Hopp direkte til:
Se på bildealbum av Oda fra 2001 og til i dag
Oda er en svært viktig del av livet mitt. Hun er født 17. april 1999 og er en blanding av Golden og Labrador. Hun ser ut som en labrador som er litt for lang over det hele og med oppoverstående Golden-hale, men pelsen er labradorpels som er noen millimeter lengre. Mankehøyden hennes er på 62-63 cm, så hun er temmelig langbeint. Veldig glad og fornøyd jente som man ikke trenger å be to ganger, men hun får også sine perioder der hun oppfører seg som en leken valp og hun kan finne på noen rampestreker i ny og ne når matmor ikke ser henne...
I tillegg til å være en skjønn hund med en logrende og lang hale, er hun også en dyktig førerhund. Sammen ferdes vi på mer eller mindre kjente veier. Å ha en førerhund er et fantastisk godt hjelpemiddel og det kan ikke sammenlignes med å gå med stokk. Med førerhund får man en sikrere og mer kontinuerlig gange. Jeg er ganske sikker på at Oda ikke kommer til å bli min siste førerhund.
I april 2000 tok jeg valget om å søke om førerhund. August samme år var jeg på forkurs ved NBFs førerhundskole der jeg fikk mye informasjon om det å ha hund generelt og førerhund spesielt. Siden jeg da gikk i 2. klasse på videregående, ønsket jeg ikke å være borte fra skolen i 3 uker pga. samtreningskurs med min førerhund. Derfor gikk det noen måneder og jeg kom inn på samtreningskurs 28. mai. Da møtte jeg Oda for første gang. Det øyeblikket kan jeg ikke glemme. I tre og en halv uke var vi på førerhundskolen. Jeg lærte mye om hund, som stell og rutiner, og jeg lærte mye om hvordan bruke Oda som førerhund på landevei, by og skog samt apell. Treneren som har trenet Oda og jeg fikk god kontakt og jeg kunne spørre om alt jeg ønsket enten det gjaldt førerhundtekniske ting eller hund generelt. På denne måten lærte jeg veldig mye. Jeg har også lest mange bøker om hunder, både gamle og nyere bøker.
Det første året med Oda var krevende. Mye måtte rettes på og pirkes inn. Hun la seg til uvaner som måtte pirkes tilbake. Eksempelvis begynte hun å tisse i sele, men etter at vi arbeidet bevisst med dette klarte vi å arbeide det bort. Oda var med meg hver dag på videregående. Der hadde vi fast plass fremst i klasserommet og Oda hadde en egen liten madrass å slappe av på. Der jeg er oppvokst er det mye skog og vi gikk ofte turer i skogen, både løpe løs og i sele. Det ble mye landeveisgåing, men vi tok også noen turer til byen for å holde ved like ferdighetene hennes i bymiljø. Oda og jeg ble gradvis mer og mer kjent med hverandres vaner og uvaner. Vi arbeidet godt sammen og trivdes i hverandres selskap. Oda har også vært med på mange reisedøgn gjennom alt organisasjonsarbeidet jeg liker å holde på med. Hun er flink til å være stille under møtene, men er glad for å bli sett litt i pausene.
Oda sørger for å leve opp til ryktene om at Retriever-rasen liker å bade. Jeg har aldri hørt om hunder som dukker under vann, men Oda og søsteren hennes dukket hele tiden når de badet. Dette fortsatte hun med og hun hentet opp gjenstander fra bunnen av vannet. Det går mest i stein, men opp igjennom årene har hun kommet opp med mye, som ølflaske, kjettingsump, ødelagt (og tom) sparegris og til og med en hel gummistøvel kom hun opp med en gang! Hvis det er noen trær nede i vannet, gjør hun seg stor flid med å forsøke å dra busken opp på land - nesten så hun burde få lønn for opprydding i vannene rundt omkring!
Å løpe løs er gøy, særlig i skog. Å snuse og kanskje rulle seg i noe som Oda synes lukter godt er morsomt, særlig å se ansiktsuttrykket til matmor når hun kommer på innkalling illeluktende av et eller annet. Det å drive med lydighet er også gøy. Særlig å apportere (hente gjenstander fra bakken/gulvet) er gøy - da går en høy hale frem og tilbake. "Marsj til plass" er også ganske gøy, særlig å løpe til selen. "Marsj til plass" vil si at hunden skal legge seg på førerhundselen sin som ligger et stykke unna og komme tilbake på innkalling.
Men det er også godt å kunne slappe av i sengen sin, enten det er helt på rygg med alle fire labber i været eller det er å ligge strak ut på siden. Å få et bein å gnage på er også godt. Matmor er heldig og har en far som går på elgejakt og fra elgefangsten vanker det noe godt til Oda, nemlig margbein fra elgen. Det synes Oda er kjempegodt - og så varer det så lenge! Bamser har vært et viktig legetøy for Oda siden jeg fikk henne. Istedenfor å bære på sko og ting som er mine, har hun sine ting - mest bamser. Når det kommer besøk til heimen, kommer Oda i ekstase logrende mot besøket og med en bamse - gjerne to - i munnen. Klart man må ha noe i munnen når man er så glad. Hvis ikke det er en bamse i nærheten, tar hun også gjerne hånda til matmor i munnen.
