Å klare seg som synshemmet på Røysumtunet (4. dag)

I går kveld ble jeg svært sliten. Hodet ble veldig lett samtidig som det ble vanskelig å holde det oppe. Jeg ble redd for anfall og trakk meg inn til meg selv. Det var en pasient som fikk anfall. Jeg har aldri sett andre personer i anfall. Hun gjorde et verbalt skrik som utviklet seg til et ul. Det er ganske vanlig i den toniske fasen (tilstivningen) i et generalisert tonisk klonisk anfall (GTK). Da fråder det også ofte rundt munnen. Når folk får anfall her, skal vi trekke oss stille unna. Når de kommer til seg selv, skal vi oppføre oss som at det ikke har skjedd noe spesielt. Om personen vil snakke om anfallet, skal det være opp til ham/henne.

I dag, på en søndag, kunne jeg endelig sove så lenge jeg ville, men typisk nok våknet jeg kl. 7.30 og fikk ikke sove mer. Jeg møtte opp til frokost på A-avdelingen. I helgene når en del pasienter er på permisjon spiser vi ofte samlet på A-avdelingen. Da jeg gikk mot A-avdelingen (utendørs) luktet det bacon lang vei og det ble, ikke overraskende, servert stekt egg og bacon. Og, som i går, var det også oppskåren frukt. Etter frokost gikk jeg bort til S.v. og småpratet litt med henne. S.V. er rullestolbruker og er nok psykisk utviklingshemmet, for når hun må tenke seg om bruker hun svært lang tid og hun snakker sakte. Jeg synes likevel det er viktig å la henne selv få fullføre setningene sine. Plutselig lente hun seg fremover, utstøtte et skrik og falt fremover bordet. Hun fikk et GTK-anfall. Jeg trakk meg stille inn i stuen. En sykepleier kom bort til meg og sa at hun fikk anfall. Jeg spurte om det var min skyld. At det kanskje ble stressende for henne å skravle, men hun sa at S.V. fikk anfall som lyn fra klar himmel.

Når jeg skal bevege meg mellom avdelingene, synes jeg det er vanskelig å trille meg selv i rullestolen. Jeg kjører derfor stolen bak frem og trekker den etter meg med venstre hånd og bruker stokken i høyre. Det ser nok litt spesielt ut, men det fungerer og det er det viktigste. Det er så mange som er imponert over hvor godt jeg klarer meg som blind. De synes det er godt gjort av meg å finne frem ute og inne, smøre min egen mat, strikke, kjenne igjen folk og få med meg så mye uten å se. Jeg synes ikke det er så imponerende. Jeg er veldig åpen rundt det å være synshemmet. Jeg kan spøke og le om det. Jeg blir ikke såret av at folk sier "se". Jeg sier at jeg ser på min måte, dvs. med ørene og hendene. Det blir bare kunstig og merkelig om jeg skal si "høre på TV" eller "kjenne" på alt mulig.

Det var fint vær og varmt i solen i dag. Vi satt ute og småskravlet og jeg strikket. Jeg var ute i fellesområdet og var sosial fra første stund av her og det er jeg glad for. Da er det lettere å bli sosial litt senere. Jeg ser ikke sollyset, men jeg merket at øynene mine likevel reagerte på det sterke sollyset eller muligens varmen. Jeg har nok opplevd det før, men ikke så sterkt. Sollyset ser jeg nok ikke uansett hvor gjerne jeg vil. Jeg merker ingen forskjell enten jeg hadde solbriller på, lukket øynene eller holdt meg for øynene.

Nøkkelord: