Drøm om gammelt datautstyr

I dag våknet jeg kl. 7.00 av at det var kaldt i rommet. Etter at jeg hadde lukket vinduet, sovnet jeg inn til noen kaotiske drømmer. Jeg var innlagt på en sykehusavdeling for epileptikere hvor vi lå på en sovesal. Jeg fikk vite av en pleier at avdelingen hadde like mye "høysikkerhet" som en avdeling for pasienter med schizofreni. Da jeg ble utskrevet, satt jeg hjemme og kom på at jeg hadde glemt en hel del hjelpemidler igjen på avdelingen. De skulle sende hjelpemidlene til meg. Da kom jeg også på at mye av datautstyret jeg hadde brukt på skolen stod igjen på den videregående skolen jeg gikk ved. Det var bl.a. lese-TV, tavlekamera, en 24" stor skjerm, printer for svartskrift og punktskrift i tillegg til mange databord og en skråpult. Da jeg fikk datautstyr i 4. klasse (1994), var det blant det mest moderne utstyret som fantes på den tiden. I dag er det automatisert justering av skarphet i bildet både på tavlekamera og lese-TV, men på den tiden måtte jeg justere det manuelt. En synspedagog har i ettertid sagt at utstyret mitt var satt opp på en håpløs måte, for jeg måtte sitte ganske nærme skjermen og jeg måtte strekke ut armen så langt jeg kunne og litt lenger for å nå bort for å styre tavlekameraet og stille skarpheten.

Jeg og min far satt i bilen på vei til skolen for å hente hjelpemidlene. Mellom føttene mine satt en brun hund som lignet på en schæfer som var en av pleierne på epilepsiavdelingen sin. Når vi stod i klasserommet med alt datautstyret, kom jeg på at dette utstyret var jo nesten 20 år gammelt og var egentlig bare til å kaste. Jeg hadde litt dårlig samvittighet som hadde fått min far til å kjøre meg til skolen for ingenting, bare fordi jeg var litt surrete og ikke kom på ting i riktig rekkefølge. Hjemme igjen ventet min søster på meg med en dessert laget av dumlekarameller.

Hvor i all verden henter hjernen alt dette fra? Jeg vil tro Røysumtunet kan ta æren for en avdeling for epileptikere, men hvor jeg fikk høysikkerhet for schizofrene fra, aner jeg ikke. Hjernen min må også ha gravd langt ned i arkivet for å komme opp med 20 år gamle datatekniske hjelpemidler som stod på skolen jeg gikk på på den tiden. Jeg synes det var koselig å møte en hund i drømmen. Jeg savner det å ha en hund å kose og leke med. At min søster hadde laget en dessert av dumlekarameller, kom nok av at jeg har kjøpt en pose med dumlekarameller jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med enda. Muligens jeg vil lage dumlesnitter eller dumlemuffins en eller annen dag?

Nøkkelord: