Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen,
den sommer'n det var feriekoloni?
Vi møtte opp på Møllergata,
fikk en lapp rundt halsen
med navnet og hvor lenge vi sku' bli.
Opptil åtte uker var vårt tilbud fra kommunen -
og selvsagt måtte vi bli tida ut.
Så sto vi der og stamma
mens vi tok farvel med mamma
den eneste jeg kjente der var Knut.
På Møllergata skole ble vi telt og delt i grupper,
som marsjerte ned til Østban' for å dra.
Jeg følte meg så ensom
da jeg så at Knut var borte:
en kompis hadde vært så fint å ha.
Det var ingen som jeg kjente da jeg kom ombord i toget,
så jeg satt der uten noen ting å si.
Med trill rund skalle
som var klipt en gang for alle
på vei til sommer'ns feri'koloni.
Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte,
noen hadde vært på mange plasser før.
Det var Brusetkollen, Eilert Sundt
og Wergeland og Tangen
og visstnok flere steder lenger sør.
Jeg titta ut fra toget, det ble slutt på hus og gater:
det var trær og vann og grønt og sikkert bra.
Jeg satt der nokså stille
for jeg syns det var litt ille
å bli sendt av gårde hjemmefra.
Omsider var vi framme på or'ntlig bondelandet.
Og en kraftig voksen stemme ropte "Hør!"
Så kom det fram en mann
som kalte seg for "onkel",
men ingen av oss kjente'n ifra før.
"Det var på Capri jeg så henne komme" sang onkel.
Og etter'n to og to marsjerte vi.
Kan tro vi var et syn:
Førti gutter ifra by'n
på vei til or'ntlig feri'koloni.
Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde,
men stort sett var det fotball og mat.
Men jeg husker ganske godt
at vi reiste hjem igjen
og mamma fikk se sommer'ns resultat:
Jeg hadde lang fin lugg og store bollekinner,
hadde vrikka foten som seg hør og bør,
hadde fått no'n nye venner
hadde felt no'n flere tenner,
men ellers var jeg akkurat som før.
Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet,
denne handla om å lengte hjem.
Jeg husker noen kuer -
kanskje enda flere fluer,
men det va'kke noe spennende ved dem.
Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen
på et minne som jeg ennå har igjen:
Diplomet som jeg fikk
har en enkel symbolikk:
"stilleste gutt på Sovesal 1."
Av Lillebjørn Nilsen