Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Blindetabbe på kjøkkenet

I dag lager jeg Ågots sjokoladekake. Den blir bestandig saftig og god. Jeg kakket 6 egg og hadde oppi 5 dl sukker og skulle sette i gang mikseren, men noe var galt. Blindetabbe, igjen. Jeg prøvde å vispe eggedosis mens deigrøra var oppi. Det resulterte i en herpet visp.Da måtte jeg finne frem den gamle mixmasteren og lage eggedosis med den. Jeg må få kjøpt meg en ny visp... Men når jeg hadde hatt oppi melken og eggedosisen og melken blandet seg, gikk det over bollens bredder og det ble et stort søl. Blindetabbe enda en gang! Vi fikk flyttet mixmasteren over på et brett hvorden kunne grise så mye den ville mens min gode kammerat tørket opp røre på benken. Jeg visste at røren ville synke litt sammen når jeg blandet i melet - og det gjorde den, men det ble ganske grisete på platen. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, for plater er lette å vaske rene.

Nøkkelord:

Luksusfellen på TV3

Jeg har de siste månedene sett på ca. 70 episoder av Luksusfellen som sendes på TV3. Min kjære har et program som trekker ut lydfilene i en viddeo, og da kan jeg høre på videoen på min MP3-spiller.

Jeg synesdet er helt forferdelig hvordan folk håndterer - eller ikke håndterer - økonomien sin. Jeg har lagt merke til at det er mennesker med i utgangspunktet god lønn som havner i luksusfellen og lever over evne på kredittkort etter kredittkort. De tar opp nytt lån for å håndtere det gamle, og det med renter på både 20 og 30 prosent. Det ser ut som at mange tenker bare på dagen i dag, og de vil ikke forholde seg til at det kommer en ny dag i morgen. De slutter å åpne posten sin, for de vet at de likevel ikke er i stand til å betale kravet. Noen samler de i bæreposer og andre i pappesker. En hadde bare hevet alle regningene og purringene for to år fordi han ikke så nytten av de. - Og dette er voksne såkat ansvarlige mennesker...

En mor, som hadde selv 13 betalingsanmerkninger, spurte sin sønn på 18 år om han kunne kjøpe abonnement for seg selv, moren og minste datter i huset. Når regningen på kr. 3.000 kom, ble den ikke betat og det gikk til inkassovarsel og neste skritt var betalingsanmerkning. Moren sto i fare for å spolere din egen sønns fremtid. Om han hadde fått betalingsanmerkning, kunne mye være spolert for ham, som utestengt av bl.a. boligmarkedet, leiemarkedet, og arbeidsmarkedet. Rett og slett svartelistet sin egen sønn (jf.r. S7E4).

Jeg er svært glad for at jeg og min kjære har en ryddig økonomi. Det å ha økonomiske problemer sliter voldsomt på et forhold.

Nøkkelord:

Trodde det var en seilersko

I dag var min søster med samboer på besøk mens de samtidig var i Bergen. Koselig. Vi særverte en lakriste (som ikke smakte stort med lakris) og ostekake fra svigermor med sitronlokk. Vi satt og mimret litt fra barndommen. Det var en sommer mens min søster hadde Pelle kanin som var en brun dvergvedder. Det var på begynnelsen av 90-tallet når seilersko var populært. Jeg likte ikke å tråkke på gress og hoppet bort til min søsters seilersko. Da fikk jeg meg en overraskelse. Seilerskoen var ingen seilersko, men kaninen. Jeg ble bare stående i overraskelsehelt til min søster gjorde meg oppmerksom på at jeg faktisk sto på kaninen.

Videre snakket vi om fisking og om det var smertefult for fisken å bli hektet på en krok i munnen. Og hva med meitemarkene? Når jeg var liten og kom over en meitemarken, moret jeg meg med å dra de i to og se at begge endene fortsatt kravlet og beveget på seg. Jeg husker jeg en gang fanget en frosk og bygget hus til den med badebasseng - men neste morgen var frosken borte...

Hjelpemiddelsentralen og synshemmede PC-brukere

I innlegget før det du leser på nå, beskrev jeg situasjonen for synshemmede når det gjelder PC. Jeg følte ikke at jeg var helt ferdig med dette emnet. Synshemmede må kjøpe PC-en selv, fordi det er blitt et allemannseie, men hjelpemidler som skjermleser og leselist får man som regel innvilget hvis søknaden er godt begrunnet.

Dette har NAV Hjelpemiddelsentral i Østfold sagt: «Den lokale hjelpemiddelsentralen har ingen forpliktelser når det gjelder vedlikehold, service og reparasjon. Maskinen skal vare i fire år om det ikke skjer vesentlige endringer i behovet. Denne ordningen gjelder bare vanlig datautstyr med enkel tilrettelegging. Dersom du har mer komplekse behov kan datamaskinen lånes ut som et vanlig hjelpemiddel som en del av et større oppsett med spesiell tilrettelegging.»

Døvblinde får fremdeles lånt både stasjonære og bærbare PC-er. Det hetes at datamaskinen er et kommunikasjonshjelpemiddel. - Men er ikke min bruk av PC-en også det?

PC-en min er mye mer enn å spille spill og se på video (det gjør jeg unntaksvis). Jeg har en A4-skanner som jeg skanner inn brev og små bøker med og jeg har en A3-skanner til å skanne større bøker med. Jeg bruker PC-en til å konvertere over til punktskrift og foreta utskrift. Jeg skriver ut på konvolutter via PC og en etikettskriver. Jeg laster ned eller kopierer lydbøker fra CD for å kopiere de inn på minnekortet til lydbokspilleren. Jeg surfer rundt om kring på nettet og er på ulike diskusjonsforum og leser nyheter eller hører på nettradio. . Jeg har tilgang på e-post.

Det å skrive på PC, er eneste muligheten synshemmede har til å kommmunisere skriftlig med seende. Ja, det er i praksiis eneste praktiske måte å kommunisere med seg selv. Når jeg startet å skrive dagbok sommeren 1997, tok det et halvt år før jeg gikk over til PC istedenfor punktmaskin. Bunken med ark ble for stor og uhåndterlig.

Hvorfor imponeres?

I dag har jeg vært på møtet i Områdeutvalget i Hordaland hvor jeg representerer Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Blindeforbund. Jeg hadde med meg After Eight ostekake. Den ble godt mottatt og folk forsynte seg flere ganger. «Jeg blir så imponert» sa en representant, og jeg sukket inni meg. Hvorfor skal man imponeres så mye bare fordi en blind klarer å bake en kake som er svært enkel å bake... Det mest utfordrende var pyntingen, men hva har man ikke sin kjære til...?

Nøkkelord:

After Eight ostekake

Jeg liker å bake, men det er ikke så heldig at jeg og min kjære spiser alt jeg vil bake selv. Derfor forsøker jeg å finne passende anledninger til å ta med en kake, og siden jeg skal på et møte i morgen, passet det å ta med en kake til etter snittene. Jeg ville lage en ostekake - har fått litt dilla på de etter at jeg i går på møte i OUP fikk smake en god ostekake - og valget ffalt på den enkle varianten av After Eight ostekake. Jeg var innom to butikker uten å få tak i After Eight, men på Coop OBS hadde det det jeg var ute etter. I ettermiddag ble det derfor laget ostekake. Ganske enkel kake å lage. Jeg får håpe den faller i smak på møtet i morgen.

Nøkkelord:

Møte i OUP

Jeg hadde planlagt å tå oppp kl. 4.30. Jeg ble vekket av min kjære 5.45. Drosjen kom om 15 minutter! Jeg spratt opp. Kledde raskt på meg. Pakket ammen PC (og glemte Pronto) og gikk ut til drosjen som hadde kommet 5 minutter før tiden. Puh, litt av en start på dagen! Nå sitter jeg på Flesland og venter på ombordstigning i fly om en time. Jeg møtte opp to timer før flyavgang pga. vekterstreiken, men med ledsager kunne vi snike i køen og vi var igjennom sikkerhetskontrollen uten kø.

I dag skal jeg på mitt første møte i Offentlig Utvalg for punktskrift (OUP). Jeg gleder meg. Sakslisten ser interessant ut. En av sakene er nasjonal punktskriftkonferanse hvor tema skal være layout i punktskriftsbøker. Møtet varer fra kl. 10.00-15.00. Mitt fly gikk opprinnelig kl. 17.00, og pga. vekterstreiken hadde ikke det gått. Jeg byttet derfor fly i går kveld til et fly som går 18.45. Jeg har med både lydbok og strikketøy, så noen nød skal jeg uansett ikke lide.

Menneskers ondskap

Nå for tiden leser jeg boken "Slavene på Akershus fengsel". Den tar for seg ulike straffemetoder fra 1350-1900. Der står blant annet om en del av straffemetoder som ble brukt. Å sperre noen inne, som er dagens fengsel, var ikke et alternativ, men derimot straffbart å ta fra noen sin frihet.

Advarsel: Dette innlegget kan være sterk lesning.

Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor fæle menneskene kan være. Ja, rett og slett onde. Jeg skammer meg på menneskehetens vegne når jeg leser dette:

"De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå han levende. de kløvde huden på hodet hans, men de kunne ikke gjøre mer, fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av, som om han skulle være flodd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen slik at ryggraden ble knekt. Deretter slepte de han til et tre og hengte ham, og hogg senere av ham hodet og dro kroppen bort og gravde den ned i en steinrøys."

Et annet sted i boken, står det hvor mye bøddelen tjente for sine grusomme gjerninger - og dette var gjeringer som mennesker hadde funnet på:

  • For et hode med sverd at avhugge: 10 riksdaler
  • For et hode med øks at avhugge: 8 riksdaler
  • For en hånd eller fingre avhugge: 4 riksdaler
  • For et hode eller hånd at sette på steile for hver: 2 riksdaler
  • For en at henge: 10 riksdaler
  • For en igjen av galgen at avtage: 4 riksdaler
  • For en hel kropp at legge på steile og hjul: 7 riksdaler
  • For en at slå bein og armer i stykker på og legge på steile: 14 riksdaler
  • For en at partere og legge på steile: 12 riksdaler
  • For hvert knip med gloende tenger: 2 riksdaler
  • For et brennemerke: 4 riksdaler
  • For kagstrykning: 5 riksdaler

Nøkkelord:

Engelske bøker

I dag har jeg brukt mye tid på å søke opp bøker. Først søkte jeg etter engelsk litteratur. Først hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men de hadde ingen bøker produsert i punkt etter 2004. Deretter skrev jeg en e-post til biblioteket i England, og venter på svar. Krysser fingrene for at jeg kan få kjøpe en bok. Hvis jeg får, vil jeg låne boken «When rabbit howls» av Truddi Chase. Jeg har lest boken på norsk to eller tre ganger og synes den er bra. Jeg kom på Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPBr i Sverige. Der fant jeg to titler som jeg spurte om jeg kunne få kjøpe. Da skulle jeg ha nok engelsk litteratur for en god stund. Jeg vil lese i punktskrift, for jeg er rett og slett ikke flink nok til å oppfatte nyansene i språket og hører ofte feil. Jeg utvider stadig ordforrådet mitt. Alle glosene skriver jeg over i punktskrift på papir og samler de i en perm. I læreboken «Stears 6», gjennomgår det ett gramatikkemne pr. kapittel og disse skriver jeg av og utbedrer etter hvert som jeg får mer kunnskap. Ja, jeg kan vel ikke si annet enn at jeg synes det er litt gøy å studere for meg selv. Da har jeg ingen prestasjonskrav til andre enn meg selv.

Er jeg bitter? Ja, kanskje litt. Og litt er mye for meg. Jeg er bitter på de lærerne som tok assistenten min ut av engelsktimene. Jeg fikk ikke fulgt ordentlig med og begynte raskt å henge etter. På ungdomsskolen var forskjellen på meg og mine medelever så stor at «skaden» var ugjenopprettelig. Jeg husker i 1. klasse på VGS, var en synspedagog på skolen for å observere hvordan jeg klarte meg som blind elev. Jeg måtte lese en engelsk tekst og oversette den. Jeg husker svært godt at jeg ikke visste hva «have to» betød. Spesialpedagogen skrev i rapporten sin om meg at engelskkunskapene mine var svake. Jeg skammet meg. I dag vet jeg at jeg ikke har grunn til å skamme meg. Det var ikke min skyld at jeg var dårlig i engelsk. Det var ikke jeg som ikke gjorde leksene mine. Jeg forsøkte så godt jeg kunne og folk ble oppgitt over meg når ordforrådet mitt var så lite.

Nøkkelord:

Epilepsi

I dag kl. 9.00 hadde jeg time til en lege på nevrologisk avdeling. Han oppsummerte anfallene mine. «Etter 5 anfall på et drøyt halvt år og etter de observasjonene som er gjort, er det ikke tvil om at du har epilepsi, selv om undersøkelsen med EEG i november var normale». Jeg svelget. Jeg hadde håpet det bare var tilfeldig, men visste vel innerst inne at 5 anfall hovedsakelig når jeg er stresset eller sliten, ikke bare kan være tilfeldig. Han økte Keppra opp til 500 mg x 2 dgl. «I noen tilfeller er det nok med én medisin, men i andre må vi til med en tilleggsmedisin». Han understreket viktigheten av å ta medisinene jevnlig til fast tid for at de skulle ha effekt. Jeg tok MR av hodet i en annen forbindelse høsten 2009, men nevrologen ville jeg skulle ta et nytt bilde om rimelig kort tid. Jeg fikk innkalling. Ny time til høsten.

Nøkkelord:

Har du bladet i punktskrift?

I dag fikk jeg en telefonoppringning fra en selger som ville selge meg et blad fra Foreldre og Barn med opptil 50% rabatt.
«Du kan få ett års abonnement for kun 399 kr.»
«OK. Har du bladet i punktskrift?»
«Punktskrift?»
«Ja, punktskrift. Blindeskrift.»
«Eh, vent litt så skal jeg høre med sjefen min ... Nei, beklager, det har vi ikke.»
«Nei, da tror jeg ikke at jeg er så interessert»
«Nei, det skjønner jeg da. Beklager forstyrrelsen.»

Det fungerer like bra hver gang noen vil selge meg bøker, blader, tidsskrift og aviser. En gang var det en som ville selge meg Store Norske Leksikon - det må bli et helt bibliotek med punktskriftspermer. Da er det både billigere og mer plassbesparende å slå opp på www.nsl.no.

Det var ikke drosjen ...

Jeg kan fortelle om noe pinlig som skjedde i går. Jeg sto og ventet på en drosje, og endelig komdrosjen. Jeg gikk bort til bilen, fant panseret og fulgte bilen til håndtaket til passasjersetet fremme .Vinduet ble rullet ned. "Venter du på drosje", noe jeg sa ja til, og da viste det seg at bilen jeg trodde var drosjen ikke var en drosje, men, skulle besøke husverten. Heldigvis at jeg gikk med hvit stokk, som gjør at slike tabber legitimeres.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Et hardt armlene i øyet

I går, når jeg bøyde meg ned for å ta opp et nett jeg skulle legge PC-en i, fikk jeg et hadt armlene rett inn i høyre øye. Det gjorde vondt og jeg holdt på å si noe stygt, men i dag gjør det egentlig mer vondt. Øyet mitt er rødt og det er helt ømt å ta lett på. Sikkert bare noen blodkar som er sprukket. Hvorfor akkurat dét øyet. Hadde det istedenfor vært det venstre øye, hadde det jo ikke gjort noe siden jeg bare har protese der. Nei, bare en ting å si, blinding :P

Nøkkelord:

Drøm og lavkarbo

I natt har jeg drømt og styret veldig på. Jeg drømte at jeg etter et kraftig epilepsianfall var blitt hentet på ambulansebåre og hadde et kraftig hukommelsestap. Jeg var lettet, men klam av svette, når jeg våknet og fant ut at det bare var en drøm. Når jeg våkner opp og vil huske drømmene mine, er det avgjørende at jeg ikke beveger på meg de første sekundene med normal bevissthet. Når jeg var barn og hadde mareritt, lærte jeg å vekke meg selv opp fra marerittene ved å riste på hodet. Fascinerende.

Jeg sto opp og spiste frokost. Fiberrik-knekkebrød med skinke, paprika og agurk. Har vært flink med lavkarbo denne uken, men litt for ofte dessert... I går fikk vi f.eks. stekt ørret med agurksalat (uten potet for min del). Jeg trodde maten ville bli kjedelig uten potet, ris, passta og brød, men jeg synes det går veldig bra. Jeg fryktet jeg ville savne ris, for jeg var så glad i ris, men nå går det greit. Noen skryter av blomkål-risen, men den synes jeg ikke høres god ut. Da tar jeg heller litt ekstra kokte grønnsaker. Jeg trodde også at jeg ville bli mindre mett og raskere sulten igjen, men det har ikke vært tilfelle. Jeg føler meg mett etter ett kjøttstykke og en del grønnsaker. Jeg som omtrent hadde daglig diaré, har det nå kun når jeg er svært (understreker svært) stresset. Drikker vann til frokost og Funlight-saft eller lettbrus til middag. Cola Zero inneholder 0 g KH mens den vanlige Colaen inneholder 10,6 g pr. 100 g. Jeg har tatt kopi av tabellen på Matvaretabellen.no og limet den inn i Notepad. Da er den enkel å lese og enkel å søke opp. Det er 1.305 matvarer i tabellen som er gjeldende fra 8. mars 2012.

Å spise som synshemmet

Det er ikke lett å være ungdom (tenåring) og blind eller sterkt svaksynt. Det er ikke lett å være forelder til en synshemmet. Mange ting som tas som en selvfølge for seende barn med sine foreldre, kan være en stor utfordring for en familie med et blindt eller sterkt svaksynt barn. Hvordan lærer man barnet å kle på seg og forstå viktigheten av å kle seg pent og se respektabel ut? Eller hvordan lærer man den unge tenåringen å spise pent med kniv og gaffel? For foreldre med seende barn, er det bare å vise og be barnet/ungdommen gjøre det samme. Den fremgangsmåten går ikke dersom det gjelder en synshemmet. Da må den synshemmede gjøre det selv. Mange foreldre til synshemmede sier «... men det er jo mye enklere at jeg deler opp maten...», men jeg vil ikke være den tenåringen som ikke kan spise pent med kkniv og gaffel ute på restaurant sammen med venner eller blivende kjæreste. Ville du?

Jeg var en gang innlagt på sykehus og det var fiskeboller til middag. Jeg fikk maten servert i en dyp skål hvor poteter og fiskeboller var pent delt i biter servert med en spiseskje. Jeg tok stille i mot og spiste min mat, men maten jeg hadde gledet meg til smakte ikke lenger godt. Sykepleieren hadde gjort det med en god tanke, men selv han forsto at det ble litt galt når han fikk det fortalt gjennom mitt ståsted.

Nøkkelord:

Vedtak på Duxbury fra NAV

I dag sa min far at jeg hadde fått brev fra NAV. Der fikk jeg innvilget Duxbury, som er et program som konverterer om vanlig skrift til punktskrift, men jeg hadde ikke fått innvilget opplæring eller hjelp til oppsett. Det mente NAV at de skulle klare selv. Det skal de sannelig få gjøre! Jeg trenger hjelp til oppsett av printeren og jeg vil vite hvordan jeg foretar en liggende utskrift. Det er NAV i sitt Ess. De innvilger hjelpemidler for millioner av kroner, men ingen opplæring. De mener å spare penger på å ikke kjøpe opplæring fra leverandøren fordi de mener å ha kompetanse på det selv, noe de gang etter gang klarer å motbevise. Dette skal bli gøy. Jeg skal mase for å få hjelpen raskt.

Nøkkelord:

Til Vest-Telemark

I dag sto jeg opp kl. 5.15 og pakket de siste tingene. To timer senere satt jeg og min kjære på bussen østover. Bussjåføren feiret nasjonaldagen med et lite flagg fremme hos seg. Over Kvamsskogen snødde det og snøen hadde lagt seg på bakken. En fin dag å reise på. Nesten ingen på bussen og på ferja var det kun bussen vår og tre biler. Etter 6 timer på bussen var vi fremme. Vel fremme fikk vi servert god laksemiddag. Denne bussturen er en liten utfordring å ta alene som blind. Denne gangen måtte vi bytte på Nordheimsund, Odda og Seljestad. Man merker det godt på servicenivået at det er dårligere service og mindre komfort der Skyss kjører fremfor når Telemark bilruter tar over.

Jaja... God 17. mai til alle!

Nøkkelord:

iPhone

Jeg har nå syslet med telefonen i omtrent en uke. Det er litt uvant måte å bruke telefonen på og min kjære ler av meg når mine utrenede fingre får litt rare stillinger for å kun ha én finger på skjermen når jeg enten skriver eller ser meg rundt. Har ikke funnet ut hvordan jeg beveger meg vannrett mens jeg står i et skrivefelt. Hittil har jeg måttet slette alt frem til feilen... Nej, ikke helt venn med den enda, men kan ikke gi opp en telefon til mer enn 5.000 kr. Jeg fortsetter å trene og trene og utvider horisonten min litt etter litt. Har bestemt meg for å skrive inn kontaktlisten min manuelt, for å få skrivetrening.

Nøkkelord:

Personlig assistent

Jeg bodde tre år i Kristiansand hvor hadde jeg personlig assistent ved jevne mellomrom. Hun stragte seg langt utover hva stillingen hennes tilsa. Når jeg flyttet til Bergen, hvor jeg ville forsøke meg uten assistent. Jeg fikk hjemmehjelp en gang i uken, men for den som har en tidvis røytende labrador var ikke dette nok. Jeg støvsuget så godt jeg kunne selv, men likevel opplevde jeg at min søster sveipet over gulvet for å få med seg alt. Jeg følte det ekkelt. Jeg hadde vedtak om støttekontakt, men de fant aldri noen til meg. Da jeg skulle bli samboer, satte min far foten ned. Når han flyttet litt på TV-en, var det helt sort av hundehår. Han tok bilder og vi fik kalt inn til et møte med kommunen. De ble forskrekket når de så bildene og sa at slik skulle det ikke være. Jeg søkte om personlig assistent igjen. Jeg fikk innvilget 14 timer.

Som assistent for meg i dag, er en jente på min egen alder. Hun gjør rent, rydder på kjøkkenet, ordner med klær, skifter på sengen, hjelper med å lese post etc. Når jeg hadde hund, kunne jeg sette henne til gå tur med Larissa. Jeg kan også ta henne med på kjøpesenter for å kjøpe nye klær, sko eller eller matvarer. Jeg har også mulighet for å ta med meg assistenten på reise, men her kommer det inn et tak på hvor mange timer man kan jobbe i løpet av en uke.

Personlig assistanse er en genial løsning som lar en leve et aktivt liv hjemme, på fritiden, på jobb osv.

Les mer på Uloba.no

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm