Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Litt tanker om vektoperasjon

Jeg tok Gastric Sleeve. For meg ga det meg et nytt liv og en ny kropp. Jeg hadde BMI på 38,5, så sammenliknet med enkelte, var jeg ikke blant de tyngste, men jeg skammet meg mye. Jeg skammet meg for å møte på nye mennesker fordi de så et "fleskeberg" og tenkte "hun var feit". Jeg hadde en forestilling av at mange tenkte negativt om meg når de så jeg var overvektig, som at "hun har dårlig impulskontroll", "hun spiser mye potetgull, godteri og Cola" eller "stakkars henne...". Jeg tror nok at enkelte streifer tanker i den retningen når de ser en overvektig person, men jeg tenker også da at feilen ikke ligger hos den overvektige, men i hodet som har tenkt tanken.

En spesiell hendelse førte til at jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe: Anoreksia, Grete Roede eller vektoperasjon. Jeg klarte ikke disiplinen i Grete Roedes oplegg og jeg ønsket ikke å utvikle anoreksia (det kapittelet i livet mitt hadde jeg avsluttet på VGS). Valget ble vektoperasjon. Siden jeg hadde for lav BMI til å få godkjent operasjon av det offentlige, valgte jeg å betale 98.000 kr. av egen lomme. Jeg hadde allerede for høy hvilepuls og for høyt blodtrykk. Jeg kunne ha "spist meg opp" (bokstavlig talt) til en høyere BMI og få operasjonen dekket, men da ville jeg også risikere diabetes 2 og problemer med hofter og knær osv. Det gikk 3 uker fra konsultasjon med kirurg til jeg lå under gastrokirurgens kniv. For meg var det ingen tvil. Dette hadde jeg tenkt grundig igjennom i 8 mnd. etter den nevnte hendelsen og sett på vektoperasjon som en mulig utvei i 2 år før det, og nå var det bare å ta skrittet. Jeg hadde god nytte av å lese erfaringer på www.vektoperasjon.no.

Jeg var heldig. Jeg hadde ingen komplikasjoner etter operasjonen. Jeg hadde litt sure oppstøt de 3 første månedene, men isse lindret jeg med et par slurker biola eller noen skjeer yoghurt. Ingen medisiner ble nødvendig. De første månedene går vekten fort ned, og jo mer overvektig man er, jo raskere renner kiloene av. Jeg registrerte for meg selv hvor mye jeg hadde gått ned ukentlig. Nå ser jeg at de første 3 månedene gikk jeg ned fra en BMI på 38,5 til 31,6. De neste 8 mnd. hadde jeg gått ned fra 31.6 til 25,1 - da ser du at vekten går saktere ned sammenliknet med de første månedene. De sa at ved en GS kunne man forvente en vektnedgang på 85%, dvs. en BMI på 26 på meg. Nå har jeg en BMI på 17,9, så de prognosene slo feil (kommer tilbake til den lave BMI-en senere).

Jeg fikk en ny kropp. Det å handle klær var ikke lenger en tragisk og deprimerende affære, men gøy å se at jeg passet inn i mindre størrelser. Jeg kunne rydde ut av skapet plagg etter plagg i størelse XL og L. Noe ble kastet og noe ble gitt til FreeTex. Med en så rask vektnedgang må garderoben skiftes ut ganske radikalt og kanskje et par ganger innen vekten har stabilisert seg. Hvis du tar vare på kvitteringer, kan du få refundert MVA-en på plaggene på selvangivelsen ved dokumentasjon på vektoperasjonen. Jeg trengte ikke lenger å skamme meg over kroppen min. Tankene jeg tenkte at folk fikk når de så meg som overvektige ble borte, for nå var jeg normalvektig.

Når jeg var tung var det tungt og slitsomt å bevege seg. Jeg forsøkte å unngå dette. Det var rett og slett for anstrengende. Jeg var i en ond sirkel: Spising av for mye mat og liten fysisk aktivitet. Det var hovedsakelig mat som gjorde meg tung, men selvsagt smakte kaker og søtsaker godt. Når jeg ble normalvektig oppdaget jeg at fysisk aktivitet var lettere. Når jeg ble vektoperert understreket ernæringsfysiologen at fysisk aktivitet var viktig for å opprettholde vektnedgangen. Jeg investerte i personlig trener. Jeg så på det som en investering i egen helse. Trening gikk fra å være slitsomt og kjedelig til å bli energigivende og gøy! Det var godt å kjenne at kroppen var sliten. Jeg begynte å jogge. Som oppvarming til treningen jogget jeg 1,5 km i god fart til treningssenteret. Oppoverbakker var ikke slitsomt lenger. Jeg begynte å trives med mitt nye liv. Og helsemessig så jeg resultater: Jeg gikk fra å ha en hvilepuls på ca. 100 til en på 60. Jeg gikk fra på det høyeste å ha et blodtrykk på 169/119 til nå å ha et stabilt blodtrykk på 120/80. Det farlige fettet rundt magen forsvant.

Men, noen negative konsekvenser med vektoperasjonen var det selvsagt, og mange av de tror jeg at jeg løste ved å være ærlig mot meg selv, mine nærmeste, venner, bekjente og fremmede. Hva hadde jeg å skamme meg for? Jeg hadde spist meg til å bli overvektig, men jeg hadde også vist at jeg tok ansvar for min egen situasjon og egen helse og valgt å bli vektoperert fordi jeg trengte en fysisk hjelp på veien til å gå ned i vekt. De som har fordommer får ha de, men det er i så fall de det er noe galt med, og ikke meg som valgte å gjøre et inngrep som hjalp meg til å gå ned i vekt og som i tillegg ville ha innvirkning, positivt og negativt, for resten av livet. Jeg vil ikke si jeg er stolt, men jeg føler jeg tok ansvar for eget liv og helse og valgte å la det få konsekvenser livet ut. Jeg tok grep for å komme meg ut av en lei situasjon jeg selv hadde ført meg opp i. Dårlig sammenlikning kanskje, men de som røyker eller har et for høyt alkoholkonsum har også et valg om å ta ansvar for egen situasjon og helse. På restaurant har jeg hørt fra servitøren: "Likte du ikke maten?" når jeg ble mett etter å ha spist 1/4 av porsjonen, og jeg svarte med sannheten at maten var svært god, men at jeg var vektoperert og fikk ikke ned så mye mat. Det ble forstått og godtatt. Etter hvert har jeg valgt å se mer på forretter og barnemenyer og få dette servert som hovedrett. Jeg har også fått et kort som diskret forklarer at jeg er vektoperert og ønsker derfor en halv porsjon mat. Jeg krever ikke dermed å få avslag i prisen, men da blir det ikke så synlig at jeg ikke klarer å spise hele porsjonen. Personlig har jeg hittil ikke benyttet meg av det kortet. Bursdager, fester, middagsinvitasjoner og høytider håndterer jeg på samme måte. Jeg er ærlig. Igjen: Hva skal jeg skjemmes over? Hos svigermor ber jeg om at hun lager litt ekstra fiskesuppe på julaften som jeg kan spise når de andre spiser ribbe og pinnekjøtt resten av julen. Første gang fikk jeg spørsmål fra familien, men når jeg hadde sagt ordet "vektoperasjon" ble det akseptert som andre har matallergier og intoleranser. Til julemiddag i år når det blir servert ribbe, har jeg fått tilbud om kalkunfilet. Det at jeg spiser lite og glemmer å drikke før jeg spiser har blitt en naturlig del av hverdagen til meg og min kjære - og våre familier. Vi kan spøke og le litt av det. Humor i hverdagen er viktig, også etter en vektoperasjon. Når jeg har sagt til venner at jeg er vektoperert i spisesituasjoner, har jeg oftere møtt interesse fremfor fordømmelse. Mulig de dømmer meg i tanken, men det skal de få lov til om de er så korttenkte.

Jeg tåler sukker i små mengder. Dette avhenger litt på hvordan kroppen reagerer på inngrepet og om du har tatt GBP eller GS. Jeg tåler også små mengder melkeprodukter, men kan få dumping. Fett tåler jeg svært dårlig og pølser, burgere (ikke hjemmelagde med karbonadedeig), mdisterkaker, MUK-produkter og bacon tåler jeg svært dårlig, men om jeg en søndag ikke har noen spesielle planer for formiddagen, innvilger jeg meg et par skiver bacon, rett og slett fordi jeg synes det er godt inntil speilegg, og noen ganger går det fint og noen ganger går det ikke fint og jeg får dumping. Dumping er en fysisk reaksjon som forekommer hyppigst hos GBP-opererte, men også for oss som har tatt GS. Da stiger blodsukkeret høyt og raskt og deretter faller det like raskt og blir for lavt og du blir fysisk dårlig. Eneste botemiddel på dette er å legge seg ned og sove i et par timer. Noe annet som har endret seg, er drikkevanene rundt et måltid. Jeg kan ta noen slurker før måltidet, men ikke under og etter måltidet. Den feilen har jeg lært på den harde måten med å endt opp med å spontant kaste opp - på restaurant når jeg skulle drikke opp de siste slurkene med Cola Zero... Når magesekken er full av mat, blir det ikke plass til væsken. Den blir stående i spiserøret og halsen og fremprovoserer (selvsagt ufrivillige) brekninger. Det er ikke slik at selv om jeg har tatt GS kan jeg aldri unne meg noe igjen, men det kan være jeg blir dårlig. Da får jeg ta avgjørelsen selv. Som nevnt spiser jeg i blant bacon og jeg er svak for marsipankaker. Litt godteri i helgene går fint, men egentlig er det søtsuget blitt litt borte. Tre ruter med Stratos er godt, men det er nok.

Jeg har dessverre sett flere vektopererte som går opp i vekt igjen etter en vektoperasjon. Når du gjør et slikt fysisk inngrep, er det ikke bare kroppen som endres, men hodet og livsstilen må også endres. De som blir såkalte "jojo-slankere" er de som slanker seg i et par måneder og deretter går over til gamle vaner. Når du skal oppnå et varig vekttap, vektoperert eller ikke, må livsstilen endres og vare livet ut. Det nytter ikke å bli vektoperert og gå ned mange kilo og tro at man kan leve som før med store måltider, daglig Cola og potetgull fire ganger i uken. Da vil vekten øke igjen. Om man gradvis øker mengden mat, vil magesekken også utvide seg og den kan gå fra å være ca. 1 dl. (som den er etter en vektoperasjon) til igjen å romme f.eks. 1-1,5 l. (som en vanlig magesekk rommer). Da spiser man naturlig mer og kan legge på seg igjen om det blir for mye. Det er mulig å bli reoperert én gang, men å få dekket dette av det offentlige kan nok bli vanskelig. Det vil bli satt spørsmålstegn med viljestyrke og motivasjon for vektnedgang.

Å slanke seg igjen etter en vektoperasjon har jeg hørt skal være mer utfordrende enn de som ikke er vektoperert. Jeg finner ingenting om dette ved første øyekast på Google. Kroppen har mekanismer som jobber mot at den vil opp i vekt igjen når man har gått ned i vekt - vektoperert eller ikke.

Om noen dager legger jeg meg under plastikkirurgens kniv og skal ta full bukplastikk for å fjerne en del overflødig hud. Jeg gjør ikke det av forfengelighet, for magen kommer alltid til å være skjult under en badedrakt, men fordi jeg ønsker å få en kropp jeg selv kan trives i. Jeg fikk en ny kropp etter vektnedgangen, men den bar preg av at huden hadde strukket seg. Det er en fordel for huden om vektnedgangen ikke skjer for raskt og desto yngre du er (dvs. yngre enn 45-50 år), vil huden ha mer evne til å tilpasse seg - til et visst punkt. Selv har jeg en del overflødig hud særlig på magen, men også på rompa. Skulle jeg ha gjort flere plastiske operasjoner måtte den neste ha blitt oppstramming av rompa, men da hadde jeg sett meg fornøyd. Alt til sin tid. Puppene har blitt temmelig små og de henger, men disse holdes på plass i sports-BH.

Nå har jeg en BMI på 17,9. Det er altfor lite slik jeg ser det. Ansiktet ser magert ut og armer og bein ser knoklete ut. Noen kjemper for å gå ned i vekt, men jeg kjemper hver dag for å holde vekten og gå opp i vekt. Jeg strever med dårlig appetitt. Når de fjerner en så stor del av magesekken, fjerner de også det området i magesekken som utskiller hormonet ghrelin som skal virke appetittfremmende på hjernen. Her kan du lese mer om hva som styrer appetitten.

Men, når alt dette er sagt om vektoperasjon, har jeg også lyst til å si at det er mulig å gå ned i vekt uten vektoperasjon: "Gikk ned 104 kilo - uten slankeoperasjon" (vektklubben.no).

Selve 60-årsfeiringen

Jeg strevde med smerter på tros av sterkere medisiner, men OxyContin ble ikke tilstrekkelig for de smertene jeg fikk etter å ha dusjet og beveget meg en hel del i forkant av feiringen. Jeg måtte, svært skuffende, bli igjen i sengen hjemme. Mens de andre koset seg med god mat og kaker koset jeg meg med klemmentin og noe godteri. Det var da noe. På festen hadde vi en liten overaskelse til henne, en sang, og refrenget fra min søster og meg var:

Snill og hjelpsom du alltid er, du hjelper med det meste.
Sying, barn og mat og hus, du er vår aller beste!
Vi er så glad i mamma'n vår
I dag du mange go'ord får
Hipp hurra for mamma'n vår som fyller 60 år!

Det som var mest irriterende, var at jeg ikke fikk holdt den talen jeg hadde planlagt til min mor. Jeg hadde gjort klart alt og skrevet stikkord på punktskrift. Der ville jeg bl.a. si fra min søster og meg:

Vi har en fin barndom og en engasjert mamma å se tilbake på. Du hjalp oss med lekser, jeg i engelsk og min søster med stilskriving i norsk. Du var alltid påpasselig at jeg, som ikke ser, alltid skulle gå i rene og pene klær. Du engasjerte deg sammen med pappa i vår fritid. Vi kan se tilbake med et smil om munnen på slalåmrenn, fisketurer og skogsturer. For ikke å glemme flotte ferieuker hver sommer med mye bading i Holmen og på Hotellet når været var dårlig. Du sydde svingskjørt og joggedress til oss og både flotte gardiner og duker i matchende farger etter våre ønsker som gikk i rosa og lilla.

Du har også kommet seirende ut av tøffe utfordringer. Det var tøft og brakte mye usikkerhet for fremtiden med å få et synshemmet barn, men også det mestret du med glans - og det gikk bra det også. Vi har nok også hatt våre feider opp igjennom, men husk at det egentlig er fordi vi elsker deg og stoler nok på deg til å være ærlig til å si hva vi mener og føler. Det skal du ta som en tillitserklæring.

Og jeg avslutter: Jeg vil dele et sitat med deg som jeg føler beskriver deg som mamma: "Å vite at du er der - enten det er nær eller langt unna - betyr at jeg aldri er helt alene."

Gratulerer med dagen mamma og jeg ser frem til å ha deg her i 40 år til!

Nøkkelord:

Hyggelig besøk, men med smerter

Natt til torsdag (15. oktober) hadde jeg så sterke smerter at jeg satt og gråt i flere timer. Til slutt tok jeg Zopiclone (innsovningsmedisin) og sovnet, men søvnen skulle bare vare i halvannen time. Zopiclone gjør at jeg drømmer mye, og ofte mareritt, og jeg drømte at min kjære svigermor var død. Det var selvsagt umulig å få sove mer. Når jeg om morgenen fortalte min kjære om drømmen, gråt jeg, for om det hadde vært tilfelle hadde jeg mistet en flott person i livet mitt. Det var heldigvis bare en drøm.

Når legekontoret åpnet fikk jeg en akuttime. Legen min tok heldigvis meg og smertene mine på alvor. Han forsto at tidligere smertestillende medisinering ikke var tilstrekkelig og satte meg på OxyContin, som er 2 ganger sterkere enn morfin, som hver virket i 12 timer. Takknemlig for det.

To timer senere satte jeg meg på toget en times tur for å komme til min søster. Der skulle vi feire vår mors 60-årsdag. Hun hadde ikke ønsket seg noen form for overraskelse og hun fikk bestemme mat og lokaler selv. Og, gamle mor på 60 år, ville stå for mat, dessert og kaker selv. Litt hjelp til kaker ble det, og det ble nok i massevis. Jeg lærte min mor og søster hvordan lage sitronfromasj på en enkel måte. De ble begge overrasket over hvor enkelt og raskt det var og hvor god den ble. Kanskje jeg har påvirket dessertbordet fremover? Til middag ble det servert villtgryte og kreolsk kyllinggryte.

Jeg strevde med smerter hele tiden, særlig fra fredag kveld og utover, men på søndag kveld klarte jeg å sitte oppe i et par timer med hyggelig prat rundt kakebordet med min tante og onkel. Alt i alt var det et hyggelig besøk, bare synd smertene skulle ødelegge så mye for det sosiale. Men jeg er enda ung og ser garantert familien min flere ganger.

Nøkkelord:

Sjokkbeskjed...

Torsdag for én uke siden fikk jeg en sjokkartet beskjed fra en god venninne av meg: Hun kunne fortelle meg at ved en standar MR-undersøkelse hadde de funnet en svulst i hjernen. Jeg kan så vidt forestille meg hvor mange tanker og følelser hun må streve med frem mot hun får vite mer i slutten av oktober. Å skulle gå og vente i 5-6 uker i uvisshet må være forferdelig. For min del hadde jeg vært redd, fortvilet og full av tanker. Jeg sa til henne at jeg vil støtte henne som venninne 110%. Vi har begynt å skrive brev til hverandre. Hun er også den som liker å skrive. Jeg synes hun er fantastisk. Midt oppi det hele klarer hun å fokusere på at "dette skal gå bra".

Jeg har lest en del bøker om kreft, men dessverre handler de om mennesker som dør av kreften. Uansett gir det meg et innblikk i tankene og hverdagen til både pårørende og den rammede selv.

Nøkkelord:

Flex måtte hentes i dag...

Det gikk ikke som planlagt. Flex ble hentet for 2 timer siden. I går fikk jeg så store smerter at jeg ikke fikk beveget meg ut av sengen og hvor smertestillende medisin, Ketorax, ikke tok knekken på. Jeg vurderte å dekke drosje tur/retur for min kjære som var på jobb for å lufte Flex, men jeg ringte til husverten vår og han stilte opp. Utrolig snilt gjort og jeg overførte noen kroner til ham.

Jeg skrev en e-post til lederen av Førerhundutvalget i NAV og fortalte om situasjonen og at dette var komplikasjoner i forkant av bukplastikkoperasjonen. I løpet av 2 timer var alt ordnet. Lederen hadde ordnet det formelle med Hjelpemiddelsentralen og i dag kom da en førerhundtrener og tok med seg Flex. Det var vondt å tenke på at jeg ikke kom til å se ham på nesten 3 måneder. Flex sto og logret forsiktig og forventningsfult på hva som skulle skje mens han tittet bak på meg.

Jeg skal innrømme at jeg måtte tørke et par tårer når Flex og treneren gikk ut av døren. Jeg hørte på lydbok for å distrahere meg selv fra å tenke mer på Flex og all den tiden jeg skulle være uten ham.

Nøkkelord:

Allergi på et legekontor

Når jeg var til legen i dag, spurte jeg en av sykepleierne om de hadde fått noen negative tilbakemeldinger på at jeg har med meg Flex på legekontoret. Jeg tenkte da på at det er der det kanskje er flest med allergi og svakt imunforsvar. Hun kunne si at de ikke hadde fått noen klager. Når jeg har vært til ulike leger har ingen vært negative hverken til Flex eller når jeg beklager meg for om han har lagt fra seg litt hår - "det er ingen problem", sier alle.

Når Flex og jeg går gjennom venterommet og innover i gangen mot kontoret hvor legen min har kontor, og jeg får ham til å søke stol, hører jeg lav mumling fra flere om hvor flink han er og hvilket fantastisk hjelpemiddel en førerhund for blinde er.

På radio

Mens jeg satt og ventet på å komme inn til legen i dag, lyttet jeg til radio med et halvt øre. Jeg ser egentlig på det som et postivt tegn at en lege blir forsinket. Det viser at han bruker god tid på pasientene sine.

På radio sa de at det ble konsumert 11 l. ren alkohol pr. innbygger i Europa hvert år. De sa også at 51% av innbyggerne var overvektige eller sykelig overvektige. Ganske skremmende. Det er mye med 11 l. ren alkohol, og alkoholkonsumet kan være noe av årsaken til overvektsproblematikken, selv om jeg tror det meste skyldes dårlig kosthold og mer brus og snacks enn hva vi har godt av.

Neste punkt på radioen var det gjentakende emnet man aldri blir ferdig med: Været. De kunne fortelle at Bergen hadde det beste været i dag med strålende solskinn og 17 gr. I løpet av 3-4 timer sank temperaturen ned til 13 gr. og det begynte virkelig å pøse ned. Ja, været kan man snakke om i evigheter...

Nøkkelord:

Flex blir hentet innen 21. oktober

I månedskiftet august/september kontaktet jeg leder av Førerhundutvalget i NAV. Jeg fortalte at jeg skulle ta en bukplastikkoperasjon etter å nesten ha gått ned mer enn 45 kg. Jeg spurte om NAV kunne dekke at Flex var på førerhundskolen i de ukene jeg ikke kan ta meg av ham etter operasjonen. Dette fikk jeg positivt svar på før 24 timer var gått! Mine alltid hjelpsomme foreldre hadde sagt seg villig til å passe Flex for meg i disse ukene, men de blir jo selvsagt noe bundet når de har en hund. Jeg håper at fôrvertene har mulighet til å ha Flex de fleste ukene han skal være på Veiviseren. Jeg får vondt av ham om han må stå dag ut og dag inn på en kennel hvor det ikke skjer annet enn fôring to ganger til dagen.

For to dager siden sendte jeg derfor en ny e-post til lederen av Førerhundutvalget og sa at jeg håpet Flex kunne bli hentet innen onsdag 21. oktober. Jeg skal ikke opereres før fredag 30. oktober, men plastikkirurgen mente at huset burde være fri for hund en uke før operasjonen av hensyn til infeksjonsfaren. Fritt for hundehår vil det aldri bli i en leilighet hvor en hund har bodd i halvannet år, men jeg og assistenten min skal gjøre vårt for at i det minste soverommet skal være fritt for hundehår. Uken før operasjonen skal jeg og assistenten min derfor ta ut alle oppbevaringskasser vi har under sengene våre og deretter først støvsuge og deretter vaske rommet fritt for hundehår og støv.

Nøkkelord:

Jeg valgte til slutt...

Hva ville du bli som liten og hva ble du? Jeg kan kun uttale meg om meg selv: Som barn ville jeg bli brannmann eller politi. Det så så tøft ut å gå i uniform. Det var ikke i mine tanker at jeg ville være dårlig egnet pga. synshemningen. Når valget begynte å nærme seg og vi var på en yrkesmesse på ungdomsskolen snakket jeg med en psykolog og en sosionom. Sosionomen slo jeg fra meg i løpet av videregående. Jeg innså at det å være sosionom ofte innebar mye kontorarbeid og ikke så mye kontakt med mennesker. Om jeg hadde vært flinkere i engelsk og hadde hatt normalt syn kunne jeg tenke meg å bli lege. Psykiatrisk sykepleier hadde også vært et interessant yrke, men også der stoppet synshemningen min meg. Jeg hadde ikke klart praksisen og det daglige arbeidet.

En rød tråd gjennom alle mine ønsker, handlet om å jobbe med mennesker. Jeg studerte pedagogkk. Jeg var praktikant i 2 år til å bli rehabiliteringsassistent. Der jobber jeg nå med å vise at de som nylig har fått et synstap og ikke ser for seg et liv videre med dårlig syn, faktisk kan leve et fullverdig liv. Jeg underviser i data/IKT, punktskrift og aktiviteter i dagliglivet.

Jeg fikk ikke fullt ut mine drømmer i oppfyllelse, men jeg fikk jobbe med mennesker og jeg har fått mulighet til å hjelpe mennesker. Om ikke med sykdom, så for mestring av sitt eget liv.

IOS v. 9 reddet min iPhone 4S fra oppsigelse

I går ble IOS v. 9 tilgjengelig for alle iPhone-brukere. Jeg har hatt min Iphon 4S siden mai 2012 og selve modellen nærmer seg vel nå å bli 4 år gammel. Jeg synes at for hver IOS-oppgradering har telefonen blitt mer og mer treigere. Jeg vurderte derfor for et par uker siden å kjøpe meg ny iPhone, men min kjære (som det ofte er verdt å høre på) anbefalte meg for det første til å vente med å kjøpe ny telefon til iPhone 6S kom og for det andre burde jeg vente og se hvordan telefonen ble med IOS 9. Ryktene skulle ha det til at Apple i denne versjonen hadde fokusert på effektivitet.

I dag installerte jeg IOS 9 og jeg kunne atter en gang takke min kjæe. Telefonen ble som ny når det gjaldt effektivitet. Telefonen må ikke lenger tenke seg om i ett sekund eller to før den går inn i Telefon-appen, men gjør det med en gang. Nå beholder jeg min iPhone 4S videre og har spart 6.000-7.000 kr. på å kjøpe en ny telefon.

Noe jeg registrerer blant flere synshemmede Apple-brukere (som trolig også gjelder seende) er at de absolutt ha det nyeste på markedet av f.eks. en iPhone. Jeg ser på en e-postliste for synshemmede Apple-brukere at flere skal kjøpe seg iPhone 6S så snart den blir tilgjengelig på det norske markedet. Klart det er artig med noe nytt, men hva skal man med den lange rekken av telefoner det blir i løpet av noen år? Det koster jo også noen tusenlapper pr. telefon. Jeg er ikke så sikker på om jeg trives så godt med de nyere telefonene. De blir mer og mer tilpasset seende, og seende vil ha mest mulig inn på skjermen, og dermed blir telefonene tynnere, men de får stadig større skjerm. Det er jo kun upraktisk. Selv vil jeg ha noe som fungerer for meg og om det ikke er det nyeste gjør det meg ingenting.

Jo, jeg betalte 10.000 kr. for en ny bærbar PC, men dette er et verktøy jeg bruker flere timer daglig og jeg ønsker å kjøpe noe jeg kan ha i noen år. Da ønsket jeg å få en maskin med det beste som finnes på dagens marked på en PC inntil 10.000 kr.

Nøkkelord:

Bukplastikkoperasjonen er bindende

På fredag 11. september lå jeg og halvsov på formiddagen og ble vekket av telefonen som viste et ukjent nummer. Det var plastikkirurgen jeg hadde konsultasjon hos 28. august. Han sa at operasjonsdato for meg var nå satt til fredag 30. oktober.

I dag fikk jeg tilsendt operasjonspapirene. Plastikkirurgen hadde fått ordnet det slik at jeg fikk all praktisk informasjon i Word-format. Jeg skulle også signere et dokument og først når han mottok den signerte avtalen var operasjonen bindene for begge parter. Kirurgen hadde antydet at operasjonen ville koste 75.000 kr og muligens et tillegg på 5.000 kr. for litt ekstraarbeid anestesilegen hadde pga. en del medisiner jeg går på. Fakturaen jeg fikk viste beløpet 70.000 kr. Ikke meg imot å spare mellom 5.000-10.000 kr.

Da gjenstår det å ordne en del praktisk som forberedelser til tiden etter operasjonen.

En litt annerledes spaghetti bolognese

I dag laget jeg spaghetti bolognese til middag. Jeg forsøkte noe nytt. Når jeg har laget retten tidligere har den blitt ganske tyntflytende. Jeg forsøkte derfor å gjøre den tykkere ved å ha matfløte i gryten den siste timen. Gryten kokte til sammen i 2 1/2 time. Matfløten virket. Gryten ble tykkere. Når jeg kom hjem tittet min kjære ned i gryten og sa forundret at den ikke hadde den vanlige fargen. Jeg tenkte det kom av matfløten og hev oppi litt paprikapulver for fargens skyld.

Men jeg hadde gjort to feil:

1. Min kjære påpekte når han så fløteputten at: "Du har ikke brukt matfløte, men kremfløten vi hadde stående i kjøleskapet" - hehe, blindingen Lise!

2. Mens vi spiste kom jeg på hvorfor gryten ikke hadde fått sin vanlige farge: Jeg hadde glemt å ha i to bokser med hermetiserte hakkede tomater!

Gryten var god, men smakte noe annerledes...

Nøkkelord:

I aksjon med iPhonen igjen

I dag fikk jeg leselisten (punktskriftdisplayet) på 24 tegn som jeg bruker opp mot iPhonen tilbake fra service. Jeg synes det er ordentlig klønete saker å skulle famle seg rundt på skjermen bokstavelig talt i blinde. Jeg strevde med å få telefonen til å finne leselisten. Jeg fikk hjelp av min kjære til å resette telefonen og leselisten ble funnet. Endelig ett skritt videre! Vi fant etter hvert ut at vi måtte koble til leselisten under Punktskrift i VoiceOver-menyen.

Når jeg trykker på navigeringstastene på leselisten, flyttes jeg f.eks. bortover langs rekkene med ikoner for de ulike appene, fra melding til melding i meldingslisten, fra felt til felt eller fra knapp til knapp når jeg skal legge til en kontakt osv. Jeg kan dobbeltklikke på markørhenterne for å kunne skrive inn noe i et redigeringsfelt, men om jeg trykker én gang på markørhenteren helt til venstre gir dette samme resultat.

Nå har jeg blitt fortrolig med å bruke kalenderen og synes det er en kjekk app. Nå er jeg ikke lenger avhengig av PC-en for å sjekke kalenderen. Tidligere har jeg skrevet ned hver avtale i et dokument. Nå skriver jeg det inn i kalenderen og kan t.o.m. bli varslet om avtalen på forhånd.

Nøkkelord:

Da blir det bukplastikk

Jeg var til min 2. konsultasjon hos plastikkirurgen. Han fortalte en del om selve operasjonen. Han anbefalte for meg å ta full bukplastikk uten fettsuging. Jeg har ikke noe fett å suge, kun løs hud. Jeg kom til å få en flat mage og bli kvitt så godt som alt av strekkmerker. Overflødig hud fra siden (på hoftene) ville også bli strammet opp. Han fortalte litt om hva han kom til å gjøre under selve operasjonen. Han kommer til å lage et snitt rett over kjønnshårene og løsne huden innenfra helt opp til de nederste ribbeina. Han syr sammen de nederste magemusklene mine, som har fått et sprik etter overvekten, med en kraftig selvoppløselig tråd. Deretter drar han huden ned og hud nedenfra og opp. Han skjærer av overflødig hud og syr det sammen i flere lag. Han lager til en ny navle. Til sist stiftes hudkantene sammen. Operasjonen er et relativt stort inngrep og vil ta tre-fire timer på operasjonsbordet. Han sa at det vanligvis ble gjort i narkose, men at det i mitt tilfelle også kunne gjøres med lokalanestesi og likeglad-sprøyte. Jeg er redd for at lokalanestesien og/eller likeglad-sprøyten ikke vil virke og jeg var fast bestemt på å ville ta inngrepet i narkose. Deretter hviler jeg på klinikken i to-tre timer før jeg kan komme hjem. Kirurgen så helst at min kjære kom, fikk muntlig informasjon om min tilstand og at vi tar drosje sammen de 3 min. det tar å kjøre hjem.

De første tre-fire dagene blir jeg så og si sengeliggende i en halvveis sittende stilling dag og natt. Etter fire dager skal jeg komme tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner to dren som er lagt inn for å drenere bort sårvæske. Jeg må gå med en stram elastisk bandasje rundt magen den første uken. Når jeg skal opp å gå, må jeg gå litt fremoverbøyd. Om jeg ikke gjør dette kan det bli et for kraftig strekk i huden og deler eller hele av såret revner opp igjen. Etter 7 dager kommer jeg igjen tilbake til klinikken hvor kirurgen fjerner stiftene. Ved å fjerne de så tidlig vil det ikke bli synlige "stikkmerker" der spissene er festet i huden. Da kan jeg, om jeg klarer, gå mer oppreist. I dusjen vil det være en fordel om jeg sitter. Jeg må de første tre ukene få daglige sprøyter med blodfortynnende som settes i låret for å unngå blodpropp i beina.

Siden musklene nederst på magen er sydd sammen innvendig, kan jeg ikke løfte tungt, trene eller jogge de første 6 ukene. Dette kan føre til at musklene slites fra hverandre og tiltaket har vært nytteløst. Kirurgen antydet operasjon i slutten av oktober eller midten av november. Operasjonen vil koste meg 75.000 kr., men jeg er villig til å betale den prisen for å kunne få en kropp jeg kan trives med. Jeg vet hvor mye jeg mislikte kroppen min som overvektig og jeg trives nå bedre ved å ha en BMI på 18/19, men likevel sjenerer magen meg med hud nederst. Ved å få bort den, vil jeg få en kropp jeg kan trives med å bo i fullt og helt.

"De ingen savner"

I ettermiddag hvilte jeg litt på sengen med lydutgaven av Eystein Hanssens bok nr. 1 som heter "De ingen savner" som jeg for første gang leste for tre år siden. Jeg har nylig lest hans siste (4. bok) som tidligere nevnt. Min plan var egentlig å lese bok nr. 3, "Brennemerket", som jeg endelig fant på lyd. Ikke hos Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek, men overraskende nok på Bestselgerklubben til Tanum. Jeg fikk en CD med 13 MP3-filer på og aner ikke hvordan de har organisert kapitlene på, for Eystein Hanssens bøker pleier å være på ca. 80-100 kapitler - om denne boken ikke er et unntak...

Etter middag måtte jeg hvile strak ut med lydboken "De ingen savner" som er Eystein Hanssens første bok. Jeg husker litt av boken, men ikke avslutningen. Noen ganger er det en fordel med teflonhjerne også... Man kan ha glede av samme bok gang etter gang.

Det er litt interessant å legge merke til endringer i skrivemåte og formuleringer fra en forfatters 1. bok og hittil 4. bok. Jeg registrerer at han beskriver mer mimikk og non-verbal kommunikasjon i siste bok sammenliknet med bok nr. 1. Likevel, bra skrevet bok og jeg kommer til å følge med på denne forfatterens videre karriere. Gleder meg til neste bok! :)

Nøkkelord:

Taco med hjemmelaget tacokrydder

I kveld hadde vi taco til kveldskos. Noe jeg har tenkt på en stund, er å lage hjemmelaget tacokrydder til å krydre kjøttdeigen med istedenfor å bruke ferdigpose fra f.eks. Old del Paso og Santa Maria. Jeg har ikke studert ingredienslisten på posene, men når man lager det fra bunnen av selv vet man i hvert fall hva som er i. Noen av ingrediensene var chili, cayenne, hvitløkspulver og paprikapulver. Det var også salt, men dette vurderer jeg å droppe til senere da vi får nok av salt i oss f.eks. gjennom kjøttpålegg, kjøttdeig, kylling osv.

Jeg hadde laget krydder til 600 g kjøttdeig og forsøkte å regne meg frem til hvor mange spiseskjeer som trengtes for 200 g kjøttdeig ut i fra det totale antallet jeg hadde hatt med alt krydderet. Et lett regnestykke, trodde jeg, men jeg får skylde på at jeg ikke har hatt matematikk siden 1999 og har siden vært flittig bruker av kalkulator (på PC selvsagt). Jeg regnet ut den totale mengden av spiseskjeer og teskjeer. Jeg antok 6-7 spisesskjeer, men når min kjære hadde hatt oppi det, var det kanskje 2 spiseskjeer igjen i koppen - OBS!

I hvert fall smakte det ikke tacokrydret kjøttdeig, men kjøttdeig med masse tacokrydder. Pulveret lå tykt utenpå kjøttdeigen. Jeg klarte ikke å spise det og min kjære forsøkte å mildne smaken med det vi hadde for hånden, nemlig yoghurt med melon og pasjonsfrukt, men det passet ikke helt sammen.

Men jeg tror at porsjonert ut i riktige mengder krydder til riktig mengde kjøttdeig, kan det bli en bra krydderblanding. Det luktet ganske likt tacokrydder i hvert fall.

- Og et lite slag for punktskriften: I dag så jeg fordelen av å ha en oppskriftsperm kun bestående av plastark både for oppskriftsark og skilleark: Det lå et tynt lag av krydderstøv over permen. Jeg børstet av den med tørr hånd og den var helt fin igjen. Av oppskriften til tacokrydderet forsøkte jeg å tørke bort krydderstøvet med en fuktig klut, men det fungerte ikke. Da kornet støvet seg og det ble som at plastarket var elektrisk. Jeg lot det tørke og kunne børste støvet av det også. Plastark er vel egnet til oppskrifter i punktskrift både fordi de kan tørkes og børstes lett av om de blir tilgriset og punktene er så og si evigvarende om de er skrevet på en punktmaskin som lager tydelige punkter. Jeg tror ikke at dagens punktskriftskrivere som kan skrive på begge sider av arket hadde gitt samme gode resultat. Et slag for den gamle gode punktskriftmaskinen Perkins som ble oppfunnet på 1950-tallet.

Nøkkelord:

Hjelp av mine fantastiske foreldre!

I går rundt 13.30-tiden kom mine foreldre innom oss på et planlagt besøk. På forhånd hadde de spurt om det var noe vi trengte hjelp til og jeg sa at jeg trengte litt hjelp til å få ryddet litt på kontoret og i leiligheten generelt. Jeg ryddet på forhånd kommoden i gangen og på skrivebordet mitt slik at de kunne komme til med støvkluten. Mye å kaste som bare hadde hopet seg opp, en del oppskriftsbøker som kunne plasseres i bokhyllen i stuen og noen papirer i visuell skrift som jeg ønsket å få hjelp av min far til å sortere.

Mine foreldre kom direkte fra Ikea og de hadde kjøpt med seg to pizzaer de trolig hadde regnet med å få som middag. Jeg hadde på forhånd laget i stand en ildfast form med laks med grønnsaker (men laksen var byttet ut med ørret) som jeg puttet inn i stekeovnen slik at middagen var klar når min kjære kom hjem. Min mor vurderte å bort på Kiwi 50 m. unna for å kjøpe seg et par poteter å ha inntil, men den som ble mett etter en halv fiskefilet og gode grønnsaker var min mor.

Deretter brettet vi alle opp ermene og satte i gang med prosjektet rydding av leilighet. Det var mye mer å ta tak i enn hva jeg trodde. Som blind ser jeg ikke alt, men ser det jo når jeg blir gjort oppmerksom på det. Min far og jeg fikk orden på kontoret og fikk satt noe inn i permer og annet makulert.

Min far ble deretter sysselsatt generelt i hele leiligheten med støvsuging og støvtørking mens min mor og jeg tok til på kjøkkenet. Jeg viste noe stolt systemet jeg hadde i mitt nye bakeskap og i det nye skapet hvor alt kjøkkenutstyr i glass sto linet systematisk opp. Jeg er avhengig av system og faste plasser for å finne frem. Vi tok til på kommodene hvor vi har stående en del kjøkkenapparater. Kommoden ble tørket støv av. Noe kunne puttes i et hjørneskap som var blitt frigjort når vi plasserte kjøkkenutstyr i glass i det nye skapet og annet fikk plass i boden. Vi kunne endelig se duken på kommoden, støv kunne tørkes og duken kunne byttes. Det ble mer system i hjørneskapet. All matolje ble plassert i en kurv og satt i et hjørne slik at de ikke ble tilgriset av matlaging ved komfyren. Alt av kjøkkenmaskin, miksmaster og kurver med krydder ble midlertidig flyttet på og benkeplater og vegger ble vasket.

På kvelden roet vi ned arbeidet noe. Min far og jeg gjennomgikk kurvene med krydder og alt ble organisert etter "baking", "pepper" og to kurver med øvrig krydder kategorisert som "middag". Kurvene ble merket med dynotape og en gjennomsiktig plastfilm med punktskrift. Nå kan hverken jeg eller min kjære ta feil av hvor krydder skal plasseres i de fire kurvene som har fått plass i hjørnet på kjøkkenbenken.

Etter en natts søvn var det til med vasking på toppen av kjøkkenskap, i gryteskap og skapet under vasken. Jeg fikk opplæring av min mor i diverse rengjøringsteknikker. En kleshengerknagg, som Flex hadde revet ned i sin iver etter å få tak i noen godbiter i en jakkelomme for drøyt ett år siden, kom opp igjen på veggen av min handyman far. Badet var det siste som ble gjennomgått og vasket grundigMine foreldre avsluttet sitt besøk i Bergen med en handlerunde.

Jeg er de evig takknemlig for all hjelp de klarte å yte i løpet av 24 timer. Jeg har følt på at de kommer til oss kun for dugnadsarbeid, men min mor kunne forsikre at det også ble dugnadsarbeid for de når de var hos min søster med generelt husarbeid, klesvask, matlaging og barnepass. Iherdige er de på tross av at de nå er 25-30 år eldre enn meg selv. Slik hjelp skal man ikke ta som en selvfølge...

Tusen hjertelig takk for all hjelp, mine kjære foreldre!

Dagens middag

I dag var det meksikansk kylling med pasta som sto på middagsmenyen. Jeg kuttet ut spiskommin og hadde istedenfor oppi chilipepper, cayenne og én piripiri. Det var også bacon i gryten og jeg synes det er vanskelig å steke hele strimler. Jeg brykte saks og klippet strimlene på tvers og stekte de små bitene istedenfor. Raskt og enkelt gjort.

Grytene jeg lager som kun inneholder hakkede tomater blir veldig tyntflytende. Jeg foreslo crème fraîche eller rømme, men min kjære foreslo matfløte. Verdt å prøve det sistnevnte. Det gjør i hvert fall at f.eks. appelsinsausen tykner.

Nøkkelord:

Baking og enkel middag på dagens program

I dag bakte jeg appelsinboller. "Det lukter jo som appelsinkylling" var kommentaren fra min kjære mens de godgjorde seg i stekeovnen. Bollene ble en skuffelse. Jeg stekte ca. 20 boller, men kastet resten av deigen. Det viste seg at bollene hadde en emmen smak av gjær. Mulig det var gjær og appelsin som krasjet, for det luktet merkelig i væskeblandingen også eller det var noe galt med gjæren. Bollene smakte, som jeg mistenkte, ikke så mye av appelsin. Jeg vil ikke servere de bollene på et møte til torsdag. Jeg vil istedenfor lage noe annet - jeg gir ikke opp ved første forsøk!

Middag i dag var sitronmarinert laks med quinoa- og mangosalat. Godt. I den opprinnelige oppskriften var det med vårløk, men denne har jeg kuttet ut og erstattet med druer og fersk ananas. Det sto heller ikke i den opprinnelige oppskriften at det skulle være salatblader, men denne salaten synes jeg ble fattig uten noen salatblader. Prøv og nyt!

Nøkkelord:

Gleden med å lage mat!

De siste to ukene har jeg søkt på nettet etter sunne og gode middagsretter. Jeg kom over en "gullgruve" hva matoppskrifter angikk på www.weboppskrifter.com. Her har jeg særlig konsentrert meg om "sunne oppskrifter", "salater", "fjærkre" og mat fra andre land enn Norge. Til sammen har jeg samlet mer enn 60 gode oppskrifter som må prøves en etter en.

Jeg har fått øynene opp for at fyldige salater kan være det eneste og sunne tilbehøret enten det er til fisk, kylling eller kjøtt. Det er en ny tanke for meg, men en positiv og sunn tanke. Noe alle bør forsøke, studenter, unge, voksne og eldre. Potet, ris og pasta er ikke sunt om det blir for mye over lengre tid. Om man planlegger et par dager fremover kan man planlegge grønnsaker slik at man får brukt de opp fremfor å måtte kaste de, noe som er synd og kan i det lange løp bli dyrere for lommeboken.

Jeg har fått nye ideer og nye utfordringer å finne løsninger på. Hvordan vite at en kyllingfilet er gjennomstekt? Jeg og min kjære har reflektert litt rundt det og har kommet til at steking av kyllingfilet bør gjøres i stekeovn for å bli gjennomstekt på en trygg måte. Det er vanskelig å få en kyllingfilet kontrollert stekt i en stekepanne når man ikke ser. Jeg synes det er vanskelig å snu en kyllingfilet kontrollert. Om jeg f.eks. har to kyllingfileter i samme stekepanne, kan jeg bli usikker på om jeg i det hele tatt snudde kyllingfileten, for begge er jo varme. Jeg kan ikke se på fargen med å skjære i kjøttet.

Jeg forsøker så langt det er mulig å lage retter der kyllingkjøttet stekes etter at jeg har kuttet det opp i små biter. Da har jeg bedre kontroll og jeg kan både kjenne på konsistensen og evt. smake for å se om kyllingen er gjennomstekt. Min kjære har vist meg at det er lettere å kutte opp små biter av en filet når den fremdeles er noe frossen.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av å lage mat. Det er alltid nye ting man kan trylle frem både med råvarer og kombinasjoner av krydder. Det finnes så uendelig mange flere krydder enn pepper og salt. Forsøk selv og opplev gleden det er å servere middag til familie eller venner og få tilbakemelding om at maten smakte godt. Det gir inspirasjon til videre forsøk på kjøkkenet!

Sider

Abonner på Forsidestrøm