Velkommen til Lise
Hyggelig at du tok turen innom! Her vil du finne, i menyen «Lises sider», en del ting jeg ønsker å dele med deg, Spesielt gjelder dette en rekke oppskrifter fra middag, gjærbakst og smoothies.

Du kan også lese hva jeg foretar meg i det daglige og hva som interesserer meg ved å lese blogginnleggene mine. Det er koselig om du legger igjen en kommentar om det er noe du har synspunkter på.

God lesning og jeg håper du vil finne noe interessant!

PS: Jeg ønsker også å tipse deg om bloggen jeg skriver om hverdagen til førerhunden min: «En god venn og hjelper»

Havarert sitronkrem...

I går laget jeg sitronkrem som er beskrevet i oppskriften boller med sitronkrem og blåbær:

  • 4 eggeplommer
  • 150 g sukker
  • 120 g presset sitronsaft (se tips)
  • revet skall av 2 sitroner
  • 1 ss maizena (se tips)
  • 100 g smør
  • Ha eggeplommer, sukker, sitronjuice, sitronskall og maizena i en liten kjele. Varm opp sitronkremen over middels varme under stadig omrøring til kremen tykner. Ta kjelen av platen og rør i mykt smør i klatter. Avkjøl kremen i kjøleskapet til den er helt kald. Den vil da tykne ytterligere i konsistensen.

Jeg synes at sitronkremen ble litt sur og hadde oppi litt vaniljesukker. Det hjalp. Jeg ville bruke sitronkremen på samme måte man bruker vaniljekremen i en skolebolle, men i bunnen av gropen ville jeg også legge en firkant med melkesjokolade. Når jeg i dag skulle til på bollene, sjekket jeg sitronkremen. Den var blitt stivnet, slik det sto i oppskriften, men når jeg smakte på den, hadde den små klumper i seg. Trolig av sitronskallet selv om jeg hadde raspet det på den fineste raspen. Jeg konkluderte med at det ikke var verdt å bake boller der kremen ødela alt. Men jeg gir ikke opp. Jeg skal forsøke igjen, men da uten sitronskall.

Nøkkelord:

Å begynne med trening igjen

På torsdag kontaktet jeg min PT og orienterte om status og at jeg var klar til å trene. Jeg fikk vite at han nå var blitt senterleder, men at jeg skulle bli kontaktet av en annen PT. Neste dag ringte en ny pT. Vi snakket litt om situasjonen min pr. i dag, hva jeg hadde gjort av øvelser og hva jeg synes var artig. Vi ble enige om å starte opp med trening fredag 28. juli. Jeg gleder meg. Det skal bli godt å få trent opp muskler i rygg og bein igjen etter å ha vært inaktiv i et halvt år pga. muskelsmerter i bekkenområdet. Jeg må nok begynne helt fra skretch av, men med to ganger hard trening ukentlig + jogging, håper jeg vil gi resultater og at formen vil komme seg etter hvert.

Torsk og brød

I dag laget jeg ovnsbakt torsk med tomat og basilikum. Samboeren min ønsket seg dette etter at jeg laget det for noen uker siden, men da fulgte jeg ikke oppskriften helt og brukte ikke hermetiserte tomater og tomatpuré som saus. Jeg lurer litt på om jeg laget en saus av sitron og krydder. Denne middagen smakte i hvert fall ikke like godt. Jeg blogget heller ikke om middagen, så jeg kan ikke gå tilbake i tid å se.

Jeg hadde nettopp satt deigen til Henriks kornbrød. Jeg hadde ikke havrekli, men erstattet den med fin rug. Brødet likner ganske mye på svigermors brød, men inneholder 3 dl rugbrød og noe mindre havregryn. De hevet seg svært godt.

Nøkkelord:

En enklere hverdag for synshemmede

I går skrev NRK Rogaland artikkelen «iPhonen har gjort livet lettare for synshemma». Det har de helt rett i. I hvert fall delvis. IPhone, med den integrerte skjermleseren VoiceOver, har åpnet en ny verden for synshemmede når vi i dag kan bruke telefonen og mange apper på lik linje som seende. Vibeke, som intervjues, sier at hun kan bruke telefonen til bl.a. å skrive e-post, få dokumenter oversatt til norsk og følge med på sønnens aktiviteter. Hun sier: «Berre det å gå på sosial medium, og internett kunne eg ikkje gjera før. Men no er det berre å gå inn på Iphonen.»

Jeg vet ikke om Vibeke har hatt PC, men jeg synes det er synd av NRK Rogaland å fremstille saken slik at man kan få inntrykk av at synshemmede har vært «utenfor» den digitale verdenen før iPhonen ble lansert for 10 år siden. Dette er jo langt fra sannheten. Synshemmede kunne bruke datamaskin allerede på 80-tallet og utviklingen har gått raskt. I dag bruker de fleste synshemmede under 70 år, som har vært synshemmet en stund, PC med Windows eller Mac. Synshemmede barn introduseres for PC allerede tidlig i barneskolen og PC-en blir helt avgjørende å bruke ved skolearbeid og videre utdannelse på høgskole og universitet.

Selv er jeg nok den som sverger til PC-en. Jeg synes den er mer effektiv f.eks. å skrive på, surfe på nettet, chatte, lese og skrive e-post og lese og skrive dokumenter.

