Dikemark psykiatriske sykehus på midten av 1900-tallet

Jeg ble tipset av en venninne om boken "Pasienten" skrevet av Trude Teige. Selve boken er en kriminalroman som handler om en forsvinning av en 18-åring: "Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller."

Det som interesserer meg mer, er bakgrunnen for boken. Pasienten, Krøser, som døde i 1993, var pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i mer enn 50 år. Det var ikke uvanlig på den tiden at folk var innlagt på livstid. Familien ønsket ikke å ta vare på en gal person og de hadde ikke antipsykotiske og antidepressive medisiner. På sykehuset var det ca. 2.000 pasienter. Den beste behandlingen mente man at var ved å gi pasientene arbeid og vakre omgivelser. På den tiden var sykehuset selvdrevet og det var et lite samfunn i samfunnet som t.o.m. hadde egne "dikemarkpenger".

I dag er sykehuset nedlagt og på Aschehaugs Ugla-side kan jeg lese: "Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig."

Og videre: "Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner."

Hovedpersonen i boken brukte årene på sykehuset til å lage parfyme. Den dag i dag står det krydderposer og flasker med håndskrevne ettiketter på. Hans spesielle hemmelighet når det kom til produksjonen av parfymen, var å tilsette den noen dråper av sin egen urin. I et hjørne i arbeidsrommet hans finner man tøyposer med sorte steiner i som han mente var diamanter. Han skrev og sendte et manuskript, men det ble refusert og hans drøm lagt i ruiner.

Først må jeg si at jeg synes det er skammelig av staten å la et sykehus ligge øde og bokstavelig talt forlatt slik bygningene på Dikemark Psykiatriske sykehus har blitt. Det er synd at så flotte bygninger og et fint område skal stå og gradvis forvitre, ute som inne. Jeg tenker: Hvilket flott museum kunne ikke dette ha blitt? Et museum som fortalte mye om livet på et psykiatrisk sykehus på 1930-tallet og hvilken behandling og terapi pasientene fikk - eller ikke fikk. Hva som var tanken bak institusjonaliseringen av de som var psykisk syke. Og, ikke minst, mange spennende historier om pasienter, før og etter innleggelsen, som bodde på sykehuset i årevis, ofte livet ut. Hvordan var hverdagen som pasient?

Noe annet jeg synes er skammelig, er at det kan se ut til at bygningene er forlatt i hu og hast og at man ikke har hatt tid til å rydde opp etter seg. Jeg er glad for at hjernene er sendt til forskning, men jeg synes det er uverdig at man fremdeles kan finne blodprøver, urin og rester av tørket avføring i laboratoriet. Slikt kalles ikke respekt for individet i mine øyne. Men det avspeiler kanskje synet man hadde på psykiatriske pasienter på den tiden? Litt satt på spissen: De er ikke noe å samle på. En ting er sikkert, man vil ikke se seg tilbake. Det gjør man kanskje rett i, for psykisk syke mennesker ble ikke godt behandlet og den delen av den norske historien har flere mørke kapitler som holdes i skyggen. Men jeg tenker at nettopp derfor er det viktig at vi ikke glemmer.

Nøkkelord:

Skriv ny kommentar

Filtered HTML

  • Internettadresser og e-postadresser konverteres til lenker automatisk.
  • Tillatte HTML-tagger: <a> <em> <strong> <cite> <blockquote> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Automatisk linjeskift

Plain text

  • Ingen HTML-tagger tillatt.
  • Internettadresser og e-postadresser konverteres til lenker automatisk.
  • Automatisk linjeskift
By submitting this form, you accept the Mollom privacy policy.