Vekt og vektoperasjon

Dumping etter Gastric sleeve

Noen mener at de som har tatt Gastric sleeve-operasjon ikke kan få dumping. I september 2013, dagen etter at operasjonen var utført, opplevde jeg min første dumping. Jeg forstod det ikke da, men har sett det nå i ettertid at det var symptomer på dumping jeg opplevde. Jeg var nok litt for grådig der jeg gaflet i meg en silt bringebæryoghurt litt for fort. Jeg ble slapp og uvel. Andre reaksjoner jeg kan få ved dumping, er svetting, skjelving, svimmelhet, kvalme og økt hjertefrekvens. Jeg vet om andre vektopererte som ofte opplever å få diaré, men dette har jeg ikke opplevd selv.

Jeg har spurt mange om hva dumping skyldes og hva som skjer i kroppen, men jeg har ikke funnet noe godt svar hverken hos bekjendte eller på nettet, men i dag kom jeg over artikkelen "Dumping syndrom" fra NHI.no hvor det står at dumping skjer når mageinnholdet kommer for raskt ned i tarmen.

En normal mage fungerer slik: "Etter et måltid fylles magesekken med mat. I magesekken spaltes maten ved hjelp av enzymer og saltsyre til mindre matpartikler. Dette gjør at maten lettere kan fordøyes lenger nede i tarmen. Magesekken slipper regelmessig ut små porsjoner med delvis fordøyd føde til tarmen, noe som gjør at det tar flere timer før magesekken er tømt etter et måltid."

Det står at følgende skjer når innholdet i magesekken slippes for raskt inn i tarmen: "Strekket på tarmveggen utløser en rekke symptomer, både nervesignal og gjennom frigjøring av signalstoffer. Strekk i tarmveggen kan gi både kvalme, smerter og det kan forårsake økt tempo i passasjen gjennom tarmen - noe som medfører diaré. Dumping syndrom kan også føre til at væske forlater blodbanen for raskt. I likhet med nervesignalene (vagus-respons) kan dette gi blodtrykksfall med slapphet, uvelhetsfølelse, svimmelhet og reaksjonen kan bli så kraftig at man besvimer."

Dette ga svar og forklaring på mye. Jeg kan også her lese hva som skjer når jeg får dumping etter å ha spist noe søtt: "I noen tilfeller kan dumping syndrom svekke blodsukkerreguleringen. Dersom mageinnholdet inneholder mye sukker kan det forårsake en rask blodsukkerstigning. Kroppen vil overkompensere med å frigjøre for mye insulin, og vi får et påfølgende blodsukkerfall som en reaksjon på dette. Sukkermolekyl er små, noe som gjør at de kan forårsake en stor partikkeltetthet i tarmhulen. Dette tiltrekker ekstra mye væske. Sukkerrik føde er derfor det som kan gi mest plager ved dumping syndrom."

I artikkelen står det også om symptomer ved sen dumping som skyldes at blodsukkeret er blitt for lavt. Symptomene kan være svimmelhet, svakhet/utmattelse, svetting, angst/nervøsitet, hjertebank, besvimelse, forvirring, diaré og lavt blodsukker.

Til slutt kommer de med følgende råd for å forebygge dumping:

  • Spis mindre måltider
  • Unngå drikke til måltidene
  • Endre kostholdet ditt - spis mat med færre raske karbohydrater
  • Øk fiberinntaket
  • Unngå alkohol
  • Tygg godt
  • Unngå mat med mye syre
  • Tilbered mat på en sunnest mulig måte - kok, grill eller bak maten
  • Sørg for å få i deg nok vitaminer, jern og kalsium
  • Legg deg ned rett etter at du har spist

Min erfaring er at jeg må holde meg så og si helt unna drikke under og etter et måltid. Jeg kan kun ta minimale slurker om jeg får behov for å fukte ganen. Det har jeg fått erfare på den harde måten ved to ganger å ha hatt spontant oppkast etter at jeg har drukket - mens jeg har sittet på restaurant og ikke rukket å komme meg på toalettet... Mange tenker at det høres ille ut å ikke kunne drikke under et måltid, men dette er ikke noe savn. Jeg opplever ikke et udekket behov for å drikke og det har blitt like naturlig som det tidligere var å ta en slurk av vannglasset. Men, jo, mye gjærbakst må jeg holde meg unna. Det blir for tørt.

Minimagetesten er nå gjennomført

Nå har jeg fullført «minimagetesten» og jeg kan ikke annet enn å si meg fornøyd. Jeg kjørte også moset mat i går (dag nr. 4). I dag gikk jeg på vekten og siden tirsdags morgen har jeg gått ned 1,1 kg. I dag ville jeg innvilge meg litt melkesjokolade, 9 ruter, men jeg kunne bare konstatere at jeg reagerte på sjokolade som rett etter operasjonen: «Isj, denne er altfor søt!» Samboeren min fikk de fem siste rutene.

Jeg kan lese: «Forstoppelse: Omlegging til en høy-protein diett kan noen ganger resultere i forstoppelse. Dette kan avhjelpes ved å spise fiberrik frukt eller grønnsaker. En porsjon om morgenen, og en om ettermiddagen. Frukt: epler, bær, aprikos, melon, pære eller appelsin. Grønnsaker: grønn salat, zucchini, agurk, spinat, sommer-squash og aspargesbønner.» Jeg har ikke opplevd forstoppelse. I hvert fall ingen som har kunnet kjennes som fysisk ubehag, men jeg har ikke måttet gå på toalettet siden søndag. Dette er imidlertid ikke uvanlig for min del. Jeg går på toalettet 2-3 ganger i uken etter at jeg ble vektoperert.

Minimagetesten dag nr. 3 - Moset kost

I dag er jeg på dag nr. 3 på «minimagetesten» som består av moset mat - det er jo rene luksusn hva utvalget av mat angår! Jeg har ikke fått i meg alle måltidene jeg burde i dag heller, men det får jeg la passere. Jeg har oppdaget enda en positiv respons på «minimagetesten»: Jeg blir mett av mindre porsjoner. I dag spiste jeg to små, tynne pannekaker og ble litt for mett enn det jeg egentlig skal bli på «minimagetesten». Pannekaker er kanskje ikke moset mat, men jeg tygget den godt før den gled ned i svelget. Det er viktig å få i seg proteinrik mat under «minimagetesten» og hva med det i pannekaker? Jo, jeg hadde oppi 2 dl proteinpulver.

Dag 3 - Myk/most protein:
Anbefalt protein: Tunfisk eller laks, blandet med sitron og krydret med salt og pepper. Egg, kokt eller stekt, omelett eller eggerøre, krydret med salt, pepper og kanskje salsa? Fersk myk fisk, som makrell i tomat. Dette starter deg med myk/most protein.
Mål opp porsjonene dine til 1 kopp, eller 120 - 180 ml. og spis kun til du er mett, ikke overmett.
Husk; ikke drikk vann eller annen drikke før det har gått 30 min. før og etter måltidet, og ikke drikke under måltidet. Denne testen hjelper oss å komme tilbake til sånn som vi hadde det rett etter operasjonen, og drikke til måltidene vil hindre deg i å få «føling med minimagen». Hvis du har behov for å tilsette rømme, majones el.l. til fiskemåltidet ditt, hold det på et minimum!
En av grunnene til at vi mister metthetsfølelsen vi hadde rett etter operasjonen, er at vi spiser såkalte «glide-mat», som er mat som er altfor bløt, og som ikke holder seg i minimagen lenge, men glir gjennom og rett ned i tynntarmen, og dermed oppleves det ikke noen metthetsfølelse siden maten ikke blir liggende.

Eksempler på moset kost:

  • Eggerøre
  • Kokt egg
  • Laks
  • Fiskepudding
  • Fiskegrateng
  • Fiskekaker
  • Pølser
  • Kokte grønnsaker
  • Potetmos
  • Kjøttkake/kjøttbolle
  • Lapskaus
  • Tomat og agurk
  • Banan

Dessert på moset:

  • Hermetisk frukt
  • Bær
  • Fromasj
  • Iskrem
  • Pudding
  • Gelé

Minimagetesten dag nr. 2 - Flytende kost

I dag har jeg gjennomført dag nr. 2 av «minimagetesten». Jeg har ikke hatt mulighet til å spise så ofte som jeg burde. Det bør være 6-7 måltider, men jeg fikk kun i meg 4 måltider (hvorav to var hovedmåltider). Hovedmåltidene bestod av næringsdrikk og Toros rett i koppen blomkålsuppe. Til mellommåltid spiste jeg 1/3 beger vaniljekesam og ett beger 0% Yoplait 0% yoghurt. Vekten står fortsatt uendret.

Hva jeg kan spise på flytende kost kan eksempelvis være:

    Suppe
  • Smoothie
  • Yoghurt
  • Kesam
  • Biola
  • Kakao
  • Styrk sjokolademelk
  • Semulegrøt/fløyelsgrøt
  • Iskrem/saftis
  • Eggedosis

Jeg har fått et nytt ønsket resultat: Jeg blir sulten igjen ca. hver 3. time. Jeg har ikke vært like flink til å spise ofte nok og kroppen har i det siste gått på sparepluss, men det ser nå ut til å være på «bedringens vei». Nå gjelder det bare å fortsette å spise noe når jeg kjenner meg litt sulten - små og hyppige måltider er mantraet.

Minimagetesten dag nr. 1 - Flytende kost

I går gjennomførte jeg dag nr. 1 av «minimagetesten». Det gikk egentlig overraskende greit. På kvelden fikk jeg litt hodepine, men det var alt. I dag er jeg i gang med dag nr. 2 og min erfaring er den samme som flere andre kan fortelle om: Jeg får økt energi. Jeg ble fort sulten i går, men i dag har dette roet seg ned betraktelig. I dag har jeg ikke hatt mulighet til å spise så hyppig som jeg burde, men jeg har prioritert hovedmåltider og det føles som at næringsinntaket har vært tilstrekkelig. Om informasjonen om «minimagetesten» på dag nr. 1 og 2 hvor man skal ha flytende kost, står det:

De første to dagene skal du kun ha flytende kost. Du kan drikke så mange lavkarbo shaker som er nødvendig for å holde sulten under kontroll. I tillegg bør du drikke minst 6-8 glass vann hver dag. Hensikten med kun å drikke disse første 2 dagene, er å bryte vanen med snacks og småspising, og karbo-vaner. I tillegg vil disse to Flytende kost dagene arbeide med å rense systemet og klargjøre for de etterfølgende tre dagene. Forsøk å redusere koffein inntaket også, men ikke stopp tvert, ellers vil du kunne føle deg syk og frustrert, og kanskje miste motivasjonen til å fortsette med 5 dagers minimagetesten.

I går spiste jeg:

  • Frokost kl. 12.00: 200 ml næringstrikk (300 kcal)
  • Mellommåltid kl. 15.00: Ett beger yoghurt (130 kcal)
  • Middag kl. 18.00: Næringsdrikk (300 kcal)
  • Mellommåltid kl. 21.00: Ett yoghurtbeger (130 kcal)
  • Vektreduksjon: 0,0 kg

Startskuddet er gått av: Minimagetesten

I dag har jeg begynt på «minimagetesten». Det går ut på at jeg tar en «omstart» på magen etter gastric sleeve-operasjonen som jeg tok i september 2013. Målet er at magen skal omstilles til å få følelsen av å bli mett som den ble 2-3 måneder etter operasjonen og ifølge de som har tatt den, blir søtsuget borte og man bryter ut av et uheldig mønster med småspising. Det er også en test på om magesekken har utvidet seg etter operasjonen. Min magesekk har nok utvidet seg noe, men jeg får ikke ned mer enn 2 dl mengde enten det er av vått eller tørt. Dette varierer noe fra dag til dag. Under «minimagetesten» skal man ikke spise mer enn at man akkurat føler seg mett og i maksimalt 15 minutter. Maten bør inntas med teskje eller kakegaffel for å sørge for å få i seg små munnfuller. Dette kan være et tips man kan ta med seg i hverdagen ellers når man lever et liv som vektoperert. Det er bra for alle å spise langsomt. Man skal spise 6-7 måltider i løpet av dagen hvor tre av de er hovedmåltider. Man skal også føre dagbok over hva man spiser og på hvilket klokkeslett.

«Minimagetesten» varer i 5 dager hvor to dager er på flytende kost, to dager er på most kost og den siste dagen skal jeg over på vanlig mat. Dette var den dietten man Måtte følge i hhv. to og tre uker etter at man ble operert. Om man ønsker en vektreduksjon kan man følge dietten som like lenge som det man gjorde etter operasjonen.

«Minimagetesten» er noe omstridt. Enkelte mener at den ikke har noe for seg, f.eks. Aleris (klinikk som bl.a. utfører vektoperasjoner), men jeg har lest at flere vektopererte har god nytte av den. Jeg velger å høre på de som selv kjenner vektoperasjonen og «minimagetesten» på kroppen. Nå vil jeg se om den virkelig har noe for seg.

Vektøkning - legene har ikke den fulle sannhet...

Jeg har gått på epilepsimedisinen Orfiril som har en hyppig bivirkning som vektøkning (10%). Jeg har heldigvis ikke gått svært mye opp i vekt, men for mye til at jeg ikke var villig til å fortsette med den. Legene sier at det bare er å putte like mye i munnen som vi forbruker, men er det så enkelt? Nei, selv om ikke legene vil innrømme det, er ikke det den eneste årsaken til vektoppgang.

Jeg har funnet en artikkel på Helsekostopplysningen.no ang. Regulering av sult og metthet hvor det bl.a. står: To områder i hypothalamus som er av stor betydning for regulering av matlysten kalles metthetssenteret (Ventromedialt hypothalamus, VMH) og sultsenteret (Ventrolateralt hypothalamus, VLH). Dyreforsøk har vist at man ved å stimulere disse sentrene kan fremkalle både fedme og vekttap. To peptidhormoner som kalles appetitt- og metthetshormoner regulerer næringsopptaket. Mennesker med hormonmangel kan ha forstyrrelser i metthet- og sultreguleringsmekanismen. Det finnes teorier om at fedme også

Og videre står det: Ulike typer mat påvirker sult- og metthetssenteret på ulike måter. Prostaglandiner er hormonliknende stoffer som dannes og virker i vev som f.eks. muskler. Prostaglandiner som dannes fra umettede fettsyrer fra planter kan påvirke sultsenteret og dempe sultfølelsen. Glukagon kan også virke dempende på sultfølelsen, og dette hormonet skilles ut i blodet når blodsukkeret er lavt. (Det er glukagon som frigir glukose fra glykogenlagrene i musklene og leveren.) Et høyt insulinnivå i blodet etter inntak av raske karbohydrater vil lett gi sultfølelse. Alkohol kan ha samme effekt, både under alkoholinntaket og ”dagen derpå”, og man får lett lyst på usunn mat. Når man har alkohol i blodet vil dessuten leveren forbrenne alkoholen før maten, slik at det er ekstra lett å legge på seg.

Jeg vil nok hevde at jo, legene tar feil. Og til slutt kommer de med noen tips: fristelsen. Det er derfor veldig viktig å ha regelmessige måltider som gir et jevnt blodsukker, slik at vi ikke blir sultne og slappe og får lyst til å hive innpå usunn mat. Det er lurt å ha en frukt, en pose nøtter og en flaske vann som nødproviant i vesken og i bilen.

Jeg har merket at når jeg får et søtsug, hjelper det å istedenfor spise et lite måltid, som f.eks. en brødskive, et eple eller en yoghurt. Det er bedre enn å hive innpå en sjokolade. Men om jeg virkelig får lyst på noe søtt, vet jeg at en søt smoothie kan være vel så godt som en sjokolade. Smoothie kan t.o.m. være forfriskende og jeg kan ha god samvittighet fordi jeg ikke spiste den sjokoladen. Noe som også er lurt, er å ikke ha sjokolade i hus.

Men det er ingen tvil om at vi har et mer stillesittende liv enn tidligere; fremfor PC-en på jobb og fremfor TV-en hjemme, vi tar bil til jobb og butikk osv.

Konsekvenser etter gastric sleeve

Det er på ett punkt jeg strever etter gastric sleeve-operasjonen jeg tok i september 2013: Jeg strever med å få i meg nok væske. Jeg kan ikke spise under og rett etter et måltid. Ofte glemmer jeg å drikke før måltidet og når jeg i tillegg kun får i meg 3-4 slurker av væske om gangen sier det seg selv at jeg burde gå og smådrikke hele dagen. Det synes jeg er vanskelig. Det setter også sine begrensninger, dvs. at jeg kjenner jeg burde drikke mer, under hard trening og jogging. Noen dager får jeg ikke i meg nok væske. Det merker jeg raskt i ansiktet når huden begynner å bli tørr i pannen og ved tinningene. Da er det bare å ta meg sammen og tvinge meg til å drikke hyppigere.

Jeg er fornøyd med å ha tatt en vektoperasjon. Jeg trives bedre med meg selv og har faktisk fått bedre selvtillit. Det er godt å kunne bevege meg uten å bli fysisk sliten - ja, jeg kan jogge uten de store anstrengelsene og gå opp trapper uten problemer. Men, det er ikke problemfritt etter vektoperasjonen, som jeg ikke tenkte på før operasjonen:

  • - Kan ikke spise feit mat (inkl. ribbe, pinnekjøtt, medisterkake, julepølse og bacon)
  • Kan ikke drikke under og etter et måltid (da fylles spiserøre opp som fremprovoserer brekninger - lite gøy på restaurant...)
  • Kan få dumping av å spise for fort
  • Kan få sure oppstøt
  • Kan få dumping av å spise f.eks. søt/sukkerholdig dessert etter et måltid som fører til oppkast
  • Kan få dumping av for mye søtt (hovedsakelig kaker)
  • Kan få dumping av melkeprodukter

Men hva er dumping? Kroppen reagerer med fysiske symptomer som kaldsvette, kvalme, hjertebank, uro, magesmerter, svimmelhet og skjelvinger. Det skjer en prosess i kroppen som likner mye på den samme som når diabetikere får føling: Mat med høyt energi innhold (spesielt mye sukker eller fett) kommer raskt ned i tynntarm. Dette påvirker tarmens nerve og hormonsystem slik at man blant annet får en kraftig utskillelse av insulin i blodet som igjen fører til lavt blodsukker.

Hentet fra: Fedmeinfo.no.

Siste konsultasjon hos plastikkirurg

Nå i april er det 6 mnd. siden jeg tok min bukplastikkoperasjon 30. oktober 2015. I dag var jeg til min siste konsultasjon hos plastikkirurgen. Der så, ifølge ham, alt som forventet ut. Arret fra hofte til hofte var begynt å bli svakere, men arret rundt navlen var fortsatt ganske synlig.

Jeg er fornøyd. Nå er det gjort. Det jeg imidlertid legger merke til, er at når jeg først har rettet på ett område på kroppen, finner jeg andre steder på kroppen som burde fikses på, men jeg må si stopp til meg selv. I dag er jeg 33 år. Jeg har gått mye ned i vekt, noe som har gitt meg et nytt liv, og jeg må innse at jeg ikke lenger har den kroppen jeg hadde som 18-åring. Nå fikk jeg bort løs hud fra magen og jeg får se meg fornøyd med det. Jeg har trolig mer fornuftige ting å bruke pengene mine på!

Jeg har blitt behandlet fantastisk. Det er stor forskjell å gå på det private markedet. Bare det at det stod kjeks på bordet på venterommet, gjør mye. For øvrig, de kjeksene kunne Flex gjerne tenke seg. Plastikkirurgen var en svært seriøs, hyggelig og svært høflig mann. Han svarte utfyllende på alle mine spørsmål jeg hadde før operasjon, og det var ganske mange. Flex var velkommen på konsultasjoner før og et stykke etter operasjonen, men i perioden hvor jeg var relativt nyoperert var han hos sine fôrverter.

Litt mer energi

Fra søndag ettermiddag (8. november) har jeg hatt mer energi. Jeg har orket å sitte (dvs. ligge) med PC-en i flere timer og jeg merker at jeg blir gradvis litt og litt mer selvstendig. Jeg klarer å få lagt meg selv ned i sengen, men trenger hjelp for å komme meg opp. Jeg kan både sette meg og reise meg f.eks. fra kjøkkenstol og toalettet uten hjelp, men jeg har ikke turt å reise meg uten hjelp fra sofa eller seng. Der er underlaget for mykt og jeg er redd for at jeg vil bruke magemusklene. Ikke nødvendig å utfordre skjebnen for tidlig. Jeg kan gå litt mer oppreist, men går litt fremover likevel. Har forsøkt å redusere dosen med OxyContin, men det er for tidlig.

Samboeren min har jo hatt velferdspermisjon i nesten halvannen uke. I ettermiddag kommer min snille far på besøk ene og alene for å hjelpe meg praktisk slik at min kjæære kan gå på jobb igjen. Jeg har kjøpt en liten overraskelse til ham. Et halvstort ølkrus med bjelle på, slik at han kan plinge på den når han måtte trenge påfyll, oppi koppen er det to marsipanbrød og en eske med belgiske trøfler. Han fortjener såpass! På kortet står det: "Dypeste medfølelse" og jeg har bl.a. skrevet: "Eg må uttrykkje mi djupaste medkjensle me deg som no har reist fleire mil heilt til Bergen, berre for å sjå til di hjelpeslause yngste dotter."

Operasjon nr. 2 6 dager senere

Jeg hadde fått beskjed om å møte kl. 8.00. Jeg måtte veie meg... Obs... Litt for lite, egentlig. Kirurgen hadde lovet at jeg kom til å være helt avslappet under operasjonen - og igjen lot jeg meg lure. Jeg responderer dårlig på benzodiazepiner siden jeg allerede går fast på Rivotril. Jeg fikk lagt meg på operasjonsbordet. Stesolid ble gitt intravenøst, 0,5 ml., ingen virkning, litt mer opp til 0,8 ml., ingen virkning. De turte ikke å gi meg høyere dose fordi jeg har så lav vekt. Jeg sukket innvendig og stålsatte meg. Sa til meg selv at det ikke var noe farlig osv. Jeg fikk heldigvis rikelig med bedøvelse. Han fylte hele buken min med 0,5 eller 1 l. (husker ikke helt...) med bedøvelse som måtte virke i i ca. 30 min.

Etter hva han kunne se fra røntgenbildene, lå de lille, men det potensielle livsfarlige, fremmedlegemet i nærheten av navelen og han løsnet derfor navelen fra bukveggen og begynte på leting etter en liten metallgjenstand på på 3 x 10 mm. Han fant den ikke,. Måtte begynne å ta opp snittet fra hofte til hofte. Jeg var anspent og og skjøv alle følelser til sides, inntil en av sykepleierne spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast i gråt.. Jeg fikk straks mer Stesolid, denne gangen 1 ml. og ble faktisk litt avslappet.. Lettelsen var å ta og føle på når kirurgen kunne vise at biten var funnet etter halvannen time. Saksen og den lille biten ble fotografert for å bevise at det var funnet og ute av min kropp. Deretter var det å sy meg sammen igjen. Jeg er ganske nysgjerrig av meg (jeg har nok fått det av min far...) og jeg spurte hvor mye såret spriket og han sa ca. 10 cm, men han sa at han sydde det sammen igjen med tre lag. Jeg ffikk også se på biten som hadde ligget i bukhulen.

I kveld var jeg ganske utslått og hadde svært sterke smerter på tross av mye smertestillende, bl.a. OxyContin og Ketorax. Det ble middag på sengekanten. Kroppen min var herjet nok med denne dagen. Jeg har nesten ikke orket å sitte med PC-en og nå må jeg legge den fra meg før jeg sovne....

Litt sliten...

Dagene går... Jeg ble så overrasket over hvor godt jeg klarte meg i helgen. Jeg orket å sitte i sengen med PC-en i fanget, høre på lydbok mens jeg strikket osv. store deler av dagen, men siden søndag kveld har formen dalt en del. Jeg har blitt mer og mer sliten og slapp. Orker ikke stort annet enn å ligge i sengen. I perioder strikker jeg mens jeg hører på lydbok,, men enkelte ganger kan det føles som om "lyder gjør vondt". Da ligger jeg bare helt stille og lytter taust til ingenting og kanskje jeg til sluttt sovner. Jeg har ikke vært plaget med de altfor store smertene og i går kveld tok jeg kun OxyContin og jeg trodde det ville gå fint, men nå i formiddag fikk jeg temmelig sterke smerter igjen. Jeg har nå tatt OxyContin + Paracet. OxyContin virker godt og lenge, men det kan ta 2–3 timer før den virker. Jeg burde nok fortsette med anbefalt medisinering fremover og ikke tro at jeg er bedre enn jeg er. Det kan innvirke negativt ved at jeg f.eks. spenner meg mer eller mindre ubevisst når jeg har vondt.

Jeg var litt bekymret for om denne tiltagende trøtteten og slappheten var et tegn på infeksjon eller noe annet, men kirurgen kunne berolige meg. Det var normalt at kroppen reagerte med slapphet når den skulle jobbe for å ordne opp i kroppen. dessuten hadde han "strammet" livmidjen min inn med 5-7 cm og det er derfor jeg raskere har blitt mett og litt tyngre å trekke pusten dypt.

Samboeren min er en alle tiders sykepleier. Flink og tålmodig og jeg har frem til nå ikke hørt et sukk når jeg har bedt om hjelp, men han har innrømmet at han foretrekke å arbeide med PC-er fremfor mennesker.

Jeg har ikke sovet godt de siste nettene, men i natt tok jeg Zyprexa og jeg våknet som vanlig kl. 4.15, men klarte å sove i 2 timer til og døste litt frem til samboeren min våknet. Etter hvert fikk jeg i meg et par knekkebrød med skinke og italiensk salat - det er visst favoritten for tiden...

Konsultasjon for å fjerne drenene

I dag hadde jeg konsultasjon med kirurgen der han skulle fjerne drenene. Han ba meg trekke pusten dypt in og når jeg pustet rolig ut dro han forsiktig ut først det ene drenet og i neste omgang det andre drenet. Det føltes litt som å få magen i vakum før vakumet brått opphører. Det var sant; drenene var 20 cm lange og buktet seg i buken. Han forklarte og viste meg hva han hadde gjort under operasjonen. Det var ikke noe fett å hente på magen, men han hadde til sammen strammet livmidjen med 5-7 cm og fjernet hele 19 cm med hud vertikalt! Det gjorde meg bare mer sikker på at denne operasjonen var et riktig valg for meg.

"Og jeg må ta en ting opp med deg..." begynte kirurgen. Jeg fikk en vond følelse i meg og ble kald. Han fortalte at når de ryddet operasjonssalen fredags kveld, hadde de holdt på til langt på natt, for det manglet en liten bit av en saks han brukte under min operasjon, som de ikke kunne finne. De hadde gjennomgått alt av avfall, men biten var ikke å finne. Han sa at i løpet av 20 år som plastikkirurg hadde han ikke opplevd noe liknende, men det kunne være en svært liten sjanse for at biten lå igjen i min buk og han ville jeg skulle ta et røntgenbilde så fort som mulig for å få det bekreftet eller avkreftet.

Andre dagen etter operasjonen

Vi lærte oss i går at hjemmesykepleien kommer ganske nøyaktig kl. 10.00 for å sette sprøyte på meg. I går måtte min samboer regelrett hoppe i buksene, men i dag hadde vi spist frokost innen hun kom.

Når hun kom innom, benyttet jeg anledningen til å spørre henne om hvordan sårsnittet fra hofte til hofte så ut og hun mente det så fint og rolig ut. Når jeg la hånden forsiktig over, synes jeg det kjentes varmt og hovent ut, men trolig er det bare stramt og litt varmt fordi kroppen jobber iherdig med å reparere seg selv.

Derimot hadde jeg en del smerter der drenene er lagt inn. Det visste hun ikke noe om, men anbefalte meg å kontakte kirurgen. Siden han var på møte i dag, sendte jeg ham en SMS og innen 10 min. hadde han ringt tilbake. Han trodde at smertene kunne komme av litt mye bevegelse enten inni sårene eller at det dro i stingene som drenet var festet i. Når han sa det, gikk det opp to ting for meg. Det ene var at jeg hadde glemt å ta smertestillende for dagen og det andre slo ned i meg som lyn fra klar himmel at det selvsagt var drag i stingene, slik jeg har opplevd når sår i huden har blitt sydd sammen. Kirurgen sa at om det ble verre måtte jeg ta kontakt med ham igjen. Etter at jeg tok OxyContin og Paracet når det har blitt behov for det, har smertene roet seg. Jeg fikk vel og merke en liten "smertetopp" nå etter at jeg hadde kreket meg ut av sengen og stavret meg inn i stuen og tilbake igjen. Foretok også en liten kattvask før jeg returnerte til sengen. Og her sitter jeg igjen. I dag var det lasagne som sto på middagsbordet - som min samboer på magisk vis hadde fisket opp fra fryseren. Hjemmelaget fra bunnen av med småoppkuttet løk, paprika og gulrøtter kokt sammen med kjøttdeig og tomatsaus.

I morgen kommer assistenten min, som kjører meg og min samboer til kirurgen hvor jeg skal få fjernet drenene. Jeg ønsker å ha min samboer med meg. Vi begynner nå å få inn ganske gode rutiner på det ene og det andre av forflytting. Kirurgen sa i dag på telefonen at drenene var 20 cm lange. Jeg håper det vil gå fint å fjerne de. Når jeg har fjernet mindre dren på mindre sår har det ikke gjort vondt i det hele tatt, men 20 cm synes jeg hørtes langt ut... Håper jeg misforsto og hørte feil...

Jeg begynner å bli trøtt og sliten. Jeg tror jeg skal roe ned kvelden med en lydbok og litt strikketøy før jeg takker for i dag.

Første dag etter operrasjonen

Når jeg la meg i går allerede kl. 22.30 tok jeg OxyContin, men den virker ikke før om et par timer og tok Paracet mens den skulle virke... . Sovnet 3 timer senere. Heldigvis har jeg lydbok, så ingen fare. Våknet 5 timer senere og min kjære har nå satt i gang med oppgaveskriving i forbindelse med studiene sine.

Jeg kjenner at kroppen er sliten, så jeg ser det ikke så usannsynlig at jeg legger meg ned og slapper litt av i løpet av dagen. Jeg er ikke helt med på hva jeg skriver og skriver mye feil. Om det skyldes slitenhet, medisiner eller en kombinasjon vites ikke... Jeg vil tro det er kroppen siden jeg ikke reagerer på mdisinene.

Det er nå kommet mer enn 100 ml med blodig væske fra hvert av drenene (ett på hver side av oftene). Jeg håper ikke de væsker for mye slik at jeg må f.eks. gå med de til fredag. Jeg har tatt operasjonen privat og følges opp av den samme kirurgen to ganger 1. uke, deretter etter 6 uker og til sist etter 6 mnd. - det er da man kan se det virkelige resultatet. Jeg skal med andre ord ikke ha kontakt med fastlegen utover ev. mer behov for smertestillende. Jeg har på meg støttestrømper hele tiden, siden jeg først har de. Et herk å få på seg. men takket være min samboer gikk også dette fint.

I går var jeg for første gang opp og ut av sengen. Godt å bevege på seg. Jeg spiste lørdagsmiddag i stuen mens jeg ble orientert om verdens elendighet på nyhetene. I dag skal vi ha egg og bacon til frokost. Det gleder jeg meg faktisk til. Jeg tenker å innta det også i stuen. Jeg synes det er vanskelig å skulle sette seg ned og reise seg igjen uten selv å bruke muskler, men jeg må bare snakke strengt til meg selv.

Det gikk lett for meg å få vedtak om daglig hj.spl. for å sette Fragmin-sprøytene. Behovet var tydelig til stede pga. synshemningen. Det sier seg jo også da at å sette sprøytene riktig i 45 gr. vinkel kan bli litt vanskelig. I dag vil jeg få de til å se litt på såret. Jeg synes det har blitt varmt og ømt, men mulig det skal være slik...

Jeg sover ikke all verden, men skal heller ikke klage på 5 timers sammenhengende søvn.

Operasjonsdagen fredag 30. oktober 2015

Da har jeg vært hjemme i 2 timer og har nå fått dandert meg godt til i sengen med hoftene i best mulig vinkel. Operasjonen tok 4 timer, som beregnet av anestesipersonalet. Jeg sa på forhånd at jeg hadde måttet ta Ketorax pga. smerter. Det var OK. Jeg fortalte også om ordinert medisinering med alt fra Nobligan til OxyContin fra fastlegen, avhengig av smerteintensitet,og anestesilegen ordinerte OxyContin som grunnmedisinering og Paracet ved behov, siden Paralgin Forte ikke virker på meg. Ble litt overrasket at det ikke var motsatt, men har nok noe å gjøre med at OxyContin har 12 timers virketid.

Jeg tåler heldigvis narkose bra og hadde ingen bivirkninger. Følte meg i fin form og ikke så mye smerter. Etter et par timer begynte magemusklene å kjennes merkbart og jeg fikk Paracet. Jeg merker at musklene har fått juling og at magen er øm. Jeg må ha hjelp av samboeren min den neste uken og han må få seg fri fra jobb. Trolig en kombinasjon av praktisk hjelp og det at jeg er synshemmet. Han jobber heldigvis i kommunen og har rett til "velferdspermisjon", som inngår praktisk hjelp ved sykdom for f.eks. samboer.

Jeg har litt smerter igjen nå, trolig fordi Paracet har kort halveringstid, men de er fint overkommelige.

Litt tanker om vektoperasjon

Jeg tok Gastric Sleeve. For meg ga det meg et nytt liv og en ny kropp. Jeg hadde BMI på 38,5, så sammenliknet med enkelte, var jeg ikke blant de tyngste, men jeg skammet meg mye. Jeg skammet meg for å møte på nye mennesker fordi de så et "fleskeberg" og tenkte "hun var feit". Jeg hadde en forestilling av at mange tenkte negativt om meg når de så jeg var overvektig, som at "hun har dårlig impulskontroll", "hun spiser mye potetgull, godteri og Cola" eller "stakkars henne...". Jeg tror nok at enkelte streifer tanker i den retningen når de ser en overvektig person, men jeg tenker også da at feilen ikke ligger hos den overvektige, men i hodet som har tenkt tanken.

En spesiell hendelse førte til at jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe: Anoreksia, Grete Roede eller vektoperasjon. Jeg klarte ikke disiplinen i Grete Roedes oplegg og jeg ønsket ikke å utvikle anoreksia (det kapittelet i livet mitt hadde jeg avsluttet på VGS). Valget ble vektoperasjon. Siden jeg hadde for lav BMI til å få godkjent operasjon av det offentlige, valgte jeg å betale 98.000 kr. av egen lomme. Jeg hadde allerede for høy hvilepuls og for høyt blodtrykk. Jeg kunne ha "spist meg opp" (bokstavlig talt) til en høyere BMI og få operasjonen dekket, men da ville jeg også risikere diabetes 2 og problemer med hofter og knær osv. Det gikk 3 uker fra konsultasjon med kirurg til jeg lå under gastrokirurgens kniv. For meg var det ingen tvil. Dette hadde jeg tenkt grundig igjennom i 8 mnd. etter den nevnte hendelsen og sett på vektoperasjon som en mulig utvei i 2 år før det, og nå var det bare å ta skrittet. Jeg hadde god nytte av å lese erfaringer på www.vektoperasjon.no.

Jeg var heldig. Jeg hadde ingen komplikasjoner etter operasjonen. Jeg hadde litt sure oppstøt de 3 første månedene, men isse lindret jeg med et par slurker biola eller noen skjeer yoghurt. Ingen medisiner ble nødvendig. De første månedene går vekten fort ned, og jo mer overvektig man er, jo raskere renner kiloene av. Jeg registrerte for meg selv hvor mye jeg hadde gått ned ukentlig. Nå ser jeg at de første 3 månedene gikk jeg ned fra en BMI på 38,5 til 31,6. De neste 8 mnd. hadde jeg gått ned fra 31.6 til 25,1 - da ser du at vekten går saktere ned sammenliknet med de første månedene. De sa at ved en GS kunne man forvente en vektnedgang på 85%, dvs. en BMI på 26 på meg. Nå har jeg en BMI på 17,9, så de prognosene slo feil (kommer tilbake til den lave BMI-en senere).

Jeg fikk en ny kropp. Det å handle klær var ikke lenger en tragisk og deprimerende affære, men gøy å se at jeg passet inn i mindre størrelser. Jeg kunne rydde ut av skapet plagg etter plagg i størelse XL og L. Noe ble kastet og noe ble gitt til FreeTex. Med en så rask vektnedgang må garderoben skiftes ut ganske radikalt og kanskje et par ganger innen vekten har stabilisert seg. Hvis du tar vare på kvitteringer, kan du få refundert MVA-en på plaggene på selvangivelsen ved dokumentasjon på vektoperasjonen. Jeg trengte ikke lenger å skamme meg over kroppen min. Tankene jeg tenkte at folk fikk når de så meg som overvektige ble borte, for nå var jeg normalvektig.

Når jeg var tung var det tungt og slitsomt å bevege seg. Jeg forsøkte å unngå dette. Det var rett og slett for anstrengende. Jeg var i en ond sirkel: Spising av for mye mat og liten fysisk aktivitet. Det var hovedsakelig mat som gjorde meg tung, men selvsagt smakte kaker og søtsaker godt. Når jeg ble normalvektig oppdaget jeg at fysisk aktivitet var lettere. Når jeg ble vektoperert understreket ernæringsfysiologen at fysisk aktivitet var viktig for å opprettholde vektnedgangen. Jeg investerte i personlig trener. Jeg så på det som en investering i egen helse. Trening gikk fra å være slitsomt og kjedelig til å bli energigivende og gøy! Det var godt å kjenne at kroppen var sliten. Jeg begynte å jogge. Som oppvarming til treningen jogget jeg 1,5 km i god fart til treningssenteret. Oppoverbakker var ikke slitsomt lenger. Jeg begynte å trives med mitt nye liv. Og helsemessig så jeg resultater: Jeg gikk fra å ha en hvilepuls på ca. 100 til en på 60. Jeg gikk fra på det høyeste å ha et blodtrykk på 169/119 til nå å ha et stabilt blodtrykk på 120/80. Det farlige fettet rundt magen forsvant.

Men, noen negative konsekvenser med vektoperasjonen var det selvsagt, og mange av de tror jeg at jeg løste ved å være ærlig mot meg selv, mine nærmeste, venner, bekjente og fremmede. Hva hadde jeg å skamme meg for? Jeg hadde spist meg til å bli overvektig, men jeg hadde også vist at jeg tok ansvar for min egen situasjon og egen helse og valgt å bli vektoperert fordi jeg trengte en fysisk hjelp på veien til å gå ned i vekt. De som har fordommer får ha de, men det er i så fall de det er noe galt med, og ikke meg som valgte å gjøre et inngrep som hjalp meg til å gå ned i vekt og som i tillegg ville ha innvirkning, positivt og negativt, for resten av livet. Jeg vil ikke si jeg er stolt, men jeg føler jeg tok ansvar for eget liv og helse og valgte å la det få konsekvenser livet ut. Jeg tok grep for å komme meg ut av en lei situasjon jeg selv hadde ført meg opp i. Dårlig sammenlikning kanskje, men de som røyker eller har et for høyt alkoholkonsum har også et valg om å ta ansvar for egen situasjon og helse. På restaurant har jeg hørt fra servitøren: "Likte du ikke maten?" når jeg ble mett etter å ha spist 1/4 av porsjonen, og jeg svarte med sannheten at maten var svært god, men at jeg var vektoperert og fikk ikke ned så mye mat. Det ble forstått og godtatt. Etter hvert har jeg valgt å se mer på forretter og barnemenyer og få dette servert som hovedrett. Jeg har også fått et kort som diskret forklarer at jeg er vektoperert og ønsker derfor en halv porsjon mat. Jeg krever ikke dermed å få avslag i prisen, men da blir det ikke så synlig at jeg ikke klarer å spise hele porsjonen. Personlig har jeg hittil ikke benyttet meg av det kortet. Bursdager, fester, middagsinvitasjoner og høytider håndterer jeg på samme måte. Jeg er ærlig. Igjen: Hva skal jeg skjemmes over? Hos svigermor ber jeg om at hun lager litt ekstra fiskesuppe på julaften som jeg kan spise når de andre spiser ribbe og pinnekjøtt resten av julen. Første gang fikk jeg spørsmål fra familien, men når jeg hadde sagt ordet "vektoperasjon" ble det akseptert som andre har matallergier og intoleranser. Til julemiddag i år når det blir servert ribbe, har jeg fått tilbud om kalkunfilet. Det at jeg spiser lite og glemmer å drikke før jeg spiser har blitt en naturlig del av hverdagen til meg og min kjære - og våre familier. Vi kan spøke og le litt av det. Humor i hverdagen er viktig, også etter en vektoperasjon. Når jeg har sagt til venner at jeg er vektoperert i spisesituasjoner, har jeg oftere møtt interesse fremfor fordømmelse. Mulig de dømmer meg i tanken, men det skal de få lov til om de er så korttenkte.

Jeg tåler sukker i små mengder. Dette avhenger litt på hvordan kroppen reagerer på inngrepet og om du har tatt GBP eller GS. Jeg tåler også små mengder melkeprodukter, men kan få dumping. Fett tåler jeg svært dårlig og pølser, burgere (ikke hjemmelagde med karbonadedeig), mdisterkaker, MUK-produkter og bacon tåler jeg svært dårlig, men om jeg en søndag ikke har noen spesielle planer for formiddagen, innvilger jeg meg et par skiver bacon, rett og slett fordi jeg synes det er godt inntil speilegg, og noen ganger går det fint og noen ganger går det ikke fint og jeg får dumping. Dumping er en fysisk reaksjon som forekommer hyppigst hos GBP-opererte, men også for oss som har tatt GS. Da stiger blodsukkeret høyt og raskt og deretter faller det like raskt og blir for lavt og du blir fysisk dårlig. Eneste botemiddel på dette er å legge seg ned og sove i et par timer. Noe annet som har endret seg, er drikkevanene rundt et måltid. Jeg kan ta noen slurker før måltidet, men ikke under og etter måltidet. Den feilen har jeg lært på den harde måten med å endt opp med å spontant kaste opp - på restaurant når jeg skulle drikke opp de siste slurkene med Cola Zero... Når magesekken er full av mat, blir det ikke plass til væsken. Den blir stående i spiserøret og halsen og fremprovoserer (selvsagt ufrivillige) brekninger. Det er ikke slik at selv om jeg har tatt GS kan jeg aldri unne meg noe igjen, men det kan være jeg blir dårlig. Da får jeg ta avgjørelsen selv. Som nevnt spiser jeg i blant bacon og jeg er svak for marsipankaker. Litt godteri i helgene går fint, men egentlig er det søtsuget blitt litt borte. Tre ruter med Stratos er godt, men det er nok.

Jeg har dessverre sett flere vektopererte som går opp i vekt igjen etter en vektoperasjon. Når du gjør et slikt fysisk inngrep, er det ikke bare kroppen som endres, men hodet og livsstilen må også endres. De som blir såkalte "jojo-slankere" er de som slanker seg i et par måneder og deretter går over til gamle vaner. Når du skal oppnå et varig vekttap, vektoperert eller ikke, må livsstilen endres og vare livet ut. Det nytter ikke å bli vektoperert og gå ned mange kilo og tro at man kan leve som før med store måltider, daglig Cola og potetgull fire ganger i uken. Da vil vekten øke igjen. Om man gradvis øker mengden mat, vil magesekken også utvide seg og den kan gå fra å være ca. 1 dl. (som den er etter en vektoperasjon) til igjen å romme f.eks. 1-1,5 l. (som en vanlig magesekk rommer). Da spiser man naturlig mer og kan legge på seg igjen om det blir for mye. Det er mulig å bli reoperert én gang, men å få dekket dette av det offentlige kan nok bli vanskelig. Det vil bli satt spørsmålstegn med viljestyrke og motivasjon for vektnedgang.

Å slanke seg igjen etter en vektoperasjon har jeg hørt skal være mer utfordrende enn de som ikke er vektoperert. Jeg finner ingenting om dette ved første øyekast på Google. Kroppen har mekanismer som jobber mot at den vil opp i vekt igjen når man har gått ned i vekt - vektoperert eller ikke.

Om noen dager legger jeg meg under plastikkirurgens kniv og skal ta full bukplastikk for å fjerne en del overflødig hud. Jeg gjør ikke det av forfengelighet, for magen kommer alltid til å være skjult under en badedrakt, men fordi jeg ønsker å få en kropp jeg selv kan trives i. Jeg fikk en ny kropp etter vektnedgangen, men den bar preg av at huden hadde strukket seg. Det er en fordel for huden om vektnedgangen ikke skjer for raskt og desto yngre du er (dvs. yngre enn 45-50 år), vil huden ha mer evne til å tilpasse seg - til et visst punkt. Selv har jeg en del overflødig hud særlig på magen, men også på rompa. Skulle jeg ha gjort flere plastiske operasjoner måtte den neste ha blitt oppstramming av rompa, men da hadde jeg sett meg fornøyd. Alt til sin tid. Puppene har blitt temmelig små og de henger, men disse holdes på plass i sports-BH.

Nå har jeg en BMI på 17,9. Det er altfor lite slik jeg ser det. Ansiktet ser magert ut og armer og bein ser knoklete ut. Noen kjemper for å gå ned i vekt, men jeg kjemper hver dag for å holde vekten og gå opp i vekt. Jeg strever med dårlig appetitt. Når de fjerner en så stor del av magesekken, fjerner de også det området i magesekken som utskiller hormonet ghrelin som skal virke appetittfremmende på hjernen. Her kan du lese mer om hva som styrer appetitten.

Men, når alt dette er sagt om vektoperasjon, har jeg også lyst til å si at det er mulig å gå ned i vekt uten vektoperasjon: "Gikk ned 104 kilo - uten slankeoperasjon" (vektklubben.no).

Bukplastikkoperasjonen er bindende

På fredag 11. september lå jeg og halvsov på formiddagen og ble vekket av telefonen som viste et ukjent nummer. Det var plastikkirurgen jeg hadde konsultasjon hos 28. august. Han sa at operasjonsdato for meg var nå satt til fredag 30. oktober.

I dag fikk jeg tilsendt operasjonspapirene. Plastikkirurgen hadde fått ordnet det slik at jeg fikk all praktisk informasjon i Word-format. Jeg skulle også signere et dokument og først når han mottok den signerte avtalen var operasjonen bindene for begge parter. Kirurgen hadde antydet at operasjonen ville koste 75.000 kr og muligens et tillegg på 5.000 kr. for litt ekstraarbeid anestesilegen hadde pga. en del medisiner jeg går på. Fakturaen jeg fikk viste beløpet 70.000 kr. Ikke meg imot å spare mellom 5.000-10.000 kr.

Da gjenstår det å ordne en del praktisk som forberedelser til tiden etter operasjonen.

Da blir det bukplastikk

Jeg var til min 2. konsultasjon hos plastikkirurgen. Han fortalte en del om selve operasjonen. Han anbefalte for meg å ta full bukplastikk uten fettsuging. Jeg har ikke noe fett å suge, kun løs hud. Jeg kom til å få en flat mage og bli kvitt så godt som alt av strekkmerker. Overflødig hud fra siden (på hoftene) ville også bli strammet opp. Han fortalte litt om hva han kom til å gjøre under selve operasjonen. Han kommer til å lage et snitt rett over kjønnshårene og løsne huden innenfra helt opp til de nederste ribbeina. Han syr sammen de nederste magemusklene mine, som har fått et sprik etter overvekten, med en kraftig selvoppløselig tråd. Deretter drar han huden ned og hud nedenfra og opp. Han skjærer av overflødig hud og syr det sammen i flere lag. Han lager til en ny navle. Til sist stiftes hudkantene sammen. Operasjonen er et relativt stort inngrep og vil ta tre-fire timer på operasjonsbordet. Han sa at det vanligvis ble gjort i narkose, men at det i mitt tilfelle også kunne gjøres med lokalanestesi og likeglad-sprøyte. Jeg er redd for at lokalanestesien og/eller likeglad-sprøyten ikke vil virke og jeg var fast bestemt på å ville ta inngrepet i narkose. Deretter hviler jeg på klinikken i to-tre timer før jeg kan komme hjem. Kirurgen så helst at min kjære kom, fikk muntlig informasjon om min tilstand og at vi tar drosje sammen de 3 min. det tar å kjøre hjem.

De første tre-fire dagene blir jeg så og si sengeliggende i en halvveis sittende stilling dag og natt. Etter fire dager skal jeg komme tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner to dren som er lagt inn for å drenere bort sårvæske. Jeg må gå med en stram elastisk bandasje rundt magen den første uken. Når jeg skal opp å gå, må jeg gå litt fremoverbøyd. Om jeg ikke gjør dette kan det bli et for kraftig strekk i huden og deler eller hele av såret revner opp igjen. Etter 7 dager kommer jeg igjen tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner stiftene. Ved å fjerne de så tidlig vil det ikke bli synlige "stikkmerker" der spissene er festet i huden. Da kan jeg, om jeg klarer, gå mer oppreist. I dusjen vil det være en fordel om jeg sitter. Jeg må de første tre ukene få daglige sprøyter med blodfortynnende som settes i låret for å unngå blodpropp i beina.

Siden musklene nederst på magen er sydd sammen innvendig, kan jeg ikke løfte tungt, trene eller jogge de første 6 ukene. Dette kan føre til at musklene slites fra hverandre og tiltaket har vært nytteløst. Kirurgen antydet operasjon i slutten av oktober eller midten av november. Operasjonen vil koste meg 75.000 kr., men jeg er villig til å betale den prisen for å kunne få en kropp jeg kan trives med. Jeg vet hvor mye jeg mislikte kroppen min som overvektig og jeg trives nå bedre ved å ha en BMI på 18/19, men likevel sjenerer magen meg med hud nederst. Ved å få bort den, vil jeg få en kropp jeg kan trives med å bo i fullt og helt.

Fiskegrateng og sjokoladekake

Jaja... Så lærte jeg det også... Jeg tenkte jeg kunne slippe en ekstra kjele å vaske opp etter middagen, og laget den hvite sausen til fiskegratengen i samme gryte som jeg hadde latt fisken trekke i. Det jeg derimot ikke tenkte på, var at alt saltet i vannet som fisken hadde trukket i, ble med i den hvite sausen. Fiskegratengen ble altfor salt. Synd... Men ellers var den god, hvis vi så bort ifra saltsmaken.

Det er godt jeg hadde laget sjokoladekake fra Ågot som vi kan trøste oss litt med. Nå er det 18 år siden jeg fikk den oppskriften fra Ågot som på den tiden jobbet i Blindeforbundet. Når jeg sier at det er 18 år siden, føler jeg meg gammel. Jeg var på den tiden kun 13 år, men samlet allerede da på oppskrifter.

Nå har jeg nettopp ryddet, vasket opp og vasket alt sølet mitt fra bakingen "Du har i hvert fall ikke mistet gleden av å bake" sa min kjære i dag, men å spise den selv er jeg ikke så glad i. Jeg liker bedre fruktkarameller... Lysten på søtsaker har blitt helt borte etter vektoperasjonen jeg valgte å utføre for 4 mnd. siden. Det gjør meg ingenting!

Sider

Abonner på RSS - Vekt og vektoperasjon