"Er det ikke forferdelig?"

Jeg gikk og luftet Flex for kvelden. Jeg møtte en trivelig mann som spurte om han kunne få klappe Flex. Siden Flex kun var i langt kobbel (ikke i førerhundselen) fikk Flex litt kos og beundring. Han synes det så ut som at Flex fikk mye tur. Jeg synes egentlig ikke det, men han får jo løpe rundt med Lukas (5 mnd.) og vi går og jogger litt nå og da. Jeg tror det handler mer om at jeg har funnet en passelig balanse mellom fôr inn i løpet av en dag og energi som kommer ut.

"Hvor gammel er han her?" spør manen.
"Han er 3 1/2 år" svarer jeg.
"Da er du flink" og Flex sier ikke nei takk til kos. "Ja, for du ser ingenting?" spør mannen videre.
"Nei, jeg er helt blind" smiler jeg.
"Huff, har du vært det hele livet da?"
"Nei, jeg ble født 3 mnd. for tidlig og så 5% på venstre øye og ble siden helt blind."
"Er det ikke forferdelig?"
"Nei, jeg synes jeg har et godt liv og til daglig glemmer jeg at jeg er blind."
"Ja, så du gjør det ja..."
"Det gjelder å se alle mulighetene fremfor begrensningene. La fortiden være fortid og se fremover."
"Ja, så det er mulig ja..."
"Jeg jobber med mennesker som nylig har mistet synet helt eller delvis og de får en hverdag de mestrer ut fra sine forutsetninger."
"Men du er helt avhengig av han her da?"
"Han er i hvert fall et godt hjelpemiddel når jeg skal bevege meg."

Jeg tar parkeringsplassen på nærbutikken vår som eksempel; uten hund turte jeg ikke krysse den pga. stillestående biler, kjørende biler og mennesker som mer eller mindre ser seg omkring. Med hund går det smertefritt og han leder meg rundt biler og mennesker.

Nøkkelord: