Om meg, Lise

Jeg ble født en søndag i romjulen 1982. Jeg var nysgjerrig på livet og ble født tre måneder for tidlig. Da jeg var 8 måneder gammel, tok foreldrene mine meg med til en øyelege som kunne konstatere netthinneskade som hadde resultert i blindhet på det høyre øyet og 5% syn med synsutfall på det venstre. Jeg var å regnes som «praktisk blind» (blindhet kategori 4). Jeg vokste opp med mor og far og en fire år eldre søster i en liten bygd i Vest-Telemark. Her gikk jeg i barnehage, på grunnskole og videregående (allmennfag). Da jeg var 19 år gammel, flyttet jeg til Kristiansand for tre år hvor jeg studerte. Deretter flyttet jeg til Bergen, og trives godt. Her bor jeg sammen med min kjære og snille samboer som også kommer fra Vest-Telemark. Foreldrene mine bor fortsatt i Vest-Telemark, men min søster har også bosatt seg på Vestlandet, utrolig nok i samme bygd og sammen med sin samboer som kommer fra samme bygd som min mor vokste opp i. Jeg er tante til to søte små barn som er født i hhv. 2010 og 2012.

Jeg er uføretrygdet, men jeg synes selv jeg har et meningsfullt liv. Jeg interesserer meg for lesing (både punktskrift- og lydbøker fra Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB), organisasjonsarbeid, IKT som er synsrelatert og surfing på nettet, sosiale medier, matlaging, baking, trening og selvfølgelig hund. Du kan lese mer om mitt «hundeliv på bloggen «En god venn og hjelper».

Jeg nevnte at jeg var «praktisk blind». Jeg velger å skrive det i anførselstegn, for selv synes jeg at jeg så som en hauk, sett fra mitt ståsted. I dag vet jeg at jeg så ganske lite. Jeg kunne se forskjell på folk ut ifra fargen de hadde på klærne. Jeg måtte ha godt lys og gode kontraster. Når jeg skulle lese skrift i en vanlig bok, berørte nesetippen arket selv om jeg brukte forstørrende briller. Bokstavene på PC-skjermen var hvite på svart bakgrunn og trolig 7-8 cm høye og 1,5-2 cm brede.

Men takket være mine foreldre, lot de ikke synshemningen min hindre meg. Min far lærte meg å stå på slalåm og jeg syklet med knall og fall. En gang syklet jeg rett i husveggen, men da var det å gråte høylytt til far kom og blåste på kneet, og opp på sykkelen igjen.

I 15-årsalderen ble jeg gradvis helt blind, men dette «skammet» jeg meg over og forsøkte å skjule det så godt jeg kunne. Jeg vet i dag at jeg skammet meg fordi jeg, som en usikker tenåring, trodde det var min egen skyld at jeg fikk dårligere syn. Armbåndsuret med store tall ble byttet ut med en talende klokke og jeg økte skriften på PC-skjermen i tillegg til at jeg støttet meg mer til talen på PC-en. Øyelegen brukte samme tavlen for å kontrollere synet mitt og siden jeg var til øyelegen fire ganger i året, kunne jeg deler av denne i minnet, men problemet oppsto når hun byttet ut tavlen... Da ble det klart at synet mitt var gått fra 5% til 1%. I dag er jeg helt blind, uten lyssans, og har fått protese på dt øyet jeg hadde synsrest på. Jeg tenker sjelden på at jeg kunne tenke meg å se igjen. Selvfølgelig ville det ha vært praktisk, men det er et uoppnåelig ønske og derfor velger jeg å ikke bruke energi på det.

Min største hobby som barn var å tegne og male, som 14-åring til jul fikk jeg utstyr for å male med oljemaling - det var stort! - men mot slutten klarte jeg kun å male annenhver dag fordi jeg hadde så sterke synsforstyrrelser etter å ha anstrengt meg mye dagen før. Jeg la malingen på hyllen da gresset ble blått og himmelen ble grønn. Jeg vil ikke kalle meg selv bitter, for det kommer det ikke noe godt ut av, men er det noe jeg savner etter at jeg mistet synet, er det å kunne male.

En dag satt synspedagogen og klasseforstanderen min i en ubekvem situasjon da de skulle fortelle meg at jeg måtte lære meg punktskrift for å kunne følge med i pensum på videregående skole. Overraskelsen, og sikkert lettelsen deres, ble stor da jeg kunne vise at jeg på eget initiativ hadde lært meg punktskrift ved å pugge bokstavene på en alfabetlapp min mor hadde fått i posten av Blindeforbundet. Jeg hadde stukket hull i skrivepermene med en spiss nål slik det f.eks. sto «matte», «naturfag» og «norsk». Tre dager etter at jeg hadde pugget alfabetet bestilte jeg et punktskrifthefte fra >Norges Blindeforbunds Trykkeri og satte i gang med lesing. Sommeren før jeg begynte på 1. klasse på videregående fikk jeg leselist (punktskriftdisplay) til PC-en og ble introdusert for Windows med skjermleser. Det åpnet en ny verden. Jeg trengte ikke bli sliten i hode eller øyne lenger av å sitte med PC-en.

Jeg nevnte på at mine foreldre lot meg prøve ut ting som kanskje kan se på som «galskap» når man har en datter med 5% syn, men denne holdningen fra mine foreldre, har gjort at jeg ser muligheter i nye ting frem til det motsatte er bevist. Mange av begrensningene kan omgjøres til muligheter ved riktig innstilling og tankegang.

Som barn var jeg flink til å holde meg beskjeftiget med å leke alene flere timer av gangen. Det gikk i lego, playmo og dukker. Jeg lekte også mye ute med biler og koppestell hvor jeg laget mat av det jeg kunne finne. Løvetann ble grøt, blader ble suppe og sand til kaffe. Jeg var en morgenfugl da jeg var barn og sto opp både kl. 5.00 og 6.00 om morgenen. Da så jeg på TV og jeg gikk rundt i huset og lekte at jeg var på museum blant alle de fine pyntegjenstandene til min mor. Jeg husker da jeg var barn, at jeg tenkte at det måtte bli kjedelig å bli voksen, for da kunne man ikke leke mer. Overgangen fra barn til voksen gikk bedre enn jeg i mitt barnlige sinn forestilte meg.

I dag er jeg uføretrygdet pga. blindhet, epilepsi og et annet forhold, men har et engasjement i Norges Blindeforbund hvor jeg jobber med rehabilitering av mennesker som nylig har mistet synet helt eller delvis. Jeg lærer de punktskrift, dagliglivets aktiviteter(ADL) og bruk av PC og iPhone. Jeg er med på kurs på Østlandet som varer 5 og 12 dager av gangen. Jeg foretrekker kurs på 5 dager fordi epilepsien min trigges når jeg blir for psykisk sliten. Det å kunne hjelpe andre til å mestre livet sitt igjen og kunne se en fremtid som før kurset så håpløst ut, er helt fantastisk. Det å få et synstap, enten det skjer gradvis eller over natten, fører med seg en sorgprosess, men de aller fleste kommer styrket ut av det.