Synshemmet

Blåmandag på en onsdag

I dag skulle jeg være flink husmor. Planen var først å rydde på kjøkkenet og vaske opp en del kjeler, slik at jeg kunne begynne å kutte opp og steke kylling til kreolsk kyllinggryte, men jeg fant ikke proppen til oppvaskkommen. Jeg må si til assistenten min at den MÅ ligge på et fast sted. Jeg begynte istedenfor å rydde ting inn i oppvaskmaskinen, og i dét jeg tok tak i en frokostbolle, vippet en 7 l. bakebolle på skrå og halvparten av vannet rant ned på gulvet! Da var det noen stygge gloser som kom og ned på alle fire for å tørke. Jeg tenkte at jeg kunne vaske en og en kjele, men nei, det orket jeg ikke. Jeg vasket en kjele hvor den hvite sausen til fiskegratengen (på mandag) hadde svidd seg. Min kjære hadde sikkert søkt opp tipset på nettet eller spurt sin kloke mor om råd. Såpevann løsnet det ikke, men litt vann med bakepulver gjorde susen! Kjelen ble som ny. Når jeg hadde plassert alt som kunne plasseres i oppvaskmaskinen, fikk jeg ikke inn nederste kurven. Trolig hadde den hoppet ut av sporet. Jeg ga opp hele kjøkken- og middagsprosjektet og gikk og slappet av en halv time under kuledynen og varmeteppet mitt. Der fikk jeg roet meg helt ned.

Nøkkelord:

Glemmer at jeg er blind...

Mange av de som kommer på rehabiliteringskrs har mistet deler eller alt av det de hadde av syn, noen nylig og brått, andre fra lang tid tilbake og gradvis forverring. Jeg registrerer at under presentasjonene blir det mye fokus på syn og øyelidelser. Ikke noe vondt i det, og jeg forstår at det er det som er i fokus på et rehabiliteringskurs som dette. Jeg ser på meg selv. Jeg glemmer at jeg er blind. Jeg tenker sjelden over de begrensningene synet gir meg. Ja, det er litt irriterende når en araber babler i vei på nyhetene og jeg ikke får med meg tekstingen på skjermen. Ja, det er upraktisk å ikke kunne orientere seg på fremmede steder, selv om en førerhund kan hjelpe, men kun på steder jeg er kjent. GPS-en Trecker kan benyttes, men den har en feilmargin på 2 m. Men når jeg f.eks. baker kaker eller gjærbakst, lager middag, salater osv., tenker jeg sjelden over at jeg ikke ser. Det går greit. alt av krydder er merket med punktskrift og alt i skap og skuffer har omtrentlig samme plassering.

I de siste tre-fire årene har min kjære stått for matlaging på kokeplate mens jeg har kuttet opp salat o.a. som trengs i maten. Nå jobber min kjære og han trener både på treningsstudio, jobber og på kickboxtrening. Jeg ser frem til å lage litt mer middag på "ordentlig". Nå har jeg jo også fått en komfyrtopp som er blindevennlig... På lørdag kjøpte vi noen kjeler på tilbud, siden vi ikke kunne bruke de fleste vi allerede hadde siden den nye komfyrtoppen har induksjonsplater.

Kurs for personer med medføt synshemning

I tiden 15.-19. september var jeg assistent i faget pnktskrift/taktil trening på et kurs for personer med medfødt synshemning. Kurset ble avholdt på Hurdalsenteret Det var kun 8 deltakere, men det gjorde sitt til at gruppen ble mer sammensveiset, selv om det gikk et skille på de i begynelsen av 30-årene og de i 50-åringene som hadde barn i tenårene. Det var et ganske nytt kurs, og de hadde i alt 5 fagøkter og en del foredrag bl.a. om kroppsspråk, foreldrerollen, velferdsrettigheter, NAVs tilbud om arbeid osv.

Det var et artig fag å ha punktskrift/taktil trening på dette kurset; det var en deltaker som hadde valgt punktskrift som 1. valg, og i løpet av tre fagøkter + lesing på ettermiddagen, klarte h*n å lære seg samtlige bokstaver i alfabetet. Jeg ble imponert. I siste fagøkt tok jeg med min egen PC med leselist og h*n fikk lese en liten tekst jeg hadde skrevet. H*n ønsket å fordype seg i faget på et VO-kurs i høst og søke om leselist. Intet varmer en punktassistent sitt hjerte mer!

Veien mot Beitostølen Helsesportssenter

I dag starter mitt tre ukers lange treningsopphold på Beitostølen Helsesportssenter (BHSS)Bussen gikk 8.20. På bussen sov jeg en del. Etter 3 timer var jeg fremme i Oslo. Her måtte jeg vente i halvannen time til Valdressekspressen gikk. I går ringte jeg til ledsagertjenesten på bussterminalen i Oslo, men ingen ledsager dukket opp. Etter ett kvarter ringte jeg ledsagertjenesten og etterlyste de. Nei, de hadde ikke fått noen beskjed om ledsaging. Tilfeldigvis sto henne jeg snakket med ikke langt unna, og hun og en vekter fulgte meg til perrongen bussen gikk fra. Jeg kom meg på bussen ved hjelp av en annen passasjer som skulle på samme buss. Godt med snille og hjelpsomme mennesker. Hørte at det var en til som skulle til Beitostølen Helsesportsenter i det han kjøpte billett. Jeg er spent. Hva skjer i dag? Vi skal ankomme mellom kl. 15.00-18.00, men mer vet ikke jeg... Blir det kanskje omvisning, informasjon og presentasjon? Nei, det blir spennende. Bussturen fra Oslo til BHSS tar ca. 4 timer. Jeg har både PC og lydbøker, så jeg tar det helt med ro. Det blir bytte av sjåfør på Fagernes, og det var litt dumt... Da vet ikke den nye sjåføren hvordan bagasjen min ser ut, og jeg håper sjåføren husker å si at jeg som blind skal av ved BHSS. Det er en del utfordringer med det å reise som blind, som seende tar for gitt.

Siden sist jeg var på bussterminalen i Oslo var det kommet ledelinjer i gulvet. Når man går med stokk, kan man orientere seg rundt med ledelinjene som fører til f.eks. perronger, kiosker osv. Når man går med førerhund, bruker man disse ledelinjene lite. Det er en del av den nye universellee utformingen.

Tre uker på samtreningskurs

Nå har jeg kommet hjem etter et 19 dagers kurs på Veiviseren førerhundskole. Der fikk 5 brukere nye hunder. Det var to deltakere som fikk hund for første gang. Vi startet dagen med frokost kl. 8.15 og lunsj kl. 12.00. Noen dager var vi på førerhundskolens området. Det ligger utrolig fint til 3 km inn i en skog. Vi hadde lydighetstrening og arbeid i sele med bl.a. passering av mennesker og hund og hinderbane. Hinderbanen ble mer og mer avansert og den siste uken var hinderbanen lagt opp for ferdigtrente hunder.

De fleste dagene var vi ved Blindeforbundet og trente på en rute som vi skulle gå for å bli godkjent som førerhundbrukere. De fleste dagene gikk det fint, men jeg hadde én drittdag - det hører med -, og som instruktøren så rett sier: "Det er bra det ikke er på godkjenningsdagen".

Torsdag 15. mai ble jeg godkjent, selv om jeg gikk feil to ganger. Førerhundutvalget vektla at jeg fant tilbake med litt hjelp og at det ikke var noen trafikkfarlige hendelser.

Nå har jeg hannhunden Flex som fyller 2 år 6. juli og er en kraftig bunt av muskler og lite fett på 34 kg. Jeg tror vi med tiden vil bli et fint team og samarbeide godt, selv om vi gjør noen feil i blant.

Nøkkelord:

Konfyrtopp - mulig for synshemmede

Flere og flere platetopper på konfyrer blir levert som kjeramisk topp. Der er det helt umulig å finne platene, og de er helt ubrukelig for blinde da de i tillegg har knappepanel som ikke er taktile. Men nå er det kommet en konfyrtopp tilrettelagt for blinde. En ny topp hvor man kan legge en silikonflate på, og som veileder deg til de rette platene. Knappene er taktile og tilgjengelig. Toppen dekkes av NAV, heldigvis, for den kostet 15.000 kr... Ikke akkurat billige saker. Men før jeg søker, må jeg høre med husverten om det er OK at vi fjerner den toppen som er der nå.

