Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Et hardt armlene i øyet

I går, når jeg bøyde meg ned for å ta opp et nett jeg skulle legge PC-en i, fikk jeg et hadt armlene rett inn i høyre øye. Det gjorde vondt og jeg holdt på å si noe stygt, men i dag gjør det egentlig mer vondt. Øyet mitt er rødt og det er helt ømt å ta lett på. Sikkert bare noen blodkar som er sprukket. Hvorfor akkurat dét øyet. Hadde det istedenfor vært det venstre øye, hadde det jo ikke gjort noe siden jeg bare har protese der. Nei, bare en ting å si, blinding :P

Nøkkelord:

Drøm og lavkarbo

I natt har jeg drømt og styret veldig på. Jeg drømte at jeg etter et kraftig epilepsianfall var blitt hentet på ambulansebåre og hadde et kraftig hukommelsestap. Jeg var lettet, men klam av svette, når jeg våknet og fant ut at det bare var en drøm. Når jeg våkner opp og vil huske drømmene mine, er det avgjørende at jeg ikke beveger på meg de første sekundene med normal bevissthet. Når jeg var barn og hadde mareritt, lærte jeg å vekke meg selv opp fra marerittene ved å riste på hodet. Fascinerende.

Jeg sto opp og spiste frokost. Fiberrik-knekkebrød med skinke, paprika og agurk. Har vært flink med lavkarbo denne uken, men litt for ofte dessert... I går fikk vi f.eks. stekt ørret med agurksalat (uten potet for min del). Jeg trodde maten ville bli kjedelig uten potet, ris, passta og brød, men jeg synes det går veldig bra. Jeg fryktet jeg ville savne ris, for jeg var så glad i ris, men nå går det greit. Noen skryter av blomkål-risen, men den synes jeg ikke høres god ut. Da tar jeg heller litt ekstra kokte grønnsaker. Jeg trodde også at jeg ville bli mindre mett og raskere sulten igjen, men det har ikke vært tilfelle. Jeg føler meg mett etter ett kjøttstykke og en del grønnsaker. Jeg som omtrent hadde daglig diaré, har det nå kun når jeg er svært (understreker svært) stresset. Drikker vann til frokost og Funlight-saft eller lettbrus til middag. Cola Zero inneholder 0 g KH mens den vanlige Colaen inneholder 10,6 g pr. 100 g. Jeg har tatt kopi av tabellen på Matvaretabellen.no og limet den inn i Notepad. Da er den enkel å lese og enkel å søke opp. Det er 1.305 matvarer i tabellen som er gjeldende fra 8. mars 2012.

Å spise som synshemmet

Det er ikke lett å være ungdom (tenåring) og blind eller sterkt svaksynt. Det er ikke lett å være forelder til en synshemmet. Mange ting som tas som en selvfølge for seende barn med sine foreldre, kan være en stor utfordring for en familie med et blindt eller sterkt svaksynt barn. Hvordan lærer man barnet å kle på seg og forstå viktigheten av å kle seg pent og se respektabel ut? Eller hvordan lærer man den unge tenåringen å spise pent med kniv og gaffel? For foreldre med seende barn, er det bare å vise og be barnet/ungdommen gjøre det samme. Den fremgangsmåten går ikke dersom det gjelder en synshemmet. Da må den synshemmede gjøre det selv. Mange foreldre til synshemmede sier «... men det er jo mye enklere at jeg deler opp maten...», men jeg vil ikke være den tenåringen som ikke kan spise pent med kkniv og gaffel ute på restaurant sammen med venner eller blivende kjæreste. Ville du?

Jeg var en gang innlagt på sykehus og det var fiskeboller til middag. Jeg fikk maten servert i en dyp skål hvor poteter og fiskeboller var pent delt i biter servert med en spiseskje. Jeg tok stille i mot og spiste min mat, men maten jeg hadde gledet meg til smakte ikke lenger godt. Sykepleieren hadde gjort det med en god tanke, men selv han forsto at det ble litt galt når han fikk det fortalt gjennom mitt ståsted.

Nøkkelord:

Vedtak på Duxbury fra NAV

I dag sa min far at jeg hadde fått brev fra NAV. Der fikk jeg innvilget Duxbury, som er et program som konverterer om vanlig skrift til punktskrift, men jeg hadde ikke fått innvilget opplæring eller hjelp til oppsett. Det mente NAV at de skulle klare selv. Det skal de sannelig få gjøre! Jeg trenger hjelp til oppsett av printeren og jeg vil vite hvordan jeg foretar en liggende utskrift. Det er NAV i sitt Ess. De innvilger hjelpemidler for millioner av kroner, men ingen opplæring. De mener å spare penger på å ikke kjøpe opplæring fra leverandøren fordi de mener å ha kompetanse på det selv, noe de gang etter gang klarer å motbevise. Dette skal bli gøy. Jeg skal mase for å få hjelpen raskt.

Nøkkelord:

Til Vest-Telemark

I dag sto jeg opp kl. 5.15 og pakket de siste tingene. To timer senere satt jeg og min kjære på bussen østover. Bussjåføren feiret nasjonaldagen med et lite flagg fremme hos seg. Over Kvamsskogen snødde det og snøen hadde lagt seg på bakken. En fin dag å reise på. Nesten ingen på bussen og på ferja var det kun bussen vår og tre biler. Etter 6 timer på bussen var vi fremme. Vel fremme fikk vi servert god laksemiddag. Denne bussturen er en liten utfordring å ta alene som blind. Denne gangen måtte vi bytte på Nordheimsund, Odda og Seljestad. Man merker det godt på servicenivået at det er dårligere service og mindre komfort der Skyss kjører fremfor når Telemark bilruter tar over.

Jaja... God 17. mai til alle!

Nøkkelord:

iPhone

Jeg har nå syslet med telefonen i omtrent en uke. Det er litt uvant måte å bruke telefonen på og min kjære ler av meg når mine utrenede fingre får litt rare stillinger for å kun ha én finger på skjermen når jeg enten skriver eller ser meg rundt. Har ikke funnet ut hvordan jeg beveger meg vannrett mens jeg står i et skrivefelt. Hittil har jeg måttet slette alt frem til feilen... Nej, ikke helt venn med den enda, men kan ikke gi opp en telefon til mer enn 5.000 kr. Jeg fortsetter å trene og trene og utvider horisonten min litt etter litt. Har bestemt meg for å skrive inn kontaktlisten min manuelt, for å få skrivetrening.

Nøkkelord:

Personlig assistent

Jeg bodde tre år i Kristiansand hvor hadde jeg personlig assistent ved jevne mellomrom. Hun stragte seg langt utover hva stillingen hennes tilsa. Når jeg flyttet til Bergen, hvor jeg ville forsøke meg uten assistent. Jeg fikk hjemmehjelp en gang i uken, men for den som har en tidvis røytende labrador var ikke dette nok. Jeg støvsuget så godt jeg kunne selv, men likevel opplevde jeg at min søster sveipet over gulvet for å få med seg alt. Jeg følte det ekkelt. Jeg hadde vedtak om støttekontakt, men de fant aldri noen til meg. Da jeg skulle bli samboer, satte min far foten ned. Når han flyttet litt på TV-en, var det helt sort av hundehår. Han tok bilder og vi fik kalt inn til et møte med kommunen. De ble forskrekket når de så bildene og sa at slik skulle det ikke være. Jeg søkte om personlig assistent igjen. Jeg fikk innvilget 14 timer.

Som assistent for meg i dag, er en jente på min egen alder. Hun gjør rent, rydder på kjøkkenet, ordner med klær, skifter på sengen, hjelper med å lese post etc. Når jeg hadde hund, kunne jeg sette henne til gå tur med Larissa. Jeg kan også ta henne med på kjøpesenter for å kjøpe nye klær, sko eller eller matvarer. Jeg har også mulighet for å ta med meg assistenten på reise, men her kommer det inn et tak på hvor mange timer man kan jobbe i løpet av en uke.

Personlig assistanse er en genial løsning som lar en leve et aktivt liv hjemme, på fritiden, på jobb osv.

Les mer på Uloba.no

Nøkkelord:

Sitronkake med kremostglasur

I ettermiddag laget jeg Sitronkake med kremost. Jeg hadde forventet at kaken hadde hevet mer under steking enn det den gjorde, men den smakte godt selv om jeg hadde håpet den var litt mer saftig, som sjokoladekake fra Ågot. Det ble nok til en normal kake og en litt mindre kake. Den store kaken skal jeg fryse nned og ta opp til en festlig anledning. Jeg laget glassur av kremost med ananassmak og melis. Synes den glasuren er god å maule også...

Nøkkelord:

Hjemmelaget pizza på lørdagskvelden

I dag laget vi "Lises spesialpizza" med både kjøttdeig og kylling i en egenkomponert saus av moste tomater og krydder. Jeg lager deigen og deler opp paprika, ananas og tomater i skiver mens min kjære steiker kjøttdeig, kylling og har på ingrediensene. Vi laget dobbelt pizza, så har han noe liggende når jeg er bortreist på kurs.

Pizzaen ble som forventet god. Synes pizzabunnen var passelig tykk og passelig stekt. Anbefales!

Nøkkelord:

Lemon Dream Cake

Original Oreokake smaker himmelsk. Den litt syrlige smaken kombinert med sjokolademousse gjør at kaken smelter på tungen.

Jeg kom over en sitronvariant av Oreokaken, Lemon Dream Cake som jeg i går måtte forsøke å lage. Istedenfor sjokoladekjeks brukte jeg sitronkjeks med fyll, sitronfromasj og ostekrem med noen dråper sitronsaft i. Kaken ble god. Litt syrlig. Og ostekremen med naturell kremost og kremost med ananassmak blandet med litt sitronsaft, var helt himmelsk. Jeg kunne maulet opp hele bollen med glasur.

Nøkkelord:

Epilepsianfall

Jeg våknet. Hvor var jeg? Hvorfor hadde jeg smerter i tungen? Hvilken dag var det? Hvor mye var klokken? Hvorfor husket jeg så lite. Jeg fant lydbokspilleren min, BookSense, og kjente på knappene. Designet var godt gjenkjennelig, men den spilleren jeg etter et par års bruk kjente så godt, var som ny for meg. Hvordan slo jeg den på? Hvordan valgte jeg bok? Hvordan bladde jeg i boken? Jeg fant mobiltelefonen min på gulvet. Jeg ble etter hvert sikker på at mens jeg sov hadde jeg fått et epileptisk anfall. Jeg var fysisk sliten i hele kroppen og psykisk sliten og forvirret. Smertene i venstre halvdel av tungen kom nok av at jeg hadde bitt meg selv under anfallet. For ett døgn siden kom jeg hjem etter å ha vært på jobb 12 dager i strekk. De arbeidsperiodene kan være ganske tøffe fysisk og psykisk, selv om jeg bevisst hadde tatt det rolig når jeg kjente at jeg var sliten. I løpet av dagen kom jeg mer og mer til meg selv. Jeg kom på hvordan jeg brukte lydbokspilleren og husket mer tid og sted. Ekkel opplevelse.

Nøkkelord:

iPhone igjen - kapitulert

I dag tidlig våknet jeg og var forvirret. Telefonen min var ikke å finne noe sted. Litt etter litt husket jeg. Jeg hadde sovnet mens jeg snakket med min kjære i 22.30-tiden. Telefonen fant jeg da han ringte igjen rundt 14.30-tiden i dag.

Jeg har ikke kommet lengre med iPhonen min. Jeg har fått ut skuffet som SIM-kortet skal ligge i, men finner ikke ut hvordan det skal ligge for at jeg kan få skuffen inn igjen. Irriterende å ikke få det til. Til slutt kapitulerte jeg og la til sides hele telefonen. Jeg får smøre meg med tålmodighet til min kjære kommer hjem i morgen kveld. Jeg var ute og sjekket posten to ganger i formiddag, men ingen brev med PIN-koder fra Telenor var kommet. Håper det kommer på mandag...

Det å miste synet

Det er sjelden jeg irriterer meg over å ikke se, for det har jeg godtatt og nekter meg selv å savne noe jeg aldri kan oppnå, men i dag ble jeg litt irritert på øynene mine som ikke ser, når jeg skulle finne ut hvordan jeg satte inn SIM-kort i min nye mobiltelefon (se tidligere innlegg).

Noen mennesker går inn i en dyp depresjon når de får nedsatt syn. De ser bare begrensninger og stengsler over alt, selv om de kanskje har mange muligheter. Jeg kom hjem etter et 12 dagers ordinært rehabiliteringskurs. Det var en deltaker på dette kurset som ikke klarte å se at h*n faktisk hadde tilbud til å komme seg ut i naturen flere ganger i uken om h*n hadde villet, men istedenfor fokuserte h*n på at h*n måtte gå med staver, måtte ha følge, ikke hadde hund lenger, ikke kunne ha hund lenger pga. fysikken osv. H*n så bare begrensninger. H*n hadde på et vis gitt helt opp. Det må være vondt å ha det slik. Samtidig vet jeg hvor vanskelig det kan være å lette på rompa når man er deprimert. Da er alt tungt og kroppen er tung. Under evalueringsmøtet i går ble denne deltakeren tatt opp av sosionomen på teamet. Jeg oppfordret sosionomen til å oppmuntre deltakeren til å ta kontakt med fastlegen for evt. Medisinering og henvisning til samtale. Jeg håper h*n kommer seg videre i livet. Det er ikke bare bare å bli gammel heller. Denne deltakeren som var så deprimert, er 81 år. Jeg vet ikke om en 81-åring blir prioritert i psykiatrien... «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» er det noe som heter, og det stemmer veldig godt med hvordan du håndterer å få dårlig syn. Hvis man bare synes synd på seg selv og ser bare begrensninger, tror - eller vet - jeg at du får mye mer ut av lipet om du klarer å se lysglimtene som ligger der. Det tror jeg gjelder alle funksjonshemninger, men kanskje spesielt sansetap.

Nøkkelord:

iPhone 4S 32 GB

I dag dro jeg til postkontoret for å hente en pakke. Egentlig skulle den ha kommet på døren, men ingen kom på døren og plutselig var den forsøkt levert på et tidspunkt hvor det var folk i huset. De har sikkert ikke funnet huset. Irriterende. Tror Posten burde ha en egen rubrikk på det når det gjaldt utlevering av pakker, for det er ikke første gang det skjer.

I pakken lå min sterkt etterlengtede iPhone 4S med 32 GB internminne. Det er kjekt å ha Apple-nerder som venner, for han kunne fortelle at jeg slo på skjermleseren ved å trykke tre ganger på "hjem"-knappen. Dette er min første telefon med berøringsskjerm og den er overraskende lett å bruke, selv om det er en ny måte å jobbe på.

Jeg kunne begynne konfigureringen. Men stopp ble det når jeg fikk beskjed om å sette inn SIM-kortet. Jeg lokaliserte "skuffen" som SIM-kortet skulle ligge nedi, men jeg fikk den ikke opp verken med tynn strikkepinne eller pren. Jeg ringte til min far - og han kunne fortelle at min søsters samboer hade iPhone. Han forklarte meg hvordan jeg fikk opp "skuffen". Det gikk med en gang jeg fant verktøyet for å åpne skuffen med. Jeg takket for hjelpen og gikk til postkassen for å se om jeg hadde fått et brev med PIN-kode. Postkassen var tom. Brevet kommer forhåpentlig i løpet av morgendagen. Håper det er mulig å skanne inn.

Oppfølging kommer i morgen! :)

Bordorientering

Ved middagsbordet i dag satt jeg og de tre andre assistentene og snakket om bordorientering. Det er et emne som både innebefatter mobilitet i form av å orientere seg på retninger og Aktiviteter i Dagliglivet (ADL). Hvordan gjør man det som blind om man er på en finere middag hvor man har fire glass fremfor seg, og glasset skal tilbake der det sto før du drakk av det. En seende ville gripe etter glasset direkte, drikke og sette det tilbake. Mobilitetsassistenten viste oss andre som ikke kunne det. Du tar og finner glasset ved å føre hånden langs bordflaten. Når du løfter opp ett av glassene lar du den venstre hånden ligge der glasset sto. Når du har drukket og skal sette glasset tilbake, vet du hvor glasset skal stå med venstre hånd.

Og når vi er innom ADL, er jeg som rehabiliteringsassistent i ADL nesten forpliktet til å fortelle om viktigheten av kontraster for den som fortsatt har litt syn. Jeg husker fra jeg var svaksynt, at min bestemor hadde noen mørke tallerkener med mønster, og disse synes jeg var praktiske å spise fiskeboller på. Det ble god kontrast. Hvit tallerken på hvit duk er ikke alltid så lett å se. Da kan man legge en mørk spisebrikke under tallerkenen. Man kan også bruke en tallerken med en synlig kant rundt.

Nei, det er mye enklere å være blind. Da slipper man å stresse med kontraster og farger :)

Handikappet

Nå er jeg på et 12 dagers rehabiliteringskurs for eldre som nylig har mistet synet. På dette kurset underviser jeg i punktskrift. Først har de vært på et grunnkurs hvor de har tre økter med hvert fag og nå kom de på 1. påbygningskurs hvor de kan velge hvilke fag de vil fordype seg i. Fagene de kan velge er punktskrift, data, forming, mobilitet, synsutredning, dagliglivets gjøremål (ADL) med tekniske hjelpemidler og fysisk aktivitet

Under møtet for kurspersonell første dagen, får vi ganske mye informasjon om hver enkelt deltaker. Jeg la merke til at flere av deltakerne betegnet livskvaliteten sin som dårlig og mange følte seg handikappet. Disse har i de fleste tilfeller hatt et normalt syn og vet hvordan det er f.eks. å kjøre bil og orientere seg ved hjelp av synet. Jeg har aldri sett på meg selv som handikappet. Jeg var sterkt svaksynt med 5% syn og da jeg var ca. 15 år ble synet gradvis dårligere. I dag er jeg helt blind uten lyssans. Når det er sagt, er det nok en stor forskjel på det å ha normalt syn i utgangspunktet og det å se 5%. Jeg visste ikke hva jeg savnet.

Jeg visste fra jeg var ganske liten at jeg ikke kunne velge på øverste hylle med yrkesvalg. Jeg visste at jeg aldri kunne bli pilot eller kirurg og har derfor aldri vurdert det. jeg velger å ikke bruke krefter på noe som ikke er aktuelt for meg.

Personlig assistent

Jeg ønsket å lage en noe fin kake for å markere at jeg og min kjære har vært sammen 5 år på dagen lørdag 21. april. Jeg fikk derfor hjelp av assistenten min på torsdag til å lage en noe krevende kake når man ikke ser - bløtekake med rødt gelélokk. Jeg gjorde det lettvint og kjøpte inn en ferdig sukkerbrødbunn som var delt i tre. Mellom lagene hadde vi vaniljekrem. Øverst pyntet vi med druer skåret i to, blåbær og bringebær. Vi tok den avkjørte, men fortsatt flytende, geleen over og pyntet enda mer med bær og druer. I oppskriften står det rødt gelélokk, men jeg brukte gult.

Og ja, kaken var god. Vaniljekremen gjorde kaken søt, men bærene gjorde den frisk i smaken. Anbefales.

Jeg vil samtidig slå et slag for Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Jeg har hatt assistent i 3 1/2 år og det fungerer veldig fint. Hun kommer 3-4 timer hver mandag og hver torsdag. Hun ordner med tøy, rydder og vasker på kjøkkenet, generelt renhold i leilighet og bad, vinduspussing når været tillater det, hjelp til krevende ting på kjøkkenet, lesing og sortering av post, hjelp til merking i punktskrift (som bøker, krydder og bokser på kjøkkenet), handleturer osv. Jeg er heldig og har en assistent som er ekspert på å finne frem til tøy hun vet jeg liker og hun er flink til å forklare hvordan tøyet ser ut. Når jeg hadde hund, kunne hun lufte hund, gå tur med hunden, dusje hunden osv. Det å ha en assistent betyr alt. Det betyr at jeg kan leve et fritt liv. Ja, mye av det assistenten min hjelper meg med, kan jeg klare selv, men det er snakk om økonomisering av krefter. Når jeg slipper å bruke krefter på vasking og støvsuging, som heller ikke er garentert å bli rent, kan jeg bruke kreftene mine på det jeg selv ønsker.

Overraskelsen: Bananboller

Overraskelsen jeg snakket om tidligere, var bananboller, men jeg fulgte ikke oppskriften til bananboller. Jeg laget deigen (uten safran) i Safransnurrer med appelsin og marsipan og puttet to moste bananer oppi deigen mens den fortsatt var ganske rennende. Hadde oppi rosiner. Jeg pyntet bollene på toppen med perlesukker (rødt, blått og grønt). De luktet svakt banan og smakte svakt banan, men jeg hadde kunnet med fordel hatt oppi to ekstra bananer.

Safranbollene er blitt den bolledeigen jeg liker best. Ved å ha oppi et beger kesam, blir bollene saftige og gode og deigen blir som en drøm å jobbe med. Anbefales på det sterkeste!

Nøkkelord:

Internettlinje på 200 GBit/sek

På The Gathering har vi verdens kraftigste internettlinje på 200 GBit. På oppfordring om at alle satte i gang med nedlastning og streaming, klarte vi på det meste å bruke 63,4 GBit pr. sekund. Norges befolkning bruker ca. 25 GBit. Noen rader brukte all den båndbredden switchen kunne levere. Og, selvsagt, det ble ropt på Arne over hele hallen.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm