Siste dag på aktivitetssenteret

Jeg hadde nettopp stått opp og vært på badet da ergoterapeuten banket på døren kl. 8.30. Jeg skulle jo bli med til min siste dag på aktivitetssenteret. Hun spurte om jeg hadde tenkt litt mer på fallalarm og om jeg ønsket søke om dette. Jeg sa at jeg fremdeles var i tenkeboksen, men hadde ikke avvist tanken om å sende en søknad. I løpet av formiddagen hadde hun skrevet et forslag til søknad der bl.a. stod: "Bruker bor med samboer. Har epilepsi. Har tidligere falt og skadet seg under anfall. Ved en anledning har det blitt utført livreddende førstehjelp. Hun har ikke alltid rykninger ved anfall, noen ganger bare fall. Fallalarm enkel fra Cognita er utprøpvd, og hun mestrer bruken av denne godt. Hjelpemiddelet anses som nødvendig for at bruker skal kunne ha en trygg hverdag. Det bes om at hjelpemiddelet utleveres av fagkyndig person som samtidig kan sørge for riktige innstillinger og oppkoblinger. Bruker bør få beskjed i god tid før utlevering slik at hun kan bestille abonnement og sim-kort."

På aktivitetssenteret gjorde jeg klar en kubbelysholder til råbrenning. Siden jeg ble sittende litt på vent uten å ha noe å gjøre, gjorde jeg også klar en kopp til første gangs brenning. I dag var det også en LMS-økt om sosialt nettverk. Der kom det frem at flere hadde erfart innholdet i uttrykket: "I medgang kjenner våre venner oss. I motgang kjenner vi våre venner."

I dag tidlig hadde en medpasient et fokalt anfall igjen. Han satt helt apatisk og reagerte ikke når en pleier sa at de kunne gå ned på rommet hans. Hun måtte støtte ham ned til rommet. Når vi kom tilbake etter dagen på aktivitetssenteret, satt han fortsatt i anfall. Han kommer i blant med noen sukk og lyder som jeg tolker til at han enten har smerter eller strever med vonde tanker. Det høres ikke godt ut. Han satt på en kjøkkenstol da jeg kom inn på kjøkkenet kl. 15.30 og da klokken var 20.00 i kveld, satt han der fremdeles. Vi pasienter har fått beskjed om at vi skal oppføre oss normalt og trekke oss litt unna når folk får anfall, men jeg merker jo at vi alle blir litt mer tause og alvorlige når denne pasienten har disse langvarige fokale anfallene.

Nøkkelord: