Synshemmet

Slik vil jeg ha alle heiser

I dag var jeg til fastlegen min. Før timen, måtte jeg på toalettet, men det var lettere sagt enn gjort. Toalettene i legekontorets etasje var under oppussing. Jeg ble fulgt opp i etasjen over og vi tok heisen. Jeg har hittil tatt trappen, for jeg regnet med at heisen ikke var tilgjengelig. De fleste heiser er ikke tilgjengelige for blinde. I dag på vei ned igjen benyttet jeg sjansen til å se på knappepanelet. Store fine taster med uthevet 1-tall både i visuell skrift og i punktskrift. Det var tale i heisen som fortalte hvilken etasje den stoppet i. Flott! Når jeg gikk fra legekontoret, kunne jeg jo ikke unngå å prøve den universelt utformede heisen alene. Jeg trykket på 1-tallet, heisen gikk ned og i det dørene åpnet seg sa en kvinnelig stemme "utgang". Det er slik jeg vil at alle heiser skal fungere. Når det er tilgjengelige heiser over alt, forsvinner barrierene og synshemningen min er ikke lenger et hinder i å kunne ta heisen.

Nøkkelord:

Møte med Norsk Forening for Albinisme

I helgen var jeg med Norsk Forening for Albinisme (NFFA) sitt medlemsmøte for 19. året på rad. På kvelden ble det holdt noe jeg velger å kalle for et uformeldt årsmøte. Det var i hvert fall uformeldt sammenlignet med hva jeg er vant til fra Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU). Alle saker ble godkjent og avsluttet med aklamasjon.

På lørdag var det først profilintervju av en trebarnsmor på ca. 30 år og en mann på ca. 45 år som begge hadde albinisme. De fortalte om sine erfaringer på godt og vondt i oppveksten og som voksen med å være svaksynt med albinisme. Når man har albinisme, skiller man seg ikke kun ut med å være svaksynt, men også med å ikke ha pigment i hud eller hår.

Etter profilintervjuet, var det en dame fra Høgskolen i Buskerud som snakket om mulighetene med iPad for en synshemmet. Min kjære fulgte opp med å orientere om datateknologiens verden med å vise frem ulike operativsystemer og hvilke mulighet disse kan gi for en svaksynt. Han viste også en del andre hjelpemidler, som kikkerter og luper. Og ikke minst, han viste sin egenkomponerte hvite stokk med påmontert lommelykt som lyser opp veien fremfor ham. Se mer om akkurat dét i et eget innlegg.

Til sist var det en kort orientering om en samling i Paris hvor en lege fortalte om den medisinske forskningen når det gjaldt albinisme. Dette synes jeg var interessant og synes det var synd at det ikke var satt av mer tid til. Jeg har tenkt mye på hvorfor man blir svaksynt når man blir født med albinisme og hvorfor synet varierer. Med fare for at jeg ikke husker alt, husker jeg i hvert fall at øynene til en som fødes med albinisme ikke er helt utviklet ved fødsel. Det kan derfor virke som om barnet er helt blindt det første halve året. Andre ting som innvirker, er at den gule flekken er litt ute av posisjon, nystaggmus og at regnbuehinnen mangler. Det er pga. regnbuehinnen at en med albinisme er så lysømfientlig.

Nå var tiden til fri disposisjon. Mange tok med seg barna sine og gikk i dyreparken. Jeg ble igjen på hotellrommet og slappet av litt. Vi pyntet oss litt ekstra til middagen. Etter middag var det utlådning og auksjon. Siden vi ikke vant noe på utlodningen, klarte jeg å karre til meg et påskeegg fylt med bounty og Milkyway til kr. 80,- under auksjonen. Det går til et godt formål, nemlig å skaffe solkrem til mennesker med albinisme i Uganda. Utlodningen og auksjonen tok fort sin tid. Vi ble sittende en gjeng ungdommer og prate litt for oss selv før vi løste oss opp. Noen gikk og la seg og noen gikk ned i baren.

På søndag startet Kjersti Lium med å fortelle om sine erfaringer fra å være deltaker på TV-programmet "Ingen grenser". Interessant og underholdende å høre på. Deretter var det en representant fra Beitostølen Helsesportsenter som fortalte mest om deres tilbud til barn med noen stikkord om oppholdet for voksne. Til slutt var det kort orientering om Barne- og Ungdomsavdelingen (BUA) i Norges Blindeforbund og Norges Blindeforbunds Ungdom.

Samlet sett en fin samling, med noe som trekker litt ned for min del som er voksen, er at NFFA fokuserer mye på foreldrerollen og innhold rettet mot barn med albinisme. Men et godt arrangert arrangement skal de ha en 6-er for!

Time hos tannlegen

Jeg hadde time i dag hos Kokstad Tannlegepraksis. God service, profesjonalitet og topp moderne utstyr. Hun så over tennene mine og de så OK ut, men hun så behov for å bytte ut en gammel fylling. Jeg valgte å gjøre det med en gang, så slapp jeg å gå og grue meg... Etter en liten time var jeg ferdig, og 2.300 kr. fattigere. Nå er det et halvt år til neste gang. Jeg går to ganger i året fordi jeg har vært plaget av munntørhet pga. noen medisiner. "Alle" blir så imponert over at jeg klarer å slå inn PIN-koden til kortet mitt "så fort", for alle andre må myse eller sette brillene på nesen for å se hvilke tall de trykker ned. Jeg setter inn kortet, finner 5-tallet hvor det er en prikkk og fingrene mine finner automatisk PIN-koden og Klar-knappen nederst i høyre hjørne på terminalen.

Punktskriftmerking på medisinembalasje

I dag hentet jeg ut en antibiotikakur fra apoteket. For noen år tilbake ble det lovpålagt i Europa at alle medisinembalasjer skulle merkes med punktskrift hvor både navn og styrke var nevnt. Og hva ser jeg? Jo, Farmasøyten som jobbet på apoteket hadde klistret lappen med forklaring av dosering over punktskriften. Jeg kan ikke være annet enn oppgitt, og håper det bare er tankeløshet fra farmasøytens side. Kanskje en idé at ansatte ved apotek blir bevisstgjort på at embalasjen har punktskrift og at man forsøker å finne andre steder å klistre lapper på...

IKT-kurs 10.-14. september på Hurdal Syn- og Mestringssenter

I uken 10.-14. september underviste jeg på et IKT-kurs på Hurdal Syn- og Mestringssenter. Jeg underviste en blind deltaker. Dette var et kurs med fokus på grunnleggende ferdigheter, men det ble klart ganske raskt at min deltaker kunne en god del. H*n behersket tastaturet flott, leste punktskrift som en reser og behersket Windows og Word rimelig godt. Siden det kun var oss to, sto vi friere til å gjøre som det selv passet oss og vi valgte å fokusere på bruk av internett.

Å bruke internett som blind er en helt annen verden enn å bruke det som svaksynt eller seende. Når man har synet i behold, bruker man gjerne musen til å klikke seg frem og tilbake på en side eller dette kan gjøres med tastaturet på en noe tungvinn måte. Når man bruker en skjermleser, brukes bokstavene til å navigere seg rundt på nettsiden. Det betyr at en blind må ha en grunnleggende forståelse av hvilke elementer en nettside består av, som overskrifter på ulike nivåer, lenker, besøkte lenker, lister og redigeringsfelt - for å nevne noen få. F.eks. i skjermleseren Window Eyes trykker du bokstaven H for å hoppe til neste overskrift og Shift+H for å hoppe til forrige overskrift. Du hopper til neste redigeringsffelt ved å trykke bokstaven C og Shift+C for å hoppe til forrige redigeringsfelt. For å frigjøre tastene til å skrive med, må du gå ut av "lesemodus" ved å trykke Enter når fokus er satt i redigeringsfeltet.

Vi så på sidene til Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB) hvor h*n lærte å bestille bøker hjem til seg over internett. Vi så på Google.com og forsøkte med mindre hell å søke opp oppskrifter på hjemmelagde knekkebrød. Enkelte nettsider, som TV2.no er mer krevende å orientere seg og navigere på enn andre. Generelt kan man si at jo mer grafikk, bilder og lenker det er på en side, jo mer uoversiktlig blir den for en blind. Ofte kan det være et godt råd å bruke sidene som er beregnet på mobiltelefoner hvor det er mindre "kjas og mas", som på www.m.facebook.com. Vi så også på YouTube.com som falt svært godt i smak. Vi så også på tre-fire sider som h*n hadde spesiell interesse av å se på.

Neste kurs jeg skal på nå, er i tiden 24.-28. september hvor jeg skal være kursdeltaker. Det blir kurs hvor datalærerne ved Hurdal Syn- og Mestringssenter skal ha en dialog med oss assistenter som underviserr i data (i alt tre blinde og to svaksynte). Noe av innholdet blir erfaringsutveksling og orientering fra de ulike hjelpemiddelfirmaene.

Nøkkelord:

Opprinnelig eller dårlig syn i utgangspunktet

I dag snakket jeg med en mobilitetspedagog som fortalte om en mann som hadde blitt blind etter en hjertestans. Jeg tenkte: Herregud, tenk å våkne opp uten å se en ting etter en hjertestans. Det må jo være livets mareritt. Et helvete. Mange tenker at de heller ville dø enn å miste synet, men når man først står oppi situasjonen med begge beina, er det utrolig hva vi mennesker kan mestre. Ting kan se tungt ut der og da, men etter hvert går ting seg til.

Jeg har mange ganger tenkt på noe - som jeg aldri har funnet et godt svar på. Svaret er antakelig forskjellig fra person til person. Er det verst å ha vanlig syn i utgangspunktet og miste det eller å aldri ha sett normalt og miste det? Jeg har på det beste sett 5% på det ene øyet og klarte meg bra med det, og selv om jeg ser det i mange situasjoner er praktisk å ha litt syn, er det tross alt ikke så ille å være blind. Det som er vanskeligest, er å forfytte seg og orientere seg.

Nøkkelord:

Kontakt med seende

I ag skulle jeg stripe og klippe håret. Min gode venn fulgte med inn. «Hvordan skal hun ha spurte frisøren min gode venn. Jeg kunne ikke dy meg og sa at hun kunne snakke til meg. Det er noe jeg opplever fra tid til annen. Folk gjør det trolig av usikkerhet. De er ikke vant til å snakke med en blind de ikke kan få øyekontakt med. «Hva skal hun ha?» hører jeg i blant når jeg og assistenten min er ute på shoppingrunde.

Nøkkelord:

Hjelpemiddelsentralen og synshemmede PC-brukere

I innlegget før det du leser på nå, beskrev jeg situasjonen for synshemmede når det gjelder PC. Jeg følte ikke at jeg var helt ferdig med dette emnet. Synshemmede må kjøpe PC-en selv, fordi det er blitt et allemannseie, men hjelpemidler som skjermleser og leselist får man som regel innvilget hvis søknaden er godt begrunnet.

Dette har NAV Hjelpemiddelsentral i Østfold sagt: «Den lokale hjelpemiddelsentralen har ingen forpliktelser når det gjelder vedlikehold, service og reparasjon. Maskinen skal vare i fire år om det ikke skjer vesentlige endringer i behovet. Denne ordningen gjelder bare vanlig datautstyr med enkel tilrettelegging. Dersom du har mer komplekse behov kan datamaskinen lånes ut som et vanlig hjelpemiddel som en del av et større oppsett med spesiell tilrettelegging.»

Døvblinde får fremdeles lånt både stasjonære og bærbare PC-er. Det hetes at datamaskinen er et kommunikasjonshjelpemiddel. - Men er ikke min bruk av PC-en også det?

PC-en min er mye mer enn å spille spill og se på video (det gjør jeg unntaksvis). Jeg har en A4-skanner som jeg skanner inn brev og små bøker med og jeg har en A3-skanner til å skanne større bøker med. Jeg bruker PC-en til å konvertere over til punktskrift og foreta utskrift. Jeg skriver ut på konvolutter via PC og en etikettskriver. Jeg laster ned eller kopierer lydbøker fra CD for å kopiere de inn på minnekortet til lydbokspilleren. Jeg surfer rundt om kring på nettet og er på ulike diskusjonsforum og leser nyheter eller hører på nettradio. . Jeg har tilgang på e-post.

Det å skrive på PC, er eneste muligheten synshemmede har til å kommmunisere skriftlig med seende. Ja, det er i praksiis eneste praktiske måte å kommunisere med seg selv. Når jeg startet å skrive dagbok sommeren 1997, tok det et halvt år før jeg gikk over til PC istedenfor punktmaskin. Bunken med ark ble for stor og uhåndterlig.

Hvorfor imponeres?

I dag har jeg vært på møtet i Områdeutvalget i Hordaland hvor jeg representerer Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Blindeforbund. Jeg hadde med meg After Eight ostekake. Den ble godt mottatt og folk forsynte seg flere ganger. «Jeg blir så imponert» sa en representant, og jeg sukket inni meg. Hvorfor skal man imponeres så mye bare fordi en blind klarer å bake en kake som er svært enkel å bake... Det mest utfordrende var pyntingen, men hva har man ikke sin kjære til...?

Nøkkelord:

Har du bladet i punktskrift?

I dag fikk jeg en telefonoppringning fra en selger som ville selge meg et blad fra Foreldre og Barn med opptil 50% rabatt.
«Du kan få ett års abonnement for kun 399 kr.»
«OK. Har du bladet i punktskrift?»
«Punktskrift?»
«Ja, punktskrift. Blindeskrift.»
«Eh, vent litt så skal jeg høre med sjefen min ... Nei, beklager, det har vi ikke.»
«Nei, da tror jeg ikke at jeg er så interessert»
«Nei, det skjønner jeg da. Beklager forstyrrelsen.»

Det fungerer like bra hver gang noen vil selge meg bøker, blader, tidsskrift og aviser. En gang var det en som ville selge meg Store Norske Leksikon - det må bli et helt bibliotek med punktskriftspermer. Da er det både billigere og mer plassbesparende å slå opp på www.nsl.no.

Det var ikke drosjen ...

Jeg kan fortelle om noe pinlig som skjedde i går. Jeg sto og ventet på en drosje, og endelig komdrosjen. Jeg gikk bort til bilen, fant panseret og fulgte bilen til håndtaket til passasjersetet fremme .Vinduet ble rullet ned. "Venter du på drosje", noe jeg sa ja til, og da viste det seg at bilen jeg trodde var drosjen ikke var en drosje, men, skulle besøke husverten. Heldigvis at jeg gikk med hvit stokk, som gjør at slike tabber legitimeres.

Mobbet pga. synshemning

Når jeg gikk over fra barneskolen til ungdomsskolen, måtte jeg bytte skole, til en større skole. Det var fysisk og psykisk mobbing hver dag. Jeg hadde datautstyr i klasserommet og hadde et kamera for å lese det som sto på tavla. Guttene klinte linsen helt til med smør eller leverpostei. De skrev stygge ting på PC-en min. De smalt brødposer rett bak hodet mitt og lo hånlig når jeg skvatt. De sparket stokken ut av hendene på meg og skrattlo når jeg ikke fant den igjen. "Du ser så jævlig ut med de ekle torskeøynene dine!" sa de (det ene øyet mitt var grått av forkalkning fordi det ikke var i bruk på mange år). De kastet snøballer, isklumper og vannballonger på meg. De skjøt strikk på meg. De lo av meg om jeg svarte feil i timene. De lo og kom med hånlige kommentarer fordi jeg ikke gjorde det like bra i kroppsøving, som å hoppe over bukk, ballspill og oppvarmingsleker. Jeg var alltid den som var først ferdig omkledd i kroppsøving. Jeg var luft for de andre jentene. Når de andre jentene dusjet etter kroppsøvingen, låste jeg meg inne på toalettet og gråt og lurte på hvordan det best gikk an å kutte over pulsåra. Om jeg ikke gikk sist på skolebussen, bannet og kjeftet de meg huden full. De stilte seg i veien for meg slik at jeg gikk på de fordi jeg ikke så de, og de bannet, kjeftet og hånlo.

Jeg forsøkte å komme meg unna, for å i det minste slippe ett friminutt med mobbing. Jeg låste meg inn i en bås på jentetoalettet og trakk føttene opp slik at ingen kunne se hvem som var i båsen med å gjenkjenne sko. Jeg satt musende stille om det var en gjeng med jenter der og jeg ville heller komme for sent til timen (og få anmerkning) enn å gå inn sammen med ulvene. Noen friminutt streifet jeg rundt inne i korridorene, men når jeg da møtte en lærer, fikk jeg kjeft og ble jaget ut til ulvene igjen. Inni meg gråt jeg av fortvilelse.

Jeg reagerte med å bli enda mer stille og innesluttet. Jeg sluttet å spise, for om jeg ble tynn hadde mobberne en ting mindre å mobbe meg for. Jeg spiste 10 skjeer med gryn og melk til frokost, kastet nisten og sa at jeg ikke var sulten til middag fordi vi hadde spist på skolekjøkkenet. Min far kommenterte at hoftene mine stakk ut. Da var jeg tynn nok. Jeg begynte å fable om selvmord. Jeg vurderte gang etter gang på om jeg skulle hive meg ned en bratt og lang trappp utendørs. Jeg begynte å svare "vet ikke" på det meste, for da var det ikke like mye hånlatter. Læreren ble bekymret. Hun sa jeg måtte spise. Hun spurte hvorfor jeg var så stille. Hun spurte om jeg kjente noen som ble mobbet, og jeg svarte at ei jente i klassen min ble mobbet fordi hun hadde rødt hår og var litt kraftig. Innerst inne ønsket jeg at noen skulle se, at noen skulle oppdage, at noen skulle forstå, men jeg sa aldri ett ord, ikke til lærere og ikke til foreldre. Jeg trodde at all mobbingen ville bli verre om noen fikk vite.

Det å starte på videregående ble en ny start for meg, men jeg var hardt preget etter tre år med denne daglige mobbingen. Jeg var blitt min egen mobber. Jeg mente fremdeles at verden hadde det bedre uten meg. Jeg gikk og sa "unnskyld, unnskyld, unnskyld" inni meg hele tiden, som når jeg snakket med medelever, brukte av lærerens tid, ikke forsto alt, når noen måtte hjelpe meg. Jeg forventet å høre hånlatter de gangene jeg gikk på folk eller gikk feil, men det skjedde ikke lenger. I 3. klasse begynte jeg å spise litt igjen. Men jeg hadde ingen venninner å snakke med. Jeg hadde ingenting å snakke om. Jeg gikk alene.

I dag vet jeg at på den tiden når jeg ble mobbet daglig, var jeg den svake part, men i dag har jeg klart å heve meg over det. Jeg er ikke lenger bitter. Ungdomsskolen tilhører et tilbakelagt kapittel. Nå vet jeg at det ikke har gått bra med de som mobbet meg mest. De har blitt, og de var det kanskje allerede mens de mobbet meg, den svake og mislykkede part både faglig og sosialt. Det å måtte se ned på en annen person for å fremheve seg selv, er en skitten fremgangsmåte for å forsøke å være tøff og skjule at man innerst inne er svak.

Et hardt armlene i øyet

I går, når jeg bøyde meg ned for å ta opp et nett jeg skulle legge PC-en i, fikk jeg et hadt armlene rett inn i høyre øye. Det gjorde vondt og jeg holdt på å si noe stygt, men i dag gjør det egentlig mer vondt. Øyet mitt er rødt og det er helt ømt å ta lett på. Sikkert bare noen blodkar som er sprukket. Hvorfor akkurat dét øyet. Hadde det istedenfor vært det venstre øye, hadde det jo ikke gjort noe siden jeg bare har protese der. Nei, bare en ting å si, blinding :P

Nøkkelord:

Å spise som synshemmet

Det er ikke lett å være ungdom (tenåring) og blind eller sterkt svaksynt. Det er ikke lett å være forelder til en synshemmet. Mange ting som tas som en selvfølge for seende barn med sine foreldre, kan være en stor utfordring for en familie med et blindt eller sterkt svaksynt barn. Hvordan lærer man barnet å kle på seg og forstå viktigheten av å kle seg pent og se respektabel ut? Eller hvordan lærer man den unge tenåringen å spise pent med kniv og gaffel? For foreldre med seende barn, er det bare å vise og be barnet/ungdommen gjøre det samme. Den fremgangsmåten går ikke dersom det gjelder en synshemmet. Da må den synshemmede gjøre det selv. Mange foreldre til synshemmede sier «... men det er jo mye enklere at jeg deler opp maten...», men jeg vil ikke være den tenåringen som ikke kan spise pent med kkniv og gaffel ute på restaurant sammen med venner eller blivende kjæreste. Ville du?

Jeg var en gang innlagt på sykehus og det var fiskeboller til middag. Jeg fikk maten servert i en dyp skål hvor poteter og fiskeboller var pent delt i biter servert med en spiseskje. Jeg tok stille i mot og spiste min mat, men maten jeg hadde gledet meg til smakte ikke lenger godt. Sykepleieren hadde gjort det med en god tanke, men selv han forsto at det ble litt galt når han fikk det fortalt gjennom mitt ståsted.

Nøkkelord:

Personlig assistent

Jeg bodde tre år i Kristiansand hvor hadde jeg personlig assistent ved jevne mellomrom. Hun stragte seg langt utover hva stillingen hennes tilsa. Når jeg flyttet til Bergen, hvor jeg ville forsøke meg uten assistent. Jeg fikk hjemmehjelp en gang i uken, men for den som har en tidvis røytende labrador var ikke dette nok. Jeg støvsuget så godt jeg kunne selv, men likevel opplevde jeg at min søster sveipet over gulvet for å få med seg alt. Jeg følte det ekkelt. Jeg hadde vedtak om støttekontakt, men de fant aldri noen til meg. Da jeg skulle bli samboer, satte min far foten ned. Når han flyttet litt på TV-en, var det helt sort av hundehår. Han tok bilder og vi fik kalt inn til et møte med kommunen. De ble forskrekket når de så bildene og sa at slik skulle det ikke være. Jeg søkte om personlig assistent igjen. Jeg fikk innvilget 14 timer.

Som assistent for meg i dag, er en jente på min egen alder. Hun gjør rent, rydder på kjøkkenet, ordner med klær, skifter på sengen, hjelper med å lese post etc. Når jeg hadde hund, kunne jeg sette henne til gå tur med Larissa. Jeg kan også ta henne med på kjøpesenter for å kjøpe nye klær, sko eller eller matvarer. Jeg har også mulighet for å ta med meg assistenten på reise, men her kommer det inn et tak på hvor mange timer man kan jobbe i løpet av en uke.

Personlig assistanse er en genial løsning som lar en leve et aktivt liv hjemme, på fritiden, på jobb osv.

Les mer på Uloba.no

Nøkkelord:

iPhone igjen - kapitulert

I dag tidlig våknet jeg og var forvirret. Telefonen min var ikke å finne noe sted. Litt etter litt husket jeg. Jeg hadde sovnet mens jeg snakket med min kjære i 22.30-tiden. Telefonen fant jeg da han ringte igjen rundt 14.30-tiden i dag.

Jeg har ikke kommet lengre med iPhonen min. Jeg har fått ut skuffet som SIM-kortet skal ligge i, men finner ikke ut hvordan det skal ligge for at jeg kan få skuffen inn igjen. Irriterende å ikke få det til. Til slutt kapitulerte jeg og la til sides hele telefonen. Jeg får smøre meg med tålmodighet til min kjære kommer hjem i morgen kveld. Jeg var ute og sjekket posten to ganger i formiddag, men ingen brev med PIN-koder fra Telenor var kommet. Håper det kommer på mandag...

iPhone 4S 32 GB

I dag dro jeg til postkontoret for å hente en pakke. Egentlig skulle den ha kommet på døren, men ingen kom på døren og plutselig var den forsøkt levert på et tidspunkt hvor det var folk i huset. De har sikkert ikke funnet huset. Irriterende. Tror Posten burde ha en egen rubrikk på det når det gjaldt utlevering av pakker, for det er ikke første gang det skjer.

I pakken lå min sterkt etterlengtede iPhone 4S med 32 GB internminne. Det er kjekt å ha Apple-nerder som venner, for han kunne fortelle at jeg slo på skjermleseren ved å trykke tre ganger på "hjem"-knappen. Dette er min første telefon med berøringsskjerm og den er overraskende lett å bruke, selv om det er en ny måte å jobbe på.

Jeg kunne begynne konfigureringen. Men stopp ble det når jeg fikk beskjed om å sette inn SIM-kortet. Jeg lokaliserte "skuffen" som SIM-kortet skulle ligge nedi, men jeg fikk den ikke opp verken med tynn strikkepinne eller pren. Jeg ringte til min far - og han kunne fortelle at min søsters samboer hade iPhone. Han forklarte meg hvordan jeg fikk opp "skuffen". Det gikk med en gang jeg fant verktøyet for å åpne skuffen med. Jeg takket for hjelpen og gikk til postkassen for å se om jeg hadde fått et brev med PIN-kode. Postkassen var tom. Brevet kommer forhåpentlig i løpet av morgendagen. Håper det er mulig å skanne inn.

Oppfølging kommer i morgen! :)

Bordorientering

Ved middagsbordet i dag satt jeg og de tre andre assistentene og snakket om bordorientering. Det er et emne som både innebefatter mobilitet i form av å orientere seg på retninger og Aktiviteter i Dagliglivet (ADL). Hvordan gjør man det som blind om man er på en finere middag hvor man har fire glass fremfor seg, og glasset skal tilbake der det sto før du drakk av det. En seende ville gripe etter glasset direkte, drikke og sette det tilbake. Mobilitetsassistenten viste oss andre som ikke kunne det. Du tar og finner glasset ved å føre hånden langs bordflaten. Når du løfter opp ett av glassene lar du den venstre hånden ligge der glasset sto. Når du har drukket og skal sette glasset tilbake, vet du hvor glasset skal stå med venstre hånd.

Og når vi er innom ADL, er jeg som rehabiliteringsassistent i ADL nesten forpliktet til å fortelle om viktigheten av kontraster for den som fortsatt har litt syn. Jeg husker fra jeg var svaksynt, at min bestemor hadde noen mørke tallerkener med mønster, og disse synes jeg var praktiske å spise fiskeboller på. Det ble god kontrast. Hvit tallerken på hvit duk er ikke alltid så lett å se. Da kan man legge en mørk spisebrikke under tallerkenen. Man kan også bruke en tallerken med en synlig kant rundt.

Nei, det er mye enklere å være blind. Da slipper man å stresse med kontraster og farger :)

Handikappet

Nå er jeg på et 12 dagers rehabiliteringskurs for eldre som nylig har mistet synet. På dette kurset underviser jeg i punktskrift. Først har de vært på et grunnkurs hvor de har tre økter med hvert fag og nå kom de på 1. påbygningskurs hvor de kan velge hvilke fag de vil fordype seg i. Fagene de kan velge er punktskrift, data, forming, mobilitet, synsutredning, dagliglivets gjøremål (ADL) med tekniske hjelpemidler og fysisk aktivitet

Under møtet for kurspersonell første dagen, får vi ganske mye informasjon om hver enkelt deltaker. Jeg la merke til at flere av deltakerne betegnet livskvaliteten sin som dårlig og mange følte seg handikappet. Disse har i de fleste tilfeller hatt et normalt syn og vet hvordan det er f.eks. å kjøre bil og orientere seg ved hjelp av synet. Jeg har aldri sett på meg selv som handikappet. Jeg var sterkt svaksynt med 5% syn og da jeg var ca. 15 år ble synet gradvis dårligere. I dag er jeg helt blind uten lyssans. Når det er sagt, er det nok en stor forskjel på det å ha normalt syn i utgangspunktet og det å se 5%. Jeg visste ikke hva jeg savnet.

Jeg visste fra jeg var ganske liten at jeg ikke kunne velge på øverste hylle med yrkesvalg. Jeg visste at jeg aldri kunne bli pilot eller kirurg og har derfor aldri vurdert det. jeg velger å ikke bruke krefter på noe som ikke er aktuelt for meg.

Personlig assistent

Jeg ønsket å lage en noe fin kake for å markere at jeg og min kjære har vært sammen 5 år på dagen lørdag 21. april. Jeg fikk derfor hjelp av assistenten min på torsdag til å lage en noe krevende kake når man ikke ser - bløtekake med rødt gelélokk. Jeg gjorde det lettvint og kjøpte inn en ferdig sukkerbrødbunn som var delt i tre. Mellom lagene hadde vi vaniljekrem. Øverst pyntet vi med druer skåret i to, blåbær og bringebær. Vi tok den avkjørte, men fortsatt flytende, geleen over og pyntet enda mer med bær og druer. I oppskriften står det rødt gelélokk, men jeg brukte gult.

Og ja, kaken var god. Vaniljekremen gjorde kaken søt, men bærene gjorde den frisk i smaken. Anbefales.

Jeg vil samtidig slå et slag for Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Jeg har hatt assistent i 3 1/2 år og det fungerer veldig fint. Hun kommer 3-4 timer hver mandag og hver torsdag. Hun ordner med tøy, rydder og vasker på kjøkkenet, generelt renhold i leilighet og bad, vinduspussing når været tillater det, hjelp til krevende ting på kjøkkenet, lesing og sortering av post, hjelp til merking i punktskrift (som bøker, krydder og bokser på kjøkkenet), handleturer osv. Jeg er heldig og har en assistent som er ekspert på å finne frem til tøy hun vet jeg liker og hun er flink til å forklare hvordan tøyet ser ut. Når jeg hadde hund, kunne hun lufte hund, gå tur med hunden, dusje hunden osv. Det å ha en assistent betyr alt. Det betyr at jeg kan leve et fritt liv. Ja, mye av det assistenten min hjelper meg med, kan jeg klare selv, men det er snakk om økonomisering av krefter. Når jeg slipper å bruke krefter på vasking og støvsuging, som heller ikke er garentert å bli rent, kan jeg bruke kreftene mine på det jeg selv ønsker.

Sider

Abonner på RSS - Synshemmet