Punktskrift i teori og praksis

Forord

1. Innledning

1.1. Problemstilling

1.2. Oppgavens oppbygning

1.3. Begrepsdefinisjoner

2. Punktskrift i teori og praksis

2.1. Historikk

2.1.1. Før punktskriftens tid

2.1.2. Louis Braille - "punktskriftens far"

2.1.3. Punktskriften fram til i dag

2.1.4. 6-punkters og 8-punkters punktskrift

2.1.5. Systematikk i kaoset

2.2. Skriving av punktskrift

2.2.1. Trykking på metallplate

2.2.2 Tavle og pren og punktskriftmaskin

2.2.3 Punktskriftskrivere og andre skrivehjelpemidler

2.3. Lesing av punktskrift

2.3.1. Teknikker ved lesing av punktskrift

2.3.2. Blindes og seendes lesing

2.3.3. Blindes lesevaner

2.4. Opplæring

2.4.1. Barndomsblinde

2.4.2. Voksenblindes opplæringsmetoder

2.4.3. Opplæring av kortskrift

2.5. Punktskriftens stilling i dag

2.5.1. Punktskriftens fremtidige brukergruppe

2.5.2. De seendes og de blindes holdninger til punktskriften

2.5.3. Dagens punktskriftslesere

2.5.4. Språklig barriere for punktskriftslesere

3 Oppsummering og konklusjon

Kildeliste

Forord

Jeg har valgt å skrive om dette emnet hovedsakelig av tre årsaker:

For det første har jeg selv meget stor interesse for emnet og har hatt det de fem siste årene. Ved å kunne skrive en oppgave om punktskriften, har dette vært en fin anledning til å kunne systematisere de kunnskapene jeg allerede innehar innenfor emnet og bevisst arbeide for å få flere opplysninger. Jeg har også måttet sette meg inn i andre lands punktskriftssystemer for å kunne sammenligne dem med hverandre, noe som har vært både interessant og lærerikt.

For det andre er trolig disse kunnskapene jeg legger fram i denne oppgaven, kunnskaper jeg kan ta med meg i min videre utdanning og siden i arbeid da jeg trolig vil komme til å arbeide med punktskriftsbrukere.

Et siste og avgjørende punkt har vært at det innenfor dette området, punktskrift, har vært mengder med tilgjengelig litteratur både på punktskrift og på lyd (bøker innlest på kassett). Internett har også vært en viktig kilde til informasjon. Likevel har jeg under arbeidet oppdaget at det har kommet fram ulike versjoner av historier og årstall har vært ulike; dette gjelder særlig innenfor den historiske delen av oppgaven. Det har i den forbindelse vært interessant å forsøke å finne det korrekte svaret.

Jeg vil få rette en stor takk til Otto Prytz, 1. amanuensis i språk ved Universitetet i Oslo og leder av Offentlig Utvalg for Blindeskrift for både råd om aktuelle emner og litteratur, samt inngående forklaringer på uklare områder. Jeg vil også rette en stor takk til Ingvill Sørheim, min norsklærer og klassestyrer, for kontinuerlig veiledning under skrivingen av denne oppgaven.

Lise Bakkan, Februar/mars 2002

1. Innledning

«Det kan virke besynderlig for mange å høre at en skulle bli glad i et skriftsystem, men slik er det faktisk. Det beror på det faktum som vi blinde i høy grad er klar over: Det er ingen selvfølge at vi har dette systemet. Det skyldes intet mindre enn en genistrek. Vi er også klar over hva det ville si hvis vi ikke hadde systemet. Punktskriften er for det første en nøkkel til litteratur og kulturutfoldelse i det hele. Det er nøkkelen til å kunne utfolde seg skriftlig for den blinde!»

Asbjørn Syslak, NRK-opptak 1975

1.1. Problemstilling

Problemstillingen i denne oppgaven har vært delt hovedsakelig i flere underpunkter:

  1. Hvordan ble blindeskriften til og hva kan den brukes til?
  2. Hvordan har punktskriften blitt framstilt fram til i dag?
  3. Hvordan skjer lesing av punktskrift sammenlignet med visuell lesing?
  4. Hvordan er dagens opplæringsvetoer av punktskrift både innenfor barndomsblinde og voksenblinde - hva er felles og hva er ulikt, hvorfor?
  5. Hvordan er dagens situasjon for punktskriftsleserne? Hvordan er det sannsynlig at den vil være i fremtiden?
  6. Har dagens punktskriftslesere lavere lesehastighet nå enn for 20-30 år siden, og ev. hvorfor?
  7. Hvilke utfordringer ligger fremfor en punktskriftsleser med hensyn til andre språks punktskrift, og har dette ev. noen konsekvenser?

1.2. Oppgavens oppbygning

Denne oppgaven er inndelt i til sammen fem underkapitler under hovedkapittelet «Punktskrift i teori og praksis». Først blir det kort redegjort for historien bak blindeskriften generelt og punktskriften spesielt og en ser på punktskriftens oppbygning. Videre ser en på hvordan punktskrift har blitt og blir framstilt og hvordan denne skriften leses sammenlignet med visuell lesing. I underkapittel 4 forklares hovedtrekkene av opplæring av punktskrift både for barndomsblinde og voksenblinde. Til sist forsøkes det å belyse nåtidens situasjon for punktskriften og hvordan det trolig vil arte seg i fremtiden. Det blir også sett på ulike utfordringer dagens punktskriftlesere står ovenfor med hensyn til internasjonal kommunikasjon.

1.3. Begrepsdefinisjoner

Området innenfor punktskrift er et relativt ukjent område for de som ikke arbeider med det til daglig. Det er derfor behov for noen begrepsdefinisjoner av de begreper som vil bli hyppigst omtalt i denne oppgaven. Begreper som ikke blir nærmere omtalt i dette avsnittet, vil bli beskrevet underveis i oppgaven der det er hensiktsmessig.

Svartskrift er en betegnelse som ofte benyttes når man har med punktskrift å gjøre. Svartskrift er de seendes skriftspråk, altså visuelle latinske bokstaver. Begrepet benyttes ofte når man sammenligner punktskrift og svartskrift.

Blindeskrift er en fellesbetegnelse for skrift som kan leses av blinde med fingrene. Fra 1784 og ca. 100 år framover ble det brukt vanlige bokstaver som var forstørret og framstilt i opphøyd relieff som kunne føles. Dette ble kalt «relieffskrift». I de siste 100 år er blindeskrift etter hvert blitt synonymt med punktskrift. I denne oppgaven har en likevel valgt å skille mellom punktskrift og blindeskrift med dens opprinnelige betydninger.

Punktskrift, også kaldt Braille, er det blindeskriftsystemet som ble oppfunnet i 1825, og som etter hvert er blitt det helt dominerende systemet for lesing og skriving uten synets hjelp. Det inneholder 63 ulike tegn. Punktskrift er én type innenfor fellesbetegnelsen blindeskrift.

Fullskrift og kortskrift: Da punktskrift er meget plasskrevende, har en fra lang tid tilbake forsøkt å hjelpe på dette ved å forkorte skriften etter bestemte regler. Uforkortet punktskrift kalles fullskrift. Forkortet punktskrift kalles kortskrift.

Voksenblinde er de som har mistet synet i voksen alder. Barndomsblinde har enten medfødt blindhet eller har hatt sitt synstap i barndom eller tidlig ungdom. I denne oppgaven brukes blinde synonymt med punktskriftslesere, altså en som leser punktskrift. Betegnelsen blind i denne oppgaven er misvisende da det også er sterkt svaksynte, de med såpass redusert syn at lesing av svartskrift ikke er mulig eller hensiktsmessig, som også benytter seg av punktskrift ofte i kombinasjon med svartskrift, men hvor punktskrift er primærmediet for lesing og skriving.

2. Punktskrift i teori og praksis

2.1. Historikk

2.1.1. Før punktskriftens tid

På 1700-tallet fantes ingen organisert undervisning av blinde. Vel og merke forekom det undervisning, men dette var kun blinde fra de høyere sosiale lag som hadde privatlærere. Det ble utviklet teorier om pedagogiske virkemidler for hvordan blinde kunne lære å lese og skrive, regne enklere matematiske regnestykker samt få forståelse av faget geografi.

Det første blindeinstituttet ble opprettet i 1784 i Paris av Valentin Haüy (1745-1822). Her ble det gitt opplæring i lesing av relieffskrift, dvs. latinske bokstaver som var opphøyet slik at de var følbare. De blinde klarte å lære seg dette systemet og anvende det, men ulempen var at man ikke klarte å utvikle en tilfredstillende metode for at blinde selv kunne skrive relieffskrift. Dessuten var relieffskrift svært plasskrevende både fordi man skrev få bokstaver per linje og side og fordi bøkene ble svært plasskrevende og lesehastigheten var svært begrenset.

Nicolas Barbier (1769-1847) skulle være forgjengeren for nåtidens blindeskrift, punktskriften. På begynnelsen av 1800-tallet begynte han å utvikle det han kalte for «nattskrift». Intensjonen var at dette var en lydløs kommunikasjonsform for krigssoldater om natten i skyttergravene. Barbiers fullstendige forslag til nattskriften forelå i 1820, men en ulempe med systemet var at det var av fonetisk natur og ikke fulgte rettskrivingsregler. Cellen var bygd opp av til sammen tolv punkter med to kolonner og seks rader.

Barbier framla forslaget om nattskrift for blindeinstituttet i Paris i 1820 og det ble en tid prøvet ut blant elever og lærere. Nattskriften vant tillit, men likevel ble relieffskriften den seirende part i flere år framover.

2.1.2. Louis Braille - "punktskriftens far"

I 1820, da Barbier framla sitt forslag til nattskrift for blindeinstituttet, var Louis Braille (1809-1852) elev ved blindeinstituttet i Paris. Braille viste allerede som 16-åring meget stor interesse for Barbiers tolvpunkters nattskrift. Han satte straks i gang med å forbedre systemet og utnytte cellens mulighet for dannelse av ulike tegn. Fem år senere, i 1825, hadde han laget forslag til bokstaver, tall, noter, matematiske og kjemiske spesialtegn m.fl. Han utviklet også et skriveredskap for punktskriften, forgjengeren til dagens tavle og pren (se 2.2.2).

Punktcellen han brukte for å lage disse symbolene, er den som siden 1878 er internasjonalt anerkjent som punktskrift i dag, en 6-punkters celle hvor man ved hjelp av 6 faste posisjoner kan danne opptil 63 ulike tegn. Ved å kombinere to punktceller kunne det dannes flere tegn, men enkelte av tegnene hadde samme punktrepresentasjon, men ulik betydning i de forskjellige fagene. Eksempelvis kan et spesielt tegn bety utropstegn i tekster, adderingstegn i matematikk og nedsenket 6-tall i kjemi (jfr. Norsk Punktskrift vedtatt i 1975).

Når Braille presenterte sitt punktssystem ble dette godt mottatt både blant elevene og lærerne. Til tross for dette ble blindeinstituttet pålagt å fortsette opplæring i lesing av relieffskrift, og alt som var skrevet med Brailles punktsystem, måtte brennes for å hindre elevene i å benytte seg av dette. Likevel skulle det vise seg at punktskriften skulle overleve de trange kår den levde under takket være elevenes ulydighet: De lærte hverandre Brailles system ute av syne for lærernes øyner. Dersom lærerne oppdaget at elevene lærte hverandre punktskriftsystemet i smug, var fysisk straff hva de hadde i vente.

Louis Braille arbeidet hele sitt liv ved Blindeinstituttet hvor han benyttet punktsystemet i undervisningen. I 1829 utgav han sin første bok om hvordan han hadde kommet fram til sitt 6?punkters punktsystem og sine erfaringer han hadde gjort seg ved skriving og lesing.

2.1.3. Punktskriften fram til i dag

Brailles system ble som allerede nevnt, først internasjonalt godkjent i 1878, 26 år etter hans død, som et skriftspråk for blinde og sterkt svaksynte. Siden har mange metoder blitt prøvd ut, men tilbakevendingen til Brailles system er gjentagende. Det er skjedd store endringer i selve utseende av det enkelte tegn innenfor de ulike språkene, men her kan man registrere et interessant trekk med at en etter en tid vender tilbake til den opprinnelige utformingen av punktrepresentasjonen som Braille framla på første halvdel av 1800-tallet.

Punktskriften kom til Norge på slutten av 1800-tallet, omtrent samtidig med de første norske blindeskolenes begynnelse. Det første biblioteket som produserte punktskrift ble opprettet i 1910 som ble drevet av de daværende fire blindeforbundene i Norge. Biblioteket ble først i 1989 overtatt av staten og fikk navnet Norsk Lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB). NLB har i dag ansvar for produksjon av både skjønnlitterære bøker og studielitteratur for studenter ved høgskole og universitet. Siden det ikke er blitt vedtatt en nasjonal standard for norsk punktskrift, ble det nedsatt et utvalg i 1997, Offentlig Utvalg for Blindeskrift (OUB) som har arbeidet og arbeider med å utarbeide en nasjonal standard for punktskrift både innenfor litterære tekster, matematikk, kjemi, fysikk, musikknoter og håndarbeidsoppskrifter.

2.1.4. 6-punkters og 8-punkters punktskrift

I punktskrift opererer man i vår tid med 6- og 8-punkters punktsystem, også ofte kalt papir- og datapunkt. Hovedforskjellen er at det 6-punkterssystemet består av til sammen seks punkter og 8-punkterssystemet består av til sammen åtte punkter, altså en utviding med to punkter av 6?punkterssystemet. Vi har tidligere sett at 6?punktersystemet benyttes mest i forbindelse med utskrift av punktskrift på papir og derav navnet «papirpunkt». Det 8-punkterssystemet benyttes i stor utstrekning i kombinasjon med en punktskriftsterminal tilknyttet en datamaskin, en leselist, og derav navnet «datapunkt». Det 8-punkters systemet er gunstig å benytte i forbindelse med datamaskiner da man til sammen kan danne 256 forskjellige tegn, om lag fire ganger så mange tegn som i 6?punkterssystemet. En kan derfor klare seg godt med 256 tegn innenfor 8-punkterssystemet, men likevel møter en på store utfordringer etter hvert som nye visuelle symboler blir mer vanlig å ta daglig i bruk, særlig etter datateknologiens invasjon.

Mange har lett for å tro at 8?punkterssystemet ble oppfunnet på 80-tallet da de første leselistene som kunne kobles til et datamaskin begynte å gjøre seg gjeldende på markedet. 8-punkterssystemet ble oppfunnet i Spania på begynnelsen av 1900-tallet, nærmere 50 år før den første datamaskinen så dagens lys. Systemet er oppkaldt etter oppfinneren, Abreu, og ble hovedsakelig benyttet i forbindelse med musikknoter. I Tyskland ble det også benyttet innenfor stenografering. I dag blir 8-punkterssystemet lite benyttet ved punktutskrift på papir da det med dagens standardutseende for hvert enkelt tegn vil fortone seg som vanlig 6-punkters punktskrift med noe større linjeavstand enn normalt.

2.1.5. Systematikk i kaoset

Når en ser på rekkene over mulige tegn og deres betydning i sin opprinnelse, kan det hele se ganske tilfeldig ut. Om man studerer det hele mer inngående, ser en med forbauselse hvilken systematikk som er lagt ned i Braillesystemet. Fortjenesten for dette må ene og alene gå til Louis Braille. i det følgende vil en forsøke å gi en kort orientering om hvilken systematikk Braille la til grunn og som den dag i dag følges når nye punktskriftstabeller utvikles. Disse nedenstående avsnittene kan muligens virke vanskelige å forstå for en som ikke arbeider med punktskrift til daglig, men ved hjelp av figuren til venstre, som viser en oversikt over alle mulige tegn i Braillesystemet, skulle dette være mulig å forstå.

Bilde: Punktskriftalfabetet

Først er det viktig å forklare hvordan et tegn i punktskrift er bygget opp. Vi har sett at 6?punkters punktskrift kan bestå av totalt seks punkter og ut i fra disse seks posisjonene kan en danne opptil 63 ulike tegn. Når en snakker om punktskrift, forklarer en ofte hvert tegn sitt utseende ved å referere til punktenes nummer slik figuren viser. En A består av punkt 1, B består av punkt 1 og 2, c består av punkt 1 og 4 - se for øvrig figuren til venstre.

Louis Braille fulgte sitt prinsipp om at alle alfabetiske bokstaver skal inneholde minst ett punkt i øverste venstre del av punktcellen (dvs. punkt 1 eller 2). Samtidig ser en at bokstavene K og til og med T (se linje nr. 2 på figuren) er identisk like bokstavene A og til og med J (se linje nr. 3 i figuren), bortsett fra at punkt nr. 3 er tilføyd på de førstnevnte. Videre ser en at bokstavene U til og med Z (se linje nr. 3 i figuren) er identiske A til og med E, men her har Braille tilføyd både punkt nr. 3 og 6. På samme vis har de resterende punktene systematisk blitt oppbygd. Når både de ti grunnbokstavene + punkt nr. 3 og 6 var oppbrukt, benyttet han de ti grunnbokstavene og tilføyd kun punkt nr. 6. Dernest kjørte han samme rekkefølge, men én etasje ned (se linje nr. 4 på figuren). Braille var konsekvent og sa at punktsymboler som ikke hadde noe punkt i «øverste etasje» av punktcellen (dvs. punkt nr. 1 og 4) ikke var gyldige som bokstaver. Disse fikk andre betydninger som for eksempel skilletegn. Den regelen blir også i dag fulgt i mange land når nye punktskriftstabeller utvikles.

Når vi så på alfabetets oppbygning, kan en likevel påpeke én uregelmessighet i systematikken: Bokstaven W. På Brailles tid var W en meget sjelden brukt bokstav i det franske alfabetet og at denne bokstaven derfor ikke ble regnet som en av dagens 26 tradisjonelle bokstaver. Dersom W skulle ha hatt riktig punktrepresentasjon etter Brailles framgangsmåte, ville den ha sett ut som dagens X (punkt nr. 1, 3, 4 og 6) og ikke som den nåværende W (punkt nr. 2, 4, 5 og 6). Mytene skal ha det til at Braille laget bokstaven W, som er den siste «lovlige» punktskriftsbokstav etter hans prinsipp om punkt i øverste venstre halvdel, til hyllest for en engelskmann han delte soverom med under et sykehusopphold.

Tall i 6?punkters punktskrift dannes ved hjelp av to punktskriftsceller. Sifferets størrelse angis ved hjelp av de ti første bokstavene i alfabetet (Brailles grunnsymboler). Dette vil si at A står for tallet 1, B står for tallet 2, C står for tallet 3 osv. Bokstaven J regnes som tallet 0. For å markere at det er tall man mener, settes et eget talltegn framfor. Denne formen å skrive tall på er den som Braille benyttet og dagens internasjonale måte å skrive tall på etter den vedtatte standarden Litterær Punktskrift, men i engelsk og tysk punktskrift har man også egne nasjonale standarder.

2.2. Skriving av punktskrift

2.2.1. Trykking på metallplate

Den første masseproduksjon for framstilling av punktskrift var trykking på metallplate. En hamret inn punktbokstavene på en metallplate punkt for punkt. Dette var en tidkrevende prosess da hvert tegn i gjennomsnitt består av 3-4 punkter. Likevel viste det seg at trykking av metallplater var meget effektivt og særlig når selve stemplingen av hver enkelt punkt ble gjort maskinelt. Fortsatt i dag er det denne metoden som brukes ved Norges Blindeforbunds Trykkeri i Bergen som produserer ukemagasiner, tidsskrifter og aviser i punktskrift.

2.2.2 Tavle og pren og punktskriftmaskin

Disse to skrivehjelpemidlene er de som er mest allment brukt blant blinde i dag over hele verden. Tavle og pren (se bilde til høyre) har vunnet blindes tillit siden punktskriftens oppfinnelse på 1800-tallet trolig grunnet at den er meget enkel å frakte med seg, den lager svært lite støy og er betraktelig billigere enn en punktmaskin (se nedenfor). Ulempen med tavle og pren er at hvert enkelt tegn tar lang tid å skrive og man har ikke mulighet til å kunne lese det man har skrevet uten å måtte avbryte skrivingen.

Punktskriftmaskin fungerer i prinsippet på samme måte som en manuell gammeldags skrivemaskin, men tegnene dannes ved hjelp av seks taster (jf. 6-punkterssystemet) samt en mellomromstast (se bilde til venstre). Dette er en meget effektiv måte å skrive på. En erfaren blind kan få like stor hastighet på sin punktmaskin som hva en seende kan få på en vanlig skrivemaskin. Når man som blind arbeider med en punktmaskin, er dette trolig det nærmeste han/hun kan komme de seendes teknikker med penn og papir. Ulempen er at den kan lage støy samt at kostnadene på enkelte av typene er svært dyre (mellom 5000 og 20 000 kr.).

2.2.3 Punktskriftskrivere og andre skrivehjelpemidler

Datateknologien gir også blinde mange og nye muligheter. Et av de mest revolusjonerende hjelpemidlene som er kommet i nyere tid for framstilling av punktskrift på papir, er punktskriftsskriveren (se bilde til høyre). En punktskriftskriver er en ordinær skriver tilkoblet en datamaskin med den forskjell at den skriver ut taktile punktskriftsbokstaver istedenfor vanlige bokstaver i svartskrift. Enkelte av punktskriftsskriverne har mulighet til å skrive ut på de fleste typer størrelse og type ark, samt at man kan skrive ut på begge sider av arket noe som har svært stor betydning for plassparing. Ulempen med disse skriverne er at de er svært støyende og prisen ligger på mellom 30 000 og 50 000 kr.

Datateknologien har også åpnet for nye muligheter for blinde. I den seneste tiden har det kommet mange nye noteringshjelpemidler som fungerer som en punktmaskin, men er betraktelig lettere å frakte med seg samtidig som de ikke lager mer støy enn skriving på et ordinært PC-tastatur. Teksten blir lagret på en mikrobrikke og kan på et senere tidspunkt overføres til en datamaskin for videre redigering eller utskrift i punktskrift på papir. En ser også nå en tendens til at denne skrivefunksjonen blir innlagt i enkelte av de bærbare leselistene som kan kobles på en bærbar datamaskin (se bildene under).

2.3. Lesing av punktskrift

2.3.1. Teknikker ved lesing av punktskrift

Lesingen i punktskrift foregår ved at fingrene føres over arket fra venstre mot høyre. Selv om man leser med de tre midterste fingrene på enten den ene eller den andre hånden, vil man ha én preferansefinger (eller "hovedlesefinger"). Som regel er preferansefingeren pekefingeren enten på venstre eller høyre hånd. Selv om en blind kan lese med begge hender, vil han/hun ha en hånd som er "lesehånden", men ofte hos meget gode lesere er forskjellen omtrent umerkelig.

Mange blinde, særlig de barndomsblinde, som har lært punktskrift fra femårsalderen kan lese punktskrift med begge hendene. Det er lett å tro at man leser med begge hendene på samme tid, men man veksler kontinuerlig på hvilken hånd som leser. En starter på linjen med venstre hånd og høyre hånd "tar over" når venstre er kommet på midten av siden. Høyrehånden leser ferdig den allerede påbegynte linjen samtidig som venstrehånden går tilbake og finner starten på neste linje. Dette gjør at flyten i lesingen er jevnere. Punktskrift har også den ulempe at man har relativt korte linjer slik at ny linje forekommer hyppigere enn i vanlig trykk (ca. 30 tegn per linje), og om man får et avbrekk for hver linje vil dette få store konsekvenser for den helhetlige lesingen.

Datateknisk utstyr tas mer og mer i bruk av blinde som både et skrive- og leseredskap. For lesing kobler man en leselist (eller punktskriftsterminal) til datamaskinen. Det man kan lese på skjermen vil komme opp som punktskrift på leselisten. På leselisten er det en rekke navigasjonstaster og funksjonstaster for å kunne forflytte seg

rundt i skjermbildet (se bilder under avsnitt 2.2.3). Leselisten viser kun én linje og lengden på linjen kan variere fra 20 til 80 tegn som ikke tar hensyn til orddeling ved overgang til ny leselistlinje. Ved lesing på en leselist, har en ikke mulighet til å benytte to hender. Ofte benytter man den ene til navigasjons- og funksjonstastene mens den andre hånden forflytter seg over teksten på den ene tilgjengelige linjen. Dette kan vanskeliggjøre kontinuiteten i lesingen, særlig dersom den blinde har dårlige rutiner ved bruk av navigasjons- og funksjonstastene og linjen samtidig er relativt kort (40 tegn eller mindre).

2.3.2. Blindes og seendes lesing

For å kunne sammenligne blindes lesing med seendes lesing, blir vi nødt til å se noe nærmere på seendes leseteknikker, også kalt visuell lesing.

Ved visuell lesing foretar man kortere eller lengre øyebevegelser med øynene. Disse bevegelsene gjøres svært hurtig og tar kun 1/100 - 3/100 sekund. Når øyet står stille foregår en grafisk avkoding av teksten (fiksering) som kan romme inntil elleve tegn. De såkalte gode visuelle leserne har en meget god grafisk avkoding av teksten hvor inntil 80 % av ordene blir fiksert, det en ofte kaller for direkte avkoding. De resterende 20 % tolkes via fonetisk omkoding, dvs. at ordet må staves og gjenkjennes som ordbilde før man får forståelse av ordets betydning. Vi kan da si at gode lesere har en toprosesslesing hvor direkte avkoding er dominerende i bruk. En opererer også med dårlige visuelle lesere som har en svært dårlig og i få tilfeller helt fraværende direkte avkoding og som for det meste baserer seg på fonetisk omkoding. Disse dårlige leserne kan øve seg opp til å benytte direkte avkoding i mindre grad, men likevel vil fonetisk omkoding være dominerende. Dette er svært krevende både med tanke på tid og konsentrasjon på tekstens innhold. Gode visuelle lesere har ofte en lesehastighet på 300 - 500 ord per minutt, og dårlige lesere har en hastighet på ca. 100 - 180 ord per minutt. Her kan for forståelsens skyld nevnes at ved normal høytlesing regnes en lesehastighet på 180 ? 200 ord per minutt.

Punktskriftslesere blir også gruppert etter betegnelsen gode og dårlige, men her er forskjellen noe mer kategorisk og tidspunktet for når man begynte å lære punktskrift er sterkt avgjørende for leseferdigheten. På lik linje med dårlige visuelle lesere, foregår det en toprosesslesing også for binde hvor man har fonetisk omkoding og direkte avkoding. Dårlige punktskriftslesere har i stor grad en fonetisk omkoding når de leser. Dette gjør som nevnt ovenfor, lesingen svært tidkrevende og innholdet kan være vanskelig å oppfatte. Korte ord som består kun av ett eller to tegn kan ha en direkte avkoding. For gode punktskriftlesere, har undersøkelser vist at de kan oppfatte lengre bokstavkombinasjoner som en rekke av helhetlige ord og benytter i mindre grad fonetisk omkoding selv om også denne hele tiden vil være i bruk selv hos gode punktskriftslesere. Gode punktskriftslesere har en lesehastighet målt til ca. 200 ord per minutt selv om det forekommer enkelte tilfeller hvor lesehastigheten er målt opp til 300 ord per minutt. Dårlige punktskriftslesere har en lesehastighet målt til ca. 30-40 ord per minutt og ofte er dette etter mange års lesing. En av hovedårsakene til denne vesentlige forskjellen på lesehastigheten hos punktskriftslesere og visuelle lesere, er at som punktskriftsleser ser en kun ett tegn om gangen mens, som vi så ovenfor, en seende ser hele 11 tegn på samme tid.

2.3.3. Blindes lesevaner

Blindes lesevaner må sees fra flere vinkler.

  1. Tilgang på litteratur i tilgjengelig og ønsket form og
  2. Motivasjon for lesingen

Tilgang på litteratur i tilgjengelig eller ønsket lesemedium er ofte et av de viktigste utenforliggende problemområdene. Produksjon av bøker, enten de er på lyd eller punktskrift, er svært tidkrevende og meget kostbare. Produksjonstiden er derfor lang og tilrettelegging i ulike medier er svært begrenset. I 2001 ble 25 % av den norske barn-, ungdoms- og voksenlitteraturen gjort tilgjengelig for synshemmede, hhv. 214 titler på lyd og 160 titler i punktskrift.

I denne forbindelse må det sies at den nye datateknologien kan være med på å minske behovet for tilrettelegging da man ved hjelp av en datamaskin, leselist og skanner kan som blind få tilgang på de seendes skriftspråk. På en annen side er innskanningen tidkrevende og ofte trengs mye redigering til for at teksten skal bli fult ut forståelig.

Vi har sett at lesehastigheten hos punktskriftslesere er meget lav sammenlignet med de seendes lesehastighet. Når det tar lang tid å lese en kortere artikkel, vil dette også kunne gå ut over tålmodigheten til leseren, og det er begrenset hvor mye tid man er villig til å ofre på å få den informasjonen som er å finne i artikkelen. Voksenblinde vil, som vi har sett tidligere, sjelden komme opp i en høyere lesehastighet enn 30 40 ord per minutt, og dette er en sterk tilbakegang sammenlignet med hva de kunne prestere som visuelle lesere. Motivasjonen til å lese blir da automatisk svekket man tyr lettere til lydmediet både for å spare tid og fordi man får innholdet lettere med seg.

2.4. Opplæring

2.4.1. Barndomsblinde

For barndomsblinde er det viktig å begynne opplæringsprosessen så tidlig som mulig. Allerede når barnet er 5 år gammelt, begynner man med pedagogiske framgangsmåter for å trene opp fingermotorikken og følesansen samt rutinerte håndbevegelser. Barnet kan få bøker hvor man har dannet ulike punktsymboler. Hensikten er ikke å forstå symbolenes betydning, men skille hvert tegn fra hverandre og skille linjene fra hverandre. Barnebøker hvor både visuelle og følbare bilder er i samme bok (interfolierte bøker) kan også være et godt alternativ når foreldrene skal lese barnebøker sammen med sine blinde barn.

Det er også svært viktig at blinde barn ser viktigheten av å kunne lese: Seende barn ser viktigheten av å lese ved å se på omgivelsene, og tar den som en selvfølge når det selv skal lære å lese. Det har sett sine foreldre lese aviser, bøker, lese på skilt, matvarer og på fjernsyn. For et helt blindt barn kan dette være vanskelig å forstå, og barnet må bli forklart at det er viktig å kunne lese. Et hjelpemiddel til denne "forklaringsprosessen" er bildebøker i relieff, dvs. at figurene er taktilt følbare. Det er også en fordel dersom foreldrene har gjort en innsats for å få forklare barnet viktigheten av å kunne lese blant annet gjennom høytlesing. Det må også i denne sammenheng understrekes at denne forklaringen kun er nødvendig for en svært liten gruppe av de kommende punktskriftsleserne. De fleste synshemmede barn har en varierende synsrest. Selv om punktskrift blir det dominerende lesemedium for den blinde, kan synsresten være med på å forklare viktigheten av lesing når en kan se at foreldrene leser en avis og den synshemmede kan klare å se de store bokstavene ved å holde arket tett opp til øynene og/eller i sterk belysning, blir dette til en viss grad selvforklarende.

Barnet lærer i 6-årsalderen inn de ulike bokstavenes utseende i punktskrift. Man må her ta hensyn til bokstavenes vanskelighetsgrad med tanke på tegnenes åpenhet, dvs. hvor lett tegnet kan oppfattes og skilles fra andre tegn. De åpne bokstavene læres inn før de lukkede bokstavene (de som lett kan forveksles med andre tegn). Skilletegn, store bokstaver og tall blir først innlært når de fleste bokstavene er blitt vist for den blinde.

Vi har tidligere sett på punktskriftmaskinen som skriveredskap for den blinde. Punktskriftmaskinen benyttes i stor utstrekning når barn skal lære punktskrift. På en punktskriftsmaskin er hver tast på maskinen ett punkt på arket. Flere taster samtidig danner flere punkter på papiret. For enkelt å se sammenhengen mellom utseende og skrivemåte benyttes en punktskriftskloss hvor en selv kan plassere og fjerne nagler som representerer de ulike punktene. Denne kuben, som naturlig nok har to kolonner med tre punkter nedover kan deles slik at en får én rad med til sammen seks punkter. Der hvor naglene da er plassert på rader er identiske med hvilke taster som skal trykkes ned på punktskriftsmaskinen (se for øvrig bilde og bildebeskrivelse).

Når det blinde barnet kan de ulike bokstavene begynner man å lære spesialtegn i punktskrift, skilletegn, tall og så smått noen få regler for hvordan man skal sette opp tekster i punktskrift. Mye trening for å få opp lesehastigheten er også svært viktig i denne perioden. Bøker produseres med dobbelt linjeavstand og det er kun skrevet på én side for å tydelig få fram tegnene og linjene.

2.4.2. Voksenblindes opplæringsmetoder

Når voksenblinde skal lære å lese punktskrift er framgangsmåten mye lik både for barndomsblinde og voksenblinde. Likevel skiller det seg ut på enkelte punkter som eksempelvis at man har lett å sammenligne punktlesing med den tiden man leste svartskrift, noe som kan gå til dels kraftig ut over motivasjonen for å lære punktskrift. Dessuten kan den voksne selve bokstaver og språkets oppbygning, og trenger kun å lære en ny lesemetode.

Vi har tidligere sett på forskjeller og likheter mellom seendes lesing og blindes lesing. Der så vi blant annet at lesehastigheten blir betraktelig redusert, og særlig innenfor gruppen punktskriftslesere som har lært å lese punktskrift i voksen alder. Gjennomsnittlig lesehastighet på voksenblinde som har lest punktskrift i over fem år er målt til 30 - 40 ord pr. minutt. Det er lett å tenke seg at motivasjonen for å lære seg å lese kan stå i betraktelig fare når en tidligere kunne lese mellom 300 - 500 ord per minutt. De fleste som blir synshemmet i voksen alder er over 60 år og en har lett å tenke at «dette klarer jeg aldri» når en første gang får en bok framfor seg hvor hensikten er å kunne følge linjer og skille tegn fra hverandre. Det viser seg at de som er mest pessimistiske i starten ofte blir blant de ivrigste «lesehestene» etter litt trening. Med en lesehastighet på ca. 30 - 40 ord per minutt, er det ikke realistisk å tenke at punktskriften skal være primærkilden for tilgang på litterært og faglig innhold. En er derfor nødt til å gjøre individuelle justeringer under opplæringen. En barndomsblind vil komme til å ha punktskriften som et viktig medium for å kunne uttrykke seg i dens videre utdanning, mens dette behovet er betraktelig mindre for en voksenblind som er over 60 år og som har i de fleste tilfeller avsluttet sin utdanning.

Ved punktskriftskurs for voksenblinde starter man ofte med å lære én og én bokstav, men samtidig lærer man at den ene bokstaven også representerer et helt ord, dvs. kortskrift. Hos barndomsblinde læres ikke kortskrift inn før i de høyere skoleklasser, om det i det hele tatt blir gitt undervisning i det. Følgende begrunnelser er lagt til grunn for at voksenblinde gis undervisning i kortskrift alt fra første stund:

  1. En voksenblind har tidligere benyttet visuell lesemetode for å tilegne seg skriftlig stoff. Som vi så i avsnitt om seendes og blindes lesemetoder, benyttes oftest en kombinasjon av direkte avkoding og fonetisk omkoding hvor direkte avkoding er sterkt dominerende. Når en skal begynne å lese punktskrift er dette en sterk tilbakegang av skrive- og lesekunnskapene fra hva man er vant til som seende. Alt må læres på nytt og fonetisk omkoding vil ofte bli den dominerende lesemetoden noe som medfører at lesingen er både tidkrevende og krever mye konsentrasjon for å kunne få med seg innholdet. Kortskrift reduserer den fonetiske omkodingen betraktelig da det kun er ett tegn som skal gjenkjennes og ikke flere bokstaver. Kortskrift medfører at lesingen ligner i større grad på visuell lesing noe som kan ha positiv effekt på motivasjonen.
  2. Ved bruk av kortskrift kan en dessuten begynne å lese meningsfylte tekster før alle bokstaver er innlært. En ser da lettere resultater av lesetreningen siden en på et tidligere tidspunkt kan begynne å lese meningsfylte tekster.
  3. Det er også viktig å se på hvilken nytte voksenblinde vil komme til å gjøre seg av punktskriften. De fleste voksenblinde som skal lære seg punktskrift er over 60 år. Ofte vil den voksenblinde dekke sitt lesebehov gjennom lydmediet mens punktskrift kun benyttes for egne notater og merking av ulike gjenstander.
2.4.3. Opplæring av kortskrift

Vi har sett i forrige avsnitt at opplæring av voksenblinde i punktskrift hovedsakelig skjer parallelt med innlæring av kortskrift. Barndomsblinde gis ikke opplæring i kortskrift som en integrert del i starten av opplæringen, noe som har resultert i at det er relativt få som kan nyttegjøre seg av kortskriftsystemet fult ut i norsk punktskrift. I andre språk, som engelsk og tysk punktskrift benyttes konsekvent kortskrift i så vel faglige bøker som skjønnlitterære bøker.

Det er ikke til å legge under en stol at kortskriften har sine fordeler blant annet med hensyn til plassparing. Fullskrift (uforkortet punktskrift) tar gjennomsnittlig fire ganger så stor plass som normal svartskrift. En bok på 100 sider i svartskrift vil i fullskrift bestå av 400 punktskriftssider. I norsk kortskrift, hvor teksten blir forkortet med ca. 25 %, vil den samme boken bestå av 300 punktskriftssider. Det må i denne forbindelse nevnes at norsk kortskrift er svært lite forkortende sammenlignet med engelsk og tysk kortskrift som begge forkorter den opprinnelige teksten ned med 50 %.

Ved bruk av kortskrift vil man få plass til 5 - 7 flere ord per linje sammenlignet med antall ord per linje i fullskrift. Dette kan ofte ha svært positiv innvirkning dersom det er ønskelig å sette opp teksten i et spesielt oppsett, eksempelvis i en manuskript til et foredrag. Det er også blitt utarbeidet et standardoppsett for norsk stenografi på punkt, og dersom en lærer seg å bruke dette på riktig måte, vil punktskrift til og med kunne ta mindre plass enn vanlig svartskrift! For sammenligning kan du se på eksemplene til venstre. Ulempen med stenografi på punktskrift, er at den ikke følger rettskrivingsregler.

Det kan settes spørsmålstegn ved hvorfor ikke barndomsblinde ikke gis den samme opplæring i kortskrift som tidligere da man ser kortskriften har sine positive sider med seg. Årsakene til dette kan være flere og sammensatte:

  1. Barndomsblindes læringssituasjon for punktskrift har de siste årene endret seg betraktelig etter at synshemmede siden slutten av 1970-årene integreres i det ordinære skolesystemet. Læreren som skal undervise den blinde i punktskrift, har ingen spesialutdannelse på området, men kun vært deltaker på et kortere kurs hvor det gis grundig innføring i punktskrift og framgangsmåter ved læring av punktskrift. I seendes skriftspråk er kortskrift et ukjent fenomen og det kan sees på som noe ekstra og unødvendig å bruke tid på å lære inn kortskriftsystemet når «man likegodt kan klare seg foruten».
  2. Undersøkelse foretatt i 1983 viste at «gode» punktskriftslesere ikke vil få noen nytte i positiv retning av å lese en tekst i kortskrift med hensyn til lesehastigheten. Enkelte resultater av undersøkelsen viste også at ved lesing av en forkortet tekst kunne lesehastigheten bli noe redusert sammenlignet med lesing av en uforkortet tekst. Kortskriften er med andre ord til uvurderlig hjelp for «dårlige» punktskriftslesere, hovedsakelig gruppen voksenblinde.
  3. Tidligere, på midten av 1900-tallet var kostnadssparing ved å benytte færre punktskriftsark et viktig argument for å ta kortskrift i bruk. Man hadde ikke mulighet til å skrive punktskrift på begge sider av arket og bøkene ble derfor bestående av betraktelig flere punktskriftsark sammenlignet med i dag. Plassbesparing var også med som en viktig del av argumentasjonen.
  4. I dag fremstilles punktskrift ved hjelp av maskiner. På første halvdel av 1900-tallet ble dette hovedsakelig gjort ved manuell håndkraft enten gjennom punktskriftsmaskiner og ved bruk av tavle og pren (se 2.2.2). Hver bok måtte skrives manuelt av og masseproduksjon var svært lite utbrakt. Både for å spare tid og krefter var derfor kortskrift aktuelt.

2.5. Punktskriftens stilling i dag

2.5.1. Punktskriftens fremtidige brukergruppe

Innenfor gruppen synshemmede som bruker punktskrift som sitt primærskriftspråk er i dag målt å være ca. 2 %. Dette utgjør en svært liten andel, og en har trolig grunn til å tro at andelen av punktskriftslesere vil synke i de fremtidige årene. Nedenfor er det skissert opp fire sannsynlige hovedårsaker til disse antagelsene:

De fleste som er definert synshemmede har en større eller mindre synsrest. I de 10 ? 15 siste årene har teknologien innenfor optiske hjelpemidler vært revolusjonerende: Teksten kan forstørres opp ved hjelp av et forstørrende videosystem (også kaldt lese-TV) hvor både kontraster, farger og størrelse på teksten kan innstilles til den enkelte bruker. Datateknologien gir også store og stadig nye muligheter for å få skriften både forstørret og gjengitt i tale, noe som kan medføre at synshemmede med en svakere synsrest som tidligere måtte benytte punktskrift som sitt skriftspråk, i dag kan klare seg godt både gjennom utdanning og arbeid ved hjelp av optiske hjelpemidler og forstørrende datasystemer.

Medisinske studier kommer stadig lenger både når det gjelder forebygging og behandling av øyelidelser som kan føre til blindhet. Tidligere var eksempelvis grå stær og netthinneavløsning ofte årsak til blindhet både hos unge og eldre. Med dagens medisin og teknikk, er dette behandlet ved hjelp av en liten operasjon. Medisiner for å forhindre videre utvikling av øyelidelser er utviklet og man forhindrer dermed mange å miste synet helt eller delvis.

Fram til begynnelsen av 1980-årene ble en stor andel prematurfødte barn mer eller mindre skadet både under og etter fødsel som blant annet årsak av gal surstoffbehandling. Skadene kunne innebære blindhet og ofte alvorlige hjerneskader. I dag har man medisinske forebyggingsmetoder for prematurfødte barn og de som rammes blir ofte svært hardt rammet både fysisk og mentalt (multihandikappede). Det samme er gjeldende for andre komplikasjoner som kan forekomme før og etter fødsel. En klarer med dagens medisinske kunnskaper å forebygge og/eller behandle de letteste skadene, og de tyngste rammede blir en større gruppe. Dette innebærer at man i fremtiden trolig vil få færre barndomsblinde som er fysisk og mentalt i stand til å nyttegjøre seg av punktskriften sammenlignet med i dag.

Som en oppsummering, kan vi da si at både nye medisinske kunnskaper og optiske hjelpemidler er med på å redusere brukergruppen av punktskrift ytterligere. Det er viktig å understreke at dette er en meget positiv og gledelig utvikling, men kan det medføre at punktskriften vil komme til å få dårligere levekår i fremtiden?

2.5.2. De seendes og de blindes holdninger til punktskriften

Tidligere var punktskrift og svartskrift mer avskilt fra hverandre enn i dag. Tidligere måtte en manuelt skrive av tekster i vanlig trykk over til punktskrift, og dersom en tekst var kun produsert i punktskrift, måtte den manuelt oversettes til svartskrift. I dag kan disse oversettelsene skje ved hjelp av datateknologien. Blinde kan få tilgang på svartskrift ved å benytte seg av en skanner og et rekognoseringsprogram som gjenkjenner teksten (OCR - Optical Character Recognition)), og den blinde kan lese teksten på sin leselist. Seende kan på sin side skanne inn et ark i punktskrift og få det oversatt til svartskrift med omtrent samme teknologi (OBR - Optical Braille Recognition). De tekstene som blinde i dag produserer leses ofte av seende på deres skriftspråk og blinde lager teksten med tanke på at den skal leses visuelt.

Blinde kan i dagens tid ha lett for å tenke at punktskrift er noe en ofte kan klare seg foruten. Lesebehovet kan en ofte dekke gjennom lydmediet som dessuten tar mindre plass enn en punktbok, det går raskere både med produksjon og ofte med lesing, en lydbok er billigere å produsere og en kan gjøre andre ting samtidig som en lytter til lydinformasjonen. Når lydmediet erstatter det skriftlige språket kan man få problemer med å forstå språkets og en teksts oppbygning, noe som ofte kan være en nødvendighet for videre studier. Dette har eksempelvis gjort seg gjeldende som et problem hos en del amerikanske blinde som kun har basert seg på tale - deres skriftspråk er svært dårlig med mange skrivefeil som årsak av at de kun har hørt lyden av ordet. I Norge og i enkelte andre land er det vanlig å få tilknyttet en leselist til sin datamaskin og leselisten, som for øvrig er svært kostbar, finansieres gjennom folketrygden. Likevel trenger vi ikke gå lenger utenfor Norges landegrenser enn til Danmark hvor man regner at antall leselister der er tilsvarende det antall som er å finne i Trondheim by. Punktskriften blir også på datamaskiner erstattet med lyd, en talesyntese med monotont tonefall. Den samme tendensen ser en i Norge på tross av at leselister er såpass utbredt. Mange velger å basere seg enten helt eller delvis på talesyntesen både under utarbeiding og lesing av lengre tekster fordi det går raskere og er enklere.

De seendes holdning til punktskriften har helt fra oppfinnelsens time av vært hovedsakelig negativ. Det viser historien med at de første punktskriftsbøkene ved Blindeinstituttet i Paris måtte brennes. Punktskrift er vanskelig å lese visuelt både ved å skille de ulike tegnene fra hverandre og at det er dårlig kontrast siden det kun er hevelser på arket. Dersom en punktkyndig seende får en tekst i svartskrift istedenfor i punktskrift, heter det ofte «hvor flott!», men dersom teksten skal gå den motsatte veien heter det ofte at «egentlig skulle du hatt dette i punkt, men ...». Disse holdningene kan medføre at punktskriften sees på som et onde eller en «nødløsning».

2.5.3. Dagens punktskriftslesere

Det foreligger ingen fullførte undersøkelser som verken kan bevise eller motbevise at punktskriftslesere i dag er dårligere lesere enn for eksempel for 20 - 30 år siden. Likevel kan man ha grunn til å mistenke at gjennomsnittet på lesehastigheten blant dagens barndomsblinde punktskriftslesere har hatt en viss nedgang.

Noen av de trolige årsakene til dette har vi allerede sett på, som blant annet at mange av de som tidligere fult og helt måtte basere seg på punktskrift i dag også kan benytte seg av svartskrift ved hjelp av forstørrende tekniske og optiske hjelpemidler. Vi har også sett på datateknologien ved syntetisk tale som leser opp teksten som også trolig kan pålegges en del av den eventuelle skylden for nedgangen. Bøker som utgis i tale er også blitt meget populært. Disse tar mindre plass enn en punktbok, og med dagens teknologi kan en også få en 50 timers lang lydbok inn på én CD!

Et annet interessant område innenfor årsaksteorier kan være integrering av synshemmede i ordinære skoler. Vi har tidligere sett at dette har fått konsekvenser for opplæringen av punktskrift blant barndomsblinde. Et annet viktig poeng er at blinde i dag ikke tar punktskriften like aktivt i bruk som tidligere. Når en som blind gikk på blindeskole hvor alle hadde det samme skriftspråket som en selv, ble en mer motivert til å ta punktskriften i bruk. Da måtte en selv lese tekstene på sitt eget skriftspråk og ikke minst at en kommuniserte med sine medelever og lærere gjennom punktskriften. Dagens integrerte punktskriftslesere opplever at lærer eller medelever leser tekstene for en og som regel er man den eneste i klassen, og ofte på skolen, som leser punktskrift.

2.5.4. Språklig barriere for punktskriftslesere

Som menneske i dagens moderne samfunn, kreves det at man tar høyere utdanning, og dette kravet gjør seg også gjeldende for mange synshemmede. Man skårer gjerne høyt dersom studiene gjøres i et annet land enn sitt eget hjemland, og ofte er studiene i hjemlandet, i dette tilfellet Norge, på andre språk enn norsk. Vi har sett at det både er kostbart og tar mye tid å produsere en bok i punktskrift, og ofte foretrekker biblioteket som tilrettelegger studielitteratur for høyere studier, at man benytter seg av det studiemateriell som er tilgjengelig på andre språk fremfor å få det «gjenprodusert» på norsk.

Når man som punktskriftsleser gis undervisning i engelsk, tysk, fransk eller spansk på den norske grunn- og videregående skolen, er bøkene tilrettelagt på punkt med en norsk standard for punktskrift. Om en senere i sine høyere studier er nødt til å lese bøker som er produsert eksempelvis i England eller Tyskland, kan man ikke uten videre tilegne seg innholdet i de bøkene kun ved å behersket språket. En må også sette seg inn i språkets punktskriftnotasjon og ofte landets vedtatte kortskrift. De ordinære bokstavene er som regel de samme, men man trenger ikke å gå lenger enn til tegn som tall, punktum, komma og markering for stor bokstav osv. før forskjellene blir av betydelig og ofte uforståelig dersom man ikke innehar kunnskaper om landets punktskrift. Kortskriften er svært ulike fra land til land siden hvert språk har ulike behov for forkortinger av både ord og lyder/bokstavkombinasjoner. Dette vil innebære at selv om man behersker norsk kortskrift, kan en ikke dermed beherske engelsk eller tysk kortskrift.

3 Oppsummering og konklusjon

Forgjengeren til dagens punktskrift ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet av Nikolas Barbier. Systemet ble siden videreutviklet av en ung fransk gutt, Louis Braille som i dag er kjent som «punktskriftens far». Systemet ble i 1878 anerkjent som det internasjonale skriftspråket for blinde og sterkt svaksynte. Punktskriften har sitt utgangspunkt i en punktcelle bestående av opptil seks punkter som kan danne 63 ulike tegn.

Punktskrift har blitt framstilt først med manuell håndkraft, men i den senere tiden har det blitt mer og mer maskinelt. Datateknologien har også gjort framstilling av punktskrift enklere både når det gjelder skriving av punktskrift for den enkelte bruker og for masseproduksjon. Likevel er de tradisjonelle manuelle skriveredskapene for punktskrift fremdeles i bruk av blinde selv.

Lesing av punktskrift skjer ved at en flytter en eller begge hendene over papiret. På samme måte som ved visuell lesing, foregår både en fonetisk omkoding og direkte avkoding, men til forskjell fra visuelle lesere er fonetisk omkoding mest dominerende hos punktskriftslesere. Dette er en av hovedårsakene til at punktskriftslesere har en relativt lav lesehastighet sammenlignet med seende.

Opplæringsmetodene for barndoms- og voksenblinde har mange fellestrekk i selve innlæringsfasen, men likevel er det også tydelige forskjeller. En voksenblind kan lese og vet hvordan et språk er bygd opp, og han/hun vet betydningen av å kunne uttrykke seg via språket. Et blindt barn kan ikke lese og må lære å sette sammen bokstaver til ord samtidig som det lærer inn de ulike tegnene i punktskrift. Hos voksenblinde ser en ofte utfordringer med å holde motivasjonen oppe, og man bruker da innlæring av kortskrift som en positiv faktor da man lett får opp lesehastigheten og kan begynne å lese meningsfylte tekster på et langt tidligere tidspunkt enn hva som ellers hadde vært mulig.

En kan si at punktskriften i dag står i fare for å bli erstattet blant annet med lydmediet. Lyd går raskere, tar mindre plass og er billigere og raskere i produksjon. Samtidig er det flere av de som tidligere måtte benytte seg av punktskrift som i dag ved hjelp av optiske og teknologiske hjelpemidler kan lese forstørret svartskrift, gjerne i kombinasjon med lydmediet. En ser også en tendens til at de som i dag får en synshemming, også får flere alvorlige handikap i tillegg både av fysisk og mental art. Dette kan på lengre sikt få negative konsekvenser på punktskriftens aksept både innenfor brukergruppen selv og ellers i samfunnet, noe en kan se visse tegn på allerede i 2002. Selv om det ikke er blitt bevist gjennom fullførte undersøkelser, er det sannsynlig å tro at dagens punktskriftslesere har en gjennomsnittlig lavere lesehastighet enn hva som var tilfellet for 20 - 30 år siden./p>

Kildeliste

Skriftlige kilder

  • Mats Myrberg: «Synsskadades läsning 1», HLS förlag våren 1993
  • Mats Myrberg: «Synsskadades läsning 2», HLS förlag våren 1993
  • Mats Myrberg: «Synsskadades läsning 3», HLS förlag våren 1993
  • Mats Myrberg: «Synsskadades läsning 4», HLS förlag våren 1993
  • Henri Pierre: «The life and work of Louis Braille, the inventor of the alphabet for the blind», oversatt til engelsk ved Elisabeth Whitehead, utgitt av National Institute for the blind, London 1952
  • Jan Bruteig: «Leseferdigheter hos blinde som har lært punktskrift i voksen alder», hovedfagsoppgave i embetseksamen i spesialpedagogikk, Statens spesiallærerhøgskole, Hosle 1984
  • Jan Bruteig: «Norsk punktskrift, del 1, 2 og 3», utgitt av Norges Blindeforbunds Blindeskriftsutvalg 1977/78, trykket i 1979 av Norges Blindeforbunds Trykkeri.
  • Jan Bruteig: «Stenografi på punkt», utarbeidet ved Huseby Utdanningssenter for Synshemmede 1986, Trykket ved Norges Blindeforbunds Trykkeri 1987
  • Jan Bruteig: «Interaktiv bruk av punktskrift», Huseby Spesialpedagogisk Senter for Synshemmede, 1994
  • Regnor Gjernsletten: «Taktil skrift før Louis Braille», SSHF-Nytt nr. 2/1998
  • 13.12.2002 kl. 20:36: http://www.nlb.no/blindeskrift.html
  • 16.01.2002 kl. 23:02: http://www.tbp.se/punktskrift.html
  • 16.01.2002 kl. 23:14: http://www.blindeforbundet.no/braille.html

Bilde- og figurkilder:

(Merknad: De fleste lenkene det refereres til ovenfor finnes ikke i dag.

include("body_end.php");

?>