Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Kyllingsalat

I dag hadde vi kyllingsalat til middag. I den, foruten kylling og vanlige salatingredienser, hadde jeg oppi eple og druer. Det er flere år siden jeg laget kyllingsalat. Jeg er egentlig veldig glad i det, men jeg tror faktisk ikke jeg selv har laget det siden jeg bodde alene, dvs. mer enn 10 år siden. Den smakte jo desto bedre...

Igjen har jeg god nytte av Nizer Dizer-en min. Da går det fort som en lek å kutte opp agurk og paprika. Jeg trenger kun å kutte opp agurken i skiver og rense paprikaen og kutte den opp i større biter før jeg kutter den i firkanter med Nizer Dizer-en. I tillegg til salaten, stekte vi også en hvitløksbagett. Det var en god middag på en varm dag i Bergen. Det er gjerne ikke så godt med varm middag på varme dager. Det ble såpass mye salat at det rekker til både frokost og middag i morgen.

Nøkkelord:

Lesing av punktskriftsbøker

De fire siste ukene har jeg lest ca. 1.000 sider i punktskrift. Det tror jeg må være personlig rekord. Jeg ble ferdig med «Mammas svik» og nå er jeg midt i «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Jeg synes det er behagelig å sitte i stillheten, i ro og fred, og lese nedover en side linje for linje, side etter side. Det er blitt min beroligende medisin. Når jeg skal roe helt ned, f.eks. før jeg skal legge meg til å sove, leser jeg noen sider i punktskriftsboken.

Jeg bestiller stort sett punktskriftsbøker som er produsert fra 2010 og senere. I 2010 gjorde Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) om på sin produksjon slik at de nå trykkes i engangseksemplar som skal kastes når boken er ferdiglest. Samboeren min sier: «Jeg vet i hvert fall hvem som fyller opp pappdunkene her i sameiet». Boken kommer i to og to hefter som leveres direkte i postkassen. Bøker som er produsert før 2010 ble engangstrykket og bøkene ble sendt i «bombekofferter» som måtte hentes på postkontoret.

Jeg og samboeren min sier med et humoristisk smil, kanskje med en dårlig form for humor, at de blir sendt i bombekoffert. Det er en sort kvadratisk kasse med metallbelagte kanter. Vi spøker med at vi burde forlate en slik kasse på Flesland og gjerne med et tikkende korttidsur inni. Jeg understreker: Dette er en spøk fra vår side som ikke vil bli satt ut i live annet enn i vår egen fantasi.

Nøkkelord:

Bok av Jørn Lier Horst

Nå leser jeg boken «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Forlaget skriver følgende om boken:

«En avkappet venstrefot i joggesko skylles opp på stranden i Stavern rundt midtsommer. Så en til. Og enda en. Til sammen fire venstreføtter i løpet av én sommeruke. Politiførstebetjent William Wisting møter alltid nye saker med en indre forventning om hvor etterforskningen vil føre ham. Denne saken skal få ham til å sette spørsmålstegn ved grunnleggende forutsetninger for sitt eget politiarbeid. Mysteriet han skal løse rommer dømte drapsmenn, mennesker som forsvinner sporløst og en mengde uregistrerte våpen.»

Det jeg liker med Jørn Lier Horsts bøker, er at han går rett på sak. Han bruker ikke flere kapitler på å sette leseren inn i saken. I Horsts bøker bringes leseren midt i saken i 1. kapittel. En forfatter som bruker flere kapitler på sette leseren inn i saken, er Mary Higgins Clark - det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til, men når man først har lidd seg igjennom de første 4-6 kapitlene, er hennes bøker gode.

Nøkkelord:

Pensum på ungdomsskolen i punktskrift

Jeg skrev 6. juli om Ola som ikke får skolepensum i punktskrift. Nå kan NRK fortelle at politikerne reagerer: – Dette er en dårlig start på ungdomsskolen for denne gutten, hvis han ikke har de samme læremidlene som de andre har. Dette skulle være på plass, også for han fra skolestart. (Kathrine Kleveland, SP). Og videre: Når han stiller med et «drawback» fra start av ved at han ikke kan se, så burde hvert fall han være den som har alle lærebøkene og hjelpemidlene klare til start, så dette holder ikke, svarer Kleveland.

Gruppearbeid i et klasserom skjer gjerne samlet rundt en elevs pult. Det å hele tiden måtte være den eleven som medelever må samles rundt, kan være uheldig. Når elever kun har lærebøker i Word-format, er man avhengig av PC og selv om man har en bærbar PC, skiller man seg ut sammenliknet om man har en fysisk bok i punktskrift. Som synshemmet har man, dessverre, ikke den høyeste stjernen i klassen og kan sees på som en byrde å jobbe sammen med. Slik bør det ikke være.

Lozan Balisany (AP) understreker dette jeg nevner her: Hun synes det er viktig at eleven føler skolen som en inkluderende arena for å lære mest mulig, og at det skjer med de riktige læremidlene.

Thomas R. Haugen, som selv er blind, har skrevet boken "På innsiden av et litt annerledes liv" skriver litt om det å skille seg ut som synshemmet: "Mye av barndommen brukes på skolen. For sterkt svaksynte og blinde barn, kan dette bety nok en arena der de til tider blir skilt ut fra resten av barna. Kanskje må de tas ut av klassen for å få en til en-undervisning. Ofte må tekniske hjelpemidler på plass eller den synshemmede eleven må ha egen støttelærer." Dessverre fører dette til en negativ spiral som i verste fall kan føre til mobbing og utestenging fra det sosiale: : "En ny kartlegging av blinde og svaksynte barn, viser at omlag 40% opplever at de blir mobbet pga. sitt synstap og de aller fleste føler seg annerledes og utenfor (5). Det kan få konsekvenser for resten av oppveksten og livet videre."

Nøkkelen og utfordringene i å oppfylle disse forventningene for mange unge og blinde og svaksynte ligger i å henge med på de sosiale arenaene. Etter hvert som man blir eldre blir dette bare viktigere. Eksempler er fotball og annen type trening, moped og bilkjøring, dans, shopping, fester og turer på byen, (9) og deltidsjobber. Det er lett å forstå at disse aktivitetene er utfordrende som svaksynt og noen av de er umulig som blind. Og han fortsetter: "Likevel vet jeg av både personlig erfaring erfaring fra andre synshemmede, at det er vanskelig å delta på lik linje som andre. Det handler blant annet om at mange blinde ikke har hatt et velfungerende nettverk i barndommen og derfor ikke blir inkludert.

Dette er synd, men dessverre virkeligheten for mange.

Men for å komme tilbake til punktskrift og pensum i punktskrift, sier Statped at alle elever får bøkene produsert i Word-format: "Blinde og sterkt svaksynte leser med hendene. Med en punktskriftbok kan de gå opp og ned på en side og få oversikt på samme måte som når du leser med øynene. Med en leselist ser du bare 40 tegn, en halv linje med tekst, om gangen."

Jeg synes at avdelingsleder, Mathisen, kommer med en dårlig unnskyldning, for dette bør Statped kunne kalkulere ut fra hvor mange elever de har produsert punktskriftsbøker til tidligere skoleår: "Det er uvanlig at ungdomsskoleelever bestiller så mange punktskriftbøker. Dermed blir det en utfordring å få laget alle bøkene på papir, sier Mathiassen." Dette understreker far til Ola: "– Statped burde være i forkant og være i dialog med skolen. De visste jo at Ola har hatt punktskriftbøker gjennom hele barneskolen, og da er det mulig å planlegge at han skal ha det også på ungdomsskolen."

Jeg er alene hjemme

Denne uken er Flex og jeg alene hjemme. I går dro samboeren min med bussen til foreldrene sine og skal være der til fredag. Jeg valgte å ikke bli med siden jeg har en avtale på tirsdag 25. juli som jeg bør forberede meg litt til og jeg synes det ble mye reising, 6 timer med buss én vei, for å være på ferie i 6 dager. Hadde jeg visst at vi skulle tilbake allerede på fredag, kunne jeg blitt med, men opprinnelig var planen å dra hjem igjen på søndag. Men, jeg skal innrømme med litt nedslått blikk, at jeg synes det er litt godt å ha heimen for meg selv. Middagslagingen tar jeg svært lett på denne uken. Det har stort sett gått i nudler og Fjordland. Jeg må smile litt av meg selv også; jeg kan lage middager fra bunnen av, men å lage i stand nudler måtte samboeren min vise meg hvordan jeg gjorde. Men, nå er jeg blitt flink til å lage nudler og kan stille i mesterklassen i «nuddellaging» i NM.

Jeg nevnte på Fjordland. Det hender i blant at vi tar en lettvint middag. Mine favoritter har vært fiskeboller og kyllingrettene deres, men for tre ukers tid siden smakte jeg på svinesteiken deres og den var svært god, og kan anbefales. En gang forsøkte jeg Fjordlands fårikål, det jeg er så glad i, men den var trauste saker. Kålen var slapp og kjøttet var smakløst. Det beste i den retten var potetene og potetene til Fjordland pleier vanligvis ikke å være noe å rope hurra for...

Nøkkelord:

Jeg leser videre i "Mammas svik"

Jeg leser videre i «Mammas svik». Det er tydelig at hun ser på seg selv som et offer, men samtidig en «vellykket overlever» (eller «løvetannbarn»). Hun forteller hvor motarbeidet hun har blitt av familien og barnevernet fra første stund, men demper ned sine egne feiltrinn som rusmisbruk, prostitusjon, selvskading, ingen skolegang å vise til, inkassogjeld på 100.000 kr., kortvarige og mange kjæresteforhold osv. Men, samtidig er hun en overlever som får seg sertifikat, hund og leilighet, men er fullstendig avhengig av praktisk hjelp fra tilfeldige mennesker hun har møtt i livet som har tatt henne under sine vinger. Hun skriver et sted i boken at hun har klart seg bedre enn en venninne hun ble kjent med på ungdomshjemmet som «er i psykiatrien», men hun selv hadde også vært i psykiatrien om hun ikke hadde møtt disse englene i livet sitt. Så ja, hun har klart seg bedre, men ikke uten betydelig hjelp. Hun er svært opptatt av at hun er blitt feildiagnostisert med aspergers syndrom, men et sted «unnskylder» hun sin hjelpeløshet med at hun har et funksjonsnivå som en 13-åring når hun er 18 år.

Nå har jeg kommet til stedet i boken hvor avhøret av Eline blir omtalt. Der gjengis litt av avhøret og jeg reagerer litt på hvordan hun blir spurt ut. Jeg mener at politiet stiller ledende spørsmål. Jeg trodde ikke det var tillat. Jeg vet at i avhør av barn er man veldig bevisst på å stille åpne spørsmål og ikke ledende spørsmål. Forsøke å få barnet til å fortelle mest mulig av seg selv. Jeg har siden jeg var 16 år, sittet i ulike verv i organisasjoner og selv på årsmøter og landsmøter skal man ikke stille ledende spørsmål. Eline fikk bl.a. spørsmålene:

  • «Har moren din noen gang tatt på deg?»
  • «har moren din kysset deg? Med tungen?»
  • «har hun brukt tungen andre steder på kroppen din?»
  • «har moren din noen gang tatt på brystene dine?»
  • «har hun brukt fingrene?»
  • «tidligere stefar, har han tatt på deg?» og
  • «har han penetrert deg?»

Her er det bare å svare ja eller nei, men politikvinnen kommer vel og merke med oppfølgende spørsmål, men først etter et bekreftende svar.

Nøkkelord:

For tidlig fødsel er farligere enn først antatt

Jeg ble født 12 uker for tidlig og veide under 1 kg. Det var pga. oksygenet i kuvøsen at jeg fikk synshemningen (ROP) og nevrologene tror epilepsien kommer fra den premature fødselen.

I dag kom jeg over artikkelen «For tidlig fødsel farligere enn først antatt» i Aftenposten fra 2011. Mer enn 4.000 barn i Norge blir født for tidlig og de fleste som er født inntil 4 måneder før tiden overlever takket være godt medisinsk utstyr. Likevel, de minste barna som overlever har størst risiko for å pådra seg fysiske og kognitive funksjonsvansker.

Ifølge artikkelen ble det gjort en undersøkelse på 900.000 barn født i perioden 1967-1983 og den viste for meg noe oppsiktsvekkende at friske for tidlig fødte barn fikk større problemer som voksne:

  • Færre er gifte eller samboende
  • Færre har høyere utdannelse
  • Færre har høyere lønn
  • Flere er avhengige av sosialstønad
  • Flere går på uføretrygd

Men, det står i artikkelen: »«Han sier likevel at sammenhengen mellom prematuritet og sosiale problemer er mindre enn sammenhengen mellom for tidlig fødte og funksjonshemninger.» Det kommer ikke frem hvor mange prosent av de som er listet opp har en funksjonshemning eller ikke. Andelen funksjonshemmede som mottar uføretrygd er høyere enn befolkningen ellers. Ikke kun pga. funksjonshemningen, men fordi det er vanskeligere for funksjonshemmede, på tross av høy utdanning, å komme inn i arbeidslivet.

Nøkkelord:

Handle i nettbutikk

I dag så jeg meg rundt på nettsiden slikkepott.no hvor jeg kjøpte noen ting. Jeg har lenge sett etter en langpanne med høy kant og der fant jeg en på 27, cm x 37,5 cm og som er 7,5 cm dyp. Det fantes noen som var 10 cm dype også, men disse var mindre i breddene.

Det er aldri lurt å slippe meg løs i en nettbutikk med bakeutstyr. Jeg kjøpte også noen muffinsformer i ulike størrelser, bl.a. små av folie som jeg liker å bruke når jeg skal lage f.eks. konfektsjokolade til jul. Jeg kjøpte også noe kakepynt, fra alt til karamell, sjokolade, jordbærstrøssel, glitter i ulike farger og til sist mint- og sitronessens. Jeg kjøpte også formfett, så slipper jeg å styre med smør når jeg skal smøre en plate enten det er til brød eller kaker.

Nøkkelord:

Får ikke pensumbøker i punktskrift

NRK skriver i artikkelen « Får avslag på pensumbøker»:

«Skolen mener Ola Gullstrand har best læringsutbytte ved å bruke punktskriftsbøker. Likevel får de avslag av Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) på samtlige bøker. Norges Blindeforbund frykter at flere blinde elever kan miste tilbudet med punktskriftsbøker i fremtiden.»

Dette er rett og slett for dårlig. Hvis skolen, lærerne som til daglig jobber med og ser hvordan Ola tar inn kunnskap, sier at han lærer best med å lese punktskrift, må og skal han få bøkene i punktskrift. Jeg vet ikke hva jeg kan sammenligne det med, men jeg vil gå så langt å si at det er et overtramp som får store konsekvenser for en elev som står fremfor en viktig tid i livet. Ola skal begynne på ungdomsskolen og det er tre viktige år før han skal begynne med studiespesialisering.

Norges Blindeforbund reagerer: « – Dette er en fallitterklæring. Punktskriftsbøker har man produsert i mange tiår, og vi må ikke nå komme
i en situasjon hvor man sier at dette har vi ikke råd til å gjøre, mener seksjonslederen.»

Statped forsvarer avslaget: «Statped har ikke mulighet til å levere punktskriftsbøker til alle elever.» Avdelingsleder, Mathiasen, fremholder at flere elever på ungdomsskole og videregående skole velger bøker i elektronisk format (dvs. Word-dokument) fordi «Dette er noe man går mer bort fra desto nærmere elevene kommer yrkeslivet, der er det mest vanlig å bruke datamaskin, mener Mathiassen.» Mathiasen har rett i at flere går over til å bruke PC/Mac i høyere klassetrinn, men det er likevel viktig å opprettholde teknikken det er å lese på papir. Som blind får man aldri den samme oversikten over et dokument på en PC hvor man kun ser én linje av skjermen på en leselist. På en punktskriftside ser man straks hvor det er avsnitt og overskrifter. Dessuten, om Statped nedprioriterer punktskrift, synes jeg det er et tankekors at NLB ser en økning av utlån av punktskriftsbøker.

Men det er kanskje et lys i tunellen: « Statped har nettopp igangsatt et prosjekt, hvor de jobber med å kunne lage hurtigere og bedre konverteringer mellom formatene, slik at elevene i fremtiden vil kunne velge fritt mellom elektronisk eller papirversjon – eller begge deler.»

Nøkkelord:

Jeg hadde fått ny sykkel

Jeg vil tro jeg var 6-7 år. Jeg hadde fått ny sykkel. Den var mørkerosa med hvit styre og sete med et dukkesete på bagasjebrettet. Og det tøffeste av alt; den hadde en hvit kurv på styret med en blå, gul og rosa blomst. Jeg hadde oransje støttehjul. Søsteren min hadde også fått ny sykkel. Hun syklet opp til postkassene og hentet posten. Jeg ville hente posten - «du, du, du din driiitunge!» ropte jeg etter henne. Hun kom ned igjen. Jeg tok avisen fra henne og trillet sykkelen opp til postkassene. Satte meg for å sykle ned bakken igjen, men nei, det var for bratt og det ble for skummelt. Jeg trillet sykkelen ned igjen. Dette har pappa foreviget på video og det er blitt et artig minne å se tilbake på.

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

Sjokoladekake til førerhundtreneren kommer

I morgen kommer Flexen tilbake! Jeg gleder meg utrolig mye! I den anledningen, jeg finner alltid anledninger, ønsket jeg å bake en sjokoladekake som førerhundtreneren og jeg kunne bite i når vi tok oss en liten pause. Jeg laget, som vanlig Ågots sjokoladekake, som alltid har vært en vinner som både er saftig og god på smak. Denne gangen brukte jeg to mørke kokesjokolader i tillegg til to spiseskjeer med bakekakao. Som glasur bruker jeg den som står i kjelesjokoladekaken jeg første gang smakte på førerhundskolen da jeg fikk Flex i 2014:

Glasur:

  • 100 g smør
  • 6 ss melk
  • 4 ss kakao
  • 1 ts vaniljesukker
  • 3,5 dl melis

Til glasuren smeltes smøret, og så blandes de øvrige ingrediensene i. Rør glasuren glatt og klumpfri.
Smør den så over kaken.

Havarert sitronkrem...

I går laget jeg sitronkrem som er beskrevet i oppskriften boller med sitronkrem og blåbær:

  • 4 eggeplommer
  • 150 g sukker
  • 120 g presset sitronsaft (se tips)
  • revet skall av 2 sitroner
  • 1 ss maizena (se tips)
  • 100 g smør
  • Ha eggeplommer, sukker, sitronjuice, sitronskall og maizena i en liten kjele. Varm opp sitronkremen over middels varme under stadig omrøring til kremen tykner. Ta kjelen av platen og rør i mykt smør i klatter. Avkjøl kremen i kjøleskapet til den er helt kald. Den vil da tykne ytterligere i konsistensen.

Jeg synes at sitronkremen ble litt sur og hadde oppi litt vaniljesukker. Det hjalp. Jeg ville bruke sitronkremen på samme måte man bruker vaniljekremen i en skolebolle, men i bunnen av gropen ville jeg også legge en firkant med melkesjokolade. Når jeg i dag skulle til på bollene, sjekket jeg sitronkremen. Den var blitt stivnet, slik det sto i oppskriften, men når jeg smakte på den, hadde den små klumper i seg. Trolig av sitronskallet selv om jeg hadde raspet det på den fineste raspen. Jeg konkluderte med at det ikke var verdt å bake boller der kremen ødela alt. Men jeg gir ikke opp. Jeg skal forsøke igjen, men da uten sitronskall.

Nøkkelord:

Å begynne med trening igjen

På torsdag kontaktet jeg min PT og orienterte om status og at jeg var klar til å trene. Jeg fikk vite at han nå var blitt senterleder, men at jeg skulle bli kontaktet av en annen PT. Neste dag ringte en ny pT. Vi snakket litt om situasjonen min pr. i dag, hva jeg hadde gjort av øvelser og hva jeg synes var artig. Vi ble enige om å starte opp med trening fredag 28. juli. Jeg gleder meg. Det skal bli godt å få trent opp muskler i rygg og bein igjen etter å ha vært inaktiv i et halvt år pga. muskelsmerter i bekkenområdet. Jeg må nok begynne helt fra skretch av, men med to ganger hard trening ukentlig + jogging, håper jeg vil gi resultater og at formen vil komme seg etter hvert.

Torsk og brød

I dag laget jeg ovnsbakt torsk med tomat og basilikum. Samboeren min ønsket seg dette etter at jeg laget det for noen uker siden, men da fulgte jeg ikke oppskriften helt og brukte ikke hermetiserte tomater og tomatpuré som saus. Jeg lurer litt på om jeg laget en saus av sitron og krydder. Denne middagen smakte i hvert fall ikke like godt. Jeg blogget heller ikke om middagen, så jeg kan ikke gå tilbake i tid å se.

Jeg hadde nettopp satt deigen til Henriks kornbrød. Jeg hadde ikke havrekli, men erstattet den med fin rug. Brødet likner ganske mye på svigermors brød, men inneholder 3 dl rugbrød og noe mindre havregryn. De hevet seg svært godt.

Nøkkelord:

En enklere hverdag for synshemmede

I går skrev NRK Rogaland artikkelen «iPhonen har gjort livet lettare for synshemma». Det har de helt rett i. I hvert fall delvis. IPhone, med den integrerte skjermleseren VoiceOver, har åpnet en ny verden for synshemmede når vi i dag kan bruke telefonen og mange apper på lik linje som seende. Vibeke, som intervjues, sier at hun kan bruke telefonen til bl.a. å skrive e-post, få dokumenter oversatt til norsk og følge med på sønnens aktiviteter. Hun sier: «Berre det å gå på sosial medium, og internett kunne eg ikkje gjera før. Men no er det berre å gå inn på Iphonen.»

Jeg vet ikke om Vibeke har hatt PC, men jeg synes det er synd av NRK Rogaland å fremstille saken slik at man kan få inntrykk av at synshemmede har vært «utenfor» den digitale verdenen før iPhonen ble lansert for 10 år siden. Dette er jo langt fra sannheten. Synshemmede kunne bruke datamaskin allerede på 80-tallet og utviklingen har gått raskt. I dag bruker de fleste synshemmede under 70 år, som har vært synshemmet en stund, PC med Windows eller Mac. Synshemmede barn introduseres for PC allerede tidlig i barneskolen og PC-en blir helt avgjørende å bruke ved skolearbeid og videre utdannelse på høgskole og universitet.

Selv er jeg nok den som sverger til PC-en. Jeg synes den er mer effektiv f.eks. å skrive på, surfe på nettet, chatte, lese og skrive e-post og lese og skrive dokumenter.

Likevel. Jeg skal innrømme at iPhonen har gjort sitt til at avstanden mellom hva jeg og seende kan utføre, har blitt mindre. Andre apper jeg bruker, som også seende bruker, er bl.a. Facebook, Messenger, 1890 (telefonkatalog), Matprat (middagsoppskrifter) osv. Skyss, kollektivtrafikken her i Bergen, har også laget en app for å kunne betale billetter. Denne er svært nyttig siden jeg ikke kan kjøpe billett på automat og det er vanskelig å håndtere kortleseren. Problemet med Skyss-appen er at den for tiden ikke virker sammen med VoiceOver.

Det finnes også apper som er spesielt laget for synshemmede. En av de er TapTap See, hvor jeg kan ta bilde av noe og få tilbakemelding om hva jeg tok bilde av med tekst. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola-flaske og få vite om det er Cola Zero eller vanlig Cola. Jeg har også brukt TapTap See for å skille mellom bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. En annen «blindeapp» jeg bruker mye, er Blindsquare. Dette er en GPS-app som kan fortelle meg hvilken gate jeg er i og jeg kan f.eks. søke opp at jeg ønsker å finne butikker, kultur eller restauranter som er i nærheten med en valgfri radius på 25-120 m. (mulig jeg tar feil med radius). Sammen med
googleMaps skal denne fungere bra, men hittil har ikke jeg funnet ut hvordan.

Jeg vil dele en episode hvor TapTap see bokstavlig talt reddet meg ut av et rom. Jeg hadde vært hos tannlegen, og hadde ikke med meg Flex (førerhunden), og jeg klarte helt å miste retningssans på et ganske stort venterom. Det var ingen andre mennesker å spørre om hjelp. Jeg tok frem telefonen og tok et bilde til venstre hvor jeg fikk tilbakemelding om at det var en sofagruppe. Jeg tok bilde til høyre hvor det var en vegg med to bilder hengende. Jeg tok et bilde rett frem litt til venstre, og blink, der var det «to dører med vindu». Takket være TapTap See slapp jeg å gå en «blindete» runde rundt på venterommet.

Mulighetene er mange. Til sist vil jeg tipse om Facebook-gruppen »Synshemmedes IKT-nettverk» hvor man kan spørre om IKT-relaterte spørsmål, også ang. Apple-produkter. Jeg har hatt stor nytte av en e-postliste som retter seg mot spesielt Apple-produkter for synshemmede: applefy+subscribe@googlegroups.com. Disse gruppene er svært nyttige og lærerike. Der er det mange synshemmede som velvillig deler sin kompetanse og erfaring for å hjelpe andre.

Det siste halve året i barnehagen

Litt bortenfor baksiden av huset der vi har leilighet, er det en barnehage. Jeg hører de er ute og leker, uansett vær. De skravler i vei, ler og noen gråter. Tankene mine går tilbake til gode minner fra min egen tid i barnehagen. Jeg kan huske sandkassen, en buss i tre og et lastet lite hus. Det var også et huskestativ der. Jeg husker også at prinsessen på erta lå på toppen av mange sydde puter i forskjellige farger som vi hadde laget.

Jeg gikk i barnehagen tre dager i uken. På tirsdag og torsdag var jeg sammen med assistenten min. Vi stelte i stallet hestene, red, baket boller og vi gikk i svømmebasseng der jeg lærte å bli trygg i vann. Assistenten min skrev en minnebok med bilder det siste halve året før jeg startet på skolen:

«Turen i dag har gått til hotellet, hvor Lise og to venner har badet. Vi har koset oss med kakao og kjeks. Dere lekte i bassenget som noen små delfiner.
Riktig flinke er dere alle tre til og svømme med ring, synes jeg. Litt tid til badstue og dusj
fikk vi også med oss. Gleder oss til neste gang er alle enig i.»

Det var jevnaldrende jenter av meg, som senere skulle gå i min klasse, som ofte var sammen med meg og assistenten. Aktivitetene varierte mye og det gjorde at dagene ble morsomme:

«Tenk, i dag har vi hatt barnehage her hjemme hos meg. Tre venner kom til Lise og meg klokken 9. Vi bakte rundstykker, var på butikken og kjøpte pålegg. Vi fikk tid til å leke masse med de lekene som vi har etter jentene mine. Dagens høydepunkt var når vi spente beauty foran vogna og dro i vei til barnehagen med hest og vogn. Dagen har vært kjempe koselig.»

Jeg forsto det selvfølgelig ikke da jeg var barn, men nå i ettertid ser jeg at det var en «pedagogisk tanke» rundt hele opplegget rundt meg i barnehagen. Én ting var å bli inkludert og bli kjent med mine jevnaldrende jenter i barnehagen. Det andre var at jeg skulle lære mest mulig om hverdagen, som å bli vant til vann, gå på butikken, lage boller og rundstykker, stelle med hester osv. Jeg kan ikke huske så mye av hva som skjedde i selve barnehagen, men jeg kan huske at en dame fra et «lekotek» (tror jeg det het), kom hjem til oss og jeg fikk nye leker. Trolig pedagogiske leker som hadde til hensikt å få meg til å stimulere de sansene jeg hadde (synsrest, hørsel og spesielt hendene).

Og til sist fikk vi erfare litt hvordan det ville bli å begynne i 1. klasse på skolen: I dag har vi besøkt skolen for å bli kjent med den. Vi fikk stå i kø på den plassen hvor Lise og de andre skal stå til høsten. En lærer og en 1.-klassing fortalte om timeplanen. Vi fikk også kikke litt i skolebøkene deres. De viste oss rundt i klasserommet og vi fikk også se dukketeateret «De fem små mus». Ungene synes dette var veldig spennende.

Det er hyggelige minner å se tilbake på.

NLBs punktskriftproduksjon må få en liten unnskyldning

Jeg skrev i går om at Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) utga punktskriftsbøker med dårlig kvalitet. Jeg skylder NLB en positiv omtale også. Jeg fikk i dag vite at NLB har nedprioritert korrekturlesing til fordel for å kunne tilby flere og raskere bøker. De produserer bøker som lånere ønsker trykket. Det synes jeg er kjempebra! NLB prioriterer en liten gruppe av sine lånere svært høyt. De har også sett en øking av lånte punktskriftbøker etter at de nå produserer bøkene i hefter som ikke skal sendes i retur til biblioteket. Litt av grunnen til økningen, tror jeg skyldes at det ikke er like mye arbeid å få hentet og retrnert bøkene. Tidligere måtte man på postkontoret for å hente og sende bøkene som enten ble sendt i koffert eller i lærvesker.

Likevel, jeg må henvise til min bekymring over at bøkene har dårligere kvalitet når jeg ser på å få riktig punktskriftkonvertering og hvilke konsekvenser det får for barn og voksne som i dag lærer seg punktskrift. Jeg har også sett at NLB produserer bøker med dobbelt linjeavstand og det er også svært positivt for nybegynnere av punktskriftslesing.

Så, ja, det er absolutt både positive og negative følger med punktskriftstilbudet NLB gir til synshemmede punktskriftslesere pr. I dag.

Nøkkelord:

Røyking er ikke inn lenger

Dagbladet skriver artikkelen ang. at man ikke skal skylde på barna når røykpakker og snusbokser «nøytraliseres» ved at farger og logo fjernes. Argumentet er «for barnas skyld», men er det for barnas skyld? Som det også står i artikkelen: «Alle godsakene foreldrene ikke vil du skal høre på. Og som vi alle vet, smaker den forbudte frukten ekstra godt.»

De mener at i 2025 vil så å si alle ungdomsmiljøer og befolkningen ellers være røukfrie. De skriver at for 10 år siden røyket ca. 20% av ungdom i alderen 16-24 år mens i dag er det ca. 4%. Det tror jeg kan stemme. Nå er jeg godt over den aldersgruppen det vises til, men mange av mine venner røyker ikke. Selv har jeg ikke tatt et drag av en sigarett, trolig takket være at jeg synes det var en motbydelig lukt og ubehagelig når mine foreldre røyket. Min far sluttet først og noen år kom min mor etter. Min søster og hennes samboer røyker ikke. Jeg tror at bevisstheten om skadeligheten det er både for røykeren selv og de rundt de røykende, har ført til reduksjonen vi ser. Når min mor fremdeles røyket gikk hun ut i sommerhalvåret og satt under kjøkkenviften i vinterhalvåret. En annen positiv konsekvens av å ikke røyke inne er at man ikke trenger en like omfattende julevask av taket i stuen. Når de røyket inne i stuen ble taket helt fettet og litt gult av all røyken.

Og Dagbladet avslutter konstaterende: «Historien har en tendens til å gjenta seg, og dette er intet unntak. For vi har aldri hatt mangel på gode intensjoner i vårt moderne vestlige samfunn, men gode løsninger er det verre med.»

Nøkkelord:

"Mammas svik" - for utrolig til å være hentet fra virkeligheten?

Jeg leser nå boken «
«Mammas svik»
som handler om den eldste datterens historie om fysisk mishandling og overgrep i Alvdal-saken som ble behandlet i retten i 2011. Jeg har kommet ca. halvveis i boken. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tro og mene. Hun forteller om opplevelser som er på kanten til det som kan minne om oppdiktede opplevelser og en godt utviklet fantasi. Men den hovedtiltalte, moren til datteren, og datterens tidligere stefar, ble
Dømt til 14 års forvaring med en minstetid på 7 år
og begge ble dømt til å betale datteren 350.000 kr. hver. Ifølge Dagbladet er hun den første kvinnen som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. Dagbladet skriver bl.a. følgende i saken:

Dommen fra Nedre Romerike tingrett er i tråd med påstanden aktor Svein Holden nedla under rettssaken.
I denne saken er spørsmålet om forvaring eller fengsel overhodet ikke vanskelig. Jeg er nesten overrasket over hvor overbevist jeg er om at kvinnen må dømmes til forvaring, sa han.
Videre fremholder forsvareren til moren at hun er skuffet og at hun har blitt uskyldig dømt og vil anke saken til lagmannsretten. Det samme gjør datterens tidligere stefar.

Som sagt vet jeg ikke hva jeg skal tro og mene, men Dagbladet skriver videre: «Under rettssaken innrømmet imidlertid den 48 år gamle kvinnen at hun er rettmessig dømt for overgrep mot sine to yngste barn, og at diagnosen hun har fått som pedofil stemmer.» I boken forteller datteren om grov fysisk mishandling av hennes tidligere stefar slik at hun ble påført skader i ansiktet etter å ha blitt dratt ned en trapp, men dette oppdaget ingen på skolen.. I mange av hendelsene var stefaren alene med datteren og ingen kan derfor vitne imot hennes påstander. Hun forteller også om at hun skrek av «redsel og smerte» da han dro henne etter håret mens moren var i etasjen under. Hun forteller at hun måtte gå rundt i huset naken, stefaren kastet jenta rundt i rommet etter fletten, dro henne ned trappen slik at hun slo ansiktet ned i hvert trinn, lot henne stå i skammekroken å pisse på seg, helte en bøtte med urin over henne og gned avføring inn i ansiktet osv. De tingene jeg har ramset opp nå står på 10 punktskriftsider, dvs. 2 1/2 A4-side i vanlig skrift. Hele boken har hittil vært gjennomsyret av «stakkars meg...», «jeg har ingen skyld...». Ikke for det, hun har sikkert hatt det vanskelig og det er bra hun har klart å plassere skylden der den hører hjemme. Hun forteller at det siste året hun bor hjemme, 12 år gammel, måtte hun kun være på rommet sitt. Hun måtte tisse i en bøtte, spise tørre brødskiver som var fulle av insekter, plukke ut døde fluer av jordbærsyltetøyet (hun fikk ikke annen mat enn brød og syltetøy) og hun ble tvunget til å drikke gammel og klumpete melk. Hun fikk én gang komme ned for å spise blomkålsuppe, som hun var så glad i, men moren sprøytet oppvaskmiddel i suppen.

Jeg kommer trolig tilbake til denne boken igjen når jeg har lest den ut for å se om jeg har endret mening.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm