Nevrologtime

I dag spurte en pleier om det var greit at de brukte mitt rom til å ha omvisning for noen i ledelsen i Helse Sør-Øst. Jeg tenkte at det nok gikk greit, men jeg angrer nå. Hun ryddet og gjemte unna litt ting og nå finner jeg svært lite igjen. Som blind forsøker jeg huske litt hvor jeg legger fra meg rotet og i mange tilfeller går dette ganske bra, men når andre begynner å "ryddde" i mine saker går det ikke lenger. Eksempelvis hadde hun lagt på plass litt rent tøy og lagt det nedi en skuff på badet, men i den skuffen lå skittent undertøy...

I dag satt jeg og pusset på koppene jeg lager på aktivitetssenteret. Jeg merker at jeg har litt tendenser når jeg er svært konsentrert til å gjøre det samme som da jeg var svaksynt, nemlig å komme veldig nærme det jeg holder på med. Det er jo ikke nødvendig lenger. Jeg satt en del ved siden av en pasient jeg har fått god kontakt med og rullet avispapir til tennbriketter. Jeg rullet og knyttet mens han tok seg av å klippe av trådene. Flott samarbeid kunne vi enes om. Vi hadde det svært så trivelig med munter prat mens vi holdt på.

Etter lunsj i dag var det tid for en samtale med nevrologen. Det var en veldig koselig og vennlig mann i 60-årene som fremstod som både medmennesklig og kunnskapsrik. Han mente at jeg burde få en utredning ved Statens Senter for Epilepsi (SSE). Jeg sa at jeg ville tenke over det, men var i utgangspunktet skeptisk etter mye av hva jeg hadde hørt om stedet, som at det ikke er eget bad tilknyttet rommet og videoovervåking om nettene (også når man ikke har videometri hele døgnet). Jeg fortalte litt om når jeg fikk epilepsi, at jeg har hatt et status epilepticus, hvilke medisiner jeg har gått på, funn på EEG osv. Vi snakket litt rundt anfallet jeg hadde i november 2016 hvor de også hadde gjort hjertekompresjon på meg. Nevrologen sa at det ofte kunne se ganske dramatisk ut under et GTK-anfall og at blåheten man kan få i ansiktet kan minne om hjertestans. Vi kom videre inn på da jeg skadet meg under det samme oppholdet og jeg fortalte om hva fysioterapeuten hadde kommet frem til. Han spurte også litt om min gastric sleeve-operasjon i september 2013. Sykepleierstudenten, som skal skrive en oppgave om meg og mitt tilfelle, deltok også og han forklarte henne at under en gastric sleeve-operasjon endret de magesekken fra å ha en form som en litt skjev pære til å få en banan-lignende fassong. Vi ble enige om at sleeve nok er den mest skånsomme formen for vektoperasjon sammenlignet med GBP siden tarmene ikke røres. Jeg fikk en hyggelig tilbakemelding på at jeg en pliktoppfyllende pasient og deltok på de aktivitetene som var. Jeg var også mye ute i fellesområdet og var sosial med de andre. Akkurat dét er jeg også svært bevisst på.

I kveld satt vi 5-6 pasienter nede ved lavoen. En annen pasient hadde fyrt opp bål og vi satt og småskravlet i en liten time. Når vi gikk opp igjen, satt jeg og snakket med en pasient om hans erfaringer ved å være på SSE. Dit nevrologen ville søke meg inn til, ved Solbergtoppen, var det to avdelinger med 7 og 8 pasienter som hadde felles matsal. Det var ingen organiserte aktiviteter der og dagene ble lett ganske lange. På Solbergtoppen er det ingen flermannsrom, men det er ikke engang vask på rommene.

Nøkkelord: