Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Strikke sitteunderlag

For litt siden kjøpte jeg ganske mange garnnøster på Nille. Planen var å lage sengeteppe, men det var 100% ull og egnet seg derfor ikke til vasking i vaskemaskin . Jeg snakket med svigermor om hva jeg kunne bruke det ullgarnet til. Jeg hadde først tenkt grytekluter som jeg tovet, men svigermor, som den kloke kvinnen hun er, sa at ull leder varme. Hun foreslo at jeg kan lage sitteunderlag. Da strikker jeg det ganske løst med pinne nr. 5 og tover det. Da blir det tykt og godt. Da er det heller ingen katastrofe om jeg skulle miste en maske. Jeg hadde ikke tenkt på denne muligheten, men jeg vet jo at på kunst- og håndtverksfaget på kursene jeg jobber på, lager de bl.a. sitteunderlag. Da har jeg noe å gjøre i julen. Jeg kan ikke sitte så mye med pC-en når jeg er på besøk, synes jeg... Og kjekt å ha noe å drive med i kaffeskravlingen, og det blir det mye av i løpet av juledagene.

Nøkkelord:

Kurs i SuperNova 12.-16. desember

I uken 12.-16. desember var jegassistent på et kurs i bruk av SuperNova. Det var i alt 5 deltakere og alle var svaksynte. Det byr på en litt ekstra utfordring når jeg selv er blind, men det løste vi fint ved at de slo på talen når jeg kom for å se hvordan det gikk med de og jeg kunne ut ifra det hjelpe de. IKT-instruktøren forklarte for det meste, men jeg gjennomgikk kontrollpanelet for talestøtten. Mange svaksynte, og særlig de som har sett bedre før, vil gjerne bruke skjermen mye. De øker og øker forstørrelsen, mister mer og mer oversikten og sliter seg ut både i øyne, hode og nakke/skuldrer. De kommer i en ond sirkel. Hadde de benyttet seg mer av talen, f.eks. under skriving og lesing, hadde de spart mange krefter. Talen kan fortelle hver bokstav og/eller hvert ord du taster inn og den leser linje for linje når du bruker piltastene. Og, ikke minst, bruke hurtigtaster i Windows/Office istedenfor mus! Den burde aldri ha blitt oppfunnet... Men jeg ser den kan være effektiv.

Jeg og IKT-instruktøren har jobbet en god del sammen i løpet av noen år nå og kjenner hverandre godt. Vi samarbeider fleksibelt og utfyller hverandre.

Denne gangen var det svært sosiale deltakere. Det var et grunnkurs for yrkesaktive som kun hadde 8 deltakere og vi var de eneste på huset. Vi samlet oss derfor, alle sammen, og skravlet og hadde det artig med kveldskaffen. På avslutningskvelden fikk vi servert bløtkake, men jeg tror ganske mange var mette etter en laksemiddag og pavlova-dessert. Men det skal sies, desserten var blant de beste, men ingenting slår Hurdalsenterets panacotta.

Selv merker jeg at jeg "ikke er den samme" som tidligere. Jeg er ikke like utholdende og blir fortere sliten i hodet. Under hele uken måtte jeg sove to timer mellom dagens kursøkter og middag. Jeg håper, og tror, at det skyldes det siste epilepsianfallet i slutten av november med trolig hjertestans, men sikker er jeg jo ikke. Det kan også skyldes alle epilepsianfallene jeg har hatt det siste året, epilepsimedisinene eller en kombinasjon av dette. Epilepsimedisiner er kraftige medisiner.

Julebord

I kveld samlet vi oss en gjeng fra NBfu region Vest for å ha julebord. Vi i styret var litt for sent ute med planleggingen og gjorde ting i litt feil rekkefølge - man lærer av erfaring - og vi måtte derfor spise på den indiske restauranten Hamarajas. Etterpå gikk vi et par kvartaler til et hotell hvor vi hadde lånt et lite møtelokale. Her skravlet vi. Jeg hadde bakt sjokolademuffins av Ågots sjokoladekake, men laget på havremelk istedenfor vanlig melk. Vi hadde med et par spill, men det ble til at vi satt og skravlet. Vi fant frem et spørrespill og en deltaker leste opp spørsmål og den som kunne svaret svarte for seg. De siste deltakerne dro kl. 23.30. Det ble en koselig julebordssamling, selv om det ikke ble julemiddag.

Godt å ha fôrverter

På mandag drar jeg østover igjen. Flex blir hentet av fôrvertene sine. Heldigvis, og hell i uhell, får jeg vel si, for det er vanskelig, ja umulig, å gå med hund og to krykker. De sa at de kunne ha ham så lenge det var behov for det. Det er jeg glad for, at de stiller så mye opp og er så fleksible. Egentlig skulle jeg jo ha ham tilbake 30. desember, men om hoften ikke er bedre til da, er det supert at de kan ha ham videre. Men det er klart, om hoften ikke bedrer seg av seg selv, må jeg til legen.

Nøkkelord:

Aktiv dag

I går våknet jeg opp og var utrolig sliten, men jeg måtte opp i 9.00-tiden, for assistenten min skulle komme kl. 9.30. Hun kom kl. 9.55. Det er noe irriterende med henne og mulig jeg må ta det opp med henne. Noen ganger skylder hun på bilen, men om hun ser at det er kuldegrader får hun gå ut litt tidligere slik at bilen blir kjørbar til når hun egentlig skal reise. Problemer i trafikken kan ingen gjøre noe med. Det ble en kort tur med hundene. Vi gikk til apoteket hvor jeg fikk hentet ut Zyprexa og til frisøren hvor jeg fikk klippet luggen. Assistenten min kjørte meg til legekontoret hvor jeg skulle ta blodprøve (serumspeil av Lamictal og Orfiril) mens hun tok Flex med til dyreklinikken for å veie ham og deretter hjem for å vaske i full fart! Jeg kom inn på laboratoriet etter 40 minutter og blodprøven var jo gjort i løpet av 5 minutter. Jeg har visstnok tynne årer, men hun traff på første forsøk. Min mor jobber jo med psykisk utviklingshemmede og hun hadde snakket med en av sykepleierne der. De synes det var mye å gå på 500 mg Lamictal som døgndose. Det vil jo serumspeilet vise. Orfiril skal i utgangspunktet øke konsentrasjonen av Lamictal og mindre dose av Lamictal trengs.

Når jeg kom hjem, satte assistenten min og jeg i gang med å pakke inn gaver. Vi ble ferdig med alle! Da er alt klart for jul med julegaver. Jeg og samboeren min må pakke gavene inn i gråpapir og noen i esker. Jeg fikk det plutselig travelt. Jeg skal jo på kurs på mandag 12. desember og på fredag 16. desember er siste frist for å levere pakker til posten og få garantert at de kommer frem i tide.

Brødbaking

Nå har jeg nettopp satt en brøddeig til heving. Jeg tror nok brødene blir bedre denne gangen når jeg får hjelp av samboeren med å sette temperaturen til 200 gr. og ikke 220 gr. som jeg stekte de på. Det var nok derfor de ble svidd på toppen. Gjærbakst kan være et tiltak å komme i gang med, men når man har kommet fra "startgropa" og kjøkkenmaskinen har gjort sitt, er det ingen vei tilbake. Deigen må heves og deretter er man i gang som man ikke kan la vente på seg.

Nøkkelord:

Min første ordentlige burger på 3 år

Etter legebesøket skulle jeg til byen for å møte samboeren min, men selvfølgelig hadde jeg glemt mobiltelefonen hjemme. Det ble til sammen 1,2 km ekstra å gå, men det har jeg bare godt av. Samboeren min og og jeg gikk og spiste burger. Det er min første burger på restaurant etter at jeg ble vektoperert for litt mer enn 3 år siden. Jeg tror jeg har spist Mc Donalds tre eller fire ganger hvor den første gangen endte med umiddelbar oppkast (dvs. dumping). Jeg tåler mer nå, men langt ifra alt. Men burgeren var i hvert fall god, og det samme var pommes fritesen, selv om jeg ikke klarte å spise opp alt. Heldigvis redder samboeren min meg ut av knipen slik at det ikke ser ut til at jeg ikke likte maten. Jeg ba om to kuler vaniljeis, men jeg orket ikke stort av den, selv om vaniljeisen var svært god. Vi var en gang på en relativt billig restaurant hvor vaniljeisen smakte som den fra Firstfrise...

Legebesøk

I dag var jeg til legen. Han anbefalte meg å ikke dra på kurset som starter 12. desember etter det siste epilepsianfallet, men jeg trosser legens råd. Jeg vet at de sårt trenger oss IKT-assistenter der vi kan. Jeg hører heller mer på ham når det kommer til et seminar som varer i ett døgn. Det er slitsomt å komme fra Bergen en dag og dra tilbake neste dag. Legen sa at jeg måtte få i meg mer næring og væske. Han anbefalte to-tre næringsdrikker. Jeg får gå med en halvlitersflaske med vann i vesken som jeg kan ta en slurk av nå og da. Jeg går alltid med en veske hvor jeg har kurspapirer, strikketøy, pastiller osv.

Legen fjernet også B12- og D-vitaminene og jeg skal ta ny blodprøve om 3 måneder. I neste uke må jeg komme for å ta serumspeil av Lamictal og Orfiril. Jeg skal også nå få én 600 mg-tablett istedenfor to 300 mg-tabletter. Jeg får nesten brekninger når jeg må ta mange tabletter på en gang. Jeg kan ikke ta en og en, for da blir min 2 dl store magesekk for raskt full.

Nøkkelord:

Når kaninen hyler

Innledning
Denne boken gir et direkte innblikk i det fenomen vi kaller personlighetsspaltning. Den er ingen reportasje skrevet av en profesjonell journalist, heller ikke en forklarende avhandling av en psykoterapeut. Derimot er den en selvbiografi, forfattet av alle de forskjellige personlighetene selv. Vi ser alt gjennom øynene til Truddi Chase, som ble seksuelt mishandlet av sin stefar fra hun var to til hun var seksten år. Hun viser oss minst nitti personligheter, personligheter hun over en førtiårsperiode utviklet for å mestre det følelsesmessige og fysiske trauma mishandlingen førte til. Vi opplever hvordan hun lærer å forstå og bli seg bevisst sin virkelighet, etter hvert som den åpenbarer seg gjennom psykoterapien og gjennom nedtegnelsen av dette manuskriptet.

Det er skrevet flere bøker om seksuell mishandling av barn, av mennesker som selv har vært utsatt for slike overgrep, noen få også om personlighetsspaltning. De mest kjente av dem er Evas tre ansikter, Sybil og Billy Milligans Personligheter. Evas tre ansikter ble skrevet av terapeutene som selv sto for den psykoterapeutiske behandlingen. Sybil ble skrevet av en profesjonell forfatter, i et forsøk på å gjenskape den virkelige opplevelsen tidlig i livet, samt en lengre periode med psykoterapi. Billy Milligans Personligheter er et resultat av intervjuer foretatt av en profesjonell forfatter. Når kaninen hyler er, såvidt meg bekjent, den eneste bok som er blitt skrevet av et offer for seksuell barnemishandling, som har utviklet personlighetsspaltning. Det som gjør denne boken spesielt fascinerende, er at mens den ved første øyekast virker som om den er skrevet om og av Truddi Chase, så er den i virkeligheten historien til de mange forskjellige personlighetene som finnes inni henne. Man finner ikke her historien til et klart identifiserbart individ i ett legeme. Ifølge våre siste opplysninger har ikke Truddi Chase - "den førstefødte" - vært tilstede i kroppen siden toårsalderen. Hun har levd "sovende" på et lite tilfluktssted, og hennes rolle er blitt overtatt av en lang rekke personer. Dette skaper i seg selv et dilemma: Hvordan skal vi forholde oss til personen eller personene vi møter i boken? Vi venter i det minste å få lese om en "samlet" person som presenterer seg for verden mesteparten av tiden, men som "glir bort" i korte perioder, når andre overtar. Men her har vi mange forskjellige personer som både snakker og skriver ned historien (det opprinnelige manuskriptet viser tydelig forskjellige håndskrifter). Gradvis oppdager vi at kvinnen vi møter store deler av tiden, i virkeligheten bare er en fasade, og at hun i utgangspunktet ikke visste noe som helst om de andre. Dilemmaet takler jeg her i innledningen ved ganske enkelt å benytte navnet Truddi Chase. Men leseren bør hele tiden huske at den egentlige Truddi Chase "sover", og at jeg kun bruker navnet som en henvisning til det mylder av personligheter som manifesterer seg gjennom hennes kropp.

Personene som snakker og skriver, omtaler seg kollektivt som

For mange vil nok denne boken virke både utrolig og skremmende. Den stiller spørsmål ved mye av det som vanligvis aksepteres som sannheten om menneskets personlighet, og går langt utenfor erfaringsområdet til folk flest. Noen ganger smaker den nesten av science fiction. Både Truddi (og Troppemedlemmene selv) hadde i begynnelsen store problemer med å tro på det som kom frem om hennes tilstand. Likevel er boken en sann beretning om prosesser som vitenskapen bare såvidt har begynt å utforske.

De lærde har i mange år vært uenige om personlighetsspaltning virkelig eksisterer. Helt siden 1600-tallet er det blitt rapportert om tilfeller, og de siste hundre årene er et betydelig antall blitt beskrevet og diskutert. Det finnes i dag en stadig økende mengde erfaringsdata som beviser at personlighetsspaltning finnes. I American Psychiatric Associations Diagnostisk og Statistisk Håndbok over Mentale Forstyrrelser (1980), som beskriver kjente kliniske kategorier, godtatt av eksperter innen faget, står personlighetsspaltning oppført som en egen klinisk og diagnostisk kategori. Den blir definert slik:

Det viktigste kjennetegn er at det i et individ finnes to eller flere klart avtegnete personligheter som hver for seg dominerer på et visst tidspunkt. Hver personlighet er en fullt integrert og sammensatt enhet, med ulike erindringer, adferdsmønster og sosiale forbindelser som bestemmer individets handlinger når den spesielle personligheten er den fremtredende. Skifting fra en personlighet til en annen skjer plutselig, og er ofte forbundet med psykososiale stressituasjoner... Det opprinnelige individet er vanligvis totalt uvitende om at de andre personlighetene (underpersonlighetene) finnes.

Definisjonen fortsetter med å forklare individets forvirrete tidsbegrep, hukommelsestap og indre samtales; og bemerker forskjellene som er oppdaget ved psykologiske og fysiologiske tester.
Psykiateren dr. med. Frank Putnam har drevet grunnleggende forskning om personlighetsspaltning ved National Institutes of Mental Health i Bethesda, Maryland og i Washington, D.C. Dr. med. Richard Kluft, som er psykiater i Philadelphia, har arbeidet med over to hundre tilfeller av personlighetsspaltning. Disse to har samlet empirisk testede og klinisk beskrevne data som fastslår diagnosen personlighetsspaltning, og adskiller den fra andre diagnostiske kategorier den tidligere ble blandet sammen med. Dr. Putnam har oppdaget betydelige forskjeller i hjernebølgemønsteret, i stemmeleie og tonefall hos personlighetene, selv om de befinner seg i en og samme kropp. Likedan har han ved bruk av både fysiske og psykologiske stimuli funnet forskjeller i både øye- og andre reflekser. Jeg har i mine egne kliniske observasjoner funnet forskjeller i håndskrift, syntaks, stemme, aksent, ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Mennesker med personlighetsspaltning er helt annerledes enn schizofrene eller manisk-depressive. De reagerer for eksempel ikke på kjemoterapi (bruken av psykoaktive medisiner). Den økende mengden data tyder på at personlighetene (eller "personene", som enkelte med personlighetsspaltning foretrekker å kalle dem) er vidt forskjellige og ganske unike individer. Stemmer snakker, men de er ikke utelukkende indre stemmer; de kan høres også av andre. Man har observert forskjellige medisinske tilstander når kroppen er kontrollert av en personlighet, som forsvinner når en annen overtar. Hos klienter jeg har erfaring med, har det vært observert allergisk utslett, svulster, cyster, sterk hodepine og til og med tegn på graviditet hos en bestemt personlighet, og alt har forsvunnet når andre personligheter har tatt kommandoen i kroppen. Personlighetsspaltning er heller ikke de normale humørsvingninger de fleste av oss opplever. Hver personlighet skiller seg merkbart fra de andre (Dr. Putnam har vist at forskjellene er målbare). Det vi ser, er altså forskjellige personers reaksjoner og handlinger. En pasient kan i løpet av få minutter uttrykke et helt spekter av følelser som ved nærmere undersøkelser kan vise seg å være et lite barns gråt, en ung kvinnes forvirring, et barns frykt, en manns raseri, en voksen kvinnes sorgløse latter. Profesjonelle skuespillere er blitt bedt om å uttrykke disse forskjellige følelsene under kontrollerte kliniske forhold, og resultatene viser at intet menneske kan få dem frem så tydelig som vedkommende med personlighetsspaltningen kan. Funnene kan virke helt utrolige, men de tyder på at mange personer kan eksistere i en og samme kropp.

Størstedelen av de rapporterte tilfellene av personlighetsspaltning har man funnet hos menn og kvinner som over et betydelig tidsrom har vært utsatt for alvorlig og gjentatt fysisk og seksuell mishandling. Min kollega Lois Valladares og jeg har sett klienter som på en sadistisk måte er blitt seksuelt mishandlet av fedre, stefedre, mødre, stemødre, besteforeldre, halvvoksne søsken og søskenbarn av begge kjønn, samboere og barnevakter. Brutal juling og psykisk tortur var en del av mishandlingen. Et barn kan ved en spaltningsprosess klare å takle den emosjonelle overbelastningen som alvorlig og gjentatt mishandling fører til - prosessen blir slik et effektivt middel til å overleve. Truddi Chase begikk ikke selvmord og ikke ble hun psykotisk heller. Hun overlevde fordi hun kunne "trekke seg bort inne i seg" og skape andre som kunne takle redslene. Hun ble ganske enkelt en hel rekke personer i en og samme kropp. Personlighetsspaltningen kan virke både innviklet og skremmende på mange, både leg og lærd, men den er altså et kreativt sinns måte å unnslippe barndommens frykt og smerter på.

Nøkkelord:

Litt klaging og syting

Jeg er fortsatt mørbanket i overkroppen etter hjertekompresjonen. Jeg har også "fått slått opp" en gammel skade jeg hadde i høyre hofte for 10-12 år siden. Kanskje den kom i fallet eller ved belastningen for kroppen med hjertekompresjonen - jeg vet ikke... Jeg tror den opprinnelig kom når jeg tok sit-ups i 3. året på videregående. Jeg har tatt røntgen og ingenting ble funnet. Jeg skal til fysioterapeuten på torsdag og kanskje hun kan se litt mer på den og gi noen råd eller tips til å trene. Det gjør i hvert fall vondt når jeg går.

Nøkkelord:

Besøk av søster og sønn

Litt senere i dag kommer min søster med sin eldste sønn (8 år) som skal på astmakontroll og hun skal på høresentralen. Etter et virus i forbindelse med krystallsyken, mistet hun så og si all hørsel på det ene øret om hun ikke bruker høreapparat. De har sagt de skal komme innom meg. Jeg har laget Toros sjokoladefromasj der man bare pisker sammen pulveret med melk. Veldig enkelt, men jeg tror eldstemann vil like det. Jeg har også kjøpt inn to store godteposer til begge sønnene.

Nøkkelord:

Kurs i Guide

I tiden 6.-10. februar skal jeg på et IKT-kurs i bruk av et program som heter Guide. Jeg tror jeg har nevnt på det før, men det er et menybasert program hvor man trykker tall for å velge alle alternativer som skulle dukke opp. Programmet er ment for personer som ikke ønsker eller ikke klarer å sette seg inn i å bruke Windows eller Mac, dvs. hovedsakelig personer fra 70 år og oppover. Jeg skulle egentlig ha vært på et seminar og generalforsamling 4. og 5. februar, men jeg velger å stå over. Det er viktig at jeg er mest mulig uthvilt til kurset og det blir jeg ikke på slike helger siden jeg sitter i styret. Heldigvis får jeg forståelse for det av leder siden han vet om at jeg har epilepsi og må ta hensyn til den.

TapTap See hjelper i baking

Jeg fikk bare lyst til å fortelle om en litt festlig ting fra i går når jeg bakte brød. Jeg ville sjekke om posen jeg hadde funnet frem virkelig var den jeg skulle ha.På mobilen har jeg et program som heter TapTap See, som er beregnet på blinde, der man kan ta et bilde og få tilbakemelding. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola og en Cola Zero og TapTap See kan skille de fra hverandre. Jeg har også funnet forskjellen på Bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. Dette skjer automatisk gjennom tekstgjenkjenning og når det ikke går sitter det frivillige rundt om i verden som beskriver bildet.

I går tok jeg bilde av melposen og fikk følgende til svar: "Rød kongelig kornbrod", som egentlig het "Rød royal kornbrød" :D Der var "roal" automatisk blitt oversatt til "kongelig"...

Nøkkelord:

Gjensynsglede

I dag hadde Flex og jeg øvd på en veistrekning vi har strevet litt mer. Etter treningen hadde jeg gjort avtale med hun som hadde hatt moren til Flex, og derfor hatt en god del med Flex å gjøre opp igjennom Flex sin oppvekst. Gjensynsgleden fra begge to var svært stor. Flex måtte til og med snakke litt og det har jeg aldri hørt ham gjøre før. Vi gikk på en liten kafé og det var helt tydelig på Flex hvem som fikk oppmerksomheten og var den populære. Hun fortalte at Flex var svært lik sin mor på flere måter, bl.a. ansiktet og hvor rolig han er.

Når vi skulle skilles, tok jeg på Flex selen og jeg ble imponert over hvor raskt og konsentrert han ble i jobben sin.

Nøkkelord:

Bilde av Flex

Sommerferien 2016

Nå begynner sommerferien å gå inn i sine siste dager. Min kjære sin første feriedag onsdag 14. juli og vi var her hjemme en ukes tid. På fredag dro vi til hans lillesøster med samboer hvor vi fikk god oppvartning med vafler til lunsj og grillmat til middag. Flex stakk av to ganger, men når jeg ropte "Flexi, kom!", kom gutten galopperende gjennom en hekk. Hvor langt unna han var, vet jeg ikke, men han kom i hvert fall når jeg ropte.

På søndag dro vi videre til min kjæres familie. Der tok vi livet helt med ro. Vi dro tilbake til Bergen fredag 29. juli. Nå har vi tilbragt noen dager hjemme før hverdagene kastes over oss igjen.

Nøkkelord:

Innlegg for førerhundens sak

På Facebook er jeg venn med Tone Mathisen som har vært førerhundbruker siden hun var 16 år. For noen dager siden ble jeg påminnet hennes utrolig gode innlegg om førerhundsaken på Facebook som jeg ønsker å dele:

Hjelp førerhunden å arbeide konsentrert.
En førerhund er en spesialtrent hund, som hjelper sine blinde eller sterkt svaksynte eiere med å orientere seg. Hunden har lært at den er ca. 2 meter høy og 1,5 meter bred. Den kan finne ting som dører, trapper og stolper og andre praktiske ting på kommando. Hunden jobber etter kommando fra bruker, men er også nødt til å tenke og løse selv.

Selv om hundene er godt trent, kan hundepasseringer være krevende. Spesielt for unge hunder. Og spesielt om hunden vi møter, er oppspillt og tar mye kontakt/oppfordrer til kontakt.

Jeg ber alle hundeeiere være snille å hjelpe oss med hundepasseringer, slik at de blir best mulig. Gjør gjerne også medhundeeiere oppmerksomme på dette, om dere ser det trengs. Ikke alle er klar over hvor viktig jobb en førerhund gjør.

  • På fortauer, ta gjerne hunden over på motsatt side og gå mellom førerhunden og egen hund. Det hjelper litt med litt avstand.
  • Ikke la hunden stå og stirre eller slippe den bort for å snuse på førerhund i jobb. Dette kan utivkle seg til å bli farlig, da en ukonsentrert førerhund uten å ville det, kan sette bruker i fare.
  • Ha oversikt over omgivelsene dine, når du står og prater for eksempel i gågata og har med deg hund. Jeg ser dere ikke og ikke ser jeg heller at du har med deg hund og at vi kanskje burde holde avstand. Jeg tar gjerne hensyn om jeg kan, men manglende syn, gjør at jeg kan komme til å passere nært, fordi jeg ikke visste at hunden din var der.
  • Gi deg veldig gjerne tilkjenne når du nærmer deg. Slik vet vi at du har oppdaget oss og det føles mer oversiktlig.
  • Og for all del, spør om du lurer på noe. Vi biter ikke!

Førerhunder får ikke hilse (heller ikke på folk) og sosialisere når de jobber, men har mye fritid og også gjerne faste gode hundevenner, slik at de får sosialisere og leke med andre hunder.

Det er ikke sikkert hunden ser @vill og glad" ut når den jobber. Men se litt godt etter. trolig vil du se en fornøyd og konsentrert hund. En førerhund får være med overalt og har et nært og sterkt bånd til sin bruker. Ville du gått ut i trafikken og latt din hund følge deg gjennom gågata? Eller over en parkeringsplass? De er stolte av jobben sin, hjelp dem å gjøre en best mulig jobb sammen med oss.

Takk for at du bidrar til at hverdagen vår blir enklere og tryggere!

Vennlig hilsen
Tone Mathisen
Førerhundbruker

Nøkkelord:

Tatovering

Siden februar har epilepsien min blusset opp igjen. I tillegg til 2 mg Rivotril, tar jeg nå Orfiril lagt til morgen 300 mg og 450 mg på kvelden. I tillegg tar jeg Lamictal 200 mg morgen og 100 mg kvelden. Det legen, og jeg, skal være oppmerksom på, er at Orfiril øker mengden av Lamictal i blodet på det meste 3/4. Jeg tenker derfor å ta en blodprøve før jeg drar på ferie slik at legen ev. kan justere Lamictal om nødvendig.

Jeg har hatt flere tilfeller hvor jeg har fått epilepsianfall og hvor de rundt meg har blitt svært redde. Jeg får GTK-anfall (som tidligere beskrevet) og de tilkaller ambulanse fordi de ikke vet hva som er galt siden de ikke får kontakt med meg på 20-30 minutter. Jeg kommer som regel til meg selv etter at ambulansen kommer.

Jeg har derfor lenge tenkt på at noen burde forstå at jeg har epilepsi. Jeg forsøkte et smykke, men det forsto ingen. I dag gikk jeg derfor drastisk til verks og tatoVerte inn "EPILEPSI" på innsiden av høyre håndledd. Nå skal det være mulig å se at jeg har epilepsi og at det kan være årsaken. Det var overraskende lite smerter ved tatovering. Jeg kjente det, særlig over senene, men det var ikke slik at jeg måtte bite tennene sammen eller ligge anspent av smerte. Jeg lå og skravlet med tatoøren om litt av hvert. Som den nysgjerrige jeg er, spurte jeg en hel del om tatovering, utdannelse, teknikker, motiver, ulike mennesker å tatovere på osv. Vanligvis får man sitte under tatovering, men siden jeg har epilepsi ville de at jeg skulle ligge.

"Men det går jo aldri bort?" vil noen tenke. Nei, men epilepsien min går heller aldri bort Den er en tilstand jeg har livet ut. Epilpsi (NHI.no):

Nevroner utløser normalt opptil 80 elektriske impulser per sekund. Under et epileptisk anfall utløses opptil 500 impulser per sekund. Epileptiske anfall kan føre til at vedkommende besvimer, får ufrivillige bevegelser i armer og ben, eller kan ha forstyrrede sanseopplevelser. Når impulsfrekvensen returnerer til det normale, opphører krampene og pasienten føler seg ofte svært sliten.

Det finnes mange ulike former for epilepsi, og behandlingen avhenger av korrekt diagnose. Epilepsi kan være en livslang tilstand som kan føre til alvorlige komplikasjoner. Personer med epilepsi må ha behandling og trenger oppfølging av lege.

Nøkkelord:

Tatovering der alle bokstaver har svart kant, men de loddrette strekene i bokstaven er fylt med rødt

Vanskelig å få time til nevrolog

Jeg begynte som nevnt på opptrapping av Orfiril 13. mai. Lørdag 28. mai fikk jeg en serie ca. 5 stk., små rykninger og jeg vville snakke med min faste urolog. Han var ikke ledig før 17. juli. Jeg spurte om de hadde andre timer, men da måtte jeg vente til august. Jeg la på og tenkte at dette kunne ikke være forsvarlig. De måtte ha en vakthavende nevrolog. Jeg ringte de opp igjen og sa at de måtte ha en vakthavende nevrolog som hadde et overordnet ansvar. da ble jeg lovet å få en telefon senere på dagen. Etter 2 timer ringte nevrologen og han økte dosen på kveldstid fordi han mente at anfallene ikke var godt nok medisinert. Hva om jeg ikke hadde fått kranglet meg til denne konsultasjonen. Da hadde jeg ikke fått økt dosen. fastlegen kan for lite om nevrologi til at jeg får han til å gjøre medisinvurderinger.

Er det virkelig så vanskelig å få en time på nevrologisk avdeling? Om de har ventelister langt ut i august, sier det virkelig noe om bemanning i først og i annen rekke økonomisk styring ved Haukeland Sykehus. det skal ikke være slik at man må vente i 2 mnd. for å få konsultasjon. Det er tross alt en kronisk sykdom det har med å gjøre og sin verste fall dødelig utgang. Jeg er medlem av en facebook-gruppe hvor det nylig var skjedd et dødsfall. Hva om jeg ikke hadde vært så pågående og ikke gitt meg i første omgang?

Nøkkelord:

Grete - narkoman av legene?

Det ble skrevet om Grete på som ifølge smp.no hevder at legene gjorde meg til narkoman. Dette får meg til å tenke - hvor mye ansvar har en pasient for sin egen avhengighet når man aktivt går inn for å skaffe seg mest mulig medisiner av det hun har blitt avhengig av? Jeg vil se litt nærmere på Gretes situasjon i dette blogginnlegget.

I oppveksten hadde Grete det tøft både med seksuelle overgrep og vold som barn og ruset seg, men som 17-åring klarte hun å komme seg bort fra det miljøet. Hun møtte en mann og fikk barn og flyttet.

Jeg visste at jeg måtte holde meg borte fra medikamenter, og at jeg måtte være måteholden med alkohol på grunn av avhengigheten, forteller hun sier hun.

Etter en fødsel hadde hun store smerter og fikk smertestillende. I et journalnotat etter siste fødsel sto det et notat om et hennes tendens til rusmisbruk.

Jeg bestemte meg for å kaste alle tablettene og sendte barna til familie i Stavanger i ti dager mens jeg gikk gjennom den verste abstinensen.

Men hun mistet to i nær familie og slet med kroniske smerteplager. Legen rekvirerte Ketorax, som er en hurtigvirkende opiiod medisin, dvs. medisin som omdannes til morfin og som varer relativt kort (3-5 timer). Jeg må legge til at i Felleskatalogen står det ingenting om at den ikke bør gis til tidligere rusmisbrukere. På nyåret 2007 er det meningen at hun skal trappe ned på Ketorax til sommeren. Ved en nedtrapping,reduserer man medisinen gradvis (for å unngå abstinenssymptomer) til man til sist er medisinfri. Grete henter ut mye medisiner etter at hun skulle ha begynt nedtrappingen.

Jeg har kun brukt medisin som legene har skrevet ut til meg og i perioden 206-2011 var hun i kontakt med fire leger hvor en er privatpraktiserende. Det tas ikke hensyn til hennes misbruksdiagnose.

Selv om legen mente at Grete burde trappe ned på forbruket, økte hun selv forbruket og måtte ha injeksjon (medisin gjennom mageskinnet) annenhver time.

En uavhengig overlege sier at «Pasienten bør ikke lenger få I.v/I.M med
mindre det er helt tydelig og klar medisinsk indikasjon for det»

Selv sa hun at Jeg var så avhengig at jeg ble manipulerende og ønsket mer og fortsatte å få Ketorax frem til 2011. I 2010-2011 fikk Grete til sammen 5 ulike smertestillende og til sammen 5 ulike beroligende- og sovemedisiner. Hun klarte ikke lenger å være mor og ble skilt fra sin mann.

Og endelig kommer jeg til poenget mitt i dette lange blogginnlegget: Hun sa til slutt:

Legene gjorde misbruket mitt mulig. De visste om mine problemer med medikamenter, men likevel tillot de å skrive ut så store mengder.

Ble Grete narkoman fordi legene skrev ut nødvendige medisiner til henne? Hun sa selv at

  • hun måtte være forsiktig med medisiner og alkohol
  • hun oppsøkte flere leger (fire til sammen)
  • hentet ut medisiner etter at nedtrappingen skulle vært gjennomførtog
  • satte hyppigere og hyppigere medisiner

Har pasienten, i dette tilfellet, ansvar for eget misbruk eller kan det hele skyldes på legene som har vært litt for aktive med reseptblokken?

Jeg har kun nå belyst saken fra Gretes ståsted. Jeg skal senere belyse det fra legenes ståsted.

Nøkkelord:

Flex og jeg trener på veien til fysioterapeuten

I går kuttet jeg opp noen grillpølser som jeg satte i stekeovnen på 80 gr. med døren halvveis åpen og lot de stå der i 2 1/2 time. Da var de ikke lenger klissete på utsiden og de kunne has i en lomme uten søl. I dag hjalp min snille og tålmodige kjære meg og Flex med å terpe litt på veien til fysioterapeuten. Det er en kort rute som kun tar 10-12 minutter å gå, men vi skal krysse en åpen plass, krysse to veier hvor veien er skrå mens vi skal rett frem osv. Vi har flere ganger rotet oss helt bort- og det er ikke Flex' skyld alene... Og har måttet få hjelp av folk jeg har stoppet på gaten. Men det skal sies; når jeg stopper noen på gaten, er folk svært hjelpsomme, forståelsesfulle og ikke minst positive. Det er ikke alle som bare peker ut retningen for meg om jeg ikke klarer helt å orientere meg (når vi har gått oss helt bort), men de tilbyr seg også å følge meg. Slik velvilje skal man ikke ta som en selvfølge. Jeg er selvfølgelig positiv tilbake og takker for god vilje og god hjelp.

Det var en flott dag å gjøre det på - en søndag med sol. Mange folk ute, men det er bra trening for Flex. Et sted var fortauet helt sperret av folk og Flex ville gå perfekt slik han skal, ut i bilveien og rundt hindringen. Men folkemengden løste seg opp og jeg kunne be ham om "finn vei" istedenfor. Flex jobbet selvfølgelig bra til fysioterapeuten uten de store problemene - og slik er det jo når man har noen med seg...

Vi gikk på indisk restaurant spandert av meg som takk for hjelpen og for gode eksamensresultater til min kjære. Etter restaurantbesøket gikk vi tilbake til bybaneperrongen, men den andre siden, og vi gikk mot fysioterapeuten en gang til. Nå terpet vi litt mer der vi spesielt må gjøre ting riktig, f.eks. å gå på gangfeltene og krysse veien riktig. Flex jobbet bra. Pølsebitene smakte fantastisk og ga ekstra motivasjon. Når vi skal til fysioterapeuten på tirsdag, vil jeg ha med meg noen pølsebiter igjen, som ekstra motivasjon for å gjøre ting riktig.

Det er gøy å jobbe med en førerhund som liker jobben sin og som (for å skryte litt) er dyktig i jobben. På veien må vi ha en del holdepunkter for min egen dels skyld/orientering. Det er ikke bare stolper, men jeg lærer også inn permanente søppelbøtter, brannhydrant, spesiell sten osv. som jeg gir ulike navn som er lett for Flex å forstå (lange vokaler). Etter to år som førerhund hos meg, begynner han nå å bli sikker i jobben som førerhund og har dermed bedre selvtillit i det han gjør. Det første året var krevende og jeg fikk stadig kommentarer om at "han ser så ukonsentrert ut", fordi han hele tiden så seg rundt, men det tror jeg han nå har sluttet med. Selvfølgelig har vi våre utfordringer; litt snusing her og der i sele og en svært interesse for andre hunder. Det siste er et stort problem, men vi jobber stadig med det med at jeg får hans oppmerksomhet istedenfor og får da en godbit. Og jeg er ikke perfekt som førerhundbruker og til å orientere meg som blind. Jeg gir feil kommandoer og jeg kan gi ham korreks når han egentlig gjør ting riktig, men når jeg tror han gjør noe galt. Slike frusterasjoner må en førerhund (til en helt blind bruker) tåle i blant om vi ikke går på en vei vi kjenner fullt og helt.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm