Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Billettkontroll igjen

Jeg satt og gjorde noen notater på bybanen, da det kommer en kvinne til meg og sier "billettkontroll". Tidligere har min eneste måte å kjøpe billett på vært gjennom deres iPhone-app, men etter siste oppdatering har denne blitt utilgjengelig med bruk av VoiceOver, både med fingrbevegelser og på leselist.Fredag 18. januar ble jeg bøtelagt med en tusenlapp fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Jeg skrev en klage og fikk refundert beløpet:

Vi forstår at det ikke er enkelt med betalingsmulighetene vi tilbyr dersom man er blind eller synshemmet, noe vi beklager. Dette er et område vi kan bli mye bedre på. Ved den nye oppdateringen av mobilapplikasjonen, ble muligheten for voice-over utilgjengelig. Vi jobber for tiden sammen med leverandør for å få denne til å fungere igjen. Dessverre så tar dette lengre tid enn forventet, noe som er beklagelig. Da det ikke er salg om bord, og våre andre betalingsalternativer kan være problematiske, vil vi med bakgrunn i ovennevnte trekke tilbake kravet om betaling av gebyr.

Denne gangen var jeg forberedt og hadde utskrift av svaret på klagen som jeg viste, men jeg sa at billettkontrolløren gjerne kunne kjøpe billett for meg, men hun fikk heller ikke bladd seg ned for å velge honnørbillett. Jeg aksepterte å kjøpe en voksenbillett, men om det da ble billettkontroll på vei hjem, ville jeg hevde at jeg har betalt for meg både turen til og fra byen. De kan se tidligere kjøpte billetter.

IKT-kurs i Guide

I uken som nå har gått, 1.-5. februar, har jeg vært IKT-assistent i et menybasert hjelpeprogram som heter Guide. Jeg bruker ikke Guide til daglig og jeg må sette meg raskt inn i programmet før jeg skal ha et kurs. På dette kurset var den yngste deltakeren 70 år mens den eldste var 85 år, og hun som var 85 år hørtes ut som om hun var i 60-årene. Jeg støttet spesielt en deltaker som trengte litt tettere oppfølgning pga. nedsatt hørsel i tillegg til synet. IKT-instruktøren gjennomgikk i plenum hvordan de f.eks. skulle skrive og sende en e-post og deretter fikk de prøve seg på egenhånd med støtte fra meg og en assistent til. Jeg måtte oftest gjennomgå øvelsene sammen med deltakeren jeg satt med fordi h*n ikke hadde fått med seg hva som var blitt sagt, men det skal sies, h*n var blant de som forsto hvordan man jobbet med Guide ganske raskt. Der bruker man piltaster og Enter eller trykker tall fra 1 til 9 for å velge hva man skal gjøre. De lærte e-post, bruke adresseboken, lese nyheter og grunnleggende bruk av internett. H*n jeg satt ved siden av fikk også litt spesialservice og fikk innfridd sitt ønske om å se på hvordan opprette et dokument.

Om kveldene samlet vi oss til kaffe og grønnsaker. Den siste kvelden fikk vi bløtekake med mandelbunn og et lass med krem på toppen. Vi snakket litt og hver kveld repiterte vi hurtigtaster i Guide. Siste kveld hadde vi quiz. Jeg hadde med meg to quiz' fra tidligere kurs som vi gjennomgikk. Til slutt hadde vi en Guide-quiz og den 85 år gamle damen vant en håndsåpe. Det var et trivelig kurs.

Nøkkelord:

Kartleggingskurs for yrkesaktive

I går kom jeg hjem fra en uke med kartleggingskurs for yrkesaktive (dvs. 18-67 år). Det var et overbooket kurs med 17 deltakere. Kurset gikk over all forventning. Det var ganske mange unge på dette kurset (dvs. under 40 år) og vi hadde det hyggelig og sosialt sammen. I resepsjonen satte vi sammen tre runde bord og vi fikk samlet hele gjengen. Jeg som assistent forsøkte å holde kontakt med de deltakerne som var litt reserverte. Det gjelder å se de som ikke syns.

Jeg hadde faget taktil trening og punktskrift. Det er gjerne et fag mange har en negativ assosiasjon til. "Jeg ser ikke så dårlig at jeg trenger punktskrift" hører jeg ofte. Derfor er jeg glad for at faget nå er delt opp i to; taktil trening har kommet inn. Når vi ikke ser eller ser svært dårlig må vi kompensere med andre sanser og vår hovedsans er da hendene. Jeg kom med eksempler fra hverdagen hvor vi fint kan bruke hendene, f.eks. med strikk rundt noe i kjøleskapet, rundt balsamflasken osv. Deltakerne fikk også se på en kortterminal; mange er ikke klar over at det er en prikk på 5-tallet og at vi ut ifra 5-tallet vet hvor resten av tallene er plassert. Klar/OK-tasten er alltid nederst til høyre.

Jeg skriver rapporter for hver deltaker. En vanlig rapport ser slik ut:

Lise har blitt orientert om hvordan hun kan kompensere for synet ved bruk av andre sanser, spesielt hendene, og har blitt vist eksempler til merking og teknikker til bruk i hverdagslivet. Hun fikk også se på kortterminal.

Hun har fått innføring i punktskriftens historie og system og lært 4 bokstaver. Gruppen laget bokstaver på bokstavklossen og utvekslet disse med hverandre.

Noe jeg synes er synd, og som viser ansattes/seendes syn på faget, er at de plukker ut kursdeltakere for å ha samtale med rådgiver og optiker. Jeg har full forståelse for at man må ta ut deltakere fra fag, men det ødelegger kontinuiteten i faget når det kommer inn en deltaker rett etter at jeg har forklart punktskriftens oppbygning. Kanskje man kunne plukke ut deltakere fra andre fag, f.eks. kunst og håndtverk?

Feit fugl

Jeg snakket med min far i dag. Han kunne fortelle at med en busk de har i hagen, med mange små bær på, var det en fugl som hadde funnet seg en gullgruve å spise av.

Nøkkelord:

Apper som er nyttige for blinde

Appen TapTap See har hjulpet meg flere ganger, som å skille Cola Zero fra vanlig Cola, se om jeg har blomkålsuppe eller fiskesuppe fremfor meg og ved ett tilfelle, når jeg ikke hadde med meg hund, klarte jeg å finne retningen mot utgangsdøren fra et ukjent lokale ved å ta bilder rundt meg. Jeg fikk samtidig vite at det hang malerier på veggene! TapTap See har nok både en OCR-funksjon (tekstgjenkjenningsteknologi) og om bildet ikke kan tolkes automatisk, er det mennesker verden over som har sagt seg villig til å hjelpe med å tolke bildene. Når jeg tok bilde av Flex som lekte med ballen sin, fikk jeg opp beskrivelsen: "Sort hund leker med flerfarget ball". Der vil jeg tro at det var en mennesklig bistand bak beskrivelsen.

På nettsiden Miljo.no Beskrives appen som følger:

Kamera-appen TapTap See går av med en klar seier. Det er kanskje ikke så rart, for denne er utviklet spesielt for de som er blinde og svaksynte. Ved å ta et bilde av et objekt vil VoiceOver-funksjonen kunne fortelle deg hva du har tatt bilde av. Denne funksjonen finnes på alle Apple-produkter. Tar du for eksempel bilde av en rød kopp, så vil den fortelle deg at dette er en rød kopp. Appen kan også være praktisk for eksempel for å lese skilter med utydelig skrift. TapTap See er både svært brukervennlig og gratis. Den finnes i App Store.

De to andre appene som nevnes på denne nettsiden er Lydhør (app for å lese lydbøker online) og BlindSquare som hjelper deg med å finne frem. Jeg har hørt at det er mye som ikke fungerer med Lydhør i kombinasjon med Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men hører mange blinde og svaksynte skryte mye av BlindSquare. På samme nettside finner jeg følgende beskrivelse:

Appen er blitt verdens mest populære karttjeneste for synshemmede. Nå er den blitt populær også i Norge. GPS-systemet er utviklet slik at det skal gjøre det så lett som mulig å finne fram til steder av interesse. Den advarer også mot farlige områder som veikryss. En audio-meny er tilgjengelig og gjør at det ikke er nødvendig å trykke på noen knapper. I motsetning til de to andre appene er Blindsquare ikke gratis, den koster 209 kroner i App Store. Den er ikke tilgjengelig for Android, men kan lastes både til iPhone og til iPad.

Dagens middag - Curry med kylling

I dag forsøkte jeg meg på en ny kyllinggryte - Curry med kylling. Den bø på noen utfordringer. For det første hadde jeg ikke løk, men det klarer vi oss fint uten. Hverken jeg eller min kjære er så glad i løk - da må den i så fall være hakket i småbiter. Jeg tenker også at gryten ville smake godt med finhakket gulrot og paprika. Langt inne i kjøleskapet fant jeg en hermetikkboks med vannkastanjer jeg hadde oppi mot slutten av koketiden. Jeg gjorde også litt om på krydringen. I oppskriften står det hele 5 ts garam masala, men min kjære (og jeg er enig) mener at om det blir for mye garam masala i en gryte, smaker den ikke annet enn garam masale. Jeg nøyde meg derfor med kun 1 ts. Jeg er glad i sitronpepper og hadde litt av det oppi også. Når jeg smakte på sausen etter all krydderiene, var den kanskje litt sterk, men jeg håper at kokingen av fløten og melken i gryten vil dempe kryddersmaken noe.

Jeg fant frem en fløteputt, men var litt usikker på om det var kremfløte eller matfløte. Jeg husket at en av de hadde ett avrundet hjørne, men hvilken av de? Jeg tok derfor bilde av fløteputten med TapTap See, som tolker bildet om til noe som ofte gir en beskrivlse av det jeg har tatt bilde av. Talen sa "mat flote på bord" og jeg kunne konkludere med at jeg hadde tatt matfløten ut av kjøleskapet.
Se neste innlegg for mer beskrivelse av appen.

Nøkkelord:

Bøtelagt på bybanen

I dag ble det billettkontroll på bybanen. Siden Skyss for øyeblikket ikke har noen tilgjengelig måte for meg som blind til å kjøpe billett, hadde jeg ingen gyldig billett å vise frem. Jeg ble derfor bøtelagt. Jeg har sendt inn klage og forventer å få 950 kr. refundert:

Skyss er selv ansvarlig for at jeg som blind ikke har mulighet til å løse gyldig billett, og dere må selv ta følgene av dette.

Jeg reiser ikke tilstrekkelig ofte med bybanen slik at det er økonomisk lønnsomt for meg å ha månedskort. Å ha klippekort byr på flere utfordringer som er vanskelig eller umulig for meg å gjennomføre. Klippekort kan fylles på ved automat, på buss eller ved kundesenter. Skyss' automat er ikke tilgjengelig for blinde. Jeg er ikke i kontakt med bussjåfør da jeg kun tar bybanen siden denne er forutsigbar og tilgjengeliggjort med annonsering av holdeplasser. Jeg kan ikke veien til deres kundesenter.

Vekteren mente jeg kunne bruke klippekort, og det var trolig derfor jeg ble ilagt gebyret. Jeg er uenig, fordi kortleserne kun gir visuell tilbakemelding (på skjerm) om bruk av kortet. Jeg har dermed flere problemer med klippekort:

  • Jeg vet ikke hvor mange reiser jeg har igjen
  • Jeg vet ikke om kortet ble registrert eller ikke
  • Jeg får ikke beskjed om jeg er innenfor overgangstid eller om jeg blir belasstet et nytt klipp
  • Det er ikke mulig for meg å fylle på kortet, som beskrevet over

Kortleserne gir lydsignaler, men det er ikke beskrevet noe sted hva de ulike lydsignalene betyr, og disse signalene er dermed ikke til hjelp.

Jeg har tidligere brukt Skyss billettapp for å løse billett, men etter siste oppdatering har denne blitt ubrukelig med VoiceOver på iPhone. Dette gjorde jeg Skyss oppmerksom på via Facebook den 13. januar 2016. Jeg finner det nødvendig å understreke at dere hadde en svært tilgjengelig app, og valgte på et tidspunkt å fjerne denne tilgjengeligheten. Nå kan jeg som blind ikke bruke appen i det hele tatt.

Kokkelere i blinde

Det er trivelig å se at det er flere blinde som slipper kreativiteten løs på kjøkkenet selv om synet mangler: Kokkelering i blinde hvor Ørjan bl.a. skriver:

Hensikten med bloggen min, er å vise at jeg som blind, både kjøper mat, tilbereder mat og spiser den med den største vellyst. Å kokkelere i blinde, er å ta i bruk litt andre metoder enn om jeg så. Jeg vil si at jeg ser med fingrene og både hører og ser med ørene. Nesa er også et nødvendig redskap. Luktesansen brukes flittig. Smakssansen også. Den bør jo alle kokker bruke. Bloggen er ment til at du kan smugtitte inn i min matverden som blind amatørkokk og glupsk matelsker. Og det kan godt hende at du får ideer til nye menyer, praktiske råd og tips av meg som du kan gjøre deg nytte av. Og jeg håper det kan inspirere deg til å komme med oppskrifter, råd og tips til meg også.

Jeg vet at flere av mine kollegaer innenfor synsrehabiliteringen er flinke på kjøkkenet, men artig at det vises frem på nettet av andre. Slik kunnskap trenger bli løftet frem. Det er kanskje imponerende å se at en blind mestrer matlaging, men for meg er det ikke imponerende, men en del av min hverdag. Jeg kommer til å snuse litt mer på Ørjans blogg - ingen tvil!

Nøkkelord:

Godt nytt år inn i 2016

Nå kan jeg ønske deg som leser av bloggen min et godt nytt år. Jeg håper 2016 vil bli et godt år for deg!

Høsten har jeg ikke tenkt på - først skal vi bli ferdig med våren og sommeren, og den tiden tenker jeg å nyte. Min vår vil bestå av organisasjonsarbeid og jeg skal jobbe på flere IKT-kurs og et par rehabiliteringskurs. Utenom det går livet sin vante gang her hjemme med Flex, trening, PC, brevvenner, nyheter, matlaging og assistenten min kommer hver mandag og torsdag. Med andre ord blir det en vår uten de altfor store begivenhetene og det føles egentlig ganske avslappende. Dagene får forme seg selv slik de selv vil innen en viss timeplan.

Det første kurset jeg skal jobbe på er et påbygningskurs for synshemmede i yrkesaktiv alder i tiden 25.-29. januar. Det første organisasjonsmøtet blir tirsdag 12. januar og 6. og 7. februar braker det løs med generalforsamling i Interessegruppe for Synshemmede EDB-brukere (ISE). I Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) region Vest skal vi ha vårt første styremøte onsdag 13. januar og årsmøtehelgen blir 1.-3. april.

Nyttårsforsett? Nei, ikke i 2016. Jeg vil gjerne begynne å studere årsstudium i pedagogikk ved NKS.no, men jeg får se hva det blir til. Ikke noe forsett, men et ønske.

Startskuddet på juleferien

I går ettermiddag, rundt kl. 15.30, ble jeg utrolig trøtt og jeg vurderte om jeg skulle legge meg og stå opp i løpet av natten for å pakke inn de siste julegavene og pakke kofferten til reisen hjem til mine foreldre i dag. Min kjære og jeg begynte å pakke inn det vi hadde, og det var mer enn vi trodde, og etter 2 1/2 times intens arbeid der jeg pakket inn og min kjære satte på gavebånd og til/fra-lapp, satte vi i gang med å lage den tacoen vi egentlig hadde tenkt å lage på lørdag.

Jeg sto opp i dag når min kjære dro på arbeid. Jeg hadde, som vanlig, laget meg en komplett pakkeliste som jeg pakket etter og fikk med meg alt. Jeg låste døren kl. 11.15 og kl. 13.25 landet flyet mitt på Torp Lufthavn. Min far kom og møtte meg og i sengen sin i bagasjerommet satt min kjære Flex. Det var godt å ha ham hos meg igjen, nesten 10 uker etter at en førerhundtrener hentet ham.

Min far og jeg tok oss hvert vårt rundstykke på en kafé og jeg var innom en IKT-butikk for å kjøpe meg et nytt headset til iPhonen, siden jeg skal i et kort styremøte om ikke lenge. Selgeren ville først tilby meg et Apple-headset til 349 kr., men han kom frem med et rimeligere headset uten Apple-logoen på til 149 kr.

Hjemme ventet min mor med nybakte og velsmakende rundstykker jeg må få oppskriften på. Nå er årets juleferie i gang. I morgen ettermiddag kommer min kjære.

Nøkkelord:

Hva når det brenner?

I dag kom jeg over artikkelen Har du tid til å redde
kjæledyret fra en brann?"
. Denne artikkelen fikk meg til å tenke litt.

Vi gikk til anskaffelse av nye røykvarslere, Housegard System, hvor jeg også kjøpte med en fjernkontroll som er plassert i en kjøkkenskuff i bunnen på et sted den ikke kan flytte på seg. Der ligger den urørt både fra meg, min kjære og assistenten min. Med fjernkontrollen kan jeg både aktivere og deaktivere røykvarsleren. Tidligere hadde jeg ikke hatt noen sjanse til å få slå røykvarsleren av om jeg visste det ikke var brann. Det er vanskelig å lokalisere røykvarsleren pga. den kraftige og høye lyden og jeg er ikke høy nok til å rekke opp. Jeg kan se for meg at jeg lett kan bli litt stresset og da finne kjøkkenstol, håpe jeg stiller den under røykvarsleren, kravle opp på stolen og famle bokstavlig talt i blinde i taket etter røykvarsleren - som kanskje befinner seg en halv meter unna meg, men i hvilken retning...? Det problemet er løst nå.

Det beste rådet jeg har fått fra brannvvesenet selv, når det brenner i leiligheten og jeg er alene hjemme, er å få med meg mobiltelefonen og Flex og komme meg ut av huset for å varsle om brannen. Men var det egentlig en brann? Det kan jeg ikke med sikkerhet vite. Jeg har ikke lyssans og kan ikke lokalisere lyset som flammene lager. Pipingen fra røykvarslerne piper så høyt og vinende at jeg ikke klarer å høre om det brenner. Da kan jeg deaktivere røykvarsleren og høre - om jeg tør. Jeg opplevde en gang at røykvarsleren begynte å pipe når en gryte med spaghetti bolognese, som gjerne bør koke i ca. 3 timer, sto på komfyren og jeg hadde nettopp satt makaroni til koking. Jeg er nøye og skjekker gryten hvert 15.-20. minutt (bruker korttidsuret) for å sikre at den ikke tørrkoker. Både min kjære og jeg tenkte med en gang på gryten, men det var makaronien som hadde tørrkokt. Jeg får til å lage middag fra bunnen av, men å gjøre noe så enkelt som å koke pasta kunne jeg ikke. Jeg lærte etter den hendelsen.

Men tilbake til artikkelen vor det står:

... men hvordan reagerer katten på røykvarsleren?
Linda rister bare på hodet: "Hun rømmer i en fart, som oftest langt inn under sengen vår og Nekter å komme frem.

Jeg kan ikke huske hvordan Flex ev. har reagert på røykvarsleren. Vi har vel trolig vært mest opptatt av å finne kilden til hvorfor røykvarsleren begynte og deretter stoppe den. Bør jeg forsøke å trene ham til å gå selv til døren når røykvarsleren piper? Det er ikke noe problem å øve inn hvis jeg er rolig, viser at lyden ikke er skremmende og han til og med får en pølsebit ved utgangsdøren. Jeg kan selv slå av og på røykvarsleren med fjernkontrollen. Når han kom hjem til meg fikk han beskjed fra første stund av å gå til sengen sin når det ringer på døren og det er blitt en automatisk handling for ham. Han sitter pent i sengen og ser på gjesten inntil jeg sier "vær så god" og om jeg ikke sier det, men gjesten kommer inn, legger han seg etter hvert ned og slapper av. Når besøket er gått sier jeg "vær så god" og han kommer ut på gulvet, får ros og klapp og en tørrfiskbit for godt utført arbeid. Jeg bestemte meg for å innføre denne regelen, for jeg hadde erfart hvor plagsomt og irriterende det er å ha en ivrig labrador rundt føttene som ivrig skal hilse først på gjestene.

WordPerfect 5.1 - nostalgi...

I går kveld satt jeg og skannet inn en ganske tykk bok. Det tok meg ca. 2 timer, men tiden går relativt raskt når jeg hører på lydbok mens jeg skanner. Det er litt statisk arbeid, bla om, legge boken ned mot skannerflaten og presse boken litt ned, trykke på Enter, bla på nytt om osv. Det gjorde jeg litt mer enn 100 ganger i går. Det kjenner jeg i høyre skulder i dag. Jeg presset boken ned med høyre arm. Jeg skannet inn boken på A3-skanneren. Den er jeg svært glad for at jeg fikk innvilget. Den har gjort innskanning av bøker mye enklere. Skanneren blir til neste år 15 år gammel. Den virker flott enda!

Når jeg skulle lagre boken, kikket jeg for nysgjerrighetens del nedover hvilke format jeg kunne lagre i og nederst på listen sto det faktisk WordPerfect 5.1. Da måtte jeg flire litt. Det sier noe om blinde og nostalgiske drømmer om å fremdeles bruke WP 5.1 som fungerte i DOS-tider. Det er mer enn 15 år siden. Jeg er med i Interessegruppe for Synshemmede EDB-brukere (ISE) og der kommer ofte WordPerfect 5.1-emnet opp i diskusjoner om hva som var og er tilgjengelig for synshemmede. WordPerfect 5.1 var svært tilgjengelig siden det ikke var noen visuell dialogboks, men en linje nederst hvor alle alternativene var ramset opp. Trykk F2 for en ting og trykk F3 for en annen ting osv.

Noe annet som var praktisk, som for øvrig gjaldt hele DOS, var at skjermbildet kun besto av 80 tegn vannrett og 25 linjer. Jeg tror det la grunnlaget for at leselistene opprinnelig var på 80 tegn for stasjonære og 40 tegn for bærbare. I dag, i Windows, kan linjene være svært lange og det er ikke nødvendig å tilpasse leselistene etter skjermbildet. Det er umulig. Jo mindre skriften er, jo mer tekst får man pr. linje og jo lengre blir en linje. Min stasjonære leselist er på 64 tegn, noe som er perfekt lengte i forhold til tastaturets størrelse.

Men for å komme tilbake til WordPerfect så kom jeg over en lenke som forklarer hvrdan du kan bruke WordPerfect 5.1 i Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Jeg har ikke selv forsøkt, men slik det beskrives, tilrettelegger man for at DOS-versjonen kan kjøres i et Windu og da vil jeg tro at den ikke er tilgjengelig for en med skjermleser og leselist. Men sikker skal jeg ikke være - hvem vet...

Nøkkelord:

Litt mer energi

Fra søndag ettermiddag (8. november) har jeg hatt mer energi. Jeg har orket å sitte (dvs. ligge) med PC-en i flere timer og jeg merker at jeg blir gradvis litt og litt mer selvstendig. Jeg klarer å få lagt meg selv ned i sengen, men trenger hjelp for å komme meg opp. Jeg kan både sette meg og reise meg f.eks. fra kjøkkenstol og toalettet uten hjelp, men jeg har ikke turt å reise meg uten hjelp fra sofa eller seng. Der er underlaget for mykt og jeg er redd for at jeg vil bruke magemusklene. Ikke nødvendig å utfordre skjebnen for tidlig. Jeg kan gå litt mer oppreist, men går litt fremover likevel. Har forsøkt å redusere dosen med OxyContin, men det er for tidlig.

Samboeren min har jo hatt velferdspermisjon i nesten halvannen uke. I ettermiddag kommer min snille far på besøk ene og alene for å hjelpe meg praktisk slik at min kjæære kan gå på jobb igjen. Jeg har kjøpt en liten overraskelse til ham. Et halvstort ølkrus med bjelle på, slik at han kan plinge på den når han måtte trenge påfyll, oppi koppen er det to marsipanbrød og en eske med belgiske trøfler. Han fortjener såpass! På kortet står det: "Dypeste medfølelse" og jeg har bl.a. skrevet: "Eg må uttrykkje mi djupaste medkjensle me deg som no har reist fleire mil heilt til Bergen, berre for å sjå til di hjelpeslause yngste dotter."

Operasjon nr. 2 6 dager senere

Jeg hadde fått beskjed om å møte kl. 8.00. Jeg måtte veie meg... Obs... Litt for lite, egentlig. Kirurgen hadde lovet at jeg kom til å være helt avslappet under operasjonen - og igjen lot jeg meg lure. Jeg responderer dårlig på benzodiazepiner siden jeg allerede går fast på Rivotril. Jeg fikk lagt meg på operasjonsbordet. Stesolid ble gitt intravenøst, 0,5 ml., ingen virkning, litt mer opp til 0,8 ml., ingen virkning. De turte ikke å gi meg høyere dose fordi jeg har så lav vekt. Jeg sukket innvendig og stålsatte meg. Sa til meg selv at det ikke var noe farlig osv. Jeg fikk heldigvis rikelig med bedøvelse. Han fylte hele buken min med 0,5 eller 1 l. (husker ikke helt...) med bedøvelse som måtte virke i i ca. 30 min.

Etter hva han kunne se fra røntgenbildene, lå de lille, men det potensielle livsfarlige, fremmedlegemet i nærheten av navelen og han løsnet derfor navelen fra bukveggen og begynte på leting etter en liten metallgjenstand på på 3 x 10 mm. Han fant den ikke,. Måtte begynne å ta opp snittet fra hofte til hofte. Jeg var anspent og og skjøv alle følelser til sides, inntil en av sykepleierne spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast i gråt.. Jeg fikk straks mer Stesolid, denne gangen 1 ml. og ble faktisk litt avslappet.. Lettelsen var å ta og føle på når kirurgen kunne vise at biten var funnet etter halvannen time. Saksen og den lille biten ble fotografert for å bevise at det var funnet og ute av min kropp. Deretter var det å sy meg sammen igjen. Jeg er ganske nysgjerrig av meg (jeg har nok fått det av min far...) og jeg spurte hvor mye såret spriket og han sa ca. 10 cm, men han sa at han sydde det sammen igjen med tre lag. Jeg ffikk også se på biten som hadde ligget i bukhulen.

I kveld var jeg ganske utslått og hadde svært sterke smerter på tross av mye smertestillende, bl.a. OxyContin og Ketorax. Det ble middag på sengekanten. Kroppen min var herjet nok med denne dagen. Jeg har nesten ikke orket å sitte med PC-en og nå må jeg legge den fra meg før jeg sovne....

Litt sliten...

Dagene går... Jeg ble så overrasket over hvor godt jeg klarte meg i helgen. Jeg orket å sitte i sengen med PC-en i fanget, høre på lydbok mens jeg strikket osv. store deler av dagen, men siden søndag kveld har formen dalt en del. Jeg har blitt mer og mer sliten og slapp. Orker ikke stort annet enn å ligge i sengen. I perioder strikker jeg mens jeg hører på lydbok,, men enkelte ganger kan det føles som om "lyder gjør vondt". Da ligger jeg bare helt stille og lytter taust til ingenting og kanskje jeg til sluttt sovner. Jeg har ikke vært plaget med de altfor store smertene og i går kveld tok jeg kun OxyContin og jeg trodde det ville gå fint, men nå i formiddag fikk jeg temmelig sterke smerter igjen. Jeg har nå tatt OxyContin + Paracet. OxyContin virker godt og lenge, men det kan ta 2–3 timer før den virker. Jeg burde nok fortsette med anbefalt medisinering fremover og ikke tro at jeg er bedre enn jeg er. Det kan innvirke negativt ved at jeg f.eks. spenner meg mer eller mindre ubevisst når jeg har vondt.

Jeg var litt bekymret for om denne tiltagende trøtteten og slappheten var et tegn på infeksjon eller noe annet, men kirurgen kunne berolige meg. Det var normalt at kroppen reagerte med slapphet når den skulle jobbe for å ordne opp i kroppen. dessuten hadde han "strammet" livmidjen min inn med 5-7 cm og det er derfor jeg raskere har blitt mett og litt tyngre å trekke pusten dypt.

Samboeren min er en alle tiders sykepleier. Flink og tålmodig og jeg har frem til nå ikke hørt et sukk når jeg har bedt om hjelp, men han har innrømmet at han foretrekke å arbeide med PC-er fremfor mennesker.

Jeg har ikke sovet godt de siste nettene, men i natt tok jeg Zyprexa og jeg våknet som vanlig kl. 4.15, men klarte å sove i 2 timer til og døste litt frem til samboeren min våknet. Etter hvert fikk jeg i meg et par knekkebrød med skinke og italiensk salat - det er visst favoritten for tiden...

Konsultasjon for å fjerne drenene

I dag hadde jeg konsultasjon med kirurgen der han skulle fjerne drenene. Han ba meg trekke pusten dypt in og når jeg pustet rolig ut dro han forsiktig ut først det ene drenet og i neste omgang det andre drenet. Det føltes litt som å få magen i vakum før vakumet brått opphører. Det var sant; drenene var 20 cm lange og buktet seg i buken. Han forklarte og viste meg hva han hadde gjort under operasjonen. Det var ikke noe fett å hente på magen, men han hadde til sammen strammet livmidjen med 5-7 cm og fjernet hele 19 cm med hud vertikalt! Det gjorde meg bare mer sikker på at denne operasjonen var et riktig valg for meg.

"Og jeg må ta en ting opp med deg..." begynte kirurgen. Jeg fikk en vond følelse i meg og ble kald. Han fortalte at når de ryddet operasjonssalen fredags kveld, hadde de holdt på til langt på natt, for det manglet en liten bit av en saks han brukte under min operasjon, som de ikke kunne finne. De hadde gjennomgått alt av avfall, men biten var ikke å finne. Han sa at i løpet av 20 år som plastikkirurg hadde han ikke opplevd noe liknende, men det kunne være en svært liten sjanse for at biten lå igjen i min buk og han ville jeg skulle ta et røntgenbilde så fort som mulig for å få det bekreftet eller avkreftet.

Andre dagen etter operasjonen

Vi lærte oss i går at hjemmesykepleien kommer ganske nøyaktig kl. 10.00 for å sette sprøyte på meg. I går måtte min samboer regelrett hoppe i buksene, men i dag hadde vi spist frokost innen hun kom.

Når hun kom innom, benyttet jeg anledningen til å spørre henne om hvordan sårsnittet fra hofte til hofte så ut og hun mente det så fint og rolig ut. Når jeg la hånden forsiktig over, synes jeg det kjentes varmt og hovent ut, men trolig er det bare stramt og litt varmt fordi kroppen jobber iherdig med å reparere seg selv.

Derimot hadde jeg en del smerter der drenene er lagt inn. Det visste hun ikke noe om, men anbefalte meg å kontakte kirurgen. Siden han var på møte i dag, sendte jeg ham en SMS og innen 10 min. hadde han ringt tilbake. Han trodde at smertene kunne komme av litt mye bevegelse enten inni sårene eller at det dro i stingene som drenet var festet i. Når han sa det, gikk det opp to ting for meg. Det ene var at jeg hadde glemt å ta smertestillende for dagen og det andre slo ned i meg som lyn fra klar himmel at det selvsagt var drag i stingene, slik jeg har opplevd når sår i huden har blitt sydd sammen. Kirurgen sa at om det ble verre måtte jeg ta kontakt med ham igjen. Etter at jeg tok OxyContin og Paracet når det har blitt behov for det, har smertene roet seg. Jeg fikk vel og merke en liten "smertetopp" nå etter at jeg hadde kreket meg ut av sengen og stavret meg inn i stuen og tilbake igjen. Foretok også en liten kattvask før jeg returnerte til sengen. Og her sitter jeg igjen. I dag var det lasagne som sto på middagsbordet - som min samboer på magisk vis hadde fisket opp fra fryseren. Hjemmelaget fra bunnen av med småoppkuttet løk, paprika og gulrøtter kokt sammen med kjøttdeig og tomatsaus.

I morgen kommer assistenten min, som kjører meg og min samboer til kirurgen hvor jeg skal få fjernet drenene. Jeg ønsker å ha min samboer med meg. Vi begynner nå å få inn ganske gode rutiner på det ene og det andre av forflytting. Kirurgen sa i dag på telefonen at drenene var 20 cm lange. Jeg håper det vil gå fint å fjerne de. Når jeg har fjernet mindre dren på mindre sår har det ikke gjort vondt i det hele tatt, men 20 cm synes jeg hørtes langt ut... Håper jeg misforsto og hørte feil...

Jeg begynner å bli trøtt og sliten. Jeg tror jeg skal roe ned kvelden med en lydbok og litt strikketøy før jeg takker for i dag.

Første dag etter operrasjonen

Når jeg la meg i går allerede kl. 22.30 tok jeg OxyContin, men den virker ikke før om et par timer og tok Paracet mens den skulle virke... . Sovnet 3 timer senere. Heldigvis har jeg lydbok, så ingen fare. Våknet 5 timer senere og min kjære har nå satt i gang med oppgaveskriving i forbindelse med studiene sine.

Jeg kjenner at kroppen er sliten, så jeg ser det ikke så usannsynlig at jeg legger meg ned og slapper litt av i løpet av dagen. Jeg er ikke helt med på hva jeg skriver og skriver mye feil. Om det skyldes slitenhet, medisiner eller en kombinasjon vites ikke... Jeg vil tro det er kroppen siden jeg ikke reagerer på mdisinene.

Det er nå kommet mer enn 100 ml med blodig væske fra hvert av drenene (ett på hver side av oftene). Jeg håper ikke de væsker for mye slik at jeg må f.eks. gå med de til fredag. Jeg har tatt operasjonen privat og følges opp av den samme kirurgen to ganger 1. uke, deretter etter 6 uker og til sist etter 6 mnd. - det er da man kan se det virkelige resultatet. Jeg skal med andre ord ikke ha kontakt med fastlegen utover ev. mer behov for smertestillende. Jeg har på meg støttestrømper hele tiden, siden jeg først har de. Et herk å få på seg. men takket være min samboer gikk også dette fint.

I går var jeg for første gang opp og ut av sengen. Godt å bevege på seg. Jeg spiste lørdagsmiddag i stuen mens jeg ble orientert om verdens elendighet på nyhetene. I dag skal vi ha egg og bacon til frokost. Det gleder jeg meg faktisk til. Jeg tenker å innta det også i stuen. Jeg synes det er vanskelig å skulle sette seg ned og reise seg igjen uten selv å bruke muskler, men jeg må bare snakke strengt til meg selv.

Det gikk lett for meg å få vedtak om daglig hj.spl. for å sette Fragmin-sprøytene. Behovet var tydelig til stede pga. synshemningen. Det sier seg jo også da at å sette sprøytene riktig i 45 gr. vinkel kan bli litt vanskelig. I dag vil jeg få de til å se litt på såret. Jeg synes det har blitt varmt og ømt, men mulig det skal være slik...

Jeg sover ikke all verden, men skal heller ikke klage på 5 timers sammenhengende søvn.

Operasjonsdagen fredag 30. oktober 2015

Da har jeg vært hjemme i 2 timer og har nå fått dandert meg godt til i sengen med hoftene i best mulig vinkel. Operasjonen tok 4 timer, som beregnet av anestesipersonalet. Jeg sa på forhånd at jeg hadde måttet ta Ketorax pga. smerter. Det var OK. Jeg fortalte også om ordinert medisinering med alt fra Nobligan til OxyContin fra fastlegen, avhengig av smerteintensitet,og anestesilegen ordinerte OxyContin som grunnmedisinering og Paracet ved behov, siden Paralgin Forte ikke virker på meg. Ble litt overrasket at det ikke var motsatt, men har nok noe å gjøre med at OxyContin har 12 timers virketid.

Jeg tåler heldigvis narkose bra og hadde ingen bivirkninger. Følte meg i fin form og ikke så mye smerter. Etter et par timer begynte magemusklene å kjennes merkbart og jeg fikk Paracet. Jeg merker at musklene har fått juling og at magen er øm. Jeg må ha hjelp av samboeren min den neste uken og han må få seg fri fra jobb. Trolig en kombinasjon av praktisk hjelp og det at jeg er synshemmet. Han jobber heldigvis i kommunen og har rett til "velferdspermisjon", som inngår praktisk hjelp ved sykdom for f.eks. samboer.

Jeg har litt smerter igjen nå, trolig fordi Paracet har kort halveringstid, men de er fint overkommelige.

Litt tanker om vektoperasjon

Jeg tok Gastric Sleeve. For meg ga det meg et nytt liv og en ny kropp. Jeg hadde BMI på 38,5, så sammenliknet med enkelte, var jeg ikke blant de tyngste, men jeg skammet meg mye. Jeg skammet meg for å møte på nye mennesker fordi de så et "fleskeberg" og tenkte "hun var feit". Jeg hadde en forestilling av at mange tenkte negativt om meg når de så jeg var overvektig, som at "hun har dårlig impulskontroll", "hun spiser mye potetgull, godteri og Cola" eller "stakkars henne...". Jeg tror nok at enkelte streifer tanker i den retningen når de ser en overvektig person, men jeg tenker også da at feilen ikke ligger hos den overvektige, men i hodet som har tenkt tanken.

En spesiell hendelse førte til at jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe: Anoreksia, Grete Roede eller vektoperasjon. Jeg klarte ikke disiplinen i Grete Roedes oplegg og jeg ønsket ikke å utvikle anoreksia (det kapittelet i livet mitt hadde jeg avsluttet på VGS). Valget ble vektoperasjon. Siden jeg hadde for lav BMI til å få godkjent operasjon av det offentlige, valgte jeg å betale 98.000 kr. av egen lomme. Jeg hadde allerede for høy hvilepuls og for høyt blodtrykk. Jeg kunne ha "spist meg opp" (bokstavlig talt) til en høyere BMI og få operasjonen dekket, men da ville jeg også risikere diabetes 2 og problemer med hofter og knær osv. Det gikk 3 uker fra konsultasjon med kirurg til jeg lå under gastrokirurgens kniv. For meg var det ingen tvil. Dette hadde jeg tenkt grundig igjennom i 8 mnd. etter den nevnte hendelsen og sett på vektoperasjon som en mulig utvei i 2 år før det, og nå var det bare å ta skrittet. Jeg hadde god nytte av å lese erfaringer på www.vektoperasjon.no.

Jeg var heldig. Jeg hadde ingen komplikasjoner etter operasjonen. Jeg hadde litt sure oppstøt de 3 første månedene, men isse lindret jeg med et par slurker biola eller noen skjeer yoghurt. Ingen medisiner ble nødvendig. De første månedene går vekten fort ned, og jo mer overvektig man er, jo raskere renner kiloene av. Jeg registrerte for meg selv hvor mye jeg hadde gått ned ukentlig. Nå ser jeg at de første 3 månedene gikk jeg ned fra en BMI på 38,5 til 31,6. De neste 8 mnd. hadde jeg gått ned fra 31.6 til 25,1 - da ser du at vekten går saktere ned sammenliknet med de første månedene. De sa at ved en GS kunne man forvente en vektnedgang på 85%, dvs. en BMI på 26 på meg. Nå har jeg en BMI på 17,9, så de prognosene slo feil (kommer tilbake til den lave BMI-en senere).

Jeg fikk en ny kropp. Det å handle klær var ikke lenger en tragisk og deprimerende affære, men gøy å se at jeg passet inn i mindre størrelser. Jeg kunne rydde ut av skapet plagg etter plagg i størelse XL og L. Noe ble kastet og noe ble gitt til FreeTex. Med en så rask vektnedgang må garderoben skiftes ut ganske radikalt og kanskje et par ganger innen vekten har stabilisert seg. Hvis du tar vare på kvitteringer, kan du få refundert MVA-en på plaggene på selvangivelsen ved dokumentasjon på vektoperasjonen. Jeg trengte ikke lenger å skamme meg over kroppen min. Tankene jeg tenkte at folk fikk når de så meg som overvektige ble borte, for nå var jeg normalvektig.

Når jeg var tung var det tungt og slitsomt å bevege seg. Jeg forsøkte å unngå dette. Det var rett og slett for anstrengende. Jeg var i en ond sirkel: Spising av for mye mat og liten fysisk aktivitet. Det var hovedsakelig mat som gjorde meg tung, men selvsagt smakte kaker og søtsaker godt. Når jeg ble normalvektig oppdaget jeg at fysisk aktivitet var lettere. Når jeg ble vektoperert understreket ernæringsfysiologen at fysisk aktivitet var viktig for å opprettholde vektnedgangen. Jeg investerte i personlig trener. Jeg så på det som en investering i egen helse. Trening gikk fra å være slitsomt og kjedelig til å bli energigivende og gøy! Det var godt å kjenne at kroppen var sliten. Jeg begynte å jogge. Som oppvarming til treningen jogget jeg 1,5 km i god fart til treningssenteret. Oppoverbakker var ikke slitsomt lenger. Jeg begynte å trives med mitt nye liv. Og helsemessig så jeg resultater: Jeg gikk fra å ha en hvilepuls på ca. 100 til en på 60. Jeg gikk fra på det høyeste å ha et blodtrykk på 169/119 til nå å ha et stabilt blodtrykk på 120/80. Det farlige fettet rundt magen forsvant.

Men, noen negative konsekvenser med vektoperasjonen var det selvsagt, og mange av de tror jeg at jeg løste ved å være ærlig mot meg selv, mine nærmeste, venner, bekjente og fremmede. Hva hadde jeg å skamme meg for? Jeg hadde spist meg til å bli overvektig, men jeg hadde også vist at jeg tok ansvar for min egen situasjon og egen helse og valgt å bli vektoperert fordi jeg trengte en fysisk hjelp på veien til å gå ned i vekt. De som har fordommer får ha de, men det er i så fall de det er noe galt med, og ikke meg som valgte å gjøre et inngrep som hjalp meg til å gå ned i vekt og som i tillegg ville ha innvirkning, positivt og negativt, for resten av livet. Jeg vil ikke si jeg er stolt, men jeg føler jeg tok ansvar for eget liv og helse og valgte å la det få konsekvenser livet ut. Jeg tok grep for å komme meg ut av en lei situasjon jeg selv hadde ført meg opp i. Dårlig sammenlikning kanskje, men de som røyker eller har et for høyt alkoholkonsum har også et valg om å ta ansvar for egen situasjon og helse. På restaurant har jeg hørt fra servitøren: "Likte du ikke maten?" når jeg ble mett etter å ha spist 1/4 av porsjonen, og jeg svarte med sannheten at maten var svært god, men at jeg var vektoperert og fikk ikke ned så mye mat. Det ble forstått og godtatt. Etter hvert har jeg valgt å se mer på forretter og barnemenyer og få dette servert som hovedrett. Jeg har også fått et kort som diskret forklarer at jeg er vektoperert og ønsker derfor en halv porsjon mat. Jeg krever ikke dermed å få avslag i prisen, men da blir det ikke så synlig at jeg ikke klarer å spise hele porsjonen. Personlig har jeg hittil ikke benyttet meg av det kortet. Bursdager, fester, middagsinvitasjoner og høytider håndterer jeg på samme måte. Jeg er ærlig. Igjen: Hva skal jeg skjemmes over? Hos svigermor ber jeg om at hun lager litt ekstra fiskesuppe på julaften som jeg kan spise når de andre spiser ribbe og pinnekjøtt resten av julen. Første gang fikk jeg spørsmål fra familien, men når jeg hadde sagt ordet "vektoperasjon" ble det akseptert som andre har matallergier og intoleranser. Til julemiddag i år når det blir servert ribbe, har jeg fått tilbud om kalkunfilet. Det at jeg spiser lite og glemmer å drikke før jeg spiser har blitt en naturlig del av hverdagen til meg og min kjære - og våre familier. Vi kan spøke og le litt av det. Humor i hverdagen er viktig, også etter en vektoperasjon. Når jeg har sagt til venner at jeg er vektoperert i spisesituasjoner, har jeg oftere møtt interesse fremfor fordømmelse. Mulig de dømmer meg i tanken, men det skal de få lov til om de er så korttenkte.

Jeg tåler sukker i små mengder. Dette avhenger litt på hvordan kroppen reagerer på inngrepet og om du har tatt GBP eller GS. Jeg tåler også små mengder melkeprodukter, men kan få dumping. Fett tåler jeg svært dårlig og pølser, burgere (ikke hjemmelagde med karbonadedeig), mdisterkaker, MUK-produkter og bacon tåler jeg svært dårlig, men om jeg en søndag ikke har noen spesielle planer for formiddagen, innvilger jeg meg et par skiver bacon, rett og slett fordi jeg synes det er godt inntil speilegg, og noen ganger går det fint og noen ganger går det ikke fint og jeg får dumping. Dumping er en fysisk reaksjon som forekommer hyppigst hos GBP-opererte, men også for oss som har tatt GS. Da stiger blodsukkeret høyt og raskt og deretter faller det like raskt og blir for lavt og du blir fysisk dårlig. Eneste botemiddel på dette er å legge seg ned og sove i et par timer. Noe annet som har endret seg, er drikkevanene rundt et måltid. Jeg kan ta noen slurker før måltidet, men ikke under og etter måltidet. Den feilen har jeg lært på den harde måten med å endt opp med å spontant kaste opp - på restaurant når jeg skulle drikke opp de siste slurkene med Cola Zero... Når magesekken er full av mat, blir det ikke plass til væsken. Den blir stående i spiserøret og halsen og fremprovoserer (selvsagt ufrivillige) brekninger. Det er ikke slik at selv om jeg har tatt GS kan jeg aldri unne meg noe igjen, men det kan være jeg blir dårlig. Da får jeg ta avgjørelsen selv. Som nevnt spiser jeg i blant bacon og jeg er svak for marsipankaker. Litt godteri i helgene går fint, men egentlig er det søtsuget blitt litt borte. Tre ruter med Stratos er godt, men det er nok.

Jeg har dessverre sett flere vektopererte som går opp i vekt igjen etter en vektoperasjon. Når du gjør et slikt fysisk inngrep, er det ikke bare kroppen som endres, men hodet og livsstilen må også endres. De som blir såkalte "jojo-slankere" er de som slanker seg i et par måneder og deretter går over til gamle vaner. Når du skal oppnå et varig vekttap, vektoperert eller ikke, må livsstilen endres og vare livet ut. Det nytter ikke å bli vektoperert og gå ned mange kilo og tro at man kan leve som før med store måltider, daglig Cola og potetgull fire ganger i uken. Da vil vekten øke igjen. Om man gradvis øker mengden mat, vil magesekken også utvide seg og den kan gå fra å være ca. 1 dl. (som den er etter en vektoperasjon) til igjen å romme f.eks. 1-1,5 l. (som en vanlig magesekk rommer). Da spiser man naturlig mer og kan legge på seg igjen om det blir for mye. Det er mulig å bli reoperert én gang, men å få dekket dette av det offentlige kan nok bli vanskelig. Det vil bli satt spørsmålstegn med viljestyrke og motivasjon for vektnedgang.

Å slanke seg igjen etter en vektoperasjon har jeg hørt skal være mer utfordrende enn de som ikke er vektoperert. Jeg finner ingenting om dette ved første øyekast på Google. Kroppen har mekanismer som jobber mot at den vil opp i vekt igjen når man har gått ned i vekt - vektoperert eller ikke.

Om noen dager legger jeg meg under plastikkirurgens kniv og skal ta full bukplastikk for å fjerne en del overflødig hud. Jeg gjør ikke det av forfengelighet, for magen kommer alltid til å være skjult under en badedrakt, men fordi jeg ønsker å få en kropp jeg selv kan trives i. Jeg fikk en ny kropp etter vektnedgangen, men den bar preg av at huden hadde strukket seg. Det er en fordel for huden om vektnedgangen ikke skjer for raskt og desto yngre du er (dvs. yngre enn 45-50 år), vil huden ha mer evne til å tilpasse seg - til et visst punkt. Selv har jeg en del overflødig hud særlig på magen, men også på rompa. Skulle jeg ha gjort flere plastiske operasjoner måtte den neste ha blitt oppstramming av rompa, men da hadde jeg sett meg fornøyd. Alt til sin tid. Puppene har blitt temmelig små og de henger, men disse holdes på plass i sports-BH.

Nå har jeg en BMI på 17,9. Det er altfor lite slik jeg ser det. Ansiktet ser magert ut og armer og bein ser knoklete ut. Noen kjemper for å gå ned i vekt, men jeg kjemper hver dag for å holde vekten og gå opp i vekt. Jeg strever med dårlig appetitt. Når de fjerner en så stor del av magesekken, fjerner de også det området i magesekken som utskiller hormonet ghrelin som skal virke appetittfremmende på hjernen. Her kan du lese mer om hva som styrer appetitten.

Men, når alt dette er sagt om vektoperasjon, har jeg også lyst til å si at det er mulig å gå ned i vekt uten vektoperasjon: "Gikk ned 104 kilo - uten slankeoperasjon" (vektklubben.no).

Sider

Abonner på Forsidestrøm