Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Minimagetesten dag nr. 3 - Moset kost

I dag er jeg på dag nr. 3 på «minimagetesten» som består av moset mat - det er jo rene luksusn hva utvalget av mat angår! Jeg har ikke fått i meg alle måltidene jeg burde i dag heller, men det får jeg la passere. Jeg har oppdaget enda en positiv respons på «minimagetesten»: Jeg blir mett av mindre porsjoner. I dag spiste jeg to små, tynne pannekaker og ble litt for mett enn det jeg egentlig skal bli på «minimagetesten». Pannekaker er kanskje ikke moset mat, men jeg tygget den godt før den gled ned i svelget. Det er viktig å få i seg proteinrik mat under «minimagetesten» og hva med det i pannekaker? Jo, jeg hadde oppi 2 dl proteinpulver.

Dag 3 - Myk/most protein:
Anbefalt protein: Tunfisk eller laks, blandet med sitron og krydret med salt og pepper. Egg, kokt eller stekt, omelett eller eggerøre, krydret med salt, pepper og kanskje salsa? Fersk myk fisk, som makrell i tomat. Dette starter deg med myk/most protein.
Mål opp porsjonene dine til 1 kopp, eller 120 - 180 ml. og spis kun til du er mett, ikke overmett.
Husk; ikke drikk vann eller annen drikke før det har gått 30 min. før og etter måltidet, og ikke drikke under måltidet. Denne testen hjelper oss å komme tilbake til sånn som vi hadde det rett etter operasjonen, og drikke til måltidene vil hindre deg i å få «føling med minimagen». Hvis du har behov for å tilsette rømme, majones el.l. til fiskemåltidet ditt, hold det på et minimum!
En av grunnene til at vi mister metthetsfølelsen vi hadde rett etter operasjonen, er at vi spiser såkalte «glide-mat», som er mat som er altfor bløt, og som ikke holder seg i minimagen lenge, men glir gjennom og rett ned i tynntarmen, og dermed oppleves det ikke noen metthetsfølelse siden maten ikke blir liggende.

Eksempler på moset kost:

  • Eggerøre
  • Kokt egg
  • Laks
  • Fiskepudding
  • Fiskegrateng
  • Fiskekaker
  • Pølser
  • Kokte grønnsaker
  • Potetmos
  • Kjøttkake/kjøttbolle
  • Lapskaus
  • Tomat og agurk
  • Banan

Dessert på moset:

  • Hermetisk frukt
  • Bær
  • Fromasj
  • Iskrem
  • Pudding
  • Gelé

En dag på kjøkkenet

I går forsøkte jeg meg på å lage ovnspannekake. I tillegg til bacon, hadde jeg også oppi tre middagspølser (kylling og kalkun) som jeg måtte få brukt opp. Flex fikk den siste pølsen som han slukte gladelig i seg. Ovnspannekaken falt nok ikke helt i smak hverken hos samboeren min eller meg (jeg smakte på en bit på størrelse med to erter siden jeg går på «minimagetesten»), men nå er den i hvert fall prøvd. Det jeg likte med den, var den salte smaken som baconbitene ga.

I dag hadde vi pannekaker fra Gerd til middag. Planen var egentlig å ha fiskegryte, men smerter i høyre setemuskel satte en stopper for det. Det får bli morgendagens middag. I tillegg til torsk (fisken er valgfri), er det også gulrøtter, brokkoli, purre og sjalottløk. Jeg skal også ha i en rød paprika. Gryten er laget med matfløte og crème fraîche og det gjenstår å se om den blir kremet og god. Endelig skal jeg få bruke fiskekrydderet jeg kjøpte på teaAndcoffee.no og jeg kommer til å bruke hvit pepper istedenfor svart pepper siden jeg synes hvit pepper gir en bedre smak.

I ettermiddag laget jeg et egenkomponert nøtte- og frøbrød som inneholder rugmel, frø og nøtter. Samboeren min ønsket seg et brød som metter og da er nøtter tingen som holder deg mett lenge.

Nøkkelord:

Minimagetesten dag nr. 2 - Flytende kost

I dag har jeg gjennomført dag nr. 2 av «minimagetesten». Jeg har ikke hatt mulighet til å spise så ofte som jeg burde. Det bør være 6-7 måltider, men jeg fikk kun i meg 4 måltider (hvorav to var hovedmåltider). Hovedmåltidene bestod av næringsdrikk og Toros rett i koppen blomkålsuppe. Til mellommåltid spiste jeg 1/3 beger vaniljekesam og ett beger 0% Yoplait 0% yoghurt. Vekten står fortsatt uendret.

Hva jeg kan spise på flytende kost kan eksempelvis være:

    Suppe
  • Smoothie
  • Yoghurt
  • Kesam
  • Biola
  • Kakao
  • Styrk sjokolademelk
  • Semulegrøt/fløyelsgrøt
  • Iskrem/saftis
  • Eggedosis

Jeg har fått et nytt ønsket resultat: Jeg blir sulten igjen ca. hver 3. time. Jeg har ikke vært like flink til å spise ofte nok og kroppen har i det siste gått på sparepluss, men det ser nå ut til å være på «bedringens vei». Nå gjelder det bare å fortsette å spise noe når jeg kjenner meg litt sulten - små og hyppige måltider er mantraet.

Nettbutikken hos Tea & Coffee

En nettbutikk jeg har handlet fra flere ganger, er butikken Tea & Coffee hvor de selger, som det fremgår av navnet, te og kaffe, men også noe kjøkkenutstyr, kvalitetssjokolade og annet godt å spise eller bruke i matlagingen.

Noe samboeren min bruker ofte, er teposene til kanne og kopp der du putter te i løsvekt, som du vanligvis ville hatt i en teklyper, og som da fungerer som en vanlig tepose du får kjøpt i vanlige butikker. Jeg har ikke stort greie på te, jeg drikker ikke te selv, men noen typer te jeg kan gjenkjenne hos de, er svart te, grønn tre og fruktte. Det høres også svært eksotisk ut med aromatisert svart te og aromatisert grønn te, men det spørs om den bare lukter ekstra innbydende - det må noen te-drikkende stå for svaret på.

Jeg drikker heller ikke kaffe, men de har et stort utvalg av kaffe, som f.eks. arabica kaffe, espresso kaffe og aromatisert kaffe. De har også en type kaffe jeg ikke forstår stort av, som de kaller for grønn kafaffe. Det står ikke stort om hva grønn kaffe egentlig er, men under grønn espresso står det: «Egner seg å brenne medium til mørkbrent» - og det sier meg, ikke-drikkende kaffeelsker, heller lite. Jeg forstår ikke engang om den skal brukes i kaffetrakter eller ikke... En kaffe jeg kanskje vil tro kan smake godt ut fra navnet, selv om jeg heller ikke drikker noe med alkoholsmak, er aromatiserte kaffen Irish cream. Om jeg skulle vende meg til å drikke kaffe-noe jeg ikke har tenkt å gjøre - hadde jeg nok tatt en myk start med choco vanilje: «Kaffe tilsatt sjokolade og vaniljesmak.

Noe samboeren min er glad i, er eggelikørkuler, cognackuler og mørke mokkabønner. Både eggelikørkulene og cognackulene får han ha i fred og det samme med de mørke mokkabønnene; jeg liker ikke mørk sjokolade (dvs. mer enn 45%) og du kan spørre deg hva jeg egentlig liker? - Ikke te, kaffe eller kuler...

Det er én ting jeg er svak for: myke karameller. Det er heller ikke å forakte å putte Berlingots Bretons i munnen som har en smak av solbær, sitron, jordbær, appelsin og mint. Noe som er svært godt, er deres kakao med appelsinsmak. Det smaker som disse appelsinene som Freia selger til jul og påske med appelsinsmak, bare at kakaoen selvsagt er flytende og varm.

Jeg kjøpte en gang 3 kg-pose av Valrhona Jivara (40%) til bruk i baking av kaker i røre og glasur. Når jeg skulle bruke litt av den 3 kg store pakningen, var det kun 600 g igjen. Da hadde noen, og blikket falt på den personen jeg deler leilighet med, gått og forsynt seg, Litt og litt hadde blitt til nærmere 2,5 kg. Etter det har jeg ikke hatt dette i hus...

Nøkkelord:

Minimagetesten dag nr. 1 - Flytende kost

I går gjennomførte jeg dag nr. 1 av «minimagetesten». Det gikk egentlig overraskende greit. På kvelden fikk jeg litt hodepine, men det var alt. I dag er jeg i gang med dag nr. 2 og min erfaring er den samme som flere andre kan fortelle om: Jeg får økt energi. Jeg ble fort sulten i går, men i dag har dette roet seg ned betraktelig. I dag har jeg ikke hatt mulighet til å spise så hyppig som jeg burde, men jeg har prioritert hovedmåltider og det føles som at næringsinntaket har vært tilstrekkelig. Om informasjonen om «minimagetesten» på dag nr. 1 og 2 hvor man skal ha flytende kost, står det:

De første to dagene skal du kun ha flytende kost. Du kan drikke så mange lavkarbo shaker som er nødvendig for å holde sulten under kontroll. I tillegg bør du drikke minst 6-8 glass vann hver dag. Hensikten med kun å drikke disse første 2 dagene, er å bryte vanen med snacks og småspising, og karbo-vaner. I tillegg vil disse to Flytende kost dagene arbeide med å rense systemet og klargjøre for de etterfølgende tre dagene. Forsøk å redusere koffein inntaket også, men ikke stopp tvert, ellers vil du kunne føle deg syk og frustrert, og kanskje miste motivasjonen til å fortsette med 5 dagers minimagetesten.

I går spiste jeg:

  • Frokost kl. 12.00: 200 ml næringstrikk (300 kcal)
  • Mellommåltid kl. 15.00: Ett beger yoghurt (130 kcal)
  • Middag kl. 18.00: Næringsdrikk (300 kcal)
  • Mellommåltid kl. 21.00: Ett yoghurtbeger (130 kcal)
  • Vektreduksjon: 0,0 kg

Startskuddet er gått av: Minimagetesten

I dag har jeg begynt på «minimagetesten». Det går ut på at jeg tar en «omstart» på magen etter gastric sleeve-operasjonen som jeg tok i september 2013. Målet er at magen skal omstilles til å få følelsen av å bli mett som den ble 2-3 måneder etter operasjonen og ifølge de som har tatt den, blir søtsuget borte og man bryter ut av et uheldig mønster med småspising. Det er også en test på om magesekken har utvidet seg etter operasjonen. Min magesekk har nok utvidet seg noe, men jeg får ikke ned mer enn 2 dl mengde enten det er av vått eller tørt. Dette varierer noe fra dag til dag. Under «minimagetesten» skal man ikke spise mer enn at man akkurat føler seg mett og i maksimalt 15 minutter. Maten bør inntas med teskje eller kakegaffel for å sørge for å få i seg små munnfuller. Dette kan være et tips man kan ta med seg i hverdagen ellers når man lever et liv som vektoperert. Det er bra for alle å spise langsomt. Man skal spise 6-7 måltider i løpet av dagen hvor tre av de er hovedmåltider. Man skal også føre dagbok over hva man spiser og på hvilket klokkeslett.

«Minimagetesten» varer i 5 dager hvor to dager er på flytende kost, to dager er på most kost og den siste dagen skal jeg over på vanlig mat. Dette var den dietten man Måtte følge i hhv. to og tre uker etter at man ble operert. Om man ønsker en vektreduksjon kan man følge dietten som like lenge som det man gjorde etter operasjonen.

«Minimagetesten» er noe omstridt. Enkelte mener at den ikke har noe for seg, f.eks. Aleris (klinikk som bl.a. utfører vektoperasjoner), men jeg har lest at flere vektopererte har god nytte av den. Jeg velger å høre på de som selv kjenner vektoperasjonen og «minimagetesten» på kroppen. Nå vil jeg se om den virkelig har noe for seg.

Litt tanker om barneoppdragelse

I dag har jeg lest to tankevekkende artikler med to helt forskjellige holdninger til hvordan barn skal behandles og oppdras. I artikkelen til Malin Meekatt Birgersson «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn» og hun sier bl.a. med litt ironi i tonen: «Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.»

Først må jeg få lov til å understreke med tykk tusj at jeg er ingen barnepedagog, men jeg har gjort meg opp noen tanker etter å ha lest litt pedagogikk, interessert meg for barneoppdragelse og jobbet tett på førerhunder i 16 år. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke parallellene mellom hunder og barn for sterkt, men jeg vet, både på meg selv og når jeg ser responsen på hundene mine, at positiv respons, har mye større virkning enn negative tilbakemeldinger og korreks. Slik er det også med oss mennesker. Når vi får gode og positive tilbakemeldinger på det vi gjør, får vi lyst til å fortsette med det vi gjør og vi ønsker å gjøre det bedre. Barn trenger å få veiledning om hvordan de f.eks. skal oppføre seg ovenfor og blant andre barn og voksne, men det er stor forskjell på hvilket resultat man får om man enten gir positiv eller negativ tilbakemelding.

På 1980-tallet ble det utgitt en bok med en talende tittel for hvilket syn som rådet av synet på hundeoppdragelse på den tiden; «Du er sjefen» av Geir R. Nordenstam, som handler om at hunder skal tuktes og straffes til lydighet. Resultatet var at man fikk en hund som gjorde slik du ba den om å gjøre, men du fikk også en redd og usikker hund. Det samme gjelder også barn. Likevel, alt med måte. Det skal være lov å si «nei» til både hunder og barn, og noen ganger må vi korrigere de. Det er, heldigvis, hverken lov til å slå hunder eller barn, men vi kan snakke med de. Vi kan si «nei» til førerhunden om den ikke stopper for en kant, ta den tilbake, slå lett på kanten med stokken og si «passe på» og la den forsøke på nytt. Alle må få en ny sjanse og vise om de har forstått eller ikke.

Birgersson kommer med følgende eksempel: «Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit?»

Når et barn sier noe så uforskammet til sin mamma, må barnet få beskjed om at slik snakker vi ikke. Det handler om å lære å ha respekt for andre. Om hun sa det slik hun beskrev her og det ikke ble gjort med høy, men bestemt, stemme synes jeg hun gjorde det på en god måte. Barn har oftest svært god hørsel og det er ikke nødvendig å rope til dem. Jeg mener at det beste er å være bestemt og konsekvent. Og igjen, det gjelder også for hunder. Da vet barn og hunder hva de skal og ikke skal gjøre og de vet hvilke rammer de har å forholde seg innenfor. Flex vet at når det ringer på døren, skal han gå på plassen sin og ikke komme og hilse på besøket før jeg sier «vær så god». Dette vet han fordi jeg har vært konsekvent og gjort det slik siden den dagen han flyttet inn hos meg.

Videre skriver Birgersson: «Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje... i et par minutter. Men den kommer tilbake.» Jeg tror, som henne, at kjærligheten ikke forsvinner og barn har godt av grenser, men om grensene settes slik at barnet blir redd, har man ikke «kjærlighet» slik jeg tenker på den, men et nært og usikkert bånd fordi barn alltid er lojale overfor sine foreldre sine nesten uansett hva de gjør mot dem. Husk på hunden som ble redd og usikker...

Og videre leser jeg i artikkelen «Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn» hvor Håvard Tjora blir intervjuet. Som kontrast til Birgersson sier han følgende: «Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig. Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.»

Og han sier det jeg var inne på tidligere, at vi har alle behov for å få positiv tilbakemelding på det vi gjør: «Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!» Når jeg underviser i punktskrift på Blindeforbundets rehabiliteringskurs bruker jeg positive tilbakemeldinger bevisst. Hele tiden under selve lesningen og om det er en gruppe som kommer mye lengre enn de andre, kan jeg selv om det kanskje ikke er helt pedagogisk riktig, si at «dere er den gruppen som har kommet lengst.» Da viser det seg at det skaper en positiv «konkurranse» blant deltakerne og iveren og interessen øker.

Og til sist, som et lite svar på morens tilbakemelding på den uforskammede gutten: « Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.» Ja, svaret er innlysende i de fleste tilfeller, men i eksempelet til Birgersson mener jeg at det er riktig å snakke til barnet selv om andre hører på; det er viktig at de andre barna til stede også skal få vite at dette ikke er grei adferd.

Og, vi kan jo også ha regelen som en venn på Facebook kom med: Å tørre å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som
publikum.

Nøkkelord:

Noe fornuftig å finne på Facebook

Det er ikke så ofte at det er noe fornuftig på Facebook å lese når det kommer til statusoppdateringer, men i dag kom jeg over en interessant diskusjon til en person som delte artikkelen til VG, «Ble nektet adgang på Brimifjellstugu», og som jeg kommenterte på bloggen «En god venn og hjelper. Flere nettaviser åpner for kommentarer på artikler og det er utrolig, og skammelig, hva folk får seg til å skrive. Det er trygt å sitte bak skjermen og et tastatur å ytre sine meninger når man ikke må stå ansikt til ansikt med personen man snakker til eller om. På Facebook skriver en person som er førerhundbruker:

«En god tanke jeg forsøker å holde på, når jeg skriver på kommentarfelt er at jeg
skulle turt å si det samme høyt på bussen ansikt til ansikt med diskusjonspartneren med mange som publikum. Mener jeg at jeg ikke kunne det, bør jeg se på formuleringen før den postes. Har sikkert ofte nok skrevet feil ting likevel, men tror det er en god leveregel for å moderere seg selv. Lett å bli trygg bak tastaturet og bli revet med i diskusjonen.»

En annen førerhundbruker beskriver en kommentar i et kommentarfelt slik: « Jeg leste det, og jeg ble helt sjokkert, da en kar sier at førerhunden må ligge et sted Unna og den kunne slikke seg i ræva og så gå og ta mat fra andre gjester... og det ville være så uhygienisk... Hva feiler det egentlig folk her i landet??»

Ja, det kan han sannelig spørre seg om! Jeg har sett de samme tendenser på diskusjonsforum hvor man kan skrive som Anonym Bruker, dvs. at det står «AnonymBruker», og ikke det valgte brukernavnet. Som Anonym Bruker er det ingen som kan gjenkjenne deg så sant det ikke er noen brukere på forumet som bruker altfor mye tid der og som gjenkjenner skrivestil og skrivefeil.

Nøkkelord:

Vaffelsteking

I dag laget jeg vafler (med surmelk). Jeg fikk et tips av svigermor om å ha litt vann i røren for å få sprø vafler. Dette merket jeg imidlertid ingenting av, men vaflene ble gode likevel.

Jeg har et vaffeljern som piper når vaffelen er ferdig. Jeg stiller inn på forhånd hvor godt stekt jeg ønsker å ha vaffelen. Den har 5 trinn og jeg har funnet ut at trinn nr. 3 gir perfekte vafler. Jeg kan fint steke vafler selv, men siden jeg i dag var bedagelig anlagt av meg, valgte jeg å få hjelp av assistenten min. Det er lett å søle uten syn og jeg synes det kan være litt utfordrende å skulle få vaffelen ut av jernet, spesielt om den setter seg fast i lokket. Det er dessuten varmt... Men ikke umulig.

På et rehabiliteringskurs, på ADL-kjøkkenet, hjalp jeg en kursdeltaker med å steke vafler. H*n var svaksynt og gjorde alt det praktiske arbeidet selv, men h*n begynte å bli litt preget av alderdom og fått litt dårlig minne og dårlig hørsel. Jeg måtte fortelle deltakeren om hva h*n nylig hadde gjort og jeg måtte si ifra når jernet hadde pepet, for det hørte h*n ikke selv. Men vi var et godt arbeidsteam og hadde det koselig sammen der vi sto og stekte vafler til resten av kurset i nærmere en time. Vaflene ble gode.

Nøkkelord:

Kyllingsalat

I dag hadde vi kyllingsalat til middag. I den, foruten kylling og vanlige salatingredienser, hadde jeg oppi eple og druer. Det er flere år siden jeg laget kyllingsalat. Jeg er egentlig veldig glad i det, men jeg tror faktisk ikke jeg selv har laget det siden jeg bodde alene, dvs. mer enn 10 år siden. Den smakte jo desto bedre...

Igjen har jeg god nytte av Nizer Dizer-en min. Da går det fort som en lek å kutte opp agurk og paprika. Jeg trenger kun å kutte opp agurken i skiver og rense paprikaen og kutte den opp i større biter før jeg kutter den i firkanter med Nizer Dizer-en. I tillegg til salaten, stekte vi også en hvitløksbagett. Det var en god middag på en varm dag i Bergen. Det er gjerne ikke så godt med varm middag på varme dager. Det ble såpass mye salat at det rekker til både frokost og middag i morgen.

Nøkkelord:

Lesing av punktskriftsbøker

De fire siste ukene har jeg lest ca. 1.000 sider i punktskrift. Det tror jeg må være personlig rekord. Jeg ble ferdig med «Mammas svik» og nå er jeg midt i «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Jeg synes det er behagelig å sitte i stillheten, i ro og fred, og lese nedover en side linje for linje, side etter side. Det er blitt min beroligende medisin. Når jeg skal roe helt ned, f.eks. før jeg skal legge meg til å sove, leser jeg noen sider i punktskriftsboken.

Jeg bestiller stort sett punktskriftsbøker som er produsert fra 2010 og senere. I 2010 gjorde Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) om på sin produksjon slik at de nå trykkes i engangseksemplar som skal kastes når boken er ferdiglest. Samboeren min sier: «Jeg vet i hvert fall hvem som fyller opp pappdunkene her i sameiet». Boken kommer i to og to hefter som leveres direkte i postkassen. Bøker som er produsert før 2010 ble engangstrykket og bøkene ble sendt i «bombekofferter» som måtte hentes på postkontoret.

Jeg og samboeren min sier med et humoristisk smil, kanskje med en dårlig form for humor, at de blir sendt i bombekoffert. Det er en sort kvadratisk kasse med metallbelagte kanter. Vi spøker med at vi burde forlate en slik kasse på Flesland og gjerne med et tikkende korttidsur inni. Jeg understreker: Dette er en spøk fra vår side som ikke vil bli satt ut i live annet enn i vår egen fantasi.

Nøkkelord:

Bok av Jørn Lier Horst

Nå leser jeg boken «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Forlaget skriver følgende om boken:

«En avkappet venstrefot i joggesko skylles opp på stranden i Stavern rundt midtsommer. Så en til. Og enda en. Til sammen fire venstreføtter i løpet av én sommeruke. Politiførstebetjent William Wisting møter alltid nye saker med en indre forventning om hvor etterforskningen vil føre ham. Denne saken skal få ham til å sette spørsmålstegn ved grunnleggende forutsetninger for sitt eget politiarbeid. Mysteriet han skal løse rommer dømte drapsmenn, mennesker som forsvinner sporløst og en mengde uregistrerte våpen.»

Det jeg liker med Jørn Lier Horsts bøker, er at han går rett på sak. Han bruker ikke flere kapitler på å sette leseren inn i saken. I Horsts bøker bringes leseren midt i saken i 1. kapittel. En forfatter som bruker flere kapitler på sette leseren inn i saken, er Mary Higgins Clark - det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til, men når man først har lidd seg igjennom de første 4-6 kapitlene, er hennes bøker gode.

Nøkkelord:

Pensum på ungdomsskolen i punktskrift

Jeg skrev 6. juli om Ola som ikke får skolepensum i punktskrift. Nå kan NRK fortelle at politikerne reagerer: – Dette er en dårlig start på ungdomsskolen for denne gutten, hvis han ikke har de samme læremidlene som de andre har. Dette skulle være på plass, også for han fra skolestart. (Kathrine Kleveland, SP). Og videre: Når han stiller med et «drawback» fra start av ved at han ikke kan se, så burde hvert fall han være den som har alle lærebøkene og hjelpemidlene klare til start, så dette holder ikke, svarer Kleveland.

Gruppearbeid i et klasserom skjer gjerne samlet rundt en elevs pult. Det å hele tiden måtte være den eleven som medelever må samles rundt, kan være uheldig. Når elever kun har lærebøker i Word-format, er man avhengig av PC og selv om man har en bærbar PC, skiller man seg ut sammenliknet om man har en fysisk bok i punktskrift. Som synshemmet har man, dessverre, ikke den høyeste stjernen i klassen og kan sees på som en byrde å jobbe sammen med. Slik bør det ikke være.

Lozan Balisany (AP) understreker dette jeg nevner her: Hun synes det er viktig at eleven føler skolen som en inkluderende arena for å lære mest mulig, og at det skjer med de riktige læremidlene.

Thomas R. Haugen, som selv er blind, har skrevet boken "På innsiden av et litt annerledes liv" skriver litt om det å skille seg ut som synshemmet: "Mye av barndommen brukes på skolen. For sterkt svaksynte og blinde barn, kan dette bety nok en arena der de til tider blir skilt ut fra resten av barna. Kanskje må de tas ut av klassen for å få en til en-undervisning. Ofte må tekniske hjelpemidler på plass eller den synshemmede eleven må ha egen støttelærer." Dessverre fører dette til en negativ spiral som i verste fall kan føre til mobbing og utestenging fra det sosiale: : "En ny kartlegging av blinde og svaksynte barn, viser at omlag 40% opplever at de blir mobbet pga. sitt synstap og de aller fleste føler seg annerledes og utenfor (5). Det kan få konsekvenser for resten av oppveksten og livet videre."

Nøkkelen og utfordringene i å oppfylle disse forventningene for mange unge og blinde og svaksynte ligger i å henge med på de sosiale arenaene. Etter hvert som man blir eldre blir dette bare viktigere. Eksempler er fotball og annen type trening, moped og bilkjøring, dans, shopping, fester og turer på byen, (9) og deltidsjobber. Det er lett å forstå at disse aktivitetene er utfordrende som svaksynt og noen av de er umulig som blind. Og han fortsetter: "Likevel vet jeg av både personlig erfaring erfaring fra andre synshemmede, at det er vanskelig å delta på lik linje som andre. Det handler blant annet om at mange blinde ikke har hatt et velfungerende nettverk i barndommen og derfor ikke blir inkludert.

Dette er synd, men dessverre virkeligheten for mange.

Men for å komme tilbake til punktskrift og pensum i punktskrift, sier Statped at alle elever får bøkene produsert i Word-format: "Blinde og sterkt svaksynte leser med hendene. Med en punktskriftbok kan de gå opp og ned på en side og få oversikt på samme måte som når du leser med øynene. Med en leselist ser du bare 40 tegn, en halv linje med tekst, om gangen."

Jeg synes at avdelingsleder, Mathisen, kommer med en dårlig unnskyldning, for dette bør Statped kunne kalkulere ut fra hvor mange elever de har produsert punktskriftsbøker til tidligere skoleår: "Det er uvanlig at ungdomsskoleelever bestiller så mange punktskriftbøker. Dermed blir det en utfordring å få laget alle bøkene på papir, sier Mathiassen." Dette understreker far til Ola: "– Statped burde være i forkant og være i dialog med skolen. De visste jo at Ola har hatt punktskriftbøker gjennom hele barneskolen, og da er det mulig å planlegge at han skal ha det også på ungdomsskolen."

Jeg er alene hjemme

Denne uken er Flex og jeg alene hjemme. I går dro samboeren min med bussen til foreldrene sine og skal være der til fredag. Jeg valgte å ikke bli med siden jeg har en avtale på tirsdag 25. juli som jeg bør forberede meg litt til og jeg synes det ble mye reising, 6 timer med buss én vei, for å være på ferie i 6 dager. Hadde jeg visst at vi skulle tilbake allerede på fredag, kunne jeg blitt med, men opprinnelig var planen å dra hjem igjen på søndag. Men, jeg skal innrømme med litt nedslått blikk, at jeg synes det er litt godt å ha heimen for meg selv. Middagslagingen tar jeg svært lett på denne uken. Det har stort sett gått i nudler og Fjordland. Jeg må smile litt av meg selv også; jeg kan lage middager fra bunnen av, men å lage i stand nudler måtte samboeren min vise meg hvordan jeg gjorde. Men, nå er jeg blitt flink til å lage nudler og kan stille i mesterklassen i «nuddellaging» i NM.

Jeg nevnte på Fjordland. Det hender i blant at vi tar en lettvint middag. Mine favoritter har vært fiskeboller og kyllingrettene deres, men for tre ukers tid siden smakte jeg på svinesteiken deres og den var svært god, og kan anbefales. En gang forsøkte jeg Fjordlands fårikål, det jeg er så glad i, men den var trauste saker. Kålen var slapp og kjøttet var smakløst. Det beste i den retten var potetene og potetene til Fjordland pleier vanligvis ikke å være noe å rope hurra for...

Nøkkelord:

Jeg leser videre i "Mammas svik"

Jeg leser videre i «Mammas svik». Det er tydelig at hun ser på seg selv som et offer, men samtidig en «vellykket overlever» (eller «løvetannbarn»). Hun forteller hvor motarbeidet hun har blitt av familien og barnevernet fra første stund, men demper ned sine egne feiltrinn som rusmisbruk, prostitusjon, selvskading, ingen skolegang å vise til, inkassogjeld på 100.000 kr., kortvarige og mange kjæresteforhold osv. Men, samtidig er hun en overlever som får seg sertifikat, hund og leilighet, men er fullstendig avhengig av praktisk hjelp fra tilfeldige mennesker hun har møtt i livet som har tatt henne under sine vinger. Hun skriver et sted i boken at hun har klart seg bedre enn en venninne hun ble kjent med på ungdomshjemmet som «er i psykiatrien», men hun selv hadde også vært i psykiatrien om hun ikke hadde møtt disse englene i livet sitt. Så ja, hun har klart seg bedre, men ikke uten betydelig hjelp. Hun er svært opptatt av at hun er blitt feildiagnostisert med aspergers syndrom, men et sted «unnskylder» hun sin hjelpeløshet med at hun har et funksjonsnivå som en 13-åring når hun er 18 år.

Nå har jeg kommet til stedet i boken hvor avhøret av Eline blir omtalt. Der gjengis litt av avhøret og jeg reagerer litt på hvordan hun blir spurt ut. Jeg mener at politiet stiller ledende spørsmål. Jeg trodde ikke det var tillat. Jeg vet at i avhør av barn er man veldig bevisst på å stille åpne spørsmål og ikke ledende spørsmål. Forsøke å få barnet til å fortelle mest mulig av seg selv. Jeg har siden jeg var 16 år, sittet i ulike verv i organisasjoner og selv på årsmøter og landsmøter skal man ikke stille ledende spørsmål. Eline fikk bl.a. spørsmålene:

  • «Har moren din noen gang tatt på deg?»
  • «har moren din kysset deg? Med tungen?»
  • «har hun brukt tungen andre steder på kroppen din?»
  • «har moren din noen gang tatt på brystene dine?»
  • «har hun brukt fingrene?»
  • «tidligere stefar, har han tatt på deg?» og
  • «har han penetrert deg?»

Her er det bare å svare ja eller nei, men politikvinnen kommer vel og merke med oppfølgende spørsmål, men først etter et bekreftende svar.

Nøkkelord:

For tidlig fødsel er farligere enn først antatt

Jeg ble født 12 uker for tidlig og veide under 1 kg. Det var pga. oksygenet i kuvøsen at jeg fikk synshemningen (ROP) og nevrologene tror epilepsien kommer fra den premature fødselen.

I dag kom jeg over artikkelen «For tidlig fødsel farligere enn først antatt» i Aftenposten fra 2011. Mer enn 4.000 barn i Norge blir født for tidlig og de fleste som er født inntil 4 måneder før tiden overlever takket være godt medisinsk utstyr. Likevel, de minste barna som overlever har størst risiko for å pådra seg fysiske og kognitive funksjonsvansker.

Ifølge artikkelen ble det gjort en undersøkelse på 900.000 barn født i perioden 1967-1983 og den viste for meg noe oppsiktsvekkende at friske for tidlig fødte barn fikk større problemer som voksne:

  • Færre er gifte eller samboende
  • Færre har høyere utdannelse
  • Færre har høyere lønn
  • Flere er avhengige av sosialstønad
  • Flere går på uføretrygd

Men, det står i artikkelen: »«Han sier likevel at sammenhengen mellom prematuritet og sosiale problemer er mindre enn sammenhengen mellom for tidlig fødte og funksjonshemninger.» Det kommer ikke frem hvor mange prosent av de som er listet opp har en funksjonshemning eller ikke. Andelen funksjonshemmede som mottar uføretrygd er høyere enn befolkningen ellers. Ikke kun pga. funksjonshemningen, men fordi det er vanskeligere for funksjonshemmede, på tross av høy utdanning, å komme inn i arbeidslivet.

Nøkkelord:

Handle i nettbutikk

I dag så jeg meg rundt på nettsiden slikkepott.no hvor jeg kjøpte noen ting. Jeg har lenge sett etter en langpanne med høy kant og der fant jeg en på 27, cm x 37,5 cm og som er 7,5 cm dyp. Det fantes noen som var 10 cm dype også, men disse var mindre i breddene.

Det er aldri lurt å slippe meg løs i en nettbutikk med bakeutstyr. Jeg kjøpte også noen muffinsformer i ulike størrelser, bl.a. små av folie som jeg liker å bruke når jeg skal lage f.eks. konfektsjokolade til jul. Jeg kjøpte også noe kakepynt, fra alt til karamell, sjokolade, jordbærstrøssel, glitter i ulike farger og til sist mint- og sitronessens. Jeg kjøpte også formfett, så slipper jeg å styre med smør når jeg skal smøre en plate enten det er til brød eller kaker.

Nøkkelord:

Får ikke pensumbøker i punktskrift

NRK skriver i artikkelen « Får avslag på pensumbøker»:

«Skolen mener Ola Gullstrand har best læringsutbytte ved å bruke punktskriftsbøker. Likevel får de avslag av Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) på samtlige bøker. Norges Blindeforbund frykter at flere blinde elever kan miste tilbudet med punktskriftsbøker i fremtiden.»

Dette er rett og slett for dårlig. Hvis skolen, lærerne som til daglig jobber med og ser hvordan Ola tar inn kunnskap, sier at han lærer best med å lese punktskrift, må og skal han få bøkene i punktskrift. Jeg vet ikke hva jeg kan sammenligne det med, men jeg vil gå så langt å si at det er et overtramp som får store konsekvenser for en elev som står fremfor en viktig tid i livet. Ola skal begynne på ungdomsskolen og det er tre viktige år før han skal begynne med studiespesialisering.

Norges Blindeforbund reagerer: « – Dette er en fallitterklæring. Punktskriftsbøker har man produsert i mange tiår, og vi må ikke nå komme
i en situasjon hvor man sier at dette har vi ikke råd til å gjøre, mener seksjonslederen.»

Statped forsvarer avslaget: «Statped har ikke mulighet til å levere punktskriftsbøker til alle elever.» Avdelingsleder, Mathiasen, fremholder at flere elever på ungdomsskole og videregående skole velger bøker i elektronisk format (dvs. Word-dokument) fordi «Dette er noe man går mer bort fra desto nærmere elevene kommer yrkeslivet, der er det mest vanlig å bruke datamaskin, mener Mathiassen.» Mathiasen har rett i at flere går over til å bruke PC/Mac i høyere klassetrinn, men det er likevel viktig å opprettholde teknikken det er å lese på papir. Som blind får man aldri den samme oversikten over et dokument på en PC hvor man kun ser én linje av skjermen på en leselist. På en punktskriftside ser man straks hvor det er avsnitt og overskrifter. Dessuten, om Statped nedprioriterer punktskrift, synes jeg det er et tankekors at NLB ser en økning av utlån av punktskriftsbøker.

Men det er kanskje et lys i tunellen: « Statped har nettopp igangsatt et prosjekt, hvor de jobber med å kunne lage hurtigere og bedre konverteringer mellom formatene, slik at elevene i fremtiden vil kunne velge fritt mellom elektronisk eller papirversjon – eller begge deler.»

Nøkkelord:

Jeg hadde fått ny sykkel

Jeg vil tro jeg var 6-7 år. Jeg hadde fått ny sykkel. Den var mørkerosa med hvit styre og sete med et dukkesete på bagasjebrettet. Og det tøffeste av alt; den hadde en hvit kurv på styret med en blå, gul og rosa blomst. Jeg hadde oransje støttehjul. Søsteren min hadde også fått ny sykkel. Hun syklet opp til postkassene og hentet posten. Jeg ville hente posten - «du, du, du din driiitunge!» ropte jeg etter henne. Hun kom ned igjen. Jeg tok avisen fra henne og trillet sykkelen opp til postkassene. Satte meg for å sykle ned bakken igjen, men nei, det var for bratt og det ble for skummelt. Jeg trillet sykkelen ned igjen. Dette har pappa foreviget på video og det er blitt et artig minne å se tilbake på.

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm