Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å se deg på denne måten. Alt du gjør er å stå i vinduet og se ut mot havet. Det er som om ingenting annet eksisterer i din verden lenger.
Sakte snur du deg mot meg. Sollyset gir gjenskinn i tårene dine. Vindpustet fra det åpne vinduet får det lange ravnsvarte håret til å blafre forsiktig før det legger seg uryddig rundt det smale ansiktet ditt. I lyset skinner det som kråkesølv. Det stikker i hjertet, og for et par sekunder får jeg ikke puste. Tenk at noe så vakkert kanninneholde så mye sorg.
"Stormen kommer", hvisker du knapt hørbart. Jeg forstår ikke hva du mener. Ute er det peneste været vi har hatt i hele sommer. Sola skinner og bortsett fra de små vindpustene, er det vindstille.
"Stormen er her", sier du og tårene siler sakte nedover kinnene. Jeg klarer ikke å holde meg lenger og går bort og holder rundt deg.
"Stormen er her, og delfinene gleder seg."
"Hva mener du Sara? Sola skinner." Hadde det ikke vært for den våte flekken på skjorta mi som ble større, hadde jeg aldri forstått at du gråt. En stillere gråt hadde jeg aldri vært i nærheten av. Hvorfor ville du ikke fortelle meg hva som var galt?
Plutselig, som om en tung byrde er lettet av skuldrene dine, ler du. En myk latter av ren glede. Jeg kan ikke annet enn å le jeg heller. Latteren din er like smittsom som et gjesp etter ei våkenatt. Men jeg forstår ingenting. Har aldri vært så forvirret i hele mitt liv.
"Ja, nå skinner sola" smiler du. Hvorfor ville du ikke fortelle meg hva du egentlig tenkte?
Du tar tak i hånden min, og sammen løper vi leende mot stranden. "Dette er hjemmet mitt. Dette er hvor jeg hører hjemme. Hvor jeg vil bo", sier du i det vi setter oss på stranden.
"Har du noen gang følt stillheten som råder under vannoverflaten? En vakrere stillhet fins ikke." Du tar tak i en flat stein og kaster den bortover vannet. For hvert hopp blir lengden kortere og til slutt synker den. "Nå føler steinen fred", hvisker du og kaster en til.
Natten kommer med sin stjerneklare himmel. Vi ligger på berget og hører på at bølgene slår mot vannkanten. Du snur deg mot meg. "Takk", sier du. "For hva?", spør jeg. "For at du viste meg sola", svarer du og kysser meg mykt. Slik ligger vi en times tid før vi sier adjø. Det tristeste adjø jeg noen gang har hørt deg si.
Graven står der alene og forlatt mens den nyter utsikten til havet. Rosene og liljene du likte så godt blomstrer mens de slipper løs en svak eim av sommerens tristhet. Det er 10 år siden i dag, men denne tiden av året vil ikke slippe taket på sorgen. Regnet kommer rolig ned. Himmelen
gråter som vanlig. Slik den har gjort på denne dagen helt siden det skjedde.
Plutselig slår det meg. Jeg håper kisten din ikke er tett. Du elsket vannet. Elsket å svømme i det. Jeg håper du fremdeles får det.
Jeg setter meg på huk ved siden av graven og famler i lomma på regnjakken. Ut trekker jeg det nå ganske slitte brevet du etterlot deg. Jeg leser gjennom det for tusende gang. Tåremerkene dine vises fremdeles:
Havets tårer
De salte tårene
blander seg med
de salte dråpene
i havets bølger
Uansett hvor lenge
tårene har eksistert
har bølgene
vært der lenger
Havets bølger
visker bort smerten
Visker bort tårene
I havet er de ubetydelige
Som om de aldri
har eksistert
Havet kaller på meg. Det vil hjelpe meg. Ta bort smerten jeg bærer på. Lette på tåken som skygger for lyset. Sola kom i dag, for i natt skal jeg svømme med delfinene.
Lev vel, og sørg ikke over meg
Sara
Jeg tar frem tinndelfinen jeg har laget til deg, og lar fingrene føle hver eneste lille form. Jeg husker hvordan du elsket delfiner og at ditt høyeste ønske var å engang få svømme sammen med dem. Jeg plasserer delfinen på toppen av gravsteinen. Jeg sukker og tørker bort tårene, men finner raskt ut at det ikke nytter, og lar dem blande seg med regndråpene.
Jeg håper at hvor enn du er nå, så svømmer du med delfiner.
(Ukjendt kilde)