I dag var det første gang jeg og samboeren min hadde to matprosjekter gående på kjøkkenet på samme tid – middag og omelettmuffins. Men vi begge hadde en opplevelse av at det gikk svært fint og ingen av oss stresset eller ble oppkavet av at det var travelt og mye å holde på med, holde oversikten over og passe på. Det eneste som vel holdt på å gå galt, var at vi nesten glemte å ta ut to brusbokser av fryseren, men vi reddet dem vel akkurat i siste halve timen før de begynte å fryse til is. Jeg tror at nettopp det at ingen av oss stresser under matlagingen, er det som gjør at den blir lystbetont – også når det er mye som skal gjøres eller den skal bli ferdig til et gitt tidspunkt. Nå etter å ha laget mat sammen i over ett år, ser vi også at vi begynner å bli godt rutinerte. Vi har funnet hverandres rytme og vet hva den andre gjør mer eller mindre og vet hva vi kan forvente av den andre. Jeg vet også nå omtrent hva samboeren min kan og ikke kan, slik at jeg vet hva han trenger hjelp til, men her i vår måtte jeg faktisk ta meg selv i å tenke at «han kan faktisk klare å gjøre akkurat det samme som meg». Han er ikke mindre fingernem enn meg, langt ifra og nesten tvert imot, men det er bare litt mindre erfaring på kjøkkenet det står på. Det er så altfor lett å tenke at «…men det må jeg gjøre for det klarer ikke han», men jeg har begynt mer og mer å bevisst snu på tankene og tenke at «det jeg klarer, klarer også han». Hehe, selv om det kan bli litt mer søl i blant når han får prøve seg, men hva har man ikke såpe, vann, klut og papir til? Og det er gjennom å få prøve seg at man kan bli bedre – jeg er sikker på at jeg har sølt like mye en gang jeg også da jeg startet på kjøkkenet for 15 år siden. Vi tar lærdom av hverandres erfaringer og tanker på kjøkkenet. Jeg viser ham en del teknikker, men det går også motsatt vei, som f.eks. det å pakke inn mat på en mest mulig plassbesparende måte i kjøleskapet som jeg ikke har tenkt på før ved å legge rester av kjøtt i brødpose fremfor i beholdere. Da sparer en både oppvask og plass i kjøleskapet.
Jeg har fått beskjed av ernæringsfysiologen min at jeg burde få opp inntaket av protiner i kostholdet mitt. Jeg tenkte da at jeg kunne forsøke å lage omelettmuffins som et lite og enkelt måltid som vi kan forsyne oss av f.eks. til kvelds eller som et mellommåltid. Jeg hadde liggende igjen en marinert kyllingfilet etter middagen i går som var den samme middagen vi hadde denne dagen i juni, currymarinert kyllingfilet med ris og bearnaisesaus med en enkel eple- og druesalat, og som jeg ønsket å bruke opp restene av.
Da var det bare å begynne forberedelsene og her var det utrolig godt å ha en dyktig og effektiv kjøkkenassistent. På samme tid som vi kuttet opp ingrediensene til omelettmuffinsene, kuttet vi også opp grønnsakene som skulle være i middagen, men det tar jeg i et eget innlegg for å forsøke å holde litt orden i fremstillingen av kaoset her. Det fine med omelettmuffins, er at du kan ha oppi nesten hva som helst av hva du har i kjøleskapet. En kunne nesten ha kaldt det for «restemuffins». Jeg kuttet opp kyllingfilet og raspet opp 150 g ost, men det viste seg at trolig hadde 50-70 g ost holdt i massevis – jeg fulgte oppskriften. Kjøkkenassistenten min var i det effektive hjørnet og kuttet opp paprika i småbiter med Nizer Dizer samt vårløk. I tillegg klippet han opp kalkunbacon i svært små biter. Dette stekte vi ganske raskt i en stekepanne.
Jeg vispet sammen 10 stk. egg og 1 dl melk og hadde i litt salt og hvit pepper samt at jeg kvernet i litt godt med chili explotion – sistnevnte skal man ikke ha mye av i maten før det avgir smak. Ifølge oppskriften skal en blande alt av grønnsaker og kjøtt oppi eggeblandingen og deretter ha det oppi muffinsformene og sørge for at det blir noenlunde jevnt fordelt med grønnsaker, kjøtt og egg i hver muffinsform. Med andre ord en totalt umulig oppgave når man ikke ser. Jeg jorde det derfor litt annerledes. Jeg brukte et kaffemål og hadde ett kaffemål i bunnen av hver muffinsform som jeg hadde lagt utover i et muffinsbrett, fylte den med ca. 1 full spiseskje med fyll, toppet den med et lite lag med revet ost og fylte formen med egg til det var ca. 1/2 cm igjen opp til kanten. Deretter stekte jeg muffinsene i stekeovnen på 185 gr. i 20 minutter. Det er nesten umulig som blind å vite om disse er ferdig stekt, så der måtte jeg bare ta sjansen. Lot de avkjøle seg i 10 minutters tid før jeg forsøkte forsiktig å lirke de ut av muffinsbrettet. Dette var litt lettere sagt enn gjort, for enkelte av muffinsformene satt litt fast i brettet. Andre var bare å løfte rett ut av formen uten problem. Mulig det kunne ha vært løst ved å smøre brettet litt inn med olje? Det ble 12 muffinser til sammen, men vi kunne nok ha fått 15 eller 16 stk., men vi hev resten av eggeblandingen som var igjen. Resten av fyllet lurte vi litt på om kunne brukes til ostesmørbrød, noe det fint kunne ha blitt brukt til, men det var litt i meste laget til det, og dermed brukte jeg det som en del av fyllet til dagens middag. Det viste det seg å fungere utmerket til!