Lises virtuelle verden

I dag var min søster med samboer på besøk mens de samtidig var i Bergen. Koselig. Vi særverte en lakriste (som ikke smakte stort med lakris) og ostekake fra svigermor med sitronlokk. Vi satt og mimret litt fra barndommen. Det var en sommer mens min søster hadde Pelle kanin som var en brun dvergvedder. Det var på begynnelsen av 90-tallet når seilersko var populært. Jeg likte ikke å tråkke på gress og hoppet bort til min søsters seilersko. Da fikk jeg meg en overraskelse. Seilerskoen var ingen seilersko, men kaninen. Jeg ble bare stående i overraskelsehelt til min søster gjorde meg oppmerksom på at jeg faktisk sto på kaninen.

Videre snakket vi om fisking og om det var smertefult for fisken å bli hektet på en krok i munnen. Og hva med meitemarkene? Når jeg var liten og kom over en meitemarken, moret jeg meg med å dra de i to og se at begge endene fortsatt kravlet og beveget på seg. Jeg husker jeg en gang fanget en frosk og bygget hus til den med badebasseng - men neste morgen var frosken borte...

I dag har jeg vært på møtet i Områdeutvalget i Hordaland hvor jeg representerer Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Blindeforbund. Jeg hadde med meg After Eight ostekake. Den ble godt mottatt og folk forsynte seg flere ganger. «Jeg blir så imponert» sa en representant, og jeg sukket inni meg. Hvorfor skal man imponeres så mye bare fordi en blind klarer å bake en kake som er svært enkel å bake... Det mest utfordrende var pyntingen, men hva har man ikke sin kjære til...?

Jeg hadde planlagt å tå oppp kl. 4.30. Jeg ble vekket av min kjære 5.45. Drosjen kom om 15 minutter! Jeg spratt opp. Kledde raskt på meg. Pakket ammen PC (og glemte Pronto) og gikk ut til drosjen som hadde kommet 5 minutter før tiden. Puh, litt av en start på dagen! Nå sitter jeg på Flesland og venter på ombordstigning i fly om en time. Jeg møtte opp to timer før flyavgang pga. vekterstreiken, men med ledsager kunne vi snike i køen og vi var igjennom sikkerhetskontrollen uten kø.

I dag skal jeg på mitt første møte i Offentlig Utvalg for punktskrift (OUP). Jeg gleder meg. Sakslisten ser interessant ut. En av sakene er nasjonal punktskriftkonferanse hvor tema skal være layout i punktskriftsbøker. Møtet varer fra kl. 10.00-15.00. Mitt fly gikk opprinnelig kl. 17.00, og pga. vekterstreiken hadde ikke det gått. Jeg byttet derfor fly i går kveld til et fly som går 18.45. Jeg har med både lydbok og strikketøy, så noen nød skal jeg uansett ikke lide.

I dag har jeg brukt mye tid på å søke opp bøker. Først søkte jeg etter engelsk litteratur. Først hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, men de hadde ingen bøker produsert i punkt etter 2004. Deretter skrev jeg en e-post til biblioteket i England, og venter på svar. Krysser fingrene for at jeg kan få kjøpe en bok. Hvis jeg får, vil jeg låne boken «When rabbit howls» av Truddi Chase. Jeg har lest boken på norsk to eller tre ganger og synes den er bra. Jeg kom på Tal- och Punktskriftbiblioteket (TPBr i Sverige. Der fant jeg to titler som jeg spurte om jeg kunne få kjøpe. Da skulle jeg ha nok engelsk litteratur for en god stund. Jeg vil lese i punktskrift, for jeg er rett og slett ikke flink nok til å oppfatte nyansene i språket og hører ofte feil. Jeg utvider stadig ordforrådet mitt. Alle glosene skriver jeg over i punktskrift på papir og samler de i en perm. I læreboken «Stears 6», gjennomgår det ett gramatikkemne pr. kapittel og disse skriver jeg av og utbedrer etter hvert som jeg får mer kunnskap. Ja, jeg kan vel ikke si annet enn at jeg synes det er litt gøy å studere for meg selv. Da har jeg ingen prestasjonskrav til andre enn meg selv.

Er jeg bitter? Ja, kanskje litt. Og litt er mye for meg. Jeg er bitter på de lærerne som tok assistenten min ut av engelsktimene. Jeg fikk ikke fulgt ordentlig med og begynte raskt å henge etter. På ungdomsskolen var forskjellen på meg og mine medelever så stor at «skaden» var ugjenopprettelig. Jeg husker i 1. klasse på VGS, var en synspedagog på skolen for å observere hvordan jeg klarte meg som blind elev. Jeg måtte lese en engelsk tekst og oversette den. Jeg husker svært godt at jeg ikke visste hva «have to» betød. Spesialpedagogen skrev i rapporten sin om meg at engelskkunskapene mine var svake. Jeg skammet meg. I dag vet jeg at jeg ikke har grunn til å skamme meg. Det var ikke min skyld at jeg var dårlig i engelsk. Det var ikke jeg som ikke gjorde leksene mine. Jeg forsøkte så godt jeg kunne og folk ble oppgitt over meg når ordforrådet mitt var så lite.

I dag fikk jeg en telefonoppringning fra en selger som ville selge meg et blad fra Foreldre og Barn med opptil 50% rabatt.
«Du kan få ett års abonnement for kun 399 kr.»
«OK. Har du bladet i punktskrift?»
«Punktskrift?»
«Ja, punktskrift. Blindeskrift.»
«Eh, vent litt så skal jeg høre med sjefen min ... Nei, beklager, det har vi ikke.»
«Nei, da tror jeg ikke at jeg er så interessert»
«Nei, det skjønner jeg da. Beklager forstyrrelsen.»

Det fungerer like bra hver gang noen vil selge meg bøker, blader, tidsskrift og aviser. En gang var det en som ville selge meg Store Norske Leksikon - det må bli et helt bibliotek med punktskriftspermer. Da er det både billigere og mer plassbesparende å slå opp på www.nsl.no.

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

I natt har jeg drømt og styret veldig på. Jeg drømte at jeg etter et kraftig epilepsianfall var blitt hentet på ambulansebåre og hadde et kraftig hukommelsestap. Jeg var lettet, men klam av svette, når jeg våknet og fant ut at det bare var en drøm. Når jeg våkner opp og vil huske drømmene mine, er det avgjørende at jeg ikke beveger på meg de første sekundene med normal bevissthet. Når jeg var barn og hadde mareritt, lærte jeg å vekke meg selv opp fra marerittene ved å riste på hodet. Fascinerende.

Jeg sto opp og spiste frokost. Fiberrik-knekkebrød med skinke, paprika og agurk. Har vært flink med lavkarbo denne uken, men litt for ofte dessert... I går fikk vi f.eks. stekt ørret med agurksalat (uten potet for min del). Jeg trodde maten ville bli kjedelig uten potet, ris, passta og brød, men jeg synes det går veldig bra. Jeg fryktet jeg ville savne ris, for jeg var så glad i ris, men nå går det greit. Noen skryter av blomkål-risen, men den synes jeg ikke høres god ut. Da tar jeg heller litt ekstra kokte grønnsaker. Jeg trodde også at jeg ville bli mindre mett og raskere sulten igjen, men det har ikke vært tilfelle. Jeg føler meg mett etter ett kjøttstykke og en del grønnsaker. Jeg som omtrent hadde daglig diaré, har det nå kun når jeg er svært (understreker svært) stresset. Drikker vann til frokost og Funlight-saft eller lettbrus til middag. Cola Zero inneholder 0 g KH mens den vanlige Colaen inneholder 10,6 g pr. 100 g. Jeg har tatt kopi av tabellen på Matvaretabellen.no og limet den inn i Notepad. Da er den enkel å lese og enkel å søke opp. Det er 1.305 matvarer i tabellen som er gjeldende fra 8. mars 2012.

I dag sa min far at jeg hadde fått brev fra NAV. Der fikk jeg innvilget Duxbury, som er et program som konverterer om vanlig skrift til punktskrift, men jeg hadde ikke fått innvilget opplæring eller hjelp til oppsett. Det mente NAV at de skulle klare selv. Det skal de sannelig få gjøre! Jeg trenger hjelp til oppsett av printeren og jeg vil vite hvordan jeg foretar en liggende utskrift. Det er NAV i sitt Ess. De innvilger hjelpemidler for millioner av kroner, men ingen opplæring. De mener å spare penger på å ikke kjøpe opplæring fra leverandøren fordi de mener å ha kompetanse på det selv, noe de gang etter gang klarer å motbevise. Dette skal bli gøy. Jeg skal mase for å få hjelpen raskt.

Jeg har nå syslet med telefonen i omtrent en uke. Det er litt uvant måte å bruke telefonen på og min kjære ler av meg når mine utrenede fingre får litt rare stillinger for å kun ha én finger på skjermen når jeg enten skriver eller ser meg rundt. Har ikke funnet ut hvordan jeg beveger meg vannrett mens jeg står i et skrivefelt. Hittil har jeg måttet slette alt frem til feilen... Nej, ikke helt venn med den enda, men kan ikke gi opp en telefon til mer enn 5.000 kr. Jeg fortsetter å trene og trene og utvider horisonten min litt etter litt. Har bestemt meg for å skrive inn kontaktlisten min manuelt, for å få skrivetrening.