Diskriminering i sikkerhetskontrollen?

Arnt Holte, assisterende generalsekretær i Blindeforbundet og leder av verdens blindeunion (WBU) skriver i en artikkel på Blindeforbundets nettside under tittelen: "Kasteløs i Norge". Der setter han fokus på diskriminering og skriver som sitt første eksempel på å bli diskriminert:

"Her forleden da jeg gikk gjennom en sikkerhetskontroll, måtte jeg ta av meg skoene. Da jeg skulle ta dem på, ble det satt fram en stol så jeg kunne sitte, samt at vedkommende nærmest gikk ned på kne og ga meg en og en sko. Hva ville en bedriftsleder som gikk forbi tro om min arbeidskapasitet? Mange vil si at dette var vel ment, men inntrykket som etterlates er at jeg trenger hjelp."

Ja, det var kanskje litt vel ivrig service å gi Holte en og en sko, men å kalle det diskriminering er jeg uenig med ham i. Dette bunner i uvitenhet, ikke villet diskriminering. Personlig setter jeg pris på å blli tilbudt noe å sitte på når jeg skal på igjen med skoene i sikkerhetskontrollen. Jeg har litt dårlig balanse, og det ser ikke bra ut for en bedriftsleder å se meg vakle på ett bein for å få på meg skoen.

Når jeg skal ta fly, benytter jeg meg av ledsagertjeneste på flyplassen. Det vil jeg anta at Holte også gjør. For at assistansetjenesten skal kunne jobbe effekktivt, slippes jeg fremfor alle som står i køen ved sikkerhetskontrollen. Dette kan sikkert irritere flere og oppleves frekt og provoserende. Hva vil bedriftlederen tenke om at jeg som blind er så stakkarslig at jeg ikke kan stå å vente i køen som alle andre? Og er ikke dette en form for diskriminering? Jeg bir ikke behandlet likt som alle andre. Selv mener jeg ikke at dette er diskriminering, men en forbipasserende kan lese noe negativt ut av det, på samme måte som i eksempelet til Holte. Det egentlige problemet virker å være nettopp dette, at det kan fremstå negativt. Hvis Holte søker en jobb, hvorfor skal lederen vurdere arbeidskapasiteten hans ut fra hvordan han tar på seg skoene? Hvorfor skal noen vurdere om jeg er dannet og eier køskikk ut fra hvordan jeg går gjennom sikkerhetskontrollen?

Jeg stopper der...

En helg på kjøkkenet

I helgen var jeg på Tambartun på Melhus litt utenfor Trondheim sammen med 25 andre blinde og svaksynte ungdommer. Det var Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) som arrangerte kurs med tittel "Bo for seg selv. De fleste deltakerne var under 25 år og en rekke ulike personligheter...

På fredag åpnet vi med middag. Tambartun hadde laget stroganoffgryte til oss. Godt. Deretter ble det presentasjonsrunde, orientering om helgens program, litt om husbankens tilbud og hvordan skaffe seg bolig som student enten på det private markedet eller hos studentsamskipnaden.

På lørdag startet vi med grupper kl. 9.30. Jeg og en til var "kjøkkkeninstruktører". Målet var å lage en pizza helt fra bunnen av, alt fra å lage bunnen til å lage tomatsausen. Som fyll var det kyllingkjøttdeig, oppkuttet kylling, paprika, fersk ananas, løk og mais. Det var mange baller i luften når alle skulle gjøre en oppgave hver og oftemåtte bli vist hvordan gjøredet. Deltakerne virket ivrige etter å prøve ulike ting, og tok initiativ selv til å gjøre de forskjellige oppgavene. Til og med oppvasken var det noen som ville ta... Vi hadde tre grupper og alle kom i mål med pizzaen sin. På den siste gruppen, var vi litt uheldig med deigen og den ble veldig klissete. Jeg ble litt bekymret for hvordan den skulle bli å kjevle ut, men silikonkjevlen min holdt det den lovet og klistret seg ikke til deigen. Faktisk var dét den beste pizzadeigen å kjevle ut, utrolig nok. Jeg synes at min "medinstruktør" og jeg forholdt oss rolige selv om det var hektisk. Vi samarbeidet godt og fordelte oppgavene naturlig mellom oss uten å ha gjennomgått det på forhånd. Jeg tok pizzadeigen og han tok steking og laging av tomatsausen. Jeg hjalp med ananasen og han hjalp til med paprika og løk. I tillegg til matlaging, fikkk de prøve seg på renhold og og praktisk fiksing i hjemmet.

På kvelden hadde vi fått velge blant 5 hovedretter fra Mamarosa. Jeg hadde bestilt en lasagne som kunne smakt bedre, men jeg tror de fleste var fornøyd. Jeg var sliten og trøtt i hodet, og mens de andre sosialiserte seg på en annen hytte, slappet jeg av med en god og varm dusj før jeg krøp halvveis under dyna og surfet litt på nettet. Jeg sovnet tidlig.

På søndag var det erfaringsutveksling og hvilke rettigheter man har som synshemmet/funksjonshemmet. Ting som ble nevnt var brukerstyrt personlig assistent, bostøtte, kommunal bolig og bofellesskap med personalbase. En representant fra Synshemmede Akademikere (SAF) kom og fortalte kort hva SAF drev med som en interessepolitisk organisasjon. Vi fikk deretter servert lunsj som var gode ostesmørbrød og vafler.

Vi satte oss på bussen og kjørte mot Værnes. Både i sikkerhetskontrollen på Flesland når vi skulle til kurs og nå på Værnes når vi skulle hjem igjen, ble jeg stoppet og de ville se ned i sekken min. Der fant de leselisten min (punktskriftdisplayet). Det kom igjennom når jeg forklarte at jeg brukte den for å se hva som sto på skjermen i punktskrift.

Alt i alt en fin helg. Nå har jeg fått koblet stemme/ansikt til navn. Det var mange på kurset jeg ikke hadde møtt før og som jeg heller ikke ble så godt kjent med. Som jeg skrev innledningsvis var flesteparten under 25 år, og en del av de igjen var under 20 år. Jeg begynner visst å bli gammel og sær på mine snart 31 år.

Å klasse folk i trynet

Noen seende tenker at det er viktig for blinde å ta personer de møter i ansiktet for å danne seg et inntrykk av vedkommende. Jeg opplever blant mine synshemmede venner at de færreste er komfortabel med å "klasse fremmede i trynet". Jeg husker en gang under konfirumasjonsundervisning at det kom bort en mann som ville jeg skulle ta på hodet hans. Jeg ville ikke, men han ga seg ikke og tok hånden min opp på sitt hodet. Han var helt skallet. Jeg var flau... Jeg vet ikke sikkert, men jeg kan tenke meg at dette kan virke som naturlig for seende, fordi det visuelle er svært viktig i en seendes tilværelse. Jeg har ikke behov for å vite om noen har hår eller ikke. Jeg trenger ikke kjenne folk i ansiktet for å danne meg et inntrykk. Jeg danner meg et imaginært bilde av de jeg møter gjennom stemmen og navnet. Om bildet stemmer eller ikke, vet jeg ikke, men det er ikke så viktig for meg. For meg som blind er ikke det visuelle det vesentlige. Jeg bruker fantasien.

Nøkkelord:

Ledelinjer

I dag gikk jeg langs en ledelinje. En ledelinje er enten en eller flere nedsenkede riller i bakken som blinde og svaksynte kan la stokken kli oppi og på denne måten holde retningen og gå trygt. Når jeg spør seende om de vet hva disse rillene er, sier de fleste at de tror det er noe pynt i bakken, men med en gang jeg forklarer det, blir de fascinert. På samme måte fungerer farefeltet (som er to rader med opphøyde klumper) og oppmerksomhetsfelt (som er opphøyde streker). I dag gikk jeg langs en ledelinje, og når jeg går langs denne, går jeg ganske fort fordi jeg ikke regner med at det står noe i veien. Men ingen regel uten unntak. I dag stod det to personer og snakket med hverandre, og de stod midt på ledelinjen. Heldigvis holdt jeg stokken så langt foran meg at jeg ikke braste inn i de. Det var bare stokken som dultet borti føttene deres. Det tok litt tid før de reagerte og flyttet seg. Jeg husker også når jeg gikk på Høgskolen i Agder (som nå er blitt universitet), gikk jeg inn på bokhandelen, og midt på ledelinjen hadde de plassert en bokhylle. Utenksomhet og uvitenhet.

Nøkkelord:

Ankommet London

Da har vi kommet oss til London og er vel installert på rommet. Det jeg som synshemmet legger merke til her, er tilretteleggingen. Det er punktskrift og tale i flere moderne og restaurerte heiser. Jeg så rulletrapp hvor en tale forberedte deg på at du skulle gå av og ikke stå i veien. Annonsering med tale over holdeplasser på tog og bane er en selvfølge. De hadde laget farefelt (klumper i bakken) ved undergrunnssporet. Flott! Det er godt vi har med min kjæres søster som ser normalt og holder oversikten over skilt osv. Vi kom 2 1/2 time for tidlig til innsjekking på hotellet. Vi gikk og spiste lunsj på en kafé/pub. Jeg bestilte meg tortillas. Godt.

Etterpå gikk vi og svimte rundt på et torg for å få tiden til å gå frem til vi kunne få et rom. Resepsjonisten så at jeg var blind, og lurte på om jeg f.eks. var døv i tillegg eller hadde andre handikap. Jeg måtte bli passet godt på og ikke forlates alene på rommet, fikk vi beskjed om. Jaja... Jeg tok meg en forfriskende dusj. På nettet har vi lest at hotellstandarden i England ikke kan sammenlignes med hotellene i Norge, men dette hotellet er flott og helt upåklagelig - og det er billig. For fire netter på hotell + tur/retur med Norwegian betalte vi 1.900 kr. Hver. Alle måltid er utenom, men den er ganske billig den også. For lunsjen i dag betalte vi 16£.

Mobilitet ved bybanen

De siste dagene, når jeg og min kjære har gått ned og hjem igjen fra bybanen, har jeg øvd meg litt og lære å gå veien med stokk. Det kalles mobilitet. Etter restaurantbesøket, dro vi hjem med bybanen. Når vi kom til endestasjonen, hadde vi litt mobilitet/orienteringstrening på bybanestoppet. Jeg lurer på hva bybanesjåføren tenkte om oss som drev og åpnet og lukket dører og kjente rundt på dørene uten å gå inn. Til slutt kjørte han. Nå vet jeg hvordan jeg åpner en dør i hvert fall. Utenfra er det en «funkisknapp» som jeg kaller den. Når den trykkes inn, får sjåføren beskjed om at noen trenger litt ekstra tid på å komme seg inn på bybanen. Under mobiliteten, fulgte jeg kanten på perrongen med stokken. «Stopp!» sa min kjære plutselig. Hadde jeg tatt ett skritt til, hadde jeg trynet ned i bybanesporet (det hadde ikke vært første gang...) – det var plutselig et innhuk i perrongen. Konklusjonen ble at jeg bør følge ledelinjene på perrongen og ikke gå langs bybanesporet og på farefeltene (opphøyde knotter). Nå kan jeg veien til og fra bybanen sånn noenlunde. Jeg må innrømme at jeg har litt respekt for disse store stygge jernbeistene som triller omkring. Det har jeg også for trikken i Oslo. Kanskje, hvis jeg og min kjære får øvd litt mer, kan jeg ta bybanen til et ærend på Danmarksplass om litt over en uke.

Orientering ved hjelp av hørselen

Det er fin sol ute og den varmer. Jeg skulle gjerne satt meg der med en lydbok på ørene og strikketøyet i hendene, men for det første synes jeg at trafikken på veien nedenfor huset er altfor støyete, selv om det ikke er innsyn, og for dett andre føler jeg at jeg mister litt av kontrollen når jeg fratas min eneste "fjernsans" (hørselen). Når jeg er ute og går eller tar kollektivtransport, går jeg aldri med musikk på ørene. Jeg må bruke hørselen til orientering og lytte etter trafikken. Når jeg har blitt tilbudt sov i ro-propper på sykehus når jeg har ligget på 4-mannsrom, har jeg takket nei til det også. Heller sove dårlig enn å miste oversikten. Kanskje jeg er kontrollfreak?

Nøkkelord:

Høflighet

I dag, når min kjære ledsaget meg inn på bussen, hørte jeg noe jeg sjelden hører for tiden, og særlig fra unge mennesker. En ung gutt sa «la nå de sitte da» og en reiste seg og jeg fikk sitte ned. Det er ikke så lett å stå i en buss når man ikke ser. Jeg så tendensene når jeg selv var ung. Færre og færre reiste seg for eldre passasjerer. Når det kom på en eldre dame eller mann, reiste jeg meg og fant et ledig sete lenger bak. Når jeg og min kjære tok bussen tilbake til Bergen 2. pinsedag, var det ganske fullt. Det var nok åpenbart for alle at vi kom sammen, men ingen tilbudte seg å flytte seg til et annet sete slik at vi fikk sitte sammen. Er det nå jeg skal si som eldre damer: «Ungdommen nå til dags!»

Prosessen mot å søke om førerhund er i gang

Da er ballen begynt å rulle. Jeg har begynt å trene styrke, spesielt i beina. Jeg har fått tak i alle ndvendige skjemaer. Jeg har ringt til øyepoliklinikken på Haukeland og bedt om en erklæring på at jeg er blind. Jeg har bestilt time hos fastlegen min for utfylling av helseattest. Jeg har bedt mm en vurdering fra et annet hold. Når alt er på plass, kan søknad om førerhund sendes.

Nøkkelord:

Skal jeg søke om førerhund igjen?

Jeg tenker mer og mer på å søke om ny førerhund. Jeg ser hvor vanskelig og krevende det er å skulle forflytte seg ute med hvit stokk. Tre eksempler kan være:

  • Krysse en parkeringsplass med parkerte og kjørende biler
  • Søke opp stolper, dører, innkjørsler osv.
  • Finne dørene på busser og bybaner samt å finne ledig sete

Men før jeg får meg førerhund, må jeg komme meg i bedre form. I morgen den dag begynner jeg så smått med styrketrening. Mitt mål er å få førerhund igjen, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt mer isolert hjemme, kommer meg mindre ut og er mer avhengig av andre når jeg ikke har førerhund.

Men så er det et problem - som ikke burde vært et problem - det at jeg jobber som assistent på Hurdalsenteret. Man skulle tro at et senter drevet av Norges Blindeforbund, som fremelsker førerhunder i reklamer og årskalendere, ønsker førerhunder velkommen på sine sentra. De sier at førerhunder er velkomne, men om det er en kursdeltaker som sier han/hun er allergisk, må førerhunden bli liggende igjen på borommet i opptil 8-9 timer daglig. Hvilket hundeliv er det? Det kan i ytterste konsekvens være ødeleggende for hunden da den kan begynne å finne på unoter av kjedsomhet. Jeg tror nok at dersom jeg skaffer meg førerhund, tar jeg den med meg i undervisningslokalene. Hva skal man med en førerhund som ligger på rommet store deler av dagen? Er det ikke viktig at førerhunden vises frem som et nyttig mobilitetshjelpemiddel for andre kursdeltakere? Hvordan kan Norges Blindeforbund kreve at førerhunder skal få være med over alt, når det ikke er gjeldende på dets egne sentra? Jeg bare undrer meg...

Nøkkelord:

"Åh, stakkars..."

I dag var jeg på fastlegekontoret for å ta blodprøver. Jeg hadde også med en urinprøve da det har luktet litt stramt av urinen min de siste ukene. På 4. forsøk fikk de tak i blod. Jeg er en sykepleiers mareritt å ta blodprøver på. Når jeg har fått lagt inn venefloner når jeg har vært innlagt på sykehus, har de tilkalt anestesisykepleiere for å legge de inn. Anestesisykepleierne gjør jo slikt daglig... Blodprøvene ble tatt og urinen ble analysert. Det viste seg at jeg har fått en kraftig urinveisinfeksjon. Jeg fikk med meg en resept på antibiotika. Jeg ble lettet. Jeg fryktet det var protein i urinen, som forvarsel på at jeg hadde fått diabetes, siden lukten var litt søtlig av seg.

Og når jeg kom ut på venterommet, gikk jeg til skranken igjennom hele venterommet. Jeg gikk med krykke i høyre hånd (etter operasjonene jeg hadde i høyre bein i februar/mars) og den hvite stokken i venstre hånd. Jeg hørte en eldre dame sukke høyt for seg selv med ynkelig stemme: "Åh, stakkars...". Jeg er ganske sikker på at det var meg hun synes synd på. Tenk så fælt å være både halt og blind... :) Det var ikke så gøy der og da, men nå i ettertid kan jeg jo ikke annet enn å smile av det hele.

Den hvite stokken

Når jeg bruker hvit stokk, bruker jeg den først og fremst for å kjenne etter hindringer og endringer i underlaget foran meg, men den har også en annen viktig funksjon. Når jeg går med stokk, viser jeg samtidig omgivelsene mine at jeg ser dårlig. Da blir ikke folk sure om jeg går på de eller tråkker ned handleposene deres. Bilistene kan ta hensyn i trafikken. Min kjære har laget sin egen lille vri på stokkbruken: Han har tapet fast en liten lommelykt som lyser opp veien for ham.

Det å ta i bruk stokken, er en stor barriere for mange. Det ser jeg i jobben min som rehabiliteringsassistent. Man vil ikke skille seg ut. Man vil så langt det går, late som om man ikke ser dårlig. Ser du mest svaksynt ut når du krysser gata og snubler i fortauskanten eller om du går kontrollert over gata og mestrer fortauskanten med en hvit stokk? Jeg har møtt en synshemmet som ikke har vært ute av sitt eget hus på fire år, fordi h*n ikke ville vise at h*n hadde begynt å se dårlig.

Diskriminering?

Jeg hører svaksynte "klage" over at de blir avvist på utesteder fordi dørvakten mener de har fått nok å drikke fordi øynene ikke står stille (nystaggmus er vanlig hos svaksynte). Jeg tenker: Er det ikke den svaksyntes ansvar å vise at han/hun er synshemmet? Har man rett til å klage på at man blir diskriminert når dørvakten ikke vet om synshemningen og ikke vet at han kanskje diskriminerer en som ser dårlig?

Søker om opphold på Beitostølen Helsesportsenter

I dag var jeg til fastlegen min for å spørre om han kunne søke om et opphold på Beitostølen Helsesportsenter. De holder treningsopphold i fire uker. Min begrunnelse var å komme i bedre fysisk form, komme inn i en sunnere måltidsrytme og forhåpentlig gå ned noen kilo. Legen sa han skulle skrive søknaden i løpet av uken. Da er det bare å vente på svar fra inntaksteamet ved Beitostølen Helsesportsenter.

De holder kurs for voksne som varer i fire uker. Vi blir en gruppe på 15 voksne med ulike funksjonshemninger, men hver enkelt får sitt individuelle treningsopplegg som gjøres sammen med deg og et team bestående av lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom osv.

De tilbyr følgende aktiviteter:

  • Salaktivitet
  • Bassengaktivitet
  • Avspenning
  • Dans
  • Medisinsk treningsterapi
  • Ridning
  • Ski/langrennspigging
  • Alpint stående/sittende (om vinteren)
  • Isaktivitet (om vinteren)
  • Sykling (singel, tandem, 3-hjul, samt armsykling)
  • Friidrett
  • Roing/padling
  • Turgåing/løping/bruk av spark og rullestol
  • Bueskyting
  • Orientering/terrengleker
  • Ballspill
  • Klatring (terreng, klatrevegg ute/inne)
  • Hundekjøring vinterstid
  • Friluftsliv

Sider

Abonner på RSS - Synshemmet