Besøk av en ergoterapeut

På torsdag hadde jeg et hjemmebesøk av en ergoterapeut fra kommunen. Jeg brukte samme fremgangsmåte som jeg gjør med helsepersonell, med å skrive ned det jeg vil formidle, for da får jeg sagt det jeg vil uten å glemme noe og jeg får sagt det på en ryddig måte. Det var en ung dame som var både hyggelig og flink. Jeg fikk orientert om hvordan hverdagen min var. Jeg spurte om mulighet for å få en husmorsstol. Jeg kan jo ikke se bilder av de ulike modellene, men hun ville be om en utprøving på Hjelpemiddelsentralen. Hun sa at jeg hadde rett på drosjerekvisisjon til utprøvingen med valgfritt drosjeselskap. Det går med andre ord ikke gjennom Pasientreiser. Flott system. Jeg skrev ang. det å få en husmorsstol: "En av mine største interesser er å lage mat og bake. Jeg lager alle middager helt fra bunnen av og baker både kaker og gjærbakst uten hjelp. Det finnes mange hjelpemidler for at jeg som blind skal kunne gjøre det samme som seende på kjøkkenet. Jeg synes det er spennende å prøve nye ting. Jeg ønsker ikke å slutte med en av mine kjæreste hobbyer på tross av smerter. Epilepsien har ødelagt mye, men den får ikke lov til å ødelegge mer enn den må."

Hun så for seg at det beste i mitt tilfelle ville være en husmorsstol som hadde elektrisk heve- og senkefunksjon slik at jeg slapp å reise meg hver gang jeg skulle justere stolen høyere. Den måtte lades hver natt, men det lar seg ordne.

Da jeg var til fastlegen 29. november mente han at jeg burde bruke hoften mer enn vanlig på tross av smerter. "Hadde du sett normalt, hadde jeg sagt at du skulle hoppe rundt på gulvet" sa han og mente jeg skulle trosse smertene. Manuellterapeuten derimot, mente at jeg ikke skulle belaste muskelen ytterligere om jeg fikk smerter. Jeg stoler mer på en ung manuellterapeut som har 5 års spesialisering innen muskel- og skjelettlidelser fremfor en allmennlege i 50-årene som kan mye, men ikke har fordypning i området. Jeg var pga. denne tankegangen til fastlegen min, som sendte henvisningen til ergoterapitjenesten, litt redd for at han hadde notert at han mente det ikke var behov for rullestol. Jeg ser absolutt et behov for rullestol når jeg er ute og skal gå mer enn 100 m. Jeg kan gå et stykke med krykker, men ikke for langt og det kan være krevende å ledsage meg da. Om han hadde notert ned dette, valgte i så fall ergoterapeuten å overse dette og høre mer på det jeg sa. Hun skulle søke om en sammenleggbar rullestol som kun veier 11 kg. Den skulle ha ganske store og brede forhjul slik at den ikke setter seg like raskt fast fordi det da blir lettere for samboeren min som er svaksynt å trille meg. Jeg skal også få et belte i stolen slik at jeg ikke trenger å være redd for å stupe i fall samboeren minstøter borti kanter eller ujevnheter. Hun gjorde mål slik at jeg får en tilpasset stol etter min kropp ved å måle lengden på legg,lår, rygg, albue og bredde over hoftene. Jeg tror dette blir veldig bra! Hun ville også tilby meg flere hjelpemidler, men jeg sa at det holdt med dette. Jeg synes jeg har så mange hjelpemidler fra før pga. synshemningen og jeg føler ikke behov for å fylle opp huset ytterligere med ting jeg strengt tatt kan klare meg uten.

Nøkkelord: