Jeg leser om Münchausen-syndromet

Nå leser jeg en artikkel i Psykologtidsskriftet om Münchausen-syndromet. Münchausen deles inn i definisjonen «Foreldre som påfører barn skader slik at det skal se ut som barnet er sykt, har blitt omtalt som Münchausen syndrome by proxy (MSBP).» Om man kun får syndromet «Münchausen», vil det si at man påfører seg selv lidelser/symptomer. Forfatteren skriver: «På 1970-tallet ble MSBP tatt i bruk for å beskrive en potensielt dødelig variant av barnemishandling der foreldrene forgiftet barna sine med ulike medikamenter, noe som ble vurdert som en ikke-aksidentell skade. Meadow (1977) utvidet bruksområdet til å inkludere barn som ikke bare ble påført sykdom ved at de fikk medikamenter, men som også av andre ble oppfattet som syke og derfor måtte gjennomgå mange medisinske undersøkelser. Denne type mishandling var vanskelig å oppdage fordi overgriperen fremsto som en tilsynelatende omsorgsfull forelder som aktivt førte leger bak lyset ved å få dem til å behandle barnet for sykdommer som foreldrene selv hadde forårsaket. Som en konsekvens ble barna utsatt for unødvendig lidelse som for noen endte med døden.»

Jeg tenker: Hva får et voksent menneske til å gjøre slikt mot sitt eget barn? Svaret er enkelt, men likevel så innviklet; behov for oppmerksomhet. I artikkelen står det at disse kvinnene må lære seg å håndtere sitt raseri, skam og fiendtlighet i forhold til barnet. Det kan se ut til at hun får lettet på en indre emosjonell spenningstilstand og får oppfylt sitt ønske om anerkjennelse som omsorgsfull og kjærlig mor fra en de anser som en autoritet (legen).

Forekomsten er antatt å være 0,5/100.000 for barn under 16 år, og minst 2,8/100.000 for barn under 1 år. Det er antatt en dødelighet på ett til to barn pr. 100.00 årlig der, som regel uten at MSBP blir oppdaget. Det står: «Davis og medarbeidere hevder at i 50% av de familiene der et barn har blitt kvalt, og i 40% av de tilfellene der barnet har blitt forsøkt forgiftet, vil det skje mer mishandling, noen med døden til følge.» De mener at 35% av søsknene til barn som har dødd, er blitt utsatt for påført sykdom. Det er i 95% av tilfellene moren som utfører mishandlingen. Hos 10-25% av mødrene, fabrikkerer de også symptomer på seg selv (Münchausen syndrom). Flere kvinner driver med selvskading og stoff- og alkoholmisbruk. Halvparten av kvinnene hadde hatt en traumatisk oppvekst, mange hadde vært mye syke eller skadet, hatt nær kontakt med sykt familiemedlem eller tap av nær person som voksen eller barn. Halvparten av mødrene hadde vært i kontakt med det psykiatriske helsevesenet enten med spiseforstyrrelse eller somatiseringslidelse. Flere kvinner oppfylte kriteriene for personlighetsforstyrrelser og flertall var da ustabile, tvangspregede, avhengig og histrionisk personlighetsforstyrrelser.

Forfatteren kommer med følgende kasus: «Moren fant angivelig sin to måneder gamle datter livløs i sengen der puten dekket barnets munn og nese. Barnets arm lå på puten. Gjenopplivningen var delvis vellykket, og barnet ble brakt til sykehusets intensivavdeling, der hun fikk nødvendig behandling. Barnet døde 18 timer senere, og det ble foretatt en obduksjon som ga indikasjoner på at det hadde vært utsatt for kvelningsforsøk. Men funnene ved obduksjon var i stor grad påvirket av den behandling som barnet hadde fått, og dødsårsaken kunne derfor ikke fastslås med sikkerhet. Moren fikk et nytt barn ni måneder senere. Dette barnet fikk et hjerteovervåkningsapparat installert i hjemmet på grunn av søsterens dødsfall. I løpet av de følgende ni måneder førte uforklarlige anfall av langsom hjertefrekvens til minst ti innleggelser. To av disse skyldtes livstruende bradykardi og skinndød (asphyxia). Til slutt meldte sykehusets avdelingssjef fra til politiet grunnet tiltagende mistanke om at en ytre blokkering av luftveiene var årsaken til bradykardi- anfallene. Moren, en sykepleier, ble anklaget for alvorlig fysisk skade med dødelig utgang, og innrømmet i retten å ha blokkert barnets munn og nese, angivelig for å bli oppfattet som en omsorgsfull mor for et alvorlig sykt barn. På dette tidspunktet hadde hun vært i behandling i åtte år grunnet episoder med depresjon og angst. En rettspsykiater vurderte tilstanden til å være forenlig med MSBP der oppmerksomhetssøkende atferd var fremtredende.»

Jeg synes det er rystende lesning. Det er, ja, beklager, for jævlig at voksne mennesker skal utsette sitt eget barn for slike påførte sykdommer. Jeg burde kanskje ha holdt det for meg selv, men jeg vil gå så langt å kalle det for barnedrap, selv om hensikten i utgangspunktet ikke er å drepe barnet. Det står i artikkelen at noen mødre fantaserte om å drepe barnet (og som da utviste tanker om vold og hat) eller om barnets død om hvordan begravelsen skulle gjennomføres.

Det er blitt utarbeidet fire hovedtrekk for å beskrive MSBP:

  • Barnets sykdom er simulert og /eller produsert av en forelder/foresatte
  • Insisterende fremstillinger av barnet for medisinsk undersøkelse eller behandling
  • Overgriperen benekter å ha noe kjennskap til sykdommens årsaker (før bedraget blir oppdaget)
  • De akutte symptomene avtar når barnet blir atskilt fra overgriperen

Overgriperens motivasjon: er: «å innta rollen som syk by proxy (gjennom en annen). Meadow anbefalte også å utvide motivasjonen til å innbefatte oppmerksomhetssøkende atferd hos overgriperen. Likeledes understreker Schreier og Libow den betydningen som relasjonen til medisinsk helsepersonell har for personer med denne forstyrrelsen, og man mente at definisjonen hadde blitt for snever.»

Hentet fra artikkelen «Når behovet for oppmerksomhet og sympati overgår morsfølelsen», Psykologtidsskriftet.

Nøkkelord:

Skriv ny kommentar

Filtered HTML

  • Internettadresser og e-postadresser konverteres til lenker automatisk.
  • Tillatte HTML-tagger: <a> <em> <strong> <cite> <blockquote> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Automatisk linjeskift

Plain text

  • Ingen HTML-tagger tillatt.
  • Internettadresser og e-postadresser konverteres til lenker automatisk.
  • Automatisk linjeskift
By submitting this form, you accept the Mollom privacy policy.