hun har blitt avhengig av? Jeg vil se litt nærmere på Gretes situasjon i dette blogginnlegget.

    I oppveksten hadde Grete det tøft både med seksuelle overgrep og vold som barn og ruset seg, men som 17-åring klarte hun å komme seg bort fra det miljøet. Hun møtte en mann og fikk barn og flyttet.

    Jeg visste at jeg måtte holde meg borte fra medikamenter, og at jeg måtte være måteholden med alkohol på grunn av avhengigheten, forteller hun sier hun.

    Etter en fødsel hadde hun store smerter og fikk smertestillende. I et journalnotat etter siste fødsel sto det et notat om et hennes tendens til rusmisbruk.

    Jeg bestemte meg for å kaste alle tablettene og sendte barna til familie i Stavanger i ti dager mens jeg gikk gjennom den verste abstinensen.

    Men hun mistet to i nær familie og slet med kroniske smerteplager. Legen rekvirerte Ketorax, som er en hurtigvirkende opiiod medisin, dvs. medisin som omdannes til morfin og som varer relativt kort (3-5 timer). Jeg må legge til at i Felleskatalogen står det ingenting om at den ikke bør gis til tidligere rusmisbrukere. På nyåret 2007 er det meningen at hun skal trappe ned på Ketorax til sommeren. Ved en nedtrapping,reduserer man medisinen gradvis (for å unngå abstinenssymptomer) til man til sist er medisinfri. Grete henter ut mye medisiner etter at hun skulle ha begynt nedtrappingen.

    Jeg har kun brukt medisin som legene har skrevet ut til meg og i perioden 206-2011 var hun i kontakt med fire leger hvor en er privatpraktiserende. Det tas ikke hensyn til hennes misbruksdiagnose.

    Selv om legen mente at Grete burde trappe ned på forbruket, økte hun selv forbruket og måtte ha injeksjon (medisin gjennom mageskinnet) annenhver time.

    En uavhengig overlege sier at «Pasienten bør ikke lenger få I.v/I.M med
    mindre det er helt tydelig og klar medisinsk indikasjon for det»

    Selv sa hun at Jeg var så avhengig at jeg ble manipulerende og ønsket mer og fortsatte å få Ketorax frem til 2011. I 2010-2011 fikk Grete til sammen 5 ulike smertestillende og til sammen 5 ulike beroligende- og sovemedisiner. Hun klarte ikke lenger å være mor og ble skilt fra sin mann.

    Og endelig kommer jeg til poenget mitt i dette lange blogginnlegget: Hun sa til slutt:

    Legene gjorde misbruket mitt mulig. De visste om mine problemer med medikamenter, men likevel tillot de å skrive ut så store mengder.

    Ble Grete narkoman fordi legene skrev ut nødvendige medisiner til henne? Hun sa selv at

    • hun måtte være forsiktig med medisiner og alkohol
    • hun oppsøkte flere leger (fire til sammen)
    • hentet ut medisiner etter at nedtrappingen skulle vært gjennomførtog
    • satte hyppigere og hyppigere medisiner

    Har pasienten, i dette tilfellet, ansvar for eget misbruk eller kan det hele skyldes på legene som har vært litt for aktive med reseptblokken?

    Jeg har kun nå belyst saken fra Gretes ståsted. Jeg skal senere belyse det fra legenes ståsted.

    Nøkkelord:

    Raymon Johansen vil være byregjeringsleder

    Jeg må virkelig smile litt oppgitt over byrådseder i Oslo, Raymon Johansen, som vil være leder for en byregjering istedenfor et byråd. Har virkelig ikke våre kjære folkevalgte annet å bruke tiden sin på?

    Onsdag 10. februar uttaler Nikolai Astrup fra Høyre: Man skulle tro de hadde viktigere ting å holde på med enn å skifte navn fra byråd til byregjering. For å være helt ærlig, så synes jeg det virker litt pompøst.

    I samme artikkel er Norges fremste jusprofessor på området, Jan Fridtjof Bernt, krystallklar: "Det er ulovlig. Det er fastsatt i loven hva disse organene heter, og det
    å bruke andre betegnelser er i strid med loven
    ".

    Og torsdag 10. mars overleverte kommunelovutvalget sin innstilling til Kommunal- og Moderniseringsministeren, hvor de er klare: Vi tror det er viktig at de folkevalgte organene kan kjennes igjen fra kommune til kommune. Derfor foreslår vi å lovfeste navnet på sentrale folkevalgte organ. En by kan kalle et organ byråd i stedet for kommuneråd, men ikke for «byrergjering sier utvalgsleder Oddvar Flæte.

    Og torsdag 17. mars kan vi lese at Sander sa fra Stortingets talerstol: Landet har en regjering, og vi trenger ikke flere og det vil være klokt om byrådet i Oslo foretar en ny vurdering av denne saken.

    Nøkkelord:

    Funnet hasjplanter

    Jeg snakket med min far i dag. Han kunne fortelle at de hadde funnet et område i bygda hvor noen hadde plantet noen hasjplanter. Jeg måtte smile litt, hasjplanteri i den lille bygda, men stoff er å få tak i over alt - også i en liten bygd man helst vil tro godt om. De sa i fra til politiet, men hva politiet velger å gjøre med det vites ikke.

    I Bergen har politiet en tilsynelatende slapp holdning til narkotikaselgere. De har visst annet å bruke ressursene sine på, som f.eks. å spille kabal. Når min kjære gikk 3. klasse på VGS her i Bergen, kunne de se ned på politistasjonen. Da så de inn et vindu til en betjent som satt og spilte kabal. Betjenten oppfattet etter hvert at han ble beskuet og dro for gardinene. Om politiet virkelig ville gjøre en innsats for å stoppe narkotikakriminaliteten her i Bergen, kunne de bare tatt bybanen fra sentrum til Lagunen og gå av på hvert stopp og ta en rassia. Da hadde de funnet mye.

    Tidligere var narkotikamiljøet samlet i Nygårsparken i sentrum, men etter at de ble jaget derifra, har den spredt seg over hele sentrum og langs hele bybanetrasseen. Jeg tenkte, når politikerne valgte å stenge Nygårsparken for narkomane, at det var en uklok handling. Det tror jeg at jeg hadde rett i. De narkomane er mer synlig i byen nå enn hva de var når de stort sett holdt seg samlet, og hva gjorde det egentlig folk at de samlet seg et sted i byen? Om det var så plagsomt for enkelte, kunne de kanskje valgt å gå en annen vei.

    Min kjære kunne fortelle at noen hadde plantet hasjplanter rett utenfor politihuset i Skien.
    Politiet vannet og stelte fint med plantene, men om de gjorde det for å ta beplanterne eller om de ikke visste bedre kan vi bare undres over. I følge artikkelen i Aftenposten fra 2011så de mest på det som et beplantet ugress. Jeg antar at det var det første. Politiet bør trolig være såpass skolert i faget at de kan kjenne igjen en hasjplante...

    Nøkkelord:

    DAB-radio

    Nå har jeg kjøpt meg en bærbar DAB-radio. Jeg hørte mye på radio når jeg var yngre. Ikke musikk, for det synes jeg er kjedelig, men "nytteprogrammer" som "Verden og vi" (som i dag heter "Ekko") og "Språkteigen", for å nevne to programmer. Jeg tror jeg må begynne å abonnere på radioguiden som Trykkeriet til Blindeforbundet utgir i punktskrift, for å få en bedre oversikt over hva som sendes. Radioteateret kan også være gøy, og "Radiodokumentaren". Jeg gleder meg til å ta den i bruk. En annen kanal jeg liker godt er NRK Alltid Nyheter. Når de har innslag fra det store utland, oversetter de muntlig, og ikke bare med tekst nederst på skjermen slik de gjør på TV. NRK har lovet teksttolking på sine programmer, men har nå utsatt det på ubestemt tid etter at de ikke holdt fristen tidligere i år. En skam og respektløst ovenfor gruppen som trenger den tjenesten.

    Nøkkelord:

    Legge ned små skoler med mindre enn 34 elever

    På nyhetene i dag kom SV-politiker og kunnskapsminister Kristin Halvorsen, med et utsagn om at skoler med mindre enn 34 elever, bør legges ned. Hun mente bl.a. at fellesskapet var bedre på store skoler. Det viste seg under intervjuet at hennes politiske rådgiver hadde funnet dokumentasjon på det motsatte, nemlig at barn på små skoler hadde gjennomsnittlig bedre karakterer enn elever som gikk på store skoler. Da ville Halvorsen avbryte intervjet.

    Jeg gikk 1.-6. klasse på en skole med ca. 30 elever. Min klasse var den største klassen på 12 elever. Selv om jeg ikke var en del av det fellesskapet, tror jeg det var et godt samhold blant mange av elevene. Likevel, noen av oss var utenfor.

    Om små skoler, som den jeg gikk på, skulle bli lagt ned, må barn på 6 år ta vanlig rutebuss en halv times tid for å komme seg på skolen med 200 elever. Ikke annet enn galskap. Man må huske at man har med små barn å gjøre.

    Nøkkelord:

    Diskriminerende mener pensjonistforbundet

    I dag kom NHO Reiseliv med et forslag om at hoteller og restauranter kunne nekte å ta imot kontanter. Dette reagerer pensjonistforbundet på, og mener det er diskriminerende og at det utsetter "de eldste eldre" mer for svindel. Les hele artikkelen "Forbrukerrådet: Det er veldig urovekkende". For at dette skal være mulig, trengs en lovendring til om å oppheve forbrukerens rett til å betale med kontanter.

    Og jeg siterer kommunikasjonssjefen i Pensjonistforbundet: "Blir du nødt til å be om hjelp i minibanken, fordi du ikke kan bruke kontanter, blir sikkerheten redusert. Det fører dessuten med seg en utrygghet, sier hun.

    Dette var vel en merkelige påstand å komme med i en slik sak? Når du står i minibanken for å få tatt ut de etterlengtede kontantene, må du forholde deg til kort, kode og tastatur. Jeg jobber mye med eldre som har dårlig syn, og under faget taktil trening snakker vi om bruk av kontanter. Da sier 90% av kursdeltakerne at de åpner lommeboken og sier til den ansatte: "Ta det du skal ha". Er man ikke da utsatt for svindel, vet ikke jeg.

    Det er fullt mulig å bruke kortterminaler og minibanktastatur selv for den som er helt blind. Ofte er det en prikk midt på eller på siden av 5-tallet. Når 5-tallet er lokalisert, vet man at 1-tallet er øverst til venstre og at 0 er under 8. Klar-knappen er nesten uten unntak nederst til høyre, ofte med noen "krusseduller" på.

    Nøkkelord:

    Øygard-saken - kulturforskjeller

    «Alle» kjenner til Øygard-saken, hvor han er anmeldt av en nå 17 år gammel jente for grenseoverskridende seksuelle handlinger, også når hun var under 14 år. I dag vitnet en tidligere varaordfører, Astrid Marie Sveen Løkken, og jeg siterer Dagbladet.no:

    «Løkken forteller at hun kjente at Rune og jenta overnattet sammen ved flere tilfeller.
    «Formålet var at hun skulle oppleve ting. Og jeg visste om overnatting, og jeg visste om at de lå på hotell og at de hadde samme rom.»
    «Var det noe du reagerte på?» (spør dommeren)
    «Nei, hvorfor skulle jeg reagere på det?»

    Dommeren spør mer om overnattingene.
    «Antagelig er det kulturforskjeller her, nå skal ikke jeg snakke for hele bygda, men hos oss er det vanlig. Hvis jeg var tante hadde det vært helt naturlig å dele seng med dem, sier Løkken.»
    «Synes du ikke Øygard burde informere foreldrene?», spør en av de tre lagdommerne
    i saken.
    «Nei, det synes jeg ikke», sier Løkken.

    Jeg har fulgt litt med i denne saken som først var oppe i tingretten høsten 2011 og nå er oppe i lagmannsretten. Øygard har noen nye vitner, men jeg synes samlet sett at de ikke går i hans favør. Hadde jeg vært i jurien og hørt det jeg har sitert fra Dagbladet, tror jeg at jeg hadde hatt vansker med å holde meg alvorlig. Kulturforskjeller... Tro det den som vil.

    Nå skal ikke jeg dømme i denne saken, men jeg håper Øygard får en strengere straff i lagmannsretten enn hva som ble gitt i tingretten. I tingretten ble han dømt til 4 års fengsel og oppreisning til jenta samt saksomkostninger.

    Nøkkelord:

    Sider

    Abonner på RSS - Nyheter