Litt tanker om Thereses vektoperasjon

I går publiserte NRK artikkelen "Skjærer seg til helse" som handler om Therese (28) som legger seg under gastrokirurgens kniv for å få utført en GBP-operasjon. Operasjonen hennes var vellykket og jeg ønsker henne det beste. Likevel er det et par ting jeg reagerer på.

Det står bl.a.: "Om to timer skal hun fjerne 85 prosent av magesekken. Bare halvannen desiliter blir igjen. En knøttliten magesekk skal tvinge henne til å spise babyporsjoner resten av livet." Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er opp til henne selv. Jeg vet om flere som opplever at de kan spise mer og mer. Dette, kombinert med en usunn livsstil, kan lett føre til at overvekten sniker seg på igjen. Therese sier: "Jeg kommer til å savne å bare kunne putte noe i munnen. Og kunne ta en glass vin til maten. Alt slikt kan jeg bare glemme." Hun har rett i at vin (drikke generelt) blir vanskelig etter en operasjon, men å "bare putte noe i munnen" er fremdeles mulig. Om man gjør det for ofte og med feil type mat, blir også det en ny, uheldig livsstil som kan føre til at vektnedgangen går saktere eller i verste fall stopper helt opp.

Jeg skal ikke påberope meg å ha gjort alt riktig, for det har jeg ikke, men jeg spør meg selv hva Therese egentlig selv har gjort i forkant av valget med operasjon når hun frem mot uker før operasjonen kun har spist to måltider: "Therese er topp motivert. Allerede første uka går hun over fra to store til seks små måltider om dagen, og kutter ut mat med fett og sukker. Thereses vekt raser ned fra 140 til 120 kilo." Jeg vet selv at det kan være lett å gå tilbake til den synden det er å spise få måltider. Jeg merker lett selv at om jeg ikke starter dagen med frokost, kan jeg gå til langt på ettermiddagen uten mat. Med andre ord er veien tilbake til få måltider kort om man ikke er bevisst selv.

Og litt om hva Therese velger å spise så fort hun kan: "Etter uker på flytende føde som suppe, yoghurt og ernæringsdrikker, skal Therese i dag spise sin første brødskive siden nyttårsaften. Hun deler skiva i fire biter, og velger forskjellig pålegg på hver brødbit." Jeg tenker at som vektoperert er ikke brødskive det beste man kan spise. En av grunnene er at brødskiven i seg inneholder mye stivelse og lite næring med tanke på at den raskt fyller opp magesekken. Vi lærer at vi skal prioritere pålegg for å få i oss nok næring. Når jeg, som nå, jobber på kurs, må jeg prioritere å få i meg nok næring. Jeg spiser en liten porsjon havregrøt og et bløtkokt egg til frokost. Thomas på kjøkkenet kjenner rutinene mine. Om jeg blir lei, for det er jo litt kjedelige smaker, spiser jeg gjerne knekkebrød med to skiver skinke, paprika og agurk på i tillegg til ett egg. Egg og skinke er en viktig kilde til proteiner.

Jeg har flere ganger tenkt at leger har en god utdannelse, men selv om de skal jobbe til daglig med mennesker, har de forbløffende lite om kommunikasjon på studiet. Therese opplevde dette: "Therese husker godt legen som grep tak i magen hennes og rett ut at hun var «for tjukk»." Hvilken oppførsel er det? Var legen rett og slett uforskammet eller tenkte han at han hadde rett til å uttale seg på den måten i kraft å være lege? Selv om man er lege, bør man kunne snakke dannet med folk. Som overvektig har man komplekser nok både ovenfor seg selv personlig, men også for kommentarer på egen kropp. Jeg vet at en kollega av meg fikk høre av legen om å "flytte på fettforkledet".

NRK beskriver hvordan inngrepet foregår: "Therese går selv inn på operasjonsstua og legger seg på bordet. Hun legges i narkose før det snittes fem hull i magen. Gjennom lange rør fører teamet inn instrumentene og et kamera slik at de kan følge operasjonen på skjermer i operasjonsstua.
Fedmekirurgi foregår via kikkhullskirurgi. Pasienten får narkose og det settes inntil sammen 5 rør gjennom bukveggen og en gass fyller bukhulen slik at operasjonen kan gjennomføres.
Bukhulen fylles med gass for å gi nødvendig arbeidsrom. En symaskin syr og deler magesekken på langs slik at den reduseres til et rør i forlengelse av spiserøret. Deretter fjernes den løse delen gjennom ett hull i bukveggen.
Det hele er over på 45 minutter, og Therese går selv av operasjonsbordet."

Jeg ønsker Therese lykke til med sitt nye liv med en minimage!