Nyheter

Gamle holdninger

I dag dumpet jeg innom saken "Homofil rektor på kristen skole sier opp" der det er en rektor som måtte si opp ved Gjennestad Videregående skole fordi han ønsket gifte seg med en partner av samme kjønn: "Skolen er en friskole som eies av den evangelisk lutherske organisasjonen Normisjon. Normisjon har et verdidokument som brukes ved ansettelser. I dokumentet står det skrevet at ekteskap mellom mann og kvinne er utgangspunktet for familie, og rammen for det seksuelle samliv."

Styreleder Agnar Kvalbein uttaler om saken: "Jeg tror rektor selv var opptatt av at styret ikke skulle ta den avgjørelsen. Han ba om at det ikke skulle diskuteres, men at vi skulle respektere hans avgjørelse. Jeg tror han ser at forventningene fra eierorganisasjonen kunne være at han måtte gå hvis han ikke hadde gjort det selv."

Jeg stilte meg spørsmålet som trolig mange andre gjorde - er det ikke diskriminering? Her får jeg svar: "Ingvild Endestad er leder for organisasjonen FRI. Hun forteller at diskrimineringsloven sier at man ikke skal diskriminere på grunn av seksuell orientering. Men, det finnes et unntak for religion, men det er ikke en blankofullmakt til å diskriminere i ethvert tilfelle."

Nå trekker jeg frem en Pluss-artikkel som kan leses i BT som sier "Inger Oline (33) vart gravid med Andreas (14). Skamma gjordehenne desperat". Historien er interessant i seg, men grunnen til at jeg trekker den frem nå, er at jeg tenker på hvor mye religion styrer hva som er tillat og ikke. I artikkelen står det blant annet: "Ei kvinne som fekk barn utanfor ekteskap, slik som Inger Oline, førte skam ikkje berre over seg sjølv, men også over familien. Seksualliv var inga privatsak på 1800-talet. Kristen moral gjennomsyra samfunn og lovverk, og Bibelen slår fast at «du skal ikkje drive hor»."

I dag rister vi på hodet og det er lett å tenke "at det var mulig..." Hva om 150 år når våre oldebarn og tipp-oldebarn vokser opp og leser saken om den homofile rektoren. Synes de vi var gamle og stive i våre holdninger i 2018?

Nøkkelord:

Hasjplantasje i hjembygda

I dag når jeg snakket med foreldrene mine over telefon, ble jeg glad over å høre at den lille bygda i Vest-Telemark hadde fått ny plantasje i sentrum. Det er bra med alle tiltak som kan skape mer liv og kanskje på sikt tilflytning til kommunen som rommer 3.500 innbyggere. På Vest-Telemarks Blad sine nettsider kunne jeg lese artikkelen "Avdekka stor hasjplantasje" (Pluss-artikkel): "Det er betydeleg. Det er ingen fabrikk, men ein plantasje. Når me bed Kripos om bistand forklarar det litt. Men av etterforskingsomsyn må eg vente med å seie noko konkret om storleik eller omfang, seier lensmannen."

Det står videre at politiet aksjonerte stort, noe som kan være ykter som får god jødsling på et lite ste, vil kanskje vise seg senere, men: "Politiet slo til mot eigedomen førre veke, og folk i nabolaget undra mellom anna på kvifor politiet var væpna med maskinpistolar då dei patruljerte rundt bygget under aksjonen. - Dette var berre rutinemessig førehandsregel som blir teken i enkelte saker, forklarar Olsen og ynskjer ikkje å utdjupe det meir."

Og politiet ønsker tips i saken: "Me er på jakt etter tips. Det kan vere ting folk har sett, noko dei har undra over. Folk som har gjort ting annleis enn dei plar, merkelege ting på ulike tidspunkt. Kvifor er «denne personen» her, og kvifor spurde ein person om akkurat dette. Alt som er utanfor det vanlege kan vere gode tips, og den minste ting kan vere ei viktig brikke for oss, seier lensmannen."

I hele 2. etasje av bygget var det dekket av grønne planter. Man tror jo at et så lite sted med så få innbyggere er et rolig sted og da blir kanskje overraskelsen ekstra stor. NRK melder: "Jeg er selvfølgelig overrasket over at det har vært skjult en så betydelig cannabisproduksjon her, sier lensmann Bjørn Håvard Olsen i Kviteseid til NRK."

Det er kun tre år siden jeg sist skrev litt om hasjplanter i den lille bygda. Selv et lite tettsted langt inne i Telemarks dype skoger får man ikke fred for narkotikakriminalitet. Jeg flyttet fra bygda i 2002, men allerede i 2003 kunne NRK melde om at "bruk og omsetning av amfetamin, rohypnol og hasj har utvikla seg eksplosjonsarta i Kviteseid på fire månader: "Tilgangen til hasj og andre narkotiske stoffer har auka i Kviteseid. No slår ungdom alarm og ber politi og foreldre om å vakne, skriv Varden. Ungdom hevdar det er lettare å kjøpe dop i bygda enn vanleg tobakk etter klokken ti om kvelden. Avisa skriv at også mindreårige får tilbod om narkotika i Kviteseid."

Nøkkelord:

Litt tanker om blinde og lys og søvn

Et emne som noen ganger med ujevne mellomrom dukker opp i samtale med andre, er spørsmålet om jeg som helt blind (uten lyssans) kan registrere lys. Under en EEG-undersøkelse jeg tok for halvannet år siden, ble det påvist at hjernen min reagerte når jeg måtte blunke veldig raskt og et sterkt, rødt lys ble satt i ansiktet på meg. Jeg så ingenting, men hjernen reagerte. Nå har jeg kanskje funnet en forklaring i artikkelen
"Blinde reagerer på lys": " Forskere har oppdaget at hjernen gjenkjenner lys, selv når personen ikke har synsevne. Forsøkspersonene ble eksponert for farget lys og bedt om å si når de trodde at lyset var av og på. Det viste seg at personene registrerte lyset og kunne med nøyaktighet si når lyset var på. Ved å skanne hjernen hos forsøkspersonene, kunne forskerne se hvordan hjernen reagerte på lyseksponering. De så at deler av hjernen reagerte tydelig på under ett minutts eksponering med lys." Du kan lese mer i den engelske artikkelen "Blue Light Stimulates Cognitive Brain Activity in Visually Blind Individuals"
Noe annet som også kommer opp, er om hormonet Melatonin fremmer søvn hos helt blinde personer. Mange av mine synshemmede venner, og da spesielt blinde, kan fortelle at de har et forsinket døgnmønster eller forsinket søvnfasesyndrom" som det også kalles: "Forsinket søvnfase-syndrom kjennetegnes av at du har vanskelig for å sovne til normal tid, og sovner langt ut på natten. Når du først sovner, sover du godt og uten oppvåkninger. Og dersom du ikke vekkes, vil søvnen være av normal varighet." Mange hjelpes da ofte godt av ekstra tilskudd av kroppens naturlige Melatonin (Circadin).

Og til sist vil jeg komme med en liten kommentar på forskningsnotisen om at "Blinde har oftere mareritt". Der har i alt 50 personer, halvparten blinde og halvparten seende, svart på spørsmål om mareritt hver morgen i fire uker: "De elleve som hadde vært blinde siden fødselen rapporterte oftere om mareritt om natten enn de som hadde mistet synet senere i livet eller de som var seende." De forklarer forskjellen med noe jeg anser være basert på seendes motforestillinger rundt det å være blind, nemlig at blinde oftere enn seende utsettes for ubehageligheter og truende situasjoner. Jeg kan jo kun snakke for min egen del, men jeg vil ikke si at jeg utsettes for flere ubehageligheter enn seende. Ja, synshemmede er utsatt for flere ulykker og flere ting føles som usikkert i en hverdag som blind i et samfunn som er basert på seende, men vi er utsatt for litt andre ubehageligheter/truende situasjoner.

Nøkkelord:

Å ta drosje til skolen - riktig?

I dag skriver NRK artikkelen "Petter (10) får ikke ha følge med venner hjem fra skolen". Det står: "Det er skikkelig dumt. Hvis det er plass, burde jeg få ha med meg søsteren eller venner, sier Petter Smedsrud. Petter har sterkt nedsatt syn, men ellers er han som tiåringer flest. Derfor er det sårt når venner tar følge til skolen, og han må ta taxi alene. Det gjør at tiåringen går glipp av det sosiale langs skoleveien og vennebesøk etter skolen, mener foreldrene."

Det står at Petter kun har en synshemning. Om han har full bevegelighet, ser jeg ingen grunn til at han må ta drosje til skolen. Alle barn har godt av å bevege seg og kanskje spesielt synshemmede siden det lett blir mindre fysisk aktivitet i løpet av en dag når idrettsaktiviteter er vanskelig. Å komme seg til skolen kan løses på bedre måter enn å skille Petter ut fra de andre elevene med å ta drosje. Jeg tenker også at veien til bemerkninger som at Petter er lat og snobbete lett kan henge i luften hos medelevene. Det vil også gi Petter bedre selvtillit om han kan gå eller ta buss til skolen slik de andre elevene gjør. Som blind eller svaksynt i dag får både barn og voksne nødvendig hjelp til mobilitetsopplæring, dvs. å gjøre seg kjent der man skal bevege seg. Hjelpen gis av en fagperson som vet hvordan det er best å orientere seg med dårlig syn og kan veilede i bruk av hvit stokk.

Da jeg gikk på barneskolen, gikk jeg langs en svært traffikert vei uten gang- og sykkelvei. En ordning hadde kanskje vært å få drosje til meg, men jeg fikk følge av assistenten min. Jeg var i blant sur og sint fordi jeg ville gå alene, men jeg forstod nok hvor farlig det kunne bli da assistenten min en vinterdag i 5. klasse måtte ta tak i meg og kaste meg ned i grøften da et vogntog dundret forbi.

Generalsekretær i Norges Blindeforbund nevner på inkludering: "Det som er viktig for å få til en god inkludering og integrering av blinde og svaksynte barn i skolen, er at de er mest mulig lik på andre områder. Det er en naturlig del av skolen å gå sammen på skoleveien."

Å være mest mulig lik andre elever, være inkludert, er langt ifra å ta drosje til skolen. Jeg sier ikke at drosje er et dårlig alternativ til alle, men jeg mener at andre løsninger bør være forsøkt først. Drosje er det enkleste og tryggeste alternativet, men ikke alltid det beste. Jeg synes jeg ser en tendens til at synshemmede barn som vokser opp i dag mer benytter seg av drosje til og fra skolen enn hva mine jevnaldrende synshemmede venner gjorde. Det synes jeg er uheldig. Jeg har nevnt fysisk aktivitet og selvtillit, men selvtillit kommer også av selvstendighet. For å bli selvstendig, trengs øvelse. Når man går langs en vei, må man konsentrere seg. Kjenne etter på bakken, høre etter på ekko og lyd, orientere seg etter hvor biler kjører osv. Det er så mange ting som ikke kommer av seg selv, men som trenger jevnlig øvelse.

Et eksempel fra min egen hverdag på at noe trenger daglig øvelse: Da jeg var tenåring, var jeg flink til å gå etter lydekko, dvs. høre og orientere meg etter lyden av vegger og vegitasjon/gjenstander som påvirket hvordan jeg hørte lyden rundt meg. Jeg fikk førerhund og det tok ikke lang tid før jeg ble dårlig til å høre etter lydekko - fordi jeg ikke lenger brukte det aktivt når hunden tok seg av å komme forbi hindringer.

Nøkkelord:

Foreldre kan lese sine egne barns psykiatrijournaler

Jeg leste for halvannen ukes tid siden en artikkel på NRK som jeg synes var litt ille. Vi kan lese at foreldre har tilgang til å se sine egne barns journaler og der inkl. journaler fra Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP): "Vil nekte foreldre å «surfe» i barnas psykiatrijournal"[/url]

Det står bl.a.: "I Helse Nord og Helse Vest har foreldre som hovedregel direkte nettinnsyn i barnas psykiatriske journal hvis barna er under 12 år gamle. – Det må det bli slutt på, sier SV.Nicholas Wilkinson"

Dette går utover barns forhold til foreldre og: "Tenk deg at du er 11 år gammel, er utsatt for overgrep av mamma eller pappa og får snakke med en psykiater. Samtidig vet du at mamma og pappa kan lese alt du forteller. Ville du fortalt det vanskeligste og vondeste da?"

Dette er jo direkte farlig for barn. Foreldre kan styre og i verste fall straffe barna om de forteller om overgrep som skjer i hjemmet.

"Ingen barn setter seg ned første gang og forteller behandleren at de er utsatt for overgrep. Man gir kanskje hint som behandleren ikke forstår. Da kan foreldrene fange opp hva du mener og kontrollere hva du sier og kanskje straffe deg for å hindre at du sier mer, sier Wilkinson.

Helseministeren synes jeg kommer med et dårlig svar: "I Høies svar til Wilkinson, viser helseminister Bent Høie (H) til at lovverket gir anledning til å unnta helseopplysninger fra foreldre, også for barn under 12 år."

Jeg mener at ingen foreldre skal ha tilgang til sine egne barns psykiatriske journaler. Om en journal plutselig blir holdt skjult for foreldre, er det et ganske klart signal om at barnet har fortalt om noe foreldrene ikke bør lese om, dvs. i dette tilfellet overgrep. For å unngå det, bør ingen foreldre få tilgang til psykiatriske journaler. Om det er noe foreldre bør vite, bør de i så fall innkalles til møte eller få et brev i posten.

Det står videre at dette vil føre til paralell journalføring: "Han sier praksisen vil tvinge frem såkalte parallell-journaler, altså uoffisielle notater behandlere ikke ønsker skal være tilgjengelig for foreldrene."

Nøkkelord:

Jeg leser om vektnedgang etter vektoperasjon

I går skrev jeg om vektopererte og alkoholproblemer og i dag fortsetter jeg litt på emnet: I artikkelen "Nesten alle får bivirkninger etter fedmeoperasjon" står det at man i snitt mister 35% av overvekten. Dette synes jeg var lite. Jeg forstår jeg er en av de heldige. Jeg skulle ha endt opp med en BMI på rundt 27-28, men jeg kan flagge med nå ha vært vektstabil med BMI på 22 i de to siste årene. Før vekten stabiliserte seg, hadde jeg en BMI som var nærmere 17. Det var ikke bra.

Jeg leser en studie med for meg svært overraskende funn: "Lettere, men ikke mye sunnere". Der står det at man som overvektig indirekte velger mellom å gå ned i snitt 40 kg, men ikke leve sunnere eller å gå ned i snitt 10 kg og få en sunnere livsstil på kjøpet. Det står at de ikke-opererte økte sitt inntak av grøntfôr mens hos vektopererte gikk det ned med 25%. Jeg har ikke selv gjort egne notater på dette, men jeg forsøker å være bevisst hva jeg putter i kroppen og forsøker å lage middager bestående mye av kylling og fisk og grønnsaker. Dette er viktig, ikke bare for meg, men også for han jeg har valgt å dele livet med som ikke får hjelp av en liten magesekk.

Jeg ser av Facebook-grupper for vektopererte at det er mange som enten ikke går ned det de hadde håpet eller som legger på seg igjen etter vektoperasjonen. I artikkelen "Slankeopererte blir overvektige igjen" står det at én av fire ser seg nødt til å oppsøke hjelp på nytt etter vektoperasjonen: "De har ikke endret livsstilen nok til å holde på vekttapet. En ny vekt forutsetter en ny livsstil." For å få dekket vektoperasjon av det offentlige i dag, må man enten ha en BMI på mer enn 40 eller en BMI på 35 eller mer med tilleggssykdommer (f.eks. PCOS, diabetes og/eller høyt blodtrykk). Men NRK avslutter artikkelen: "Mange som oppfyller disse kravene, får likevel nei til operasjon. Det skyldes at de ikke er i stand til å endre livsstilen sin.".

Og jeg klikker videre og finner artikkelen Begrenset effekt av terapi før slankeoperasjon" hvor det blitt gitt kognitiv terapi i forkant av en vektoperasjon for å bryte med forstyrrede spisemønstre.

I artikkelen kan jeg lese: "Tidligere undersøkelser har vist at opptil en firedel av pasientene som henvises til slankeoperasjon, har forstyrrede spisemønster, som ukontrollert, følelsesstyrt eller impulsstyrt spising. Dette henger ofte sammen med faste personlighetstrekk, spesielt nevrotisisme, som gir økt tendens til depresjon, angstfølelse og sårbarhet for stress. "

Forskeren kommer med følgende eksempel: "En dame sitter hos legen. Hun har lagt på seg seks kilo, og nå får hun kjeft. Hun føler skyld og skam og har det forferdelig, og går ut av legekontoret med kaldsvette og hjertebank. Etterpå går hun inn på nærmeste 7-eleven og kjøper pølser og sjokolade. Det regulerer nemlig ned negative følelser. Når du spiser energitett mat full av fett og sukker så får det hjernen til å skille ut dopamin. Det demper indre uro på en kortvarig måte. Det blir en slags selvmedisinering, på samme måte som noen bruker alkohol til å dempe vonde følelser. Men virkningen er snart forsvunnet. Og etterpå kommer angeren og selvbebreidelsen, som igjen kan utløse mer destruktiv adferd: Nå har jeg har sikkert spist 500 kalorier. Jeg har sprukket og kan like gjerne kjøpe en sjokolade til." I terapien jobber man med hendelsen og finner ut av hva som utløste de negative tankene og følelsene. Hun sier: "Jeg pleier å si: Du har spist en troika, ikke drept noen. Du kan tenke at du skal spise en troika til, men at du kanskje skal vente til lørdag med å ta den."

Og helt til sist deler jeg her en viktig artikkel med alle som kjemper og kjemper mot vekten: "Derfor er det så vanskelig å holde vekta". Jeg skulle gjerne ha sitert hele artikkelen fordi jeg synes den er så beskrivende, men får nøye meg med dette:

  • I dag er vi ekstremt eksponert for fristende mat, sammenlignet med situasjonen for noen tiår siden.
  • For det første skrus forbrenninga ned: Kroppen setter seg selv på sparebluss og klarer seg med mye færre kalorier enn normalt.
  • For det andre kjører kroppen i gang sterke tiltak for å få tak i mer mat.
  • Sulthormoner justeres opp slik at sultfølelsen øker. Kroppen sier: Du må spise! Dette er livsfarlig!, fortalte Johnson.
  • Samtidig får du en større nytelsesfølelse av å spise. Lysten på mat med mange kalorier øker. Dette er faktisk noe man kan måle.

Alkoholproblemer etter vektoperasjon

Jeg har kommet over en tankevekkende artikkel i VG med tittelen "Fedmeoperasjon øker risikoen for alkoholisme". Der har de forsket på 30 vektopererte, deres alkoholvaner og hvordan kroppen tar opp alkohol før og etter operasjonen. De forklarer at siden magesekken er så liten, skjer opptaket av alkohol raskt. En person hadde et alkoholopptak på 43% før vektoperasjonen og nærmere opp mot 100% etter vektoperasjonen. Forskningsdeltakerne har både måttet drikke alkohol og har fått sprit intravenøst rett i blodet.

Det står at resultater fra en undersøkelse i Tyskland, viser at så mange som 11% av vektopererte utvikler alkoholproblemer etter en vektoperasjon. "Det har vært noen få studier tidligere, som tyder på at alkoholmisbruk kan være et problem blant fedmeopererte. I klinikken møter vi også tidligere fedmeopererte som forteller at de har fått alkoholproblemer. Selv om de nå ser normalvektige ut." Det står videre at folk går fra sosial drikking til fyll og hardt misbruk og mange utvikler drikkevaner som sømmer seg for tenåringer og ikke voksne mennesker.

Og: Hvorfor? De poengterer først at alkoholproblemer er tabubelagt siden det innebærer tap av mestring og kontroll. Flere pasienter erstatter trøstespisingen, som kanskje var en medvirkende årsak til at man ble overvektig, med trøstedrikking: "Det er en del med spiseforstyrrelser som nærmest selvmedisinerer seg selv med mat, da de opplever at maten er affektdempende. Det vi frykter er at alkohol tar matens plass etter operasjoner som gastric bypass. Det er også viktig å være obs på dette, og åpen med pasienten om de ulike operasjonsteknikkenes komplikasjonsprofil."

Jeg avstår fra å drikke alkohol og bruke det i maten. Eneste er at jeg i blant tar 2 ss Minttu (40% sprit med mintsmak) i en kopp kakao, men dette må jeg også være litt varsom med siden Minttu ikke går godt sammen i fall jeg må ta smertestillende (A- og B-preparater). Det har skjedd et par ganger og reaksjonen kommer umiddelbart med slapphet og trøtthet. Jeg hadde heller ikke problemer med trøstespising som årsak til min overvekt.

Men det er ikke bare alkoholproblemer som kan melde seg etter en vektoperasjon. I artikkelen "Nesten alle får bivirkninger etter fedmeoperasjon" nevner de at så mange som 68% av vektopererte er til legen med senvirkninger, men 87% melder at de har fått et bedre eller mye bedre liv etter operasjonen. Vi kan lese: "1429 opererte ble spurt om komplikasjoner som magesmerter, diaré, tretthet, gallestein, nyrestein, lavt blodsukker, dumping - det vil si ubehag etter måltider og nevrologiske symptomer som prikking i fingrene.Hele 89 prosent opplevde ett eller flere symptomer som kan tilskrives operasjonen, mens 68 prosent hadde søkt legehjelp. Til sammenligning oppga 79 prosent av overvektige som ikke hadde blitt operert, at de hadde slike problemer, og 35 prosent hadde søkt legehjelp."

Nyttårsaften 2017

Godt nytt år til alle! Her passerte nyttårsaften helt rolig og stille. Jeg var ikke helt i form og dermed ble det bare taco som gjesten vår fikk servert, men hun virket fornøyd med det. Når vi lager taco, blander vi alle salatingrediensene i samme bolle som en helt vanlig salat. I går hadde jeg i tillegg oppi druer og klemmentiner - nyttårstaco. Jeg synes vel og merke at klemmentinene tok litt for mye av smaken til resten av ingrediensene i salaten. Vi satt og småpratet om alt og ingenting, fra halloween, til julebokk, til de kjedebrevene som ble sendt til hverandre da vi var barn mens vi spiste en og annen bit med håndlaget konfekt som samboeren min var kommet over på Meny noen dager før jul. Vi så også på den tradisjonelle H. M. Kongens nyttårstale.

På lørdag hadde jeg laget yoghurtis med bringebær og sjokolade. Da hadde jeg laget bringebærsmaken av saften som 500 g bringebær ga ved at jeg kokte de opp, moste de så godt det lot seg gjøre med stavmikser og silte ut saften. Jeg blandet denne sammen med gresk yoghurt. Jeg smakte til med 2 ts vaniljesukker og 3 ss melis (som var hentet fra denne) før jeg kunne si meg fornøyd. Jeg blandet til sist inn hakket mørk sjokolade - jeg fant ikke mørke sjokoladeknapper. Jeg rørte i denne hver halve time i til sammen 5 timer etter at den var satt i fryseren, men likevel hadde den litt iskrystaller i seg. Smaken var likevel svært god.

Venninnen min måtte dra igjen allerede kl. 21.30. Jeg hørte litt på lydbok og 9 minutter på det nye året gikk jeg og samboeren min ut for å ta galskapen nærmere i øyesyn. Jevnt gjennom hele kvelden hadde en nabo skutt opp raketter og sannelig hadde han ikke igjen noen da vi kunne ønske hverandre godt nytt år.

I dag kunne vi se på nyhetene at i alt 9 personer fikk øyeskader etter ulykker med nyttårsraketter ved inngangen til 2018. Flertallet var dessverre barn. En mann måtte fjerne øyet. Øyelege Nils Bull sier at det nå er en halvering av øyeskader på to år. Ingen av de skadede brukte vernebriller. De siste 14 årene har 230 personer fått øyeskader og derav 65 alvorlige.

Hvor finner vi gelatin?

Jeg sitter og leser litt om gelatin og pulver vs. plater. Jeg fant en artikkel på Wikipedia om "Gelatin" og jeg tenker: Man skal sannelig være bevisst hva man putter i munnen om man følger en vegetariansk/vegansk livsstil. Jeg vet at gelatin brukes i medisinkapsler, men det var f.eks. nytt for meg at gelatin brukes i kosttilskudd (som proteinkilde). En vegetarianer/veganer må dessuten følge med på hva man får i seg av øl, vin, eddik og eplejuice siden dette også kan inneholde gelatin. Du finner gelatin i bl.a. vingummi, syltetøy, sjokolade, gelé, puddinger, kakekrem og lakris. Gelatin finner man også i blodplasmaerstatninger og kosmetikk, men dette er jo ikke noe man spiser og går kanskje ikke under en vegetarianers livsstil, men en veganer må nok passe litt mer på der. Det finnes gelatin som oppfyller religiøse krav innen islam og jødedommen. Det står følgende fire setninger om alternativer til gelatin: "Det finnes alternativer til animalsk gelatin. Fra alger kan det utvinnes forskjellige geleringsmiddel, blant annet agar. Også pektin fra bær og frukt kan sammen med sukker danne gelé. Fruktkjernemel fra johannesbrødtre og guarana kan brukes som geleringsmiddel."

Enkelte bloggere fremstiller det som om vi mennesker ikke kan overleve uten gelatin, som f.eks. på Heleneragnhild.no: "Gelatin har jeg skrevet om mage ganger før. Dette er proteiner som kommer fra ledd og sener og som inneholder aminosyrer som er gunstige for kroppen. Dette proteinet er en av hovedgrunnene til at jeg snakker så varmt om kraft, noe du kan lese mer om i denne artikkelen. Der går jeg gjennom endel forskning knyttet til gelatin og dens effekter på ledd, hud, tarm, betennelser og vektregulering. Selv elsker jeg å bruke både kollagen og gelatin i hverdagen. Jeg merker bedring av tarmfunksjon, hudstruktur og smerter. Gelatin er rett og slett «kokt» kollagen og blir stiv når den avkjøles. Denne kan du derfor bruke til å lage gelefigurer og gele. Kollagen hydrolysat kan løses opp i både varm og kald væske så dette kan du tilsette til smoothie, kaffe, te, vann osv."

Noen enzymer i visse frukter gjør at gelatinen ikke stivner om innholdet er for konsentrert. Dette gjelder ananas, kiwi, fiken og papaya. Jeg trodde også at sitron, lime og appelsin også burde stå på den listen, men ifølge Wiki gjør de ikke det.

Nøkkelord:

Eldre bor på tremannsrom

NRK skriver artikkelen "På sjukeheimen i Florø bur det folk på tremannsrom". Respektløst, mener jeg. NRK skriver:

"Mor hennar er 93 år gamal, og har fått fast plass på sjukeheimen på Furuhaugane i Florø. I meir enn eit halvt år har ho delt rom med to andre personar som ho ikkje kjenner.
- Det er veldig vanskeleg for ho. Ho sit klemt opp i ei gardin, og har ikkje noko privatliv. Før sat ho alltid og høyrde på radio, no torer ho ikkje, for ho vil ikkje forstyrre dei andre på rommet."

Og ordføreren uttaler seg: "– Vi har alltid praktisert det slik at folk som bur fast på sjukeheimen i Florø, dei skal ha einerom. Slik praktiserer vi det framleis." Hvordan kan han påstå at det praktiseres slik i hans kommune når NRK melder om at eldre mennesker bor på tremannsrom? Jeg synes at den måten å ta imot kritikk på er kritikkverdig av en ordfører.

Det hjelper ikke å si at det ikke er slik det skal være når det faktisk er slik. Da bør han vise hva han er god for og rydde opp i forholdene. Om ett år er ett år for sent: "Ordførar Ola Teigen lovar at ting skal bli betre om eit års tid, då vil nye eldrebustader stå klare.">

Nøkkelord:

Blinde som klikker

I Aftenposten i dag kan jeg lese artikkelen "Slik skal blinde August lære å se", som dessverre er en abonnementsartikkel. Men i ingressen står det:

"likk-klikk-klikk-klikk. Det er en særegen lyd som fyller gangene ved Hurdal syn- og mestringssenter. Lyden kommer fra en gjeng blinde, som vandrer rundt med stokk i hånden mens de lager klikkelyder med munnen."

Alle blinde må selvsagt bruke ønsket metode for å bruke ekkolokalasjon for å orientere seg. I dette tilfellet lager man klikkelyder med munnen og hører på ekkoet hvor det er vegger, møbler, dører. Selv skal jeg innrømme at jeg synes det er "blindete" å gå og lage klikkelyder med munnen. Jeg må medgi at jeg ikke liker å ha rykte som "hund blinde som klikker", for jeg vil være så normal som mulig og ikke skille meg mer ut enn det jeg allerede gjør som blind.

Jeg bruker også ekkolokalasjon, men jeg er ikke av de flinkeste. Jeg hører vegger, hvor det er døråpninger, disker, mennesker som står i veien, biler som står parkert, treklynger, murkanter og om det er stille nok, kan jeg høre at jeg nærmer meg en fortauskant som er høy nok (dvs. 6-7 cm høy) - og uten å klikke med munnen. Hva gjør jeg? Jeg hører på skrittene minne og lyden fra stokken. Nei, jeg går ikke og subber med føttene, men der det trengs, drar jeg foten en gang langs bakken. Det kan skje blant seende også.

I artikkelen "Enkelte blinde ser ved hjelp av ekko": "De som har lært seg metoden veldig godt kan for eksempel uproblematisk sykle eller til og med få en basketball oppi kurven."

De som er så dyktige imponerer meg utrolig og for å bli så dyktig blir man nok nødt til å klikke enten det skjer med munnen eller knipsing med hendene. Jeg kjenner en blind som hører lyktestolper og kan sykle, og igjen, det er imponerende.

Og hvordan er dette mulig? "Forskere har funnet ut at sanseinntrykk fra syn og lyd kan overføres via bein, hvor man kan overføre det ene «formatet» til det andre i sentralnervesystemet. En ny studie antyder at dette kan forekomme naturlig hos visse blinde individer når de benytter seg av ekkolokasjon, melder AFP Relaxnews. "

Jeg har det nok i meg, og mulig jeg kunne trent meg opp, men så var det det at jeg ikke ønsker å skille meg ut. Jeg var flinkere til å bruke ekkolokalasjon før jeg fikk førerhundbruker. Jeg husker at jeg alltid synes det ble vanskeligere å orientere meg når snøen kom, for da dempes alle lydene. Derimot, når det ble vår og snøen smeltet, ble ekkoet svært tydelig.

"Midt iblant dem står August Arnet Høyem (5). Han har gruet seg. For noen minutter siden formanet han moren om at hvis hun og pappa lærer seg den klikkelyden, må de aldri bruke den hjemme."

Kanskje jeg er som August?

Nøkkelord:

Bruker hørselen for å se - Psykologtidsskriftet

I artikkelen "Bruker hørselen for å se" i Psykologtidsskriftet står det en del punkter jeg ønsker å oppsummere. Jeg kommenterer de ikke, for det har jeg ikke kunnskap til, men jeg synes det er svært interessante betraktninger:

  • Hvis man er født blind, eller blir blind i veldig ung alder, vil hjernen forsøke å tilpasse seg dette ved å omstrukturere seg - en prosess som kalles nevroplastisitet. Det som helt konkret skjer, er at det auditoriske systemet (hørselen) prøver å kompensere manglene i synssenteret ved å ta over det visuelle systemet.
  • I hjernen har vi én del for akustisk prosessering og én for visuell prosessering. Nå ser vi at de som er født blinde, klarer å bruke også synscortex, som ligger i bakhodet, til auditorisk prosessering. På den måten hører de egentlig mye bedre enn folk som ikke er blinde.
  • Vi ser at blinde bruker flere deler av hjernen for å høre, slik at hørselen blir mye mer spesialisert. De kan for eksempel ta hørselen i bruk for å forstå hvilken retning en person som beveger gjennom rommet, går i. Sanseinntrykket, det vil si lyden, kobles faktisk til synssenteret og hjelper blinde til å navigere, sier Specht.
  • Han forklarer at denne typen omkobling ikke bare er begrenset til hørsel. For eksempel bruker blinde som leser blindeskrift med fingrene, de samme strukturene i synssystemet som seende bruker til å lese bokstaver.
  • Dette innebærer jo en sterk forandring av hjernen. Dermed er synssystemet i hjernen hos en blind person ikke uten funksjon, men koblet til andre sanser.
  • Hos de som ble blinde etter fødselen, endrer hjernen seg også, men ikke i like stor grad, og det tar mye lengre tid etter puberteten, sier forskeren, og forteller at dette er en viktig resultat som man også har sett i andre sammenhenger. Hjernen klarer å forandre seg også i voksen alder.
  • Nå vet man at hjernen kan forandre seg gjennom hele livsløpet. Den kan ikke lage nye nerveceller, men den kan lage nye forbindelse og styrke koblinger mellom de nervecellene som finnes. Dette er et sentralt aspekt i dagens grunn- og kliniske forskning, og et viktig element med tanke på aldring og på terapi etter hjerneskade, ifølge Specht.

Svært interessant og litt senere skal jeg ta for meg en annen artikkel i det samme tidsskriftet.

Nøkkelord:

Sykkel-VM i Bergen

Nå har sykkel VM her i Bergen blitt avviklet. Det har blitt til mye bryderi for mange av byens innbyggere som har villet leve et tilnærmet normalt liv under VM-et. Assistenten min jobber på Haukeland Sykehus enkelte helger og selvfølgelig helgen under VM. Det var så og si umulig å finne parkeringsplass og på lørdag endte hun opp med en bot på 600 kr., men klok av skade valgte hun å stå parkert i et parkeringshus for 120 kr. neste dag.

Assistenten min kunne fortelle at Bergen kommune hadde gått til anskaffelse av El-sykler til ansatte i hjemmesykepleien i de berørte bydelene for å kunne utføre tjenestene. Jeg trodde ikke på det, men ved et raskt søk i samarbeid med Mr. Google fikk jeg opp artikkelen "Sykkel-VM tvinger sykepleierne ut på El-sykkel": "Totalt har hjemmesykepleien i Bergen kjøpt 30 sykler for 553.00 kroner. Det tilsvarer 18.433 kroner per sykkel." Galskap? Absolutt. Kommunen har gått inn med mer enn 20 millioner kroner til sykkel-VM, dvs. mer enn 2 millioner pr. dag, og da regner jeg med at alle timene med planlegging og forberedelser ikke er tatt med i beregningen.

Og skal jeg tro hjemmesykepleien i Bergen rett, kan det se ut til at de vil fortsatt satse på El-sykler: "Vi tar dette løftet nå da vi har større behov for mer fleksible fremkomstmidler når bilene er hindret i enkelte soner. Bergen består av en del bakker, og da er elsykler gode å ha der det ikke er så lang avstand mellom hjemmetjenesten og dem som trenger hjelp, sier hun."

Og Bergen kommune orienterer om parkering og trafikk under VM: "Under rigging før og etter VM må veiene være fri for biler. Derfor startet innføring av parkeringsforbudet langs løypetraseen 10. september, og forbudet vil gjelde også et par dager etter sykkel-VM. "

Men nå er VM-et straks over - og godt er det! Jeg har unngått sentrum i disse dagene. Store deler av sentrum har vært stengt hele tiden og bybanen har kun gått til Bystasjonen.

Men siden det er VM i sykling, må jeg ta med en liten sportsbegivenhet. Det var en som trolig angrer nå i ettertid: "Moscon hadde nemlig jukset etter velten. TV-kameraer fanget opp at Moscon holdt fast i en følgebil i flere sekunder, noe som tillot ham å komme raskere tilbake igjen i feltet."

Nøkkelord:

Dikemark psykiatriske sykehus på midten av 1900-tallet

Jeg ble tipset av en venninne om boken "Pasienten" skrevet av Trude Teige. Selve boken er en kriminalroman som handler om en forsvinning av en 18-åring: "Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller."

Det som interesserer meg mer, er bakgrunnen for boken. Pasienten, Krøser, som døde i 1993, var pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i mer enn 50 år. Det var ikke uvanlig på den tiden at folk var innlagt på livstid. Familien ønsket ikke å ta vare på en gal person og de hadde ikke antipsykotiske og antidepressive medisiner. På sykehuset var det ca. 2.000 pasienter. Den beste behandlingen mente man at var ved å gi pasientene arbeid og vakre omgivelser. På den tiden var sykehuset selvdrevet og det var et lite samfunn i samfunnet som t.o.m. hadde egne "dikemarkpenger".

I dag er sykehuset nedlagt og på Aschehaugs Ugla-side kan jeg lese: "Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig."

Og videre: "Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner."

Hovedpersonen i boken brukte årene på sykehuset til å lage parfyme. Den dag i dag står det krydderposer og flasker med håndskrevne ettiketter på. Hans spesielle hemmelighet når det kom til produksjonen av parfymen, var å tilsette den noen dråper av sin egen urin. I et hjørne i arbeidsrommet hans finner man tøyposer med sorte steiner i som han mente var diamanter. Han skrev og sendte et manuskript, men det ble refusert og hans drøm lagt i ruiner.

Først må jeg si at jeg synes det er skammelig av staten å la et sykehus ligge øde og bokstavelig talt forlatt slik bygningene på Dikemark Psykiatriske sykehus har blitt. Det er synd at så flotte bygninger og et fint område skal stå og gradvis forvitre, ute som inne. Jeg tenker: Hvilket flott museum kunne ikke dette ha blitt? Et museum som fortalte mye om livet på et psykiatrisk sykehus på 1930-tallet og hvilken behandling og terapi pasientene fikk - eller ikke fikk. Hva som var tanken bak institusjonaliseringen av de som var psykisk syke. Og, ikke minst, mange spennende historier om pasienter, før og etter innleggelsen, som bodde på sykehuset i årevis, ofte livet ut. Hvordan var hverdagen som pasient?

Noe annet jeg synes er skammelig, er at det kan se ut til at bygningene er forlatt i hu og hast og at man ikke har hatt tid til å rydde opp etter seg. Jeg er glad for at hjernene er sendt til forskning, men jeg synes det er uverdig at man fremdeles kan finne blodprøver, urin og rester av tørket avføring i laboratoriet. Slikt kalles ikke respekt for individet i mine øyne. Men det avspeiler kanskje synet man hadde på psykiatriske pasienter på den tiden? Litt satt på spissen: De er ikke noe å samle på. En ting er sikkert, man vil ikke se seg tilbake. Det gjør man kanskje rett i, for psykisk syke mennesker ble ikke godt behandlet og den delen av den norske historien har flere mørke kapitler som holdes i skyggen. Men jeg tenker at nettopp derfor er det viktig at vi ikke glemmer.

Nøkkelord:

Snåsamannen er ikke bare healer, men han spår også om politikk

I artikkelen «Slutten nærmer seg» (for Snåsamannen) viser han litt av seg selv. Han er mest kjent for sine synske evner og varme hender, men han sier også litt om politikk. I artikkelen er han litt personlig: « – Det ble gjort mye narr av meg da jeg var yngre. Folk lo av meg, det var ikke bra.» Men videre: «Men mange av dem ble stille da de så hvordan jeg helbredet både lamme og døve. Men det jeg aldri fortalte er at det er Gud som hjalp meg, det er han som har gitt meg kreftene til å helbrede folk. Jeg har bedt mye til ham, forteller Gjerstad til Spaniaavisen.»

Om det er Gud eller ikke som har gitt Snåsamannen sine evner, ønsker ikke jeg å være dommer over, men jeg tenker det viktigste er at hver enkelt får ha sin tro enten man er Snåsamannen eller en som oppsøker ham for å bli helbredet. Om det gir en personlig trygghet i livet er ingenting bedre og om man, som Snåsamannen har gjort, hjelper tusenvis av mennesker til å bli helbredet, er det gull verdt for hver enkelt som får oppleve dette. Kanskje er det Guds kraft eller kanskje er det ens egen vilje og tro som gjør det mulig?

I avisen Vårt Land står det å lese i artikkelen «Klokketro»:

«Det er ikke eneste gang han har hjulpet folk med synet. Han forteller om ei jente som kom med hvit stokk for å få hjelp. Han tenkte det var meningsløst å gjøre noe med det. Men tredje gangen hun var der, kunne hun se folk og biler utenfor.
- Hvorfor skulle hun få synet når jeg ikke trudde på det? Det var for å sette meg på plass. Det var ei makt som tvinga meg til å tru. Når jeg opplever slikt, så blir ikke jeg stor. Jeg blir liten og ydmyk, for dette har ikke jeg utrettet. Det har jeg fått.» /em>

Jeg nevnte at Snåsamannen også uttalte seg innen politikken, men også innen religion:

«Nå frykter Gjerstad at den norske kulturen er i ferd med å forvitre, og forventer at den negative utviklingen bare vil aksellerere.
- I dag finnes det så mye vondt. Det er krig overalt, uærlige mennesker, og alt handler om penger og økonomi. Kirkene stenger, og du skal se at snart en dag blir korset fjernet fra det norske flagget. Vi må ta vare på kulturen vår, de gode verdiene, oppfordrer Joralf Gjerstad.»

Han uttaler seg også om amerikanernes valg av president Donald Trump: «De kommer til å ta ham. Trump blir skutt, sier Gjerstad til Namdalsavisa. Bare dager før innsettelsen av Donald Trump (70) som president spår Gjerstad at 70-åringens presidentperiode vil ende med død. Gjerstad tidfester ikke hendelsen konkret.»

Nøkkelord:

Elendig mat på sykehjemmet sammenliknet med fengselet

Jeg kan lese i Dagbladet om «Fengselsmaten får terningkast fem, sykehjemsmaten får stryk»: «I fengselet fikk vi skikkelig god fårikål. På Høgskolen møtte vi delikat salatbar og mange gode smaker. På Halden sykehjem fikk vi lyst til å snu i døra. Vekk fra den innestengte lukta og den triste maten som har som eneste misjon å være vomfyll. Vi er ikke i tvil. De spiser best i fengselet.»

Min umiddelbare tanke etter å ha lest overskriften var: «Så trist...» Ja, det er trist. Eldre mennesker skal ikke behøve å spise lite appetittlig og smakløs mat. Det skal ikke innsatte i norske fengsler heller, men det skal ikke være slik at det er forskjell rundt omkring. Jeg tenker også at er det noen som virkelig trenger god og smakfull mat, er det nettopp eldre mennesker som trenger den næringen de kan få for å holde seg friskest mulig både fysisk og psykisk.

«Maten varmes opp og anrettes på avdelingen, her på tallerken med sennep og ketchup. Makaronistuingen har liten eller ingen smak, potetene smaker gammelt, persillen er brun, pølsene tørre og smaker dårlig.» Denne maten koster 134 kr. pr. Porsjon til sammenlikning med en kostpris på 86 kr. for innsatte ved Halden Fengsel som denne dagen fikk en velsmakende fårikål. Inkludert i de 86 kronene, er også frukt, yoghurt, dessert og kake.

Bård Brimi uttaler: «Å fytti rakkern, dette var vondt. Pølsa må være den billigste på markedet, makaronistuingen minner om en melklump. Hadde dette blitt servertandre steder, ville det blitt ramaskrik. Men de eldre er så høflige.» Men ifølge avdelingslederen på korttidsavdelingen, klager de færreste av pasientene på sykehjemmet - og hva da med de som er fast beboende på sykehjemmet? Derimot, i fengselet vet noen å klage på maten. Sykehjemmet kommenterer og innrømmer med dette at maten kanskje ikke var den beste: «Dere var ekstra uheldig med menyen i dag. Beboerne får vanligvis grønnsaker og variert kost. Mange får ønskekost, og mange sier at maten er god.»

Når de tester maten i fengselet, er kommentarene:

  • Dette er kvalitet. Ekte mat som smaker hjemmelaget. Jeg hadde gjerne spist to porsjoner. Og kunne laget denne selv.
  • Hadde jeg sittet inne og fått servert denne fårikålen, ville det vært en god dag i fengselet, supplerer Aase Dotterud.
  • Kjøttet er riktig kokt og servert uten bein og slintrer, noe som gir følelse av luksus. Potetene er passe kokt. Litt fratekk for litt lite kål og litt for få hele pepperkorn.»

    Fengselet kommenterer: «Straffen for de innsatte ligger i frihetsberøvelsen, ikke i maten. Vi serverer samme mat til de innsatte som i de ansattes kantine og får gode tilbakemeldinger. Men, det er klart, sitter du i 14 år, er det ikke til å komme bort fra at man kan bli lei.» Og jeg tenker: Hva da med de eldre menneskene som bor på sykehjem i 20 år?

    Jeg søkte litt mer på Halden Fengsel og det var kanskje ikke en «rettferdig» sammenlikning når man sammenlikner Halden fengsel, som er et lærested for serverings-, kokk- og restaurantfaget. Men, ikke for det, jeg roser ikke at eldre må leve på vomfyll.

Nøkkelord:

Litt tanker om barneoppdragelse

I dag har jeg lest to tankevekkende artikler med to helt forskjellige holdninger til hvordan barn skal behandles og oppdras. I artikkelen til Malin Meekatt Birgersson «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn» og hun sier bl.a. med litt ironi i tonen: «Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.»

Først må jeg få lov til å understreke med tykk tusj at jeg er ingen barnepedagog, men jeg har gjort meg opp noen tanker etter å ha lest litt pedagogikk, interessert meg for barneoppdragelse og jobbet tett på førerhunder i 16 år. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke parallellene mellom hunder og barn for sterkt, men jeg vet, både på meg selv og når jeg ser responsen på hundene mine, at positiv respons, har mye større virkning enn negative tilbakemeldinger og korreks. Slik er det også med oss mennesker. Når vi får gode og positive tilbakemeldinger på det vi gjør, får vi lyst til å fortsette med det vi gjør og vi ønsker å gjøre det bedre. Barn trenger å få veiledning om hvordan de f.eks. skal oppføre seg ovenfor og blant andre barn og voksne, men det er stor forskjell på hvilket resultat man får om man enten gir positiv eller negativ tilbakemelding.

På 1980-tallet ble det utgitt en bok med en talende tittel for hvilket syn som rådet av synet på hundeoppdragelse på den tiden; «Du er sjefen» av Geir R. Nordenstam, som handler om at hunder skal tuktes og straffes til lydighet. Resultatet var at man fikk en hund som gjorde slik du ba den om å gjøre, men du fikk også en redd og usikker hund. Det samme gjelder også barn. Likevel, alt med måte. Det skal være lov å si «nei» til både hunder og barn, og noen ganger må vi korrigere de. Det er, heldigvis, hverken lov til å slå hunder eller barn, men vi kan snakke med de. Vi kan si «nei» til førerhunden om den ikke stopper for en kant, ta den tilbake, slå lett på kanten med stokken og si «passe på» og la den forsøke på nytt. Alle må få en ny sjanse og vise om de har forstått eller ikke.

Birgersson kommer med følgende eksempel: «Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit?»

Når et barn sier noe så uforskammet til sin mamma, må barnet få beskjed om at slik snakker vi ikke. Det handler om å lære å ha respekt for andre. Om hun sa det slik hun beskrev her og det ikke ble gjort med høy, men bestemt, stemme synes jeg hun gjorde det på en god måte. Barn har oftest svært god hørsel og det er ikke nødvendig å rope til dem. Jeg mener at det beste er å være bestemt og konsekvent. Og igjen, det gjelder også for hunder. Da vet barn og hunder hva de skal og ikke skal gjøre og de vet hvilke rammer de har å forholde seg innenfor. Flex vet at når det ringer på døren, skal han gå på plassen sin og ikke komme og hilse på besøket før jeg sier «vær så god». Dette vet han fordi jeg har vært konsekvent og gjort det slik siden den dagen han flyttet inn hos meg.

Videre skriver Birgersson: «Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje... i et par minutter. Men den kommer tilbake.» Jeg tror, som henne, at kjærligheten ikke forsvinner og barn har godt av grenser, men om grensene settes slik at barnet blir redd, har man ikke «kjærlighet» slik jeg tenker på den, men et nært og usikkert bånd fordi barn alltid er lojale overfor sine foreldre sine nesten uansett hva de gjør mot dem. Husk på hunden som ble redd og usikker...

Og videre leser jeg i artikkelen «Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn» hvor Håvard Tjora blir intervjuet. Som kontrast til Birgersson sier han følgende: «Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig. Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.»

Og han sier det jeg var inne på tidligere, at vi har alle behov for å få positiv tilbakemelding på det vi gjør: «Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!» Når jeg underviser i punktskrift på Blindeforbundets rehabiliteringskurs bruker jeg positive tilbakemeldinger bevisst. Hele tiden under selve lesningen og om det er en gruppe som kommer mye lengre enn de andre, kan jeg selv om det kanskje ikke er helt pedagogisk riktig, si at «dere er den gruppen som har kommet lengst.» Da viser det seg at det skaper en positiv «konkurranse» blant deltakerne og iveren og interessen øker.

Og til sist, som et lite svar på morens tilbakemelding på den uforskammede gutten: « Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.» Ja, svaret er innlysende i de fleste tilfeller, men i eksempelet til Birgersson mener jeg at det er riktig å snakke til barnet selv om andre hører på; det er viktig at de andre barna til stede også skal få vite at dette ikke er grei adferd.

Og, vi kan jo også ha regelen som en venn på Facebook kom med: Å tørre å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som
publikum.

Nøkkelord:

For tidlig fødsel er farligere enn først antatt

Jeg ble født 12 uker for tidlig og veide under 1 kg. Det var pga. oksygenet i kuvøsen at jeg fikk synshemningen (ROP) og nevrologene tror epilepsien kommer fra den premature fødselen.

I dag kom jeg over artikkelen «For tidlig fødsel farligere enn først antatt» i Aftenposten fra 2011. Mer enn 4.000 barn i Norge blir født for tidlig og de fleste som er født inntil 4 måneder før tiden overlever takket være godt medisinsk utstyr. Likevel, de minste barna som overlever har størst risiko for å pådra seg fysiske og kognitive funksjonsvansker.

Ifølge artikkelen ble det gjort en undersøkelse på 900.000 barn født i perioden 1967-1983 og den viste for meg noe oppsiktsvekkende at friske for tidlig fødte barn fikk større problemer som voksne:

  • Færre er gifte eller samboende
  • Færre har høyere utdannelse
  • Færre har høyere lønn
  • Flere er avhengige av sosialstønad
  • Flere går på uføretrygd

Men, det står i artikkelen: »«Han sier likevel at sammenhengen mellom prematuritet og sosiale problemer er mindre enn sammenhengen mellom for tidlig fødte og funksjonshemninger.» Det kommer ikke frem hvor mange prosent av de som er listet opp har en funksjonshemning eller ikke. Andelen funksjonshemmede som mottar uføretrygd er høyere enn befolkningen ellers. Ikke kun pga. funksjonshemningen, men fordi det er vanskeligere for funksjonshemmede, på tross av høy utdanning, å komme inn i arbeidslivet.

Nøkkelord:

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

Røyking er ikke inn lenger

Dagbladet skriver artikkelen ang. at man ikke skal skylde på barna når røykpakker og snusbokser «nøytraliseres» ved at farger og logo fjernes. Argumentet er «for barnas skyld», men er det for barnas skyld? Som det også står i artikkelen: «Alle godsakene foreldrene ikke vil du skal høre på. Og som vi alle vet, smaker den forbudte frukten ekstra godt.»

De mener at i 2025 vil så å si alle ungdomsmiljøer og befolkningen ellers være røukfrie. De skriver at for 10 år siden røyket ca. 20% av ungdom i alderen 16-24 år mens i dag er det ca. 4%. Det tror jeg kan stemme. Nå er jeg godt over den aldersgruppen det vises til, men mange av mine venner røyker ikke. Selv har jeg ikke tatt et drag av en sigarett, trolig takket være at jeg synes det var en motbydelig lukt og ubehagelig når mine foreldre røyket. Min far sluttet først og noen år kom min mor etter. Min søster og hennes samboer røyker ikke. Jeg tror at bevisstheten om skadeligheten det er både for røykeren selv og de rundt de røykende, har ført til reduksjonen vi ser. Når min mor fremdeles røyket gikk hun ut i sommerhalvåret og satt under kjøkkenviften i vinterhalvåret. En annen positiv konsekvens av å ikke røyke inne er at man ikke trenger en like omfattende julevask av taket i stuen. Når de røyket inne i stuen ble taket helt fettet og litt gult av all røyken.

Og Dagbladet avslutter konstaterende: «Historien har en tendens til å gjenta seg, og dette er intet unntak. For vi har aldri hatt mangel på gode intensjoner i vårt moderne vestlige samfunn, men gode løsninger er det verre med.»

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Nyheter