Likevel. Jeg skal innrømme at iPhonen har gjort sitt til at avstanden mellom hva jeg og seende kan utføre, har blitt mindre. Andre apper jeg bruker, som også seende bruker, er bl.a. Facebook, Messenger, 1890 (telefonkatalog), Matprat (middagsoppskrifter) osv. Skyss, kollektivtrafikken her i Bergen, har også laget en app for å kunne betale billetter. Denne er svært nyttig siden jeg ikke kan kjøpe billett på automat og det er vanskelig å håndtere kortleseren. Problemet med Skyss-appen er at den for tiden ikke virker sammen med VoiceOver.

Det finnes også apper som er spesielt laget for synshemmede. En av de er TapTap See, hvor jeg kan ta bilde av noe og få tilbakemelding om hva jeg tok bilde av med tekst. F.eks. kan jeg ta bilde av en Cola-flaske og få vite om det er Cola Zero eller vanlig Cola. Jeg har også brukt TapTap See for å skille mellom bergensk fiskesuppe og blomkålsuppe. En annen «blindeapp» jeg bruker mye, er Blindsquare. Dette er en GPS-app som kan fortelle meg hvilken gate jeg er i og jeg kan f.eks. søke opp at jeg ønsker å finne butikker, kultur eller restauranter som er i nærheten med en valgfri radius på 25-120 m. (mulig jeg tar feil med radius). Sammen med
googleMaps skal denne fungere bra, men hittil har ikke jeg funnet ut hvordan.

Jeg vil dele en episode hvor TapTap see bokstavlig talt reddet meg ut av et rom. Jeg hadde vært hos tannlegen, og hadde ikke med meg Flex (førerhunden), og jeg klarte helt å miste retningssans på et ganske stort venterom. Det var ingen andre mennesker å spørre om hjelp. Jeg tok frem telefonen og tok et bilde til venstre hvor jeg fikk tilbakemelding om at det var en sofagruppe. Jeg tok bilde til høyre hvor det var en vegg med to bilder hengende. Jeg tok et bilde rett frem litt til venstre, og blink, der var det «to dører med vindu». Takket være TapTap See slapp jeg å gå en «blindete» runde rundt på venterommet.

Mulighetene er mange. Til sist vil jeg tipse om Facebook-gruppen »Synshemmedes IKT-nettverk» hvor man kan spørre om IKT-relaterte spørsmål, også ang. Apple-produkter. Jeg har hatt stor nytte av en e-postliste som retter seg mot spesielt Apple-produkter for synshemmede: applefy+subscribe@googlegroups.com. Disse gruppene er svært nyttige og lærerike. Der er det mange synshemmede som velvillig deler sin kompetanse og erfaring for å hjelpe andre.

Det siste halve året i barnehagen

Litt bortenfor baksiden av huset der vi har leilighet, er det en barnehage. Jeg hører de er ute og leker, uansett vær. De skravler i vei, ler og noen gråter. Tankene mine går tilbake til gode minner fra min egen tid i barnehagen. Jeg kan huske sandkassen, en buss i tre og et lastet lite hus. Det var også et huskestativ der. Jeg husker også at prinsessen på erta lå på toppen av mange sydde puter i forskjellige farger som vi hadde laget.

Jeg gikk i barnehagen tre dager i uken. På tirsdag og torsdag var jeg sammen med assistenten min. Vi stelte i stallet hestene, red, baket boller og vi gikk i svømmebasseng der jeg lærte å bli trygg i vann. Assistenten min skrev en minnebok med bilder det siste halve året før jeg startet på skolen:

«Turen i dag har gått til hotellet, hvor Lise og to venner har badet. Vi har koset oss med kakao og kjeks. Dere lekte i bassenget som noen små delfiner.
Riktig flinke er dere alle tre til og svømme med ring, synes jeg. Litt tid til badstue og dusj
fikk vi også med oss. Gleder oss til neste gang er alle enig i.»

Det var jevnaldrende jenter av meg, som senere skulle gå i min klasse, som ofte var sammen med meg og assistenten. Aktivitetene varierte mye og det gjorde at dagene ble morsomme:

«Tenk, i dag har vi hatt barnehage her hjemme hos meg. Tre venner kom til Lise og meg klokken 9. Vi bakte rundstykker, var på butikken og kjøpte pålegg. Vi fikk tid til å leke masse med de lekene som vi har etter jentene mine. Dagens høydepunkt var når vi spente beauty foran vogna og dro i vei til barnehagen med hest og vogn. Dagen har vært kjempe koselig.»

Jeg forsto det selvfølgelig ikke da jeg var barn, men nå i ettertid ser jeg at det var en «pedagogisk tanke» rundt hele opplegget rundt meg i barnehagen. Én ting var å bli inkludert og bli kjent med mine jevnaldrende jenter i barnehagen. Det andre var at jeg skulle lære mest mulig om hverdagen, som å bli vant til vann, gå på butikken, lage boller og rundstykker, stelle med hester osv. Jeg kan ikke huske så mye av hva som skjedde i selve barnehagen, men jeg kan huske at en dame fra et «lekotek» (tror jeg det het), kom hjem til oss og jeg fikk nye leker. Trolig pedagogiske leker som hadde til hensikt å få meg til å stimulere de sansene jeg hadde (synsrest, hørsel og spesielt hendene).

Og til sist fikk vi erfare litt hvordan det ville bli å begynne i 1. klasse på skolen: I dag har vi besøkt skolen for å bli kjent med den. Vi fikk stå i kø på den plassen hvor Lise og de andre skal stå til høsten. En lærer og en 1.-klassing fortalte om timeplanen. Vi fikk også kikke litt i skolebøkene deres. De viste oss rundt i klasserommet og vi fikk også se dukketeateret «De fem små mus». Ungene synes dette var veldig spennende.

Det er hyggelige minner å se tilbake på.

NLBs punktskriftproduksjon må få en liten unnskyldning

Jeg skrev i går om at Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) utga punktskriftsbøker med dårlig kvalitet. Jeg skylder NLB en positiv omtale også. Jeg fikk i dag vite at NLB har nedprioritert korrekturlesing til fordel for å kunne tilby flere og raskere bøker. De produserer bøker som lånere ønsker trykket. Det synes jeg er kjempebra! NLB prioriterer en liten gruppe av sine lånere svært høyt. De har også sett en øking av lånte punktskriftbøker etter at de nå produserer bøkene i hefter som ikke skal sendes i retur til biblioteket. Litt av grunnen til økningen, tror jeg skyldes at det ikke er like mye arbeid å få hentet og retrnert bøkene. Tidligere måtte man på postkontoret for å hente og sende bøkene som enten ble sendt i koffert eller i lærvesker.

Likevel, jeg må henvise til min bekymring over at bøkene har dårligere kvalitet når jeg ser på å få riktig punktskriftkonvertering og hvilke konsekvenser det får for barn og voksne som i dag lærer seg punktskrift. Jeg har også sett at NLB produserer bøker med dobbelt linjeavstand og det er også svært positivt for nybegynnere av punktskriftslesing.

Så, ja, det er absolutt både positive og negative følger med punktskriftstilbudet NLB gir til synshemmede punktskriftslesere pr. I dag.

Nøkkelord:

Røyking er ikke inn lenger

Dagbladet skriver artikkelen ang. at man ikke skal skylde på barna når røykpakker og snusbokser «nøytraliseres» ved at farger og logo fjernes. Argumentet er «for barnas skyld», men er det for barnas skyld? Som det også står i artikkelen: «Alle godsakene foreldrene ikke vil du skal høre på. Og som vi alle vet, smaker den forbudte frukten ekstra godt.»

De mener at i 2025 vil så å si alle ungdomsmiljøer og befolkningen ellers være røukfrie. De skriver at for 10 år siden røyket ca. 20% av ungdom i alderen 16-24 år mens i dag er det ca. 4%. Det tror jeg kan stemme. Nå er jeg godt over den aldersgruppen det vises til, men mange av mine venner røyker ikke. Selv har jeg ikke tatt et drag av en sigarett, trolig takket være at jeg synes det var en motbydelig lukt og ubehagelig når mine foreldre røyket. Min far sluttet først og noen år kom min mor etter. Min søster og hennes samboer røyker ikke. Jeg tror at bevisstheten om skadeligheten det er både for røykeren selv og de rundt de røykende, har ført til reduksjonen vi ser. Når min mor fremdeles røyket gikk hun ut i sommerhalvåret og satt under kjøkkenviften i vinterhalvåret. En annen positiv konsekvens av å ikke røyke inne er at man ikke trenger en like omfattende julevask av taket i stuen. Når de røyket inne i stuen ble taket helt fettet og litt gult av all røyken.

Og Dagbladet avslutter konstaterende: «Historien har en tendens til å gjenta seg, og dette er intet unntak. For vi har aldri hatt mangel på gode intensjoner i vårt moderne vestlige samfunn, men gode løsninger er det verre med.»

Nøkkelord:

"Mammas svik" - for utrolig til å være hentet fra virkeligheten?

Jeg leser nå boken «
«Mammas svik»
som handler om den eldste datterens historie om fysisk mishandling og overgrep i Alvdal-saken som ble behandlet i retten i 2011. Jeg har kommet ca. halvveis i boken. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tro og mene. Hun forteller om opplevelser som er på kanten til det som kan minne om oppdiktede opplevelser og en godt utviklet fantasi. Men den hovedtiltalte, moren til datteren, og datterens tidligere stefar, ble
Dømt til 14 års forvaring med en minstetid på 7 år
og begge ble dømt til å betale datteren 350.000 kr. hver. Ifølge Dagbladet er hun den første kvinnen som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. Dagbladet skriver bl.a. følgende i saken:

Dommen fra Nedre Romerike tingrett er i tråd med påstanden aktor Svein Holden nedla under rettssaken.
I denne saken er spørsmålet om forvaring eller fengsel overhodet ikke vanskelig. Jeg er nesten overrasket over hvor overbevist jeg er om at kvinnen må dømmes til forvaring, sa han.
Videre fremholder forsvareren til moren at hun er skuffet og at hun har blitt uskyldig dømt og vil anke saken til lagmannsretten. Det samme gjør datterens tidligere stefar.

