Bøker

Vaniljekifler og "evighetsserier"

I dag fikk jeg lyst til å bake noe småbakst, men hva? Det stod mellom muffins med peanøtter og Non-stop eller vaniljekifler. Valget falt til slutt på vaniljekiflene. Jeg laget en halv porsjon og kvernet 75 g mandler, blandet sammen mel, sukker og vaniljesukker (hjemmelaget). Jeg gjorde en stor tabbe; jeg hadde i 5 ss vaniljesukker istedenfor 5 ts. Jeg måtte ha i ca. 50 g mer smør for å få en passelig konsistens på deigen. Mens jeg hørte på lydbok, lage jeg små, bøyde "bønner". Jeg stekte dem i 14 minutter på 200 gr. (ifølge oppskriften skal de stekes på 180 gr. Når jeg tok de ut av ovnen, strødde jeg over melis med vaniljesukker i. Skal jeg si det selv, ble de utrolig gode! Men, sunne er de garantert ikke med både smør, sukker og hvetemel. Det var godt jeg kun laget halv porsjon.

I 2003 ble Hannah-serien av Laila Brenden utgitt. I 2017 ble den utgitt på ny i et større format. Nå holder Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) på å produsere den og jeg har gitt meg i kast med serien som består av i alt 40 bøker. Serien handler om Hannah, godseierdatter fra Danmark, men hun er bosatt i Hemsedal. Handlingen foregår på 1820-tallet. Jeg holder nå på med bok nr. 3 der mesteparten av handlingen foregår i Hemsedal. Hannah føder et barn og sønnen er kommet hjem etter å ha vært et knapt år i Danmark. Vi får følge hvordan alt utvikler seg med sønnens synske evner og kjærligheten.

Det er ikke så ofte jeg klager på innlesere selv om det er mye ymse. Det er et par innlesere jeg ikke orker å høre på, som en som leser med et veldig overlegent tonefall. Jeg ser henne for meg der hun sitter i studio med høyt hevet hode og ser litt opp i luften. Innleseren i Hannah-serien leser ekstremt sakte. Jeg har satt opp hastigheten på lydbokspileren med ett nivå og enda er det litt for sakte lesning.

Jeg har lenge kun lest kriminalromaner, men nå har jeg skiftet beite. Dette er mer lett underholdning, men man blir jo også litt nysgjerrig på å få vite fortsettelsen av historien. Jeg liker å sitte og strikke, skanne inn bøker eller bare slappe av horisontalt mens jeg hører på lydboken. For noen år siden leste jeg serien "Sønnavind" av Frid Ingulstad, men jeg ga opp da jeg kom til bok 73. I dag består serien av 100 bøker. For nærmere 10 år siden leste jeg en svært koselig serie, som jeg har lest to ganger, "Arvesynd" av Anne Lise Boge. Innleseren der var utrolig flink som leste handlingen på bokmål og dialoger på dialekt. Jeg ser at NLB også har produsert de norske seriene "Livsarven"> av Ann Christin Gjersøe, "Mors hjerte" og "Slekter følger slekters gang" av Anne Lise Boge, "Inga Svartdal" av Torill Torup, "Polarnetter av Elinor Rafaelsen og "Livets døtre" av May Grethe Lerum. Hvem vet, kanskje jeg skal lese de også med tid og stunder. Svigermor har i hvert fall anbefalt både "Mors hjerte" og "Livets døtre".

Nøkkelord:

Kylling i pita og tzatziki med enkel salat

I dag har solen stått høyt på himmelen og gitt en utrolig varme her i Bergen. Varmen slår imot meg i det jeg går ut av døren. Ja, det har til og med blitt varmerekord for hvor varmt det har blitt målt i Bergen siden 2003. NRK skriver i artikkelen "Bergen og Oslo kjemper om ny varmerekord" - og Bergen stakk av med seieren: "Like før klokken 13.00 ble rekorden knust i Bergen, som dermed kunne stikke av med første stikk i kampen. Da viste måleren på Florida 30,5 grader. Under en time senere var måleren passert 31,0 grader, og har foreløpig nådd sitt høyeste på 31,2." Vi har slått av varmekablene på badet nå og det er det mest behagelige rommet i leiligheten akkurat nå.

Når det er så varmt, synker også lysten til å innta alle typer varme middagsretter. Det frister rett og slett ikke med varm mat. Jeg ville i dag forsøke å finne en litt lett og sommerlig middagsrett og endte opp på det greske kjøkkenet. Jeg bakte derfor pitabrød. I oppskriften står det kun at det skal være 450 g vanlig, fint hvetemel, men jeg hadde i 50 g Havregryn og 80 g grov sammalt hvete og resten vanlig mel. Jeg eltet den lille deigen kraftig i kjøkkenmaskinen.

Mens deigen hevet seg i en halv time, forsøkte jeg for første gang å lage tzatziki-dressing. Jeg raspet en halv agurk på rivjern og strødde litt salt over. Etter 10 minutter hadde trolig saltet klart å trekke ut en del av væsken i agurken. Jeg klemte ut vannet så godt det lot seg gjøre og blandet inn pepper og gresk yoghurt. Jeg kuttet også opp perletomater, fersk ananas og melon til en lett salat.

Jeg tok deigen på bordet og delte den opp i 8 like emner som jeg trillet lett til runde boller. Da de hadde ligget i noen minutter, kjevlet jeg de flate og la dem på et stekebrett. Jeg stekte de på 250 gr. i 6 minutter. Da hadde tre av fire blåst seg godt opp. Neste brett ble ikke så vellykket da to forble helt flate. I morgen tenker jeg å gjøre et nytt forsøk på en halv porsjon og da kun bake de uten grovt mel og havregryn.

Til kvelds laget jeg meg en smoothie av ananas, banan og jordbær. Som væske hadde jeg i ananasjuice. Jeg har i det siste nevnt på en bok ang. smoothier, "Forføreriske fruktfantasier for enhver smak", og hun gir noen tips for å se om ananasen er moden. Det står: "Se etter ananas som er fyldig når du ståri butikken og skal velge et fint eksemplar. Prov forsiktig dra los et blad som sitter langt nede for å se om ananasen er moden. Løsner det, er frukten moden, men den kan også være overmoden, så velg gjerne en der bladet ikke løsner så lett, og la den modnes ferdig hjemme." "Blad langt nede", er det de små, små "bladene" nederst ved stilken som det finnes av over hele ananasen eller er det de nederste bladene på selve blomsten? Det forstod jeg aldri helt. Jeg vet i hvert fall at en ananas skal lukte litt søtlig når den er god. Det står også at ananasen holder seg i en uke i kjøleskap og ca. tre dager i romtemperatur. Hun skriver at det sies ananas skal være godt mot kreft, hjerte og tarmproblemer.

Fiskegrateng og dessert - på en mandag...

I dag har jeg skannet inn boken "Hverdagsmat - Middager for alle" skrevet i 2014 av Ole Martin Alfsen. Det var en tykk blekke på 370 sider og som inneholder 225 forskjellige oppskrifter på alt fra salater, supper og en rekke retter med ulikt kjøtt. Jeg gleder meg til å kunne bla i oppskriftene. Jeg bruker et tekstgjenkjenningsprogram (OCR) som heter OpenBook. Jeg varierer litt mellom å skanne inn bøker på A4- og A3-skanner, avhengig av formatet på boken. Fordelen med å ha en A3-skanner, er at jeg enkelt da kan skanne inn begge sidene på en gang når bøkene er store, men det tar jo lengre tid. Jeg bruker A4-skanneren til brev og mindre bøker. Mens jeg sitter og skanner, hører jeg som oftest på lydbok eller P7 Klem-radiokanal. I dag hørte jeg på boken "Ingen er så trygg i fare" av Gunnar Staalesen. Jeg har tenkt at man går glipp av mye av Staalesens humoristiske formuleringer i hans Varg Veum-bøkene om man ikke selv leser, men ser på filmene som har blitt laget. I en tidligere bok, "Der hvor roser aldri dør", kom han med følgende beskrivelse av en trappeoppgang: "Stanken fra oppgangen i det slitte, gamle skorssteinshuset måtte være verre enn odøren fra Gehenna, søppeldyngen utenfor Jerusalem, som i følge bibelforskere hadde gitt inspirasjonen til den tradisjonelle beskrivelsen av helvetet. I det jeg steg innenfor ytterdøren, pilte en velvoksen rotte innover i gangen, men ikke lenger bort enn at den ble liggende å våkte på meg fra halvmørket der inne, i tilfelle jeg skulle forgripe meg på det veltede søppelspannet rett innenfor døren." Gunnar Staalesen er glad i beskrivende ord og setninger.

I dag laget jeg fiskegrateng med makaroni. Det er en stund siden jeg sist laget dette og jeg ble nok litt overrasket over hvor lite det var å stelle i stand før middagen kunne settes på bordet. Jeg delte opp 800 g torskefilet, lot den trekke i 30 minutter og kokte makaroni. Siden samboeren min var kommet hjem, satte jeg ham i gang til å koke hvit saus mens jeg raspet tre gulrøtter og ett eple til råkostsalat. Jeg knuste kavring og hadde denne og ost over to små porsjonsformer. Jeg synes fiskegrateng er veldig godt og derfor laget jeg dobbelt porsjon i dag og vi har fryst ned to fulle porsjonsformer som det nå bare er å tine og steke som om den skulle være helt fersk og nylaget.

På et restaurantbesøk for noen uker siden fikk jeg virkelig sansen for på sjokoladefondant. Samboeren min bestilte seg det til dessert. Jeg orker sjelden dessert etter middag på restaurant, men jeg smakte et par skjeer av hans sjokoladefondant. Nam! Vi har snakket om å spise på en restaurant som serverer det etter den gangen jeg smakte på sjokoladefondanten, men jeg synes det er litt pinlig om jeg må gå rett på dessert om jeg skal få nyte en hel sjokoladefondant under et restaurantbesøk. I kveld pisket jeg derfor eggedosis av 6 egg og 2,5 dl sukker og smeltet 180 g smør og blandet inn 200 g sjokolade til en oppskrift på sjokoladefondant. Jeg hadde ingen egnede former, men vi fylte en kopp 2/3 full og satte den inn i stekeovnen. I oppskriften står det at den skal steke på 200 gr. i 8-10 minutter, men vi tok den ut etter 12 minutter inne på 210 gr. Da var den helt perfekt slik sjokoladefondant skal være. Ut av den oppskriften fikk jeg 5 nokså store porsjoner. Jeg klarte ikke en hel porsjon fordi det ble for mye sjokoladesmak, men vi satte tre kopper med røre i fryseren. Jeg må ta dem opp av fryseren og la de tine før jeg steker de slik jeg gjorde i dag. Vi snakket om å kjøpe et par litt finere ildfaste porsjonsformer nettopp til dette formålet til bruk når vi ønsker å servere dette til dessert når vi får besøk. Det var i hvert fall ingen vanskelig dessert å lage! - Og, jeg slipper nå å skille meg ut ved å kun bestille dessert på en restaurant.

Edit - skrevet mandag 25. juni 2018: I dag tidlig tok jeg opp to kopper fra fryseren med sjokoladefondant og lot dem tine i kjøleskapet. Jeg tok de ut på kjøkkenbenken 10 minutter før jeg satte de inn i ovnen som var stilt inn på 210 gr. Der måtte de stå i hele 15 minutter før samboeren min kunne si seg fornøyd med konsistensen på sjokoladefondanten. Likevel var den litt mer flytende enn når desserten var nylaget, men mulig det har noe med at røren ikke er kjøleskapskald?

Sommeren er kommet!

I dag innviet vi sommeren her i huset ved å ta frem og klargjøre grillen i tillegg til å "plante" blomstene i blomsterkassene ute på verandaen. Da vi flyttet til denne leiligheten, kjøpte vi oss noen blomster i plast. De må se ganske ekte ut for en nabo bemerket at vi hadde pene blomster. I høst var vi litt sene med å ta de inn og da sa en annen nabo at hun synes vi burde ta dem inn, for det passet seg ikke at de stod der og blomstret i oktober.

I dag har det vært over 27 gr. ute. Det er varmt. På slutten i dag laget jeg derfor en smoothie av banan, bringebær og pære iblandet litt appelsinjuice. Dette ble en smoothie slik de skal være - og slik samboeren min liker dem. Nemlig tyntflytende. Jeg liker litt tykkere konsistens på smoothiene. Jeg har de siste dagene kommet frem til at jeg nok liker de best når de kan kalles "smoothie bowl" (eller "smoothieskål" på norsk) og spises med skje.

Jeg leser nå boken "Forføreriske fruktfantasier! for enhver smak" av Eliq Maranik. Jeg synes det både er en bra og morsom bok. Under oppskriftene står det små, artige kommentarer til frukten. Siden jeg nevnte på banan, står det eksempelvis at det finnes hele 50 ville arter av bananener og at to av disse har blitt krysset til matbananer. Av matbananer finner vi kokebanan og dessertbanan. I norske butikker finner du dessertbananen. Kokebananen brukes mye i Sør-Amerika, Afrika og India der den brukes på samme måte som vår potet.

Suppe, fruktsalat og kokebøker

På tirsdag ville jeg forsøke å gjenta suksessen fra sist og laget hjemmelaget tomatsuppe. Jeg brukte hermetiserte, hakkede tomater og moste de til en jevn masse med hurtighakkeren og kokte det opp sammen med en skvett fløte. Jeg krydret med chili, hvit pepper og estragon. Når jeg skrudde av platen, hadde jeg et dryss av den gode, duftende timianen. Det er sant, som det står i oppskriften, at det ikke tar mye lengre tid å lage tomatsuppen fra bunnen av sammenlignet med om man bruker Toros ferdigpose. Mens jeg lagde suppen, kokte jeg pasta og noen egg til hardkokte - det hører selvfølgelig med. Det var litt synd. suppen ble litt for sterk. Jeg merket det ikke når jeg smakte på den. Vi forsøkte å mildne den noe med å ha oppi en soyayoghurt vi hadde stående i kjøleskapet, men det hjalp nok ikke noe større. Vi frøs ned en del av restene. Samboeren min kom nok ikke til å spise den, men jeg kunne spise den og derfor tok vi et gummistrikk rundt porsjonsboksene. Da vet jeg at de med gummestrikk er "min" middag.

Mens assistenten min var hos meg i dag, satt jeg og skar opp frukt til en god og sunn god og sunn fruktsalat. Jeg hadde i pære, eple, banan, druer, appelsin og fersk ananas og klemte saften av en lime over det hele for at fruktkjøttet ikke skulle bli brunt. Samboeren min er så glad i rosiner og derfor hadde jeg i noen som trekker til seg fruktsaften. Det ble en stor salatbolle som nå står og venter i kjøleskapet! Jeg har kjøpt inn et beger vaniljekesam mens samboeren min ønsker å ha vaniljeis inntil - godt begge deler. Da går vi helgen i møte med en god salat som kan nytes både som dessert og mellommåltid. Det blir nok også et mellommåltid, for det ble ganske mye.

Jeg låner en del bøker fra Bergen Folkebibliotek for tiden. I dag har jeg skannet inn bøkene "Gjærbakst for alle" og "Saus & dipp med mye smak". Jeg leser også boken "Frokost". Den har jeg ikke funnet så mye interessant i og nå har jeg kun 40 sider igjen å lese. En annen bok jeg gleder meg til å lese om ikke så lenge, er boken "På skiva - pålegg du lager selv".

En 1. søndag i februar

I dag ble det rester fra middagen kyllingquesedillas jeg laget på fredag til brunsj her i heimen. I pakken var det igjen én lefse, men jeg tror vi enten må ha fått en lefse for mye eller en for lite i pakken, for det pleier å være et partall. Jeg husker bare ikke om det er 8 eller 10 lefser. Etter brunsjen satte jeg meg til å pakke inn et par gaver til en venninne. Hun er opptatt av kroppen utvendig og innvendig og hun får derfor et par hudprodukter, sukkerfri sjokolade og drops i tillegg til sukkerfritt syltetøy og peanøttsmør. Når assistenten min kommer i morgen, skal jeg få postet til sammen tre pakker. En av pakkene er en julegave til min søster som jeg rett og slett glemte å sende med. Da jeg og assistenten min var på shopping for fire uker siden kjøpte jeg også to eksperimentsett til mine to nevøer på 7 og 9 år. Jeg skulle ha sendt dette for en måned siden, men jeg surrer med alt annet. Bedre sent enn aldri, er det noe som heter!

På fredag lånte jeg boken "Kokkelære - Den store kokeboka" av kokken Tom Victor Gausdal fra biblioteket. Jeg skanner den inn på A3-skanneren min. Jeg synes det er en god bok. Han skriver med et lettfattelig og ganske muntlig språk og forklarer begreper i et eget kapittel. Man får en innføring i hvordan man bør organisere kjøkkenet, litt om råvarene, utstyr på kjøkkenet og tips til hvordan få maten i grytene og opp på tallerkenen. Han gir kort innføring innen koking, blandsjering, damping, porsjering, seitering, pannesteking, grilling, ovnsbaking, gratinering, braissering, sous vide, confitering, frytering, tørking og salting.
Han deler mer enn 1.500 oppskrifter på alt fra alle typer middager, salater, marinader/krydderblandinger, bakverk, is/sorbet, desserter osv.

I dag satte samboeren min i gang med å sette sammen den nye kontorstolen og nattbordet jeg bestilte fra Ikea fredag for én uke siden. Jeg er fornøyd med å ha fått meg en myk og komfortabel kontorstol. Den er i svart skinn (trolig ikke ekte), men den fantes også i hvit. Jeg stiller meg da spørsmål ved hvor praktisk det må være å ha et hvit møbel man sitter mye i. Det ser kanskje fint ut, men jeg mener at møbler mer skal være praktiske enn hva de er fine å se på. Nattbordet jeg kjøpte meg har to ganske dype skuffer og jeg liker stilen da den er ganske enkelt utformet. Det var virkelig på høy tid med et nytt nattbord, for det jeg hadde var nær ved å falle sammen.

Nøkkelord:

Oppskriftsbøker i punktskrift fra NLB

Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek har de siste årene produsert ganske mange bøker med oppskrifter på middag og bakst. En del er i punktskrift, men det er også en hel del på lyd. Under lister jeg opp de bøkene som er produsert pr. i dag på norsk i punktskrift. Jeg tar for meg bøkene på lyd litt senere. Jeg skriver årstallet i parentes; vøker som er produsert fra 2010 får du helt hjem i postkassen og du trenger ikke returnere permene når de er ferdig lest.

I årene mellom 2000-2009 ble det så vidt jeg kan se, ikke produsert én oppskriftsbok i punktskrift, men i 2011 var det et "toppår" da det ble produsert hele 19 bøker, før produksjonen dalte i 2012 og 2013 for så å øke jevnt fra 2014 og frem til 2017. I 2018 har det hittil blitt produsert to bøker.

Her er listen over bøker:

Nøkkelord:

Tall fra NLB

Norsk Lyd og Blindeskriftsbibliotek (NLB) har på Kunnskapsdepartementets hjemmesider offentliggjort tall. Der står det at NLB i 2015 hadde 25.327 lånere der kun 9.931 er synshemmede. Hele 8.416 er lånere som er registrert med dysleksi. Dyslektikere har lånerett, men ikke produksjonsrett, dvs. at de kun kan låne bøker som allerede er produsert. Synshemmede studenter kan levere inn sine pensumlister og få pensum produsert. Studiebøker produseres mer og mer på lyd med talesyntesen Brage.

Du kan lese om flere tall i dette PDF-dokumentet: Årsraport for NLB i 2015.

Nøkkelord:

I dag...

I natt har jeg sovet så godt! Jeg sovnet raskt mens jeg hørte på lydboken "Den svarte boksen" av Michael Connely. Den handler om politietterforsker Harry Bosch: "Opptøyene i LA 1992. Ung kvinne funnet død. Er det en ulykke eller et planlagt mord? Rodney King-opptøyene i Los Angeles i 1992 forandret byen for alltid. Mange døde. Men var den unge, kvinnelige fotografen et tilfeldig offer, eller ble hun myrdet som en del av en større plan? Harry Bosch var på saken i 1992, men ble tvunget til å overlevere etterforskningen til spesialavdelingen for opptøyene. De klarte aldri å løse saken, og den unge kvinnens skjebne ble glemt. 20 år senere dukker det opp nye bevis og Harry dras inn i jakten på «den svarte boksen», beviset som kan løse den gamle saken."

Jeg sov til og med så godt i dag til morgenen at jeg ikke våknet da samboeren min stod opp for å gå på jobb. Jeg våknet av at det tikket inn en SMS med påminnelse om en tannlegetime jeg har til onsdag. Jeg hadde en avtale jeg skulle møtt opp til som var for tre kvarter siden, hadde jeg ikke? Jeg sjekket mobilen. Fant SMS-en fra frisøren, men der var det ingen påminelse. Puh... I dag hadde jeg ingen andre planer på agendaen enn at assistenten min skulle komme. Middag ble wokrester fra fryseren.

I dag var assistenten min her. jeg fikk merket bl.a. noen krydder og forskjellige kakepynt i punktskrift. Etter at vi kjøpte en hylle med skuff som vaskemaskinen står oppå, måtte vi ha vaskepulveret i en egen boks. Den har jeg nå merket med punktskrift og dynotape slik at også samboeren min kan se hvilket vaskepulver han tar i maskinen.

Jeg har ikke fått pakket inn de siste julegavene, så det får jeg gjøre i morgen. Da jeg jobbet på kurs i slutten av november, var det en assistent som sa at hun elsket alt som hadde smak av mint. Jeg kom over en pose med kaffe som nettopp hadde mintsmak. Den skal jeg derfor sende til denne damen som en liten overraskelse i desember - og jeg forventer ingenting tilbake. Jeg synes bare det er hyggelig å kunne glede andre mennesker!

Nøkkelord:

Jørn Lier Horst

Som jeg har nevnt før her på bloggen, tar jeg ofte for meg forfatterskap til forfatterskap. Nå er det Jørn Lier Horst som ser står på programmet. Jeg liker hans bøker både fordi de er konkrete, jeg blir satt raskt inn i handlingen og bøkene hans er helt frie for sex, noe jeg synes bare er et "forstyrrende" og unødvendig element i boken.

Den første boken jeg leste, var "Bunnfall" som var en bok på 9 punktskriftshefer. Der fløt en grisefot og fire-fem føtter i land. Samtidig leste jeg "Felicia forsvant", men det var ikke noe sjakktrekk da det ble en liten prøvelse å skulle skille bøkene fra hverandre. Senere har jeg også lest "Jakthundene" og Nattmannen". Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe noen små og større saker på Slikkepott.no på Black Friday, men boken "Nattmannen" var så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg... Jeg får trøste meg litt med at det kun var en hundrelapp å spare på hver 1.000 kr. jeg kjøpte for.

Nøkkelord:

Dikemark psykiatriske sykehus på midten av 1900-tallet

Jeg ble tipset av en venninne om boken "Pasienten" skrevet av Trude Teige. Selve boken er en kriminalroman som handler om en forsvinning av en 18-åring: "Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller."

Det som interesserer meg mer, er bakgrunnen for boken. Pasienten, Krøser, som døde i 1993, var pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i mer enn 50 år. Det var ikke uvanlig på den tiden at folk var innlagt på livstid. Familien ønsket ikke å ta vare på en gal person og de hadde ikke antipsykotiske og antidepressive medisiner. På sykehuset var det ca. 2.000 pasienter. Den beste behandlingen mente man at var ved å gi pasientene arbeid og vakre omgivelser. På den tiden var sykehuset selvdrevet og det var et lite samfunn i samfunnet som t.o.m. hadde egne "dikemarkpenger".

I dag er sykehuset nedlagt og på Aschehaugs Ugla-side kan jeg lese: "Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig."

Og videre: "Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner."

Hovedpersonen i boken brukte årene på sykehuset til å lage parfyme. Den dag i dag står det krydderposer og flasker med håndskrevne ettiketter på. Hans spesielle hemmelighet når det kom til produksjonen av parfymen, var å tilsette den noen dråper av sin egen urin. I et hjørne i arbeidsrommet hans finner man tøyposer med sorte steiner i som han mente var diamanter. Han skrev og sendte et manuskript, men det ble refusert og hans drøm lagt i ruiner.

Først må jeg si at jeg synes det er skammelig av staten å la et sykehus ligge øde og bokstavelig talt forlatt slik bygningene på Dikemark Psykiatriske sykehus har blitt. Det er synd at så flotte bygninger og et fint område skal stå og gradvis forvitre, ute som inne. Jeg tenker: Hvilket flott museum kunne ikke dette ha blitt? Et museum som fortalte mye om livet på et psykiatrisk sykehus på 1930-tallet og hvilken behandling og terapi pasientene fikk - eller ikke fikk. Hva som var tanken bak institusjonaliseringen av de som var psykisk syke. Og, ikke minst, mange spennende historier om pasienter, før og etter innleggelsen, som bodde på sykehuset i årevis, ofte livet ut. Hvordan var hverdagen som pasient?

Noe annet jeg synes er skammelig, er at det kan se ut til at bygningene er forlatt i hu og hast og at man ikke har hatt tid til å rydde opp etter seg. Jeg er glad for at hjernene er sendt til forskning, men jeg synes det er uverdig at man fremdeles kan finne blodprøver, urin og rester av tørket avføring i laboratoriet. Slikt kalles ikke respekt for individet i mine øyne. Men det avspeiler kanskje synet man hadde på psykiatriske pasienter på den tiden? Litt satt på spissen: De er ikke noe å samle på. En ting er sikkert, man vil ikke se seg tilbake. Det gjør man kanskje rett i, for psykisk syke mennesker ble ikke godt behandlet og den delen av den norske historien har flere mørke kapitler som holdes i skyggen. Men jeg tenker at nettopp derfor er det viktig at vi ikke glemmer.

Nøkkelord:

"Rødstrupe" av Jo Nesbø

Nå leser jeg boken "Rødstrupe" av Jo Nesbø. Det er en bok som er gitt ut i 2000, men som fortsatt er i salg hos Bokkilden. Boken handler om politietterforskeren Harry Hole:

"Rødstrupe" er den tredje boka i Jo Nesbøs serie om Harry Hole. Ved et uhell skyter Harry Hole en amerikansk Secret Service-agent under president Bill Clintons Norges-besøk. Saken blir dysset ned og Harry overføres til Overvåkningspolitiet. En faks tikker inn om en våpenliga som er blitt rullet opp i Johannesburg og avslører at en attentatrifle har havnet i Oslo. Harry blir satt på saken, og sammen med sin tidligere partner, den ukonvensjonelle småfugleksperten Ellen Gjelten, finner de spor som peker i retning av norske frontkjempere, det nynazistiske miljøet og en kontakt med kodenavnet Prinsen som synes å ha forbindelser innenfor deres egne rekker. Mens snøen tiner i Oslos gater og avdekker historien bit for bit, har en morder med et helt spesielt prosjekt gjort scenen klar for siste opptreden.

Det er tydelig å se at Nesbø har endret skrivestil. Det kan også være at han har tilpasset seg tiden. Det er jo 17 år siden boken ble utgitt. Boken er inndelt i deler og kapitler mens bøkene han skriver nå består kun av avsnitt. Han har også forbedret innholdet i bøkene - øvelse gjør mester. Bøkene han skriver i dag, er mer spennende og han setter leseren raskere inn i handlingen. Egentlig minner begynnelsen av Nesbøs forfatterskap litt på hvordan Jørn Lier Horst skriver i dag. Horst setter leseren inn i handlingen i første kapittel, men boken blir ikke spennende før mot de ti siste kapitlene.

Nøkkelord:

Jeg leser om Münchausen-syndromet

Nå leser jeg en artikkel i Psykologtidsskriftet om Münchausen-syndromet. Münchausen deles inn i definisjonen «Foreldre som påfører barn skader slik at det skal se ut som barnet er sykt, har blitt omtalt som Münchausen syndrome by proxy (MSBP).» Om man kun får syndromet «Münchausen», vil det si at man påfører seg selv lidelser/symptomer. Forfatteren skriver: «På 1970-tallet ble MSBP tatt i bruk for å beskrive en potensielt dødelig variant av barnemishandling der foreldrene forgiftet barna sine med ulike medikamenter, noe som ble vurdert som en ikke-aksidentell skade. Meadow (1977) utvidet bruksområdet til å inkludere barn som ikke bare ble påført sykdom ved at de fikk medikamenter, men som også av andre ble oppfattet som syke og derfor måtte gjennomgå mange medisinske undersøkelser. Denne type mishandling var vanskelig å oppdage fordi overgriperen fremsto som en tilsynelatende omsorgsfull forelder som aktivt førte leger bak lyset ved å få dem til å behandle barnet for sykdommer som foreldrene selv hadde forårsaket. Som en konsekvens ble barna utsatt for unødvendig lidelse som for noen endte med døden.»

Jeg tenker: Hva får et voksent menneske til å gjøre slikt mot sitt eget barn? Svaret er enkelt, men likevel så innviklet; behov for oppmerksomhet. I artikkelen står det at disse kvinnene må lære seg å håndtere sitt raseri, skam og fiendtlighet i forhold til barnet. Det kan se ut til at hun får lettet på en indre emosjonell spenningstilstand og får oppfylt sitt ønske om anerkjennelse som omsorgsfull og kjærlig mor fra en de anser som en autoritet (legen).

Forekomsten er antatt å være 0,5/100.000 for barn under 16 år, og minst 2,8/100.000 for barn under 1 år. Det er antatt en dødelighet på ett til to barn pr. 100.00 årlig der, som regel uten at MSBP blir oppdaget. Det står: «Davis og medarbeidere hevder at i 50% av de familiene der et barn har blitt kvalt, og i 40% av de tilfellene der barnet har blitt forsøkt forgiftet, vil det skje mer mishandling, noen med døden til følge.» De mener at 35% av søsknene til barn som har dødd, er blitt utsatt for påført sykdom. Det er i 95% av tilfellene moren som utfører mishandlingen. Hos 10-25% av mødrene, fabrikkerer de også symptomer på seg selv (Münchausen syndrom). Flere kvinner driver med selvskading og stoff- og alkoholmisbruk. Halvparten av kvinnene hadde hatt en traumatisk oppvekst, mange hadde vært mye syke eller skadet, hatt nær kontakt med sykt familiemedlem eller tap av nær person som voksen eller barn. Halvparten av mødrene hadde vært i kontakt med det psykiatriske helsevesenet enten med spiseforstyrrelse eller somatiseringslidelse. Flere kvinner oppfylte kriteriene for personlighetsforstyrrelser og flertall var da ustabile, tvangspregede, avhengig og histrionisk personlighetsforstyrrelser.

Forfatteren kommer med følgende kasus: «Moren fant angivelig sin to måneder gamle datter livløs i sengen der puten dekket barnets munn og nese. Barnets arm lå på puten. Gjenopplivningen var delvis vellykket, og barnet ble brakt til sykehusets intensivavdeling, der hun fikk nødvendig behandling. Barnet døde 18 timer senere, og det ble foretatt en obduksjon som ga indikasjoner på at det hadde vært utsatt for kvelningsforsøk. Men funnene ved obduksjon var i stor grad påvirket av den behandling som barnet hadde fått, og dødsårsaken kunne derfor ikke fastslås med sikkerhet. Moren fikk et nytt barn ni måneder senere. Dette barnet fikk et hjerteovervåkningsapparat installert i hjemmet på grunn av søsterens dødsfall. I løpet av de følgende ni måneder førte uforklarlige anfall av langsom hjertefrekvens til minst ti innleggelser. To av disse skyldtes livstruende bradykardi og skinndød (asphyxia). Til slutt meldte sykehusets avdelingssjef fra til politiet grunnet tiltagende mistanke om at en ytre blokkering av luftveiene var årsaken til bradykardi- anfallene. Moren, en sykepleier, ble anklaget for alvorlig fysisk skade med dødelig utgang, og innrømmet i retten å ha blokkert barnets munn og nese, angivelig for å bli oppfattet som en omsorgsfull mor for et alvorlig sykt barn. På dette tidspunktet hadde hun vært i behandling i åtte år grunnet episoder med depresjon og angst. En rettspsykiater vurderte tilstanden til å være forenlig med MSBP der oppmerksomhetssøkende atferd var fremtredende.»

Jeg synes det er rystende lesning. Det er, ja, beklager, for jævlig at voksne mennesker skal utsette sitt eget barn for slike påførte sykdommer. Jeg burde kanskje ha holdt det for meg selv, men jeg vil gå så langt å kalle det for barnedrap, selv om hensikten i utgangspunktet ikke er å drepe barnet. Det står i artikkelen at noen mødre fantaserte om å drepe barnet (og som da utviste tanker om vold og hat) eller om barnets død om hvordan begravelsen skulle gjennomføres.

Det er blitt utarbeidet fire hovedtrekk for å beskrive MSBP:

  • Barnets sykdom er simulert og /eller produsert av en forelder/foresatte
  • Insisterende fremstillinger av barnet for medisinsk undersøkelse eller behandling
  • Overgriperen benekter å ha noe kjennskap til sykdommens årsaker (før bedraget blir oppdaget)
  • De akutte symptomene avtar når barnet blir atskilt fra overgriperen

Overgriperens motivasjon: er: «å innta rollen som syk by proxy (gjennom en annen). Meadow anbefalte også å utvide motivasjonen til å innbefatte oppmerksomhetssøkende atferd hos overgriperen. Likeledes understreker Schreier og Libow den betydningen som relasjonen til medisinsk helsepersonell har for personer med denne forstyrrelsen, og man mente at definisjonen hadde blitt for snever.»

Hentet fra artikkelen «Når behovet for oppmerksomhet og sympati overgår morsfølelsen», Psykologtidsskriftet.

Nøkkelord:

"Tørst" av Jo nesbø -hans nyeste bok

Nå leser jeg de siste sidene av Jo Nesbø. Boken er like bra som hans tidligere bøker og til tider ganske grotesk når kvinner myrdes av å bli bitt i halsen av skarpe «jerntenner». Om boken står det:

«En kvinne er funnet drept i sin egen leilighet i Oslo. Politiet holder kortene tett til brystet på pressekonferansen. Like etter kan man lese «Drept med jerntenner» på VGs nettsider. En «pålitelig kilde i politiet» har fortalt at morderen ventet på Elise i leiligheten og at halspulsåren hennes ble bitt tvers over - med tenner av jern. Det blir en mediestorm uten like, og snart har pressen funnet psykologen som tvitret at det må være en «vampyrist» som står bak; ingen vampyr, men et menneske som får tilfredsstillelse av å drikke blod. Eksperten varsler om overhengende fare for nye, groteske drap. Det skal vise seg å være en farlig korrekt antakelse. Snart står Oslo i skrekkens tegn. Politimester Bellmann frykter at en mulig politisk karriere står i fare og skjønner at en motvillig Harry Hole må presses tilbake i etterforskningen. Med alle midler. Men Harry har også sin egen grunn til å gå løs på saken.»

«Vi får høre om «Othellos syndrom», morbid sjalusi, som er det vanligste drapsmotivet i Norge. Men kan det ha noe med de groteske drapene å gjøre? Og tittelen, Tørst, hva referer den til? Er det drapsmannen som tørster etter blod, eller Harrys velkjente alkoholsug? Eller Harrys tvangsmessige dragning mot å jakte på drapsmenn, som ligner på alkoholisme? Hans elskede Rakel frykter Harrys sug etter drapssaker mer enn hun frykter hans sug etter fylla.» (melder VG og gir terningkast 5).

Og Dagsavisen melder: «Du skal ikke lese mye av Tørst før du kjenner Nesbøs klo svimlende nært; romanen åpner stramt og klaustrofobisk. Måten Nesbø skildrer utryggheten til to personer på vei hjem fra en mislykket Tinder-date på, er et mesterlig stykke fortettet spenning - med potensielle farer lurende rundt hvert hjørne og bak hver dør. Slik drapsmannen leker med politiet, leker Nesbø med leseren. Spenningen stiger når mannen på Tinder-daten røper språklige særegenheter som vi vet at psykopaten innehar. Men vi vet også at Nesbø kaster mistanke over personer som har rent mel i posen. Vel, så rent mel det kan finnes i Harry Holes verden.»

Boken anbefales om du er glad i å lese spennende kriminalroman, men som vanlig, serverer Jo Nesbø «ekle» og beskrivende skildringer av åsted for drapshendelser..

Nøkkelord:

Bok av Jørn Lier Horst

Nå leser jeg boken «Bunnfall» av Jørn Lier Horst. Forlaget skriver følgende om boken:

«En avkappet venstrefot i joggesko skylles opp på stranden i Stavern rundt midtsommer. Så en til. Og enda en. Til sammen fire venstreføtter i løpet av én sommeruke. Politiførstebetjent William Wisting møter alltid nye saker med en indre forventning om hvor etterforskningen vil føre ham. Denne saken skal få ham til å sette spørsmålstegn ved grunnleggende forutsetninger for sitt eget politiarbeid. Mysteriet han skal løse rommer dømte drapsmenn, mennesker som forsvinner sporløst og en mengde uregistrerte våpen.»

Det jeg liker med Jørn Lier Horsts bøker, er at han går rett på sak. Han bruker ikke flere kapitler på å sette leseren inn i saken. I Horsts bøker bringes leseren midt i saken i 1. kapittel. En forfatter som bruker flere kapitler på sette leseren inn i saken, er Mary Higgins Clark - det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til, men når man først har lidd seg igjennom de første 4-6 kapitlene, er hennes bøker gode.

Nøkkelord:

Jeg leser videre i "Mammas svik"

Jeg leser videre i «Mammas svik». Det er tydelig at hun ser på seg selv som et offer, men samtidig en «vellykket overlever» (eller «løvetannbarn»). Hun forteller hvor motarbeidet hun har blitt av familien og barnevernet fra første stund, men demper ned sine egne feiltrinn som rusmisbruk, prostitusjon, selvskading, ingen skolegang å vise til, inkassogjeld på 100.000 kr., kortvarige og mange kjæresteforhold osv. Men, samtidig er hun en overlever som får seg sertifikat, hund og leilighet, men er fullstendig avhengig av praktisk hjelp fra tilfeldige mennesker hun har møtt i livet som har tatt henne under sine vinger. Hun skriver et sted i boken at hun har klart seg bedre enn en venninne hun ble kjent med på ungdomshjemmet som «er i psykiatrien», men hun selv hadde også vært i psykiatrien om hun ikke hadde møtt disse englene i livet sitt. Så ja, hun har klart seg bedre, men ikke uten betydelig hjelp. Hun er svært opptatt av at hun er blitt feildiagnostisert med aspergers syndrom, men et sted «unnskylder» hun sin hjelpeløshet med at hun har et funksjonsnivå som en 13-åring når hun er 18 år.

Nå har jeg kommet til stedet i boken hvor avhøret av Eline blir omtalt. Der gjengis litt av avhøret og jeg reagerer litt på hvordan hun blir spurt ut. Jeg mener at politiet stiller ledende spørsmål. Jeg trodde ikke det var tillat. Jeg vet at i avhør av barn er man veldig bevisst på å stille åpne spørsmål og ikke ledende spørsmål. Forsøke å få barnet til å fortelle mest mulig av seg selv. Jeg har siden jeg var 16 år, sittet i ulike verv i organisasjoner og selv på årsmøter og landsmøter skal man ikke stille ledende spørsmål. Eline fikk bl.a. spørsmålene:

  • «Har moren din noen gang tatt på deg?»
  • «har moren din kysset deg? Med tungen?»
  • «har hun brukt tungen andre steder på kroppen din?»
  • «har moren din noen gang tatt på brystene dine?»
  • «har hun brukt fingrene?»
  • «tidligere stefar, har han tatt på deg?» og
  • «har han penetrert deg?»

Her er det bare å svare ja eller nei, men politikvinnen kommer vel og merke med oppfølgende spørsmål, men først etter et bekreftende svar.

Nøkkelord:

Eutanasidrapene under 2. verdenskrig

På nrk.no kan jeg lese artikkelen «Du er annerledes. Du må dø.» hvor det fortelles om nazistenes «utryddelsesprosjekt» av fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale». Til sammen ble 300.000 personer tatt av dage i løpet av ett år. Riktignok måtte nazistene avbryte dette i 1941 da kirken begynte å snakke om at det var i strid med den kristne tro og respekt for livet.

Dette kalte nazistene for «eutanasi», som kommer fra gresk og betyr «en god død». Nazistene kalte det for barmhjertighetsdrap for «å
spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistene kalte
«de unyttige som spiser maten vår».»

I artikkelen på NRK står det: « Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.» Det står også: «Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

Om man ønsker å lese om grusomhetene som skjedde under 2. verdenskrig, kan jeg anbefale boken Jeg var dr. Mengeles assistent» som er skrevet av den jødiske legen Miklós Nyiszli. Jeg har selv lest boken et par ganger og jeg tror jeg skal lese den om igjen i nærmeste fremtid. Om boken står det: Frem til evakueringen av Auschwitz i januar 1945, jobbet patologen Nyiszli, fange A-8450, som dr. JosefMengeles forskningsassistent.. Han gjennomlevde det eneste væpnede opprøret i Auschwitz, og han opplevde den redselsfulle terroren ved krematoriene. Alt dette kunne Nyiszli senere fortelle om under Nürnberg-prosessen, der han var innkalt som vitne. Siden førsteutgaven like etter krigen, er Nyiszlis erindringer utgitt i over ti land, men aldri tidligere i Skandinavia. Etter et nært samarbeid med dr. Nyiszlis arvinger, kan denne norske utgaven, som den første noen sinne, bringe unike bilder og dokumenter fra hans og familiens liv før, under og etter krigen. The New York Review of Books skrev om boken: «Dette er den beste kortfattede fremstillingen av opplevelsene i Auschwitz som er skrevet.»

Jeg husker spesielt en beskrivelse: De hadde satt en tønne med menneskeknokler til koking for at kjøttet skulle løsne fra skjelettet. Noen fanger, som var utsultede, så dette og begynte å spise av kjøttet. Et annet avsnitt fortalte om driften av krematorieovnene hvor 6 gutter/menn jobbet på skift. Etter å ha jobbet der en viss tid, visste de hvilken skjebne som ventet; de skulle selv kremeres, for de visste for mye...

Nøkkelord:

"Mammas svik" - for utrolig til å være hentet fra virkeligheten?

Jeg leser nå boken «
«Mammas svik»
som handler om den eldste datterens historie om fysisk mishandling og overgrep i Alvdal-saken som ble behandlet i retten i 2011. Jeg har kommet ca. halvveis i boken. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tro og mene. Hun forteller om opplevelser som er på kanten til det som kan minne om oppdiktede opplevelser og en godt utviklet fantasi. Men den hovedtiltalte, moren til datteren, og datterens tidligere stefar, ble
Dømt til 14 års forvaring med en minstetid på 7 år
og begge ble dømt til å betale datteren 350.000 kr. hver. Ifølge Dagbladet er hun den første kvinnen som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. Dagbladet skriver bl.a. følgende i saken:

Dommen fra Nedre Romerike tingrett er i tråd med påstanden aktor Svein Holden nedla under rettssaken.
I denne saken er spørsmålet om forvaring eller fengsel overhodet ikke vanskelig. Jeg er nesten overrasket over hvor overbevist jeg er om at kvinnen må dømmes til forvaring, sa han.
Videre fremholder forsvareren til moren at hun er skuffet og at hun har blitt uskyldig dømt og vil anke saken til lagmannsretten. Det samme gjør datterens tidligere stefar.

Som sagt vet jeg ikke hva jeg skal tro og mene, men Dagbladet skriver videre: «Under rettssaken innrømmet imidlertid den 48 år gamle kvinnen at hun er rettmessig dømt for overgrep mot sine to yngste barn, og at diagnosen hun har fått som pedofil stemmer.» I boken forteller datteren om grov fysisk mishandling av hennes tidligere stefar slik at hun ble påført skader i ansiktet etter å ha blitt dratt ned en trapp, men dette oppdaget ingen på skolen.. I mange av hendelsene var stefaren alene med datteren og ingen kan derfor vitne imot hennes påstander. Hun forteller også om at hun skrek av «redsel og smerte» da han dro henne etter håret mens moren var i etasjen under. Hun forteller at hun måtte gå rundt i huset naken, stefaren kastet jenta rundt i rommet etter fletten, dro henne ned trappen slik at hun slo ansiktet ned i hvert trinn, lot henne stå i skammekroken å pisse på seg, helte en bøtte med urin over henne og gned avføring inn i ansiktet osv. De tingene jeg har ramset opp nå står på 10 punktskriftsider, dvs. 2 1/2 A4-side i vanlig skrift. Hele boken har hittil vært gjennomsyret av «stakkars meg...», «jeg har ingen skyld...». Ikke for det, hun har sikkert hatt det vanskelig og det er bra hun har klart å plassere skylden der den hører hjemme. Hun forteller at det siste året hun bor hjemme, 12 år gammel, måtte hun kun være på rommet sitt. Hun måtte tisse i en bøtte, spise tørre brødskiver som var fulle av insekter, plukke ut døde fluer av jordbærsyltetøyet (hun fikk ikke annen mat enn brød og syltetøy) og hun ble tvunget til å drikke gammel og klumpete melk. Hun fikk én gang komme ned for å spise blomkålsuppe, som hun var så glad i, men moren sprøytet oppvaskmiddel i suppen.

Jeg kommer trolig tilbake til denne boken igjen når jeg har lest den ut for å se om jeg har endret mening.

Nøkkelord:

Bøker i punktskrift på papir

Nå leser jeg en bok i punktskrift som er såkalt «tilrettelagt» og tilgjengeliggjort i punktskrift av Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB). Jeg skriver tilrettelagt i anførselstegn, for jeg vil ikke kalle en punktskriftsbok som ikke er korrekturlest for tilrettelegging av riktig punktskriftkonvertering. Det er mange feil i den og det kan se ut til at det blir flere feil jo lenger ut i boken jeg kommer. Den groveste feilen jeg hittil har kommet over, er i ordet «lar» som ble konvertert til «1ar», altså et 1-tall istedenfor en L og det kom ikke tydelig frem i teksten at det var dette ordet. Jeg skal innrømme at jeg måtte tenke meg litt om før jeg fant ut hva det var, for om jeg skulle lese ordet slik det sto i punktskrift, hadde det stått «11r». Om jeg ikke hadde kunnet visuell skrift hadde jeg nok ikke forstått hvilket ord som egentlig skulle stått.

Nå får NLB bøkene sendt som fil fra bokforlaget, og ikke scannet den inn som tidligere, og jeg hadde da en forventning til at også punktskriftkonverteringen ville bli løftet et hakk opp i kvalitet, men nei, for i boken jeg leser nå er f.eks. uthevingstegn dobbelt opp, det er mellomrom rundt et anførselstegn og etter en skråstrek, tankestrek er ikke konvertert riktig, tall med bindestrek er skrevet på tre ulike måter samt at blanke linjer ser ut til å være tilfeldig plassert. Det som er logisk «konvertert», er inndeling av kapitler i hver perm. Boken består i alt av 9 permer.

Dette vil jeg tro er resultat av innstramminger hos NLB for å spare ressurser og penger. Det er svært uheldig at punkstskriften i bøker ikke følger de vedtatte standardene i bøkene til NLB. Det er mange barn og nybegynnere som er lånere og om de leser ukorrekt punktskrift vil dette slå uheldig ut siden de da blir usikker på hvordan punktskriften skal skrives og skriver trolig feil når de skriver på en punktskriftmaskin.

Nøkkelord:

Oppskriftsbøker

Jeg har nå funnet flere oppskriftsbøker hovedsakelig i punktskrift. Jeg sluker det jeg kan få tak i. Jeg bestilte de i går og i dag fikk jeg e-post om at bøkene var på vei. Jeg skal innrømme at jeg var litt tvilende til akkurat dét, for i dag er det helligdag og 2. pinsedag. Jeg bestilte følgende bøker:

"Maks effekt!" av Christine Helle:
Bokomtale: En fin kokebok for både den som trener mye og den som trener litt. Her er mange fine og sunne oppskrifter, og tips om hvordan man bør legge opp kostholdet i forhold til trening. Her får man tips både til sunn frokost, lunsj og middag.

Kokebok for alle
Bokomtale: Dette er en kokebok som inneholder oppskrifter på vanlige norske retter, som kjøttkaker i brun saus og kokt torsk i skiver. Den inneholder også oppskrifter på matretter som har sitt opphav i andre land. Her er både hverdagsmat og festmat.

Saus & Kraft
Bokomtale: I denne kokeboka lærer du noe av det viktigste ved et måltid, nemlig saus og kraft. Enhver hobbykokk bør vite hvordan en god saus blir til, og mange sauser er faktisk veldig enkle og raske å lage. Her er over 130 forskjellige oppskrifter på saus, og mange gode råd.

Nøkkelord:

Sider

Abonner på RSS - Bøker