Som sagt vet jeg ikke hva jeg skal tro og mene, men Dagbladet skriver videre: «Under rettssaken innrømmet imidlertid den 48 år gamle kvinnen at hun er rettmessig dømt for overgrep mot sine to yngste barn, og at diagnosen hun har fått som pedofil stemmer.» I boken forteller datteren om grov fysisk mishandling av hennes tidligere stefar slik at hun ble påført skader i ansiktet etter å ha blitt dratt ned en trapp, men dette oppdaget ingen på skolen.. I mange av hendelsene var stefaren alene med datteren og ingen kan derfor vitne imot hennes påstander. Hun forteller også om at hun skrek av «redsel og smerte» da han dro henne etter håret mens moren var i etasjen under. Hun forteller at hun måtte gå rundt i huset naken, stefaren kastet jenta rundt i rommet etter fletten, dro henne ned trappen slik at hun slo ansiktet ned i hvert trinn, lot henne stå i skammekroken å pisse på seg, helte en bøtte med urin over henne og gned avføring inn i ansiktet osv. De tingene jeg har ramset opp nå står på 10 punktskriftsider, dvs. 2 1/2 A4-side i vanlig skrift. Hele boken har hittil vært gjennomsyret av «stakkars meg...», «jeg har ingen skyld...». Ikke for det, hun har sikkert hatt det vanskelig og det er bra hun har klart å plassere skylden der den hører hjemme. Hun forteller at det siste året hun bor hjemme, 12 år gammel, måtte hun kun være på rommet sitt. Hun måtte tisse i en bøtte, spise tørre brødskiver som var fulle av insekter, plukke ut døde fluer av jordbærsyltetøyet (hun fikk ikke annen mat enn brød og syltetøy) og hun ble tvunget til å drikke gammel og klumpete melk. Hun fikk én gang komme ned for å spise blomkålsuppe, som hun var så glad i, men moren sprøytet oppvaskmiddel i suppen.

Jeg kommer trolig tilbake til denne boken igjen når jeg har lest den ut for å se om jeg har endret mening.

Nøkkelord:

Bøker i punktskrift på papir

Nå leser jeg en bok i punktskrift som er såkalt «tilrettelagt» og tilgjengeliggjort i punktskrift av Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB). Jeg skriver tilrettelagt i anførselstegn, for jeg vil ikke kalle en punktskriftsbok som ikke er korrekturlest for tilrettelegging av riktig punktskriftkonvertering. Det er mange feil i den og det kan se ut til at det blir flere feil jo lenger ut i boken jeg kommer. Den groveste feilen jeg hittil har kommet over, er i ordet «lar» som ble konvertert til «1ar», altså et 1-tall istedenfor en L og det kom ikke tydelig frem i teksten at det var dette ordet. Jeg skal innrømme at jeg måtte tenke meg litt om før jeg fant ut hva det var, for om jeg skulle lese ordet slik det sto i punktskrift, hadde det stått «11r». Om jeg ikke hadde kunnet visuell skrift hadde jeg nok ikke forstått hvilket ord som egentlig skulle stått.

Nå får NLB bøkene sendt som fil fra bokforlaget, og ikke scannet den inn som tidligere, og jeg hadde da en forventning til at også punktskriftkonverteringen ville bli løftet et hakk opp i kvalitet, men nei, for i boken jeg leser nå er f.eks. uthevingstegn dobbelt opp, det er mellomrom rundt et anførselstegn og etter en skråstrek, tankestrek er ikke konvertert riktig, tall med bindestrek er skrevet på tre ulike måter samt at blanke linjer ser ut til å være tilfeldig plassert. Det som er logisk «konvertert», er inndeling av kapitler i hver perm. Boken består i alt av 9 permer.

Dette vil jeg tro er resultat av innstramminger hos NLB for å spare ressurser og penger. Det er svært uheldig at punkstskriften i bøker ikke følger de vedtatte standardene i bøkene til NLB. Det er mange barn og nybegynnere som er lånere og om de leser ukorrekt punktskrift vil dette slå uheldig ut siden de da blir usikker på hvordan punktskriften skal skrives og skriver trolig feil når de skriver på en punktskriftmaskin.

Nøkkelord:

GPS og status pr. i dag

I dag var jeg og samboeren min ute og spiste. Når vi satt på vei hjemover på bybanen testet jeg ut GoogleMaps på telefonen. Det så ut til å fungere bra inntil jeg skulle putte telefonen ned i vesken. Da ble Nora (talen i VoiceOver) taus og jeg fikk kun tilbakemelding om himmelretningene. Jeg har hørt at GoogleMaps skal fungere fint sammen med "blindeappen" Blindsquare. I august/september skal førerhundskolen, som Flex kommer fra, avholde et dagskurs i bruk av GPS sammen med hund her i Bergen. Jeg har meldt min interesse og hittil har også to andre førerhundbrukere vært interessert.

Vi så litt på veien fra bybanen og hjem. Den er ganske enkel, men et sted er jeg forvirret og klarer ikke helt å danne meg et kart over hvordan det ser ut rundt meg. Jeg håper at treneren har noen gode tips til meg hvordan vi best mulig kan gå der.

Jeg var litt spent på hvordan rygg og hofter ville respondere og det gikk overraskende fint, men jeg merker at det stivner litt til om jeg blir stående stille i mer enn 3-4 minutter. Jeg må være litt i bevegelse. Men jeg merker at jeg ikke har brukt beina altfor mye det siste halve året. Jeg gleder meg nå til å komme i mer fysisk aktivitet. Jeg har bestemt meg for å drive med litt daglige øvelser av knebøy i håp om at dette vil hjelpe litt. Alle monner drar, som det heter.

På søndag begynte jeg på kortisontablettene jeg fikk utskrevet av legen for en uke siden. Jeg håpet på minst mulige bivirkninger og det ser ut til at de er på min side. Jeg har ikke kjent noe til økt appetitt, noe som er blant de hyppigste bivirkningene av kortison.

Drukner i nedbørsrekord

På søndag slo TV2.no opp artikkelen med den flotte overskriften "Bergen drukner i nedbørsrekord": Dermed er rekorden fra 1952 slått. For 26 dager med sammenhengende regnværsdager har det aldri før vært registrert i Bergen. I 1952 regnet det i 24 dager i strekk, ifølge Næss. Men det regnet også i går... Men i dag brytes nok rekorden, for solen smiler ned til oss og det vet bergenserne å sette pris på: Opp med alle dører til alle butikker og restauranter i sentrum. Folk går ute, smiler, snakker og nyter det fine været. Man blir i godt humør av slikt. Selv markerte jeg og samboeren min dagen med å spise på Inside. Der spiste han sin faste burger og jeg min faste kyllingwrap. Desserten tok vi på Kiwi på vei hjem.

Og TV2 har gode nyheter selv om de kanskje ikke er langvarige: Fra tirsdag ser det ut til å bli noen dager med opphold. Litt usikkert hvor lenge det varer, men i beste fall til helga. Det kan til og med bli litt sol, lover meteorologen.

Nøkkelord:

Å gjøre andre glade!

Jeg kom over artikkelen Så enkelt kan du gi andre en følelse av lykke" hvor det bl.a. står: Hun forteller at det å gjøre gode gjerninger derfor blir en vinn-vinn-situasjon, fordi det å glede andre er en av de beste kildene til egen glede. Når vi mister bussen eller trikken, så vil mange av oss tenke negative tanker og kjenne på negative følelser, som for eksempel sinne, frustrasjon eller oppgitthet. Når noen overrasker oss positivt ved å gjøre en god gjerning, vil dette ofte bidra til at vårt fokus skifter.

Jeg tenker: Det å kunne gi kursdeltakere på Norges Blindeforbundets rehabiliteringskurs gir meg glede. Der får jeg hjelpe mennesker som er i en livskrise hvor de ikke kan se en fremtid med dårlig syn, enten de er svaksynte eller blinde. Jeg får lov til å være med på å gi de håp for fremtiden og at de tør løfte blikket fremover igjen ved å lære de å bruke PC, dagliglivets aktiviteter og punktskrift for de som har behov for det. Det sosiale og at de får møte andre i samme situasjon er minst like viktig som det faglige påfyllet. Det er godt å se at de endrer seg fra å være triste og deprimerte til å bli glade og optimistiske.

En god gjerning vil ofte få frem smilet i oss. Når vi smiler, sender smilemusklene i ansiktet beskjed til hjernen om at du er glad. Det er nemlig smilemusklene i ansiktet som gir startskuddet til hjernen om å starte produksjon av «lykkehormonet» endorfin.

Så enkelt kan det gjøres - å smile. Du kan smile til andre og få et smil tilbake og endorfinproduksjonen er i gang. Jeg ville tenkt at serotoinnivået i hjernen også ble aktiviert, men det nevnes ikke i denne artikkelen. Serotonin er det stoffet som de nyere antidepressive medisinene øker produksjonen av i hjernen.

På bakgrunn av dette kan vi også påvirke våre følelser! Gjennom små aktive handlinger kan du øke lykkenivået ditt, og dette kan du bevisst benytte deg av.

St. Hans og kokosnøtten

I dag er det St. Hans.
I denne kyllingretten skal det være "fersk" kokosnøtt i tillegg til mango og ananas, og aldri mer skal jeg lage en rett hvor jeg skal bruke det igjen, for maken til arbeid for noe som ikke smakte godt engang... Neste gang bruker jeg ferdig kokosmasse. Jeg måtte først slå kokosnøtten i to, deretter løsne innholdet fra skallet, deretter ta av det tynne innvendige skallet før jeg til sist kunne skrelle kokosinnholdet med en skreller. Jeg uffet og beklaget meg til en svensk venn om kokosnøtten og han plukket frem den svenske sangen "Jag kan inte få upp min kokosnet" (YouTuve). Da kunne jeg ikke annet enn å le...

Egentlig synes jeg det er litt trist å markere at vi går mot mørkere tider igjen - vi har jo så vidt begynt på sommeren. Jeg synes det er trist å måtte tenke på at "snart" kommer vinteren igjen. Det er bare noen måneder siden det sist snødde. Heldigvis er det 3-4 måneder før det snør igjen. Og, skjønt, her i Bergen har det ikke vært stort til vinter. Det er det fine med Bergen.

Nøkkelord:

Synshemmede og kroppsøving

Denne artikkelen har stått i en lokalavis i Telemark:

- Ikkje heilt A4

Eg er Nora, og eg er 15 år. Eg er ein del av ein heilt vanleg familie, bur i eit heilt vanleg hus og går på ein heilt vanleg skule. På fritida driv eg med musikk, er glad i å lese og å strikke. Men livet mitt er likevel ikkje heilt A4. Eg har nemleg Akromatopsi, ein genfeil som gjer meg nesten blind.

Eg plar seie at eg ser om lag 5% av det alle andre ser. Eg ser ingen fargar, og eg liker ikkje sterkt lys. På pc-en min brukar eg stor kvit skrift på svart bakgrunn. Eg er fødd med denne genfeilen, men det tok mange år før vi fann ut kva det var, og kva eg eigentleg såg og ikkje. Eg starta opp som punktskriftbrukar, men gjekk etter kvart over til å lese på skjerm. Å lese ting som til dømes skilt eller skrift på ark er umogleg.

På fritida mi spelar eg i korps og syng. Eg har spelt eufonium sidan eg var sju år, og reknar meg sjølv som ein ekte korpsnerd. Eg les ikkje notar, og må lære alt på gehør. Eg høyrer ei stemme eit par gonger, og så kan eg spele henne etterpå. I 17.mai-toget er det nokon som går bak meg og passar på at eg går der eg skal.

På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving. Eg liker å skrive, og eg er veldig glad i matematikk. Eg har ein pc på klasserommet, og gjer alle skuleoppgåvene på den. På skulekjøkkenet og i formingstimen har eg ein assistent som hjelper meg der augene ikkje strekk til. Det er ikkje alltid så lett å skru på steikjeomnen, eller å vete kvar eg skal setje synåla.

Det er ikkje alltid folk veit korleis dei skal reagere når dei møter ei tilsynelatande blind jente. Dei fleste har sjølvsagt veldig mange spørsmål. Dei lurer på korleis det er å vere meg, og nokon gonger finn dei sine eigne forklaringer. Folk er jo veldig hjelpsame, men ikkje alle veit korleis dei skal hjelpe. Nokon latar som ingenting heilt til eg går på ein lyktestolpe, medan andre tek tak i meg og dreg meg av garde som om eg kunne stikke av. Det beste er at folk spør! Eg har ingenting i mot at folk spør kva eg ser, eller korleis dei kan hjelpe meg å finne vegen. Eg har alle svara, eg har svart på det hundre gonger før. Det er betre at dei spør og får svar, enn at dei går og lurer på ting!

Det finst ulike tilbod for unge svaksynte i Noreg. Norges Blindeforbund arrangerer leirar og kurs, og det er også klassetrinnskurs arrangert av Statped. Det heile er eit stort miljø, og eg trivst veldig godt. Der møter eg folk som eg veit går med mange av dei same tankane og kjenslene som meg, og eg får dele mine erfaringar og tankar. Leirar og kurs er høgdepunkt i kalenderen til dei fleste svaksynte eg kjenner, og det er også veldig viktig for meg. Det er ei stor hjelp i kvardagen å kunne snakke med folk som opplever det same som meg.

I framtida har eg tenkt å prøve å leve eit mest mogleg normalt liv. Det er ingenting som tilseier at eg ikkje kan få meg ein vanleg jobb, eller ein vanleg familie. Når eg om eit år skal byrje på vidaregåande, skal eg flytte for å byrje på musikklinja. Eg veit ikkje kvar eg endar opp til slutt. Kanskje eg studerer musikk, eller det kan hende eg blir noko heilt anna. Denne veka har eg hatt arbeidsveke i Driva, og det har vore veldig kjekt. Kanskje eg blir journalist?

Eg er mykje sliten. Det er tusen spørsmål eg må ta stilling til kvar dag. Går eg riktig veg no? Kjenner eg personen eg snakkar med no? Er det noko her eg kan kollidere med? Det kostar krefter å vere svaksynt i ei verd som er laga for sjåande. Eg må ta pausar, og kvile meg både fysisk og mentalt.

Det er mange tankar som dukkar opp når du er annleis. Dei fleste dagane går det heilt bra. Dette er jo livet mitt, og det er slik det alltid har vore og alltid vil vere. Men til tross for samhaldet og det gode livet mitt, er det sjølvsagt dårlege dagar. Dagar då det er så urettferdig at eg har lyst til å slå i veggen. Kvifor meg? Kvifor må eg vere annleis i mengden? Det er dagar då framtida ser heilt svart ut. Eg har også ein tendens til å føle meg einsam, sjølv om eg har folk å vere saman med. Det gjeld å finne ein balanse, og klare å sjå lyst på dei fleste av dagane, så får dei dårlege berre vere.

Vanskelege dagar er vanskelege, men dei fleste dagane er gode. Eg har folk rundt meg som gjer at eg føler meg som ein vanleg ungdom, og som støttar meg på alle dagar. Eg har ting å sjå fram til, og eg har mål for meg sjølv. Eg er utruleg takknemleg for at eg bur i eit land der det går greitt å vere svaksynt, og der ein får hjelp.

Her tar Nora opp mye viktig når det kommer til å leve som synshemmet i et samfunn som er bygget på seendes premisser. Likevel, det er en ting jeg reagerer på: « På skulen klarar eg meg greitt. Eg fylgjer dei fleste fag, med unntak av kroppsøving.»

Hvorfor blir Nora fritatt fra kroppsøving? Det er helt unødvendig. Hun kunne hatt en assistent i kroppsøving, slik hun har i forming og på skolekjøkkenet. Hun kan ikke være med på fotball, wolleyball, håndball og basketball og det kan være vanskelig å hoppe over bukk.

Dette kan ha en lett løsning: At hun får en assistent og tas ut av klassen når det blir aktiviteter hun ikke kan være med på. Noen vil nok hevde at det er stigmatiserende å bli tatt ut av klassen, men det er etter min mening mer stigmatiserende å få fritak. Hun går glipp av et viktig fag. Synshemmede har lettere for å få mindre fysisk aktivitet på fritiden og da er kroppsøving enda viktigere.

Når de andre hadde aktiviteter som jeg ikke kunne delta i, gjorde jeg og assistenten min f.eks. styrketrening, sykling på tandem, jogging, aerobic osv. Jeg fikk også lære hvordan man sparket fotball, tok imot og sendte wolleyball og håndball. På den måten fikk jeg et inntrykk av hvordan de ulike ballspillene fungerte.

Nøkkelord:

Avslag fra Hjelpemiddelsentralen på leselist

For et par uker siden sendte jeg en søknad om to nye leselister. Den ene til bruk sammen med iPhone og den andre til den bærbare PC-en. I går fikk jeg svar med avslag. Jeg tar det ikke så tungt. Jeg har tross alt leselister, men da må jeg sende den ene på 40 tegn og et notatverktøy med leselist på service. Jeg tror nok de kunne spart en del med å innvilge meg de to leselistene, siden denne serien av leselistene ser ut til å ha dårlig kvalitet. Jeg har hatt leselister i flere år uten at det har vært noe galt med de, men både den lille på 24 tegn med punktskrifttastatur og den på 40 tegn til den bærbare PC-en har måttet inn på service omtrent én gang i året hver.

Det er kjedelig å ha hjelpemidler som ikke virker og som stadig må på service, men det tviler jeg på at Hjelpemiddelsentralen tar hensyn til. Det er ikke de som må sitte med pC-en, "uten skjerm" og kun støtte med talen, og dessuten går nok service og innvilging av nye hjelpemidler over to ulike budsjetter. Den på 40 tegn takket for seg i desember i fjor. Den sluttet å fungere gradvis med at punktene ble svakere og til slutt ikke virket mer. Jeg vil tro det skyldes enten hovedkortet eller strømforsyningen til cellene. Leselisten på 24 tegn klarte jeg å miste i gulvet, slikt skjer jo med små tingester til bruk i dagliglivet, og da virket ikke USB-kontakten. Og når den først var på service rapporterte jeg om en markørhenter som var defekt - den hadde vært det siden første dag jeg fikk leselisten. Leselisten var på langveisfarende service i Tyskland i hele 4 måneder, men når jeg fikk den tilbake hadde de gjort et upåklagelig arbeid både med å fornye alle cellene - det gjøres når leselistene er godt brukt. Det var uvant å lese på en så ren leselist og jeg skal nok innrømme at jeg trives bedre med en godt brukt leselist. Da er ikke underlaget like ru å stryke fingrene over.

Nøkkelord:

Jeg ble kidnappet

I natt hadde jeg en underholdende drøm!

Jeg drømte at jeg var blitt tatt til fange. Jeg måtte krølle meg sammen i et bagasjerom hvor det også lå en lys labrador. Jeg ble sluppet ut, men bare for å måtte gå over i et nytt bagasjerom hvor det lå en svart hund. Men der klarte de ikke ikke å lukke bagasjeluken fordi bagasjerommet var for lite. Jeg våknet, men sovnet inn i drømmen igjen. Jeg ble sluppet ut og nå klarte jeg å rømme, inn i et hus og jeg løp opp trappene til 3. etasje. Det var trappeoppgangen til den videregående skolen jeg gikk på. Der låste jeg meg inn i en leilighet hvor jeg gjemte meg under en benk og dro et gardin rundt meg. Mennene kom etter og fant meg.

Den ene mannen satte seg med kjøkkenbordet hvor det lå et monopol-spill. Jeg tok pengene og ville kaste de opp i luften, putte de i lommene osv., men mannen trodde det var ekte penger. Sjansekortene, med utropstegn på, ville han ha fordi det var spådom om livet hans.

De knøt noe fremfor øynene og jeg sa at det var unødvendig å ha dette på en blind. Jeg fikk ta med meg lydbokspilleren. Det viktigste var ikke bøkene, men at den hadde opptaksfunksjon, men det visste ikke kidnapperne. Jeg lærte mannen ledsagingsteknikk, men når vi kom til trappene fant jeg gelenderet og løp ned. Slik jeg ofte gjør. Mannen kom etter. Inn i et bagasjerom igjen. Bilen var full av andre mennesker. Det lå også en hund her, men den ville ikke snuse på hånden min og jeg slikket meg rundt munnen, for å gi dempende signaler til hunden, men jeg ble bitt og maste om at jeg måtte på legevakt. Kidnapperen sa at det fikk vente. Jeg svarte noe om at jeg kunne gjerne vente, til jeg døde av bittet, for de kom jo til å drepe meg til slutt. Da lo de andre fangerne av meg. Jeg våknet.

Jeg var svaksynt i denne drømmen. Det er jeg i de fleste drømmene mine for tiden. Menneskene ser jeg som mørke skygger, bilen som en stor gjenstand, når jeg så innover i leiligheten så jeg gulvet, hvite vegger og at rommet ble opplyst av vinduet. Jeg så at det sto et bord fremfor vinduet, men ikke stolene rundt osv. Monopolspillet så jeg i detalj. Jeg vet godt hvordan det ser ut. Hunden også så jeg i detalj, t.o.m. snuten, men ikke øynene. Jeg vil tro det er fordi jeg vet så godt hvordan en hund ser ut, etter å ha vært førerhundbruker i 16 år, men jeg har aldri tatt på hundens øyne, så de vet jeg ikke hvordan ser ut.

Etter legebesøket

I går var jeg til legen min. Jeg tok opp problemstillingen rundt smertene i nederste del av ryggen og setemusklene. Han gjorde noen tester med at jeg skulle bøye meg på sidene, fremover og bakover. Han testet også bevegeligheten i hoftene. Han konkluderte med det samme som manuellterapeuten, at det var muskulært. Han ville skrive ut betennelsesdempende til meg, men jeg kan ikke ta disse pga. det er NSAID-preparater. Disse kan føre til magesår og jeg er mer utsatt fordi jeg har en liten magesekk etter gastric sleeve-operasjonen Da skrev han istedenfor ut en 10-dagers «kur» av Prednisolon, kortison, men jeg var skeptisk til denne medisinen fordi den har mange uheldige bivirkninger som bl.a. bensjørhet.

I dag var jeg til manuellterapeuten igjen og jeg spurte hva han tenkte om kortison-kuren. Jeg vet at leger lett kaster medisiner etter pasientene og jeg ville forhøre meg med en som kan mye om muskelproblemer. Han mente at siden jeg skal gå på den i et så kort tid, ville jeg ikke være utsatt for bivirkningene som ved langvarig bruk (f.eks. beinskjørhet). Han mente den kunne være bra for tilhelingen.

Jeg leste litt i Felleskatalogen om Prednisolon, og det var nytt for meg at den faktisk er en stereoide. Den er forbudt ifølge VADAs dopingliste.

Nøkkelord:

VG: Legene leker med ungdommers psyke

I VG kan jeg lese om at Legene leker med ungdommers psyke. Det er ganske skremmende å lese at på 10 år har antallet ungdommer som strevet psykisk blitt fordoblet og hele 22% av jentene strever med at de ikke strekker til og har emosjonelle problemer. Legene skriver ut antidepressiva som hjelp til ungdommene fordi det ikke finnes nok hjelp å få i det psykiatriske hjelpeappratet:

Samtidig er det mangel på psykologer i Norge, og ventetiden kan være enormt lang. Unge som oppsøker hjelp kan risikere å måtte vente så lenge som i et halvt år før de får det. Det er uholdbart. De blir gjerne tilbudt medisin mens de venter, og de fortsetter ofte på denne i lengre tid. Det er derfor tydelig at vi trenger flere psykologer og et mer effektivt system.

I 2014 gikk hele 7% av elever på ungdomskole og videregående skole på antidepressiv medisin. Slik skal det ikke være. Det blir fokusert mye på korttidsbivirkninger av antidepressiv medisin, men vi vet lite om bivirkningene på lengre sikt.

I 2016 konkluderte en forskningsrapport fra tidsskriftet Psychotherapy and Psychosomatics med at kognitiv terapi alene har mye bedre effekt på pasienter med sosial angst, enn det medisiner eller en kombinasjon av de to har. En rapport fra Vidensråd for Forebyggelse kom i 2015 fram til at terapi var minst like effektivt som medisiner også når pasienter hadde søvnproblemer.

Nøkkelord:

Hukommelse og konsentrasjon med epilepsi

Jeg fant noe på en blogg i dag om en dame som har epilepsi som «skremte» meg litt, for det var som å lese om meg selv: «Konsentrasjon og hukommelse er noe jeg sliter med som følge av epilepsien og medisiner. Og etter tester i vinter fikk jeg det også bekreftet av spesialist. Tøffe tester som nesten førte til anfall. Satt bare og skalv til slutt og gledet meg til å finne senga.»

Jeg har dårlig hukommelse f.eks. til å huske telefonnummer og navn. Mange synes jeg har god hukommelse til å huske avtaler, men sannheten er at jeg skriver ned avtalene i et dokument så snart jeg får tilgang på PC. Det er mye fra oppveksten jeg ikke husker, som f.eks. bryllup, fødselsdager og dåp og konfirmasjoner.

Her er noe mer som jeg kjenner meg veldig godt igjen i: «Ofte tenker jeg tilbake til mine yngre dager før epilepsien ble en del av mitt liv. Da jeg hadde tipp-topp hukommelse. Jeg noterte ned leksene mine bare fordi alle andre gjorde det. Jeg husket de likevel. Fødselsdager og navn var jeg også en racer på å huske. Det er et sårt punkt jeg må føle på hver dag siden jeg til stadighet blir påminnet dette på en eller annen måte. Et sårt punkt jeg ikke alltid klarer å spøke med.»

Jeg vet at på Statens Senter for Epilepsi (SSE) tar de omfattende nevrologiske tester som omfatter både konsentrasjon og hukommelse.

Langtidsregistrering av EEG

På tirsdag 13. juni ble jeg innlagt på nevrologisk avdeling for langtidsregistrering av EEG, eller «videometri» som det også heter. Der er jeg tilkoblet vanlig EEG-utstyr og blir filmet hele døgnet. Jeg ble filmet i 48 timer. Heldigvis kunne jeg drive med PC, håndarbeid og høre på lydbok.

De fant noe epileptisk aktivitet, men den var ikke kraftig nok til å kunne påvise at jeg har epilepsi. Det kunne også skyldes trøtthet. De fant også «celebral funksjonsforstyrrelse», men dette må jeg spørre legen om hva betyr. Jeg tok et raskt søk på Dr. Google og fikk opp overskriftene ADHD og barneautisme, men dette tar jeg med en klype salt inntil jeg har hørt med legene.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på Forsidestrøm